1. Gode gjerninger

Kolosserbrevets tredje kapittel begynner med det veldige budskapet om vår åndelige oppstandelse og det skjulte livet med Kristus i Gud. Og slutter med hvordan vi skal leve sammen; som mann og hustru, barn og foreldre, ansatte og arbeidsgivere i forhold til hverandre.

Også i dette forholdet har apostelen vist oss den sanne gudsfryktens mål og mening. For et guddommelig liv i hjertet og troen, i samfunn med Frelseren, skal vise og utfolde sin kraft i et kristent liv i det samfunnet vi er satt. Enten det er i hjemmet eller på arbeidsplassen.

Mange lever som om gudsfrykten bare hører hjemme i kirken eller i andaktsstunden. Som om vi burde være hellige og kristne bare til visse tider og steder, men til andre tider og steder være verdslige og kjødelige.

Men det er tvert imot nettopp i hverdagslivet, i omgangen med mennesker, det åndelige livet skal vise seg.

Det er det apostelen nå begynner å formane oss til. Og da kan vi også se hva det siste verset foran vår tekst taler om: «Alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn» (v.17).

Herren har henvist dem som vil tjene ham, nettopp til hverdagslivet og de enkle oppgavene og tjenestene som finnes der, og hver enkelt til det som kreves i den stilling han/hun er satt her på jord. Derfor begynner han først sine hellige bud til dem som lever sammen i hjemmet; mann - hustru, barn - foreldre o.s.v. Ingen skal behøve gå ut av sitt hus for å få praktisere sin lydighet og tjeneste for Herren.

Problemet er bare at disse gjerningene er i våre forblindede øyne så altfor ubetydelige og nytteløse - ! Kanskje vil mange som leser dette, til og med mene at dette emnet har så liten betydning at det aldri burde vært tatt med. Å tale om mann og hustru, om barn og tjener, er ikke så altfor åndelig, synes de. Men i så fall er Gud i himmelen selv ikke videre åndelig. Han har jo selv innstiftet ekteskapet og gitt sine lover for det. Han har skapt alt som brukes i huset og på kjøkkenet. Så med den holdningen var jo Gud for verdslig da han skapte hele den synlige verden!

Vi skal også huske at det var nettopp i et bryllup Guds Sønn gjorde sitt første under. Og i den første talen Bibelen gjengir fra hans munn, omtales også ektefellers forhold til hverandre, Mat 5:31-32.

Hvor betydningsfull enhver gjerning og sak er, må bare bedømmes ut fra om Herren har befalt det. Ingen ting er stort og velbehagelig for Gud bare ut fra hva det er i seg selv, men bare på grunn av at Herren har befalt det.

Luther sier: «Hvis jeg på Guds befaling bare tok opp et halmstrå, så var dette en større og mer hellig gjerning enn om jeg - uten Guds befaling - omvendte hele verden. Tenk om Gud besøkte deg en dag sammen med noen engler, og bare ba deg feie golvet. Så ville du nesten ikke kunne styre deg av bare glede. Og hvorfor? Dette var vel ikke så stor en gjerning? Nei, sikkert nok ikke i seg selv, men bare fordi Gud hadde bedt deg om det!»

Og akkurat slike ubetydelige gjerninger er det altså Gud har gitt befaling om, når han sa hvordan ektefeller, barn, tjenere o.s.v. skulle forholde seg til hverandre. Hvis det da bare ble mer betydningsfullt for oss hva Gud har sagt om slike ting, så ville det jo bli som om Gud selv stod like ved siden av oss når vi holdt på med disse ubetydelige gjerningene. Å, for en lyst og glede det da ville bli for oss, alt dette!

Legg merke til det som står skrevet akkurat om oppgave og stilling du selv har fått her på jord. Så skal du se helt konkret hvilke bestemte gjerninger Herren krever av deg, og som du da kan være sikker på er velbehagelige for ham. For han vil jo selvsagt elske det han selv har befalt oss å gjøre.

Til toppen

2. En hustrus plikter

Apostelen begynner med ekteskapet, og her med hustruens plikter: «Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som det sømmer seg i Herren!» Han kunne nevnt flere plikter, så som vennlighet, trofasthet, huslighet o.s.v. Men han nevner det som er hustruens særskilte plikt: å underordne seg. Det var også det eneste budet Herren fra først av gav kvinnen, da han sa: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg».

Men her vil nok mang en hustru innvende: Skal da mannen herske akkurat som han vil?

Nei, slett ikke. Også han har sine regler å rette seg etter. Men selv om han ikke retter seg etter dem, legger vi merke til tilføyelsen apostelen har: «som det sømmer seg for Herren». Det er ikke først og fremst for mannens skyld, eller med bakgrunn i hans fullkommenhet, hustruen skal underordne seg. Men «som det sømmer seg for Herren». Altså for Herrens skyld, uansett om mannen oppfyller sine plikter eller ikke.

Selv en ren samfunnsmessig ordning, sier apostelen Peter vi skal underordne oss for Herrens skyld, 1Pet 2:13. Og da selvsagt i ennå større grad overfor en guddommelig skaperordning, som denne. En «skal lyde Gud mer enn mennesker».

«Hustruen skal være sin mann til behag, så hun ikke blir sin Skaper til mishag», som en av våre kirkefedre uttrykker det. Og over alt lærer Skriften uttrykkelig at hustruen skal underordne seg sin mann. Se f.eks. Ef 5:22-24. Her leser vi: «Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. For mannen er kvinnens hode, liksom også Kristus er menighetens hode... liksom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting».

