Andre del 16 til 31 oktober Dato 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31
16. oktober Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. 1 Tess 4:7. Nest etter læren om Kristi forsoning, og hvordan vi ved troen får del i den, er læren om helliggjørelsen det viktigste og mest betydningsfulle for at det åndelige livet forsatt skal være levende i oss. Eller, rettere sagt: Det åndelige livet, ja, det evige livet, står og faller med disse to hovedsakene: Kristi rettferdighet for oss, og Åndens helliggjørelse i oss. Disse to forholder seg til hverandre i nådens rike som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike. Tusenvis
av sjeler har «begynt i Ånd, men fullført i kjød». Bare fordi de ikke
tidlig nok og alvorlig nok tok akkurat dette inn over seg, ikke slapp
Herrens ord og Ånd til når han ville virke helliggjørelse i dem. La
oss ta et eksempel. Et menneske blir vakt og forsøker alvorlig å bli frelst.
Da kommer han vanligvis først inn i trelldom under loven, og det fruktesløse
strevet med å bygge opp sin egen rettferdighet. Forsøker å forbedre seg,
slutte med forskjellige synder, våker, ber og kjemper mot dem. Den bevisste
eller ubevisste hensikten med alt dette er da at først når dette en gang
lykkes, føler han at han kan ta imot nåde og fred i Kristus. Men
det mislykkes jo hele tiden. Synden blir bare ennå sterkere i ham. Han
faller. Står vel opp igjen, men faller på nytt. Han gjør ting han før
har skydd. Han blir så selvsikker, hard og lettsindig at han blir redd
for seg selv og holder på å gi opp. Kort sagt: «Synden överflödar». I
denne ulykkelige tilstanden får han så høre evangeliet om Guds Sønn. Får
høre at Kristus er kommet for å frelse syndere,
for å gjøre den ugudelige rettferdig.
At vi fullstendig ufortjent blir rettferdiggjort. Uten gjerninger, uten
hjelp av loven, - bare av nåde, ved tro. Nå
får han liv, nå blir han frelst. I dette nådens ord hører han at han er
kjøpt fri. Her får han sin trøst, sitt himmerike på jord. Og nå begynner
han i sannhet å leve i Guds barns herlige frihet. «For den som Sønnen
får frigjort, han blir virkelig fri». Og
med dette troens liv følger også straks et nytt, hellig sinn, som er villig
til alle gode gjerninger. Nå har han fått en ny kraft og vilje til å følge
Kristus i livet. Og så er den rette helliggjørelsen virkelig begynt. Nå
er han plantet på det rette stedet, som «et tre som er plantet ved strømmer
av vann». For han er innpodet i Kristus og lever i hans forsoning. Hvem
skulle tro at akkurat her, midt i denne herlige vårblomstringen, med evangeliets
regn og solvarme, skulle den giftige slangen kunne vokse opp, som snart
skulle ødelegge hele denne nye herlige planten? Men akkurat dette er det
som så sørgelig titt skjer. Og
hvordan skjer dette? Jo f.eks. på denne måten: Ganske snart
dukker den samme slangen opp som også bedro Eva med sin list; selve den
farlige Satan. Og når han ikke har lykkes i å føre mennesket vill ved
å holde det fast under loven, vil han forsøke igjen, men på motsatt side.
Nå
planter han en trøst som Ordet aldri har gitt; nemlig dette at når mennesket
nå er frigjort fra all syndens skam og dom, fra lovens forbannelse og
fra dødens og djevelens vold, så er det også utenfor all fare. Så trenger
det ikke frykte noe som helst, men kan slå seg fullstendig til ro. Men
dette er jo både en skadelig, og til og med falsk holdning. For det rettferdiggjorte
mennesket er absolutt ikke utenfor all fare. Og faren er både dobbelt
så stor og nærmere når en ikke frykter for den. Det
rettferdiggjorte menneske er ganske visst fri fra syndens skyld og dom
og forbannelse. Men har fremdeles en annen fiende, som snart kan komme
til å ødelegge hele den nye og herlige skatten. Vi har det syndige kjødet;
fordervet som bor i oss, som uavlatelig vil inngå pakt med djevelen og
med verden. Og
selv om denne synden i deg ikke tilregnes eller fordømmer deg så lenge
du blir i Kristus, kan den likevel gjøre mye ondt, hvis den ikke
i tide angripes. Gjennom det vi kaller den «daglige omvendelse»
må den korsfestes og dødes. Den
kan gjøre mye forferdelig ondt, den
kan kvele og drepe ditt åndelige liv. Som Jesus utrykkelig sa
om tornene som vokste opp blant den gode sæden, og kvelte den. Og da er
jo hele skatten på ny tapt, som om du aldri hadde eid den. Men
i tillegg til nevnte villfarelse som Satan bruker, kan også menneskene
selv komme til å bidra i samme retning. De leser f.eks. alvorlige formaninger
i Guds ord om ikke på ny å la seg fange under trelldoms åk, men bli stående
i den frihet Kristus har kalt oss til. Men i tillegg til den gode lærdommen
i dette ordet, tar de også til seg en falsk oppfatning av ordet; nå bryr
de seg ikke så mye om de ordene som krever noe av oss, men blir bare opptatt
med det herlige evangeliet. Dermed
(når det gjelder vår frihet fra loven) blander de sammen
samvittigheten og
kjødet, vår rettferdighet overfor Gud og vårt liv på jorden. De gjør friheten fra loven gjeldende på
disse vidt forskjellige områdene. Ja,
de gir nok dessverre mye mer frihet til kjødet og sin livsførsel, enn
til sin samvittighet. For den smitteeffekten og sykelige trangen ligger
i vår natur, at vi i vår samvittighet vil være loviske og trellbundne,
men i kjødet og vår livsførsel vil være frie og lovløse. Ordet
taler om frihet fra loven. Men det går ikke alltid konkret inn på hva som skal være fritt og hva som skal være bundet. Når så
fristelser til konkret synd setter inn, da kan det lett skje at menneskene
«bruker friheten som en anledning for kjødet» og «misbruker vår Guds nåde
til et liv i utsvevelse».
17. oktober Legg fra dere det som hører til deres tidligere livsstil, det gamle menneske.... og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud. Ef 4:22,24. Det nye menneske «er skapt etter Gud», eller i Guds bilde. Hva og hvordan dette nye mennesket egentlig er, kan nok synes vanskelig å skildre. Men, lovet være Gud! han har gitt oss et menneske som fullkomment hadde Guds bilde, for at vi skulle se på ham og følge etter ham; «mennesket Jesus Kristus», som var «avglansen av hans herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen». Hvis
vi vil se Guds bilde og lære hvordan vi skal være og leve, så skal vi
bare se på Jesus. Ikke se på ham slik han var som Guds Sønn eller Guds
Lam, vår forsoner. Men slik som han var som
menneske. Så
har da Gud ikke bare gitt oss det mest fullkomne og herligste, men også
det kjæreste forbilde vi kan se på og følge etter. For han er
hele tiden samtidig både
vår frelses håp, vår frelser og forsvarer hos Faderen. Det
gamle mennesket, derimot, som vi «skal legge fra oss», som skal korsfestes
og dødes, er all den elendighet Adams fall førte over oss. Først og fremst
vårt kjødelige sinnelag, som er fiendskap mot Gud. Den dype egenkjærligheten,
vår egen sterke vilje og selvopptatthet, som gjør at vi i alle ting først
og fremst er opptatt med, mener og tenker bare omkring meg og mitt. Her
er det grenseløse hovmodet, som alltid vil være noe, vil synes og høres.
Og den dype vantroen med alle sine utløpere: Forakt for Guds ord, selvsikkerhet
i medgang, motløshet i motgang, jordiske bekymringer, hardhet og likegyldighet
overfor Gud og medmennesker. Ulyst overfor Ordet og bønnen, onde tanker,
urene lyster og begjær o.s.v. I
tillegg kommer all den synd dette så bryter ut i som utvortes gjerninger:
lettsindig tale, et løsaktiv liv, utukt, hykleri, løgn, uredelighet i
arbeid og forretning, gjerrighet, ubarmhjertighet, sinne, hat, og mange
andre synder og laster en kunne nevne. Dette
er det stygge bildet vi skal kle av oss, som skal korsfestes og dødes.
Hvis vi virkelig ble opptatt med dette, ble vi nok ikke lenger så selvsikre,
så frie, frekke og fornøyd med oss selv. Nå
har vi altså selve saken klart nok for oss. Så gjenstår det bare at vi
også lever slik. Og her er også Guds vilje og råd, Ordets og Åndens
tale klar. Budskapet til Guds barn er dette: Nå er du blitt fri fra alle
dine synder. Du slipper å være opptatt med den aller største nøden; hvordan
du skal bli fri fra all din synd. Men
ta nå i glede og takknemlighet denne lettere nøden inn over hjertet ditt;
nå skal du bare følge i Jesu fotspor, så du forvandles etter hans bilde
som har elsket, kjøpt og utfridd deg. Så du mer og mer likner ham, og
alle ditt livs dager hater det han hater, og elsker det han elsker. Når
du nå er fri fra dine synder, og slipper å han noen nød over dem, du er
blitt Guds barn og Kristi bror. Vær da som han var, og lev ditt liv slik
som han levde! Han levde i det mest inderlige samfunn med sin Far. Han
var full av kjærlighet til både Gud og mennesker. Det var hans liv og
mat å gjøre Faderens vilje o.s.v. Slik
skal også du ha det mest inderlige samfunn med Faderen, stadig og varmt
være sammen med ham. La det også få være din
mat og ditt liv
å få gjøre hans vilje, få tjene din neste og døde ditt kjød. Du er jo
«Den Hellige Ånds tempel», så den samme Ånden bor i deg som i din Frelser.
Driv ikke bort denne himmelske duen! Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg med
lettsindige ord eller andre synder! Og ikke er lydig når han taler til
deg, Du
skal ikke ødelegge eller gjøre Guds tempel urent med kjødets lyster og
kjødets gjerninger. Tål heller alt mulig, framfor å gjøre noe som er imot
din Guds vilje. Kristus bekjente sannheten, også da det kostet ham livet.
