19. november

Utfør all din gjerning etter Guds ord.  Siraks bok 9:22.*

Alt Gud har forkynt for menneskene i sitt ord, går i hovedsak ut på å lære oss to ting: Først hvordan vi skal få nåde hos Gud, få forlatelse for våre synder og bli hans barn. Dernest hvordan vi skal leve her på jord som et Guds barn, for å tjene vår himmelske Far og gjøre hans vilje.

Men fordi dette er de to hovedpunktene som Guds rike iblant oss står og faller med, så er det også disse punktene djevelen til alle tider vil angripe mest, og forsøke å frarøve oss. Og hvor så vel hele kirkesamfunn som de enkelte vakte sjelene oftest farer vill.

Når Kristus lærte, var det særlig på to områder han refset sitt folk og viste dem den rette veien. Først refset han deres falske rettferdiggjørelse, deres egenrettferdighet. Dernest deres falske gudstjeneste, deres selvvalgte gode gjerninger. Han talte f.eks. til dem om hvordan de «gav tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet».

Når kirkens reformasjon ble drevet igjennom, skjedde det hovedsaklig ved at Luther stadig framholdt to lærepunkter. For det første: Den sanne rettferdighet som gjelder innfor Gud; som er Kristi rettferdighet, troens rettferdighet. Og for det andre: Hva som er sanne, gode gjerninger, sann gudstjeneste, og et hellig liv som er til behag for Gud. Og som bare er det Gud selv i sitt ord har befalt oss å gjøre.

Dermed angrep og refset han først og fremst pavekirkens rettferdiggjørelseslære. Som var at mennesket blir rettferdig i samme grad som det blir hellig. Dernest det falske begrepet om hva som er et hellig liv til behag for Gud. Hvor pavekirkens svar var å gå i kloster, leve ugift, faste, våke, plage legemet, foreta pilegrimsreiser osv.

Derfor er det med rette blitt sagt at det var disse to lærepunktene som la til rette for reformasjonen. Og at man kan takke reformasjonen for at disse to lærepunktene på ny ble dagsaktuelle: Om den sanne rettferdigheten innfor Gud, og den sanne helligheten i livet.

Som vi allerede har sagt, er det disse to punktene djevelen til alle tider har angrepet og forvrengt. Og det så fint, så stilt, sånn litt etter litt, at en ikke merker det før en allerede er ført bort fra veien. Så er da også både fornuften, følelsene og våre egne meninger fiendtlig innstilt overfor begge disse lærepunktene.

Ingen ting er mer fornuftsstridig enn at jeg skal være rettferdig og til behag for Gud - samtidig som jeg selv ser og kjenner jeg er full av synd. At jeg skal være rettferdig og ren for Gud bare gjennom en tilregnet rettferdighet. På samme måte kan jeg umulig fatte at jeg gjør de mest velbehagelige gjerninger for Gud, - altså en sann og hellig gudstjeneste -, når jeg bare gjør de mest alminnelige ting som det daglige liv krever, i hjem eller på arbeidsplass, eller det et menneske i nød trenger av meg. Jeg gjør jo da bare de samme gjerningene som en from hedning, et moralsk høyverdig verdens menneske kan gjøre.

Selv kan jeg heller ikke forstå det kan være noen særlig fare i å følge fromme innskytelser, som synes å være Guds Ånds tale i hjertet mitt. Og som bare går ut på å drive meg til mer hellige gjerninger. At det skal være noen stor fare å straks følge slike innskytelser, og ikke være så nøye på først å undersøke om det stemmer med Guds åpenbarte ord i Skriften. Dette kan følelser og fornuft ikke innse.

Men djevelen og vår fornuft vil med all makt føre oss bort fra Ordet, også når det gjelder livet. Og det lærer vi spesielt av erfaringen. Djevelen har nettopp ført mange ut i vanvittige ting, og gjort stor skade i Kristi kirke, nettopp ved å føre mennesker bort fra ordet på denne måten.

Den skaden som dermed har skjedd, og ennå daglig skjer, er særlig av to slag: Først noe som ofte rammer vakte og søkende sjeler (som gjerne med stort alvor lever et gudfryktig liv, og ikke sparer seg selv på noe område, bare de kan tjene Herren). Disse blir drevet til alle slags handlinger og livsstil, som dels fornuften, dels en antatt Guds røst i hjertet drev dem til. Men som verken Guds åpenbarte ord påla dem, eller et medmenneske i nød hadde noen hjelp av.

Det andre som skjer, er noe vi alle daglig opplever: At selv om vi gjør de rette gode gjerningene, så gjør vi dem likevel med så stor ulyst, treghet og lite nøyaktighet, straks vi glemmer Ordet. Glemmer hvilke gjerninger Ordet krever av oss.

Mens vi derimot ville gjøre alt med den største lyst og interesse, bare vi leste Ordet med større oppmerksomhet. Bare vi så og husket at vi med disse enkle gjerningene i vårt hjem eller arbeid virkelig tjener Gud selv, står innfor Guds øyne og utretter det han har satt oss til.

* Gjengitt etter C.O.Rosenius’ svenske bibeloversettelse.

Til toppen

20. november

Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.  Gal. 3:25.

Luther sier: «En kristen er ikke et menneske som ikke har noen synd, men et menneske som ikke blir tilregnet noen synd». En kristen er altså ikke et menneske som har det privilegium å ikke gjøre synd. Men som, om så galt skjer at det faller, aldri skal dømmes etter loven.

For hvis vi skulle stilles overfor loven, og dømmes etter den, da «ville ikke noe kjød bli frelst». Og da ville det være best å gi opp all tanke på å bli frelst.

Men da ville også alt Guds evangelium være falskt. Da var Kristus død forgjeves, og alle Guds barn evig fortapt i sine synder.

Men Skriften sier at akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse». Skriften sier at «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss». Og Skriften sier: «Men nå, når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren (loven)».

Dette er grunnen til at ingen synd blir tilregnet Guds barn. Som både David og Paulus også uttrykkelig vitner om: «Salig er det menneske som Gud ingen synd tilregner». Legg merke til at de sa ikke: Som det ikke finnes noen synd hos. Men: Som ikke blir tilregnet noen synd.

Men det er ikke nok med at vi er fri fra loven, og at ingen synd blir tilregnet oss. For i tillegg til dette blir vi tvert imot tilregnet en rettferdighet. En fullkommen og evig rettferdighet, som ikke finnes i oss; den rettferdighet Kristus kjøpte til oss med sitt blod.

Skriften vitner om dette: «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Og: «Salig er det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger».

Derfor er vi i Guds øyne ikke bare fri fra all synd. Men også tvert imot fullkomment rettferdige, ja, er selve rettferdigheten, og hvert øyeblikk velbehagelige for Gud i Jesus Kristus, «den utvalgte». Så kan da Gud nå elske oss av hele sitt hjertes kjærlighet.

Og alt dette kommer av at vi er ikledd Kristus med alt det han var og gjorde for oss, slik at Gud nå bare ser oss i sin elskede Sønn.

Luther sier: «Se nå den veldige rikdom den kristne troen har, der hele Kristi fullbrakte verk og lidelse blir gitt den til eiendom. Så den kan like sikkert sette sin lit til dette som om den skulle ha gjort det selv. For Kristus har så visst ikke gjort dette for seg selv, men for oss. Han trengte ikke noe av alt dette. Men har samlet denne skatten for oss, for at vi skulle tro og eie ham».