Dette er da virkelig sterke beveggrunner: «Som Kristus er menighetens hode». Og menigheten; hans brud, «Lammets hustru» underordner seg ham. Slik er mannen hustruens hode, satt til dette av Gud. Så bør også hustruen underordne seg mannen.

Men her vil kanskje en gudfryktig hustru si: «Jeg ville nok gjerne være mot min mann som Sara, som var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Bare han også var en Abraham. Men jeg har en uomvendt mann. Skal jeg da også underordne meg ham?

Hør hvordan Paulus innleder det kapitlet vi nettopp nevnte: «Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt», v.1-2.

Her taler apostelen om hustruer som har hedninger til menn, som på apostelens tid ofte var tilfellet, og hvor så bare den ene av ektefellene ble omvendt. Måtte hver eneste kristne hustru merke seg dette! Tenk for en ugudelig og grov ånd som måtte herske i en hedning. Likevel pålegger apostelen en kristen hustru å underordne seg ham! Han vil at om hun ikke får vitne for ham med ord, skal hun i alle fall gjøre det med sin kristne ydmykhet, mildhet og vennlighet, trofasthet m.m.

Det fortelles at Augustins mor, Monica, hadde en vanskelig mann som var hedning. Men hun visste å stelle så godt men ham at han aldri gjorde henne noe ondt. Nabokonene så dette og kom og klaget over sine menn som aldri var fornøyd med dem, men sendte bannord og slag etter dem. De spurte Monica hvordan hun bar seg at, når hun aldri ble slått av mannen, som jo var så hissig og vanskelig.

«Det er en stor og verdifull skatt en hustru har, når hun lever slik at hun underordner seg sin mann. Hun er dermed sikker på at hennes gjerning er velbehagelig for Gud. Var det noen større glede hun kunne ha? Den som vil være en kristen hustru, skal altså tenke slik: Jeg vil ikke se på hva slags mann jeg har, om han er hedning eller jøde, god eller ond. Jeg vil bare se på at Gud har innsatt meg i ekteskapet. Derfor vil jeg underordne meg min mann og være lydig mot ham. Når hun lever i slik en lydighet, da er alle hennes gjerninger gylne gjerninger», (M. Luther om 1Pet 3).

Til toppen

3. Mannens plikter

Her sier apostelen: «Dere menn: Elsk deres hustruer» Ef 5:25.

Liksom grunnlaget for hustruens plikter er å underordne seg, er grunnlaget for mannens plikter kjærligheten. Der kjærligheten er, der følger alt annet av seg selv. Apostelen sier i 1Kor 13: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt».

Men for å se nærmere på den rette ektemannens kjærlighet til sin hustru, skal vi særlig legge merke til det vi leser om dette i Ef 5. Der sier apostelen: «Dere menn: Elsk deres hustruer, liksom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. - - Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten», v.25,28,29. Se hvordan den ekte kjærligheten mellom ektefellene skildres så høyt at den sammenliknes med «Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap», Ef 3:19.

Og det mest karakteristiske kjennetegn på Kristi kjærlighet til menigheten er først og fremst at han elsker uforskyldt, uten vår fortjeneste eller verdighet. Bare på grunn av Faderens evige utvelgelse, Ef 1:4. Selv sier han til Gud: «De var dine, og du gav dem til meg. De du har gitt meg bevarte jeg i ditt navn», Joh 17. «Og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle», Joh 10.

Slik skal også mannen elske sin hustru fordi det er Faderens vilje, uten å se på hennes gode eller mindre gode egenskaper. Bare fordi Faderen har gitt ham henne, at hun er hans hustru.

Den kjærligheten som bare avhenger av den andres egenskaper, på gode eller dårligere opplevelser, er en flyktig, ustadig og lite holdbar kjærlighet. Hvis Kristus hadde elsket oss på slike grunnlag, hadde han ikke gitt sitt liv for oss. Nei, at Gud har gitt deg denne kvinnen og har sagt: Hun skal være din. Elsk henne og hold deg til henne! Det betyr tusen ganger mer enn alle de skjønneste egenskapene hos en kvinne.

For det andre: Kristi kjærlighet gjorde ham selv og menigheten til ett, som apostelen her straks tilføyer: «Vi er lemmer på hans legeme». Og så føyer apostelen til: «de to skal være ett kjød», v.31.

For det tredje: Kristi kjærlighet var en oppofrende kjærlighet. Kristus har elsket menigheten og gitt seg selv for den. I tillegg «før og varmer han det», Ef 5:25,29. Han gir den også gode stunder, gleder og oppmuntrer den. Slik skal også mannen gjøre alt for sin hustru. Ikke bare forsørge henne, men også gi henne trivsel og oppmuntring, som jo kjærligheten gjør av seg selv.

Kort sagt: Alle mannens plikter springer ut fra kjærligheten: «Dere menn: Elsk deres hustruer!»

Jo, her skal vi huske at det er bare de kristne vi taler om! La oss tenke over hva dette betyr: «Er dere da oppreist med Kristus--», «Kristus, vårt liv» - ! Kol 3:1,4. En kristen, som lever i samfunn og er forenet med den allmektige Herren, har midler og veier som ingen andre har, til å få det han trenger. «Alt er mulig for den som tror». Han kan få kjærlighet når han trenger det, selv der det ut fra naturlige forhold var umulig å elske.