Bekjenn da også du Kristus, selv om det koster deg menneskers aktelse, ditt navn og
rykte, ja, liv og eiendom. Kristus
var tilfreds i enhver situasjon, fordi slik var det hans Fars vilje. Vær
da også du tilfreds i din
hverdag, så din utilfredshet dør bort i Guds velbehag. Kristus moret seg
aldri på lettsindig måte. Men han gledet seg i gudsfrykt. La da også det
samme kjennetegne ditt liv, du som er Guds barn og Kristi bror! «Men
hvem er i stand til å leve slik?», sier du kanskje, «bare jeg kunne klare
alt dette!» Hør! Det har aldri vært meningen at du skulle gjøre alt dette
selv. Eller at du straks skulle bli fullkommen. Men at du skulle gå inn
for å leve slik. Og når du så virkelig går inn for det, da grundig få
lære at det ikke er mulig for deg å leve slik. Og at du da tvinges til
å sukke og rope til Herren, så han - og på sin
måte - utfører helliggjørelsens verk i deg. Helliggjørelsen
er ikke noe menneskes verk, men Herrens. Men det verket utføres gjennom
Guds kraft i Ordet, som driver og advarer og trøster oss. «I oss selv
er vi ikke dyktige til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv», «det
er Gud som virker i dere både å ville og å virke
- merk - for at hans gode vilje skal skje». Og
det som nå ikke utrettes med Ordet og gjennom påminnelser til det indre
i mennesket, det gjør Herren med riset, i trengselens smelteovn der det
er nødvendig. «Tuktens ris lærer å gi akt på Ordet». Guds
barn sier av hjertet: «Bruk, o Gud, den vei du finner, bare du mitt hjerte
vinner», for ett er nødvendig. Og «uten helliggjørelse skal ingen se Herren».
Men hold likevel først og fremst fast på dette: «Ved ett offer har han
for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget». 18. oktober Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er blodrøde, skal de bli hvite som snø. Jes 1:18. Så snart synderen er avkledd alt han selv har å rose seg av, vil Gud bare forlate og trøste ham i alt. Det
er jo åpenbart gjennom hele Guds ord at synden er utslettet, og at Gud
er nådig og brenner av kjærlig nidkjærhet etter å få forlate og trøste
synderen. Men synderen vil ikke ha noen nåde. For med sin selvsikre natur,
som han arvet fra Adam, tror han at han skal kunne møte Gud i egen kraft. Denne
holdningen er selve demningen i mennesket mot Guds nåde. Men
er bare den demningen sprengt bort, da har Guds nåde fritt løp. Og da
blir alt godt. Når bare et Adams barn bli ydmyket, så
det vil ta imot nåde. Ikke bare vil la seg omvende og forlike
med Gud. Men også vil oppgi alt sitt eget og ta imot nåde - bare som nåde.
Å, da får dette mennesket straks forlatelse, ja, mye forlatelse. Da møter
synderen den store tilgivende Guds barmhjertighet, som er en barmhjertighet
uten grense eller slutt. Du
har synd på samvittigheten. Du går der nedtrykt og fordømt, og kan ikke
gjøre noe som helst for å hjelpe deg ut av dette. Men hør! Du skal slippe.
Du skal slippe å gjøre det aller minste, og slipper også å fortvile og
gi opp. Lovpris Herren, hvem du så er, «han som forlater alle dine misgjerninger»!
Du
har bare fortjent å aldri bli trøstet, men bare alltid og evig gå fortvilet
og dømt. Men du skal slippe! Du skal få være glad. Du skal få kaste byrden
din av deg og være fullkomment fri og glad, som om du aldri hadde syndet.
Min sjel, lov Herren! Han som forlater alle dine synder. Gud
forlater synder, forlater alle
synder, i alle
sammenhenger og til alle
tider. Og han forlater fullstendig
uforskyldt. Lær bare først å kjenne den guddommelige forlatelsen,
eller be Gud om troen, så skal alt bli godt! Mange
tror de forstår Guds nådes forlatelse svært godt. Og forstår likevel ikke
noe som helst av det. Først må vi merke oss at forlatelse,
eller nåde, er det helt
motsatte av alt som heter fortjeneste.
Paulus sier: «Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers
er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke
lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Forlatelse
er også noe helt annet enn en unnskyldning. Gud unnskylder ikke synden,
men forlater den. Derfor kan også alt forlates, selv om det slett ikke
kan unnskyldes. For forlatelsen gis utelukkende av ren nåde. Det er som
med et menneske, som etter hvilken som helst rett ikke kunne gå fri, men
måtte dømmes og straffes. Men likevel nå i
ren barmhjertighet blir benådet og satt fri fra alt sammen. At
Gud forlater, betyr at «han
gjør ikke med oss etter våre synder, og
gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger». Slik er Gud! Han
gjør slett ikke med oss etter våre synder. Hvis Gud et éneste øyeblikk
gjorde med oss etter våre synder, så ble ikke ett éneste menneske frelst.
Men hele Kristi rike på jord er bare forlatelse over alle som i tro holder
seg til Kristus. Ja, en konstant
forlatelse, en fullstendig
uforskyldt forlatelse og en total
forlatelse. Eller
er det ikke sikkert nok at Gud forlater alle dine synder? Har ikke himmel,
jord og helvete, ja, mennesker og ånder ettertrykkelig nok fått vite at
Gud forlater alle synder? Og at ingen blir fordømt for syndens
størrelse, men bare fordi de ikke har bruk for nåden? Gud
har selv i egen person forsikret oss om at han vil forlate synder. Det
samme har han gjort i tusenvis av klare løfter gjennom profeter og engler.
Ja, gjennom hans enbårne Sønn og hans apostler, og gjennom en stor skare
evangelister. Selv
alle helvetes makter skal ikke kunne utslette dette vitnesbyrdet fra denne
lysende hæren, eller frarøve oss vår visshet om syndenes forlatelse. Hele
Bibelens innhold, fra begynnelse til slutt, er alt sammen utelukkende
konsentrert om alt Gud har gjort for at vi skulle få syndenes forlatelse. Selve
loven var jo også bare gitt for at vi skulle lære å kjenne vår egen fortapte
tilstand, og drives til Kristus for å motta forlatelsen. Og alt som Guds
Sønn gjorde på jorden, det gjorde han for at vi skulle få syndenes forlatelse. Han
ble et menneskebarn, ble vår bror og stedfortreder, uttrykkelig for «å frelse sitt folk fra deres synder», som engelen sa. Han
utgjøt sitt hellige blod til soning for verdens synder, som han selv uttrykkelig
sier: «mitt blod blir utgytt
til syndenes forlatelse». Han innstiftet dåpen. I den tar han oss opp i en evig nådepakt. Han innstiftet nattverden, for at han stadig gjennom livet vårt i den kunne fornye sin forsikring om syndenes forlatelse. I «Fader vår» lærte han oss å be daglig og konkret: Forlat oss vår skyld. Skulle
han ha noen grunn til å gjøre alt dette, hvis det ikke var hans alvorlige
mening og vilje å forlate synder? Gud har så visst ikke
sendt sin Sønn til verden for å fordømme verden, eller bare for
noe kortvarig jordisk gode! Alt
Herren har gjort står som en garanti for at han har en virkelig og alvorlig
vilje til å forlate syndene våre, og på ny ta oss til seg som sine barn
og kjæreste venner. Det er jo dette han har skapt oss til, og av bare
nåde gitt oss det evige liv. 19. oktober Han som forløser ditt liv fra fordervelsen, som kroner deg med nåde og barmhjertighet. Sal 103:4. Når Gud forlater et menneske all dets synd og leger alle dets sykdommer, så er det mennesket utfridd både fra Guds vrede og fra fordømmelsen. Og Guds ubegripelige kjærlighet, - den store guddommelige kjærligheten som overgår all menneskelig tenkning -, hviler fra nå av også over det mennesket. Gud
elsker dette mennesket med en kjærlighet vi bare svakt kan sammenlikne
med en mors kjærlighet til sitt lille barn, eller som en brudgom elsker
sin brud. Dette er det herligste budskapet Gud har åpenbart for oss i
Den Hellige Skrift. Skriften
har mange herlige ord om dette. Kristus sier f.eks. selv at det blir glede
i himmelen over en synder som vender om. På samme måte viser han farens
glede når han fikk se sin fortapte sønn igjen. Og i Jes 62 leser vi: «Som
en brudgom gleder seg over sin brud, slik skal din Gud glede seg over
deg». Og videre: «Du skal bli kalt «min lyst er i henne», for Herren har
sin lyst i deg». Herren selv sier uttrykkelig om sine troende: «Jeg skal
fryde meg over dem, så jeg gjør godt imot dem». Men
først har han sagt: «Jeg skal slutte en evig pakt med dem om at jeg ikke
skal vende meg bort fra å gjøre godt imot dem. Men jeg skal legge min
frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra meg. Ja, jeg skal
fryde meg over dem, så jeg gjør godt imot dem». Og
Herren sier videre: «Å, hva godt skal jeg gjøre med deg, Efraim? Å, hva
godt skal jeg gjøre med deg, Juda? Jeg har lyst til kjærlighet, og ikke
til offer». Og i Mat 9 viser Kristus tydelig hvordan Gud i hjertelig kjærlighet
tar imot alle, selv de verste syndere, som kommer til ham. Fariseerne
var opprørt over den vennlige holdningen han hadde overfor tollere og
syndere. Men da svarer Jesus: «Gå og lær hva disse ordene betyr: Jeg har
lyst til barmhjertighet, og ikke til offer!» Den
som tror på ham, er altså straks elsket. Uansett om han er en uren toller
eller hvilken som helst annen synder. Og nå - nå blir det mennesket alle
sitt livs dager båret på hans armer, og bevart fra alt ondt i Guds barmhjertige
favn. Hans sjel er for evig fri fra den evige fortapelse, kjøpt fri av
en nær slektning. Og han skal i sitt daglige liv bli voktet med en spesiell
omsorg av denne samme slektning, «Goel», (forløser); vår Frelser. Ja,
Guds velgjerninger og barmhjertighet skal omgi ham på alle kanter, som
en gullkrone dekker og pryder et hode. Dette er meningen med disse ordene:
«Han som forløser ditt liv fra fordervelsen, som kroner deg med nåde og
barmhjertighet». For det hebraiske ordet for «forløser», taler om hvordan
en slektning av omsorg for en i familien kjøper denne fri fra slaveri.