Og Luther sier videre: «Fordi Kristus er min ved troen, og jeg da også er hans, kan ingen lov anklage meg mer enn den kan anklage Kristus. Om så loven kommer og angriper meg, reiser jeg meg mot den og sier: Jeg har jo gjort alt og mer enn du vil ha, gjennom min stedfortreder, Kristus. Og selv om jeg ennå har synd i mitt kjød, har jeg likevel min rettferdighet i Kristus. Han er min, og gir meg alt han eier. Da er til og med hans renhet min. Altså kan loven ikke utrette noe imot meg. Men ser jeg ned på meg selv, finner jeg fremdeles mye urent. Det har loven rett i.

Loven sier: Du har synder (innfor Gud). Svarer jeg: Ja, så er jeg fortapt. Svarer jeg: Nei, så må jeg ha en sterk grunn å stå på. Og hvor skal jeg så ta dette mitt Nei fra? I meg selv finner jeg så visst ikke grunnlag for det.

Men i Kristus finner jeg det. Der må jeg hente det, og holde det fram for loven. Han kan si: Nei overfor loven. Og har all mulig grunn for det. For han er hellig og uten synd. Og dette sitt Nei skjenker han meg samtidig med at han skjenker meg sin rettferdighet». Så langt Luther.

Det er altså dette Skriften mener når den sier: «Dere døde bort fra loven ved Kristi legeme». Eller: «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». At «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», og at ingen synd blir tilregnet dem.

Å, her skulle vi sannelig stoppe opp og tenke etter! Huske på hvilke kongelige friheter og rettigheter vi har. Tenke over om alt dette er sant eller ikke. For enten må jo alt dette være sant. Eller også er det løgn.

Er det sant at det ikke er noe som skal fordømmes i dem som er i Kristus Jesus? At selv om synden ennå bor i dem, og overrumpler og kaster dem over ende, skal den likevel aldri bli tilregnet dem, fordi de ikke er under loven, men under nåden. Og at de dermed aldri skal gjøre regnskap overfor loven, så lenge de ved troen holder seg til Kristus. Er alt dette sant, da er det jo en overraskende stor sannhet!

Og det er sant, like så sikkert som Guds ord ikke kan lyve. Det er sant, på tross av alt det djevelen, de gjerningskristne og vår egen fornuft måtte si om dette.

Å, her vil vi stoppe opp. Her vil jeg fryde meg midt i jammerdalen. Tenk; Herren, vår Immanuel, har grunnlagt så salig et rike på jorden, at syndere framfor Gud ikke skal være syndere, men hellige, rene og elsket av Gud.

Til toppen

21. november

Som han er, slik er også vi i denne verden.  1Joh 4:17.

La oss tenke grundig over disse ordene av Johannes, at «som han (Kristus) var, slik er også vi i denne verden»!

Hvor skjult var ikke Kristus i denne verden, - han som var Faderens enbårne, «avglansen av hans herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen», Gud av Gud - ! Hvor ubemerket kom han ikke inn i denne verden, i menneskelig skikkelse! Hvor dypt var ikke hans herlighet skjult i «syndig kjøds lignelse»!

Selvsagt skulle troen ha den rette grunn å bygge sin visshet på. Englene sang i skyene den natten han ble født. Selv gjorde han gjerninger som ingen andre enn Gud kunne gjøre. Han fikk ære og pris fra Gud selv, som talte til dem da han var på fjellet sammen med apostlene, og sa: Dette er min Sønn, den elskede!» Og han hadde alle profetienes kjennetegn.

Men han sa til dem: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal få se, og de som ser, skal blindes». For at vantroens selvsikre sinn, som alltid vil se tegn, skulle straffes med blindhet. Og at han etter Faderens vilje skulle bli lik brødrene, og bære deres byrder. Derfor ble han det aller mest foraktede og forlatte menneske på jord, «full av piner og vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for ham».

Tenk hvor skjult og helt uakseptabelt alt dette er for all fornuft: At Guds sønn skal være født i en stall blant dyrene! Vokset opp i en by som hadde et slikt rykte på seg over hele landet, at en enfoldig Natanael spør: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

Guds Sønn på jorden, og så er han fattigere enn himmelens fugler. Eier ingen ting som han kan hvile hodet sitt mot. Foraktet, spottet, forfulgt, som en «hjort som blir jaget bort tidlig om morgenen». Til slutt blir han bundet, hudflettet, utskjelt, spyttet på og slått av noen usle rettstjenere. Blir hengt opp på et kors mellom to røvere utenfor byen, mens bødlene hånte og sa: «Er du Guds Sønn, så frels deg selv!» Så roper han selv at han er forlatt av Gud, og han dør og begraves.

Hvor så en her tegn til noen guddommelig majestet, noen Skaperens makt og herlighet? Finnes det vel noe som helst på jorden som kan synes mer urimelig enn at dette var Guds Sønn?

Men så står han da opp på den tid han selv hadde forutsagt. Viser seg i førti dager, og for fem hundre på en gang. Og farer så opp til himmelen mens mange ser på.

Så skjulte det seg altså likevel en guddommelig majestet under det ytre skrøpelige utseendet.

Og så - : «som han er, slik er også vi i denne verden». Som hodet er, slik er også lemmene. Som brudgommen er, slik er også bruden. Elendig og stakkarslig syntes brudgommen å være. Elendig og stakkarslig synes også bruden å være. Men under hennes elendighet skal det skjule seg guddommelig herlighet, under hennes fattigdom himmelsk rikdom. Under synd og skrøpelighet; en høy og evig rettferdighet.

Her er det bare om å gjøre at vi ikke lar oss forville av det vi ser og føler. Det kan knapt i ett éneste tilfelle synes mer usannsynlig at vi er Guds barn, «Guds utvalgte, hellige og elskede», enn dette at Jesus skulle være Guds Sønn.

Skulle vi ikke da være fornøyd med å være skjult sammen med ham, vårt hode, her i livet på jord, og gå sammen med ham i ydmykelsens tilstand her i jammerdalen?

For nå har vi jo Guds bestemte ord på at bare ved troen på Kristus er vi Guds barn, rettferdige og rene for Gud. Og da skal vi også tro dette så sikkert og visst som om vi allerede var i himmelen. Ja, like så sikkert som at Gud ikke kan lyve. Og så sikkert er det, selv om vi nå ikke kjenner det aller minste av dette i vårt hjerte.

Hovedgrunnen til at alt dette er skjult i livet vårt, er at Kristi rike skal være et troens rike, en ydmykende, trang og lav port for Adams skrøpelige barn. Kristus skal til alle tider være som en dom over denne verden. For at de som vil se, skal blindes, og de som nøyer seg med ikke å se, skal bli gjort seende.

For at ingen andre skal kunne komme inn i dette riket og følge Gideon, enn de som er fornøyd med hva som helst som det måtte behage ham å sende over dem.

De ble ikke med i Gideons hær etter fritt valg. Men etter en ydmykende prøve: «Den som bøyer seg ned og lepjer vannet i seg som en hund, skal gå med Gideon. Alle de andre kan snu og gå tilbake».

På samme måte i dag. Den som er villig til å være en hund, som kan være tilfreds med hva som helst som skjer, som han ser eller opplever, - bare den kan følge Jesus.

Mens derimot den som absolutt må se, kjenne og smake hvor god Gud er, som må ha sitt liv i Gud klart og merkbart, for at alt skal foregå rett og riktig. Alltid må oppleve sitt eget indre varmt og kristelig, sitt daglige liv alltid følbart sterkt og hellig. Som vil oppleve velsignelse over framgang i verden. At alle kristne skal være helt rene og uten noe å sette fingeren på. At det aldri skal være noen skrøpelighet eller uenighet blant dem, - -- hvis de skal kunne kalle seg kristne.

Den som vil ha sitt liv i Gud på denne måten, og ikke nøyer seg med at det er skjult, ja, av og til fullstendig skjult av synd og elendighet, -. Han bør bare når som helst vende tilbake fra denne hæren. Han duger ikke til dette felttoget.

