Første del 1 til 15 mars

Dato   1   2   3   4   5   6   7   8   9   10   11   12   13   14   15

1. mars

Forakter du Guds rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?  Rom 2:4.

Her står vi overfor et ord som burde vekke alle mennesker til å tenke seg om. Hvem kan tolke alt det som ligger i disse ordene: Guds rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet!  Her skjuler det seg en hel verden av Guds velgjerninger og bevis på Guds nåde. Når dette en gang i evighetens lys skal åpenbares, da vil det velte, knusende som fjell, over det mennesket som aldri lot alt dette bevege seg til omvendelse!

Godhet er det sinnelaget som gjør at en alltid vil tjene andre, selv ukjente  mennesker. Den som får nyte godt av denne godheten, kan være en som slett ikke har gjort seg fortjent til noen kjærlighet. For godheten vil bare gjøre godt, uten å tenke på om det blir mot en som har fortjent det eller ei.

Det er Guds godhet som gjør at han «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». Guds godhet er den uuttømmelige kilden som alle hans velgjerninger mot oss alltid strømmer ut fra.

Overbærenhet er et sinnelag som også finner seg i utakknemlighet og annet ondt, og ikke straks hisser seg opp.

Langmodighet, derimot, er en overbærenhet som er prøvet og praktisert over lengre tid. Guds langmodighet taler om at han venter lenge med vreden og med straffen. Det viste han mot jødene når han gjennom mange menneskealdre hadde overbærenhet med dem.

Hans overbærenhet med dem viste seg i at han hver dag, og mange ganger om dagen tålte deres utakknemlighet og synder. Mens langmodigheten viser seg i at han gjennom årtusener fortsatt tålte dem, på tross av at folkets synder lenge bare fortsatte, men ennå ikke kunne knuse hans tålmodighet. Herren taler selv slik om dette. «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig og gjenstridig folk».

Men apostelen taler ikke bare om at han er, og av og til lar oss få oppleve sin godhet, overbærenhet og langmodighet. Men at han også er rik på disse egenskapene. Ordet taler om «hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet». Dette understreker storheten, utstrekningen og overfloden av den godhet, overbærenhet og langmodighet Guds hjerte er fullt av.

Denne rikdommen beviser han virkelig også på mange måter. Tenk bare på hvordan han, Den Allmektige, som ikke trenger til oss, ynkelige vesener, men er uendelig opphøyet over oss, -. Likevel i så lang tid strever og arbeider med oss, urettferdige, utakknemlige og hardnakkede mennesker. Og bare for å få gjøre oss godt -!

Ja, Guds rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet er så stor at menneskets forstand ikke greier å fatte det. Det viser seg best i at vi ofte rett og slett fristes til å tvile på om det finnes en Gud som hater synden, når han over lang tid bare lar menneskenes ondskap være ustraffet. En slik tvil kommer bare av at vi ikke er i stand til å fatte rekkevidden av Guds overbærenhet og langmodighet.

Men en burde jo ha klart for seg at så stor og rik som Gud viste seg i skapelsen med sin allmakt og visdom, så stor og rik er han også i sin nåde og barmhjertighet. Se opp mot himmelen! Kan du telle stjernene, disse mangfoldige klodene i universet? Kan du måle opp vannet i havene, eller telle dråpene i en stor elv?

Men så stor Gud er i sitt skaperverk, så stor og rik er han også i sin godhet, overbærenhet og langmodighet. Dette er årsaken til at han ennå ikke i sin straffende rettferdighet har tilintetgjort hele verden, som er full av synd og utakknemlighet.

Hvordan skal så vi oppføre oss overfor en Gud som er så stor i sin nåde og barmhjertighet? Skal vi bare trosse ham ennå mer frekt, og synde mot ham desto mer? Må Herren i sin nåde bevare oss fra en slik holdning! Apostelen sier: «Forakter du hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg (sv: lokker deg) til omvendelse?»

Forakter du bare dette? Det gjør du når du lønner hans godhet med å fortsette et liv i synd. Når du tankeløst glemmer alt det gode du mottar av Gud. Når det ikke får stanse deg i løpet, og føre deg til omvendelse.

Hadde Guds godhet og vennlighet mot deg bare vært begrenset, da kunne det også vært en begrenset fare ved å forakte ham på denne måten. Men å forakte en særdeles god og nådig herre, det fører nok til langt verre og frykteligere resultat! Men hva er da Guds dypeste mening og alvorlige vilje med å vise så stor godhet og nåde mot oss? Apostelen sier altså det er for å «drive deg til omvendelse»!

At du skal omvende deg, er altså det mål Gud har med sin godhet og langmodighet! - omvendelse, sinnsforandring. At du skal angre at du har syndet så stort mot så nådig en Gud. Angre at du så lenge bare har foraktet ham. Så du vender om fra dine synder og ville veier, og søker nåde og forlikelse med ham. Og fra nå av blir hans egen resten av alle ditt livs dager. Dette er omvendelse.

Men når dette ikke skjer, hva gjør du da? Apostelen sier: Du forakter Gud og hans store godhet, og du forstår ikke -! Ditt sinn er formørket, bedratt og lukket så du ikke kan registrere og erkjenne at Guds godhet driver deg til omvendelse.

Til toppen

2. mars

Guds rettferdighet, som kommer av Jesu Kristi tro, til alle og over alle som tror. Rom 3:22.

Dette bibelordet gir oss svar på et viktig spørsmål. Mennesker som lengter etter å få visshet om at de eier Guds nåde, har ofte hørt mye om frelsen i Guds rettferdighet. Men fremdeles har de vanligvis ennå et påtrengende spørsmål på hjertet: Når og hvordan får jeg så del i denne Guds rettferdighet?

Hele verden er gjenløst, forenet med Gud. Men det betyr ikke at alle mennesker blir frelst! Hvordan skal så jeg kunne vite at jeg har fått del i denne Guds rettferdighet?