Den
samme Guds inderlige omsorg er det også neste verset i Salme 103 handler
om: «Han som fyller deg med trøst (eller: metter din sjel med det gode),
så du blir ung igjen som ørnen». For ørnen skifter ham, og blir liksom
fornyet når de gamle fjærene faller av, og den får nye. På
samme måte fornyes vi når Herren kommer til oss med sin trøst. Og hvis
Herren ikke gir oss troen som gave, er det umulig for oss å ta til oss
noen virkelig trøst og fred. Han er troens opphavsmann og fullender. Om
noen undertrykker oss, eller dømmer oss urettferdig, da er Herren den
som dømmer rettferdig og tar seg av vår sak, «Herren handler rettferdig,
han gir rett til alle som må tåle urett». Vi
kan oppleve at de mest respekterte mennesker angriper oss fiendtlig, forvrenger
våre ord til det ugjenkjennelige, og henger oss ut som villfarende eller
falske kristne. Men vi bare tier, selv om vi klart kunne avkrefte det
vrengebildet de gir av oss, - vi tier og er «som en døv, som ikke hører
noe, og som en stum hvor det ikke er noe svar å få». Likevel tar Herren
seg så herlig av vår sak. Våre motstandere blir mer og mer avkledd, og
står igjen som dem de virkelig er. Alt
dette kommer bare av Herrens trofasthet. Hvis vi kan tro, bli stille og
bare vente på ham, uansett hvordan ting fortoner seg. «Herren handler
rettferdig, han gir rett til alle som må tåle urett». Se den store omsorg
og godhet Herren viste Moses og Israels barn! «Han gjorde sine veier kjent
for Moses, sine gjerninger for Israels barn». Derfor kan vi være så uendelig
lykkelige fordi vi ikke behøver sveve i uvisshet om hva som er Guds vilje
og mening. Vi
skal bare ha klart for oss at Gud selv har åpenbart seg på jorden. Har
selv talt og sagt hva som er hans vilje. Og har fra evighet av bestemt
hvordan vi skulle frelses. I tillegg har han med sine herlige gjerninger
åpenbart hvem han er, vist at han er Den Allmektige, selve Skaperen. Da
skal vi ikke behøve å gjette oss til hva som er Guds vilje og mening med
våre liv. Vi skal bare se på Guds ord. Der se hans veier og hans hjertelag
for oss. Og der bli like sikker på hva Gud tenker om oss, som om dommen
allerede var avsagt. Å,
for en stor nåde! 20. oktober Da vi var døde i våre overtredelser og synder. Ef 2:5. Legg merke til det ordvalget apostelen bruker om vår naturlige tilstand - det korte, men talende ordet : døde - døde i våre overtredelser og synder. Det er det dype, ulykkesvangre ordet som bærer i seg hele syndefallets følger: «Den dagen du eter av det skal du sannelig dø!» Livet
i Gud er borte. Mennesket er åndelig sett et
lik. Det har Kristus selv sagt: «La de
døde begrave sine døde».
Mange mener dette er for hard tale. At ordene ikke kan ha så omfattende
betydning som ordet død
vanligvis har. Men
for det første burde ingen mistenke Herren Kristus for å bruke et overdrevet
uttrykk. Vi ser han i nevnte sitat sidestiller den legemlige og den åndelig
døde som to slags lik. Og i tillegg bør vi bare se på selve saken. Da
vil vi nok overraskes når vi blir klar over hva som virkelig ligger i
dette ordet: døde. Det
som kjennetegner den legemlige døden, er at mennesket ikke bare har mistet
all følelse, ikke ser, hører og kjenner noe som helst. Men også at han
ikke har det minste åndedrett. Og alt dette på tross av at han fremdeles
har alle organer; øyner, ører, munn, lunger, - akkurat som ethvert levende
menneske. Og
er det ikke akkurat slik med den som er åndelig død? Han kan ha alle de
ytre sansene friske og aktive. Kan ha en klar forstand, et følsomt hjerte,
stor kunnskap, en høy moral, vakre ord og gjerninger. Men livet i Kristus
- det er bare dette han mangler. Han er ikke forenet med Gud, han mangler
trangen og tørsten etter Gud, hans vilje, hans ord, hans nåde. Han
ser, hører, tenker og kjenner sterkt alt som er jordisk og sanselig. Men
har ikke sans for noe av det som har med Guds Hellige Ånd å gjøre. Det
skal vi nå se noen bevis på. Han leser nok, hører, forstår og tror nok
på en måte Guds ord. Men han kan f.eks. lese og høre Guds klare dommer
over hans eget liv, og fremdeles være like uberørt. Han
leser og hører om Guds rike, Guds nåde og vennskap. Om det salige samfunnet
med Gud. Men hos ham vekker det ikke den minste lengt
etter dette. Akkurat som et lik hvor det ikke lenger er noe som helst
åndedrett. Hjertet hans
er fylt opp med avguder, med jordiske og unyttige ting, med hva vi skal
ete, hva vi skal drikke og kle oss med, hva vi kan oppleve,
se, høre og nyte. Men
Gud, - Gud...? Hva Gud vil, det tenker han ikke på. Og legg altså merke
til at han har en viss tro på at Guds ord er sant. Har kanskje aldri tvilt
på det. Har altså et visst indre vitnesbyrd om dette. Og da hører og ser
han i det samme Guds ord den klare fordømmelsens dom over hver
éneste en som ikke er født av Gud, født på ny -. Men han har ikke
erfart hva gjenfødelse er i sitt liv. Og likevel frykter han ikke det
aller minste. Samtidig som han fremdeles tror dette er Guds ord - ! Han
ser, leser og hører i dette Guds ord om at der er
bare to veier: Den brede,
som fører til fortapelse. Den veien «mange» går på. Og den smale, som fører til livet. Som bare «få» går på. Men ikke
et sekund er han opptatt med spørsmålet om hvilken vei det er han selv
går på. Og likevel tror han fremdeles at Bibelen er Guds ord - ! Men hvorfor frykter han da ikke? Ja, si det! Slik er det å være død. Her ser du hva dette betyr: døde - døde i overtredelser og synder. Når
et menneske er åndelig død, hva er det da som leder det gjennom livet?
Apostelen svarer, v.2: «tidsånden i denne verden, og fyrsten over luftens
makt, den ånd som er virksom i vantroens barn». Først:
«tidsånden i verden». Hvis det er den som leder oss, så følger mennesket
med strømmen. Gjør som de andre gjør. Ser på verden og den moralen som
gjelder der. Er den grov, blir også han grov. Er moralen penere, lever
også han penere. Vi ser dem på denne måten i mange forskjellige skikkelser.
Men i alle formene hører de alle sammen til denne verden, til de «mange»
som går på den brede veien. Er
så verden sin egen herre? Har den egentlig styringen med seg selv? Nei,
sier apostelen, verdens løp bestemmes av fyrsten over luftens makt. Kristus
kaller ham også for «denne verdens fyrste», og Herren vil heller ikke
i dette utsagnet bli ansett som en løgner. Vi
må aldri glemme at det er bare to åndelige riker, og to fyrster, som kjemper
om menneskesjelene: Kristus og Belial, Mikael og dragen, slangen og kvinnens
sæd, den sterke og den sterkere. «Mikael og englene hans kjempet mot dragen.
Og dragen og englene hans kjempet». Det er en kamp som foregår så lenge
denne verden består. Regjeringsformen
i mørkets rike er løgn og mord, bedrag, synd og død. Kristus sier at verdens
fyrste er løgnens far, og en manndraper fra begynnelsen. Og borgerne i
dette riket er, i tillegg til de falne englene, alle vantro mennesker
på jorden og i helvete. Men
regjerningsformen i Kristi rike er sannhet og nåde, - rettferdighet, fred
og glede i Den Hellige Ånd. Skriften sier: «rettferdighet og rett er din
trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn». Og borgerne
i det riket er, i tillegg til de gode englene, alle troende mennesker
på jorden og i himmelen.
21. oktober Trellkvinnens sønn skal ikke arve som den frie kvinnens sønn. Gal 4:30. Tusenvis av ellers ganske opplyste mennesker vet ikke at Skriften taler om to åndelige riker: Først
har vi et lovens rike, der
en får alt etter det en selv har fortjent. Som apostelen sier: «Den som
holder seg til gjerninger får ikke lønnen av nåde, men etter fortjeneste».
Det
samme er det Kristus vil vise oss når han sier at de som hadde arbeidet
hele dagen, som hadde båret dagens byrde og hete i vingården, fikk ingen
nåde, men bare etter som de hadde fortjent. Bare «daglønnen». Fordi de
«holdt seg til gjerningene»! Disse menneskene kalles i Skriften for treller
eller tjenere, trellkvinnens sønner, som bare skal få det de har fortjent. Men
så finnes det også et nåderike,
der det aldri går etter vår
fortjeneste. Nei, de som hører hjemme her, eier en konstant nåde. I gode
og dårligere dager samme nådestand. På grunn av at de har en stedfortreder
som har gjort det slik at de ikke dømmes etter loven, at ingen synder
blir tilregnet dem. Akkurat
som vi leser det i Rom 4: «Men den som ikke holder seg til gjerninger,
men tror på ham som gjør den ugudelige rettferdig, han får sin tro tilregnet
som rettferdighet, slik også David priser det menneske salig som Gud tilregner
rettferdighet uten gjerninger, og som Herren aldri tilregner noen synd».
Disse kaller Skriften for barn,
sønner og den frie kvinnes barn, som skal «bli i huset» og eie arven.
Med
disse ordene om tjenere
og barn i huset, spesielt når det gjelder det viktige og forbilledlige
Abrahams hus, har Paulus tatt fram et forhold som er særdeles lærerikt.
Men som mange aldri tenker over. Midt i våre egne familier har Gud gitt
oss et talende bilde på hvordan han handler i nåde. Ser
vi ikke hvordan barna i hjemmet vårt legemlig sett nettopp lever i en
slik nådehusholdning? De blir aldri skyldig noe. Hvor mye de så daglig
forbruker, og uansett hvor lite de selv utretter for å skaffe til veie
noe av det vi trenger i huset. De har alt de behøver, fritt og uten betaling.
De
får sin mat og drikke, sine klær, sitt stell, sin seng, sin oppdragelse.
Om de kanskje selv ikke skaffer til veie noe som helst, men bare forbruker,
blir de aldri skyldig noe. Og så til slutt, etter i mange år bare å ha
mottatt alt mulig godt, skal de til og med motta arven. Tjenerne
i huset, derimot, har strevet trofast med tungt arbeid. Det er kanskje
nettopp dem som har skaffet alt dette hjemmet lever av. Men med dem blir
det holdt regnskap - ! Hvis noen av dem gjennom året har tatt ut mer enn
den lønnen som er avtalt, står de til slutt med gjeld. Og å arve noe som
helst fra dette huset kommer ikke på tale for dem. Mens
barna, - la det være sagt ennå en gang -, uansett alt de forbruker og
hvor lite de enn arbeider, blir de
aldri skyldig noe. Er ikke det en underlig styringsform? Og hva kommer
det av at barna aldri blir skyldig noe? Det kommer jo bare av at det aldri
blir ført noe regnskap med dem. «De er jo barn», sier vi, «hvem holder
vel regnskap med barna, så lenge de bor hjemme?» Ja,
dette er Guds rikes hemmelighet. Med barna føres det aldri regnskap. Om
vi står med gjeld, eller er gjeldfrie, avhenger bare av om vi er tjenere
eller barn, «trellkvinnens sønner», eller «den frie kvinnens barn». I
din egen familie ser du det sanne bildet av nåderiket. Det bildet Skriften
så titt bruker. Akkurat som med dine barn, er det med dem som er i Kristus,
og «lever i barnekår» hos Gud. Det føres ikke noe regnskap med dem. De
er det folk som Gud ikke tilregner noen synd. De lever av nåde på grunn
av alt deres førstefødte bror har fortjent. Derfor lever de i en uavbrutt
barnekårets nådestand. Å,
er dette sant? Er det mulig at det også finnes et slikt nåderike på jorden?
