Første del 1 til 15 september

Dato   1   2   3   4   5   6   7   8   9   10   11   12   13   14   15

1. september

Derfor opphøyer (sv: beprisar) Gud sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Rom 5:8.

Gud «beprisar/opphøyer gjennom dette sin kjærlighet», sier apostelen. Gud «framstiller sin kjærlighet», d.v.s. markerer, understreker og beviser den for hele verden, «gjør den så stor, så sikker og åpenbar at det ikke er mulig for et menneske å tvile på dette, hvis de virkelig ser dette sannhetsbeviset» (Luther).

Den som er full av tvil om han eier Guds kjærlighet, som uroes og frykter for Guds vrede over synden, burde med dette beviset begynne å ane noe om Guds hjertelag. Burde begynne å innse at selv om Gud har en hellig nidkjærhet mot synden, så må hjertet hans likevel brenne av uendelig kjærlighet og ømhet overfor synderne.

Men dette ville vi aldri kunnet tenke ut hvis ikke Gud hadde åpenbart det gjennom dette store beviset. Med dette understreker Gud sin kjærlighet til oss. Det er også bare samme beviset Kristus bruker når han vil understreke sin Fars kjærlighet til oss: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne».

Johannes sier også at dette er selve beviset: «På dette kjenner vi Guds kjærlighet, at han gav sitt liv for oss». Og videre: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham». 

Hadde vi ikke hatt disse vitnesbyrdene, hadde vi ikke kunnet tenke noe så stort om Guds hjertelag. Så heter det da også ganske riktig at derfor har Gud bevist sin egen kjærlighet på denne måten. Det er bare Guds egen, usammenliknbare kjærlighet, som beviser seg selv på denne måten.

Når vi elsker noen, må det være en venn, eller i det minste et godt, elskverdig menneske. Ser vi derimot noe vi ikke liker hos et menneske, eller det er en uvenn, eller en som baktaler oss, da pleier vi ikke elske, men tvert imot hate slike mennesker. Slik er den kjærligheten vi har av naturen.

Gud har det aller sterkeste hat til synden. I tillegg ser han at alle mennesker er fulle av synd. Likevel har han altså så stor kjærlighet til synderen at han heller sendte sin elskede Sønn i døden, enn å se syndere dø uten håp.

Tenk så grundig over det apostelen så ofte gjentar; at Gud gjorde dette for ugudelige, for syndere, mens vi ennå var uvenner. Da vil du nok i stor undring måtte si: Å, gode Gud, hvordan kan du da ha så stor en kjærlighet? Er det sant at du elsker så høyt? Og hva er det som driver deg til denne kjærligheten?

En gammel Guds tjener hadde lenge fordypet seg i dette spørsmålet: Hva kunne den egentlige årsaken være for Guds kjærlighet til syndere. Og han sier han omsider bare har dette svaret: «Gud elsker, derfor elsker han». Årsaken lå nettopp i Guds eget kjærlige vesen. Han hadde et hjerte som var fullt av kjærlighet. Derfor elsket han.

Gud har selv skildret sin kjærlighet ved bildet av en mors kjærlighet. Vi ser hvordan en mor med utrettelig kjærlighet bærer og steller sitt syke barn den ene dagen etter den andre. Også om natten når andre mennesker sover er hun like utrettelig våken ved barnets seng, eller bærer det i armene sine, - et barn som ennå aldri har kunne gjøre annet enn bare å utmatte sin mor med alt som det trenger.

Spør du så denne moren hvorfor hun likevel elsker barnet så høyt, har hun ikke noen annen årsak enn den at hjertet driver henne til det. Hun vil undre seg over spørsmålet ditt, og si: Det er jo mitt barn! At hun elsker barnet sitt, er jo ganske enkelt naturens lov for et morshjerte. Hun behøver ikke tvinge seg til det. Og det er ikke en gang noe tegn på at det er en spesielt engasjert mor, men bare en mor!

Denne morshjertets natur er så sterk at selv om det også, når det vokser til, blir problemer med dette barnet, at det kommer på kant med loven og blir straffet, kan en naturlig mor ikke se på dette med likegyldighet. Det vil smerte henne dypt i hjertet. For slik er et morshjertes natur.

Tenk om det er på samme måte med Guds hjerte! Tenk om Gud har like stor kjærlighet til oss som en mor til barnet sitt! Og så sier Gud altså selv at han har en ennå dypere kjærlighet. For så sier Herren: «Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, disse kan vel glemme, men jeg kan ikke glemme deg!», «på dette kjenner vi Guds kjærlighet, at han gav sitt liv for oss».

Men dermed har vi også berørt ennå et forhold som kan forklare Guds kjærlighet til menneskene. Det er kjærligheten til barnet. Dette sier han oss jo gjennom ordene han taler om seg selv når han spør: «Kan vel en kvinne glemme sitt barn?» Uansett hvor dypt vi er falt, hvor ynkelige vi enn er, og hvor langt vi er kommet ut i synd og ugudelighet, - så kan Gud likevel ikke glemme at menneskene er hans barn.