Kjærlighet avhenger ikke av gjenstanden, men av hjertet. Vi ser hvordan selv den som minst kunne påkalle kjærlighet, blir elsket. Trenger en kristen til mer kjærlighet, så taler han med Gud om dette. Det er det første. For kjærlighet til ektefellen er også en gave fra Gud, som en må be inderlig om.

Det andre er at enhver må studere hva Guds ord sier om dette, og se på sin hustru som Ordet sier en skal se på henne. Det tredje, (eller bedre; det første), er at vi alltid må opplives i vårt forhold til Gud, i troen og kjærligheten. Så følger også kjærligheten til ektefellen.

Å, dette er en herlig sannhet, noe skjønt og dyrebart å få oppleve, som bare de troende kjenner. Noe som kristne ektefeller ofte med undring taler sammen om; at deres ekte kjærlighet har så nøye sammenheng med deres eget forhold til Gud.

For akkurat som deres forhold til Gud er, slik er også deres kjærlighet til hverandre. Blir de kalde og døde i sitt forhold til Gud, blir også den ekte kjærligheten kald og død. Her ser vi hva det betyr at den ekte kjærligheten mellom mann og hustru er en hellig kjærlighet som har sin grunn i Gud.

Men djevelen anfekter alt som er hellig. Han kan aldri tåle at et slikt paradis ennå finnes på jord, som to kristne ektefellers innbyrdes kjærlighet er. Derfor angriper han også dette. Derfor er det helt nødvendig at de alltid ser på hverandre ut fra Guds ord.

Ut fra Mat 5:27-30 sier Luther: «Kjøtt og blod er fullt av begjær, så det snart blir mett av det som det har, og gaper etter noe nytt. Da blåser djevelen til ilden, så en hos sin egen ektefelle bare ser alt som er skrøpelig, og lukker øynene for alt som er godt og rosverdig. Og da ser snart en hvilken som helst kvinne vakrere ut i ens øyne, enn ens egen.

Men den eneste rette motgiften er da å straks se på sin egen ektefelle etter Guds ord. Da vil vi elske og se på vår egen hustru som en guddommelig gave og det herligste klenodium. Og når en ser på en annen kvinne som er vakrere enn ens egen, vil en tenke: Om hun så er den aller vakreste på jorden, så har jeg likevel noe langt skjønnere i min egen hustru, som Gud har gitt meg og utsmykket henne med sitt ord. Det er et smykke jeg ikke ser hos noen annen. Og jeg vet at det er til Guds og alle englers hjertelige velbehag at jeg elsker henne og er trofast mot henne».

Men apostlene har også mange andre formaninger til mannen. Paulus sier: «Dere menn: Elsk deres hustruer, og vær ikke bitre mot dem», Kol 3:19. Peter sier: «Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde - for at deres bønner ikke skal hindres», 1Pet 3:7.

Både mann og kvinne må aldri glemme at hele deres ekteskap avhenger av at kjærligheten blir bevart mellom dem. Dessuten er det kristne ektefellers største lykke og herligste stunder i livet når de kan be sammen til sin Far. Men alt dette hindres de i, hvis hardhet og bitterhet får snike seg inn mellom dem.

Og her komme vi til selve hovedregelen for hvordan vi bevarer all kjærlighet og lykke: En tilgivende ånd. Det er bare en konstant tilgivende ånd som kan bevare både kjærligheten og lykken. Med vår egen fullkommenhet kommer vi ikke langt, verken overfor Gud eller mennesker. En stadig forlatelse er synderens behov.

Men da innser vi også at dette ikke er noe vi kan vente av uomvendte mennesker. En har i alle fall ingen garanti for et lykkelig ekteskap der ikke begge ektefellene er levende kristne. For selv om de det er, har de nok av fristelser og skrøpeligheter. Men hos dem kan alt bli godt igjen, når Guds Ånd er deres vekter, tuktemester og trøster.

Den som er født av Gud, kan tross alt ikke gjøre synd, eller forsvare sin skrøpelighet. Men må alltid kjempe for å bli bedre. Derfor er det med rette sagt at om ikke en levende kristendom var nødvendig for noe annet, så var det helt nødvendig for et lykkelig ekteskap.

Til toppen

4. Om ekteskap mellom troende og vantro

Vi vil så ta opp spørsmålet om en levende kristen kan gifte seg med en uomvendt. Da må vi først undersøke om det finnes noe bestemt om dette i Guds ord. I Det gamle testamente finner vi da bare lover for Israels barn om ikke å blande seg med hedningefolkene. På en måte kan dette svare til vårt spørsmål, men er på mange måter samtidig en helt annen sak.

Men vi skal legge merke til det som sies om den fromme Sets etterkommere, de første barn av de hellige patriarkene. Disse «så at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til». Da sa Herren: «Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød», 1Mos 6:1-2.

I Det nye testamente finner vi bare omtalt forholdet hvor en levende kristen allerede har en vantro ektefelle. Hvis da den vantro samtykker i å bo sammen med den troende ektefellen, da skal den troende ikke skille seg eller gå fra den andre, 1Kor 7:12-13.

Og ennå et ord som taler mer konkret inn i vårt spørsmål, der Paulus sier: «Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru?», 1Kor 9:5. Noe mer direkte om dette spørsmålet finner vi ikke i Bibelen.