Her har du svaret, og bare samme gamle svaret som hele Skriften inneholder. Her står det at Guds rettferdighet kommer av Jesu Kristi tro. Der er altså en viss tro på Jesus Kristus, som derfor også kalles Jesu Kristi tro. Og apostelen sier at «Guds rettferdighet kommer til alle og over alle dem som tror».

Dette er Guds svar på spørsmålet. Uansett hva du mener og kjenner på i ditt eget hjerte, så vitner Herren klart og over alt i Skriften med slike ord: «den som tror», «ved tro», «av tro», «tro på Herren Jesus», osv.

Men så blir et annet spørsmål viktig: Hva er tro? Hva menes med Jesu Kristi tro? Du får aldri noe klarere svar på det spørsmålet, aldri noen sikrere skildring av den frelsende troen, enn når du legger merke til de stedene i Bibelen hvor Kristus selv sier et menneske har den frelsende troen.

Finn de stedene der Jesus sier: «din tro har frelst deg», eller tilsvarende ord. Når du så samtidig legger merke til den tilstanden de menneskene var i, som fikk dette Jesu vitnesbyrdet, da ser du hva den frelsende troen er.

Hos alle disse vil du finne akkurat samme kjennetegn: De var alle sammen syndere. Uansett hva de hadde forsøkt på lovens vei, hadde de ikke greid å bli rettferdige eller finne fred. Tvert imot hadde de bare blitt mer og mer ulykkelige og rådløse. Men nå hadde de fått høre evangeliet om Kristus, og derfor kom de til ham for å be om uforskyldt nåde.

Lovens og profetenes vitnesbyrd om Kristus kjente folket til. Senere kom også døperen Johannes og pekte på Guds Lam. Til slutt trådte også Kristus og hans apostler fram og forkynte evangeliet. Men alt dette brydde de seg ikke noe som helst om, alle de som hadde sin trøst i sin egen rettferdighet.

Bare avkledde og hjelpeløse syndere ble tiltrukket av Livets vann som strømmet ut fra Kristus. Og nå gikk det slik Johannes vitner: «Så mange som tok imot ham, dem gav han retten til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn».

Gjennom en slik tro ble nå disse nye mennesker. De fikk et helt forvandlet hjerte og et nytt sinn. Og en ny Guds kraft hadde inntatt dem. De var «født av Gud», slik at de ble avhengige av Kristus og ble hans etterfølgere resten av livet.

Dette ser du vitnesbyrd om gjennom hele Skriften. Og av dette kan du så også vite hva den frelsende troen er.

Altså ikke bare kunnskap om Gud, om Kristus og evangeliet. Ikke bare at du tror alt dette er sant, og gjerne også vitner om det.

Men at du i din syndenød, - knust etter alle dine forsøk på å omvende deg og hellige deg, - med din manglende anger, utilstrekkelige bønn og gudsfrykt osv., - fikk erfare at nettopp i denne din fortapte og uforbederlige tilstand kom evangeliet til deg, og inntok deg med budskapet om Kristus og Guds rettferdighet i ham.

Slik at nå har du ingen trøst uten i dette. Nå har du fått et hjerte som hungrer og tørster etter denne nåden.

Når du så får nåde til virkelig å tro og ta til deg denne nåden, da får du denne hjertets trøst, glede, kjærlighet og lyst til å leve etter Guds lov. Du får en tillitsfull barnekårets Ånd som roper: Abba, Far! Men når du så ikke kan tro at du eier Guds nåde, da er du igjen ulykkelig, og hungrer og tørster på ny etter den.

Hør! Med et slikt sinn er du et helt annet menneske enn alle dem som ikke tror.

Slik er den frelsende troen. Men selv om du nå har lyst til Guds lov, og all synd er blitt en plage for deg, så du gjerne ville få leve et hellig liv i alle ting, - kan det likevel komme til å gå svært forskjellig med deg videre i livet. Du kan komme til å oppleve situasjoner da du skriker av frykt i din ånd, og holder på å fortvile. Eller du kjenner deg fullstendig kald og død.

Men gjennom alt dette som svinger, er du likevel alltid rettferdig i Kristus - med selve Guds rettferdighet, - bare gjennom den troen på Kristus vi nå har talt om.

Vår rettferdighet i ham kalles derfor her en rettferdighet som kommer av Jesu Kristi tro, og i kap.4:11 troens rettferdighet (eller: rettferdigheten ved tro). Den blir aldri kalt noen annen nådegaves rettferdighet, f.eks. omvendelsens rettferdighet, ydmykhetens rettferdighet, kjærlighetens rettferdighet. Nei, bare «troens rettferdighet».

Dermed skulle det være klart at rettferdigheten ikke er et resultat av noen Åndens frukter. Men er Guds Sønns egen rettferdighet, som vi bare får motta ved troen. Den er dermed heller ikke en del av selve troen. Men fordi vi mottar den i tro, blir den kalt for «troens rettferdighet» (eller: rettferdigheten ved tro).

Til toppen

3. mars

Jeg er den som ransaker sinn og hjerter. Og jeg vil gi enhver av dere etter deres gjerninger.  Åp 2:23.

Hva er det som gjør at noen fristes til å oppfatte dette og liknende ord i Den Hellige Skrift som at frelsen kommer av våre gjerninger? Jo, feilen ligger i at de ikke legger nøye nok merke til ordene.

Vi ser aldri noe sted at Skriften taler om at vi blir rettferdige eller frelst på grunn av gjerninger. Det er tvert imot akkurat det den over alt avviser. Det Skriften lærer over alt, er at vi derimot skal dømmes etter våre gjerninger (Jer 17:10, 32:19, Esek 18:30, Mat 16:27, 25:34-45, 2Kor 5:10, Åp 2:23, 20:12, 22:12).

