Andre del 16 til 31 mai

Dato   16   17   18   19   20   21   22   23   24   25   26   27   28   29   30   31

16. mai

Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot fyrster og mektige, nemlig mot verdens herrer, de som regjerer i denne verdens mørke.  Ef 6:12.

Ser vi nærmere på, og oppsummerer det apostelen her antyder om vår fiende, får vi et forskrekkelig bilde av ham; En som samtidig er svært mektig, svært listig og slu, og i tillegg en usynlig fiende som kan være tett innpå oss uten at vi aner det. Først vil vi se nærmere på dette siste.

Når apostelen sier «vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot fyrster og mektige», betyr det på ingen måte at vi ikke også skal stride mot vårt eget onde kjød og det sterke fordervet i oss. Men etter Paulus’ vanlige måte å tale på betyr det at i denne striden har vi ikke, som i en vanlig krig, konkrete legemer vi kan rette våpnene mot, så vi kunne treffe dem med et sverd.

Våre fiender er tvert imot åndsvesener som vi ikke kan drepe, usynlige fiender som kan være tett innpå oss uten at vi kan se dem eller frykte for at de er så nær. Og bare dette er jo et temmelig skremmende forhold.

Dernest lar hans oss forstå at våre fiender ikke er svake ånder som vi ikke behøver å ta så alvorlig. Men tvert imot særdeles mektige og betydningsfulle. Han kaller dem fyrster og mektige - eller nøyaktig etter grunnteksten: «fyrstedømmer» og «makter», eller øvrigheter. Disse ordene antyder at djevelen også har et virkelig rike med sin forfatning og sine lover. Slik at enkelte onde overengler som fyrster og øvrighet, styrer og regjerer over de andre djevlene.

Videre kaller han dem verdens herrer, som jo er en svært skremmende betegnelse. Men så har også Kristus selv kalt djevelen for «denne verdens fyrste». Og Paulus kaller ham til og med «denne verdens gud».

Disse betegnelsene sier oss da også tydelig at djevelen fullstendig regjerer samtlige uomvendte mennesker i denne verden, noe vi til dels også kan se med egne øyne. Konger og keisere er svake slaver, eller trofaste og lydige undersåtter, i hans rike og regjerning.

Vi vet også at vår fiende er av høy avstamming; han er en fallen engel. Og at han har et forskrekkelig mot, når han bevisst våger å kjempe mot den allmektige Gud. I Kristi dager på jord gikk han så langt i sitt overmot at han til og med prøvde å friste Herren selv til å falle ned og tilbe ham.

Og den makten han har over et menneske fatter vi når Kristus skildrer menneskene og djevelen som et hus og dets herre. Når han taler om en som sterkt bevæpnet forsvarer sitt hus, så er menneskene for djevelen bare som et hus er for huseieren.

På samme måte skildres også hans styrke så sterkt som hans brennende nidkjærhet etter å ødelegge oss. Det ser vi når apostelen Peter kaller ham en løve, en løve som brøler av sult, som springer omkring og søker noen han kan oppsluke.

Alt dette er jo så forskrekkelige skildringer av fienden vår, at et menneske kan ha god grunn til å grue seg for å leve på jorden.

Og det er i alle fall helt sikkert at de som ikke i gudsfrykt holder seg til Herren, må ganske sikkert alt være, eller vil falle, i djevelens klør. Det er også helt sikkert at hvis Herren overlater oss til oss selv, så er vi fortapt. Da kan djevelen når som helst kaste oss i de forferdeligste dyp av synd og elendighet, og deretter i helvetes avgrunn.

Men vi vet også at så sant vi ikke lever i selvsikkerhet og tillit til vår egen styrke, men er blitt små barn og svake sauer overfor Herren, skal utfallet av striden heller ikke være avhengig av vår styrke. Heller ikke av djevelens makt. Men av Herren, som selv skal stride for oss, ja, skal bære oss i sine armer og bevare oss som sine lam.

Hvis Gud bare en eneste time gav djevelen full frihet over oss, ville han bare på den timen rive oss i stykker og kaste oss i helvete. Hvert øyeblikk i vårt liv når dette ikke skjer, er derfor et vitnesbyrd om Guds trofaste, omsorgsfulle og sterke nærvær.

Å, måtte vi også huske godt på dette! Striden er altså en åndelig strid. Den avhenger ikke av vår makt og styrke.

Men den egenskapen hos djevelen som vi har mest grunn til å frykte, er da også hans list, hans mangfoldige måter å lure og bedra oss på, så vi ikke i det hele tatt tenker på å vende oss til Herrens kraft, men frivillig overgir oss til fienden.

Derfor taler også Skriften mest om denne djevelens egenskap. I Bibelens siste bok kalles han den gamle slangen, som bedrar hele verden, og deriblant mange kloke, lærde og opplyste mennesker.

Men kanskje vi ikke finner noe ord som skildrer denne fiendens fryktelige omfang på list og bedrag mer skrekkelig enn det vi hører fra Kristi egen munn: «Satans dybder». Og når apostelen sier at han også skaper seg om til en «lysets engel». Må Gud bevare hvert menneskebarn mot dette!

Mot «Satans dybder» duger nok ingen menneskes forstand, ingen kunnskap eller årvåkenhet. Hvis ikke Gud selv «i sitt forsyn bevarer vår ånd».

Mot «Satans dybder» vil jeg bare sette opp «Guds dybder», «Israels vokter. Han slumrer ikke og sover ikke».

Til toppen

17. mai

Ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir.  Ef 6:15.

Denne delen av vårt våpenutstyr lyder mer ordrett etter grunnteksten: «Skodd med villighet til fredens evangelium».

Alle Kristi stridsmenn er også kalt til å delta i det som ligger så sterkt på deres Herres hjerte; at fredens evangelium blir utbredt på jorden. Herren Kristus sier: «Den som ikke er med meg, er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer». Peter sier, ikke til prester, men til kristne i sin alminnelighet: «Dere skal forkynne hans underfulle storverk, han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys».

Men hvis du blir nidkjær og trofast til å vitne om din Frelser, da utsetter du deg samtidig for mange ubehageligheter. Ja, da får du hele djevelens rike mot deg. Inni deg mange og tunge glødende skudd, og utvortes hans trofaste tjenerinne; verdens fiendskap og ondskap. Alt dette er bare opptatt med å spane etter alle tenkelige muligheter til å få angripe deg.

Da forstår du vel hvor nødvendig denne delen av rustningen er, som heter: «Ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir».

Legg merke til: «Ombundet», eller «skodd på føttene»! Det er nødvendig for soldaten å være skodd på føttene, når han skal rykke fram gjennom ukjent land, fullt av stikkende torner, skarpe steiner og giftige slanger.

På samme måte må også vi være rustet mot alt det onde og fristelsene til utålmodighet, som hoper seg opp på veien vår, hvis vi virkelig vil være nidkjære og trofaste for Kristi evangelium. Da må vi trenge oss fram liksom gjennom et tykt tornekratt, der mange kvasse saker og giftige dyr vil komme til å såre, rive og stikke i oss, hvis vi ikke er godt rustet.

Og hva skal vi da ha til fottøy? Hva er det da vi skal sko oss med? Apostelen sier: med den villighet, eller beredskap til kamp som fredens evangelium gir.

Denne beredskapen består først og fremst i en indre villighet, en hjertens lyst og kjærlighet, som nettopp skapes av fredens evangelium. Her ligger hemmeligheten. Erfarne kristne kjenner til dette. Alle mulige formaninger, henstillinger, oppfordringer og oppmuntringer er fullstendig uten kraft til å gi oss en levende bekjennelse av evangeliet. Hvis vi ikke selv er blitt varme, opplivet og villige i ånden - nettopp av det samme evangeliet.

Hvis hjertet ennå er kaldt og dødt, finner en alltid en eller annen unnskyldning for at en er åndelig stum. Eller en forsøker å ta seg ordentlig sammen, men det blir likevel ikke noe av - hvis vi da ikke settes i bevegelse av andre i en eller annen kristelig aktivitet.

Men når mitt eget hjerte er blitt frelst og varmet opp gjennom nåden, når Herren har talt til meg, og overbevist meg om at jeg har hans vennskap og syndenes forlatelse, -. Da får jeg en egen, indre drift. Da kan jeg ikke tie. Da går det med meg akkurat som med David som sier: «Jeg trodde, derfor talte jeg», og «når du trøster mitt hjerte, da løper jeg dine buds vei».

Ordet som oversettes både med beredskap og villighet antyder klart at en står beredt. Og at føttene er dekket, eller skodd, taler om at en ikke er så ømtålig for alt det skarpe en tråkker borti, og tyder på tålmodighet.

Derfor hører det spesielt med til vårt åndelige fottøy at vi ruster oss med en utholdende tålmodighet. At vi alvorlig er innstilt på at vi skal lide, og vil lide med Kristus. Som Peter sier: «Derfor, når Kristus har lidd for oss i kjødet, så skal også dere væpne dere med den samme tanken» - å ville lide for hans skyld.

For hvis vi ikke er væpnet med den tanken, går det med oss slik som vi ofte ser, at mange begynner den åndelige striden med stor lyst og frimodighet. Men når striden blir litt mer alvorlig, så lidelsene virkelig begynner å ta på, da gjør de straks en sving til siden. Da forandrer de tonen og kursen. Og det bare for å unngå lidelse.

Men slike duger ikke i denne striden. For den som virkelig vil være en kristen, som vil tilhøre ham som ble korsfestet og foraktet, og for alvor være opptatt med hans sak og evangelium, -. Han må, som Luther sier: «vente seg all mulig motstand, vold, vonde tider, utakk, hån og foraktelse, selv om han bare gjør godt». Derfor må vi ha en innstilling så vi tåler det onde og de mest ufortjent bitre ting. Og slik i tålmodighet trenge oss igjennom.

Men skal du være skikket til dette, så kreves det først og fremst at du står i et tillitsfullt samfunn med din Gud, og kjenner ham som din forsonte, omsorgsfulle Far.

Og for det andre at du tar sterkt inn over deg den dyrebare sannheten at da skal Gud sørge for deg under alle forhold, og ømt våke over alt det som hender deg. Så ikke et hår kan falle av hodet ditt uten at det er hans trofaste vilje.

Mange gjentar nok også dette med munnen. Men det er få som for alvor tror det! 