2Kor 6:14-16 handler vel ikke direkte og utelukkende om dette spørsmålet, men er likevel en sterk tale til oss omkring samme sak. Der leser vi: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er jo den levende Guds tempel».

Vi vil bare spørre: Er det ikke noe Guds folk stadig sukker over; hvor vanskelig det bare en éneste dag er å omgåes med vantro mennesker, når den stilling vi har fått i samfunnet tvinger oss til det? Og hvordan skulle da en levende kristen kunne ønske seg å leve sammen med en vantro hele sitt liv, som jo et ekteskap medfører? Aldri å kunne samtale med den en elsker om det mest dyrebare i hele sitt liv! Aldri å kunne bøye kne sammen innfor sitt livs Gud, og tale som søsken med samme Far! Men i stedet, både dag og natt, være bundet til en person som gjennom sin ånd er en hindring for alt som er hellig - om enn i det utvortes svært så medgjørlig! Skulle ikke en sunn og våken kristen be på sine knær om at Gud måtte skåne ham fra å bli bundet til en ugudelig?

Derfor er mange i tvil om hvordan det står til med deres åndelige liv, når de i det hele tatt kan tenke på å gifte seg med en uomvendt. Men vi skal huske på at det ser aldri så ille ut når det virkelig er aktuelt, som når vi ser dypere på saken.

Kjærligheten, som jo «håper alt», gjør at en forelsket kristen alltid anser den han elsker å være «så nær Guds rike». Da heter det at «han er så påvirket av Ordet. Jeg tror sikkert han snart blir en kristen. Kanskje det er akkurat meg Gud skal bruke til det. Og kanskje jeg kan bli årsak til hans evige død, hvis jeg viser ham fra meg!»

«Gud kan ock skaden tvinga, att tjena oss til gagn».

Men den uomvendte i dette forholdet har også et håp - som dessverre ofte er gått i oppfyllelse, hvor kjødet hos de to har seiret over ånden i den ene.

Når da en kristen bror eller søster blir spurt til råds i dette spørsmålet, da bør vi f.eks. svare: Har du noe valg? Er du i stand til å velge fritt en av delene? Eller er du allerede bundet i kjærlighet til den andre? «Kan du bli fri, så gjør heller bruk av det», 1Kor 7:21. Be Gud om å bli satt fri! «For hva vet du, hustru, om du kan frelse din mann? Eller hva vet du, mann, om du kan frelse din hustru?» v.16. Nei, skynd deg ut av dette, om du kan!

Men hvis det så likevel allerede er blitt et ekteskap, hva skal vi da si? Da må vi bare si: «La nå Gud styre. Bær ditt kors med tålmod, og be Gud at han må bevare og frelse din sjel».

Men her står vi også overfor et annet spørsmål. Mang en ung kristen sier: «Selv om den jeg elsker ikke er en vantro, er jeg likevel usikker på om dette er den Gud vil gi meg til ektefelle. Hvordan skal jeg kjenne Guds vilje her?»

Først vil vi si: Å, om alle unge kristne lærte dette i dypet av sitt hjerte; at dette er det éneste avgjørende i dette viktige spørsmålet; at Guds vilje skjer! At en person er en kristen, og ellers har alle mulige gode egenskaper, er slett ikke nok. Jeg må vite at det er akkurat denne personen Gud har valgt til meg.

Derfor sa en gang en prøvet kristen: «Hvis Gud tilbød meg fritt å velge min ektefelle blant en rekke han stilte opp foran meg, og sa: Ta hvem du vil! Da ville jeg svare: Nei, gode Gud, velg heller du for meg! Jeg kan ikke en gang se til morgendagen, og hva som kan skje. Gi meg du den du har valgt ut til meg!»

Å, hvor viktig det er når anfektelser og fristelser senere møter oss, å kunne si: Denne vet jeg Gud selv ville jeg skulle ha.

Men så er spørsmålet: Hvordan kan jeg få en slik visshet om dette? Kjenner du Frelseren, så legg denne saken fram for ham med inntrengende bønn. Be om at hvis den personen du tenker på er den rette, som han har valgt ut til deg, at han da må gi framgang i saken. Men at han i motsatt fall må legge så sterke hindringer i veien at det umulig kan skje. Be: Trofaste Gud! Hør ikke etter hva mitt ynkelige hjerte ønsker, men la din hellige vilje skje o.s.v.

Gå så inn i ekteskapet hvis ikke noe hinder viser seg, og vær helt sikker på at Guds vilje er skjedd.

«Men hva så? Kan jeg ikke likevel bare ha fulgt min egen vilje», sier så noen. Da må vi spørre: Hva har du ment med bønnen din? Vi trodde det var akkurat derfor du ba, for at Gud i sin allmakt måtte hindre at noe skulle utvikle seg mot hans vilje! Trodde du da ikke på hans makt til å hindre din egen vilje? Og Gud måtte vel selv ville gjøre etter sin egen vilje. Spesielt når du jo selv ba ham om det!

Det er jo en fryktelig vantro og synd når en etter å ha bedt, likevel tenker: Hvem vet om ikke min egen vilje likevel skjer? Det var jo akkurat dette du ropte til Gud og ba ikke måtte skje!

