Om vi skal nå fram til det evige liv, avhenger av disse to forholdene:

Kristi rettferdighet for oss, og Åndens helliggjørelse i oss.

Disse to tingene forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike. Tusenvis av sjeler som «begynte i Ånden, har fullført i kjødet». Bare fordi de ikke alvorlig nok, og i tide, tok dette forholdet inn over seg. Ikke var våken for Herrens ord og Ånd når han ville virke helliggjørelse i dem.

Slik skjer utviklingen:

Du blir vakt og forsøker alvorlig å bli frelst. Oftest kommer du da først inn under lovens trelldom og strev, og prøver å bygge opp din egen rettferdighet. Du forsøker å omvende deg, avlegge synd, våker, ber og kjemper. Men synden får overtaket. Du faller, står nok opp igjen, men faller på ny. Til slutt blir du helt fortvilet, synden «överflödar».

I denne tilstanden får du høre evangeliet om Kristus, som «kom for å frelse syndere», for å «gjøre den ugudelige rettferdig». Hvordan vi blir rettferdige uforskyldt, uten gjerninger, uten noen hjelp av loven (Rom 3), av nåde, bare ved tro.

Nå får du liv, blir frelst. Og i disse nådens ord finner du din forløsning, din trøst, ditt himmerike på jord. Nå begynner du i sannhet å leve i Guds barns herlige frihet, for «den Sønnen har frigjort, han er virkelig fri».

Med dette troens liv følger også et nytt og hellig sinn. En får lyst, kraft og vilje til å vandre som en Kristi etterfølger. Nå er den rette helliggjørelsen begynt. Nå er du plantet på det rette stedet, som «et tre ved rennende bekker». For du er innpodet i Kristus, gjort levende i hans forsoning.

Men hvem skulle trodd at midt i denne vidunderlige vårblomstringen under Ordets evangeliske regn og solvarme, kan det utvikle seg en orm som snart totalt skal ødelegge hele den skjønne hagen. Men det er altså det som ofte skjer.

Først og fremst dukker den gamle slangen opp. Når han ikke lykkes i å binde menneskene med loven, forsøker han på motsatt side. Han skaper en trøst, som Ordet aldri har gitt, om at når vi er fri fra syndens skyld og dom, fra lovens forbannelse, dødens og djevelens vold, så vi er fri fra all fare. Da har vi ikke noe å frykte, da kan vi slå oss helt til tro. Vi leser i Ordet: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk», Gal 5:1. Vi prøver å holde samvittigheten fri fra loven og egenrettferdigheten.

Men av all denne gode lærdommen, trekker du så den falske konklusjonen; at nå behøver du ikke bry deg så mye med de ordene som krever noe av oss, men bare holde deg til det herlige evangeliet. Dermed blander du (når det gjelder vår frihet fra loven) samvittigheten med kjødet, og rettferdigheten overfor Gud med vårt liv her på jorden. Du drar friheten inn på begge disse vidt forskjellige områdene, stikk imot den apostoliske advarselen, Gal 5:13. Og dessverre gir du da etter hvert mye mer frihet til kjødet, enn til samvittigheten.

Du deler deg mellom Gud og verden. Da skåner du forførelsens øye, fot og hånd. Og overser de syndens «torner» som akkurat nå skulle vært rykket opp med rot. Så får tornene vokse opp fritt, og kveler og dreper ditt åndelige liv.

Du legger nok av de fleste av dine gamle synder, men lar de kjæreste syndene være. Disse hemmelige syndene gir du nå gjerne en finere drakt og et penere navn.

---------------

Så vil vi ta for oss mer konkret

selve frafallet.

Her er det ikke tilfeldig snubling og fall under vandringen, der et Guds barn i skrøpelighet «overrumples av en eller annen synd», (Gal 6:1), vi skal snakke om.

Frafallet taler om det tragiske når virkelig omvendte sjeler faller ut av nådestanden og inn i en åndelig død. Noe Skriften viser med klare ord og eksempler.

Kristus taler om hvordan den onde ånd som er fart ut av et menneske, på ny søker å innta det. Og hvordan den så tar med seg sju andre ånder som er verre enn ham selv, og «de går inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første», Luk 11:24-26.