Dessuten burde vi heller ikke så totalt kaste fra oss vår Herres gamle og kjente ord: «Salige er dere når menneskene håner og forfølger dere. Fryd og gled dere, for stor er deres lønn i himmelen. For slik forfulgte de profetene som var før dere».

Skal da også vi, uverdige, få del i denne profetenes ære? Gud, hjelp oss å våkne!

Til toppen

18. mai 

Selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg. Sela. Likevel skal Guds stad eie fryden ved sine brønner, der Den Høyestes hellige boliger er.  Sal 46:4-5.

Dette er jo en glad og triumferende sang. Et virkelig frimodig hjerte som med sin Gud springer over murene, som svinger seg over alle hindringer, over både fjell og stup. Her finner vi ikke tegn av forsakthet.

Likevel er denne glade salmen skrevet på en tid da «havets vann bruste og sjøen gikk hvit», da «store trengsler» hadde oppstått, slik vi ser av v.2.

Hva er det som gjør at en i slike tider kan være så frimodig? Legg merke til hvordan denne kongelige sangeren ordlegger seg!

Slik begynner Salmen: «Gud er vår tilflukt og styrke». Og slik slutter den: «Hærskarenes Ære er med oss. Jakobs Gud er vår tilflukt. Sela».

Det er bare om å gjøre at slike sannheter blir sanne og levende for hjertet vårt. At våre øyne åpnes. At det blir en liten åpning i det tykke mørket som skjuler Guds herlighet for øyet vårt. Da vil vi, alle sammen, synge og springe av fryd på samme måte som David.

Da Elisas tjener så hæren med hester og vogner som hadde leiret seg rundt byen, ropte han: «Å, min herre! Hva skal vi gjøre?». Men Elisa sa: «Frykt ikke, for de som er med oss, er flere enn de som er med dem».

Men den skjelvende tjeneren var ennå ikke beroliget. Hva gjorde Elisa da? Han sa: «Herre, jeg ber deg, åpne øynene hans så han kan se». Da åpnet Herren tjenerens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild omkring Elisa. Og nå var ikke tjeneren redd lenger. Her ser du alt vi behøver: Herre, åpne øynene våre, så vi kan se!

Her må vi da forstå at denne Guds stad, den sanne, levende kirken, ikke må oppfattes som noe ytre kirkesamfunn som kan inkludere et helt lands innbyggere, selv om alle er døpt til Kristus. Nei, her tales det om «de helliges samfunn», som består av alle levende Kristi lemmer innenfor alle kirker og forsamlinger som har Guds ord. Guds ord er den ene nødvendige sæd til Guds rike, og er derfor spredd ut over hele verden.

Se hvordan disse levende lemmene i Kristus er spredd rundt omkring, her og der! Dette er bruden og Lammets hustru, som en liten stund lever her i et fremmed og fiendtlig land, fjernt fra sitt rette hjem, sin brudgoms slott. Dette er Kristi legeme, som ennå skal lide mye på jorden, og venter på sin forløsning. Dette er Herrens menighet, den gode hyrdens hjord som beiter på hans saftige beitemarker. Dette er det «hellige templet av levende steiner, bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, der Jesus Kristus selv er hoved-hjørnesteinen».

Dette er de helliges medborgere og Guds husfolk. Blant disse lever og regjerer Herren som en Far i sitt hus.

Dette er Herrens hage som han selv har plantet, hvor han fryder seg mellom rosene. Det er, kort sagt, «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene».

Det er om denne Guds stad David synger så frimodig og full av fryd: «Selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg. Sela. Likevel skal Guds stad eie fryden ved sine brønner, der Den Høyestes hellige boliger er».

Men finnes det da også noe blant oss som svarer til dette herlige budskapet vi har her foran oss? Eller kanskje det bare er tomme ord? Og hva er det da vi har som det karakteristiske kjennetegnet på Guds folk, på dem som Herren selv kjenner som sine?

Dette spørsmålet vil alltid være det helt avgjørende for ærlige sjeler. Og på dette svarer vi: Til dette levende Kristi legeme hører hver éneste en som i større eller mindre syndserkjennelse har søkt frelse. Og så omsider har funnet sin eneste trøst, sitt liv og sin salighet i Frelseren, - utelukkende i Frelseren. Slik at han, bare han er den som hjertets lengt er rettet mot, bare i ham hjertet har funnet sin fred. Og det er hjertets største sorg når han savnes, og største glede når han er nær.

Ja, dette er brudens kjennetegn. Og i dette hjerteforholdet er alle kristne like: At Kristus er uunnværlig. Først og fremst som forsoner og rettferdighet. Så også til helliggjørelse og forløsning.

Er det ikke underlig å tenke på at i alle land og til alle tider, i alle folk, slekter og tungemål der en finner kristne, uansett alle de ulike folk, lynner og skikker, - er de i dette hjerteforholdet likevel like? De kan være svært så forskjellige på andre områder, i nådegaver og kall, og i enkelte, spesielle oppfatninger. Men på étt område er de alle like: Kristus, Kristus er deres liv og deres lovsang.

Her ser du hvem disse er som virkelig er Guds folk, og som i vår tekst skildres som Guds stad.

I sannhet en underlig stad! Liten og uanselig, og likevel så stor og herlig. Stor i sitt omfang, over hele verden, strekker seg fra pol til pol. Og overmåte herlig, ut fra sitt indre liv og det mål den har i vente.

Én gang skal vi så også få se dem samlet, alle disse som er spredt rundt om i landene. Da skal bruden stå fram i hennes fulle glans og pryd.

Til toppen 

19. mai

Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud.   Joh 20:17.

Dette var det første Frelseren sa etter å ha stått opp og fullbyrdet sitt store verk. Og vi merker på ordvalget at han har en markert omsorg for at vi skal feste oppmerksomheten ved ordet brødre. Spesielt fordi han også markerer dette i ordene etterpå: «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud». I tillegg husker vi også at Kristus før sin død aldri tiltalte disiplene sine med brødre.

Han hadde nok tidligere kalt dem venner, og vist dem stor kjærlighet, og i mer allmenn omtale også sagt at «den som gjorde hans vilje, skulle være hans bror og søster og mor». Men han hadde ikke direkte tiltalt dem med brødre.

Det er altså først når det store forsoningsverket var fullbyrdet, når det som var skjedd ved syndefallet var gjenopprettet, slangens hode var knust, synden sonet og den evige rettferdighet ført fram, og menneskenes opprinnelige barnekår hos Gud dermed på ny var gjenopprettet, -. Det er da Kristus begynner å bruke tiltalen brødre, og sier: «Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud».

Dette har virkelig stor betydning. Dette har vi all grunn til å stanse opp for og tenke over. Og at dette var det første Herren uttalte etter sin oppstandelse, gir oss ennå mer å tenke på. Vi forstår at det var nettopp dette som var det store målet for hele Kristi forsoning: Å gjenopprette det barnekåret hos Gud som vi mistet i syndefallet.

For alt det øvrige som ble utrettet; at synden ble sonet, lovens forbannelse ble tatt bort og den evige rettferdighet ført fram, er alt sammen bare deler av et eneste stort verk: Gjenopprettelsen av barnekåret som vi hadde mistet.

For det er jo dette som er selve hovedsaken, at menneskene i begynnelsen var skapt til Guds barn og arvinger. Og når dette vårt barnekår ble tapt i syndefallet, skulle «kvinnens sæd» gjenopprette dette.

I barnekåret hos Gud har vi all vår frelse og salighet,  «for er vi barn, da er vi også arvinger». Det var altså gjenopprettelsen av dette som var selve målet og innholdet i alt det Kristus, som den andre Adam, skulle utrette.

Den som har forstått dette, vil etter Kristi fullbrakte soning straks spørre: Er så vårt barnekår hos Gud nå gjenopprettet? Er vi nå på ny satt inn i det forholdet til Gud som menneskene hadde før fallet?

Og nå kommer altså Herren selv her og bekrefter det. Det er det første han uttaler etter sin oppstandelse. Og han har en spesiell omsorg for at vi skal legge merke til hva han sier: «Mine brødre», «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud», - Min og deres! Min og deres! Den som her ikke aner noe stort og  guddommelig, må ha sine sanser fullstendig lammet.

Å, så underlig! Kristus selv, himmelens Herre, Guds evige Sønn, som først kom og ble et menneske akkurat som vi, og nå har fullbyrdet gjenløsningens verk, - han sier om fattige, skrøpelige disipler: Mine brødre - mine - brødre - min Far og deres Far!

Slik har Herren brutt ned skilleveggen. Så er Gud og menneskene på ny forenet. Så er det som gikk tapt: barnekåret hos Gud, blitt gjenopprettet! Så er Guds Sønn, som apostelen sier, blitt den førstefødte blant mange brødre. Merk deg dette: «den førstefødte blant mange brødre».

Hva er det jeg hører?  Selv om vi titt og ofte har studert denne vidunderlige broderhilsenen, har vi likevel knapt begynt å fatte den. Her er det dybder og høyder som går over all menneskelig forstand. Gaven er altfor stor, og hjertene våre altfor trange.

Men skulle så ennå noen ha dette spørsmålet: Ja, dette sa han om disiplene, disse trofaste, som stod Jesus nærmest, som hadde fulgt ham i mer enn tre år, og som var ydmyke og hellige. Det var dem han kalte brødre. Men hva har dette med oss å gjøre?

Da vil vi bare svare: Er det ennå ikke gått opp for deg at dette brorskapet med Kristus er det samme som vårt barnekår hos Gud? Og at dette var selve hovedmålet for Kristi forsoning, som jo ikke skjedde bare for noen få venner, men for hele verden!

Ganske riktig er det altfor urimelig at vi, fattige syndere, skulle være Kristi brødre. Men hva sier Skriften? Og har vel Kristus noen gang gjort forskjell på folk?

Gud, som er alle menneskers skaper og frelser, ser ikke etter personlighet, men på mennesket. Ikke en gang Kristi egen mor fikk ha noe fortrinn. For alle som heter menneske var like for ham.

Det er ganske enkelt menneskene som er så dyrebare for ham. Ikke den eller den personen. Bare med den forskjell at de gjenfødte Guds barn ligger i hans fang og er hans store fryd og glede. Mens de vantro er hans store sorg, fjernt fra hans varme omsorg.

Så gjelder da dette brorskapet ikke bare de første disiplene. Men også alle oss som ved deres ord er kommet til tro på Kristus.