Den korsfestedes hær er tilfreds med å vandre i troens tykke, svarte mørke. Ofte overhode ikke se og kjenne noe til Guds nåde gjennom lang tid. Som om de var fullstendig fortapt.

Til toppen

22. november

Fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.  Åp 3:16.

Dette er forferdelige ord som er sagt av den nådige Frelseren. Må Gud hjelpe oss alle, så hver og en må være oppriktig mot seg selv! Så vi ikke står under slik en dom uten å vite det før den rammer oss.

Det som her er viktigst for oss, er å undersøke hva det er Kristus mener med det å være lunken.

I dette Herren sier her om de lunkne, er der noe alle ser og forstår. Men også noe som bare få legger merke til. Alle innser at når Herren sier: «Du er verken kald eller varm», så mener han: Du er ikke bare et vanlig verdens menneske, helt likegyldig og fremmed for det åndelige livet. Riktignok er du noe ganske annet enn den store massen. Du kjenner mine veier, du forkynner mitt ord og lærer andre; «jeg vet om dine gjerninger». Du har mange av disse.

Men du er heller ikke varm. Hjertet ditt har det ikke rett med Gud. Du mangler den rette kjærligheten, livet og samfunnet med meg. Du taler heller om meg, enn med meg. Du er heller opptatt med hvordan det står til med de andres sjeler, enn med din egen o.s.v.

Det er dette som er å være «verken kald eller varm». Hva «kald» betyr, det ser vi på verden når den oppfører seg på sitt mest jordiske vesen, likegyldig for alt åndelig.

Og hva «varm» er, det ser vi hos disse trofaste Guds barn som i hele sitt liv alltid bare har én interesse: Frelseren og hans nåde. Det som gjør dem mest glade er Frelseren og samfunnet med ham. Det som tynger dem mest, er kampen mot synden, og når Herren skjuler seg for dem, så de savner samfunnet med ham. Når de taler, synger og skriver om det som hjertet er mest opptatt av, så er det om Frelseren. Dette er klart og forståelig for alle.

Men i praksis står vi ennå med et stort og uløst spørsmål: Alle bekjennende kristne synes jo de opplever at Herren av og til skjuler seg for dem, og de herlige følelsene er borte. Drar dette ut, da vokser følelsen av hvor elendige de virkelig er. Da sukker og klager de over sin likegyldighet; at de ikke elsker Frelseren som de ville, ikke ber så varmt som før. De angripes ofte av fristelser, blir fristet av syndige tanker. De blir atspredt i sinnet, likegyldige og kalde i kjærligheten.

Hva annet kan de da tro, enn at det nettopp er dem det er tale om her. De synes Kristi ord om de «lunkne» skildrer dem selv. For ikke er de riktig kalde, synes de. Og heller ikke riktig varme. Hva annet kan da passe på dem enn akkurat dette med «lunkne»?

Ja, hva skal vi så svare på dette?

Er det virkelig slik en sjelstilstand Herren taler om her, som den disse troende selv er så bekymret for? Nei, lovet være Herren, for at han har selv forklart hva som kjennetegner de lunkne! Ellers ville vi nok alle måtte fortvile over denne teksten.

Les da følgende vers. Der forklarer Herren hva som var kjennetegnet og beviset på lunkenhet: «Fordi du sier: «Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe, og vet ikke at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken».

Ja, her har vi det som kjennetegner de lunkne, de som Herren vil spy ut av sin munn! Her sier jo Herren uttrykkelig hva en kan kjenne de lunkne på: «Du er lunken, du sier: Jeg er rik, har overflod» o.s.v.

Ordet «for», eller «fordi» brukes alltid foran en bevisførsel. Det at du er lunken, sier altså Herren her, det åpenbares ved at du sier: «Jeg er rik». For det betyr at du er fornøyd med deg selv. Var du derimot varm, da ville du ikke være fornøyd med deg selv.

Uttrykket: «Du sier» må ikke bare oppfattes ut fra det munnen uttrykker. For mang en lunken sjel er klok nok til ikke å uttale seg så sterkt overfor mennesker. Nei, det må vi oppfatte som et uttrykk for hjertets, eller den indre holdningen. Som Skriften også uttrykker på denne måten: «Du sier i ditt hjerte». Det betyr altså at vi i vårt stille sinn er fornøyd med oss selv, ikke kjenner vår nakenhet og fattigdom.

Dette er et karakteristisk og svært viktig tegn når det gjelder den rette omvendelsen i hjertet. Et tegn som går mye dypere og skarpere enn alle andre tegn. Og åpenbarer ofte det som en ikke på noen annen måte kan få fram i dagen.

Det kan nemlig være så rett og riktig med alt annet. Likevel er det helt sikkert at det kristne mennesket som er fornøyd med seg selv, som ikke av og til bekymrer seg, ja, forskrekkes og engster seg for sin egen sjelstilstand, -. Men alltid har fred med seg selv i dette spørsmålet. Det mennesket lever helt klart i samme lunkne tilstand som menighetsforstanderen i Laodikea.

Nå taler vi ikke om det forhold at alle kristne av og til kan være litt mer tilfreds med sitt liv. Det kan nok skje, enten i forbindelse med en markert åndelig oppvåkning. Eller i en forbigående sløvhetstilstand. Men da får de snart like stor nød for seg selv. Og selv når de har den største trøst og glede i Kristus, er de da oftest samtidig misfornøyd med seg selv. Denne misnøyen med seg selv er altså det vanlige i en kristens liv.

Men det kan jo også skje med den lunkne at han av og til blir misfornøyd med seg selv. F.eks. når han har falt i en markert synd. Og særlig hvis dette har skjedd for øynene på andre mennesker. Eller han bekymrer seg over selve gjerningen. Men han er likevel vanligvis fornøyd med seg selv. Han er selvsikker og på ingen måte knust.

Vi må altså bedømme ut fra et menneskes vanlige oppfatning av seg selv. Det er dette vår Herre Kristus holder fram her som kjennetegn på den lunkne.

Til toppen

23. november

For i håpet er vi frelst.  Rom 8:24.

Vi er frelst, sier apostelen her. Dette er både for stor en trøst, og for stor hemmelighet til at vi uten videre kan tro det. Dette er noe bare den allmektige Guds ord, ja, hans ed og hans Ånd må fortelle oss. Og likevel kommer det ikke riktig inn i hjertene våre.

Men det er jo en guddommelig sannhet, det apostelen sier her; at vi allerede her på jorden er «frelst», vi som har Åndens førstegrøde. Vi er frelst. Selv om vi ikke her i livet verken kan se eller kjenne det.

Grunntekstens ord for at vi «er frelst», betyr egentlig «reddet», «frelst», fridd ut fra fordømmelsen, og berget for himmelen. I dette begrepet ligger det ikke noe som henspeiler på våre følelser, vår opplevelse av frelsen. Det er noe som bare skal tros.

Derfor sier apostelen at det er «i håpet» vi er frelst. «Frelst», «reddet», er nettopp det ordet som har gitt Frelseren navn. Og i seg bærer dette ordet også bud om at vi har del i alt hans fullbrakte verk. At vi da altså nå eier syndenes forlatelse og Guds evige vennskap. At vi er Guds barn, innskrevet i hans bok i himmelen. At vi er kjent, elsket og ventet i himmelen. At vi står i et inderlig samfunn, forenet, med Gud. At vi har Den Hellige Ånd i hjertet, som opplyser, helliggjør og leder oss i sannheten til vi får lov å komme hjem.