Peter taler om «dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første», 2Pet 2:20-22.

Paulus taler om «de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott», Heb 6:4-6. Se også 1Tim 1:19 flg., 2Tim 4:10, Fil v.24.

Dette ser vi gang på gang sørgelige eksempler på midt iblant oss. Vi ser hvordan det skjer med en og annen i en liten troende flokk. Gjennom en tid var de til glede både for himmel og jord, for Gud, for engler og for mennesker.

Det er så Guds folk kunne gråte, når de møter dem igjen som frafalne, totalt forvandlet og ugjenkjennelige. Der det før var vekkelsens alvor, glede og fred i Herren, der viser nå en fryktelig død seg i selvsikkerhet og verdslighet. Broderkjærligheten er slukt.

Men det er jo akkurat dette Skriften advarer så klart mot! Har den ikke fortalt oss at vandringen gjennom livet er en uavlatelig kamp på liv og død? At vi er i et fiendeland der vi stadig er omgitt av fiender på alle kanter.

Eller er det kanskje bare en spøk når apostelen skildrer djevelen som «en brølende løve som søker noen han kan oppsluke»?

Nei, det er ingen spøk når Kristus og apostlene i brennende nidkjærhet taler om hvor nødvendig det er å «våke og be», «ikle seg hele Guds våpenrustning», «i tillegg til alt dette ta også troens skjold», «stride på den rette måten», «vær tro inntil døden», - hvis vi skal få livets krone.

Dette er da et emne som både Ordet og erfaringen viser det er all grunn til å ta inn over seg. For når frafallet er skjedd, er det tvilsomt om det kan hjelpe med disse formaningene.

Til toppen

1. Den som ikke hver dag lever av evangeliet,

vil bli syk og dø

Når en levende kristen faller fra og blir åndelig død, er dette ikke noe som plutselig skjer.

Det foregår først en utvikling på forskjellige veier og omveier. Det åndelige livet tynes etter hvert ut gjennom en sykdom, som ofte kan være både følbar og hard. Ånden arbeider og kjemper mot det onde. Sjelen uroes og lider i selvbebreidelse og kval.

Men hvis sykdommen tiltar, så avtar omsider disse smertene. Så får det onde utvikle seg uhindret. Og så inntreffer døden.

En annen måte det skjer på, er gjennom åndelig lettsindighet. Våpnene blir lagt ned. Nådemidlene blir ikke brukt. Det er ikke lenger så nøye med troen og de gode gjerningene. I begynnelsen på nådens vei var det så om å gjøre å ta til seg av Ordet. Lese, høre, tale, skrive om Kristus, om troen, om nåden, om kjærligheten og gode gjerninger. Tale med Gud i bønn, og nyte hans legeme og blod ved nattverdsbordet.

Men etter noen år ble dette ikke lenger så om å gjøre. Da kom det andre gjøremål som stod i veien for dette. Djevelen sørget for at alt det andre ble så mye viktigere. Og fikk sjelen til å tenke at nå visste han jo det som var nødvendig å vite. Nå kunne en visst en tid leve på dette og tro at Gud ville nok holde livet oppe.

Kan djevelen føre oss bort fra Ordet, så kan han siden føre oss akkurat dit han vil, og få oss til å tro hva som helst. Her er vi ved en «rundkjøring» med alle mulige avveier, åndelige sykdomstilfeller og fall.

Snart ser en ikke flere synder hos seg selv enn dem fornuften dømmer. Snart tror en ikke mer på nåden enn det en anser seg verdig til å tro.

Men fordi syndserkjennelsen nå holder på å dø ut, så har en trøst nok likevel. Og så står vi snart igjen bare som det naturlige menneske.

Til den åndelige lettsindighet hører også det å ikke leve etter Ordet og gi akt på Åndens røst. I begynnelsen ville vi gjerne gjøre alt Herren befaler, og var nøye med alle en kristens plikter. Selvsagt kunne vi ikke oppfylle alt, men vi strevet så godt vi kunne, og så på hver éneste mangel og fall som synd. Noe vi så ba Gud om forlatelse for, og om nåde og kraft til å gjøre det bedre.