Å, for en herlighet! Å, du evige frydens kilde! Hver éneste en av oss som gjennom deres ord har begynt å tro på ham, har samme rett som dem til å vite at dette herlige Kristi budskap også gjelder meg: Mine brødre - min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.

Til toppen

20. mai

Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.  Åp 21:4.

De første ting er alt det som tilhører vår jordiske tilværelse, støvets tid på jord: - «tårer», «sorg», «skrik», «pine» og «død». Når alt dette er veket bort, da skal det bare være fryd og salighet ved Guds høyre hånd i evighet. Da skal jeg aldri mer gråte, engstes og lide under syndens makt i meg, av djevelens fristelser og anfektelser, eller av verdens ondskap, forakt, løgn og spott.

Tenk hva dette betyr! Aldri mer pines av syndige tanker eller begjær, men alltid være hellig, ren, fri og åndelig. Nå skal mitt hjerte varmes av frelsens salige følelser. Nå skal jeg ha et hjerte som helt og fullkomment kan elske Gud, et hjerte som ikke kjenner noe større og herligere enn det mine øyne nå ser og nyter. Nå skal jeg aldri mer behøve minne meg selv om at jeg bør elske Gud. For nå skal jeg ha et hjerte som ikke kan annet enn å elske ham og alt som tilhører ham - akkurat som en som brenner av kjærlighet til kjæresten helt av seg selv har det hjertet som elsker.

Å, for en herlig tid, når synden ikke lenger skal henge fast ved oss! Da skal vi ikke lenger kjempe mot dette opprørske hjertet, som her i livet alltid vil føre oss bort fra Gud. Ikke mer sjokkeres over det dype fordervet, av en eller annen treghet, likegyldighet eller sinne. Eller av utålmodighet, stolthet, eller av feighet for å bekjenne Kristus. Ingen snubling og fall, ikke lenger gjøre Den Hellige Ånd sorg. Ingen syndige ord eller gjerninger skal lenger bekymre vår samvittighet. Nå skal vi for evig hvile ut fra alt dette.

Vi skal heller ikke lenger oppleve tvil om vi har Guds kjærlighet. Nå skal vi ikke lenger ordlegge oss på denne måten: «Hvordan skal jeg kunne vite om mitt hjerte virkelig er oppriktig innfor Gud, at min omvendelse er sann, at jeg har en levende tro? Jeg er redd for at alt det jeg gjør bare er hykleri, at Gud er vred på meg».

Nei, alt dette hører inn under de første ting, det jordiske livet. Alt dette skal nå forandres til lovprisning. Aldri mer skal vi frykte for Guds mishag. Ikke lenger noe hjertets kval. Ikke mer noe helvete som blander seg med himmelen.

Her i livet skjer det ofte at Guds barn kjenner Guds vrede «skyller over dem som bølger og brottsjøer». Men når de første ting er veket bort, skal de fullkomment «smake og se at Herren er god». Nå skal de høre ham si til dem: «Bare en kort tid, som et øyeblikk, skjulte jeg mitt åsyn for deg. Men med evig nåde vil jeg forbarme meg over deg».

Ennå en gang gjentar vi: Tenk for en sabbatsro og hvile, når vi ikke lenger skal kjenne kjødets og djevelens fristelser! For en smerte det er for en kristen bare det å kjenne fristelsene til alt ondt. Snart er det forferdelige og bespottelige tanker om Gud, om Kristus og om visse hellige sannheter. Snart en fristelse til å vende seg mot jordiske ting, leke med syndens lokkemat, søke litt glede i kjødets lyster, som står klare som krutt til å tenne ilden, så snart en gnist faller ned i dem.

Her svever vi i en konstant fare. Hver sans, hvert lem hos oss, hvert eneste skapte vesen kan bli en fristelse for oss. Vi kan knapt åpne øynene, før vi misunner dem som er over oss, eller ser ned på dem som er mindre enn oss.

Hvor fort skjer det ikke at vi synder med tungen, og ennå mer med hjertet! Har vi en skarp forstand, hvor fort oppblåses vi da ikke! Har vi noen myndighet, hvor fort misbruker vi da ikke vår makt! Er vi underordnede, hvor fort ergrer vi oss ikke over hvordan andre foretrekkes, og kritiserer dem!

Slike hjerter må vi slites med her. Men tenk når vi blir fullkomment fri fra all denne ondskapen! Og det for all evighet, for all evighet - «for de første ting er veket bort»!

Men alt dette er jo talt «som av et barn», og bare om det onde som vi skal slippe bort fra. Av dette onde har vi all mulig erfaring. Men hvem er i stand til å skildre det gode vi skal få motta,  «det øyet ikke har sett, og som ikke er gått opp for noe menneskes hjerte»?

Tenk bare hva den allmektige Gud kan gjøre for riktig å glede barna sine som er kommet hjem! Han kan skape en herlighet som aldri tar slutt. Han kan, om han vil, skape hjerter i oss som selv kjenner en usigelig fryd. Vi opplever jo ofte at sorg og glede bare avhenger av hjertets stemning, slik at et glad hjerte fryder seg uten noen spesiell grunn. Tenk hvordan det da blir når alt i og omkring oss bare er de aller saligste tilstander. Og så hjertet i tillegg er friskt og glad, ja, beruset av fryd, som Den Allmektige Skaperen er i stand til å gjøre det.

Vi forstår at når bare den tid kommer at Gud vil skape denne salige og evige tilstand, da kan han også gjøre ufattelige ting.

Og for det andre innser vi at han som er selve kjærligheten, i sin time også virkelig må ville det, - når vi, som er onde, til og med kan fable om å ville skape himler.

Å, Gud, driv bort dette tykke mørke i vår sjel! Vi har jo ufattelige ting i vente - like sikkert som du selv har sagt det.

Til toppen

21. mai

Jeg vil alltid love Herren. Hans pris skal alltid være i min munn.  Sal 34:2.

Dette sier David, han som opplevde så mange og harde prøvelser. Og slik bør nok en kristen også ha det, at han alltid er glad og takknemlig over en slik lykke. Han er jo gitt arverett til hele Kristi rikdom. Slik sier også apostelen: «Vær alltid glade.... takk under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus».

Først og fremst er det vel den mest naturlige og salige plikt for et Guds barn at det alt i denne jordiske skole begynner det himmelske livet. Og da med å lovprise vår Gud, glede seg over, elske og opphøye sin himmelske Far for alt hva han er i seg selv. Og for hva han har gjort, gjør og skal gjøre for sine barn. Hvem kan vel utdype alt det vi bare med disse antydningene har å lovprise Gud for?

Men noe som ikke er mindre betydningsfullt å merke seg, er at utakknemlighet er en synd som drar en hel masse forskjellige følger med seg. «Utakknemligheten er som et uttørrende vær. Den får alle Guds nådeskilder til å tørke inn».

Og utakknemligheten fortroller på en måte menneskets sinn, så det ikke ser det gode det eier. Da kan han i virkeligheten være det meste lykkelige menneske på jord, men går likevel rundt som det meste ulykkelige vesen gjennom  hele livet, og er en martyr i stadig misnøye. Han blir en byrde for seg selv og en fornekter av Guds ære.

Én ting er sikkert; selv den som har fått minst på denne jord, har likevel all mulig grunn til uavlatelig å lovprise, takke og opphøye vår Gud. For bare det å få se eller vite noe om Guds herlige verk og vesen, burde jo fylle oss med lovprisning til ham. «Hele jorden er full av hans herlighet. Himmel og jord er full av hans ære». Den minst lykkelige har all grunn til å prise Gud bare for det han er i seg selv.

Og langt større grunn til å prise Gud har da du, hvis du er en av dem som også har fått kjenne hans store nåde og barmhjertighet på ditt eget hjerte. Har fått den store nåde å være kalt til Kristi rike. Er blitt benådet med Den Hellige Ånds lys, så du har lært å kjenne deg selv og din Frelser, og er blitt Guds barn. Men i tillegg til alt dette kanskje også stadig erfarer en hel masse velgjerninger fra Gud, både åndelige og legemlige. Har Guds ord og daglig brød, ja, alt som er nødvendig for hele dette livet. Burde du da ikke også takke og lovprise vår Gud?

Hvis du da tvert imot glemmer alt dette. Går utakknemlig og misfornøyd, og bare stirrer på noen små vanskeligheter. Da er dette en utakknemlighet som vanskelig blir stående ustraffet. En kristen bør være et glad og takknemlig menneske.

Om vi nå har forstått at utakknemligheten er en svært farlig og ødeleggende synd, så gjenstår ennå et spørsmål: Hvordan skal vi da få slike hjerter som setter den rette pris på de goder Gud gir, og takker og lovpriser ham for dette?

Ja, her er det ikke noe annet som hjelper, enn det apostelen sier: «Våkn opp slik som rett er!» Her er det bare om å gjøre at vi i sannhet fester blikket på Gud. De mest døde og utakknemlige menneskene har fått hjerter fulle av lovprisning til Gud, bare de fikk øynene åpnet så de så Gud og det han har gjort og daglig gjør.

Derfor, når David virkelig ville vekke opp sin sjel til å lovprise Gud, sa han: «Glem ikke - glem ikke noen av alle hans velgjerninger». Hvis Gud ikke har gjort noe godt mot deg, behøver du ikke takke ham.

Men vi burde sannelig lovprise og tilbe Gud bare for det han er i seg selv, om vi så ikke har sett han har gjort noe som helst godt mot oss. For vi blir jo ofte begeistret for store personligheter - selv om vi ikke har opplevd at de har gjort noe godt mot oss.

Men den rette takknemligheten inntar ikke noe menneskehjerte før det selv har erfart noe av Guds nåde; den store nåden som fullstendig smelter og omskaper mennesket.

Derfor kan vi aldri for alvor oppfordre noen andre til å lovprise Gud, enn dem som har fått kjenne hans store barmhjertighet. Som har fått se at de er blitt frelst fra dødens og djevelens vold, og født på ny av Guds Ånd. «De døde priser deg ikke, Herre».

Og uten at noen blir født på ny kan han heller ikke her i livet se Guds rike. Han er blind og død, og ser ikke Guds herlighet. Å forsøke å få slike til å være glade og takknemlige, ville være som å skulle få snø og is til å bli varme.

Men om det altså ikke nytter å arbeide med selve hjertet, for at det skal bli varmt og takknemlig, hvis vi ikke har fått se Guds godhet, -. Så er det på den andre side svært lett å være takknemlig når vi smaker og ser hvor herlig Herren er. Ja, da blir det tvert imot vanskelig å la være å takke og lovprise ham.