Fra evighet av kjenner Gud alles hjerter. Likevel har han helt fra begynnelsen besluttet at det som bor i hjertene våre skal bevises og bevitnes av våre gjerninger. Abraham, alle troendes far, ble et tydelig eksempel på dette. «Han trodde Gud» på løftet om at gjennom hans ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. «Og det ble regnet ham til rettferdighet».

Nå var han rettferdig for Gud, og en Guds venn. Men dette skulle også bevises i synlig handling. Og når han så var lydig, og gjorde det Gud hadde befalt, sa Herrens engel: «Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du for min skyld ikke sparte din enbårne sønn». Med dette ordet som grunn taler apostelen Jakob om at Abraham ble rettferdiggjort ved gjerningen. Det vil si at han ved gjerningen beviste at han var rettferdig. Han stadfestet sin rettferdighet.

Slik skal det også foregå i dommen på den siste dag. Ved en domstol må det være vitner. Det er dette gjerningene våre skal tjene til. De skal vitne om den nåden som har vært virksom i Guds barn, eller om den ugudelighet som bor i alle vantro mennesker. Kristus sier: «Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt». «Et tre kjennes på frukten».

De gode gjerningene gjør ikke et menneske godt. Men de beviser at det er godt. Mennesket er ikke godt fordi det gjør godt. Men det gjør godt fordi det er godt. Gud må først gjøre menneskets hjerte godt, før det kan gjøre noe som Gud anser for godt. 

Når Kristus skal dømme oss etter våre gjerninger, så kommer han ikke til å se på gjerningenes ytre form eller størrelse, men på bakgrunnen for gjerningene, det som er kilden og drivkraften til gjerningene, inderligheten i menneskets hjerte.

Dette er et forhold hele verden aldri vil forstå, men som Kristus i nidkjærhet stadig framholdt. I Mat 6:1 sier han at hvis du «gjør dine barmhjertighetsgjerninger for mennesker, for å bli sett av dem, da har du ingen lønn fra din Far i himmelen». Og hvorfor det? Jo, dette viser at Herren ser etter hva som er drivkraften bak gjerningene! «Barmhjertighetsgjerningene» som nevnes her, er jo akkurat de samme som Herren vil ta fram på den siste dag. Men bare fordi de ikke var en frukt av den rette indre holdningen, så blir de forkastet i dommen.

I Mat 10:42 sier Herren: «Den som bare gir en av disse små et glass kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn». Et glass kaldt vann er en svært liten barmhjertighetsgjerning. Men bare på grunn av den indre drivkraften, - det ble gitt til en fordi han var en disippel, d.v.s. for Kristi skyld, - forsikrer Herren at den gjerningen skal få sin lønn, uansett hvor liten den var i seg selv.

I Mark 9:41 uttrykker Kristus dette ennå klarere: «Den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere tilhører Kristus, sannelig sier jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn».

Når vi nå har oppfattet selve budskapet, må vi også se litt nærmere på selve ordene. Herren sier han skal «gi enhver av dere etter deres gjerninger». Gud har liksom mottatt godt og ondt fra menneskene. Og slik som han har fått det, har han også skrevet det opp for deres regning. For at han på sin rettferdige doms dag kan gi enhver etter deres gjerninger, slik vi ser Kristus har forklart dette.

Videre sier han «enhver» - Gud skal gi enhver... Her på jorden er det mange som lever i en holdning som om de tror de «forsvinner i mengden», slik at Gud ikke er i stand til å følge hver enkelt så nøye med øynene. Men Gud er så stor at han kjenner hver eneste liten fugl. Han er mektig nok til å følge nøye hver eneste én, «enhver», som om det bare var dette éne mennesket på hele jorden.

I dommen på den siste dag skal enhver, som om de stod avkledd og nakne, stilles fram for Dommerens øyne, og dømmes etter sine gjerninger. Og de som selv må stå ansvarlige for sine synder, dvs. de som er under loven og dermed skal dømmes etter loven, dem skal ikke en gang étt unyttig ord bli tilgitt.

Kristus sa: «Jeg sier dere at hvert unyttig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på dommens dag».

Og selv for Guds barn skal det bli forskjell. Deres plass og tjeneste i himmelen bestemmes etter deres gjerninger, slik vi ser det i Jesu lignelse i Mat 25:14-29 om talentene som ble betrodd hver enkelt, og flere andre bibelsteder. Også det ligger i dette at han skal «gi enhver etter deres gjerninger».

Til toppen

4. mars

Guds nåde som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av.  2Tim 1:9.

Apostelen sier at Guds nåde er gitt oss i Kristus Jesus. «Gud er kjærlighet», men ikke en kjærlighet som ser gjennom fingrene med synden, eller slår av på noen av sin hellige rettferdighets krav.

Derfor har han åpenbart sitt råd som fullt ut tilfredsstiller både hans rettferdighet og hans barmhjertighet. Det er budskapet om en mann som skal være hele menneskeslektens stedfortreder, og i ham skal vi være hellige og ustraffelige overfor loven. «Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn».

«Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, for at vi skulle arve frelsen og velsignelsen.

Av dette ser vi at vår evige nådens utvelgelse ikke bygger på en Guds kjærlighet som ser gjennom fingrene med noe. For misgjerningene skulle sones, overtredelsene tas bort, synden skjules og en evig rettferdighet føres fram (Dan 9:24). Og langt mindre bygger på noe vi kunne ha fortjent, noen dyd eller verdighet hos oss. For vi lå i vårt blod, som Skriften sier, da han som forbarmer seg gikk forbi oss, og miskunnet seg over oss.

Nei, denne evige nådens utvelgelse bygger helt og holdent på Kristus, den usynlige Guds bilde, den førstefødte framfor alle skapninger, Guds evige og enbårne Sønn i Ånden. Men som i sitt kjød var Davids Sønn, menneskesønnen, kvinnens ætt, den andre Adam.