Han sier han har en mors kjærlighet til oss. Herren, vår Gud, har jo skapt oss til sine barn og arvinger. Og selv om djevelen forførte oss, ville likevel Gud ikke bare overlate byttet til ham. Ennå ville han foreta seg noe for å frelse barnet. Dette kan til en viss grad forklare denne ellers så ubegripelige Guds kjærlighet som gjorde at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Til toppen

2. september

Han som er Gud over alle ting, høylovet i evighet. Amen.  Rom 9:5.

Dette sies uttrykkelig om Kristus, at han er «Gud over alle ting, høylovet i evighet». Dermed har vi her et av de mest bemerkelsesverdige bibelord om vår Herre Jesu Kristi evige guddom.

Apostelen har først talt om hvordan Kristus ble menneske. Da var det jo nå akkurat på sin plass også å minne om hans guddommelige natur, og her gjør han det så med klare og utvetydige ord. Derfor har dette skriftstedet alltid skapt store problemer for vår Herres fiender som fornekter hans guddom, men som i sin dårskap likevel ikke greier å bortforklare hele Skriften.

Desto mer dyrebart er da dette skriftstedet for alle Guds barn. Spesielt for dem som har vært sterkest utsatt for tvilens glødende piler. Og har du aldri tvilt på Kristi guddom, så tenk nå likevel grundig gjennom hvor stor og dyrebar den troen er som du bekjenner!

Tror du virkelig at den evige Gud er blitt menneske, akkurat som oss, bortsett fra synden som er i oss? Tenk grundig gjennom hva dette innebærer og medfører! Og tenk da hva situasjonen ville vært om vi ikke hadde fullgode bevis nettopp om dette!

Men la oss virkelig prise Gud for at Skriftens vitnesbyrd i dette vårt livs alvorligste spørsmål er så utvetydige og fullgode bevis! Vi vil minne hverandre om noen av disse. Blant alle tar vi nå bare fram slike som vitner om hva Kristus var og har gjort før han ble menneske.

I Salme  40 er det klart Kristus som sier til Faderen: «Brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg, at jeg skal gjøre din vilje, min Gud». Og videre: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten».

Disse skriftstedene viser klart at han var til før han ble menneske. Det samme bekreftes ut fra Joh 1: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Gud var Ordet. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av alt det som ble til. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønnen har fra Faderen, full av nåde og sannhet».

Her sies det uttrykkelig at det var den samme som i begynnelsen skapte alt, som også ble kjød og bodde blant oss. Det samme ser vi av Fil 2, der det sies om Kristus: «han, som var i Guds skikkelse, anså det ikke for rov å være lik Gud, men han fornedret seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, og kom i menneskelig skikkelse».

Her sies det også at Kristus selv tok en tjeners skikkelse på seg og ble som et annet menneske. Altså var han også til før han gjorde dette. Så sier han da også selv at han var i himmelen før han kom til jorden: «Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen, det er Menneskesønnen, som er i himmelen» (Joh 3:13). Og i v. 31 sier døperen Johannes det samme om ham: «Han som kommer fra himmelen er over alle».

Og Kristus sier også: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg». Og videre: «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?». Og igjen: «Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til».

Legg nå merke til slike ord! Han var hos Faderen før denne verden ble skapt. Det sies også mange steder i Bibelen at alle ting er skapt ved Sønnen. I tillegg til det vi allerede har nevnt fra Joh 1, sies det også i Kol 1 om «Guds elskede Sønn»: «I ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved ham og for ham». Og i Heb 1: «Ved ham har han også skapt hele verden».

Disse skriftstedene slår uttrykkelig fast at Jesus Kristus, som gikk her på jorden, har skapt alt. Og at dette skjedde før han kom til jorden som menneske. Denne personen må da være den evige Gud selv.

Det sies da også klart i Mika 5 at den samme som skulle fødes i Betlehem også var der fra evighet av: «Men du, Betlehem, Efrata - selv om du er liten til å være blant Judas tusener -, fra deg skal han utgå for meg, han som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager».

Det samme sa Herren Jesus i majestetisk ro til jødene: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Før Abraham ble født, er jeg». Vi kan ikke fortsette å regne opp alle slike vitnesbyrd. La oss bare lovprise og tilbe den treenige Gud!

Og denne sannheten, at Kristus er Gud, høylovet i evighet, avslutter så apostelen med «amen». Amen er en bekreftelse, en stadfestelse som understreket at det som er sagt, er en viktig og urokkelig sannhet.

Den sannheten at Jesus Kristus var og er den evige Gud, bekreftes da også med god grunn med Amen. Det har vi sett gjennom alle bibelsitatene ovenfor. Kristus er Gud over alle ting, høylovet i evighet.  Amen.

Til toppen

3. september

Gled dere i håpet.  Rom 12:12.

Med håpet mener apostelen Guds barns forventning til herligheten i himmelen. Troen lever på Guds nåde her i livet. Men håpet ser fram til herligheten hos Gud, den herlighet Gud skal gi.