Men så begynner en selv å sette opp bestemte mål for hvor mye en kan og skal gjøre. Alt det øvrige legger en bare bak seg og tenker ikke mer på det. Når en så ikke strekker seg etter mer enn det en allerede gjør eller greier, så blir det jo ikke lenger noe fall eller mangler å angre på. Snart er en ganske god i sine egne øyne. All selvtilfredshet kommer jo av likegyldighet, og av at vi skyver fra oss Guds hellighet, Guds buds åndelige krav.

Og når et menneske er fornøyd med seg selv, ikke lenger kjenner på skyld eller fall, hvor er da troen og det åndelige livet? Hva betyr da Kristus for ham? Bare et drømmebilde, eller kanskje en helliggjører, men ikke en forsvarer hos Faderen, 1Joh 2:1. Kanskje en konge en skal bekjenne og opphøye. Men som ikke i hjertets dyp  er så viktig, så kjær og så uunnværlig som en som står for Guds åsyn for vår skyld, og alltid er vår éneste rettferdighet.

Kort sagt: Frelseren og Forsoneren har mistet sitt rette og egentlige embete og betydning for hjertet vårt. Han er ikke lenger hjertets sanne liv og trøst. Nå er det bare noe vi har i vår innbilning og i munnen. Det er på denne veien en kristen blir en fariseer.

Men denne lettsindigheten får også en annen tragisk følge; denne tomheten i sjelen, likegyldigheten, søvnen og selvsikkerheten - som igjen åpner alle porter for djevelen og hans følge. Der det ikke er noen kamp og noen seiersfryd, ikke er noen synd, ingen nød, ingen bønn, ingen glede over nåden, - der vi snart er «utlært» i vår kristendom.

Det er denne tilstanden Kristus sikter til, når han sier «huset er feid og pyntet».

Dit søker nå djevelen. Han gir sjelen noe å være opptatt med i lediggangen, og fyller opp tomheten med en eller annen avgud eller syndig lyst. Men det holder han fram som noe særdeles behagelig og deilig - og slett ikke farlig.

Dette smaker nå særdeles godt etter «fastetiden» - når det gamle var feid ut, og alt bare var tomt. For menneskets hjerte er skapt slik at det alltid må ha noe det er fylt av; en skatt.

Hver eneste levende kristen må jo anklage seg selv for mye åndelig overfladiskhet og forsømmelser. Det er ikke noe Guds barn sukker så mye over, som likegyldigheten og tregheten.

Men her kommer forskjellen inn mellom disse og de vi nå har vært opptatt med: Den dypeste grunnen hos disse sistnevnte, kan dels bare være at de savner den følelsesmessige gleden. Samtidig som de tross alt i daglig kamp bruker våpnene og nådemidlene, og gjerne vil leve i tro og kjærlighet.

Og om en virkelig likegyldighet inntreffer, så lar de Herrens Ånd tukte og vekke seg. De frykter selv. De begynner igjen å ta til seg av Ordet, og søker hjelp hos Gud til en forandring. Det fører ikke til åndelig død.

Til toppen  

  2. Kjødelig liv fører til død

Djevelen har en spesiell makt til å fange en likegyldig sjel i avguders eller syndige lysters garn. For disse tingene bruker han som sine egne våpen.

Og da går han spesielt fram på denne måten: Først tenner han et sterkt begjær i hjertet etter synden. Nærmest en besettende trang både i følelser og fantasi etter dette. Og maler ut for hjertet hvor store gleder og fordeler denne synden kan gi.

Her ville mang en kristen ikke kunne bestå, hvis ikke vår trofaste Herre bød Satan vike fra oss og «gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at vi kan tåle den», 1Kor 10:13.

Men de som er likeglade, og kjenner sannheten men ikke frykter Herren og ikke er redd for synden, de skal etter Guds hellige rettferdighet overgis til fristeren, om det så medfører døden.

Det Paulus skriver i Rom 1:21,24, skal særlig ramme kristne: «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.... Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom».

Dette fullbyrdes til slutt ved djevelen gjennom det dødelige begjæret han har sådd i følelser og fantasi hos menneskene. Nå formørker det også forstanden og overbeviser sjelen om at synden er ikke synd, og i alle fall ikke så farlig.