Han var den store mellommannen mellom Gud og mennesker. Men det har kostet for ham å bryte ned skilleveggen, sone synden, oppfylle den guddommelige rettferdighetens krav, og vinne tilbake til oss barneretten og arven som var ødelagt.

Det kostet vår kjære Herre svært mye! Husk at i over tretti år var han en trell for vår skyld. Det var for å kjøpe oss fri fra djevelens herredømme, opprette en rettferdighet som skulle gjelde hele vår levetid, og dekke over all vår synd og urenhet. Det kostet Ham «sterke rop og tårer», svette og blod. Men gjennom dette oppnådde han en evig forløsning som gjelder for Gud i all evighet.

Når han etter Guds evige rådslutning ble gjort til synd for oss, når Gud «lot all vår misgjerning ramme ham», har han ikke fått den aller minste ettergivelse på vårt uendelige skyldbrev.

Han måtte betale alt! Men derfor sier også apostelen at «han slettet ut skyldbrevet som stod imot oss med bud, det som vitnet mot oss. Han tok det bort ved at han naglet det til korset».

Der er det slutt med våre synder og all lovens forbannelse! Våre synder ble gjort til Kristi egne synder. Men på samme måte ble også hele hans fullbrakte verk; hans rettferdighet og hellige liv, vårt. Han er Herren, vår rettferdighet. Gud ser nå hele menneskeheten innesluttet i Kristus, og derfor også forsonet i Kristus, rettferdiggjort i Kristus, og hellig, ustraffelig og god - i Kristus.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet før verden ble til. Dette er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskenes barn som en forsonet Gud. Han er en nådig og omsorgsfull Far, som søker etter sine fortapte sønner i inderlig barmhjertighet, og omfavner dem kjærlig så snart de kommer tilbake.

Slik åpenbarte Gud seg allerede for Moses da han satt i fjellkløften, og Herrens herlighet gikk forbi: «Herren, Herren Gud, han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet. Han beholder sin miskunnhet mot tusen slektledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd».

Dette er Guds nådige utvelgelse i Kristus, som gjelder alle mennesker på jorden. For etter Guds rådslutning er ingen utelukket. Gud vil frelse alle. Selv forsikrer han: «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Gud vil ikke at noen skal gå fortapt, men at hver éneste en vender om.

Han er alle menneskers Frelser. Derfor gav Kristus apostlene sine denne befalingen: «Gå ut i alle verden og forkynn evangeliet for hele skapningen».

Her er altså ingen forskjell. Det er ikke noe bestemt menneske eller et bestemt folk eller stamme på jorden som er utvalgt.

Nei, denne utvelgelsen omfatter alle. Omfatter alle stammer og alle mennesker; jøder, hedninger, muhamedanere, kristne, katolikker, lutheranere. Kort sagt: alle mennesker; onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, mann og kvinne. Med ett ord: Hele menneskeheten, «hver skapning under himmelen».

Slik ble den evige nådens utvelgelse forkynt: «I din ætt (som er Kristus) skal alle jordens folk velsignes» (1Mos 12:3, Gal 3:16).

Til toppen

5. mars

Av Gud er dere i Kristus Jesus. Han som er gjort til vår visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.  1Kor 1:30.

Blant de mange forskriftene i den gamle pakt om hvordan påskelammet skulle etes, har vi også den at det skulle etes opp helt. Ikke noe av lammet måtte bli igjen til neste dag. Var der noe som ikke ble spist opp, skulle det brennes opp.

Legg merke til dette! Hele lammet skulle etes. Forstår du hva Herren vil tale til deg gjennom dette? Du får ikke lov til å ta til deg av Kristus bare det som smaker deg. Du må la ham få slippe inn hos deg fullt og helt, slik som han er gitt oss av Gud, som vår visdom, vår rettferdighet, vår helliggjørelse og forløsning.

Her går det ikke an selv å velge ut, tenke og gjøre oss opp noe som helst om veien til frelse. Nei, den er forlengst gjort ferdig og forkynt av Gud. Du skal bare høre og la det få innta deg.

Den som ikke vil holde påske, får lov å slippe. Men den som vil, skal gjøre det slik Skriften viser, - og Lammet må ikke stykkes opp. Det skal etes helt!

Noen skjærer i stykker Lammet, og tar bare imot Kristus til visdom, som en profet, og nyter hans herlige lærdommer. Men ikke noe mer! De behøver ikke ham selv i noe som helst forhold. Ikke er de i syndenød, slik at de trenger å motta hans forsoning som sin rettferdighet, - de behøver ham ikke som yppersteprest.

Heller ikke får han bli kongen deres, og regjere over dem, eller bli deres helliggjørelse og forløsning. Disse filosoferer bare over kristendommen, og har alt sammen bare i hodet. Der har de det ordnet i klare læresetninger og begreper. Men de begynner aldri å anvende dette på seg selv, sitt eget hjerte og liv.

Å, for et skuespill disse menneskene driver med overfor Den Hellige Gud! Det er til slike som bare selv tenker ut sin kristendom, Herren en gang skal si: «Hadde dere vært blinde, hadde dere ikke hatt noen synd. Men nå sier dere: Vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige».

Andre vil bare ha Kristus som forbilde til helliggjørelse, og tror at på den måten blir han vår rettferdighet. Disse vil ha Kristus til konge. De er bare opptatt med å følge etter ham, hva de selv skal gjøre og være. De legger vekt på ydmykhet, bønn, avhold osv. Og dermed gir de inntrykk av å være de mest alvorlige kristne.

Men i alt dette skjuler det seg en dyp innbilning om betydningen av denne deres alvorlige kristendom. Derfor blir de aldri elendige og helt fortapte syndere, som bare finner liv og trøst i Kristi soningsdød.