Ja, dette er sant! Skriftens ord står evig fast, selv om våre ustadige
hjerter er gjennomtrengt av loviskhet, og ikke kan holde fast på denne
salige trøsten. Men Skriften lyver ikke. Derfor er dette alle troendes
tilstand: At Gud ikke tilregner dem noen synd til fordømmelse. At de er
Guds elskede barn. De
lever under samme nåde hos Gud de dagene det går dårlig for dem, som når
det går bedre. Når de fryder seg over at de får kraft til å gjøre noe
godt, og når de sukker over sine synder og dårskap så de «roper til Herren
i hjertets angst». De eier den samme nåde når de smaker og ser hvor god
Herren er, som når de gjennom langvarig tørke bare får smake malurt og
galle. Men
hvis det ikke er slik, hvis vi er mer velbehagelige for Gud bare når vi
får nåde til å leve et mer hellig kristenliv. Da kommer jo rettferdigheten
av våre gjerninger. Og da er altså Kristus død forgjeves. Da lever vi
jo i et gjerningsrike, som hersker over nåden. Og ikke et nåderike
som hersker over gjerningene. Vi
innrømmer at denne læren er den største galskap for vår fornuft. For alt
som i oss er. Følelser, fornuft og samvittighet er fullt av loviskhet,
så vi stadig trekkes ned i loviske holdninger. Men skulle vi derfor for
alvor bare tro det vi ut fra vår natur mener og kjenner? Det ville jo
være det samme som å falle fra troen. Nei,
nåderiket, der ingen synd tilregnes, er summen av alt Kristus har fortjent
ved sitt fullbrakte verk, og av hele Skriftens tusentalls vitnesbyrd om
det samme. Gud være lovet i evighet for sin ubeskrivelig store gave!
22. oktober Du dåre! Det du sår får ikke liv uten at det dør..... Men Gud gir det et legeme, slik han vil. 1 Kor 15:36,38. Det er som om apostelen her ville si: Du dåre, hvorfor ser du det som både utrolig og umulig at Gud kan la våre oppløste og tilintetgjorte legemer stå opp av jorden igjen. Du anser det jo ikke et øyeblikk umulig, det du selv hvert år ser for øynene dine; at Gud omskaper de døde frøkornene i jorden, så de blir levende og kommer opp av jorden i en ny og bare herligere drakt. Hver
vår ser du oppstandelsen med din egne øyne. Du ser hvordan sæden om høsten
pløyes ned i jorden. Den ligger der og smuldrer opp som bortkastet. Vinteren
dekker den med et teppe av is og snø, og kalde vinterstormer feier over
den veldige graven. Gjennom hele vinterens lange måneder og mørke er dette
såkornet glemt av deg, som om det ikke lenger eksisterte. Men
hva skjer? Jo, etter hvert bryter våren seglene. Solen får mer og mer
makt, og med solens varme løser nå Skaperen liksvøpet og byr de døde å
stå opp. Nå bryter det opp av jorden tusenvis nye, levende og friske spirer
som etter hvert blir grønne strå, og som etter hvert gir bonden mangedobbelt
igjen av den sæden han sådde ut om høsten. Slik
lar Gud det skje rett for øynene på alle mennesker. Men dette er ikke
noe vi overraskes over, - bare fordi vi ser
det hvert år. Men
hvis vi ikke helt fra
vi ble født var blitt vant til å se at dette døde, tørre kornet, som ble
pløyd ned under jorden om høsten, står opp igjen når sommeren kommer,
så hadde vi vel sagt at dette også var svært så merkelig og utrolig. Mens
vi altså nå, på grunn av dette vi er vant til, knapt er i stand til å
oppfatte at det er et underverk. Nei, vi sier bare ganske enkelt at «det
vokser». Men innser ikke at denne veksten virkelig er et skaperverk. For
ingen kunstner i hele verden er i stand til å skape ett eneste grasstrå.
Spiren,
som bryter opp gjennom jordskorpen, er et slikt skaperverk. Den har sitt
frø i det kornet som gikk i oppløsning nede i jorden, som altså døde og
stod opp igjen. Ingen i hele verden er i stand til å gjøre noe slikt.
Det er den allmektige Skaperens eget verk. Men
hvis nå den samme allmektige Gud åpenbarer for oss at han vil gjøre det
samme med våre legemer. Vil også la dem bli gravet ned i jorden og smuldre
opp der. For så en dag å stå opp igjen når den store evighetens sommer
er kommet, og «rettferdighetens sol går opp med legedom under sine vinger».
Og denne, vår allmektige Gud, forkynner at han da vil byde våre døde legemer
å stå opp. - Da ser vi på det som både usannsynlig og umulig. Er
ikke dette den tiltalen som da passer best på oss: «Du dåre»? Tenk ennå
en gang over dette! Vi ser hvordan de ubetydelige
såkornene av rug, hvete, havre o.l., står opp igjen, - -. Men likevel
kan vi ikke tenke oss at de store, verdifulle, underbart skapte og dyrt
kjøpte såkornene; våre legemer, som er så høyt verdsatt at Guds egen Sønn
kom til jord i et menneskes legeme, -. De skulle altså ikke
få ha den ære som hvete og rug, så de skulle kunne stå opp igjen - - ! Og hvorfor? Bare fordi vår stakkarslige fornuft ikke begriper hvordan dette kan skje, så den Allmektige dermed kan gjøre akkurat det han har sagt. Er det ikke bare på sin plass at vi kalles for dårer? Men
den egentlige dårskapen er jo at vi ikke bare stopper opp og innser at
her står vi ganske enkelt overfor et nytt, stort skaperverk fra den allmektige
Gud. Som apostelen her sier: «Gud
gir det et legeme, slik han vil», -. Gud, ikke du, menneske, ikke
frøkornet, men Gud, Skaperen. Som en gang skapte hele jorden og all verdens
skapninger - av intet. Du dåre! Det
er ham det tales om her: «Gud gir det et legeme, slik som han vil». Alt
skjer ut fra, og avhenger bare av, hans egen frie vilje. Hva
er lettere for den allmektige Skaperen enn å gjøre det han selv vil? Men
her ser vi hvor totalt ubemerket vi går hen og blir dårer, hvis vi forakter
Gud, hans ord og hans makt! Da
merker vi ikke at vi i åndelige spørsmål er blinde. Ja, så blinde at selv
de mest grunnleggende sannhetene, som til og med hedningene bare ut fra
selve skaperverket ser, er tatt fra oss. Og
da står vi der tvilende på at det ene og det andre er mulig, -. Samtidig
som det altså har å gjøre med noe den allmektige Gud har sagt - - ! Å,
vi burde vokte oss for straffedommen over en slik blindhet. Gud er stor
og hellig. Den som ikke vil bøye seg ydmykt for hans sannhet og makt,
den slår han med blindhet. «Gud gjør de vises visdom til dårskap». «Mens
de gav seg ut for å være
vise, ble de dårer», virkelige dårer - som nå kan finne på å avvise det
vi daglig ser med egne øyne; at Gud med letthet kan gjøre alt det han
vil.
23. oktober Legg derfor av all ondskap og alt svik og hykleri og misunnelse og all baktalelse! 1 Pet 2:1. Det er jo et forskrekkelig bevis på vår dype fordervelse når vi, ofte uten å ha noen egentlig grunn for det, heller hører og taler om det som er galt hos et medmenneske, enn om det som er godt hos ham. Selv
tåler vi svært så lite når det gjelder vårt eget omdømme. Vi har ikke
lett for å svelge at noen har noe som helst å utsette på oss. Og alle
vil gjerne at hele verden skal ha alt mulig godt å si om dem. Likevel
har vi problemer med å tåle at det tales særdeles godt om andre. Den
gamle slangen har forgiftet menneskene i den grad at to eller tre mennesker
knapt er kommet sammen, før et eller annet menneske blir gjenstand for
en ukjærlig og lite positiv samtale. Ja,
det finnes såkalte venner og kjente, og til og med slektninger, som rett
og slett besøker hverandre bare for å hente «godt stoff» til onde tanker
og historier om hverandre. Finner en så noe virkelig ondt å samtale om,
blir dette utførlig og inngående sømfart. Men dette er å forråde
og baktale sin
neste. Dette
er straks en åpenbar synd mot det hellige kjærlighetsbudet: «Alt det dere
ikke vil menneskene skal gjøre mot dere, skal dere heller ikke gjøre mot
dem!» Men
det er vanligvis ikke nok med at en legger ut og sprer om seg med det
som virkelig er ondt. Ofte blir det plusset på med litt av hvert. Historien
strekkes utenfor sannhetens grenser, og indre beveggrunner og hensikter
blir oppdiktet og lagt til, så det hele blir ennå verre. Og
hver den som bærer historien videre, plusser på den sitt onde hjertes
tanker. Jo lenger ryktet løper, jo mer vokser dette uhyret, så en til
sist knapt finner igjen en smule av den opprinnelige sannheten. Dette
er jo noe vi nesten hver dag opplever. Måtte
hvert éneste menneske som ennå har igjen noen frykt for Gud og redsel
for synden, vokte seg vel for å delta i en slik forfølgelse! Ellers kan
vi svært lett komme til å bringe videre noe som fra begynnelsen rett og
slett var satt ut som en oppdiktet løgn og en ren hevnaksjon mot et menneske. Tror
du Gud kan godta at du i tankeløs godtroenhet, eller i hemmelig uvilje
mot et menneske, straks tror og går videre med alt du hører fortalt? Uten
å egentlig ville det har mange på den måten blitt avskyelige baktalere. Alt
som er vanlig blant verdens mennesker og hyklere, blir en fristelse for
Guds barn. Som det å tenke og tale ondt om enkelte mennesker. For selv
der den gode og villige ånden og kjærligheten lever, har vi også fremdeles
den gamle naturen, det gamle fordervede kjødet, det gamle hjertets ondskap. Derfor
preges vår mening og oppfatning av andre mennesker ofte bare av deres
forhold til oss selv. Hvis bare et menneske er positivt innstilt til meg,
tenker og taler alt godt om meg, da kan jeg lett ta opp alt hos det mennesket
i den beste mening. Selv om han forøvrig ikke er den aller beste. Denne
tendensen er noe gudfryktige mennesker kjenner med smerte. Men som de
likegyldige aldri merker. Har
derimot et langt bedre menneske kommet til å fornærme meg, f.eks. kommet
med en ubehagelig bemerkning om meg,
da har straks mitt onde hjerte en tendens til å søke etter feil hos
den andre, for så å blåse den opp og spre den videre. For
et forferdelig udyr det falne menneskehjertet er! Bare fordi din stolthet
er blitt rammet av en eller annen bemerkning, er du straks ute etter å
finne og fortelle alt mulig ondt om din neste. Kan han ikke være et hederlig
menneske, selv om han har påpekt en feil hos deg? Eller om Gud har velsignet
ham med en eller annen gave eller fortrinn framfor deg. Kan ikke han
likevel være et hederlig menneske? Hvorfor
skal du være ute etter å finne alt mulig galt hos naboen din, bare fordi
han gjør det bedre enn deg på enkelte områder i livet? Hvor ofte har ikke
en slik misunnelse i hjertet gjort at mange har begynt å tenke og tale
ondt om samme menneske som de tidligere, i mange år, har vært glad i.