I tillegg stiller alltid også andre opp og forsvarer synden. Og samme kristne menneske som før rygget tilbake over at slikt kunne forsvares, synes nå dette er både klokt og sant. Men så snart vi vender oss bort fra sannheten og forsvarer synden, da har vi gitt opp.

Til toppen  

3. Uskyldige ting kan bli avguder

Men der er andre begjær som dreper livet på en enda finere og mer ubemerket måte. Det er det som i seg selv bare skulle være noe uskyldig og godt, men som utvikler seg til å bli en avgud for hjertet, og dermed blir giften som dreper livet.

Dette skjer så snart hjertet ikke lenger har all sin trøst i Gud og hans nåde. Og selv om saken i seg selv er uskyldig og god, blir resultatet da akkurat det samme som om det var den uhyggeligste synd. Det er en uskyldig ting å spise kjøtt. Men det var akkurat det uhemmede begjæret etter kjøtt som gjorde at Israels barn forkastet Herren, og hvor mange ble slått ned på det stedet som fikk navnet «grådighets graver», 4Mos 11:16-34.

Det er en uskyldig ting å ha eiendom, hustru og fedrift. Men når Kristus taler om hva som kan holde sjeler tilbake fra Guds rike, er det akkurat dette han nevner, Luk 14:18-24. Å elske sin far og mor er ikke bare uskyldig. Det kreves til og med konkret i Guds bud. Men «den som elsker far eller mor mer enn meg, kan ikke være min disippel», sier Kristus. Kan altså ikke komme inn i Guds rike.

Når et menneske lever i åndelig lettsindighet og selvsikkerhet, hvordan skal det da kunne frykte for begjær som i seg selv er så uskyldig? Da unnskylder en seg med at alle de hellige har hatt både eiendom, hustru og fedrift. Men en tenker ikke på om ens egen trang etter å få dette, har de rette motivene. Så inntar alt dette etter hvert både sjel og sinn, så Gud og hans nåde blir ubetydelig.

En er ikke oppriktig nok overfor seg selv til å be Gud avdekke hvordan det står til. Så ender det med at selv om en til og med kjenner at en konkret er fanget av en avgud, kan en likevel ikke gjøre motstand. Og vil egentlig heller ikke slippe sin kjærlighet til dette. Da ser det ille ut med nådelivet.

Og her kjenner tusenkunstneren Satan til hvordan han kan binde denne sjelen i sitt garn. Dels også innbille dette stakkars mennesket at det aldri mer kan bli fri. Og så ille kan det gå at dette mennesket i anger, gråt og fortvilelse likevel må bekjenne: Jeg er nødt til å fortsette på denne veien jeg har begynt, jeg kan ikke bryte med det.

Det er hjerteskjærende å oppleve slike tilfeller. Men det er ingen som tenker at slik kan det ende, når bare en liten spire til dette blir sådd. Når pengebegjæret fra først av begynte å arbeide med Judas, kunne han aldri trodd det skulle ende med at han skulle forråde sin Frelser for penger, og henge seg selv! Men dette er djevelens klare mål, selv når han ganske forsiktig begynner en fristelse.

Djevelen bruker ikke bare «det som er i verden»,  «kjødets lyst og øynenes lyst», når han skal fange frelste sjeler. Han bruker også mennesker som «er av verden», «denne verdens barn». Disse er djevelens villige og trofaste tjenere til å skremme, true, forfølge og trøtte ut de troende. Eller de lokker, smigrer og forfører dem på den måten.

En håndverker ble frelst. Han får se Guds nåde og trekker seg bort fra urettferdighet og verdslighet. Men så merker han at en del tidligere kunder trekker seg bort fra ham. Det slår ut i omsetningen og inntektene. Snart holder han ikke lenger ut å bie på Herren, men kommer på den tanken at han er nødt til å vinne tilbake vennskapet med verdens mennesker. Så begynner han å skjule sin kristendom, oppføre seg mer lik verden og holder seg borte fra slike kristne som verden ser ned på. Og holder seg nå igjen mer og mer til slike som verden kan akseptere og tale godt om, Luk 6:22,26.

Kort sagt: han begynner å oppføre seg slik at verdens mennesker ikke skal mistenke ham for å være noe annet enn de, eller være for opptatt med deres sjels tilstand. Han begynner så smått å gi etter, gjøre dem til lags, delta i deres kretser og penere fornøyelser.