Nå sier apostelen at vi skal glede oss i dette håpet. Han ber oss ikke forsøke å glede oss over ingen ting -, og heller ikke over noe ubetydelig eller noe forgjengelig. Nei, han holder opp for oss håpet om hele det evige liv, som det vi skal glede oss over.

Hvis vi virkelig oppfattet hva det er for et håp vi er kalt til, og så levende trodde det Gud har lovet, skulle vi ganske sikkert bli fylt av glede. Ikke bare de dagene alt er lett, men også når vi opplever de tyngste dagene her på jord. Og denne gleden; gleden i håpet, har langt større betydning og velsignelse enn vi vanligvis tenker oss. Den gir oss en ny kraft i hele vår kristendom. Derfor vil vi da også se nærmere på akkurat dette.

Håpets mål, det håpet strekker seg etter og lever på; den herlighet Gud har gjort ferdig for oss, vil vi vel aldri her i livet fullt ut kunne fatte. For «det intet øye har sett, og intet øre har hørt, det har Gud forberedt for dem som elsker ham». Men bare det vi ut fra Guds løfter ser og aner, er så stort og herlig at ingen mennesker kan finne ord for det.

Hvem kan fullgodt uttrykke hva det innebærer at vi skal være Guds arvinger og Kristi medarvinger? Og hvem er disse som skal bli opphøyet til noe så salig? Jo, helt konkret de som her i livet er Guds barn. For slik lyder Ordet: «Er vi barn, da er vi også Guds arvinger og Kristi medarvinger».

Altså hver éneste en som er utvalgt av verden. Som gjennom Guds ord og Ånd er blitt vekket opp av sin søvn i synden og har funnet sin frelse i Kristus. Og som fremdeles, med alle sine svakheter, har all sin trøst bare i ham. Som ikke kan unnvære hans nåde og vennskap, ja, hans kjød og blod, d.v.s. hans forsoning, men nettopp i dette har sin mat og hele sitt livs behov for sin sjel.

For så sier vår Herre Kristus: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og ham skal jeg reise opp på den siste dag». Tenk at Kristus selv sier om alle slike fattige sjeler som bare har all sin trøst i hans forsoning, at de skal ha det evig livs salighet! Og det sier han ganske bestemt, og gjentar det mange ganger. Hvem er da den som fullt ut kan skildre det som ligger i Kristi egne ord: «Da skal de rettferdige stråle som solen i sin Fars rike»!

Og hvem kan utdype det vi ser Johannes sier: «Da skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er». Dette håpet hadde allerede David da han sa: «Men jeg, jeg vil skue ditt åsyn i rettferdighet. Når jeg våkner skal jeg mettes ved din skikkelse».

Herren Kristus har også uttrykkelig sagt: «Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de skal se min herlighet, den som du har gitt meg».

Hva kan være mer troverdig enn det Herren Kristus selv sier? Vårt håp om frelse har dermed en usvikelig grunn. Derfor heter det også: «Dette håpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast».

Når vi nå har et så herlig og sikkert fundert håp om den evige gleden, bør vi da også si farvel til alle jordiske bekymringer! Bort med all engstelse og all uro! Jeg har en evig lykke, jeg går mot en evig glede. Like så sikkert som håpet om frelse ikke er bygget på vår verdighet eller våre tanker, men på Guds egne gjerninger og evige rådslutning.

Det er både uverdig for dem som bekjenner seg til Kristus, men også til stor skade for vår kristendom, at vi glemmer håpet om frelse, og ikke fryder oss over det. Men bare går med tunge skritt og sukk på veien mot himmelens glede.

Vi må bli opptatt med vårt håp om frelse med langt større alvor. Da vil det, som vi nettopp sa, også styrke hele vår kristendom. Det vil sette oss mer i stand til å gå den rette veien til livet, og gjøre oss mer likegyldige for det jordiske. Det ville oppgløde oss til mer tålmodighet og utholdenhet i kampen for kronen.

 Derfor blir også håpet om frelse kalt for en hjelm. Hjelmen er en viktig del av rustningen. Den gjør at vi har mer mot til å storme fram i striden. Og når apostelen kaller håpet et «anker for sjelen, sikkert og fast», har han med det også sagt at håpet om frelse skal makte å holde oss fast hos Herren gjennom alle fristelsens stormer, så vi ikke fullstendig skal drives bort på verdens ville hav.

I tider med nød og lidelser skal et levende og fast håp føre oss dypere inn i himmelens evige gleder. Og holde oss nøkterne og forstandige når jordisk lykke prøver å oppta oss. Så vi alltid kan si som apostelen: «Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste».

Å, måtte Herren forlate vår vantro, og hjelpe oss til å glede oss mer i håpet!

Til toppen

4. september

Skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart....For skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i Guds barns herlige frihet.  Rom 8:19,21.

Med sterke, malende ord skildrer apostelen her skapningens sukk etter forløsning. For dermed å gi Guds barn ennå en grunn for hvor urokkelig og stor den herligheten er som venter dem, og som han tidligere har talt til dem om.