Det er alt dette som i sannhet betyr å være frelst. Og dette er vi alt her og nå, sier apostelen. Verden tror vi først blir frelst når vi dør. Og i en viss betydning kan nok det også være rett. D.v.s. når vi tenker på at først da er det Guds barn virkelig får oppleve den endelige frelsen.

Men det teksten taler om her, er at disse allerede her i livet er «frelst». Det vil si allerede her i livet i Guds øyne er barn, arvinger og de rette eiere av alle himmelens skatter.

Abraham ble ikke Guds venn først gjennom sin død. Det var han allerede på forhånd, mens han bodde i telt her på jord. Men det samme Guds vennskap som han da eide, fulgte ham også i døden og evigheten.

Ingen blir Guds venn i det øyeblikk han dør, når sjelen skilles fra legemet. Nei, skal vi være Guds venn i evigheten, må vi først ha blitt det her. Den som her i livet ikke ved troen har Sønnen, «skal ikke se livet».

Men de som her i livet har Åndens førstegrøde, skal også en gang arve den fullkomne salighet i himmelen. De som har levd i samfunn med Kristus her, skal også være med ham i evigheten. Derfor er de også salige allerede her. Eller er ikke det menneske salig, som er Guds elskede barn, og kan tale med Gud som med sin far?

Er ikke det menneske salig, som Kristus omtaler slik: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet»!

Er ikke de salige, som apostelen omtaler slik: «Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod». Er ikke de salige?

Og disse som apostelen kunne skrive dette til, levde ennå her på jorden. De bar ennå på dette syndens og dødens legeme. Og var fremdeles omgitt av alle slags åndelige fiender. De kjempet ennå med sitt forderv, også fram til forløsningen.

Likevel sier altså apostelen at de er kommet «til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, og til de fullendte rettferdiges ånder».

Apostelen ser her bare en éneste stor og salig menighet, hvor noen allerede er kommet inn i himmelen, «de fullendte rettferdiges ånder», og noen ennå er på jorden, og trenger «renselsens blod».

Og akkurat slik er det da også de troende har det. Som Guds barn og venner er de, sammen med dem som allerede er nådd fram til himmelen, en éneste stor menighet. Akkurat som når vi på helligdager ser mange mennesker strømme inn i kirken. Noen er allerede kommet inn. Noen er akkurat nå i døren, mens andre ennå er utenfor. Likevel er de samtidig alle sammen bare en éneste stor forsamling.

Slik er det også med Guds barn. Vi som ennå er ute, på denne jord, tilhører like så sikkert de frelstes menighet, som de som allerede er nådd fram til himmelen, - selv om vi altså ennå ikke er kommet inn. Dette ligger også i teksten i dag, når det sies at vi allerede «er frelst», - men altså ennå: «i håpet».

Å, for en vidtgripende velsignelse det blir hvis vi har denne sannheten prentet dypt inn i hjertene våre: At vi allerede her i livet er frelst! Allerede her er Guds barn og arvinger, som nå bare går og venter på den salige forløsningen når vi får komme hjem!

Det er denne troens og håpets trøst som er selve styrken i hele vår kristendom.

Til toppen

24. november

Den som ble sådd blant tornene, er den som hører ordet, men denne verdens bekymringer og rikdommens forførelse kveler ordet, og han blir uten frukt.  Mat. 13:22.

Når Kristus sier hva det er som kveler Ordets gode sæd i hjertene der den allerede har begynt å spire, da nevner han bare: denne verdens bekymringer, rikdommens forførelse, og livets lyster (se også Luk 8:14).

Han nevner altså ingen grove synder eller fall, ingen uærlighet, tyveri, bedrageri o.s.v., som årsak til at sjelen går fortapt. Men bare at ordets verk i hjertet blir kvalt. Her kan vi da lære forskjellen på når en normal omsorg for livets nødvendige jordiske oppgaver ikke bare går over til gjerrighet, men til og med fører til døden.

Dette er et særdeles viktig skriftord. En oppriktig kristen kjenner med sorg at han ikke er fri fra jordiske bekymringer. Og da spør han: Kan jeg da fremdeles ha liv i Gud? Eller når fører disse jordiske bekymringene rett og slett til døden for meg?

Merk deg da Kristi svar. Det er når det kveler den gode sæden i hjertet ditt. Da fører det til døden for deg.

Men hvordan, og når skjer så dette?

Her er svaret: Den gode sæden er Guds ord. Og her har dette begynt å spire. Tenk da først over hva det er Guds ord skaper i hjertet! Ordet er jo tosidig; lov og evangelium. Derfor er også Ordets virkning i hjertet tosidig.

Loven vekker og knuser oss, så vi kjenner synden i hjertet. Ja, kjenner den så sterkt at vi ikke finner noen som helst fred eller trøst i hele verden. Vi jages og drives til å søke all vår redning og fred i Kristus alene.

Og når vi så har fått troen, drives vi til en «daglig omvendelse» som holder oss våkne så vi ikke kan leve som verden, lystige og frie i synden. Vi styres, tuktes og korsfestes av Ånden så vi også fremdeles alltid kjenner vår synd. Og det ofte så sterkt at vi har store vanskeligheter med å tro. Men da blir også Kristus og evangeliet alltid vår éneste tilflukt og glede. Dette er både lovens og evangeliets verk.

Evangeliets eget og særskilte verk er at det knuste hjertet får fred i Kristus. Får liv, trøst og glede i evangeliet. Får da samtidig også en ny kjærlighet, som bryter ut i en glad, enfoldig bekjennelse, og i kjærlighetens gjerninger.

Kort sagt er det omvendelse, tro og helliggjørelse Ordet skaper i hjertet.

Når så dette er klart, innser vi også lett hva det vil si at den gode sæden kveles av denne verdens bekymringer, eller av rikdommens forførelse, og livets lyster.

Det skjer når tankene dine blir så engasjert av dette. Det kan være i bekymring for fattigdom, så vel som når du blir oppglødet over framgang i rikdom eller omdømme, du får så mye å tenke på. Hjertet ditt erobres, fylles og engasjeres av dette jordiske. Guds nåde og vennskap er ikke lenger det som betyr mest for deg. Det er trengt til side av alt det jordiske.

Da har Ordet snart ingen virksom kraft på hjertet ditt. Og snart har synden ingen kraft til å uroe deg og knuse deg. Du merker den knapt, den er bare lett som en fjær. For du har andre bekymringer, annen sorg - eller fryd - som opptar deg. Du har ikke tid til å la noen åndelig nød få arbeide med deg.

Du hviler i en tykk, myk dunseng. Det er din jordiske lykke som er din fred. Derfor er du alltid sterk og frimodig i din kristendom. Eller du blir i alle fall ikke lenger knust over din synd.

Det samme som før bekymret deg, og som virkelig også er synd, kan nå fritt passere. Det uroer deg ikke det minste. Nei, du begynner tvert imot etter hvert å unnskylde og forsvare det.

Slik er da lovens virkning i hjertet blitt kvalt. Hjertet og din samvittighet har sovnet og er blitt forherdet.

Men når da loven har mistet sin kraft i deg, når synden ikke lenger kan knuse og bekymre deg, - hvor er da troen? Hva betyr da evangeliet og Kristus for deg?

Intet annet enn en gammel lekse i hodet og på leppene dine. Som du fremdeles kan ganske godt. Men som ikke lenger har noen som helst virkning i deg. For der loven ikke knuser og dreper, der kan ikke evangeliet gi verken liv eller kraft. Derfor blir du nå verken knust og redd for deg selv, eller virkelig glad og sterk i Herren.

Og vil du så heller ikke erkjenne denne tilstanden, men bare fortsetter å vitne om hva du eier i evangeliet. Da går du over i det uhyggelige hykleriet som fullbyrder forherdelsen og slokker den siste gnist av nådens verk.