Så er verden igjen svært så vennlig og fornøyd med ham, og  leder ham snart dit den vil. Etter noen år kan han delta både med drikk og spill, og gjøre hva om helst kjødet begjærer.

Men tro ikke at noen av dem sier rett ut: Jeg er for svak overfor verden. Nei, denne sørgelige saken blir omkledd med prat om en kristens frihet, ja, «rett og slett en kristens plikt til å ikke skille seg ut fra verden, hvis en skal kunne hjelpe dem». For det skal alltid skje så forsiktig og pent at en ikke støter eller forarger noen.

Men det skjer aldri at denne formen for kristendom noen gang blir en alvorlig advarsel eller hjelp for verdens mennesker. Og så skjer det i stedet at den frie og selvsikre verden tar makten med det forsiktige, religiøse mennesket.

Hvis en nå ikke våkner opp og bryter av, «går ut og gråter bittert», men bare fortsetter å «dra i fremmed åk med de vantro», så blir en bare en trell under det åket. Den åndelige nådens kraft er forsvunnet. Vennskapet med Gud er slutt - for «vennskap med verden er fiendskap mot Gud», Jak 4:4. Og samfunnet med de troende er brutt, «Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden», 2Tim 4:10.

Nå unngår en også de personer og bøker som forkynner dommen over en slik tilstand. Nå forherdes en mer og mer, som jo også er en del av selve frafallets natur. «Dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første», 2Pet 2:10 flg.

Nå er det tapt, alt et slikt menneske har erfart, gjort og lidd. Alt nådens liv i Frelseren, all den kjærlighet det har fått oppleve fra ham. Alle de fortrolige samtalene det har hatt med ham, all den forsmedelse det har båret for hans skyld.

Likevel hadde dette mennesket hele tiden en trofast og mektig Frelser og en ubegrenset nåde. Om det bare hadde holdt seg til ham i troen og bønnen, brukt hans våpen og lyttet til hans røst. Så ikke huset var blitt funnet feid, tomt og ledig.

Da hadde verken djevel, kjød eller verden kunnet overvinne ham. «Så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser dyd, og i dyden skjønnsomhet» - (og flere andre gudsfryktens dyder nevnes) - «for når disse ting finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble», 2Pet 1:5 flg.

Til toppen

4. Egenrettferdighetens fare

Nå kommer vi til frafallets og den åndelige dødens virkelige lønnganger, - noe alle kristne forstår, når det bare gjelder læren, men svært få kjenner gjennom erfaring.

Det vi har nevnt foran, som fører til frafall og død, kan tross alt vanligvis sees så nogenlunde som det det er. Og det kan vi være med på er farlige saker. Men de fallgrubene vi nå skal se på, har så bedragerisk utseende at gudfryktige, alvorlige kristne i fristelsens time ofte rett og slett bestreber seg på å gå inn i dem, - selv om det er strake veien til fortapelse.

Disse dype, skjulte og hemmelige farene kan da heller ingen menneskeforstand eller skarpsindighet forstå seg på. Det er bare Guds ord, bare Guds åpenbarelse i evangeliet, bare nådens Ånd, og ofte bitre erfaringer som kan opplyse og overbevise oss.

Mens det vi tidligere har nevnt nærmest fortoner seg for oss som svarte onde ånder, ser tvert imot disse sistnevnte mer ut som lysets engler. Dette er den breie, lyse og skjønne landeveien til fordømmelsen. Det er her de gudfryktige, virkelig alvorlige kristne pleier å falle og fanges. Mens det vi tidligere har nevnt, er de kalde og likegyldige, lettlivede kristnes veier til fall.

Den egentlige kilden til denne hemmelige ondskapen er den dype, uendelige egenrettferdighets-trangen som ligger i all menneskenatur. Eller kanskje først og fremst den dype, adamittiske selviskheten. Hos en kristen slår det ut i trang til selvsentrerthet og selvhellighet, eller til selv å skulle være og ordne alt. Og hvis ikke Ordet får vekke og råde hos disse, ender det med at man enten «igjen lar seg legge under trelldommens åk», Gal 5:1. Eller går over i «selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet», Kol 2:23.