I begynnelsen skapte Gud alt som er på jorden til sine barn, for at de skulle bruke og glede seg over det. Og dermed til ære og pris for hans herlige navn. Men gjennom syndefallet fikk også denne skapningen sin del av forbannelsen, slik at den nå ikke lenger oppfyller det den opprinnelig var bestemt til. Dels fordi den nå ikke tjener Guds barn slik som den skulle ha tjent dem hvis synden ikke hadde kommet til verden, men tvert imot mest tjener Skaperens fiender og motstandere. Ja, den tjener helt konkret synden, fordi den misbrukes av de fleste mennesker til synd.

Så er da dette en undertrykkelse eller trelldom som skapningen lider under, mot sin vilje og uten sin skyld. Det var for syndens skyld at Gud etter syndefallet la skapningen under forbannelse og trelldom. Men dette misforholdet skal  likevel ikke vare alltid. Skapningen ligger under forgjengelighetens trelldom, men med det håp at den en gang skal bli fridd ut fra dette «og ført inn i Guds barns herlige frihet».

Dette er det vesentlige i det budskapet vi har foran oss her. Men profetene taler ofte om den fornuftsløse skapningen som om det var fornuftige vesener. Som når det f.eks. sies at fjell og høyder fryder seg, at trærne klapper i hendene, at sol og måne, villdyr og fisker lovpriser Herren. På samme måte ser også apostelens åndelige øyne hele skapningen som i en lidelse, en urolig lengsel etter å nå fram til målet. Han hører skapningen sukke og uroes mens den venter på forløsningen for Guds barn og for seg selv, fra trelldommen.

Og dette holder apostelen fram for å styrke og oppmuntre alle kristne. For det første med den visshet, den garantien for at vår herlighet skal bli åpenbart, som ligger i at hele skapningen først når sitt mål samtidig med at Guds barn når fram til sin endelige, herlige frihet. For Guds barn må da ha et annet og bedre liv i vente. Den nåværende verdensorden kan ikke være den rette, eller den Gud i begynnelsen hadde som mål. Nei, vi skal etter hans løfter få vente på en ny himmel og en ny jord.

For det andre for at vi skulle ta mer inn over oss storheten i den herligheten som da kommer til å bli åpenbart. Når hele skapningen skal fornyes og forherliges så all dens herlighet åpenbares. Når alt Guds skaperverk, det som skal tilhøre den nye himmel og den nye jord, skal renses, fornyes og forskjønnes - bare for at Guds barns herlighet skal stå desto klarere fram.

Apostelen ønsker å si at skapningen, som ble lagt under forgjengelighet for syndens skyld, skal fries ut fra denne undertrykkelsen som den sukker under. At den etter Guds løfter, liksom Guds barn, venter på å bli fridd ut fra forgjengelighet og forderv. Og sammen med dem skal ikles den herlighet og skjønnhet den en gang ble skapt med fra Faderens hånd.

Når en datter i et rikt hus skal gifte seg, blir hele huset vasket og pyntet til bryllupsfesten. Alle gjestene, og selv tjenerne, skal da ikle seg høytidsklær. Skapningen er det rike huset hvor Gud fra skapelsen av hadde satt menneskene for å være barn og arvinger. Når Kristi brud skal gå inn i sin brudgoms herlighet, når Guds barn skal legge av seg den fattigdom og forakt de har vært skjult under her i livet, og åpenbares i deres sanne høyhet og herlighet. Da skal alt de har på seg fornyes, renses og pyntes.

Peter sier at da skal «himlene fortæres av ild, og jorden og alt som er på den skal smelte av hete. Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor». Den nye himmel og den nye jord, som er gjort ferdig for Guds barn, skal da bli befridd fra forbannelsen. Da skal det gjenopprettes i den fullkomne tilstand alt hadde fra begynnelsen, da Gud så alt det han hadde gjort og sa «det var overmåte godt».

Teksten vår sier at skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart. Grunntekstens ord for «venter og lengter» skildrer egentlig det å vente på en slik måte at en på tå og med utstrakt hals ser etter den en venter på. Lüthemann ser derfor her et bilde på en flokk mennesker som lengter så inderlig etter å få se sin elskede konge komme, at de strekker seg alt de kan for å se over hverandre, om han nå snart nærmer seg.

Slik venter også hele skapningen i inderlig lengt etter noe. Og hva er så dette som de lenger så inderlig etter? Apostelen svarer: Etter at Guds barn skal bli åpenbart!

Her i livet er Guds barn så skjult, dels under all deres egen skrøpelighet, dels under dette livets vanskeligheter, kors og lidelser. Så de ofte ikke en gang selv vet hvem de er. Og langt mindre kan verden kjenne dem. Men en gang skal deres skjulte herlighet skinne fram. Og det venter hele skapningen på med inderlig lengsel.

Til toppen

5. september

Overgi ikke deres lemmer til synden, som urettferdighets våpen, men gi dere selv til Gud.  Rom 6:13.

Her gir apostelen oss en alvorlig formaning. Hvis vi ikke kan unngå at synden angriper oss i vårt indre, med onde tanker og lyster, må vi ikke med vårt legemes lemmer også utføre det onde. Men hele tiden, tvert imot all indre ondskap, tale og leve etter Guds ord.