Det var ikke vanskelig for Israels barn å lovprise og opphøye Gud når de hadde gått gjennom Rødehavet, og så fiendene bli begravet i bølgene. Nei, da var det lett, ja, et uimotståelig hjertets behov for å få bryte ut i lov og pris til Guds ære. Hør hvordan de da sang bare om hva Herren hadde gjort, hva Herren var, og hva Herren hadde bevist for dem hva han var i stand til.

Så er da hele hemmeligheten med et takknemlig og lovsyngende hjerte at det ser Herren.

Til toppen 

22. mai

Vandre slik som verdig er i det kall dere ble kalt til, med all ydmykhet og saktmodighet, så dere med tålmodighet bærer over med hverandre i kjærlighet.  Ef 4:1-2.

Du som er Guds barn, skal vandre, leve et liv, som er ditt høye kall verdig! Du ser andre, ja, også dem som vil være kristne, likevel uhemmet lar sine sanser være åpne for all forfengelighet. De lytter, ser, står og taler i alle slags unyttige og farlige forhold. Men da skal du som er kalt til det salige samfunnet med Frelseren, og har Den Hellige Ånd i hjertet ditt, tvert imot være opptatt med det som passer sammen med dette ditt høye samfunn.

«Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg!» sier apostelen. Og videre: «Guds tempel er hellig!» Da burde du holde en viss vakt over ditt hjertes tempel, så ikke all mulig verdslighet fikk komme inn der.

Du ser andre dukker sine sjeler ned i mange og store planer for jordisk vinning, for å opprette seg et paradis her. Da skal derimot du, som er kalt til Guds rike og herlighet, ha din skatt og ditt Paradis i himmelen, «søke det som er der oppe». Med Herrens vilje og bud som rettesnor skal du skjøtte det du også er kalt til på jord, mens hjertet hele tiden søker det som ikke synes.

Du ser andre, som også vil være kristne, er så opptatt med å «leve seg selv» at de kan se sine medmennesker i vantroens og syndens mørke gå på fortapelsens vei, uten å advare dem med et eneste ord. Frykten for å bli upopulære, dovenskap og makelighet holder dem tilbake.

Men da bør du, som har ditt liv og din frelse i Kristi død, holde klart for deg at «han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv». Og at han derfor har gjort oss til konger og prester for Gud. For at vi gjennom alvorlig bønn og ved å bekjenne Ordet bestandig skal samle med ham.

Se så nærmere på det eksemplet apostelen selv holder fram for oss her. Han sier vi skal vandre med all ydmykhet og saktmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Også på dette området skal vi være Guds etterfølgere, som hans elskede barn. Så vi ikke lenger skal leve som dem som bare er opptatt med egen forfengelighet.

Du møter nok dem som vil være kristne, men har et selvsikkert vesen, så de alltid vil være blant de fremste, fineste og beste, -. Da skal du tvert imot huske på at du er kalt til å tilhøre et rike hvor Herren selv sier den som vil være den største der, skal være som den minste. Og den som er størst skal være alles tjener. Men hvor de som anser seg selv som de første, og også vil andre skal se opp til dem slik, de skal bli de siste.

Ja, måtte vi aldri glemme at av alt det Kristus refset sine disipler for, var det ikke noe han advarte mot med så alvorlige ord som hovmodet. Dette advarte han dem mot ofte, og når han så det minste tegn til slikt.

Når de spurte hvem som var den største i himlenes rike, avbrøt han deres innbilninger med forskrekkelige ord. Han sa at de slett ikke skulle komme inn der, hvis de ikke omvendte seg, fikk et nytt sinn og ble som barn igjen.

Når disiplene en annen gang frydet seg over sin makt til å drive ut djevler, sa straks Herren: «Gled dere ikke over at åndene er lydige mot dere. Men gled der over at navnet deres er innskrevet i himmelen».

Så avgjørende er dette punktet, og så farlig denne fryden over det som fremhever noe hos oss selv. Men at våre navn av bare nåde er innskrevet i himmelen, dette er noe som er felles for alle svake nådebarn, det skal vi få fryde oss over.

Peter sa: «Selv om alle kommer til å ta anstøt på grunn av deg, skal aldri jeg ta anstøt». Men straks fikk Satan lov å sikte ham som hvete. Senere skrev den samme Peter: «La dere ydmyke under Guds mektige hånd. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».

Så ser du kanskje andre som også vil være kristne, som kan oppføre seg inderlig vennlig blant fremmede, men som er rene tyranner i  hjemmet sitt, kranglete og harde mot sine nærmeste. Da skal tvert imot du huske på ditt kall til å følge etter ham som ikke knurret eller klaget, men var «saktmodig og ydmyk av hjertet».

Øv deg alvorlig i en hjertets barmhjertighet, mildhet og saktmodighet. Så ikke kjødet får beholde sin frihet. Kan du så ikke hindre ethvert utbrudd av et hissig sinn, må du likevel skille deg fra de ugudelige ved at du da erkjenner din feil. At du er åpen for godt vennskap, og ikke «lar solen gå ned over din vrede».

Selv om du virkelig har vanskelige medmennesker, så husk at det nettopp er ditt kall som kristen å overvinne det onde med det gode, og å «vaske føttene deres» - slik apostelen framholder her: «så dere bærer over med hverandre i kjærlighet».

Vår lærefader Luther skriver: «Om din ektefelle, din tjener, dine nærmeste også virkelig har en forargelig feil, så unnskyld dem - og bruk du all din store nåde til å tjene dem så de kan omvende seg. Husk at du er kalt til å bære din nestes byrder. Ikke minst fordi du også ganske sikkert har noen feil som også andre må tolerere hos deg».

Ja, det er dette vi er kalt til. Og på denne måten skal vi i alle mulige situasjoner huske på vårt høye og herlige kall som kristne og Guds barn. Og så vandre slik som verdig er i dette kallet. Gud gi oss alle stadig mer nåde i dette!

Til toppen 

23. mai

Bli i meg! Bli i min kjærlighet!   Joh 15:4,9.

Legg merke til dette: Bli i meg! - Bli i min kjærlighet! Det må ligge noe særdeles viktig i disse ordene, når Herren selv gjentar dem så ofte. Hele ti ganger etter hverandre i Joh 15 bruker Herren dette ordet om å bli i ham.

Alle må skjønne at vår Frelser med et spesielt alvor vil innskjerpe dette budskapet til oss, og hvor særdeles viktig dette må være, når han så ofte gjentar ett og samme ord.

Men da må det også bety mye for oss at vi fatter hva Herren mener med dette. Og da bør vi se på hvordan han ordlegger seg.

Legg merke til at han sier ikke: Bli i min tjeneste, bli min etterfølger, eller bli i bønn til meg. Nei, han taler om et mye mer inderlig forhold; Han sier «Bli i meg», «dersom dere blir i meg».

Hele det dype innholdet i dette uttrykket vil vel, her i livet, ingen helt kunne gjennomskue og utlegge. Men så mye forstår vi, at det taler om den mest inderlige forening med ham. Slik han også har skildret det når han taler om grenene i treet.

Men hva en slik forening gir oss, og hvordan den skapes, det antyder Herren gjennom den forklarende tilføyelsen: «Dersom mine ord blir i dere - bli i min kjærlighet». Vi blir i Kristus når vi blir i hans kjærlighet, og har hans ord ikke bare i hodet og i munnen, men i hjertet. Så det virkelig er vår trøst.

Dette at du blir i Kristus, og at han blir i deg, er ofte den mest skjulte hemmelighet. Men legg merke til om du lever av Kristi ord og Kristi kjærlighet. Er det slik, da lever du i Kristus, og Kristus lever i deg.

Du vet vel med deg selv om du har din trøst i Kristus. Du kan prøve det bl.a. på dette: Når du tynges og bekymres over dine synder og svakheter - får du da din trøst bare i ordet om Kristi kjærlighet, Kristi rettferdighet, Kristi blod? Eller finner hjertet ditt trøst i noe i deg selv, eller noe du foretar deg.

Legg godt merke til om du har din trøst i å gjøre, eller i å høre. Slik kan du merke om du lever i troen.

Når du med alt du selv kan foreta deg, likevel aldri blir trøstet, men bare ved å høre evangeliet, da merker du at trøsten kommer gjennom det du tror. Dette er så viktig et punkt, at den som ikke vil bli bedratt må legge godt merke til dette.

Har du et hjerte som er avhengig og lever av ordet om Kristus, som kroppen er avhengig av legemlig føde, da blir du i Herren, og han i deg. Da kjenner du også hvordan hjertet dras til ham, hungrer og tørster etter ham, og bare i ham og hans kjærlighet får trøst og liv.

I Gal 2 skildrer Paulus så herlig hva det vil si at vi lever av Kristi kjærlighet, og at Kristus lever i oss gjennom troen: «Jeg er ved loven død fra loven for å leve for Gud; jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, for det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og gav seg selv for meg». Her ser vi helliggjørelsens rette liv og kraft. Det er dette som er å bli i meg - bli i min kjærlighet. 

Legg merke til hvordan apostelen ordlegger seg: «Jeg er ved loven død for loven - jeg lever nå i Guds Sønns tro, han som elsket meg».

Se her, du fattige sjel, hva det er du mangler når du er en slave under synden. Når du nok kan bli redd, ja, helt fortvilet over synden. Men likevel ikke helt kan avsky og hate den, så synden fortsatt ennå er sterk i alle dine sanser og lemmer. Feilen er at du ikke er død fra loven. Ikke er fri og frelst i Kristi kjærlighet, men inni deg er bundet i trellens sinn under loven.

 Hvordan skulle det da være mulig at du kunne ha liv og kraft og en hellig vilje? «Hvis det var gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven». Nei, bokstaven slår i hjel. Loven gjør bare synden levende og «virker slik i våre lemmer at vi bærer frukt for døden».

Vil du ha liv og kraft til helliggjørelse, da må du være «død fra loven», og bare leve i Kristi kjærlighet. Apostelen sa: Jeg er ved loven død fra loven. Først har selve loven dødet meg, min egen virksomhet og innbilninger. Det skjedde når den vekket opp all mulig synd i meg. «Budet bedrog meg, og ved budet drepte synden meg», «og jeg døde» - nå var det slutt med meg. Jeg var ikke lenger i stand til å gjøre, kjenne, tenke eller foreta meg noe som helst. Innså at det nyttet ikke å røre en finger for å bli frelst. Jeg var fortapt. Jeg var død.