Nå må vi straks tilføye at selvsagt er det ingen sann kristen som lever i en så ren og evangelisk tro at han aldri skulle kunne angripes av trang til egenrettferdighet. Men selv om en hundre ganger har lært og opplevd dette forferdelige i seg, blir en likevel stadig fanget inn i det på ny før en rekker å besinne seg.

Dette ligger så dypt i all menneskenatur, at den som ikke kjenner noe til dette, må være helt og holdent låst fast i egenrettfer-dighetens snare.

Og inn på denne veien kan en svært så lett og fort komme, som apostelen sier: «en liten surdeig syrer hele deigen», Gal 5:9. Og i Fil 3:7-9 viser han at han var selv så redd for denne fine snaren, at han intet annet råd hadde å gi, enn tre ganger å gjenta at han anså sin beste rettferdighet for tap og skrap. Og fjerde gangen sier han: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus...»

Med dette viser apostelen at denne forførelsen ikke er å spøke med, og at den som ikke anser dette for farlig, han er i sannhet alt inne i denne faren.

Til toppen  

5. Det er farlig å ville være sin egen helliggjører!

Vi kan bli så opptatt av hva vi bør være og gjøre, at vi knapt har en tanke for Kristus og nåden i hjertet vårt. Djevelen innbiller oss til og med at det selvsagt er av bare nåde vi en gang er blitt rettferdige. Men at det så hver dag kommer an på om vi lever slik at vi beholder Guds velbehag. Eller at det nok er i orden med rettferdiggjørelsen. Men at vi nå må være spesielt opptatt med helliggjørelsen, og hvor vår egen virksomhet og kristelige aktivitet har avgjørende betydning, mens den enfoldige troen på Kristus ikke betyr noe, Kol 2:18-23.

Så er det jo samtidig slik at en åndelig fattig sjel ser mange feil og mangler i sitt liv og sin helliggjørelse, og kan slett ikke bli fornøyd med seg selv. Der dukker ofte djevelen opp. Gjennom ens egne tanker, eller gjennom en umoden og egenrettferdig leder, sår han den tanken at disse manglene er tegn på at en er på helt feil vei. Nå hjelper det ikke, sier noen, om du så våker og ber. Du må inn på en helt ny vei, en helt ny måte, hvis du skal kunne håpe på noen virkelig helliggjørelse. Da er forførelsen og forvirringen stor!

Det faller en ikke inn at denne hjelpen ikke kan oppnåes på noen annen måte enn i tro å feste blikket på Kristus. Og at det bare vil bli verre og verre jo lenger vi vender oss fra ham til oss selv.

Men nei, en bare fortsetter, stirrer og tenker, strever og kjemper med sitt eget hjerte. Men der har det aldri vært noen livsens kilde. Der er det alltid bare død, usselhet og forgjengelighet. Og til Kristus, livets éneste brønn, kan en slett ikke komme - så lenge det mangler så mye hos meg selv - ! Nå ligger det i sakens natur at her vil bare mer og mer bli dødt. Når grenen ikke lenger får saften fra vintreet, vil den jo tørke inn, Joh 15:4,6.

I tillegg begynner loven igjen å herske i samvittigheten. For i samme grad som troen avtar, tar loven over. Og loven har alltid samme tendens; så fort den kommer inn i samvittigheten, vekker den bare opp synden til større kraft og raseri, Rom 7:8 flg. Så blir elendigheten ennå større, og sjelen trekker seg ennå lengere vekk fra den barnlige tilliten til Frelseren. Og det er som regel en vei til trelldom og død.

Ennå verre blir forvillelsen når læren blir fordreid av skinnhellige lærere. Da blir det ikke lenger bare følelsene, men også overbevisningen som driver menneskene inn på egenrettferdighetens og selvopptatthetens veier. Slik gikk det med galaterne. Falske apostler forførte dem med «et annet evangelium» - «skjønt det ikke finnes noe annet - det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium», sier Paulus, Gal 1:6-7.

De ville slett ikke forvrenge Kristi evangelium, bare gjøre et nødvendig tillegg, mente de. Men apostelen sier de dermed er blitt «forhekset». Og at de uten å vite det på ny har korsfestet Kristus, Gal 3:1 (eldre overs.). Det er tale om en ny vei, en ny måte å få mer Ånd og kraft på.