Nei, like så sikkert som du vet med deg selv at du ønsket at Guds vilje skulle skje, like så sikkert skal du vite at den som du nå har fått er sendt deg av Gud. Ja, ennå sikrere! For Gud er sannelig ennå mer opptatt med hva som er best for oss, enn vi er selv!

Til toppen

5. Barnas plikter

«Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren», Kol 3:20.

Luther har også sett dette, og gjort en helt lik bemerkning. Det ser Luther dels av at Gud satte dette budet først på den andre tavlen. Og dels av at Gud knyttet et spesielt løfte til dette budet: for at det kan gå deg vel....

For det første har Gud satt foreldrene som de første og nærmeste til å bringe videre hans lære til barna. Derfor har han også i loven gitt foreldrene plass nest etter seg selv. Og krevd at vi ikke bare skal elske dem, som vi jo skylder alle mennesker. Men at vi også skal hedre foreldrene. Som er noe mye sterkere, og innebærer «også en ydmyk og underordnet holdning, som overfor en skjult majestet», som Luther sier.

Dessuten finnes det ingen mennesker på jorden som vi har så mye å takke for, som våre foreldre. Av dem har vi fått liv og blod. De har gitt oss den varmeste kjærlighet og omsorg. Slik at når Gud vil skildre sitt hjertelag, så sammenlikner han seg med en far eller mor.

Av disse og andre grunner har Gud gitt barna dette «første bud, som det er knyttet løfte til», Ef 6:2. Derfor behøver ingen som har en far eller mor, være i tvil om hvilke gjerninger Gud helt sikkert vil de skal gjøre. Dersom de i tro og lydighet mot Gud hedrer sin far og mor, da gjør de gode gjerninger som Gud virkelig har velbehag i. Det har han også lovet å belønne dem for her i livet. Mens en motsatt holdning vil påføre dem forbannelse.

Når dette likevel i dag har så lite oppmerksomhet, så kommer det bare av djevelens makt over sinnene, som gjør oss blinde og døve for Guds ord. Så ser vi i far eller mor bare skrøpelige mennesker, som også har sine feil. Vi ser absolutt ikke i dem denne «skjulte majestet», som Luther sa.

Vi glemmer snart alle velgjerningene de har gjort mot oss, akkurat som vi glemmer Guds velgjerninger. Og da blir vi utålmodige når vi møter den første prøvelsen, og knurrer. Alt det gode vi hele vår levetid har mottatt av Gud, er straks glemt. Og akkurat det samme skjer i vårt forhold til foreldrene. Det er ingen som tenker over hva det er som foregår, uten at Den Hellige Ånd vekker oss opp så vi får se det.

Luther sier at «den som ikke har noen far eller mor i live, ville gjerne sukke til Gud: Å, Gud, sett stokker og steiner over meg, som jeg kan se på som min mor og far. Som jeg så kunne ære og gi min kjærlighet!»

Hvor mye mer skulle vi ikke da ha denne holdning når vi har en far og mor i live, eller noen som er satt i fars eller mors sted.

For kristne barn, som kjenner og elsker Frelseren, vil det ikke være mer som behøves for å ære og være lydige mot foreldrene, enn dette: Ordet sier at Herren vil det! Det er nok for dem at Ordet sier: Hedre din far og din mor - gjør det for min skyld. Har de da gjort noe mot sine foreldres vilje, angrer de det, ber om forlatelse, og vil forbedre seg. Gjør de ikke det, er det ikke noe godt tegn.

Til barnas gjerninger hører jo også å hjelpe og ære sine foreldre når de virkelig trenger det; i fattigdom, sykdom eller alderdom. Når forholdene gjør at foreldre er tvunget til totalt å leve på barnas regning, er denne situasjonen i seg selv særdeles ømtålig. Her kan barna ikke være forsiktige nok, så ikke til og med «maten skal få bitter smak».

Så må vi huske at vi ikke bare skal hedre våre foreldre med gjerninger, men også med ord. Det er ofte en svær djevelens fristelse hos barn at om de nok tjener sine foreldre med gjerninger, kan de likevel bevisst såre dem med ord. Vokt dere for det! Herren ser det.

Det er sant at det ofte er ubeskrivelig vondt for et barn å leve med en gammel, underlig og urimelig fars eller mors nykker. I barnas øyne er det en barbarisk lære å si at de skal bare være stille og underordne seg i slike fangenskap, inntil Herren selv skaper en forandring i det. Men hvis du vil leve i et åpent forhold til Gud, må du likevel finne deg i dette.

Det neste vi vil nevne, er hvordan Herren våker over det løftet han har knyttet til det fjerde bud: «for at det kan gå deg vel og du må leve lenge i landet». Vi oppdager det underlige forholdet; hvordan han har bundet den timelige velsignelse så sterkt til bare det å leve rett etter dette budet.

Den som vil oppnå Guds nåde og evig liv gjennom egen fortjeneste, han må holde hele loven, og ikke synde på ett éneste punkt. Men timelig velsignelse gir Gud alle dem som ærer og er lydige mot sine foreldre, lærere og øvrighet. For Guds løfter kan ikke gjøres til intet.

Guds tanker og råd har vært at når vi fra far og mor har fått vårt legeme og vårt legemlige liv, så skal også vårt legemlige vel avhenge av hvordan vi forholder oss til disse.