Derfor mener han da her helt konkret vårt dødelige legeme og dets lemmer; øyne, øre, tunge, hånd, fot osv. Ditt øye kjenner seg blendet enten av jordens forgjengelige skatter, av forførende legemlig skjønnhet, eller av verdens stas og prakt.

Disse synlige tingene vil da dra deg mot synden. Da er det om å gjøre at vi flyr bort fra lysten som stiger opp i oss, og ikke en gang lar øyet lenger være opptatt med dette som forfører det. For ellers overgir du det nettopp til synden, som urettferdighets våpen.

I øret ditt mottar du fristelser når du hører på syndig og forførende tale. Stanser du likevel opp og lytter, da overgir du ditt øre til synden, som et urettferdighets våpen.

Når du blir sint, blir du fristet til å såre, stikke eller være spydig mot dine medmennesker med din tunge. Eller på grunn av hemmelig uvilje eller misunnelse fristes du til å baktale eller sette ut rykter om et medmenneske som ikke er til stede, og  fordreie hans ord og gjerninger verst mulig. Slipper du tungen løs i slike fristelser, da overgir du den til synden, som et urettferdighets våpen.

Men gi dere selv, altså både med legeme og sjel, med alle indre og ytre krefter, - til Gud. Først og fremst skal vi gi hjertets frykt, tillit og kjærlighet til ham. Og så videre all lydighet og tjeneste både i gjerning og i lidelse. Det er dette vi skal gi til Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er og har. Hele vårt liv, med alt som finnes i det, skal vi tilegne ham.

Vi skal ikke trekke oss unna noe som helst han vil vi skal foreta oss, ingen lidelse eller kors som han legger på oss. Vi skal ikke holde vårt liv så kjært at vi ikke kan ofre det for ham. Å, for en nåde å kunne få gi seg selv til Gud, - at han vil ha oss som sine egne, at han vil si til en stakkars synder: «Mitt barn; gi meg ditt hjerte!»

Og når vi da har gitt oss selv til Gud med alt som i oss er, så må vi også overgi vårt legemes lemmer til ham, som rettferdighets våpen. Her ser vi at den kristendommen er ikke den rette, som nok vil dyrke Gud i sitt hjerte, og ikke vil overgi sine lemmer til synden, - men forøvrig bare vil være uvirksom, og ingenting gjøre i Herrens tjeneste.

Her sier apostelen at vi også skal tjene ham med vårt utvortes menneske. Han sier vi skal «gi ham våre lemmer som rettferdighets våpen». Vi skal ikke bare gå rundt og være kristelige, og ikke gjøre noe ondt. Vi skal være virksomme og la våre lemmer bli brukt i Herrens tjeneste.

Som våpen, sier apostelen. Det sier oss at også vår konge fører en krig på jorden, der våre lemmer skal brukes som våpen.

Og han sier som rettferdighets våpen. Vår konge «skal opprette rett og rettferdighet på jorden», d.v.s. alt som er sant, godt og hellig. Og det skal vi få være med på.

Dette kan vi gjøre på mange forskjellige måter, «alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro». Vi skal bruke våre lemmer; øyne, ører, hånd, tunge, ikke bare til det vi vanligvis regner som gudstjeneste; høre og lese hans ord, tilbe og bekjenne ham. Men også til alt kjærligheten krever i vårt daglige liv, i vårt hjem og i vår jordiske stilling. For Kristi kjærlighet driver oss til å tjene vår neste med glede.

Når du for Herrens skyld tålmodig og ærlig utfører ditt daglige arbeid, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da gir du dine hender til Gud, som rettferdighets våpen. 

Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da gir du ham dine føtter. Når du av kjærlighet taler det som er godt og nyttig - enten formaner, trøster og lærer menneskene Guds vei. Eller tar deg av barn eller syke, trøster i sorg e.l. - . Da helliger du din tunge til Gud, som rettferdighets våpen.

Når en arbeider i verkstedet eller ute på åkeren, en fattig tjener eller tjenestejente, levendegjort av nåden, i med - og motgang trofast og tålmodig utfører sine plikter, - da skal de ha den oppmuntring at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv.

For til alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld tjener sin neste på den måte hver enkelt er i stand til, skal den store, trofaste Herren en dag si: «Dere har gjort det mot meg».

Å, for en stor trøst og oppmuntring vi har, hvis vi alltid har dette klart for oss! Tenk for et salig kall! Mens hele verden tjener synden, får vi overgi våre liv med alle våre krefter og gaver til den store Herrens tjeneste, for å delta i hans hellige krig på jorden!

Det er da virkelig en ubeskrivelig herlig oppfordring for vår ånd: «Gi dere selv til Gud, og deres lemmer som rettferdighets våpen for Gud». Salige er de som virkelig får leve i troen, slik at både deres ånd og deres liv sier ja og amen til dette!

Til toppen

6. september

Du sier med rette at  jeg er konge. Til det er jeg født.  Joh 18:37.