Slike hjerter likner på disse slette, glatte og harde flintsteinene som ligger på stranden, slipt slik av havets bølger og sanden. På samme måte har brusende verdens stormer på den ene siden, og en hyklersk omgang med Ordet på den andre siden, etter hvert tilskjært og slipt hjertet. Da blir det så hardt og glatt at ingen ting lenger biter på det.

Og dette var altså et hjerte som en gang var åpent for nådens Ånd. Som kjente syndens bitterhet, men nåden i Kristus ennå mer overstrømmende. Og nå er denne himmelske sæden kvalt av jordens torner. Å, som du er falt fra himmelen, du skjønne morgenstjerne! (Jes 14:12).

Til toppen

25. november

Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.  1Joh 3:2.

Johannes sier at vi ved å se på Gud, skal bli lik ham. Apostelen antyder da at det å se på Gud skal ha den virkning på oss at vi blir lik ham. Slik at den herlighet som stråler ut fra ham skal gi gjenskinn i våre legemer.

Ja, kunne Moses’ ansikt skinne bare fordi han hadde stått foran Guds ansikt på Sinai. Og kan vi allerede nå, bare ved at vi i troen og Ånden ser Gud, bli «forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet». Så må da selvsagt også hans bilde, når vi ser ham ansikt til ansikt, prege seg i oss på en helt annen og mer fullkommen måte enn her.

Hvordan vi skal bli lik ham, er det bare Gud som kjenner. Men så mye er sikkert at da skal han fullkomment gjenopprette det bildet av ham som han fra begynnelsen skapte mennesket i, og som vi mistet i syndefallet.

Skriften sier uttrykkelig: «Slik vi har båret bildet av den jordiske (Adam), slik skal vi også bære bildet av den himmelske». Da skal hjertet vårt ikke være som nå; en uuttømmelig kilde av synd og angst. For da skal Kristi hellighet og kjærlighet bo i oss.

Da skal vår forstand ikke lenger være dekket av vår falne naturs mørke. Men lyst opp av Guds eget lys. Vår samvittighet skal ikke lenger være preget av den uroen, anklagen og redselen som har plaget oss her. Da har den ro og fred i Guds kjærlighet, og i følelsen av den hellighet som da bor i oss.

Da skal vi aldri mer synde mot vår Gud. Aldri mer sukke over at: «det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Da skal vi fullkomment være langt mer gode og hellige enn vi her i livet noen gang kunne håpe og ønske.

Da skal ikke vårt legeme lenger smittes av syndige begjær, eller med sykdom og skrøpelighet. Men alltid være rent og skjønt, friskt, sterkt og lett. For nå skal det være «likedannet med Kristi herlighetslegeme». Herren sier selv: «Da skal de rettferdige skinne som solen i sin fars rike».

Vi skal bli lik ham når Guds egen fullkommenhet avspeiler seg i våre sjeler og legemer, og helt og holdent hersker over dem. For da har vi på ny de egenskaper som tilhørte Guds bilde, som også gjør seg gjeldende i enhver god ånd, og som Gud i tidenes morgen skapte oss med.

Istedenfor den uro, kamp og smerte som urene tanker og begjær skaper i oss, skal nå hjertene våre være fylt av en uutømmelig, ny og sprudlende gledeskilde som aldri forurenses. Dette og mye mer hører med når vi skal bli lik den hellige og herlige Gud.

Men Skriften taler særlig om at vi skal bli lik Gud i kjærlighet, ettersom jo kjærligheten er en vesentlig egenskap hos Gud. Johannes sier at «Gud er kjærligheten». Blir vi lik Gud i kjærlighet, da må vel også vårt frelste liv i himmelen for en stor del gi seg utslag i en tilfredsstillelse av den sanne kjærlighet. Det som også nettopp vil skje når vi får se den frelste skaren som ikke kan telles, og se dem oppleve den samme ære, salighet og trygghet som oss.

Hva det vil bety å se så mange frelste i himmelen, kan et Guds barn få en anelse om når vi allerede her på jord ser hva som skjer når Guds nåde overbeviser og inntar hjertene.

Tenk da hvordan det blir når vi i Guds Paradis skal se ut over skaren av mennesker. Som alle her nede har kjempet med synd, farer og angst. Men nå står frelst og trygge i Guds evige hvile. Tenk, når denne salige tilstanden forplantes fra den ene til den andre gjennom det glade, innbyrdes forholdet, slik sjel virker på sjel.

Ja, vi sier det ennå en gang: Tenk, når alle Guds barn, som har vært spredd i alle fire himmelretninger på jord, er samlet i sin Fars rike! Og alle har de opplevd sin egen store synd, og Guds ennå større barmhjertighet, tålmodighet og trofasthet. Hvordan vi da med forklarede og fullkomne holdninger og egenskaper, når vi ser ham ansikt til ansikt, skal minne hverandre og fryde oss over alt det vi opplevde  av Guds hjelp og langmodighet i våre liv. Og nå også forstå sammenhengen i alt det vi opplevde. Selvsagt vil alt dette fylle våre hjerter med en usigelig fryd.

Da sier Skriften at vi ikke lenger bare forsiktig skal lovprise Guds nåde, men med høy røst rope: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»

Og med tanken på vandringen her nede på jord, og den fryden vi nå har i Guds nærhet, skal vi utbryte: «Er dette arven som kostet Jesus Kristus hans blod? Å, velsignede løsepenge og velsignede kjærlighet! Er dette troens mål? Er dette den herlighet Skriften talte om? Er dette slutten på all min nød, all ydmykelse, miner bønner og kamper? Da var sannelig prøvelsene små mot den arven jeg nå eier. Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er veket bort».

Til toppen

26. november

Kristus er gått inn i selve himmelen for at han nå skal være for Guds åsyn for oss.  Heb 9:24.

Kristus hadde fått i oppdrag av Faderen å stå i vårt sted overfor loven, som den andre Adam. Fra krybbe til grav levde og handlet han i vårt sted.

Dette lærer Skriften tydeligere enn noe annet. «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss». Han overtok lovens krav som var rettet mot oss og vår skyld, - «født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven».

Det han gjorde, det gjorde vi. Det han led, det led vi, - «for vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd».

Etter at han så har oppfylt all rettferdighet i vårt sted, og vi dermed har oppfylt den i ham, vender han, med hele himmelens fryderop, tilbake dit han var kommet fra.

Og hva gjør han nå for oss i himmelen? Apostelen sier: «For at han nå skal være, åpenbare seg, framstille seg, for Guds åsyn for oss». Han trer fram for Faderen med de forklarede sårene, som tegn på hans ubegrensede lydighet. Men ikke nok med det. Han står fram i sin fullkomne oppfyllelse av loven for oss. Og i dette skrud er han Faderens største velbehag og fryd og glede.  

Men det har han da vært fra evighet av, sier du kanskje. Nei, legg nå godt merke til dette! Nå er han ikke bare det evige Ordet, som var fra begynnelsen hos Gud. For nå er han alt dette som menneskesønnen! Som den andre Adam! Som sin menneskelige slekts hode og stedfortreder! 

Han trer ikke bare fram for Faderen i egen person. Men representerer og trer fram for Faderen i sin person med alle sine lemmer.

Legg merke til hvordan apostelen taler: Han er for Guds åsyn for oss - for oss - for oss. Merk deg dette: for oss!

På samme måte som vår evige Far en gang så hele menneskeslekten i den første Adam, ser han nå alle Kristi lemmer i Kristus alene. I Kristi skikkelse ser han vår skikkelse. I Kristi renhet, vår renhet. I Kristi skjønnhet, vår skjønnhet. Ja, i alt hos Kristus som gir grunn til å bli elsket av Gud, - ser han oss.