På samme måte med vårt forhold til Kristus. Han døde for å gi oss evig liv. Men om vi skal få eie det evige liv, avhenger bare av hvordan vi forholder oss til ham. Ingen synd imot Guds lov skal kunne fordømme oss, hvis vi tror på Kristus. Og ingen av våre gjerninger for å oppfylle loven, kan frelse oss - hvis vi ikke tror på Kristus. Og det bare fordi Guds Sønn gav sitt liv for oss. Derfor regnes all menneskelig fortjeneste i Guds øyne for intet, når det gjelder å få det evige liv.

Derfor: «Den som har Sønnen, han har livet». Og den som hedrer sin far og sin mor, han har velsignelse her på jord. Men «den som ikke har Sønnen, han har ikke livet», og den som ikke hedrer sin far og sin mor, den går det ikke godt her på jorden.

Menneskelig rettferdighet har sin lønn på jorden. Gamle, erfarne kristne kan fortelle hvordan de har sett bestemte barn, som har markert seg spesielt i et godt eller ondt forhold til sine foreldre, hvordan de gjennom hele sitt liv har fått høste det de har sådd.

En forfatter sier: «Mektig, men stille og uten bulder stiger noe ubegripelig fram gjennom menneskehetens tidsaldre. Ofte ser det ut som det forsvinner. Men plutselig lyser det opp igjen. Det er ikke menneskelig og jordisk. Hver og en aner at det er noe guddommelig. Det er foreldrenes velsignelse».

Til toppen

6. Foreldrenes plikter

«Dere fedre: Gjør ikke barna deres bitre, slik at de mister motet», Kol 3:21.

Her advarer apostelen tydeligvis mot overdreven og utidig strenghet, gjennom uavlatelige avstraffelser for bagateller o.s.v. Dette gjør barnet motløst. Barnet oppfatter det som at det er det samme hva det så gjør, så får det skjenn. Det fører ofte bare til trass og forakt fra barnas side overfor foreldrene.

Mister barnet troen på at det i det hele tatt kan gjøre sine foreldre tilfreds, da er alt tapt. Mange foreldre slår i sin nidkjærhet ned på alle mulige mindre feil, og resultatet blir det som er mye verre.

Derfor må en far og en mor ikke bare følge nykker og innfall og handle planløst med sine barn. Men la stor sindighet og fasthet prege sin oppdragelse av barna. F.eks. må vi ikke uten videre påtale enhver feil. Vi må skille nøye mellom det som bare skjer i skrøpelighet og ubetenksomhet, og det som er bevisst ulydighet, ondskap og trassighet eller løgn. Førstnevnte tilfeller må vi overse tusen ganger, med bare en vennlig irettesettelse. Men i sistnevnte tilfeller må vi bruke alvorlig og veloverveid straff.

Spesielt skaper løgnen en fryktelig ormeyngel som vi aldri må la være upåtalt. Den fører med seg en mengde andre synder av verste sort for hele mennesket.

Mens noen ødelegger barna med overdreven strenghet, finnes det andre som overhode ikke vil tukte sine barn. De bare formaner dem og ber dem være snille. Og for hvert håp som brister, venter de på at «de blir nok voksne en gang, de også. Da får de forstand». Og så skal det liksom rette alt opp. Eller det som høres ennå bedre ut: «Vente på Guds nåde som skal omskape hjertet, så alt blir godt».

Det er sørgelig å høre slikt selv hos godt opplyste mennesker. De tror de nå, mot verdens avslutning, har funnet opp en bedre metode enn den Gud selv helt fra verden ble til brukte på menneskene, og har lært oss i sitt ord at vi også skal bruke.

En mann besøkte ofte et hjem der fruen var en alvorlig kristen. Han så at hun ikke hadde noen makt over sine små barn på to til fem år. Hvis hun sa til dem: «Kom og hils på gjestene våre!», så svarte de bare et tvert «Nei!».

En dag så han femåringen kommanderte moren: «Gi meg sukkerkoppen!» Når hun ikke straks etterkom ønsket, satte han i et hyl, så hun omgående gav han den. Og han så hvordan femåringen øste i seg. Moren kom i snakk med gjesten om barneoppdragelse. Hun var da av dem som ikke på noen måte ville være hard mot barna, og ramset opp eksempler på hvordan barn fra hjem med en fast hånd om oppdragelsen likevel kom svært dårlig ut i livet.

Gjesten sa da bl.a.: «At det finnes barn som med streng oppdragelse likevel blir onde, og andre som uten en fast oppdragelse likevel utvikler seg til gode samfunnsborgere, beviser ikke noe som helst mer enn om jeg sa: Jeg kjenner mennesker som har brukt medisiner, og likevel ikke er blitt friske fra sykdommen sin, og andre som aldri har brukt noen medisin, og likevel lever. Og så konkluderer med at derfor hjelper medisiner ingen ting. Var dette en riktig konklusjon?

Det er menneskets plikt å anvende de midlene Gud har gitt oss. Men det er Herren som må gi velsignelsen. Og det barnet som  tross en god oppdragelse likevel ikke blir en god samfunnsborger, ville høyst sannsynlig uten denne oppdragelsen blitt ennå verre.

Men hovedsaken er at uansett hvordan vi bedømmer saken, så står Herrens ord klart og tydelig: «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn», Ord 13:24».