Jeg er en konge, bekjenner Herren her overfor Pilatus. Hele verden foraktet Kristus. De kjente ham ikke. Og så skulle det til sist vise seg at denne Kristus var en stor og mektig konge, som har et veldig rike på jorden, og legger folk og land under sitt herredømme.

De blinde og vantro hører og synger nok om dette, men ser det ikke, opplever ikke noe av dette. De ser bare på Kristi rike som et drømmebilde, noe bare forvirrede mennesker innbiller seg.

Men legg bare merke til den enorme makten dette riket har over verden! Se hvordan både folk og land blir helt forvandlet så snart Kristi evangelium får makt iblant dem. Se hvordan det uten jordisk krigsmakt får seier midt blant sine fiendtlige motstandere. Og hvordan ingen menneskelig makt er i stand til å nedkjempe det.

Når bare denne kongen gav sine fattige vitner dette oppdraget: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen!», så gikk de - og spurte ingen keiser om tillatelse. Men trosset tvert imot alle keiseres strenge forbud og veldige motstand. Overfor Kristi rike hadde keiserne ingen makt, selv med alle sine våpen og torturredskaper. Alle bål og økser og sverd utrettet her ingen ting.

For Kristi rike er ikke noe drømmebilde, slik verden mener. Det viser antall martyrer. Det dreier seg om mange millioner. Ikke bare ble de åndelig omskapt, men ble også villige til å lide den frykteligste tortur for Kristi navns skyld. Kristi rike er langt fra noe fantasteri. Hele Bibelen har f.eks. blitt oversatt til mer enn 1900 forskjellige språk o.s.v.

Du kjenner kanskje mennesker som ingen menneskelig makt kunne forvandle i hjerte og sinn fra sitt kjødelige og ugudelige liv. Så har du opplevd å se hvordan Kristi evangelium gjorde dem til helt nye mennesker.

Du vet at disse menneskene tidligere levde et liv bare opptatt med seg selv og sine jordiske behov i tanker ord og gjerning, fra morgen til kveld, fra dag til dag. Og nå ser du de har fått et helt nytt åndelig innhold i sinn, hjerte og forstand. Nå tenker og taler de kjærlig og med hjertelig glede om Kristus og alt som handler om ham. Med ord og gjerning vil de nå tjene ham. Og dette gjør de ikke av noen som helst tvang, men ut fra sitt hjertes innerste lyst og glede.

Du har kanskje med egne øyne sett mennesker som tidligere alltid var tilfreds og fornøyd med seg selv, men nå alltid er misfornøyd med seg selv, og redd for hvordan det står til med sitt innerste hjerteforhold. Som nå bare har all sin trøst utelukkende i Kristus.

Du har kanskje sett noen som tidligere alltid var ulykkelig og utilfreds både med Gud og mennesker. Men nå har fått en dyp hjertets fryd og fred i sin Frelser. Eller et menneske som aldri før brydde seg om andre menneskers ve og vel, men nå har fått en slik kjærlighet at de alltid er opptatt med hvordan det eller det mennesket skal bli frelst o.s.v.

Er ikke alt dette bevis på en stor og underlig makt som er i stand til å omskape menneskers innerste vesen? Og slike tegn har vi da også stadig for øynene for alle som vil se dem.

Så se da hva Kristi rike virkelig er! Og at han virkelig også er konge! En stor og mektig konge som går fram med sin sak tross alle jordiske kongers motstand. Og han utretter det som er umulig for all menneskelig makt og klokskap.

Men alt dette som vi delvis ser med øynene, er jo nettopp det vi kunne vente oss av en slik konges personlighet og myndighet. Det kunne ikke være annerledes, når vi husker på hvem denne kongen egentlig er, og at han tidlig i GT åpenbarte at han skulle utrette slike store ting på jorden. «Til det er jeg født, og til det er jeg kommet til verden», sier han.

Hvem er han? Disse ordene: «kommet til verden», må oppfattes i den betydning de egentlig hadde i hans munn, og som vi ser andre steder når han taler, f.eks. når han sier: «Jeg kom fra Faderen og er kommet inn i verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen». I Betlehem skulle han fødes, han som hadde sin begynnelse «fra fordums tid, fra evighets dager». Det er denne kongen som var hos Faderen før verden ble skapt.

Og skulle ikke da denne kongen også regjere og ha et stort og mektig rike? Dette var jo forutsagt gjennom hele Det gamle testamente. Dette sier Faderen til Sønnen: «Begjær av meg, og jeg skal gi deg folkeslagene som din arv og jordens ender til din eiendom». Og videre: «Det er for lite at du er min tjener til å reise opp igjen Jakobs stammer, og føre tilbake den frelste rest av Israel. Jeg skal også gjøre deg til et lys for hedningefolkene, så du kan være min frelse til jordens ende».

«Hans herredømme skal bre seg vidt, og freden skal være uten ende». Slik framstilles han også i Daniels syn; først som en menneskesønn som kom i skyen. Deretter sies det om ham: «Ham gav han herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er evig, det skal ikke forgå, og hans rike har ingen ende».

Derfor skildres hans også i Åp 19 som en konge med mange kroner på  hodet. «Han har ett navn skrevet på sin kjortel og på sin hofte: Konge over alle konger, og Herre over alle herrer».