De bekjenner med sin forstand klart og tydelig troens lære, slik den bokstavelig lyder. Men hjertet deres har funnet sin hvile i alt det de er eller skal utrette i kristelig aktivitet.

Derfor er dette også «sangen i deres munn». Ikke den sangen de frelste synger på Sions berg, om «Lammet som ble slaktet og har kjøpt oss tilbake til Gud med sitt blod». Men om Lammet som vårt forbilde som har helliget oss med sin Ånd.

Dette viser at hjertets egentlige skatt og trøst ligger i en forandring som har skjedd i og med dem. Ikke i det Lammet selv med sitt blod kjøpte til oss. Og hva skal vi så si til dette? Jo, her må vi si at denne deres alvorlige kristendom er nok vel og bra. Men problemet er bare at dermed kommer dere ikke dypere. Dere kommer aldri så langt at dere skjemmes overfor Gud over all deres kristendom, blir fattige og helt fortapte syndere som ser at alt sammen er elendig i Guds øyne. Ser at for ham er det bare én ting som gjelder: Lammet, som er slaktet og har kjøpt oss tilbake til Gud med sitt blod.

Så er det også noen som nok vil ha Kristus som sin forsoner, men ikke som sin helliggjørelse. Det er disse kjødelige kristne som vandrer sammen med de andre i de kristnes lille flokk. Som gjerne vil lytte til dette herlige budskapet om at ingen synder fordømmer oss, og ingen gode gjerninger frelser oss. Men som ikke vil høre noe om å bli Kristi etterfølgere, at kjødet skal overgis til døden osv. Tvert imot knurrer og klager de over at en slik lære bare tynger ned samvittigheten med loven.

Luther sier «de tar bare skummet av evangeliet». De kan nok tale mye om nåden og troen. Men i deres daglige liv er det ingen Herrens frykt og Ånd hos dem. Da lever de fritt i sin synd og urettferdighet. De er grenene i Kristus som ikke bærer frukt, og ikke renses, bøyes og beskjæres. Men får vokse vilt, og utbre seg akkurat i den retning de selv ønsker. Kristus er ingen rettesnor for dem.

Hva skal en si til disse? Jo, at dere er opptatt med evangeliet og det å ha en god samvittighet, er vel og bra. Men hvorfor elsker dere ikke tukt? Er ikke også formaningene i Bibelen ord fra Kristus og apostlene? «Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt rustet til all god gjerning». Hør! Lammet må ikke stykkes opp. Det skal etes helt!

Men feilen hos alle disse er at de tenker mer enn de hører. De legger ikke nøye nok merke til Ordet.

Merk deg derfor at Lammet skal etes helt!

  Til toppen

6. mars

Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.  Joh 10:11.

Ja, sier du kanskje, dette er jo vel kjente ord som vi har hørt mange ganger. Hvem skulle fremdeles ha noe behov for å se nærmere på dette? Mange kunne nok bare komme til å sovne mens de hørte disse ordene utlagt ennå en gang!

Og likevel er det akkurat dette budskapet som mer enn noe annet kan gjøre et iskaldt hjerte brennende og den døde levende, bare Guds Ånd får åpne hjertene våre.

Å, stopp nå opp ennå en gang og tenk over hva det er Kristus selv sier her: Jeg gir mitt liv for sauene!

Du har kanskje ingen fred, ingen glede, men er tvert imot kald og ulykkelig. Du har ikke noen med et varmt og omsorgsfullt hjerte som du kan legge ditt urolige hode inn til.

Men her kan du tro vi skal fortelle deg hvordan du selv kan få et varmt, lykkelig og fredfullt hjerte. Og hvordan skjer så det? Jo, hvis bare du kan feste blikket på din Frelsers ansikt når han sier: «Jeg er den gode hyrde - jeg gir mitt liv for sauene».

Hvis bare du får dette inn i hjertet ditt, kommer det ganske sikkert til å bli varmt der inne. Ja, gi deg en usigelig fred og glede. Be Gud at han for sin barmhjertighets skyld må gi deg en stille ånd og et åpent sinn, når du hører Herren taler disse ordene, så de kan få arbeide med deg. Ha dernest klart for deg hvem det er som taler. Tenk alvorlig over at det er den samme som du taler til i dine bønner - det er din Frelser!

Se på ham, og hør ham si: Jeg er den gode hyrde, og jeg gir mitt liv for sauene. Merker du ikke her en dyp og hjertelig omsorg hos ham som taler slik? Eller tror du virkelig fremdeles han kan være så kald og likeglad med deg som ditt vantro og kalde hjerte ofte vil ha det til?

Ta nå disse ordene med deg i din bønn. Skremmende bekymringer tynger kanskje hjertet ditt. Da vil du gjerne komme fram med denne nøden for din Frelser. Men det er som om du ikke opplever noen kjærlighet fra ham. Da skal du forsøke å se hans ansikt og det bildet du får av ham når han sier: Jeg er den gode hyrde - jeg gir mitt liv for sauene.

Og husk: Ennå er det bare ordene hans du er opptatt av. Ta så også for deg selve den gjerningen det tales om her; hans villige lidelse, hans bitre død -! Og la så disse ordene: jeg gir mitt liv for sauene, alltid stå foran deg, og åpenbare for deg alt det du ser her.

Se hvordan han frivillig går fram mot mørkets makt som kommer for å gripe ham i Getsemane. Hør at han sier: Leter dere etter meg, så la disse gå. - Jeg gir mitt liv for sauene. Se hvordan han stille går ut til retterstedet, «lik et lam føres bort for å slaktes». Lar dem slå naglene gjennom hendene og føttene hans, og henge ham opp på korset.

Når du nå ser ham slik, i dødens alvor, - hør nå hans egne ord om det som sier: Jeg gir mitt liv for sauene.