Kristus sier selv: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet». Og Paulus sier: «I ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn».

Men når Faderen ser oss i Kristus, så elsker han oss også i Kristus «med den kjærlighet som han elsket ham med», og som derfor i Skriften kalles «Guds kjærlighet i Kristus Jesus».

Og denne himmelske beslutning fra evighet av kan ikke sammenliknes med noe som helst på denne jord. Men la oss ta Farao og Josef som et svakt eksempel. For Farao var Josef alt han ønsket seg. Hans høyre hånd og folkets redningsmann.

La oss tenke oss at Farao kunne se alle de andre Jakobs sønner i Josef, hadde det samme bilde av dem alle sammen, som av Josef. Da elsket han dem selvsagt med samme kjærlighet, og satte dem like høyt som Josef. Viste dem samme ære og gav dem alle mulige goder som han hadde gitt Josef.

Da hadde jo Farao sett Ruben, Simeon, Benjamin og de andre i Josef. Og da hadde han elsket dem i Josef, omfavnet dem i Josef. Da hadde Josef  representert og trått fram for kongen på sine brødres vegne.

På denne måten er det Kristus trer fram for Faderen i vårt sted. Men med den store forskjellen at vår himmelske Far ikke forsøker å tenke seg vår likhet med Kristus. Fordi vi virkelig eier en slik likhet, etter den store guddommelige loven om tilregnelsen. Og fordi Kristus virkelig var en stedfortreder for oss, og har oppfylt all Guds rettferdighets krav i vårt sted.

Så må ingen her gjøre seg den oppfatningen av saken at Gud liksom «ikke vet om» at vi fremdeles er urene syndere. For det vet han selvsagt. Og derfor er det han fører oss gjennom så mang en renselses ild, der vi ofte holder på å gi opp.

Men han ser oss ikke, bedømmer oss ikke lenger etter det vi er i oss selv, men etter det vi er i hans kjære og elskede Sønn. Derfor elsker han oss også mye høyere enn vi kan fatte med vår forstand, på tross av all vår mangfoldige synd og skrøpelighet som plager oss.

Mens vi går og tenker vi er de mest forferdelige i Guds øyne, så er vi altså de mest herlige og fullkomne i hans øyne, - alt sammen fordi Kristus lever for Guds åsyn for oss.

Så kommer det da bare an på om vi nøyer oss med dette, og ikke vil stå fram for Gud i noe annet enn Kristus. Har du ingen trøst før du selv er blitt hellig, da er det jo i din egen hellighet du vil stå fram for Gud.

Tviler du på om du har Guds vennskap fordi du ikke synes din tro er som den bør være. Da er det jo i din egen tro du vil stå fram for Gud. Tror du at Gud ikke kan elske deg fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet. Da er det jo i dine egne varme følelser du vil stå fram for Gud.

Tror du Gud ville elske deg mer hvis en eller annen egenskap hos deg hadde nådd en større grad av fullkommenhet. Da er det jo i dine egne mer eller mindre gode egenskaper du vil stå fram for Gud.

Du vil selv være din yppersteprest. Du vil bli frelst i ditt eget navn og person! Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens salvede! «Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved, - uten i Jesu Kristi navn»!

Til toppen

27. november

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!    Rom. 1:7.

Disse to korte ordene; nåde og fred, inneholder hele det kristne livet. Nåde: syndene forlatelse. Fred: en god og glad samvittighet.

Men fred betyr også, i en mer vidtrekkende betydning, alt det gode og all den inderlige trygghet og lykke som er et resultat av dette gode forholdet til Gud.

Derfor sier også apostelen at når vi har fred med Gud, da roser vi oss ikke bare av den nåden som vi står i, men vi roser oss også av håpet om herligheten hos Gud. Og ikke nok med det, men vi roser oss også av våre trengsler, fordi vi vet at også trengslene skal tjene til alt mulig godt for oss.

Og Paulus sier til slutt at vi roser oss av Gud selv, at han nå er vår Far. Og da må vi nødvendigvis ha alt godt. For hvis Gud er for oss, hvem er da imot oss! Tenk, Gud, som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, - skulle ikke han også gi oss alle ting med ham? Så mye ligger det i dette ordet: Fred.

Og tenk for et nådeunder Gud har gjort i et menneske når han har åpnet dets åndelige sinn, så det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er dets venn! Og det på så klippefast en grunnvoll at all menneskets synd, som det ennå bærer i seg, ikke kan rokke denne nådestanden. På denne grunnvollen har vi selvsagt en guddommelig og salig fred.

Har jeg så også fått åpnet øynene for den sannheten at ikke et hår skal falle av hodet mitt uten at den trofaste og allmektige Faderen vil det, -. At det ikke finnes noe som helst ondt som ikke han kan rette opp så snart han vil, -. Og at han nå umulig kan la noe ondt ramme meg, som ikke er helt nødvendig for meg, -. Selvsagt er da dette en guddommelig og salig fred.

Men denne freden kalles da med all mulig grunn for «fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus», som apostelen sier. For denne freden er ikke bare en gave som Gud gir. Og heller ikke noe vi har i selve troen. Men som bygger på, og som vi får ved troen på Gud selv, hans vennskap og hans makt. Legg godt merke til dette!

Han sier ikke: Fred fra verden -. For «i verden har dere trengsel», «verden hater dere», sier Kristus. Han sier ikke: Fred fra kjødet, -. For kjødet vil alltid «begjære imot Ånden», sier han. Han sier ikke: Fred fra djevelen, -. For «djevelen er kommet ned til dere i stor vrede», sier Johannes.

Og han sier heller ikke: Fred på grunn av gode jordiske levevilkår, fred på grunn av gode venner, et godt rykte, god helse o.s.v. For alt dette gir svært så ustadig fred.

Nei, han sier: «Fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus». Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred. Som også Kristus sier: «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere». Verdens fred består i at noe ondt i livet som uroer oss, blir fjernet. Som når en fiende har beleiret en by. Da er det uro og ufred i byen. Men straks fienden har trukket seg tilbake, er det fred igjen i byen.

På samme måte er det også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når dette er over, har du igjen fred. Likeså når noen angriper deg med løgn og baksnakkelse. Da har du ufred. Men når angrepene opphører, har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.

Men Guds fred har du selv mens all denne utvortes ondskapen ennå fortsetter og anfekter deg. Fordi du har hele ditt hjertes fred bare i dette at Gud er din venn, og at Gud er allmektig. At han hører bønnene dine, ser tårene dine, og kan på et øyeblikk, når han vil, stanse stormen, og igjen gi deg hvile.

Den som har Guds fred vet at selv mens kjødet er fullt av synd, og djevelen anfekter med fristelser og anklager mot samvittigheten, så er Kristus med sin rettferdighet og nåde mye større enn alt dette. Og at han er vår allmektige talsmann og forsvarer hos Faderen.

Guds fred betyr at selv når alt ondt i verden, så som sykdom, fattigdom, sladder m.m. plager deg, så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette. Og at han snart skal komme og hente deg fra denne jammerdalen opp til seg i himmelen, der du for evig skal være fri for alt ondt, trygg og frelst sammen med Gud og alle de hellige.

Dette er Guds fred.

Denne freden avhenger altså av nåden i hjertet. Derfor kan den både vokse og avta. Men hele vår kristendom avhenger jo av nåden og freden i hjertet. Så viktige er derfor begge deler, - ikke bare som noe vi ønsker oss, men også som noe vi er opptatt med å ta vare på i hjertet vårt.

Men midlet vi trenger for at både nåden og freden kan vokse i hjertet vårt, har vi bare i dette som Peter sier: «ved å kjenne Gud og Jesus, vår Herre». Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet.