Da kom en annen lov, troens lov, og sa: Tro på Herren Jesus! Evangeliet talte til meg om hele Kristi fullbrakte verk, hans død og hans kjærlighet. Og alt var for meg! Da ble min ånd levende.

Og nå, som jeg var «skilt fra den andre mannen», ble jeg forenet med ham som er stått opp fra de døde. Og «jeg lever. Men nå lever jeg ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, for det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i Guds Sønns tro, han som elsket meg og gav seg selv for meg».

Det er selve livet i mitt liv; at Guds Sønn har elsket meg og gitt seg selv for meg. Det er dette som er å «bli i min kjærlighet».

Til toppen 

24. mai

Som en hyrde skal han fø sin hjord. Han skal samle lammene med sin arm og bære dem ved sitt bryst. Dem som har lam, skal han lede.  Jes 40:11.

Å, for en trøst når vi er nær ved å fortvile over vårt eget hjertes mørke. Når vi ser hvor kalde og ustadige vi er, og frykter for djevelens grusomme planer, list og pågåenhet. Ser det utrolige mangfold av forvirrende lærdomsvær. Og da kjenner oss utrygge og er redd vi skal rent fortvile og gå fortapt.

Å, for en trøst, når Herren sier at han vil selv være vår hyrde. Tenk for en trøst for en fattig synder, som kjenner sin ynkelige avmakt i alle forhold. At Kristus ser på syndere bare som sauer. Vi betyr ikke mer, vi er bare sauer, som han er den gode hyrden for. Som heller ofrer livet sitt, enn å skulle se at sauene blir borte.

Tenk også for en trøst når en med uro ser på farene som truer andre sjeler i den «lille flokken». Ser hvor mye som forviller sauene. Å, for en trøst det da er at han som har «all makt i himmel og på jord», er hyrden for sauene. Han skal sørge for dem.

Og tenk for en betryggende rettesnor for alle underhyrdene, de «små guttene», som Jesaja kaller dem, som både fra sitt indre og utenfra stadig stilles overfor spørsmålet: «Viser du sauene den rette veien? Behandler du sauene rett?».

Da er dette en veldig trøst å eie den trygge rettesnoren, dette helt avgjørende eksemplet Herren selv gir oss, når han sier: Jeg er den gode hyrden. For denne overhyrden må vi jo alle og enhver virkelig bøye oss. Ham er det vi må rette oss etter. Ellers er vi så visst ingen gode hyrder. «Har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til».

Det første i det vi nå har for oss, som er verd å stoppe opp for, og som fryder en fattig synder, er at her ser vi at Gud bare regner med oss som sauer. Fortapte og maktesløse sauer. Som umulig selv kan passe seg og vokte seg for ulven, men helt og holdent er avhengig av en hyrde.

Slik har jo også Herren  skildret menneskene over alt i Skriften. Og han arbeider uten stans på å bryte ned og ta fra oss de innbilningene som ligger så dypt i all menneskelig natur; at vi skulle selv ha lys og kraft til å hjelpe oss. At vi skulle i alle fall være i stand til å forstå noe, og kunne utrette noe.

Mot denne dype og stadige innbilningen sier Ordet tvert imot: «Fra himmelen skuer Herren ned på menneskenes barn, for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud. Men de er alle veket av, og alle sammen er ugudelige. Der er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste».

Ja, apostelen sier vi er så ugudelige at «vi er ikke en gang dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv». For Gud må virke i oss «både å ville og å virke». En slik udugelighet ligger uttrykt i dette bildet av sauene.

Blant alle dyrene er sauene de mest utsatte, vergeløse og enfoldige. De har ikke tenner til å forsvare seg med mot ulven. I tillegg er de kjent som dyr med svært lite forstand. Og dette har gjort dem til et ordspråk, så et svært lite forstandig menneske lett blir kalt for en sau.

Og slik er vi da, på det åndelige område, alle sammen store dårer. Ellers kloke mennesker er straks de største dårer når det gjelder deres egne sjeler. Og de mest opplyste kristne er alltid fortapt overfor «satans dybder», hvis Herren slipper dem.

Og selv når vi ser klarest hva vi burde gjøre, er vi likevel så avmektige at vi ofte må rope og sukke: «jeg er solgt under synden. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».

Å, bli nå endelig helt klar over dette, du som forvirrer hjertet ditt med spørsmålet om hva du selv kan utrette for å bli frelst!

Du er ikke så betydningsfull. Du er bare en sau! Bøy deg for Herren og bekjenn med David: «Jeg er en villfaren og bortkommen sau. Let opp din tjener!» Bekjenn at du ikke er i stand til å utrette noe som helst, ikke en gang å tenke.

Be om å få alt bare som en gave fra Herren. Hvis han velger å ville gi deg noe, så har du det. Hvis det ikke er han som gir deg, så er alt ditt eget strev forgjeves. Du er bare en svak og forsvarsløs sau.

Men se så videre den usigelige trøsten vi har i at Herren Kristus selv sier at dette er hans forhold til oss; Han er hyrden for sauene.

Og nå er det jo akkurat hyrdens ansvar at han skal ta vare på sauene. Han skal ikke vente at sauene selv skal kunne forsvare seg, selv skal vokte seg for ulven, selv skal seire over den. Nei, det er hyrden som skal gjøre alt dette. Og helt uten hensyn til om sauen fortjener det eller ikke. Det hører med til hyrdens kall.

Og husk nå på at Jesus selv sier: Jeg er den gode hyrden. Da vil han jo jeg skal regne ham for en god hyrde. Og vente av ham akkurat det jeg virkelig kan vente av en god hyrde. Hvem skulle jeg tro på, om ikke Herren selv?

Til toppen 

25. mai

Dere er verdens lys!  Mat 5:14.

Når Herren sier at han er verdens lys, og på et annet sted sier til sine disipler: Dere er verdens lys, ligger det absolutt ingen motsetning i disse ordene. Jesu disipler er verdens lys, like sikkert som han selv var det.

Som forsoner for hele verdens synd, står han alene. Der er han suveren, uten noen medhjelper, han trådte vinpressen alene. Men gjennom sitt liv lot han også verden oppleve Guds natur. Og på dette området skal alle Guds barn også  følge etter ham. Hver éneste frelst synder kan - og skal - være et levende vitnesbyrd om Guds hellighet og kjærlighet, slik Jesus selv var det her på jord.

Den Allmektige Gud har åpenbart noe av sin visdom akkurat i dette at han omvender sine barn til å være verdens lys. Mye av Guds hellige natur og egenskaper kunne vi se i Guds skapelsesverk. Og ennå klarere er alt dette skildret i hans åpenbarte ord. Men det er bare ganske få mennesker som gransker naturens oppslåtte bok. Og selv den flokken som alvorlig studerer Guds hellige ord, er i den store sammenheng tross alt ikke så mange.

Men Guds barns liv og framferd er den boken som alle mennesker leser. De kristnes liv er en oppslått bok for alle de omgåes med. Det kreves ikke noen spesielt skarp evne til å granske deres ord og gjerninger. Nei, både lærd og ulærd legger nøye merke til alt de foretar seg. Og utallige mennesker ville aldri tenkt på å undersøke nærmere Guds åpenbarte ord, hvis de ikke hadde blitt vekket opp for at det er en Gud, ved å se noe av ham selv gjennom hans barns liv.

Når verdens barn ser hvordan Kristi disipler er blitt forvandlet ved troen på evangeliet, da rører dette også ved dem. Og så begynner de ofte å lytte til og undersøke dette evangeliet nærmere, og får til slutt også motta det.

Det som er Kristi universelle menighets plikt, er også hver enkelt menighets og hver enkelt av dens medlemmers plikt. Hver éneste kristne forsamling er satt til å være et verdens lys. For å vise Guds hellighet og kjærlighet. Og på den måten være et middel til at andre syndere skal draes til Frelseren.

Hvis da en forsamling ikke står fram som noe verdens lys, i klar kontrast til den onde og bedratte verden rundt omkring, så fortjener den ikke å kalles en kristen forsamling.

Men la oss huske godt på at fordi hver menighet er satt sammen av forskjellige lemmer, så avhenger også helhetens «kvalitet» av de enkelte lemmene. Hvert lem i menigheten er jo kalt til å være et verdens lys - «et Kristi levende brev, kjent og lest av alle mennesker».

Hvis et lem ikke er et slikt lys, et slikt levende brev fra den kjærlige og hellige Gud, da forkaster han selv sin rett til å tilhøre Kristi menighet. Han er bare til skade, og en skam for menigheten. Og er også til stor skade i verden rundt ham.

Elskede brødre og søstre: Står det slik til med noen av oss? Vi stiller dette spørsmålet, ikke for at noen skal se seg omkring og kaste seg over andre med sin dom. Men at hver og en som kaller seg Jesu disippel, må spørre seg selv: Står det slik til med meg?

Vi ber hver eneste en av dere alle at dere oppriktig undersøker hva det er hos deg, helt konkret hos deg, - i det som ligger bak dine handlinger, eller i dine tanker, ord og gjerninger - som kan hindre Guds rike og hans ære.

Må nå hver eneste en som kaller seg Kristi disippel i fullt alvor stille seg selv dette spørsmålet: «Hva er det hos meg som kan gi menneskene grunn til anklage, og dermed hindre syndere i å omvende seg? Er det sikkert at jeg ikke på noen måte kan være årsak til at en sjel ringeakter Ordet, og ser på all levende kristendom som skinnhellighet?»

Ja, må hver eneste Kristi disippel stille seg slike spørsmål! Hver eneste kristen må nå straks undersøke hva det er hos ham som hindrer Kristi rike. Og utsett så ikke et øyeblikk å søke hjelp til å forandre på dette.

Det kan svi, og det kan smerte. Men la det heller skje nå enn senere. La oss aldri glemme at den grenen som ikke bærer frukt, skal hogges av og kastes på ilden.

Nå er dette egentlig ikke talt til dem som hver dag dømmer og straffer seg selv. Disse bør tvert imot se bort fra seg selv, og svøpe seg helt inn i Kristi rene drakt. Så deres sjel i ham får den hvile og styrke som trenges til helliggjørelsen.

Nei, her taler vi til dem som tror på evangeliet, men samtidig er lettsindige og ikke bryr seg. Det er disse Luther taler om når han sier: «Her gjelder det å ikke se på deres munn, men på hvordan de lever livet».