Til toppen

7. september

Om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillatt at det ble gjort innbrudd i huset hans.  Luk 12:39.

Med denne lignelsen om tyven vil Kristus tale til oss: 1: om faren ved å ikke være forberedt når han kommer. Og 2: Om hvor viktig det er å alltid være forberedt, fordi vi ikke vet når han kommer igjen.

At dette er budskapet i lignelsen, vet vi av den konklusjonen Herren selv trekker med sin tilføyelse: «Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter».

For det første merker vi oss at med dette ordvalget knuser Kristus den drømmen noen har om at ikke den siste dommen, men en ny herligere nådetid, skal begynne samtidig med hans synlige gjenkomst. Og en slik Kristi gjenkomst ville jo ikke vært farlig som tyven.

Herren sier selv at når han kommer i sin storhet, skal han dømme alle folk. Og det skal skje på den måten at de rettferdige bare skal innbys til å innta det rike som er gjort ferdig for dem fra verden ble til. Mens de andre skal vises bort til den evige ild.

Slik har også den apostoliske tro vært fra begynnelsen: «Fór opp til himmelen....skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Når Kristus kommer igjen, synlig i skyen, da kommer han for å holde den siste dom.

 De kan være både lærde, fromme, og mene det så vel, disse som forsøker å overse eller bortforklare de mange og tydelige utsagnene fra Kristus selv. Men her, som overfor all annen bortforklaring av Kristi klare ord, må vi frimodig forkaste slik utleggelse.

På samme måte knuser denne teksten også en annen drøm som lettsindige sjeler trøster seg til; den at om vi ikke her i livet har fått det rette forholdet til Gud, skal det likevel kunne skje etter døden. At det også i åndeverdenen skal være en nådetid.

Hvis dette var sant, ville jo ikke Kristus lagt så alvorlig inn over oss dette å være forberedt når han kommer. Og da ville det jo vært helt meningsløst når Skriften sier: «I dag, i dag, om dere hører hans røst» - «Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag».

Herren Kristus lærer altså at når han kommer, enten i vår død, eller i sin egen synlige åpenbarelse, da er det slutt på nådetiden. Da gjenstår bare den avgjørende dommen og evigheten. «Vær derfor beredt når Menneskesønnen kommer», sier han, - forberedt, ferdige for da å gå inn med ham til bryllupssalen.

De som da ikke er beredt, da ikke har olje på lampene sine, men nå først forsøker å skaffe seg det, - blir utstengt for evig. Dette lærer Herren selv oss i Mat 25:1-12. De unge jomfruene ropte og ba: «Herre, Herre, lukk opp for oss!» Men nei, nå var det ingen nåde å få - det var slutt på nådetiden. Derfor tilføyer Herren også der: «Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme».

Å, er det sant, det Herren sier her, at det for evig er slutt med alle nåde når han kommer, eller når han kommer til oss i døden, og at det mennesket går fortapt som ikke da er beredt? Uansett hva vår blinde fornuft måtte mene om det, så har han tross alt sagt dette, han som er den evige dommeren. Hvem skulle jeg tro mer enn han?

Men da er det jo helt forferdelig bare en eneste time å ikke være forberedt. Sovne en eneste kveld uten å vite med sikkerhet at jeg eier Guds vennskap. Tenk om døden kommer overraskende på deg, (han kommer jo ofte «som en tyv om natten») så du ikke mer våkner opp i dette livet! Du er gått over i evigheten - ufrelst!

 Ord strekker ikke til for å skildre det grufulle i det som da er skjedd. For evig ufrelst - for evig fortapt - ! Det er en slik skjebne Herren Kristus her advarer oss mot.

Og hva er så rådet han gir oss her, så vi kan unngå noe så fryktelig? Vær forberedt, sier han, våk! Men hva er det da å være rede, være forberedt? Det må jo nødvendigvis bety at vi har et slikt forhold med Gud som Herrens egne ord lærer er helt nødvendig for å bli frelst. Og det er jo at vi må være «ikledd, så vi ikke skal bli funnet nakne», kledd i «bryllupsklærne».

Det er usigelig tankevekkende når Herren Kristus sier at selv blant dem som har trengt seg gjennom alt som stengte, av kjøpmannskap og gårdsdrift, likevel finnes noen som skal kastes ut i det ytterste mørke! Og det bare fordi det ikke hadde skjedd en sann omvendelse med dem. De hadde ikke blitt fullstendig avkledd og fratatt all trøst i sin egen kristendom, så de var blitt helt avhengige av Kristi rettferdighet og evangeliets ord om ham.

Dersom du ikke «har sluttet en pakt med døden og gjort en avtale med helvete», må du jo la slike Herrens egne ord tale til hjertet ditt. Du små spørre deg selv innfor ham: Lever jeg i en sann omvendelse? Er det mest avgjørende behovet i mitt liv: Kristus, hans forsoning, hans rettferdighet? Slik at jeg ikke bare forstår og vet at slik skal det være, men virkelig lever i dette. Så at min syndenød driver meg til å «tvette mine klær i Lammets blod».