Våger du ennå å tvile på hans kjærlighet og omsorg for sauene? Velger du ennå heller å tro på ditt eget mørke og løgnaktige hjerte, og djevelen, som sier: «Han er likeglad med deg. Han bryr seg ikke om din nød. Han venter at du skal selv makte å seire over ondskapen i deg. Han venter at sauen skal selv forsvare seg mot ulven», osv.

Å, pass deg for slike mørkets brannpiler! La nå endelig Frelseren din få bli for deg det han virkelig er; den evige og ubegripelige ømme omsorgen som ikke en gang kunne se på at folket sultet i ørkenen, eller at en mann hadde en lam hånd. Hvor mye mindre tror du da han ville la din sjel være i nød og fare, uten at han ville gjøre noe med det? Når han tross alt egentlig er kommet til verden for å frelse sjelene!

Jeg ser jo hvordan hele Kristi person og hans mål med å komme til jorden, alt sammen er et eneste stort bevis på en ubegripelig kjærlighet og nød for den fortapte menneskeslekten. Jeg ser at det var også slik han selv ville vi skulle oppfatte det, når han sier: «Ingen har større kjærlighet enn dette, at han setter sitt liv til for sine venner».

Men da har jeg jo virkelig også grunnlag for å trekke denne slutningen; at alt det jeg selv opplever, ser, kjenner og mener, umulig kan være like sikkert som det Kristus beviser ved å gi sitt liv.

Så får han prøve meg, så dypt og så lenge han vil. Overgi meg til djevelen og alt ondt i den grad han finner det tjenlig. Likevel aner jeg at hos ham gjemmer det seg hele tiden et hjerte som blør av inderlig kjærlighet.

Når jeg da lever i nådens tid, dømmer meg selv, men også hele tiden har min trøst i hans barmhjertighet, da skal han aldri for alvor kunne forlate meg. Nei, fordi denne trofaste Herren aldri kan lyve, så er det allerede i hjertet hans glede over en sau som er funnet igjen.

Kort sagt: Det aller største beviset på Kristi kjærlighet er at han gav seg selv og hele sitt liv i denne verden for oss. Dette bør gi deg en slik tro at uansett hvor og hvordan han senere fører deg i livet, så lar du hele tiden dette store beviset være det som gjelder.

På denne måten skal vi i det daglige liv få nytte av det han sier her: Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Slik at uansett hva som måtte tynge, true, skremme eller pine hjertet vårt, har vi likevel hele tiden en inderlig trøst i hans kjærlighet og hyrdeomsorg. Så vi fortest mulig vender oss til ham. Han som både hjertelig vil, og i sin allmakt virkelig kan hjelpe i alle ting.

Til toppen

7. mars

Enda er det bare en liten stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke dryge. Heb 10:37.

Å, om vi kunne ta dette mer til hjertet, det Ordet lærer oss om Herrens gjenkomst og de kristnes salige håp! På dette området er ingen kristen fullkommen, ingen har alt så rett og riktig her. Alle trenger vi lærdom og korrigering.

Sikkert nok gjelder det innfor Gud at «salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse». Dette er den som nok daglig har synder og fall, kjenner dem, og tynges av dem som sin største nød på jord. Men som også daglig holder seg til Frelseren og evangeliets ord. Og trenger dette som sin daglige trøst, styrke og mat.

Ganske visst er dette et benådet Guds barn. Selv om han kanskje kjenner hvor kald han er i hjertet, og stadig blir anklaget nettopp når han hører budskapet om det salige håpet. Men han skal passe på å ta dette herlige budskapet til seg. Så skal han også få stor velsignelse av det.

Paulus skildrer håpet om frelse som et viktig våpen, og sier vi skal ikle oss «troens og kjærlighetens brynje, og ta håpet om frelse som hjelm». På samme måte som troen og kjærligheten er viktig, så er også håpet det. Håpet om Kristi herlige gjenkomst er både vekkende, trøstende, rensende og livgivende.

Johannes sier: «Hver den som har dette håpet til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren». Med den store sannheten, at tiden er kort, vil Paulus løfte de kristnes sinn opp over dette forgjengelige. For at de skal vokte seg mot den dårskapen å la seg binde opp av noe jordisk, enten det er glede eller sorg.

Han sier: «Brødre; dette sier jeg dere: Tiden er kort, slik at fra nå av må de som har hustru, være som om de ikke har noen. De som gråter, må være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ikke beholder det. - For denne verdens skikkelse forgår».

Merk deg dette, kjære menneske: Tiden er kort! Skjer det noe gledelig, så gled deg med måte. Det blir bare en kort tid, for du skal snart forlate det. Skjer det noe sørgelig, så sørg med måte. Det varer ikke så lenge. Tiden er kort. Får du en hustru, kjøper du en eiendom? Omgåes alt sammen med en innstilling som om du ganske snart skal forlate det. Det «dumme kjødet» vil stadig vekk reise seg, og bygge opp et paradis på jorden. Og det er dårskap, - det blir så kort!

Der er mange kristne som er så ivrige med å installere seg i denne verden med sitt jordiske gods, sin forretning. De bygger og bygger. Å, om de måtte passe seg i tide, før den siste gnist av det åndelige livet er slukket ut, og gudsfryktens ånd har forlatt dem helt!

La hånden arbeide. Men, - vær oppriktig når du prøver deg selv på dette: Hvor er hjertet? Lyv ikke for din sjel! Hvor er hjertet? I himmelen, hos Frelseren som du venter skal komme igjen? - Eller i det du eier her på jord? Vær oppriktig!

Men håpet om frelse skulle jo først og fremst være til stor trøst for oss! Hør, alle dere som ofte er nær ved å gi opp i kampen mot synd, fall og utroskapen i hjertet ditt. Dette som også gjør at du aldri får oppleve en eneste virkelig glad og skyfri dag. Og du som har din daglige plage og skrekk i en vaklende tro, hjertets ubegripelige ondskap, hardhet og likegyldighet. Eller du som plages av en stor fristelse, en Satans engel - - -: Glem alle sammen aldri at det hele dreier seg bare om en kort tid. Snart kommer det som skal komme. Løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg!