Ja, her er det ikke vakker tale som betyr noe. Men først og fremst om du har noe «Ånds og krafts bevis». Det er lett å rose seg av Gud og Kristus. Men om din tro er sann og oppriktig, det vil vise seg i om du også har Den Hellige Ånd i hjertet ditt. Da angriper, binder og korsfester Ånden ditt gamle menneske, og gjør deg ydmyk og full av kjærlighet.

Men du kommer aldri her i livet til å bli fornøyd med din helliggjørelse og kraft, - så sant du er våken, og ikke bedrageren har dysset deg i søvn i din egen innbilte helliggjørelse. Fremdeles kommer du nok alltid til å kjenne mye mer av din synd enn av din hellighet.

Men andre skal kunne se, og i lysere stunder skal du også selv som apostelen kunne bekjenne at «Guds nåde mot deg har tross alt ikke vært forgjeves». Det skal vise seg at med din tro fulgte likevel også de mest nødvendige Åndens frukter, - om enn ikke i den grad som du selv ønsket.

Til toppen 

26. mai

Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham ble stående for Herrens åsyn. Abraham kom nærmere ham og sa: «Vil du utslette den rettferdige sammen med den ugudelige?   1Mos 18:22-23.

Vi går inn i terebintelunden i Mamre, og lytter til denne underlige samtalen som føres mellom Abraham og hans høyhellige gjester på høyden like ved.

De står og ser utover i retning av Sodoma som nå skulle ødelegges (1Mos 18:16-33). Alt det som foregår her er bare i seg selv så dyrebart. Enten en ser på vår himmelske Fars omsorg, eller den trofaste tjenerens fortrolige og nidkjære bønn, kan det oppgløde ethvert Guds barns hjerte.

Men det viser oss samtidig hva alle Guds barn plikter å gjøre i liknende situasjoner. Det åpner også for et blikk inn i hjertet til en trofast Guds venn akkurat når et ugudelig folk skulle rammes av en Herrens straffedom.

Og ennå mer tiltrekkende og trosstyrkende er det blikk som åpnes for oss inn i vår himmelske Fars forbarmende hjerte. Og hvor høyt han setter sine troende barn, når han for bare ti rettferdige vil skåne en hel by som er full av ugudelige foraktere.

Hvis du leser beretningen i sin helhet i Bibelen, vil du se hvordan vår himmelske Far trer ned på sin tjeners plan, skjuler sin majestet, forvandler seg fra sitt guddomsvesen til en menneskelig skikkelse, og sine tanker til menneskelig talemåte, slik at en synes en hører og ser bare et menneske. Alt gjør han bare for å fjerne all frykt hos sin tjener, og vekke hans fortrolighet til seg.

Dette lykkes han også i. Vi ser hvordan Abrahams tro tennes mer og mer av Guds vennlighet. Slik at han beveger seg stadig lenger inn i bønnen. Men samtidig liksom stadig mer forlegen på grunn av sin frimodighet.

Abraham hørte at Herren ville skåne Sodoma hvis der var femti rettferdige. Men han innså straks at selv på denne betingelsen ville byene som var truet likevel bli rammet av Guds vrede. Derfor innså han at det var nødvendig fortest mulig å redusere det første tallet.

Vi vet han sluttet med å antyde ti, og fikk løfte om å bli bønnhørt. Da tenkte han at å gå lengre ned i antall ville være å krenke Den Høyestes rettferdighet, og at Herren, hvis der ikke fantes ti rettferdige, ikke ville kunne holde tilbake sin rettferdige dom.

Tidlig morgenen etter vender derfor patriarken urolig tilbake til samme stedet hvor han hadde talt med Herren. Bekymret ser han nå røyken stige opp fra dalen, som fra en ovn. Han hadde fått et sterkt inntrykk av Guds rettferdighet, og altså forstått at alt morgenen etter ville utfallet vise seg.

Herren stod sammen med sin tjener på en høyde hvor de kunne se ut over Sodoma og områdene der. På samme måte har også hvert Guds barn i Åndens lys et blikk ut og over de rent menneskelige situasjonene. Og ser i store verdensbegivenheter bare Den Allmektiges tanker. Ser at det er bare Guds sannhet og dom som åpenbares i alt sammen.

Herren talte med Abraham om hva han ville gjøre med Sodoma og Gomorra. Gjennom sitt ord åpenbarer han sitt råd også for oss. Vi vet at når et folk er kommet til det punkt at de ikke lenger hører på Guds røst, men frekt tramper både på hans bud og hans barmhjertighet, -. Da stiger syndens rop mot himmelen og nedkaller Den Allmektiges nidkjære ild gjennom store utvortes straffedommer.

Og hva vi da bør gjøre, har vi nå sett. Den som er benådet og lever i det tillitsfulle barnekåret hos Gud, så han taler med ham som barn med sin far, skal nå anvende denne nåden. Han skal tre fram og «stå for Herrens åsyn», som Abraham, med forbønn for dem som trues med straffedom.

Ja, la oss, som apostelen formaner, gjøre bønn og forbønn for alle mennesker, for konger og øvrighet, for hele Kristi menighet, og for våre nærmeste. Gud vil gjøre store ting, men helst som svar på sine barns bønner, for at hans nåde kan bli kjent og lovprist.

Derfor bør vi be om mye fra Herren. Vi ser hvordan den fromme patriarken seks ganger ydmykt ber om å få begjære ennå noe mer. Og ikke en éneste av disse seks gangene blir han avvist.

Gud svarte ham i sin nåde hver gang. Og hver gang vi ber Gud forbarme seg over syndere, kan vi være sikre på at vår bønn er velbehagelig for Gud. For da stemmer den så godt over ens med hans eget hjerte.

Guds barns bønner forandrer nok ikke på Guds dom og hans nåderikes lover. Den som bevisst står imot Herrens Ånd kan ikke frelses, selv gjennom Kristi egen forbønn og tårer. Det ser vi i Skriften når jødene ikke ville omvende seg.

Men det virker i alle fall forbønnen, at Gud likevel gjør noe spesielt med dem som hans elskede venner ber for. Vi ser også her hvordan Herren av hjertet var villig til å forlate alle disse truede byene, bare der fantes ti rettferdige.

Og her er så det neste vi skulle lære av dette bibelstedet. Og det er noe overmåte herlig som stråler fram fra Guds hjerte. For se hvor dyrebar i Guds øyne en éneste rettferdig er, d.v.s. en sjel som er rettferdiggjort i Kristi blod ved troen, som har syndenes forlatelse og gjerne vil helliggjøres.

For noen få slike vil Herren skåne en hel by, full av ugudelige mennesker. Herren Kristus viser altså at for ham er alle hans barn en dyrebar skatt, der de finnes, spredd rundt om i verden.

Det burde sannelig dra og bøye oss ned for hans føtter. Og nest etter forbønnen fra vår store Yppersteprest, er det visst ikke noe som har slik innflytelse på hvordan Herren handler med folkene, som når han ser de få rettferdige og deres forbønn.

Til toppen

27. mai

Elsk hverandre inderlig av et rent hjerte, dere som er gjenfødt.  1Pet 1:22-23.

Kjærligheten til Guds barn er en frukt og et tegn på den nye fødselen. En formaning til å elske med denne kjærligheten det her tales om, angår derfor ikke hvem som helst. Men bare gjenfødte kristne.

Vi må passe på at vi ikke prøver å formane dem som bare er «født etter kjødet» til å elske dem som er «født etter Ånden». Det blir alltid en umulig oppgave å ville oppheve den gamle fiendskapen mellom slangens sæd og kvinnens. Det er Guds gjenfødte barn det gjelder, når Herren Kristus og apostlene formaner: «Elsk hverandre inderlig!»

Kjærligheten er født i hjertene våre av Ånden, og vokser ved at vi selv lever sammenvokset med Frelseren. Likevel er det nødvendig, som med alle Åndens frukter, at den voktes og skjøttes godt. Derfor har vi de mange Skriftens formaninger og oppmuntringer til kjærlighet.

Og det er et stort tap, og en stor fare, om du mister kjærligheten til brødrene. Vår svorne fiende fører en konstant kamp mot de kristnes broderkjærlighet. For han vet godt hva han har oppnådd hvis han kan få ført deg bort fra samfunnet med brødrene. Også i våre egne hjerter finner han mange midler han kan bruke.

Men like mye som denne kjærligheten er en frukt av livet i Kristus, så er den også alltid totalt avhengig av dette livet. Så lenge jeg lever et liv i en levende nådens daglig omvendelse og tro, elsker jeg mine nådesøsken. Derfor ligger den første, den alminneligste og mest alvorlige årsaken til at kjærligheten blir kald, i et svekket nådeliv.

Når et jordisk sinnelag begynner å ta overhånd hos en kristen, da lever han ikke lenger i en nådens daglige omvendelse og tro. Da har han ikke lenger en sann syndserkjennelse og all sin trøst i nåden. Og da begynner han straks å bli kald overfor brødrene. Da ser han mer feilene deres enn den nåden som bor i dem. Også slik fullbyrdes disse ordene fra Herrens munn: «Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste».

I tillegg er det også mye uforstand og andre feil blant brødrene, som kan støte og dempe kjærligheten. Og så finnes det også meningsforskjeller som splitter brødrene. Riktignok gjelder som regel meningsforskjellene bare mindre vesentlige spørsmål, for i den store hovedsaken er jo alle Guds barn i hele verden enige. Men likevel kan disse meningsforskjellene påføre kjærligheten dødelige sår.

Dette skjer særlig på to måter: Først og fremst hvis jeg ikke innser at en åndelig bror kan være en like redelig og benådet kristen, selv om han ikke oppfatter alle ting i Guds ord slik jeg gjør. Det har sammenheng med at jeg ikke forstår at det finnes gjenfødte Guds barn også blant dem som på visse områder har andre oppfatninger. For følgen av dette blir at jeg begynner å fordømme alle disse som i noen grad har en annen mening enn meg. Og en slik dømmesyke vil alltid slokke kjærligheten.

Noe ganske annet er det om jeg motsier den falske oppfatningen, eller påtaler en feil eller uforstandig oppførsel hos en bror. Slik også Kristus refset Peter når han drog sverdet, og en annen gang kalte ham «Satan» (motstander). Dette vil ikke gå ut over kjærligheten. Men helt å fordømme dem som tross alt har all sin trøst i Kristi blod, det bryter totalt med kjærligheten, og vil drepe den.