Kjære sjel: Har du det slik. Da bøy deg for Gud og tilbe! For da er du virkelig «kledd i bryllupsklærne».

Til toppen

8. september

Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø».  1 Mos 3:4.

Her skal vi legge merke til hvordan djevelen begynner sine angrep. Han begynner med sakte å løse opp det bandet som binder mennesket til Gud, nemlig troen på Guds ord.

Aller først sier han: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen»? Ennå formulerer han seg i forsiktige ord og vendinger. Ennå kommer han ikke med drastiske formuleringer, men utfordrer Evas fornuft gjennom spørsmålet sitt. Og overlater det til henne selv å tenke ut svaret.

Nå vurderer hun fornuftsmessig om et slikt påbud fra Gud kan være rimelig. Eller om de ikke til og med kan ha misforstått Gud.

Og så snart Eva har innlatt seg på samtale med slangen, vokser straks hans dristighet. Nå er forsiktigheten lagt bak, nå sier han helt avgjort: «Dere skal slett ikke dø».

Dette er djevelens framgangsmåte. Han begynner med å røre ved troen. Forvirrer menneskets tanker om Guds ord, trekker forstanden inn, og gjør mennesket usikker på Guds mening med ordene.

Vinner han dette slaget, så vinner han alt. Får derimot mennesket nåde til å bli fast i en levende tro på Ordet, da er ikke noe begjær så sterkt, intet fall så dypt, at ikke det rette Åndens samfunnet med Gud kan gjenopprettes.

Dette vet djevelen. «Derfor», som Luther sier, «var planen hans gjennom sine ord å dra Eva bort fra det Gud hadde sagt. Så har han, etter at Ordet var ryddet av veien, ødelagt den gode viljen mennesket hadde fra skapelsen, så det til slutt reiste seg mot Gud. Har også forvirret og ødelagt forstanden, slik at mennesket tvilte på Guds vilje.

Mot Guds bud strekker en ulydig og gjenstridig hånd seg ut og plukker eplet. Så følger en ulydig og gjenstridig munn og tenner. Kort sagt følger alt mulig ondt når først vantro eller tvil på Guds ord har fått slippe til. For hva kan være mer ondt enn å være ulydig mot Gud og adlyde djevelen?»

Dette var da målet med slangens første frekke og snedige spørsmål: Har Gud virkelig sagt? Og med disse ordene: Dere skal slett ikke dø. Som om han ville si: Dere er sannelig lette å narre, hvis dere tror Gud har sagt noe slikt. For Gud er jo slett ikke en som bryr seg med om dere eter det ene eller det andre. Og dessuten, hvis dere er satt til å herske over hele jorden, skulle dere da være bundet av noe slikt, så dere ikke skulle kunne stå fritt til å ete av alle trærne i hagen?

Ville ikke det være helt i strid med det Gud har sagt: Se, jeg har gitt dere hver plante som setter frø og som finnes på jordens overflate, og hvert tre som gir frukt med frø i. De skal være til mat for dere?

Dette er måten den gamle slangen arbeider på for å forvirre kvinnen, og skape uvisshet og vantro overfor Guds ord.

Og akkurat samme måte går han fram på i dag. Er det ikke merkverdig at en fremdeles ofte hører nøyaktig samme ordene fra mang en listig slange djevelen bruker til å knuse troen hos Guds barn! «Har Gud virkelig sagt..?» Har Gud f.eks. virkelig sagt at den som ikke holder hele loven, skal bli fordømt?

Eller: Har Gud virkelig satt menneskene på jorden, når han visste at de skulle falle, så han til slutt skulle fordømme dem? Eller: Skulle Gud virkelig la en uskyldig lide for de skyldige? Har Gud virkelig sagt at han vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn? Skulle Gud, som er selve kjærligheten, være så nøye på det? o.s.v.

På denne måten styrker djevelen de ugudelige i sin selvsikkerhet. Dem hjelper han til en urokkelig tro på Guds godhet, på at intet ondt skal ramme dem. Dere skal slett ikke dø, sier han.

Men når det gjelder Guds barn, derimot, så anfekter han dem stadig i deres tro. Der lyder det slik: Har Gud virkelig sagt...? F.eks.: Har Gud virkelig sagt at han ikke tilregner meg synden, den jeg jo virkelig har og kjenner i meg, - og tvert imot tilregnet meg en rettferdighet som jeg ikke har og kjenner i meg?

Har Gud virkelig sagt at jeg, som dessverre synder hver dag, likevel skal få være hans barn, - som om jeg aldri hadde syndet? - Og alt dette bare for hans egen Sønns skyld, som gav seg selv for våre synder?

Eller: Har Gud virkelig sagt at han er nær oss alle dager, og dermed også i mitt lille rom og hører alt jeg ber eller sukker om? o.s.v.

På denne måten anfekter den gamle slangen oss på alle områder i vår tro på Guds ord. For å gjøre oss usikre og svevende i tankene. For så, deretter, å kunne føre oss hvor han vil.

Dette må vi alltid være forberedt på, og være på vakt mot.

Til toppen