Måtte derfor hver eneste kristen virkelig være opptatt med å verne om disse dyrebare skattene i hjertet sitt! Ja, måtte først og fremst Gud selv gi oss sin nåde til dette!

Til toppen

28. november

Er vi blitt forenet (sv.: innplantet) med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.   Rom. 6:5.

Måtte vi alle merke oss her hva som er den sanne helliggjørelsens hemmelighet!

Apostelen sier ikke at vi bare skal streve etter å bli lik Kristus i hans død og oppstandelse. Han sier vi er «innplantet, innpodet i Kristus ved likheten med hans død og oppstandelse».

Ordet innplantet eller sammenvokset skildrer en inderlig forening med Kristus. Hvor finner vi vel en mer inderlig forening enn den mellom stammen og en frisk gren? Sammen er de på fullkommen måte treet. Det samme livet og saften som er i stammen, er jo også i grenen. Av natur er de ett. For et under av Guds nåde!

Kristus har selv brukt dette bildet med grenene i vintreet for å beskrive foreningen mellom ham og de troende (Joh 15). Der taler han om denne «sammenvoksingen» med ham, og sier: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham...»

Samme kvelden sa han også til sin himmelske Far i bønn: «Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett». Dette er i sannhet et nådens under som langt overgår alle våre tanker.

Og denne inderlige forening med Kristus, denne «sammenvoksingen», sier altså apostelen er selve grunnlaget for den rette helliggjørelsen, for at kjødet kan dødes og vi kan vandre i et helt nytt liv. Det samme sier også Kristus: «Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noe. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg».

Vi burde da høre og tro det Herren selv og hans apostel sier!

Mange taler om helliggjørelsen, men har en helt annen lære om den. De driver bare på med bud, leveregler og formaninger overfor menneskene, og tror det skal gjøre dem hellige. Uten hensyn til om disse først er forenet med Kristus, er døde fra loven og lever i troen.

Dette er en forførelse alle må vokte seg vel for. For den skaper bare «hvitkalkede graver», hyklere og aktivitetskristne. Og dette er fra før også nedlagt i alle menneskers natur. Vi tror vi selv er i stand til å gjøre Guds vilje, bare vi anstrenger oss nok.

Husk da på så lenge du lever at når apostelen ville lære oss om helliggjørelsen, så begynte han ikke bare med å gi oss bud og leveregler. Heller ikke med å tukte, formane eller å pådrive.

Nei, først skriver han altså om grunnvollen og vilkåret for all sann helliggjørelse; En inderlige forening med Kristus. Vi er «forenet», vi er «døde med Kristus». Vi er «begravet» og «stått opp igjen» med ham. Dette må først ha skjedd, sier han.

På samme måte begynner han også sin formaningstale i brevet til kolosserne med disse ordene: «Er dere da oppreist med Kristus», «Dere er jo døde». Og når Herren selv forteller oss hvordan vi skal kunne bære frukt, sier han: «Dersom dere blir i meg. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv».

Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen; å vente på frukt - før treet ennå er plantet? - denne innbilningen som stikker så dypt i oss, om at vi i oss selv har noen kraft til å bære god frukt.

Er du ikke forenet med Kristus, så er det umulig at du kan bære god frukt. Men derimot er det like umulig at du kan bli uten frukt, hvis du virkelig lever i et forenet samfunn med Kristus.

Han sier jo selv at «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt». Når han sier: «hver gren på meg som ikke bærer frukt», da taler han om den som «har navn av å leve, men som er død».

Men om alt som virkelig lever i ham, sier han at «det bærer frukt. Noen hundre foll, noen seksti og noen tretti foll». Det er umulig at Kristus og hans Ånd kan bo i oss uten å skulle utrette noe.

Om du derfor bare «lever deg selv», etter tidsånden i denne verden, gjør det kjødet har lyst på, og er fremmed for det sinn som elsker Guds lov, som kjemper imot og døder det gamle menneske, -. Da er dette det beste kjennetegn på at du ikke lever i samfunn og forenet med Kristus.

At du da i dåpen en gang ble innpodet i ham. Eller om du nå bekjenner at du både tror og tilhører ham. Så hjelper ikke dette deg, når du fremdeles lever uten å være forenet med Kristus.

Da har du brutt din dåpspakt, og er en gren som er brutt av fra Kristus, og som på den måten du lever, bare tørker inn mer og mer.

Men Gud, «som gjør de døde levende, og kaller på det som ikke er til, som om det var til», han gjør fremdeles store under. Nettopp «da vi var døde i syndene, gjorde han oss levende sammen med Kristus».

Han er «rik på barmhjertighet på grunn av sin store kjærlighet». Han vil fremdeles gjøre det underet også med deg, som Kristus skildrer slik: «de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve».

Til toppen

29. november

La nåde og fred få vokse i dere gjennom kjennskapet til Gud og Jesus, vår Herre.  2 Pet 1:2.

Pass på, dere levende kristne, at dere ikke sovner, sløves, sakker av, dør bort!

Voks derimot, søk alltid mer - mer tro og kjennskap til Kristus, mer kjærlighet, et mer himmelvent sinn, mer ydmykhet og gudsfrykt!

Hvis noen svarte: Jeg har nok tro, nok kjærlighet til Gud og mennesker, nok fred, fryd og Den Hellige Ånd, nok ydmykhet og gudsfrykt o.s.v. Da ville vi nok sjokkeres over en slik holdning, en slik mørkets makt over et sinn, en slik selvsikkerhet og forblindelse.

Slike holdninger hører vi riktignok svært sjeldent noen åpent gir uttrykk for. Men når en kristen likevel aldri har noen trang til at det må skje noen vekst på disse områdene, er det likevel all grunn til å frykte for at han med hele sin sjel egentlig sier akkurat det samme: Jeg har nok av både tro, kjærlighet og gudsfrykt!

Og det er helt klart at det ikke står rett til med en kristen som ikke har noen nød nettopp for dette.

Spørsmålet om å vokse i nåden er nettopp noe av det som prøver og avdekker vår åndelige tilstand, uten at vi er klar over det. Noen føler et stikk i hjertet når dette emnet bringes på bane. Å, hvordan står det nå til med meg, når det gjelder å vokse i nåden? sukker de. Nei, det går vel heller tilbake med meg.

Andre igjen leser ordet om å vokse i nåden med stor ro. De studerer og forsker på det, men overlater til andre å ta dette til hjertet. Og her må vi gi Luther rett når han sier: «De som burde frykte, de frykter ikke. Men de som ikke burde frykte, de frykter».

Der er et bedrag, en mørkets makt som «bedøver» sjelen. Som gjør den sterk og modig, selvsikker og forherdet. Så den ikke reagerer på noe, frykter ingen ting, tar ikke noe til seg. Den bare tenker, forstår, taler.

Dette bedraget skulle vel ikke være begynt hos deg? Du er en kristen, du hører Herren Kristus selv rope ut: «La den rettferdige bli ennå mer rettferdig, og la den hellige bli ennå mer hellig», men «den som er ond fremdeles være ond». Men det uroer deg ikke.

Du vet med deg selv at du i dagens løp ikke har nød for noen vekst i nåden. Og at Kristi egne, alvorlige formaninger heller ikke vekker opp hjertet ditt. Er ikke da hjertet ditt allerede bedratt?

Og hvorfor tror du ikke det står slik til  med deg? Hvorfor skulle akkurat du ha gått fri for alt bedraget fra mørkets makt? Har kanskje djevelen ikke lenger noen onde hensikter med deg? Er han plutselig blitt god, eller er han død?