Og som de da bare så alt mulig godt hos. Det
er svært nyttig for en kristen å tidlig ha klart for seg hvor falskt og
lunefullt det onde hjertet er. Vi ser jo stadig eksempler på at vi vurderer
menneskene ut fra våre egne følelser og vilje eller uvilje mot dem. Det
tilfellet som et ondsinnet menneske ser som helsvart, kan for den som
er velvillig innstilt være helt ubetydelig. Eller til og med all ros verd.
Slik blir omdømmet avhengig av øynene som ser. La
oss tenke grundig over dette, og vokte oss for vårt eget hjerte! Vokte
oss for å følge de tanker og følelser som dukker opp hos oss overfor dem
som på en eller annen måte har tråkket oss på tærne. Ja,
sannelig! Kjenner du misunnelse eller hat mot et medmenneske i hjertet
ditt? Kjenner du noen som helst trang til å angripe ham, eller brenner
et eller annet negativt rykte om ham inni deg? Å, vær da på vakt! Da er
mørkets makt på trappene.
24. oktober Gjør dette til minne om meg. Luk 22:19. Hva var Herrens mening med å innstifte den hellige nattverden? Hva var den egentlige hensikten med dette? Mange kristne får aldri den rette oppfatningen av nattverden og hvordan de skal ta imot den på rett måte. Og dermed får de heller ikke den rette trøsten, gleden og fryden nattverden skulle gi dem. Hver
minste ting Herren har tenkt med nattverden vil vi nok først få se i evighetens
overlys. Men noe kan
vi likevel også her og nå forstå og dele med hverandre. Her vil vi nå
bare se nærmere på nattverden som et minne om Kristi soningsdød. Selv
sa Herren: Gjør
dette til minne om meg.
Vi skjønner jo først og fremst at når det var for å minne
om ham, så var dette ikke noe han
trengte. Men noe som var til hjelp for oss. For alt Kristus gjorde
på jorden, det gjorde han for oss, som han jo selv sier: «Menneskesønnen
er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv
til løsepenge for mange». Legg
så merke til den store nåden som ligger bare i dette at han innstiftet
nattverden for at den skulle minne om ham. Kristus kjente jo alle de svake
sidene hos sine barn, og den vanskelige veien de måtte gå gjennom dette
livets ørken og jammerdal. Visste hvordan de titt ville bli fristet til
å gi opp. Hvordan de med sine svake og redde hjerter, og i denne uavlatelige
kampen med kjødet, verden og Satans list og piler skulle bli trøtte, syke,
oppgitte og motløse. Men
han visste også at i ham
skulle de ha all sin trøst og kraft. At bare de på ny ble
minnet om ham, ville de igjen få nytt liv og mot, styrke og glede
til å fortsette på veien. Videre
visste han at det som aller mest kunne få dem til å miste motet, gjøre
dem redde og engstelige, ville være deres
egne synder, feil og svakheter. Men han visste også at ikke noe
annet enn hans lidelse og død, hans legeme og blod, som ble ofret til
syndenes forlatelse, kunne være deres trøst mot all synd. Derfor
innstiftet han nattverden, som skulle minne om hans soningsdød, og sa:
Barn, kom ofte hit alle sammen når det begynner å mørkne for dere. Når
dere holder på å gi opp, kom da sammen for å nyte mitt legeme og blod,
og tenk på meg. Han
ville, kort sagt, sette opp hvilehytter langs veien vår. Der trette vandrere
skulle gå inn og hvile og styrke seg med dette himmelbrødet; hans legeme
og blod, og med minnet om ham. Denne
påminnelsen om forsoningens under er svært nyttig for hele vårt innvortes
menneske. Den vekker oss opp fra glemsomhet og søvn. Den rensker bort
tåken som gjennom livets vandring lett legger seg over øynene. Den maler
både synden og nåden med sine rette farger. Den trøster, styrker og gjenoppretter
barnekårets fred og fryd i motløse hjerter. Den løfter våre sjeler fra
jorden, og retter blikket mot himmelen. Men
Kristus innstiftet ikke nattverden bare som en minnefest. Han gir oss
også sitt legeme og blod, som vi skulle ete og drikke. Dette, og det han
sa når han rakte fram velsignelsens kalk, viser oss hva han spesielt ville
med dette. Det han sa var jo at: «dette er mitt blod, den nye pakts blod,
som blir utgytt for dere og for mange til syndenes forlatelse». Det
viser at med nattverden ville han først og fremst trøste oss mot syndene
våre, og gi vår sønderknuste samvittighet fred. For det éneste han sa
om sitt blod, var at det var «den nye pakts blod», og at det ble «utgytt
til syndenes forlatelse». Her
skal du merke deg Herrens hensikt og hjertelag! Det var altså ikke nok
for ham bare å utgyte sitt blod til syndenes forlatelse. Han ville også
på det sterkeste overbevise oss om at vi har del i denne forsoningen.
Ville vi skulle bli virkelig trøstet og glade over dette. Og
det er så maktpåliggende for ham at han også gir oss dette sitt blod i
vår munn, og sier: «Drikk alle av den! Drikk denne sterke motgiften mot
dine synder og mot deres fordømmende kraft. Ta
selv her imot løsepengen! Så du kan vite at du,
du, du, har del i dette - dette er mitt blod, den nye pakts blod,
som blir utgytt (bare) til syndenes forlatelse. I
dette blodet opprettes det et nytt testamente, en ny pakt mellom Gud og
dere. Ikke slik som det gamle, - det gamle krevde og fordømte -, det nye
gir og forsoner. Det gamle sa: Gjør, gi! Det nye sier: Tro, ta imot! Den
gamle pakts blod var blodet av bukker og kalver. Den nye pakts blod er
Guds Sønns blod. Og dette mitt blod utgytes til syndenes forlatelse». Det
er dette Herren vil si oss gjennom nattverden. Her har vi en uuttømmelig
trøstens kilde for alle som plages av synd og samvittighetskval, -. Bare
de kunne stanse opp, besinne seg, og stille og grundig tenke over det
Herren gjør og taler til oss her. 25. oktober De som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Gal 5:24. Dette er et forskrekkelig ord for dem som ikke er blitt mer dødet i sitt gamle «jeg», og mer har ikledd seg Kristus, men ennå har den holdningen at dette skal vi utrette selv. For ikke å tale om dem som ikke har fått noen Åndens førstegrøde, men ennå bare har et kjødelige sinn, og som da bare er fiender av Gud og hans lov. Derfor
må vi aldri glemme at hele grunnlaget for at det gamle menneske kan dødes
og et nytt kan reises opp, er at vi i vår samvittighet først må ha dødd
fra loven. Og at vi er blitt frigjort og glade i Kristus, fordi vi i ham
har vår rettferdighet og vår helliggjørelse. Dette er grunnlaget. Vi
kan nok være vakt. Men hvis vi ikke er et frigjort og gjenfødt Guds barn,
er alt forgjeves. Da blir alt bare tungt og vanskelig, ja, umulig. Vi
er bare en redd trell. Slik også Paulus viser, at vi ikke kan bære
frukt for Gud, ikke kan vandre i Åndens nye vesen, før vi er døde
fra loven, fridd ut fra ham som holdt oss fanget. Noe
annet er det når vi i tro kan si som Paulus: «Jeg er ved loven død fra
loven, for at jeg skulle leve for Gud», - jeg har forsøkt å oppfylle loven,
for å være rettferdig. Men jeg mislyktes totalt. Jeg følte meg bare mer
og mer fordømt, hjelpeløs, maktesløs og rådløs, «Jeg døde». Men
alt det jeg søkte, det fant jeg i en annen, i Kristus. I ham er jeg rettferdig,
ren og frelst. Han er min
rettferdighet. Dessuten
trodde jeg at jeg måtte hellige meg selv.
Det satte jeg også alt inn på. Jeg ba, jeg kjempet. Alt så jeg som min egen oppgave, min
egen innsats. Men også på dette området mislyktes jeg totalt.
Jeg stod maktesløs, kunne ikke tro, ikke be. Jeg var «ikke i stand til
å tenke ut noe som om det kom fra meg selv». Jeg var ikke i stand til
noe som helst mer enn det Herren hvert øyeblikk virket i meg. Da
oppdaget jeg at selv min helliggjørelse var bare Herrens frie nåde og
gave. Jeg ble tilintetgjort, «jeg døde». Og det livet som jeg nå lever,
det lever ikke jeg, men Kristus, som lever i meg. For det livet jeg nå
lever i kjødet, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og
gav seg selv for meg. På
denne måten er Kristus blitt både min rettferdighet og min helliggjørelse.
I alt er jeg hvert øyeblikk blitt avhengig av ham. Da,
og først da, blir det en sann helliggjørelse og dødelse av mitt gamle
menneske. Da blir ikke bare syndens utbrudd dempet. Da dødes også mitt
indre menneske. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle menneske;
den dype, uendelige selviskheten, selvopptattheten og egenkjærligheten. Med
det gamle menneske menes alt det medfødte onde vi av naturen
har arvet fra Adam. Det første og mest vesentlige her er det vi nettopp
nevnte; selviskheten;
egenkjærligheten og innbilningen om hvor betydningsfulle vi selv er. For
dette er akkurat den sæden slangen spesielt sådde da han sa til våre første
foreldre: «Dere skal bli slik som Gud». Fra
denne kilden strømmer så en forferdelig syndeflod ut i hele vår natur.
Som så gir seg utslag i våre sinnelag, begjær, tanker, ord og gjerninger.