Gjesten reiste videre, men kom tilbake et halvt år senere til samme hjemmet. Da var han knapt kommet innenfor døren, så kom barna og hilste, blide og veloppdragne. Moren så på ham, og tårene rant nedover kinnet da hun sa: «Jeg kan aldri få takke Gud nok for det du gjorde meg oppmerksom på. De ble jo nesten som nye barn fra da av. En annen frukt av dette er at etter at jeg begynte å oppdra dem slik, har de også begynt å elske meg så inderlig. Mens de tidligere bare var sure og misfornøyde med alt jeg gjorde. Jeg har fått et nytt bevis på at det lønner seg å rette seg etter Guds ord».

Dette er likevel alt sammen det minste i en kristen barneoppdragelse. Den store hovedsaken vil alltid være at foreldrene i det vare barnesinnet tidlig planter det guddommelige ordets livssæd som er kommet ned fra himmelen. At de lærer barna å kjenne sin Skaper og Frelser, Jesus Kristus.

Så sier Herren: «Du skal innprente mitt ord i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp», 5Mos 6:7. Og ikke bare lære dem å lese Guds ord, men kjærlig og varmt tale med dem om alt dette.

Fortell levende for dem de viktigste beretningene i Bibelen. F.eks. om hvordan Gud gav folket sin lov på Sinaifjellet. Hvordan Frelseren ble født i Betlehem, hvordan han led og døde for våre synder. Videre om englene, om himmelen, og etter hvert om helvete og om dommen, o.s.v. Da sår du den gode sæd i barnesinnet.

Så gjelder det at også foreldrene med hele sitt liv stadfester det samme som de med sine ord har lært barna. Og ikke med sine liv river ned det de har bygget opp, og gir barna all grunn til å tenke at de tror jo ikke selv at de ti budene er Guds bud, eller at Gud er tilstede over alt, og ser oss alle sammen.

Til sist har foreldrene ennå et viktig middel. Det er forbønnen! Be uavlatelig til vårt livs Gud for disse dyrebare plantene! Alt vårt arbeid er til ingen nytte hvis ikke Herren selv gir sin nåde og velsignelse. Scriver forteller at det gikk som et sverd gjennom hans unge sjel da han i nattestillheten hørte sin mor ligge og be for barna sine, og til sist nevnte lille Christian.

Men de foreldrene som ennå kan sukke og be, har da fremdeles et håp. Bønnens ånd som driver dem, er et tegn på at ennå er ikke alt håp ute. Og skulle vel Guds barn rope til Gud dag og natt uten at han gjorde noe særlig for å bønnhøre og trøste dem? «Er han vel sen når det gjelder dem», sa Jesus.

Mens Augustin ennå levde som hedning, gikk hans mor, Monica, til biskop Ambrosius og klaget sin nød. Og han svarte: «Skal vel en sønn det er felt så mange tårer for kunne gå fortapt!»

Til toppen

7. Ansattes plikter

«Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer i alle ting, ikke med øyentjeneste for å gjøre mennesker til lags, men av et oppriktig hjerte, i ærefrykt for Herren. Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren. Tjen Herren Kristus! For den som gjør urett, skal få igjen for den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk», Kol 3:22-25.

Vi merker her igjen at apostelen med sine formaninger taler til dem som er født på ny. For ingen andre kan «får arven til vederlag av Herren». Her merker vi at en hvilken som helst ansatt, som har hørt Herrens kall og er blitt vakt og omvendt til Herren, - er langt større i Guds øyne enn hans arbeidsgiver - hvis denne er uomvendt.

Ja, i Kristus er den ansatte like stor og betydningsfull for Gud, som de største Guds menn på jorden. For «her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. Kristus er alt og i alle, én Herre, én tro, én dåp», én Frelser, én arv, étt rike. «For dere er alle én i Kristus Jesus. Gud gjør ikke forskjell på folk». Det var et barn Jesus stilte fram som den største i himlenes rike.

Vi er alle i en tosidig stilling. Innfor Gud er vi alle like. Men i det jordiske samfunnet og i vårt forhold til mennesker, der har Gud selv gjort den forskjell at én skal være arbeidsgiver og overordnet, mens en annen skal være tjener og ansatt. Den ene skal lede, den andre skal la seg lede.

Derfor må de som er i den situasjon at de er tjenere/ansatte, ha klart for seg at det er Guds bud til dem at de skal være lydige mot sine overordnede. Og det ikke bare mot de «gode og rimelige, men også de vrange», 1Pet 2:18. Så sier da også apostelen i vår tekst at en som er ansatt skal gjøre alt «som for Herren og ikke for mennesker». De skal betrakte seg som Herrens tjenere når de oppfyller sin overordnedes pålegg.

Å, for en nåde og velsignelse om alle kristne arbeidstakere ville ta dette inn over seg! Da ville det ikke bare bli til velsignelse for dem selv, men også noe som ville bli til Guds og evangeliets ære, Kristi rikes vekst og mange sjelers frelse. Da ville i ennå større grad dette skje, som vi - Guds skje lov - også ser enkelte steder i dag; at selv de som ikke er Guds barn, likevel foretrekker kristne ansatte, fordi de vet at de er de beste.

Ansatte skal leve etter Paulus’ ord til Titus: «Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer i alle ting, og rette seg etter dem uten å si imot. De må ikke stikke noe til seg, men vise all god troskap, så de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære», Tit 2:9-10. Legg igjen merke til hva som skal være drivkraften bak det hele; «i alt være en pryd for Guds, vår frelsers lære»! Og at vi «tjener Herren Kristus», Kol 3:24.