Men både her og i Kol 2 viser Paulus at dette bare kan skje gjennom den enfoldige troen på Kristus, gjennom å «holde fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd», v.19. Og i Rom 6:14,22 sier samme apostel at den éneste veien til helliggjørelse er å frigjøres fra loven og leve på nåden. «Synden skal ikke få herske over dere», sier han, «for dere er ikke under loven, men under nåden», og «dere har deres helligjørelse som frukt».

Og Kristus selv sier: «Dersom dere blir i meg, bærer dere mye frukt», - «Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg», Joh 15.

Dette har ethvert levende Guds barn erfart. Det var bare ved troen og nåden en fikk det nye livet, ble glad i Gud, forvandlet og skilt fra verdens og sitt tidligere vesen, og villig til alt godt.

Men det er ingen som kjenner så sterkt på alle manglene hos seg selv, som en kristen. Og så kommer djevelen eller et skinnhellig egenrettferdig menneske og overbeviser ham om at det går ikke an å ha en så enfoldig tro. Han må gjøre det og det, han må finne en bedre vei. Og hvem skulle vel frykte for en slik hjelpsomhet, når det bare er spørsmål om å bli mer og mer hellig og alvorlig. Og vi bør jo alle være mistenksomme overfor vår egen vei - - - !

Så begynner mange å søke en ny vei, et nytt liv. Men legg merke til at nå duger det ikke lenger, det gamle livet. Det som Gud selv hadde skapt ovenfra da de kom til troen, livet der de fikk gi opp seg selv og hadde bare Kristus, men i ham sitt alt! Nå skal de søke en ny vei der de skal bli mer hellige enn de er blitt på troens vei, en vei der de ikke skal ha så mange fall, ikke være så fattige og elendige.

Men det kan også bli en annen utgang på dette. De kan også finne det de søker - etter det de selv tror de mangler! Og da ender de opp i selvtilfredshet og selvvalgt åndelighet. Dette skjer når forbedringen går mindre dypt, bare er opptatt med det utvortes. Og - merk! - når all oppmerksomhet konsentreres om ett eller flere spesielle områder en har bestemt seg for å forbedre seg på, som en så noenlunde kan oppfylle. Hvor så denne «innsatsen» som et «teppe» skjuler all vår indre syndighet.

På denne måten har f.eks. munkelivet blitt et deilig sovekammer - og til sist graven - for mang en vakt sjel. Dette forsøket på å helliggjøre seg selv, er om mulig ennå mer tragisk enn det førstnevnte. Her er det ennå mindre håp om noen forandring. For med sitt bedratte sinn føres en bare lenger og lenger inn i selvtilfredshet og egenrettferdighet.

Til toppen  

6. Vi har rett til å skjule oss i Jesu fullbrakte verk

når vi anklages for vantro, lunkenhet og synd

Noen kommer inn på disse farlige retningene bare fordi de savner den følbare nåden. De tenker på hvordan de som nyfrelste så klart fikk åpenbart for seg Frelseren i hans lidelse. Og liksom fikk hvile ved hans hjerte, kjenne hans kjærlighet, og selv virkelig elske ham. Alt dette synes de nå de mangler, og derfor frykter de for at deres tro bare er død kunnskap.

Nå er de bare blitt opptatt med troen, hvordan det står til med den. Så nå setter de alt inn på å få tilbake den gamle følbare nåden og åpenbaringene. Troen er nå ikke lenger «overbevisning om det en ikke ser», Heb 11:1; om det de har i ham, det han har utrettet for oss, den rettferdighet han kjøpte til oss med sitt blod.

Også av slikt arbeid blir det dårlige frukter, en stadig utmattelse, og til sist død.

Mest følbar blir troslivets dødskamp i disse retningene dersom en kristen har vært så ulykkelig å falle i åpenbar synd. Akkurat som våre første fedre gjemte seg for Gud i hagen, slik gjør da også vi, 1Mos 3. En kan ikke straks, så naken og syndig en da står, - føler vi - komme fram for Gud, be og tro. En holder seg på avstand fra Herren.

Dette er noe som ligger i alles natur, og som skjer med hver éneste kristen. Men dersom dette bare sitter i følelsene, vil det kunne overvinnes ved ordet om Kristi grenseløse nåde.