Som hovmod, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet,
selvtekt, usedelighet, sinne, utålmodighet, urene tanker, misunnelse,
gjerrighet, falskhet, løgn, baktalelse og mange andre synder. Slik ser
det gamle menneske ut. Det
nye menneske derimot, som skal reises opp og få vokse i oss, er det nye
sinnelaget som ved troen blir født i hjertet av Den Hellige Ånd. Det er
dette som er å «få del i Guds natur». Og som viser seg hos oss gjennom et nytt
barneforhold til Gud. Vi får en barnlig tillit til Gud, kjærlighet, mildhet,
ydmykhet, gudsfrykt, og frykt for synden, kjærlighet til Guds lov, til
hellighet og rettferdighet, til avhold o.s.v. Alt
dette kan vi fullkomment se hos Kristus, som var «det rette bilde av Guds
vesen». Når
det gjelder det nye menneske i oss, er nok barnet lite mens det ennå er
nyfødt. Men det er likevel, helt fra den nye fødsel hellig og velbehagelig
for Gud. Akkurat som Kristus også var liten og uanselig mens han ennå
lå i krybben. Men likevel var Guds Sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd,
dyrebar og kjær for både Gud, engler og mennesker. Dette
hellige barnet vokste i visdom, alder og nåde hos Gud og mennesker, der
han bodde i det syndige Nasaret. Og til slutt, etter mye kamp og motstand,
lidelser og fristelser, fullbyrdet han det som var hans livs mål. På
samme måte skal også det nye menneske, Kristus i oss, vokse i nåden, her
det lever, omgitt av arven etter Adam, av angrep fra verden, og onde ånders
forførelser. Inntil Kristus mer og mer alene
blir den som virker og bestemmer over oss, mer og mer blir alt
i alle. Da er det gamle menneske naglet til korset. Der det daglig
lider og utmattes mer og mer, kveles og dødes.
26. oktober Alle de som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Rom 8:14. Dette er det store og avgjørende kjennetegnet. Blant alle mennesker på hele jorden er det bare disse som er Guds barn, de som drives og lar seg lede gjennom livet av Guds Ånd. Guds
Ånds barn er Guds barn. Alle de som er Guds barn, de drives av Guds Ånd.
De som ikke drives av Guds Ånd, de er ikke Guds barn. Slik
viser dette skriftstedet oss det store, grunnleggende kjennetegnet som
skiller Guds barn fra alle andre mennesker. Over
hele verden finner vi dette store skillet. Den store masse av mennesker
lever bare etter kjødet. Enten det skjer i løsslupne og grove former,
etter deres egne lyster og etter tidsånden i denne verden. Eller det foregår
på en finere måte, med strev for å bygge opp sin egen rettferdighet, men
uten å styres av Ordet og Ånden. Men
der Kristi evangelium ennå lever blant menneskene, der finner vi også
et annet folk. Et folk hvor hovedsaken alltid er dette: Har jeg den rette
troen og livet i Kristi fotspor? Et folk som med all sin skrøpelighet
og sukk over synden likevel alltid er opptatt med å leve i tro og å følge
Kristus. Å døde sitt kjød, og både med ord og gjerning bekjenne sin Herre,
slik at hele deres liv går i motsatt retning av hele verden. Men
dette skapes aldri av kjød og blod. Det skjer bare ved Guds Ånd, «de som
drives av Guds Ånd, de er Guds barn». «Guds
barn», egentlig «Guds sønner»!
Hvor finnes det menneske som kan tro og innstille seg på noe så stort?
De som har lett for å tro dette, har visst aldri innsett hva disse ordene
virkelig innebærer. Og de som har innsett hva ordene innebærer, kan aldri
fullkomment tro dette så lenge de er her på jorden. Det er så altfor stort.
Det går ikke inn i våre trange hjerter. Tenk;
den store, allmektige Skaperens - ikke tjenere -, men barn,
sønner og døtre! Vi kan fatte noe
av hvor stort dette er, når vi ser nærmere på de ordene apostelen bruker
her. Han sier at hvis vi er barn, da er vi også den enbårne Sønnens medarvinger,
- «Kristi medarvinger». Og lenger ute; at Kristus «skulle være den førstefødte
blant mange brødre». Men
hvordan skal vi så forstå dette? Det å være noens barn pleier jo, rett
forstått, vanligvis bety at vi er født av ham. Vi kan vel ikke i denne
mening være Guds barn? Nei, på én måte er det vel bare Faderens «enbårne»
som er Guds Sønn. Han er jo født av Faderen fra evighet av, og av
naturen Gud.
Men i en annen mening er alle Guds barn på jorden født
av Gud. For ved Ånden er de blitt en «ny skapning». Det
skjer vanligvis på to måter at vi blir noens barn. For det første gjennom
en fødsel. Eller ved adopsjon.
Det var Guds vilje at vi skulle være hans barn på begge disse måtene.
Om den sistnevnte måten taler apostelen i Ef 1 når han sier: «Han har
bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie
viljes råd». Om
den første måten taler Johannes ofte, som når han sier om Guds barn at
«de er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns
vilje, men av Gud». Og
«Hver den som er født av Gud,
gjør ikke synd, for hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han
er født av Gud». For
et himmelens under på vår syndige jord: Levende Guds barn, som er født
av Gud - ! «Å, for en dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor
ubegripelige hans dommer er, og hvor uutgrunnelige hans veier!» At
vi er Guds barn, det
er summen av alt den treenige Gud har gjort for menneskene, som Skaper,
Forsoner og den som helliggjør. Synes
du det er så altfor stort, at du kan være et Guds barn? Så tenk på at
det var akkurat dette Gud helt fra begynnelsen skapte menneskene til.
Han skapte dem i sitt bilde og til arvinger av alt han hadde skapt. Ja,
han gjorde til og med i stand boliger for dem i himmelen. Men,
sier du, vi er falt, vi er jo fulle av synd! Husk da på at det var derfor
Gud sendte sin enbårne Sønn. For at han skulle bli menneske, som oss.
Og med sin lydighet inntil døden gjenerobret han det barnekåret vi hadde
mistet. Synes
du ikke det kan stemme, at du kan være Guds barn, når du kjenner på så
mye synd? Tenk da på alt Kristus har gjort for å frelse syndere. Men,
sier du igjen: Alle mennesker er ikke dermed uten videre Guds barn i rett
betydning. Da er svaret: Nei, men akkurat derfor blir vi født
av Gud, født av Ånden. Du
kjenner på kjødets ondskap og kjødets strid imot Ånden. Likevel kan du
ikke bevisst slippe kjødet løs, kan ikke gjøre
synd. For «Guds sæd» er i deg, og Guds Ånd strir imot synden. Den tukter,
trøster og leder deg. Husk da på disse ordene: «Alle de som drives av
Guds Ånd, de er Guds barn». La oss da heller se på grunnlaget for vårt barnekår; den treenige Guds egne gjerninger. Da vil vi, på tross av all skrøpelighet og alle hjertets innvendinger, kunne bekjenne at: Gud er større enn vårt hjerte, og vi er i sannhet Guds barn, alle de som drives av Guds Ånd. 27. oktober Jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium. Rom 1:16. Hvorfor kommer apostelen med denne påstanden? Evangeliet er jo ikke noe å skamme seg over. Det er jo gitt oss fra himmelen av Gud, og dermed det mest ærefulle som finnes på jorden. Hvorfor sier da apostelen at han ikke skammer seg over det? Uten tvil fordi menneskene pleier å skamme seg over det. Så
vil sikkert mange si at slik må det bare ha vært på apostelens tid, når
vantro jøder og hedninger
ikke kjente evangeliets herlige budskap, og da, i sin misforståtte visdom,
foraktet det. Ja,
det er riktignok sant at slik var det på apostelens tid, at evangeliet
var «for jødene et anstøt,
og for grekerne en dårskap.
Fordi jødene krevde tegn, og grekerne søkte etter visdom». Men
nøyaktig slik er det den dag i dag. Kristi evangelium er et anstøt og
en dårskap for størstedelen av dem som til og med er døpt til hans navn.
Menneskenaturen er den samme til enhver tid og på ethvert sted, uavhengig
av alle ytre forandringer. Derfor
passer også alt Guds ord til alle tider og på alle mennesker, enten det
er jøder eller hedninger, muhamedanere eller de som bare har navn av å
være kristne. Det apostelen sier passer over alt: «det naturlige menneske
tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er som dårskap for ham.
Han kan ikke fatte det». Og
ikke bare det, for Kristi evangelium står også i enhver forstand sterkt
i strid med alt det som ligger dypest i vår natur. I evangeliet angripes
det som menneskene aller mest elsker; sin uavhengighet.
Det krever at både forstand og vilje lar seg fullstendig lede av Kristi
ord. Der blir alt hovmod og selvsikkerhet brutt ned. Der er det bare Gud
som blir stor, og mennesket bare en fattig tigger. Og
dette er noe som aldri smaker, men bare er pine og død for menneskenaturen.
Dette er grunnen til at Kristi ord og Kristi sanne vitner alltid vil bli
hatet av alt som ikke er født av Gud. Derfor
sa også Herren så ofte til sine disipler at de måtte forberede seg på
å bli hatet av alle mennesker for hans navns skyld. Og han sa at det var
ikke rett med dem, de var ikke hans sanne disipler, hvis de ikke hadde
dette tegnet. Hvis det ikke gikk med dem akkurat som det gikk med Mesteren.
Det
er ikke Kristi sanne og rene evangelium, hvis verden kan elske det, hvis
det ikke blir foraktet og angrepet. Men
de som er fiender av evangeliet, vil aldri ha det på seg at de hater det
som er godt og rett. Derfor vil alltid fiendskapen mot evangeliet opptre
som nidkjærhet for sannheten. Og på den bakgrunn forkaste Kristi sak som
dårskap, eller som noe
falskt og ondt,
som en ikke må ha noe å gjøre med. Kristi
disipler og venner utgjør alltid den minste flokken, bare noen få foraktede
sjeler. Mens hele verden, som forakter dem, er den store, toneangivende
og vel ansette mengden. Og da kan en lett forstå at det alltid vil være
en stor fristelse å skamme seg over Kristus og hans ord. Å,
for mange kristne blir dette en veldig hard kamp. For Kristi skyld å skulle
gi avkall på all denne verdens aktelse. Bli en dåre, merke at en blir
foraktet og sett på som noe av det verste, av både sin familie og venner,
ja, av hele samfunnet. For det er ikke noe som betyr mer her på jord enn
akkurat dette å bli godtatt av medmennesker, ha deres vennskap og tillit. Og
nå skal vi unnvære alt dette. Det er det selvsagt bare et guddommelig
verk i hjertet som kan utrette, for at vi i all framtid skal kunne leve
uten alt dette. For her taler vi ikke om den kristeligheten verden kan
respektere og godta. Men om den sanne og ekte gudsfrykten hos dem som
følger Kristus. Dette som nødvendigvis alltid må bli et anstøt og en dårskap
for hele verden. Kristus
har også sagt: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt
meg, skal de også forfølge dere». Som om han vil si: Vil de det skal bli
oppfattet som om de hater dere fordi dere mangler den rette ydmykhet,
saktmodighet o.s.v., da husk at jeg
var saktmodig og ydmyk av hjertet. Men likevel hatet de meg.