Dernest skjer dette når disse mindre viktige spørsmålene blir så store og avgjørende for meg, at de får førsteplassen i hjertet mitt. Det vises ved at alle de som er enig med meg i de aktuelle spørsmålene, selv om de ikke lever i Kristus, blir mere kjær for meg enn de som virkelig er Jesu venner, men ikke er enig med meg i et eller annet spørsmål. Å, det er et betenkelig tegn og et forferdelig forhold!

Det kan kanskje gjelde et så overfladisk spørsmål at selv Kristi fiender med glød kan gå inn for det. Men som er blitt så viktig for meg at jeg i kjærlighet og glede har samfunn med disse, utelukkende fordi de står sammen med meg i dette mindre viktige spørsmålet. Framfor å foretrekke et møte med de nådesøsken i Kristus «som har fått samme dyrebare tro som jeg i vår Gud og vår Frelser Jesu Kristi rettferdighet».

Når altså et menneske som er min Herres fiende. Som ennå aldri har fått den tanken å søke sin forsoning og fred i Lammets blod. Som ennå aldri har ligget som en fortapt synder ved Jesu føtter, men har trampet Guds Sønn under fot og vanhelliget paktsblodet. Er det ikke da betenkelig, og en fryktelig situasjon, når et slikt menneske blir mer kjært for meg enn en Jesu venn, som har fått sitt alt i Lammets død og smerte. Som er Guds barn og min evighetsbror?

Og vitner ikke dette om at det ubetydelige spørsmålet, som var årsaken til alt sammen, har fått større betydning for meg enn Frelseren. Og de som er brødre på det grunnlaget er kjærere for meg enn de som er brødre i Kristus?

Kjærligheten til Guds barn kan altså utslokkes gjennom så mange forskjellige forhold.

Hvor viktig er det ikke da å gi nøye akt på seg selv! Og ha klart for oss all den grunn vi har til å elske våre nådesøsken!

Til toppen

28. mai

Det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om livets Ord.......det forkynner vi dere. 1Joh.1:1,3                                                              

Tenk for en seirende trøst og styrke det var for Johannes, når han kunne gi så sterkt et vitnesbyrd! Det er den triumferende vissheten vi hører i dette vitnesbyrdet; Jeg forkynner ikke noe tvilsomt, men det jeg har sett med mine egne øyne, hørt med mine ører og rørt ved med hendene mine.

Johannes var den som hadde fått den store gleden å ligger inntil Jesu bryst. Som hadde vandret, hvilt og våket sammen med ham. Stått ved korset hans, og vært der da han fòr opp til himmelen.

Ikke så underlig da at Johannes med fryd kunne gjøre og lide alt som var nødvendig. I sitt evangelieskrift har han da også vitnet om dette han hadde sett: «Vi så hans herlighet, den herlighet som den Enbårne Sønn har fra Faderen, full av nåde og sannhet».

Peter har også triumfert på samme måte, og stadfestet sitt vitnesbyrd med hva han selv har sett: «Det var ikke smart oppdiktede eventyr vi brukte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi kraft og gjenkomst, men vi var øyenvitner til hans herlighet». Lovet være Gud!

Men så sier du: «Hva slags visshet kan så vi ha, vi som ikke har sett dette med egne øyne?». Jo, Gud være lovet: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv!» - Det er noe han har sett og skuet. Gud har sørget for at vi ikke står uten vitnesbyrd om ham.

Den som ikke tror Guds vitnesbyrd, han er med all rett straffet med blindhet. Han ser ingen ting. Ser ikke det som står rett framfor ham. Akkurat dette som de vantro jødene beviste, de som hadde Kristus og alle hans gjerninger rett for øynene sine. De hadde Johannes og Peter. Men så likevel ingen ting.

Men den som tror på Guds Sønn, ser i ham «urim og tummim» (lys og fullkommenhet). Han har hver dag samfunn med Kristus. Skulle han da ikke kjenne ham?

Den som tror på Guds Sønn, ser herlige ting. Først og fremst i seg selv og sin frelse; Det vil si ved gjenfødelsen en ny skapning, som ikke er noe mindre under enn den første skapning fra Guds hånd.

Og omkring seg ser han også stadig nye stadfestelser på Guds ord. Hva ser han ikke f.eks. av den lille rest av Israel i jødene! Hva ser han ikke gjennom hedningenes fattige lære om sine guder! Hva ser han ikke bare i det faktum at ordet om den korsfestede ikke stanset opp med hans død, men er gått ut til alle land!

Hva behøver han mer av bevis for Kristi oppstandelse? Hva er det da mer han behøver, for å vite hvem denne Herren var? Er det ikke alt sammen bare et spørsmål om å se Jo, takk og lov, o Gud! Vi har sett.

Men dette gjelder likevel ikke alle. Bare dem som du, Gud, «vil åpenbare det for». Vi må ydmyke oss under Guds mektige hånd, og be om denne nåden; om et åndelig syn. For dette får vi bare ovenfra, fra lysets Far.

Det andre Johannes lærer oss her, er at vi daglig må omgås vår Herre og Frelser og all hans sannhet og nåde, gjennom Livets ord. Dette at han daglig omgås med dette, antyder han ved å gjenta det samme med forskjellige ord: «Det som vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets ord».

Her ser vi det andre nødvendige vilkåret for at vi alltid kan ha en seirende trøst og glede av Kristus; nemlig at vi ikke bare har hørt og sett. Men stadig, igjen og igjen, hører og ser  -  og på ny ser og «rører ved», eller omgås med alle disse våre himmelske rikdommer.

Her er hemmeligheten til at vi alltid kan ha kraft og trøst i hjertet: Dette at vi ser, - ja, at vi stadig ser og gransker alt dette som er hele grunnlaget for all vår fryd.

Nå taler vi om det som alt sammen avhenger av. Her er årsaken til at vi har så lite fred og fryd i hjertene våre: Vi gransker alt annet - tusen ganger -. Bare ikke dette som gir liv og fryd. Ja, samtidig med at vi flittig hører og leser, kan vi like vel ha vårt indre øye rettet bare på oss selv, på all vår elendighet. Men Kristi kjærlighet, Guds evige utvelgelse, våre himmelske rikdommer, - det lar vi oss ikke senke ned i.

Og hva hjelper da alt Guds ord! Det vårt sinn er opptatt og omgås med, det fyller også hjertet vårt. Det er en beklagelig sykelighet hos mange kristne at de er så lite opptatt med å ta til seg alt dette store og herlige, som nettopp skulle fylle dem med fred og fryd. Derimot senker de hele sin sjel ned i slikt som fyller dem med alt ondt, og gir dem uro og kvaler. Det vi er mest opptatt med, det får vi også sterkest inntrykk av. Gud hjelpe oss!

Dette er noe så viktig og nødvendig, at alt er forgjeves hvis vi i dette forholdet ikke retter oss etter Ordet.

Her må vi hjelpe hverandre med formaninger og oppmuntring til flittigere å omgås med våre store rikdommer i Kristus. Det finnes ingen annen måte til å få noen glede og styrke i hjertet.

Luther, som hele dagen ikke gjorde annet enn å arbeide i Ordet og læren, hadde ikke noe annet råd enn det enkleste nådebarn har: Som sin egen sjels behov tok han daglig trosartiklene og de ti bud for seg, og noen velkjente kjerneord om Kristus, som han om igjen og om igjen for tusende gang tok til seg.

Og ingen annen kristen har ennå oppfunnet noen annen måte å få kraft på, og til å beholde den i hjertet.

Må så Gud hjelpe oss til å leve et liv etter dette!

Til toppen 

29. mai

Hvis vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.  1Joh 1:6.

Det store spørsmålet som hele tyngden av dette verset samler seg om, må være hva det vil si å vandre i mørket. Og i det spørsmålet skal vi være svært forsiktige, så vi ikke selv prøver å utdype det, men søker å finne Herrens egen mening, Ordets egen forklaring. Så vi verken påføres unødig uro, eller føres inn i en falsk trøst.

Men Gud skje lov! Alt ligger ferdig utdypet i Ordet. Kristus sier: «Hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt». Merk: «For at ikke gjerningene hans skal bli avslørt»!

Menneskene skyr det avslørende ordet. De vil ikke kom fram med hele sitt liv for Gud, som er lyset, og la synden bli avdekket og dømt, bekjenne den og be om tilgivelse og forsoning. Isteden forsøker de å dekke seg, og sier som Judas: «Det er vel ikke meg?» Det er jo akkurat dette som er å vandre i mørket.

Sammenlikn så dette med vers 8: «Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss». Og motsetningen, i v.9: «Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast».

Å si at en har samfunn med Gud, og samtidig vandre i mørket, er å ikke ha et åpent forhold til Gud, å ikke ligge med sin synd innfor nådestolen. Vi vil tvert imot ikke overgi synden vår til dom. Vi vil ikke bekjenne den for Gud, for å få den både forlatt og dødet. Vi vil fortsette uforstyrret i vår synd. Og drar over oss et dekke av unnskyldninger og skuespill, for å få ha synden i fred, så den verken blir straffet eller tatt bort.

Den egentlige grunnen til at et menneske vandrer i mørket, er at de har en ånd som sover. Som ikke vil høre og ikke vil vende om, og ikke regner med noen Gud.

For gjennom sitt ord forkynner jo Gud oss sin vilje og sin frelse for oss til evig liv. Viser oss hvordan hjertet blir født på ny, og hvordan vi i vårt daglige liv blir helliggjort. Når vi da likevel fortsatt kan leve et liv som ikke stemmer med dette Guds ord, da skjønner vi at grunnen er forherdelse og forakt for Gud.

Mange kan ha en ganske ydmyk utvortes oppførsel. Vil skille seg ut fra verden gjennom et andektig liv, en viss kristelig aktivitet, vakre ord og gjerninger. Men de vandrer i mørket. For de lever ikke innfor nådestolen, i «det aller helligste», i den omvendelsen som er av Gud og «den dyrebare tro i vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet». De kjenner ikke til noen Åndens fødsel. Disse forakter det Ordet taler om hjertets indre forhold, og spotter altså Den Allmektige.

Men Gud er lys. Hans øye legger nøye merke til alt dette. Og han lar seg ikke spotte.

Du vet du aldri har erfart noen Åndens fødselsarbeid med din sjel, noen syndens nød og dom. Du har ikke kjempet innfor nådestolen. Og til slutt, gjennom Herrens salige nådebudskap blitt forløst fra dommen, har fått løftet om forlatelse, og gjennom dette et nytt liv i hjertet.