Tenk hva det betyr når Kristi egne, og så alvorlige ord ikke vekker deg! Rette kristne, som ikke har sovnet helt, har ofte dette som sin største bekymring, at de ikke finner noen åndelig vekst hos seg selv. Det viser at de har ennå Herrens frykt og Ånd i hjertet, og blir ennå ledet av ham. Og da er det alltid hjelp å få i alle ting.

Luther sier at troen i hjertet aldri er stille. Enten tiltar den, eller den avtar. Og der det ikke skjer, der er det ingen levende tro, bare en død innbilning i hjertet om Gud. Dette gjelder hele nådelivet i hjertet; troen, kjærligheten, gudsfrykten. Og det er en sann og tankevekkende bemerkning.

Det er et karakteristisk kjennetegn på den hagen som den himmelske Far har plantet, at den er avhengig av åndelig stell og næring. Og derfor av og til forfriskes og vokser, og av og til stagnerer eller falmer.

Den tro derimot som ikke er avhengig av næring, men alltid står like sterk, er bare en selvgjort og død tro.

Her er det likevel en forskjell vi skal merke oss. Den allmenne selvsikre troen har det markerte tegnet at den ikke bare lever like godt uten noen som helst åndelig næring. Den trives i grunnen aller best når ikke noe Guds ord kommer for nær innpå. Den uroes og forstyrres derimot gjennom Guds ord.

Men de mer finere gjerningskristne likner de kristne på det punkt at deres tro og fred også bygger på et avhengighetsforhold, og kan svinge. De lever ikke på et avhengighetsforhold til åndelig næring, men til deres egen kristelige, mer eller mindre beviste «åndelige» selvtilfredsstillelse.

Har de f.eks. forsømt sin daglige bibellesing, bønn o.l. Eller det er kommet en annen rift i deres kristelighetsdrakt. Da har de ikke den samme freden lenger. Og den kan de da bare rette opp igjen ved å gjenoppta sine selvvalgte andaktsstunder.

Den ekte troen er ikke avhengig av selve rutinen med lesing av Ordet, bønn o.l. Men av innholdet av det som leses, av om kjennskapet til Jesus vokser eller avtar.

Derfor sier apostelen at nåden og freden vokser gjennom kjennskapet til Gud og Jesus, vår Herre.

Og den trøst og styrke som ikke avhenger av kjennskapet til Kristus, men lever på sin egenrettferdighet, er ikke den rette Guds nåde. Den er en blomst som vokser ut av vårt eget hjerte, og som visner «når Herrens ånde blåser på den».

Men når nådens liv altså alltid er i vekst, eller avtar, er det jo et forferdelig tegn hvis dette er noe som ikke berører oss. Hvis vi bare lever videre uten tanke for om det er noen vekst i nåden.

Og hvis det som skjer er at det avtar, da vil det også dø, hvis det ikke snart skjer noen endring. For hvis det en tid vanskjøttes og avtar, må det nødvendigvis snart vekkes opp igjen og styrkes. Hvis det ikke skal ende med døden.

Til toppen

30. november

Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet.  Rom 1:24.

Her hører vi hva Gud gjør med dem som ikke følger det lys han har gitt dem. Han overgir dem til deres hjerters lyster. Og straks føres de av sine lyster ut i et hav av urenhet, som nå blir den lønn de har fortjent.

«Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen». Men ondskapens makt i mennesket er så stor, at hvis bare Gud overlater det til seg selv, raser det øyeblikkelig ut i all slags synd og skam.

Gjennom syndefallet ble menneskets natur fylt av den gamle slangens gift, synd og all slags ondskap. Akkurat som en flodbølge arbeider seg innover landet, eller en vannåre bryter opp og flommer utover, trenger denne ondskapen seg på, og påvirker hjertets tanker, lyster og begjær.

Herren klaget tidlig over at «menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen». Og Kristus sier: «Ut fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser».

Hvis ikke Gud i sin allmakt og mange naturlige hindringer holdt denne syndefloden tilbake, kunne ikke noe som helst samfunn bestå. Nei, hele menneskeslekten ville gått under på grunn av den voksende ondskapen. Alle mennesker ville ganske snart komme til å ødelegge både seg selv og andre.

Også der hvor nådens krefter ikke får slippe til og virke, har Gud i sin store faderomsorg for menneskeslekten lagt naturlige bremser og bånd på den ødeleggende ondskapen. Der bruker han naturlig klokskap, frykt for skam og skade, bevisstheten om hva som er best for en selv o.s.v. Dessuten undertrykker Gud den påtrengende ondskapen, og holder den tilbake med sin allmakt.

Men når så menneskene forakter denne hans kjærlige vei til frelse, og tramper på den, så sender han dem sin rettferdige straff. Han drar bort disse hindringene for syndens flodbølge, og overlater menneskene til seg selv og den ondes giftige angrep. Og da velter ondskapens makt inn over dem og bryter ned alle mål og grenser.

Da får en se disse forferdelige utbruddene som apostelen her i Rom 1 nevner fra hedningenes liv, og som en altfor ofte ser også innen kristenheten; disse forferdelige skrekk eksemplene selv blant slike som vanligvis anses for fornuftige mennesker. Plutselig trekkes de inn i en eller annen skrekkelig synd eller dårskap. En blir en tyv eller bedrager. En annen blir morder. En tredje ligger under for fryktelige ting. En fjerde begår selvmord o.s.v.

Når de så før var regnet for kloke og hederlige mennesker, og nå ender på denne uhyggelige måten, da står verden der og undrer seg, og kan ikke begripe hvordan slikt kan skje. For disse kloke og fine menneskene kunne jo aldri tenkes å ville finne på å gjøre noe som det de nå er kommet opp i. Hvordan kan så dette ha skjedd?

Ikke på noen annen måte enn den apostelen sier i v.21: «Selv om de kjente Gud, æret og takket de ham ikke som Gud». De merket Guds røst. Men ville ikke bøye seg.

De «undertrykte sannheten i urettferdighet». «De gav seg ut for å være vise», og ville ikke tro det Gud talte til dem. På grunn av alt dette har så Gud overgitt dem til deres hjerters lyster. Og slik er de blitt dårer.

Å, måtte hvert eneste menneske som ennå er i stand til å besinne seg, før det er for sent tenke over hva det er Herrens apostel her vil lære oss!

Mang en ungdom har tidlig hørt av omsorgsfulle foreldre eller lærere hva Gud har lært oss, både om vårt daglige liv og om frelsen og evigheten. De har hørt og forstått at Gud er allmektig. At det er farlig å trosse denne Herrens ord. De har hørt og forstått at denne allmektige Gud alvorlig vil og formaner alle mennesker til å omvende seg til ham og bli frelst. At de skal frykte og elske ham, tro og følge ham gjennom livet.

Men nå vil de ikke høre og leve etter hans ord. De vil heller følge sine egne lyster og verdens fristelser. Og tror de nok skal passe seg, så de ikke glir ut i så altfor grovt liv, ikke synker for dypt ned i syndesluket. De tror de har selv makt til å sette nødvendige grenser i livet, og holde dem.

Legg merke til at de vil ikke helt «tilhøre Herren, og leve med ham i hans rike», men er likevel innstilt på å passe seg, så de ikke skal falle for dypt. Men dette vil de aldri være i stand til.

Det er slike mennesker Herren overgir til kreftene i deres lyster, så de faller i synd og urenhet, i skammelig urettferdighet, eller annen sørgelig dårskap.

«Gud lar seg ikke spotte». Vil du ikke høre hans ord og omvende deg helt til ham, da hjelper det ikke med klokskap og årvåkenhet. Da må du ned i dypet. Før eller siden, her i livet eller i evigheten, kommer du bittert til å erfare at dette var din største ulykke i livet; at du ikke var lydig mot Herren, men trosset hans vilje og plan med deg.