28. oktober Gjennom Jesus Kristus har vi ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Rom 5:2. Ordet «adgang», adgang til nåden, er fullt av himmelsk trøst til fattige syndere. Og Skriften lærer at denne adgangen til nåden har vi alltid. Apostelen
bruker andre steder disse formuleringene om det samme: «adgang til Gud»,
eller «til Faderen gjennom Kristus». Og i Heb 10:19-20 kaller han det
«frimodighet (sv: frihet) i Jesu blod til å gå inn i helligdommen. Til
den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det
vil si gjennom hans kjød». Å,
for en evig trøst; at denne adgangen,
denne friheten til å
gå fram for nådestolen, denne nye og levende veien gjennom forhenget,
alltid står åpen for oss! Det
er dette som hjelper i alt som jeg kommer ut for. Uansett hva som skjer
i mitt liv, ja, selv om jeg skulle oppdage at jeg hittil aldri virkelig
har hatt en levende tro, men bare har levd i et bedrag, som Judas. Eller
som trollmannen, som var «forgiftet av bitterhet og bundet av urettferdighet»,
men likevel hadde adgang til nåden. For apostelen sier til ham: «Omvend
deg, og be Gud om at ditt hjertes onde tanker må bli deg forlatt». Og
selv den «lunkne» (Åp 3), som ble tiltalt så sterkt: «Jeg vil spy deg
ut av min munn», hadde fremdeles adgang til nåden. For Herren tilføyde:
«Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg». Derfor,
så lenge det ennå heter «i dag»,
kan mennesker komme til Gud og bli frelst. Fordi vi alltid
har adgang til nåden!
I
dag kan vi ta vår tilflukt til denne nåden. Som apostelen, nettopp på
grunn av denne adgang formaner oss til: «La oss derfor komme fram til
nådestolen med frimodighet, for at vi kan få miskunn og finne nåde til
hjelp i den tid vi trenger det». Alt
bygger på at vi har denne adgang bare «gjennom Jesus Kristus». At vi har
en yppersteprest som har medlidenhet med våre skrøpeligheter, en «evig
yppersteprest» som «har et uforgjengelig prestedømme. Derfor kan han også
fullkomment frelse dem som gjennom ham kommer til Gud. Og han lever alltid for å gå i forbønn for oss». Grunnen til at vi ved troen alltid kan få bli i nåden, er altså: 1: At vi alltid har denne adgang til nåden. 2: Fordi vi har nåden bare «gjennom Jesus Kristus». Og
dermed er denne store, betydningsfulle sannheten slått fast og bekreftet
av Skriften, at ingen fall eller skrøpeligheter, ingen skifting i gode
og dårlige stunder, kan utslette eller forandre vår nådestand. Bare vi
ved troen blir i Kristus og ikke helt faller fra ham. For
alt som måtte komme over oss av synd her i livet, skal leges og oppveies
av den guddommelige nådepakten som ble opprettet i Kristus. Alt skal bli
legt av den evige ypperstepresten. Det er akkurat derfor han er gått inn
i himmelen med sitt eget blod, for at han skulle være vår stedfortreder
og talsmann hos Faderen. Johannes
sier: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.
Men hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus,
den rettferdige». Denne
talsmannen og denne nådepakten er sterkere enn all syndens smitte som
måtte ramme oss i hele vårt liv. Åndens lys åpenbarer og anklager all
synd hos Guds barn. Men da settes også troen på mange og store prøver.
En er kanskje kastet over ende gjennom store fristelser. Han kjenner på
fryktelige anklager i samvittigheten, som sier: «Jeg har gjort en åpenbar
synd, jeg er falt ut av nåden». En
annen brytes av stadige fristelser, og sukker: «Hjertet mitt er så falskt.
Det elsker synden. Det er så vinglete og uforsiktig. Jeg våker ikke som
jeg skal o.s.v. Gjennom
langvarig tørke, innvortes følelsesløshet og død, kjenner en tredje det
som om han sover. Han sukker og vet ikke hvordan han skal bli virkelig
våken og gudfryktig. All
den synd og elendighet vi arvet fra Adam blir på mange måter følbar når
Åndens lyskaster kommer inn over oss og dømmer det. Er
det da mulig at all denne elendigheten kan bli utslettet og skjult av
nåden? Nei, hvis nåden på noe område var avhengig av oss, var det umulig.
Og her vil det vise seg om du tror disse ordene; at vi lever i denne nåden
bare «gjennom vår Herre Jesus Kristus». Hvis
du derimot tviler på at all denne elendigheten som du har med deg her
fram for nådestolen, kan utslettes av nåden, -. Da bygger du altså din
tro i alle fall delvis på noe godt hos deg selv. Eller også anser du ikke
Guds Sønn for å være en fullkommen
Frelser og Stedfortreder hos Faderen. Her
står vi overfor et særdeles viktig punkt; om vi altså kan holde fast på
disse ordene: «Gjennom Jesus Kristus». Vi må skrive denne sannheten dypt
inn i hjertet: At vår rettferdighet og fred med Gud har vi utelukkende
i ham som er for Guds åsyn for oss. For hvis dette ikke er sant, da er
alt Skriften vitner om dette falskt, og vi er alle fortapt. Hvis
rettferdigheten, om så bare en del av den, kommer av loven, «da er altså
Kristus død forgjeves». «Er det de som bygger på loven, som er arvinger,
da blir troen uten innhold, og løftet satt ut av kraft». Så
har vi da virkelig en evig nåde
hos Gud, så sant vi har den bare «gjennom
Jesus Kristus, vår Herre». 29. oktober Og dersom Kristus er i dere, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom 8:10. Om noen spør: «Hvorfor skal de troende dø, når Gud har forlatt dem syndene deres? Døden er jo syndens straff!» Da må vi svare: At de troende dør er ingen forringelse av Kristi fullkomne soningsverk og vår fullstendige frihet fra lovens forbannelse. Deres død er på ingen måte noen straff eller hevn ut fra Guds rettferdighet. For
dem som er i Kristus Jesus, er døden og all lidelse bare «hälsosamme»
rensemidler i deres Fars hånd. Som skal prøve troen, rense ånden, og løse
dem fra deres fiender og lenker. Alt skal samvirke til beste for dem,
«alt er deres ...enten det er liv eller død». Dette
har Kristi død utrettet. Der ble hele Guds lov fullkomment oppfylt. Der
ble en ny pakt opprettet. Og alle som er i Kristus, er i denne nye pakten
fri fra syndens lønn; døden. Og fra all lovens forbannelse. For
dem er døden «oppslukt til seier». Og deres dødsdag er forvandlet fra
å være en syndens straff, til tvert imot å bli deres forløsningsdag fra
døden og all elendighet. For dem er graven bare en overgang til Guds Paradis.
Legemene deres ligger i jorden som såkorn til oppstandelsens liv. Når
såkornet legges i jorden om høsten, kommer det opp igjen til sommeren,
som nye skudd i det skjønneste skrud. Når det er lagt i jorden, er det
dermed på ingen måte gått tapt. På samme måte er det med Guds barns legemer.
De er ikke for evig ødelagt. Bare lagt ned i jorden for så å stå opp igjen
i ny og skjønnere drakt. «Legemet
blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet.
Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd
i skrøpelighet og skal stå opp i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme,
og det oppstår et åndelig legeme». Kan
vel en slik død kalles syndens straff eller lovens forbannelse? Tvert
imot er den jo en altfor stor nåde og velsignelse. Målet og nytten med
døden for de gjenfødtes legemer, er å utrydde og tilintetgjøre synden
som bor i dem. De må dø for å bli helt renset. Syndens
gift har så totalt gjennomtrengt legemene deres, at de, på samme måte
som de spedalske husene i Israel, må rives ned og reises opp på ny for
å bli renset. Og på samme måte som hvetekornet ikke kan bli nytt liv før
det blir gravet ned i jorden, så må også våre legemer dø og bli til støv
før de kan bli virkelig levende og hellige. Så
kunne nok noen her innvende at de som lever når Herren kommer igjen, skal
jo aldri dø. De blir forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne ikke Herren
gjøre akkurat det samme med alle sine, bare i et øyeblikk forvandle dem,
så de ikke behøvde dø? Til
det må vi bare svare at Gud er større og visere enn menneskene. Hvor mange
dype og «hälsosamme» inntrykk hadde vi ikke blitt fratatt, hvis vi ikke
lenger visste døden en gang ventet oss? Guds barn trenger jo all mulig
hjelp imot synden. Bevisstheten
om døden bremser ofte vårt kjødelige og verdslige sinn. Den taler til
oss både om Guds godhet og Guds strenghet.
Taler om Guds strenghet og hat imot synden, - for syndens skyld
lot livets og frelsens Gud døden komme til verden. Den taler om Guds godhet
og hans inderlige barmhjertighet, da han gav oss sin Sønn til å dø vår
død, for å bryte dødens brodd og forvandle den til en god søvn. Så
lenge synden er i verden, er døden en velgjerning for Guds barn. De trenger
stadig å be: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» Ennå
en grunn til at Guds barn skal dø, er at de i alle ting skal følge etter
ham som er hode for sitt legeme. Når han
døde, skulle da vi, hans lemmer, være unntatt fra denne utgangen på livet?
Når han har gått denne veien til herligheten, skulle da hans lemmer gå
en annen vei til den. Det
er en stor trøst at når vi dør, da følger vi vår Herre og Frelser, som
har gått foran oss denne veien. Vår menneskelig natur gyser overfor døden.
Det har også mange hellige erfart. Da
er det også svært nødvendig og nyttig at Guds barn har dette med døden
klart for seg. Men først og sist husker at de
er i Guds hånd, i den trofaste Faderens og Frelserens armer. At
ikke et hår skal falle fra hodet deres uten at han vil det. At selv om
døden kommer mot oss som noe forferdelig, så er det jo deres gode og kjente
Frelser som kommer til dem i døden. I
døden skjer det samme med oss som med disiplene da de var ombord i båten
og Jesus kom til dem på vannet. De ble redde og sa: «Det er et spøkelse!»
Men han sa: «Det er meg, frykt ikke!» Og
han, som til denne dag alltid har tatt seg av oss med så stor barmhjertighet,
skal heller ikke i døden forlate noen av sine kjære. Han skal heller ikke
la noe som helst ondt hende oss, som ikke han i sin kjærlighet har bestemt.
Gjennom
døden skal han gi oss det vi så lenge har lengtet etter; forløsningen
fra alt ondt, en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri mer
synde mot vår kjære Frelser. Aldri mer tynges av problemer med å tro.
Aldri mer anfektes av djevelen. Aldri mer oppleve at Frelseren blir borte
for oss. Nå skal vi se ham som han er i Guds Paradis. På
jorden har vi alltid vært fremmede og utlendinger, fattige, skremte og
utrygge. Nå skal vi føres inn til vår arv i det himmelske rike, til den
evige hvile. 30. oktober Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket. Luk 12:32. Mange som virkelig søker Guds rike kjenner på sin egen skrøpelighet, og dermed også på frykt for at de ikke skal finne dette riket. Men da er det jo en veldig trøst hvis de bare kan våkne opp for budskapet i et ord som dette fra Herren. For disse ordene: «Frykt ikke», er jo sagt av ham som har all makt! Da må det jo bære i seg et løfte om at han skal hjelpe oss fram, uansett hvor ille det ser ut for oss. Men
her må vi legge nøye merke til at dette taler ikke Herren til alle mennesker
uten unntak. Han sier ikke at ingen mennesker behøver frykte. Nei, han
sier uttrykkelig hvem det er som skal få ha denne trøsten. Han sier: «du
lille hjord». Riktignok
er Herren i seg selv full av nåde mot alle mennesker. Det er klart nok.