Av og til skjer det nok at et slikt menneske tenker: «Jeg er en frafallen, jeg må ha en helt ny omvendelse» - og tenker seg da dette som noe veldig markert, med en følbar og dyp anger som kan svare til syndens gru. Han venter da en følbar forvissning om Guds nåde, og en forbedring i livet - som skal overbevise Gud om at angeren har vært sann. Og, legg merke til: Dette skal alt sammen skje før han kan tro - ! Før han kan gå fram til nådestolen!

Men det skjer ikke slik. Det kommer ikke, det de venter på. Tvert imot opplever de det motsatte. For angeren over synden kjenner en aldri så bittert når en holder seg på avstand fra Gud, som når en kommer med synden til ham og ber om å få og tro hans nåde. Dessuten er angeren noe en kristen aldri finner dyp nok hos seg selv.

Når et menneske holder seg på avstand fra Gud, blir hjertet bare kaldere og kaldere. Angeren blir mindre og mindre følbar, - men i samme grad blir vi bare mer og mer sky overfor Gud. Samtidig uteblir den forbedringen vi hadde ventet i vårt eget liv. Det onde blir bare sterkere i oss, og kraften til å kjempe imot blir stadig mindre. Ved at en har forlatt livets kilde, og loven har trengt seg inn i stedet, vokser det opp en ny nød, som er verre enn fallet som skjedde; synden begynner på ny å livne til i begjæret.

Og så begynner det stakkars mennesket å ta skritt etter skritt bakover, lenger og lenger vekk fra sin Frelser.

Det begynner så fint å ganske svakt følge fornuftens, følelsenes og djevelens innspill: «Skal du, så uren som du er, bli noen ny-testamentlig prest? Nei, det må først bli slutt på synden!» o.s.v. Det er en holdning en har i beste mening. En kaller det for å «være alvorlig», «varsomhet», eller å «ikke tro for snart eller for mye». Og en slik varsomhet kan da ingen anse for farlig?

Men resultatet blir, som nevnt, det Paulus sier: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden», Gal 5:4. Og dette gjelder i begge retningene vi nå har omtalt. Vår egen rettferdighet og Kristi rettferdighet kan ikke regjere samtidig i vår samvittighet. «For den som holder seg til gjerninger blir ikke lønnen tilregnet som nåde, men som fortjeneste», Rom 4:4.

Men vi vil nevne ennå en stor, bred og stupbratt vei til frafall og død, som det ikke finnes sterke nok ord til å beskrive. Det er det åndelige hovmodet.

På denne veien faller de som ingen av de andre veiene var i stand til å felle; de store og sterke, de vellykkede kristne. Disse som ikke verken syndig lyst, verden, vantro eller villfarelser greide å forføre. Bare hovmodet greier å føre mange av disse i de dypeste, mest grufulle fall. Skriften sier at «Gud står de stolte imot», -  «de første skal bli de siste», 1Pet 5:5, Mat 20:16.

Dette ser vi så mange sørgelige eksempler på. En ser hvordan de største hellige fryktet for dette, og altså med stor grunn. Hva var vel grunnen til Sauls fall? Hvorfor lot vel Gud David falle? Og hvordan falt ikke noen av Paulus’ disipler!  

-------------

Til slutt må vi ennå en gang huske at hver éneste kristen fristes og føres mer eller mindre på alle disse frafallets veier.

Alle får kjenne, mer enn de gjerne vil, på åndelig lettsindighet, synden og verden, egenrettferdighet, trellesinn eller hovmod.

Alt avhenger av hvor hver enkelt til sist stanser. Hvordan det går med vårt sinn, med ånden.

Om vi blir i synden, avguderiet eller i verdslighet. Fortsetter i det og ikke vil la oss advare, ikke tenker på å slutte med det, men bare forsvarer det.

Eller tvert imot lider, kjemper og ber for å komme ut av det. Og derfor alltid på ny kommer tilbake gjennom nåden og fortsetter vandringen med Kristus. Eller om en fortsetter på egenrettferdighetens vei.

Dette er altså forskjellen; det kommer an på hva som får overtaket, hva som regjerer.

Paulus sier: «Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet», Rom 6:16.

Til toppen