Den tunge, tykke vantroens tåke skal ikke i all evighet tynge vår sjel! Dette onde kjødet med dets lyster, dette onde hjertet med sin likegyldighet, falskhet, lettsindighet, hardhet og ondskap, skal ikke evig fengsle vår ånd.

Hør, alle dere som Gud har utrustet med gaver for å kunne tjene andre! Derfor er dere, som Kristi stridsmenn, blant dem som er mest utsatt og plaget. Utvortes av verden med løgn og sladder. Innvortes av djevelen med alle slags fristelser, så ille at du knapt kan åpne deg for noen i hele verden med dette.

Hør, alle sammen:  Mist aldri «håpet om frelse», som skulle være «hjelmen» deres! Glem aldri at nå dreier det seg bare om en liten tid!

Snart kommer Herren og gir dem trengsel som nå plager dere. Men dere som nå plages, vil han gi herlighet, ære og et uforgjengelig liv, - når Jesus selv åpenbares fra himmelen sammen med sine engler.

Paulus utbryter: «Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker». Det beste, det aller herligste gjenstår ennå! Vi skal få se Kongen ansikt til ansikt, og så være nær Herren alltid! 

Eller skulle vi kanskje bare tro Kristus når han taler om hans nåde over oss her i livet, men ikke tro ham når han taler om den herligheten som skal komme? Gud bevare oss fra en slik holdning!

Må så alle kristne ha også denne lærdommen klart for seg! Og så må vi bare stå ferdige og våkne, og ha olje på lampene, når ropet lyder:

                          Se, brudgommen kommer!

Til toppen

8. mars

Det ble også en trette mellom dem (disiplene) om hvem av dem som skulle regnes som den største.  Luk 22:24.

Her får vi se hvordan Kristus handler med noen disipler som hadde syndet på en særdeles uverdig måte. For det var jo høyst uverdig å «trette om hvem av dem som skulle regnes som den største». Bare en tanke i den retning er jo en heslig synd. Men her bryter den til og med også ut i gjerning, - i en trette nettopp om dette.

Hører dette hjemme blant Jesu disipler? Skulle kristne mennesker kunne tillate seg noe slikt? Gud bevare oss fra bare å tenke i den retning! Men hvordan reagerer nå Herren? Godtar han denne tretten? 

Nei, Herren refser dem. Han sier: «Hedningenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, han skal være som den yngste, og den som leder skal være som den som tjener».

Og for å ydmyke dem ennå mer, minner han dem om seg selv, som eksempel, og sier: «For hvem er størst, han som sitter ved bordet eller han som tjener? Er det ikke han som sitter ved bordet? Likevel er jeg blant dere som den som tjener». Vel, da må han jo være sint på dem? Og det hadde de jo virkelig fortjent,  -, kunne vi tenke.

Men se nå hvordan den samme Herren har det i hjertet sitt! Hør nå! Midt i den mest alvorlige straffetalen for deres uverdige synd, begynner han å tale om deres ærefulle plasser i himmelen! Hvordan de skal sitte sammen med ham på troner, og dømme de tolv Israels stammer.

Hva er det jeg ser og hører? Å, kjære, barmhjertige Frelser! Jeg trodde at for slike uverdige synder ville vi miste både din kjærlighet og vår barnerett. Eller at vi i alle fall for en tid eller dag ville være utelukket fra din nåde. Men nei, her ser jeg noe ganske annet. Midt i sin straffetale mot dem, begynner han likevel å tale om plassen de skulle få i himmelen.

Nåden, barnekåret, - det var altså en ganske annen sak som ikke kunne rokkes. Det stod på en annen og sterkere grunnvoll enn som så. At de var Guds barn, og skulle være med Kristus i himmelen i evighet, det var en avgjort sak. Det avhang ikke av deres stakkars, ustadige livsførsel. Refse dem, korrigere og formane, det ville Kristus. Men dette var også alt han ville.

Du, dette er Kristus, den kjære, omsorgsfulle og trofaste Frelseren, og hans sinnelag! Djevelen derimot, han retter brodden mot livet vi lever. Han er snar til å fordømme oss når vi har syndet. Slik er ikke Kristus.

Hva skal vi så lære av alt dette? At det ikke er så farlig å synde mot Gud? At når Kristus viser så stor og urokkelig nåde overfor disse disiplenes synd, så kan vi også gjerne tillate oss å trette om hvem som er størst, og liknende? Ja, det sier noen at følgen vil bli, hvis vi forkynner alt det som her er nevnt. Men slike spottere er allerede tydelig forutsagt av Herrens Ånd (Rom 3:8). Og apostelen tilføyer at «dommen over dem er rettferdig».

Evangelistene har så visst ikke skrevet ned disse eksemplene på disiplenes svake sider og Kristi nåde for at det bare skulle oversees og ties om. Men for at vi skulle studere det grundig. Ikke som eksempler på noen ufrelste menneskers synder, men som frelste menneskers svakheter.

Vi må tross alt la Kristi dom gjelde. For det er nettopp til disse disiplene han taler om at de er grener i ham, at de er i ham og han i dem. Og han sier. «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere» osv.

Disse disiplene fikk en helt annen kraft på den store pinsedagen. Det var ikke det som gjorde dem til kristne, eller til Jesu venner. Men det gjorde dem til apostler som nå ble «ikledd en kraft fra det høye» som ingen etter dem har hatt i en slik grad. Men fremdeles, selv etter den dagen, var de ikke feilfrie.