Men likevel lever mange mennesker i en tilstand hvor de har all grunn
til å frykte. Og da frykte det aller verste som kan tenkes; at de rett
og slett skal bli fordømt og aldri få se Guds rike. Til disse sier Herren
ikke: «Frykt ikke».
Men
skillet går alltid i det enkelte menneskes sjelstilstand. Og vi må aldri
glemme at så lenge det ennå heter «i dag», kan fremdeles alt bli rettet
opp. Bare vi vil høre Herrens røst. Dette
trøstens ord: «Frykt ikke!» gir Herren bare til sin lille (sv: «klene»
d.v.s. hjelpeløse) hjord. Bare dem han kaller for sine sauer. Vi ser
i Joh 10 hvor spesielt han kjennetegner sine sauer. Han sier: «Jeg kjenner
mine, og jeg er kjent av mine», «de hører min røst, og de følger meg»,
og «ingen kan rykke dem ut av min hånd». Og
i Mat 25, om den siste, dommens, dag, taler han om hvordan han da skal
skille alle mennesker fra hverandre, som en hyrde skiller sauene fra geitene.
Sauene skal han stille på sin høyre side. Og geitene på den venstre. Alt
skildrer hvordan Herren i sin dom skiller menneskene etter deres hjertes
forhold til ham. Til
dem han kaller for sine sauer, taler han varme og trøstens ord. Men til
dem som er på hans venstre side taler han de mest forskrekkelig ord: «Gå
bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig
for djevelen og hans engler!» For
at vi ikke skal bli bedratt, eller selv bedra noen, må vi altså ha klart
for oss at disse ordene i teksten i dag, så herlige og fulle av trøst
de jo er, bare gjelder dem som Kristus kjenner som sine sauer. Og som
han skildrer med disse ordene: «De hører min røst», «de følger meg». Han
sier ikke at de er så
gode, så trofaste eller så sterke som de burde være. Og slett ikke at
de er syndfrie og hellige. Nei, de er virkelig syndere. Noe som tynger
dem selv dypt. Men der er noe som skiller dem ut fra alle andre mennesker:
Mens hele verden lever fritt etter sitt eget hjertes lyster og tanker,
lar Jesu sauer, med all sin skrøpelighet, Herren få lede dem med sin røst.
Alltid opptatt med hva sier hans ord, og hva er hans vilje. De
klynger seg til ham. Blir tuktet av hans ord. Men blir også trøstet og
ledet gjennom livet av det samme Guds ord. Du
vil gjerne være en rett kristen. Du kan ikke unnvære din Frelser og hans
evangelium. Men du sukker under så mye synd, og du frykter for at du aldri
skal få se Guds rike, så du ofte holder på å gi opp. Men Guds underlige
nåde har likevel gjort at du ennå alltid klynger deg til din Frelser.
Du kan ikke gi opp ham og det evige livet. Hør
nå hva det er Herren selv sier i vår tekst! Dette taler jo den Herren
som til sist skal dømme alle på den siste dag, den eneste som burde bety
noe for oss. Hvem skulle jeg tro mer enn Herren selv? Og han er det som
altså nå sier her: «Frykt ikke, du lille, hjelpeløse hjord! For det har
behaget deres Far å gi dere riket». Hør
denne veldige grunnen for vår trøst: Det har behaget deres Far! Her ser
vi igjen hvordan vår trøst og vårt håp bygges utelukkende på den guddommelige
Majestets egen velbehagelige vilje og frie gave. Tro da for visst og sikkert
at dette også er den éneste rette grunnen. Når du da altså bare er en
av sauene i hans lille hjelpeløse hjord, så gir han deg riket. Dette
var Faderens frie og velbehagelige vilje. For «han har selv tatt oss til
sine barn gjennom Jesus Kristus, etter sin viljes gode velbehag». Og hva
er så den evige Faders vilje og velbehag? Jo, så sier Herren: At han vil
«gi dere riket». Og til hvem vil han gi dette riket? Til dere som er en
hjelpeløs hjord, fulle av mangler på tro og lydighet, på mot og forstand.
Derfor
vil han gi dere riket som en frivillig gave. «For av nåde er dere frelst,
gjennom troen. Det er ikke av dere selv, det er Guds gave». Det
er en gave! «Ikke gjennom gjerninger, for at ikke noen skal rose
seg». Men
akkurat derfor er det han gir det til dem som er en hjelpeløs hjord. Ikke
til de sterke og modige. Selv om nok disse, når det gjelder gjerninger,
har mindre å angre og gråte over enn de førstnevnte. «For er det av nåde,
da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde».
Vi
er, alle mennesker, syndere. Og så er det altså Herrens velbehagelige
vilje å gi riket til dem som
kjenner sin synd, som bare søker nåde, og bare vil leve i tro.
31.
oktober Jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov. Rom 7:23. Ja, dette har vi dessverre altfor mange eksempler på i vårt skrøpelige liv, både når det gjelder troen og vårt daglige liv. I
mitt sinn har jeg også den lov at jeg vil tro alt som min allmektige Herre
har sagt. Uansett hvor utrolig det så er for min blinde fornuft. Men hvordan
går det? Jo, i min blinde og selvsikre fornuft finnes en annen lov. Den
tar meg til fange og sier at det eller det er usannsynlig, ja, totalt
umulig. Og når jeg ser det umulige i saken, da tviler jeg på Guds ord
og «gjør ham til en løgner». Dette
er jo en forferdelig synd, som jeg slett ikke vil
falle i. Men når jeg likevel faller i den, er det nettopp stadfestelsen
på at «jeg tas til fange under syndens lov». Eller
hvor lett har f.eks. du for å tro at våre
legemer skal stå opp igjen fra graven? Ditt nye sinn tror Herrens
ord som hellige og sannferdige om dette. Du tror Gud har makt til å kunne
gjøre alt han vil og har sagt. Men så skjer det at øynene dine ser for
seg noen oppsmuldrede beinrester. Og så tenker du: Skal våre legemer stå
opp igjen? Nei, det er for usannsynlig. Da har den loven som er i lemmene
dine, i øyne og fornuft, tatt deg til fange. Med
selve den store hovedartikkelen om syndenes
forlatelse går det jo stadig på samme måte. Hele din frelse har
du bare i troen på Jesu blod. At dette renser oss fra alle
våre synder. Men før du vet av det har tankene stanset ved en bestemt
synd som er verst for deg, og som du har størst problemer med å bli kvitt.
Så tenker du at nå må jeg da snart slutte med denne synden, jeg faller
jo stadig i den. Og hvordan kan jeg da tro jeg har Guds nåde? Så er du
snart fanget i vantroens og fornuftens lov. Det
samme skjer når du blir utsatt for andre problemer, fall og bekymringer.
Da sier den loven som er i ditt sinn: Sett din lit til Gud! Han er en
allmektig og trofast Far. Frykt ikke, bare tro! Men da hører du straks
en annen lov fra ditt vantro hjerte, som sier: Her er det ikke noe som
nytter, det er helt umulig, jeg kan like godt gi dette opp o.s.v. På denne
måten opplever vi stadig i vår svake tro hvordan loven i lemmene våre
tar oss til fange. Og
dette skjer ikke bare når det gjelder vår tro og vårt håp. Men også vårt
daglige liv. Etter den loven som er i mitt sinn er Guds bud ikke bare
hellige og sanne, men også hjertelig kjære for meg. Men plutselig er det
som om de ikke skulle eksistere for meg. Jeg kjenner ikke Guds nærvær.
Det er som om Gud ikke skulle være til. Det samme skjer med meg som med
apostelen når han sier: «Det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil,
det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg». Jeg
vil stå fast, være saktmodig og god. Men plutselig blir jeg fylt av sinne og utålmodighet. Jeg vil holde meg ren og fri fra alt
syndig begjær. Men blir tatt til fange av syndens lov så jeg gjør det
jeg hater. Jeg vil være ydmyk overfor alle mennesker, tålmodig i prøvelser,
uselvisk og himmelvent. Men plutselig blir jeg forvandlet fra mitt rette sinn til
en tilstand som er en gåte for meg, og som gjør meg redd. Alt
sammen er jo akkurat det apostelen her sier: Jeg blir tatt til fange av
syndens lov som er i lemmene mine. Og da er det umulig å vite hvor ille
det så kan gå. Hvis
Ånden da likevel seirer til slutt, så er det fordi hjertet gjennom alt
blir bevart i det hellige sinn som hele tiden reiser seg mot kjødet og
strir mot synden. Dette nye sinnet fører deg stadig på ny, gjennom anger
og tro, til nådestolen. Der fornyes ditt hellige sinn, og får trøst, trang
og kraft til å fortsette å vandre i Ånden. For
det som da skjer, er at hjertet blir mer og mer gudfryktig, lærer mer
og mer å kjenne sin svakhet og syndens fryktelig makt. Og drives stadig
sterkere til Ordet og bønnen, for å søke all hjelpen der. Og
det er særdeles viktig å være oppmerksom på hvordan det går med oss nettopp
på dette punktet. For hvis det derimot går slik at hjertet ditt mer og
mer holder seg borte fra nådestolen, trives i synden og bare unnskylder
den. Da vitner dette om at du er «blitt liggende etter», ja, om søvn eller
død. Skjer
derimot dette: Synden blir stadig mer gyselig for ånden, og akkurat den
synden kjødet mitt aller mest elsker, så jeg etter hvert synes all annen
synd bare er småtteri imot denne. Da ser jeg på meg selv som den aller
verste synder. Men nåden og Kristus blir samtidig mer og mer uunnværlig
for meg. - Da vitner dette om at ånden gjennom all kampen blir mer og
mer gudfryktig og helliggjort. Skulle
det så skje igjen at all kamp stilner. At hjertet ditt nå er blitt selvsikkert,
er blitt så godt og kristelig det vil være. Da er dette et klart tegn
på at du er sovnet, og ganske stille har gitt deg over til fienden. Når
det går slik det skal i dette livet, da er synden ikke død og uvirksom.
Da er den alltid plagsom og trykkende. Da overgir jeg meg ikke til dens
vilje, men våker og ber og kjemper mot den. Men
da blir ofte striden hard og nøden stor. Dette er helt ukjent for alle
dem som er bedratt og sover. I denne striden står alle de som kjemper
for kronen, og hvor loven har vekket opp all slags ondt begjær i dem. |