Her steiler fornuften og protesterer: «Tjene Herren» sier du? Nei, en brutal fabrikkeier, en fattigslig bonde, en vanskelig husmor, kuer, sauer og hester er det jeg tjener - men ikke Herren, ikke en gang en engel!

Vent nå litt. Du sier du tjener kuer og hester. Hvem har så pålagt deg det? Er det ikke bonden? Jovisst! Det er jo ham du tjener, når du tjener dyrene hans. Og hvem har så pålagt deg å tjene og være lydig mot bonden? Det er Herren i himmelen. Er det ikke ham du tjener, når du tjener hans skapninger. Er ikke Gud, som har skapt bonden, like nidkjær for at du skal tjene ham, som bonden er nidkjær for husdyrene sine?

Dersom du får åpnet øynene for Guds ord og ordninger, så vil du se at du ikke bare har den store ære å få tjene engler. Nei, du tjener virkelig Gud selv i de minste ting. Fordi det er Gud som har sagt du skal være lydig mot dem som er satt over deg.

«Du sier: Men hvis jeg nå har så umulig en herre som ingen kan gjøre til lags. Da svarer Peter her: Er du en kristen, og vil leve til Guds velbehag, så må du aldri se på hvor plagsom og umulig din herre er. Men alltid vende ditt blikk til hva det er Gud har befalt deg. Hvis Gud befalte deg å pusse djevelens skor, så skulle du også gjøre det, og anse dette like betydningsfullt som de aller største gjerninger - fordi Gud hadde befalt det», Luther om 1Per 2:18-23.

Du er en kristen, og vil gjerne gjøre noen gode gjerninger, men synes du får så lite tid til det på grunn av det lite betydningsfulle arbeidet ditt. Du synes du sliter deg gjennom livet ditt bare med det som er unyttig. Da må du endelig huske på at akkurat der på din egen arbeidsplass gjør du de beste gjerningene, når du for Herrens skyld utretter alt det som slett ikke smaker deg der du er satt. For du «tjener Herren Kristus»!

Luther omtaler en gammel eneboer som i mange år hadde skilt seg ut fra den onde verden, og bare vært opptatt med det åndelige. Når han etter en tid gjerne ville vite hvor langt han var kommet i hellighet, fikk han en natt en åpenbarelse. I et syn viste Herren ham en pike i nærmeste by, som han kunne sammenlikne seg med. Så skynder eneboeren seg dit og spør piken hvilke gjerninger som hun er opptatt med. Men hun har ikke noen slike hun kan fortelle om. Hun sier at hun gjør bare hver dag det husmoren hennes sier hun skal gjøre. Og så sier hun at når hun bærer et fang ved til kjøkkenet, så tenker hun på Frelseren sin som bar korsets tunge byrde for henne, og bar hennes synder på sitt legeme opp på korset.

«Hvis kristne tjenere kan tro og innrettte sitt liv etter dette», sier Luther, «da kan en fattig tjenestepike ha den gleden i hjertet og si med seg selv: Jeg koker, jeg steller og feier - hvem har pålagt meg det? Det har min husmor pålagt meg. Og hvem har gitt henne den makten over meg? Jo, det er Gud! Å, da må det også være sant at jeg ikke bare får tjene min husmor og alle hennes, men også Gud i himmelen, og at dette er velbehagelig for Gud. Da er det jo like stort som om jeg skulle koke for Gud selv i himmelen!»

Arbeidstakerne får ofte liten lønn av sine jordiske herrer. Arbeidsgiverne lønner i alle fall bare etter den synlige tjenesten. At den ansatte gjør det gode av hjertet for Herrens skyld, det er det ingen mennesker som lønner. Men det lønner Herren. «For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren», Kol 3:24.

Til toppen

8. Arbeidsgiveres plikter

«Dere herrer: Gjør det som rett og rimelig er mot deres tjenere, for dere vet at også dere har en herre i himlene», Kol 4:1.

bare det som den naturlige rettsoppfatning og landets lover krever. Men også hva Guds høye, åndelige lov krever.

Den forteller deg hva som er «rett og rimelig» slik: «Du skal elske din neste som deg selv!» Det vil si at en arbeidsgiver skal behandle sine ansatte nøyaktig som han ville ha behandlet sine egne barn. Eller akkurat slik som du gjerne ville blitt behandlet hvis du var den ansatte. Å, om bare hver overordnet bevisst kunne sette seg inn i de ansattes situasjon! 

Eller tenk bevisst på ditt eget barn som du er så glad i. Se så for deg at ditt barn var ansatt hos andre. Hvordan ville du da at de skulle behandle barnet ditt? Akkurat slik skal du så også være overfor dine egne ansatte.

Da vil du innse at du ikke bare skal gi dem en rettferdig lønn, være forsiktig og ikke kreve for mye av dem, og være overbærende med deres feil og mangler. Men at du skal også tenke på deres udødelige sjel. Lære dem å lese Guds ord, og samtale fortrolig med dem om frelse og evig liv. Du skal kort sagt være i fars og mors sted.

Vi er kommet svært lang bort fra dette i vår tid. Gud hjelpe alle kristne til også på dette området å begynne å tenke over hva Gud krever i sitt ord! - «for dere vet at også dere har en herre i himlene», han som er fattiges og faderløses forsvarer. Han skal en dag kreve regnskap for vårt forhold, og han gjør ikke forskjell på folk.

Til toppen