Hvis vi vil beholde evangeliets budskap rent, er det av avgjørende betydning at vi ikke tror at nåden avhenger av den grad av ydmykhet eller kraft livet vårt til enhver tid er preget av. Tar vi feil i dette, da er vi allerede på feil vei i selve troen. Hvis vi tror nåden avhenger av vår helliggjørelse, da har vi straks lagt en annen grunnvoll for troen enn «den som er lagt».

Nei, nåden avhenger ikke av hvor langt hvert enkelt menneske er kommet i helliggjørelse. Da gjør altså evangelistene det eneste rette, når de holder fram de svakeste disiplene, og hvordan de fikk nåde, som eksempler på Kristi kjærlighet.

Da kanskje du også forstår hva det er vi skal lære av disse eksemplene: Ikke at det ikke betyr noe som helst om vi synder. Ikke at vi skal bli disiplenes etterfølgere i deres skrøpeligheter. Heller ikke at hver eneste en som likner dem i disse skrøpelighetene, dermed også er en kristen. Men at Kristi nåde er så stor og urokkelig over hans venners skrøpeligheter, som du ser her.

Her skal du få lære å kjenne alvoret i Kristi forsoning og syndenes forlatelse, ubegrenset og total i sin fullkommenhet, som styrke for din skrøpelige tro.

Og da skal din styrkede tro føre til større kjærlighet og kraft til alt godt. Du vil få erfare at Kristi kjærlighet tvinger oss, så sant du er et levende lem i Ham.

Får du derimot den motsatte virkningen av dette, slik at nå lar du synden få leve fritt ut i deg, fordi nåden er så stor, da er dette et tegn på at du er død. Det er et like sikkert tegn som vi ser det med frukttrærne.

Solens varme gjør at den levende grenen i treet bare får ennå mer saft og frukt. Men der vi ser at varmen fra den samme solen bare tørker inn bladene, der skjønner vi at grenen mangler den levende forbindelsen med stammen.

Til toppen

9. mars

Herrens ord varer til evig tid.  1Pet 1:25.

Når et ord eller et løfte kommer fra en som det kunne sies om at «det ikke ble funnet svik i hans munn», da har det stor kraft og betydning. Det kan vi lære av Paulus. Han sier at den som vil eie Kristus med hele hans fullbrakte verk, behøver ikke si: «Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier rettferdigheten av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte», - når du med din munn bekjenner, og i hjertet ditt tror dette «troens ord».

Legg merke til at han sier: «Ordet er deg meget nær» (C. O. R’s bib.tekst)! Der har du alt det du trenger, mener han, bare du lar ordet slå rot i deg. Paulus vil ha sagt at et ord fra Gud er like mye verd som om vi hadde det i hånden, det ordet lover.

At et pålitelig løfte har en slik vekt og betydning, det fatter vi svært godt - når det går på rent menneskelige ting. Men når det dreier seg om himmelske ting, der Gud selv garanterer løftene, er vi så uforstandige at vi ikke alltid føler oss helt trygge.

Vi vil belyse dette ennå mer ved å sammenlikne med et forhold vi alle kjenner svært godt: Selv om jeg ikke eier en eneste krone, er jeg fremdeles like fornøyd, bare jeg har et bestemt slags papir som vi kaller bankremisser (sjekker som en solid bank har utstedt), hvor det står noen ord som gjør oss helt trygge. Da vet vi at det beløpet som er nevnt på denne bankremissen kan vi heve når som helst.

Det er et fullgodt betalingsmiddel. Hvilken som helst bank vil veksle den inn. I virkeligheten eier jeg den summen sjekken lyder på, og den gjelder i hele samfunnet på like linje med gangbar mynt.

Hva er det da som gir disse papirlappene slik en verdi? Bare noen ord! Bare et løfte! Dette at vi når som helst kan kreve dem innløst i gangbar mynt.

Hør! En slik vekt mente Paulus at også Guds ord og løfter skulle ha, når han sa: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned?» Det er ikke nødvendig, sier han, for Ordet er meget nær deg. Du har Kristus, himmel og frelsen, bare du holder Ordet fast i hjertet ditt, og stoler på det.

Vår himmelske Konge har også utstedt «sjekker», som er et virkelig verdipapir, her på jord. Det er hans Ord. Å, måtte vi ha så mye forstand at vi stoler like fast på de ordene Gud har gitt oss i det store sjekkheftet, Bibelen, som vi stoler på en jordisk konges ord!

Gud vil så visst ikke svike sine egne løfter, når den situasjonen inntreffer at noen av oss vil veksle dem inn mot deres pålydende verdi; vil ha selve himmelen og frelsen.

Måtte også dette bildet minne oss om den verdi og betydning Guds ord og løfter har! Vi vil aldri kunne holde ut i troen, i en virkelig tillit til all den usigelige herlighet Ordet lover, hvis vi ikke prenter det inn, dypt i vår sjel, den verdien det har når Gud selv har sagt det.

Det er jo noe så stort, dette at Gud selv har gitt oss løftene. Ja, bare selve storheten i det er nok til at vi har vanskelig for å fatte det. Eller vet du om noe som kan være mer sikkert enn det Gud selv har lovet? Skulle vel Gud kunne svikte sine løfter? Gud - ! 

Her ser vi  hvor totalt ødelagt vi egentlig er, når vi aldri riktig kan ta til oss dette!

Apostelen sier at Gud ikke bare har uttalt det store løftet i Kristus, men også stadfestet det med sin hellige ed. Han sier: «Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig hans plan er, gikk han imellom og stadfestet det med en ed. - Og siden han ikke hadde noen større å sverge ved, sverget han ved seg selv - for at vi ved to uforanderlige ting (løftet og eden), som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss (sv: som vi er tilbudt)».

Å, du store Gud, full av nåde! Med din hellige ed har du til og med stadfestet ditt ord, og likevel tror vi ikke! Hjelp oss! Hjelp oss mot våre ynkelige hjerters mørke og vantro! Store, nådige Gud: Forlat oss og hjelp oss!

Til toppen