Nei, det eneste du vet er at du av deg selv begynte på en ny vei, når du innså at det var nødvendig. Du begynte å lese dine andakter, begynte med bønn og gode gjerninger. Og slik har du fortsatt, uten noen gang å ha sunket ned i en overmektig og overstrømmende synd. Heller ikke har du opplevd at nåden, midt i din fortapthet «strømmet over ennå mer».

Nei, din forbedring og din trøst har vokset i takt med hverandre -. For din trøst har nemlig hele tiden bygget på din egen omvendelse og forbedring. Og slik fortsetter du, og håper til og med det skal ende godt. Du; dette er det samme som å spotte Herren, og forakte hans ord!

Du vet at Skriften lærer en helt annen vei; ved at synden blir stor, og så nåden ennå større. Denne nye fødselens trange port. Og du vet Kristus uttrykkelig sa: «Uten at en blir født - født på ny, kan en ikke se Guds rike».

Men du frykter fortsatt ingen ting. Fremdeles håper du at du skal få se Guds rike.

Du hører noen Guds barn ut fra egen herlig erfaring tale om hva den nye fødselen virket i hjertet deres. Du hører dem vitne om syndenød, om tro og om fred og glede i Den Hellige Ånd. Og du vet med deg selv at det de sier er sant.

Men selv er du stum, så lenge det handler om dette emnet, - til det kommer til gjerninger, kristelig aktivitet og slike ting. Der føler du deg hjemme. Bare ikke i det som dreier seg om ditt indre forhold i dette med omvendelse og tro.

Men fremdeles håper du på at det skal gå godt med deg, at du skal få se Guds rike! Du ser nok hva det er Herren sier om dette. Men det vil du ikke forstå, ikke studere nærmere. Men går fort forbi det.

Ja, det er dette som heter å vandre i mørket med sitt indre menneske, og ikke ville komme fram i lyset.

Men djevelens påfunn er mangfoldige for å føre oss i fortapelse. Det finnes også mennesker blant oss som bekjenner seg som kristne. Som virkelig har erfart mye av dette Guds arbeid på deres indre liv. Og som med mange riktige ord og uttrykk kan tale om mye av dette. Om sin vekkelse, hvordan troen ble tent, deres klare vitnesbyrd osv. De vet også hvordan de skal tale om loven og evangeliet, om troen og om helliggjørelsen.

Men på tross av alt dette vandrer de nå i mørket. Det viser seg i at de frimodig driver med mørkets gjerninger, og vil ikke erkjenne synden, ikke vil la seg refse. Men unnskylder og forsvarer sine holdninger.

Det er dette Johannes nevner som tegn på hvem det er som vandrer i mørket. Han bruker eksemplet med hat, og sier: «Den som sier han vandrer i lyset, men hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Og han vet ikke hvor han går, for mørket har forblindet hans øyne».

Til toppen 

30. mai

Hvis jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!   Joh 21:22.

Herren hadde forberedt Peter på at han skulle lide martyrdøden, da han sa: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil». Men så ser vi Johannes forteller at da snudde Peter seg, så på den disippel som Jesus elsket, og sa: «Men Herre, hva da med ham?» Da er det Jesus svarer: «Hvis jeg vil at han skal leve til jeg komme, hva har du med det? Følg du meg!»

Det vi har mest lærdom av i denne teksten, er hvor fort og alvorlig Herren avbryter Peter som er opptatt med hvordan det skal gå med en annen disippel. Han vender hans oppmerksomhet bare mot det han selv er kalt til, og lar ham skjønne at alt avhenger av ham som har kalt ham, og hans vilje. Hvis jeg vil, sier han.

Her er det viktigste ordet i Skriften når det gjelder våre gjerninger. Her er det ordet som gjør et menneskes gjerning stor, viktig og dyrebar - «Jeg vil» -. Her er det ordet som gjør at den minste og mest ubetydelige gjerning, som å feie et gulv, kan være mer dyrebar og hellig for Gud, enn om jeg bygde et stort tempel for ham. Eller gikk ut og omvendte hedninger. Hvis altså den første gjerningen var befalt av Gud, og sistnevnte bare var gjerninger jeg selv hadde valgt meg ut.

Å, om vi endelig en gang kunne få åpnet øynene for dette forholdet! For det er ingen ting som lammer ellers villige og trofaste kristnes nidkjærhet mer enn denne vår gamle tilbøyelighet til å se på gjerningens egen verdi i menneskers øyne.

Og denne holdningen greier vi ikke selv å rive oss løs fra. Er det en ubetydelig handling, anser vi den straks for mindre hellig og velbehagelig for Gud. Vi glemmer fullstendig at det bare er Den Allmektige Guds vilje og befaling som gir en gjerning noen verdi.

Nå vet vi at Gud alt fra verden ble til satte mennesket på prøve. Den prøven mennesket ikke besto. Gud ville skjerpe vår oppmerksomhet på det faktum at for Herren gjelder den minste gjerning like mye som den største. Alt vurderes bare ut fra hans ord. Og han ville bare prøve vår lydighet. Det er tro, kjærlighet og lydighet han ser etter hos oss. Vi ser det når Gud knyttet hele verdens store prøve til den lille gjerningen; at de ikke skulle ete av étt bestemt tre i Paradis.

Legg da endelig merke til dette: At mellom oss mennesker er det nok stor forskjell på gjerninger. Vi ser det f.eks. som en langt større tjeneste det den trofaste sjelesørgeren eller misjonæren får gjøre for menneskene, enn det en håndverker eller tjenestejente kan utrette.

Men i Guds øyne er den ene tjenesten like verdifull som den andre, når det bare er gjort i tro og lydighet til hans ord.

Vår Herre og Gud har et stort rike på jord; hele menneskeheten med både dens verdslige og åndelige ordninger. I dette riket finnes det mange forskjellige behov, og det krever mange slags tjenere og mange slags tjenester, som alle er nødvendige for helheten. Der må være konge og menigmann, overordnede og underordnede, lærere og elever, foreldre og barn, arbeidsgivere og ansatte. Alle har forskjellige kall, plikter og oppgaver. Og alt dette er like dyrebart for Gud, fordi han har selv skapt det slik. Dessuten er alt dette også nødvendig for oss.

Det er dette Paulus skildrer når han taler om de forskjellige lemmene på et legeme: «Ikke alle lemmer har samme gjerning. Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet slik som han ville. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. Og alt etter den nåde som er gitt oss, har vi ulike nådegaver», og ulike kall.

Nå har Gud gitt sine særskilte ordninger for hvert enkelt ledd i hele samfunnet. For barn og foreldre, mann og hustru, arbeidsgiver og ansatt. Og når hvert enkelt menneske nødvendigvis hører inn under et av disse ledd i samfunnet, har også hvert eneste menneske Guds ordning for hans liv og tjeneste.

Derfor kan også hvert eneste menneske som gjør de gjerningene Gud har bestemt for den plass han har i samfunnet, være like sikker på at han gjør en tjeneste for Gud. Som om Herren selv hadde kommet til ham og bedt ham gjøre denne gjerningen - . Og da hadde vi ganske sikkert vært overlykkelige, bare fordi vi fikk gjøre en tjeneste for ham.

Ei tjenestejente kan nok ofte synes hun har en ubetydelig tjeneste, og aldri tror hun kan få noen anledning til å gjøre gode gjerninger. Men hvis hun nå virkelig kunne ta dette vi nå har vist, til seg. Da skulle hjertet hennes fylles av fryd over at hun med sine enkle, huslige gjøremål bare gjør gode gjerninger, og alltid får tjene Gud. For hennes plass og oppgaver blant oss er like mye en Guds ordning, som en biskops eller misjonærs gjerninger.

Forsømmer du derimot det Gud har bestemt for din oppgave i samfunnet, og heller velger å gjør en gjerning som i seg selv er stor, så har den ingen verdi for Gud. Og det å forsømme det Gud har bestemt for deg, er en stor synd.

Til toppen

31. mai

Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.  Joh. 10:27.

Se her hva Kristus sier om sine sauer: De hører min røst, og de følger meg. Dette er de første og klareste fruktene av det sanne kjennskapet til Kristus.

Når en stakkars forkommen sau virkelig begynner å kjenne sin gode og trofaste hyrde. Begynner å fatte at han har satt sitt liv til for hans liv, og nå elsker og vokter det trygt. Å, da blir det en lyst og en trang i livet for den sauen å få følge en så gode hyrde.

Det går ganske enkelt ikke an å kjenne ham, og så ikke elske ham. Og det er heller ikke mulig å elske ham, og så ikke ville følge ham. Men hvis han ikke har begynt å innta hjertet ditt så du gjerne vil forlate alt for å få være hans venn og etterfølger, da har du ennå ikke lært å kjenne ham.

Men la oss gå litt dypere inn i dette. Det er sant at troen og kjennskapet til Kristus har mange grader, og kan stadig vokse. Og en svak tro virker ikke samme kjærlighet og kraft til helliggjørelse, som en sterkere.

Derfor kan vi lett bli ført vill, hvis vi vil prøve vår egen og andres åndelige tilstand på den kraften som er virksom i vårt daglige liv. Og derfor har Pontoppidan i stor visdom sagt at «den rettferdiggjørende troen er det eneste sikre kjennetegnet på om et menneske er frelst av nåde».

Det samme har Luther sagt med disse ordene: «En kristen kan ikke bedømmes og gjenkjennes rett på annet enn samvittigheten (d.v.s. hjertets indre forhold både til Gud og til synden). For rette kristne kan falle, og de falske kan hykle og leve et svært så pent liv».

Men når Kristus sier: «Mine sauer hører min røst», så har han dermed markert to viktige frukter og tegn på en levende tro.

Først at de får et åpnet øre for hyrderøsten. Selv om de forøvrig kan være svært enfoldige og ulærde, har de likevel på dette området en spesiell, fin sans til å skjelne. De gjenkjenner den gode Hyrdens røst, framfor de andre.

For det andre ligger det også i å  «høre min røst» akkurat dette som er et så sterkt kjennetegn på Guds barn; at om de ikke alltid i handling er i stand til å utføre det de ville og burde, har de likevel et åpent hjerte og inderlig sinn for det. De har denne «villige ånd» som så inderlig ønsker å kunne gjøre det. De anklager seg selv for sine fall, og sukker virkelig etter nåde og kraft til å gjøre og være det som Herren elsker.

Dette beviser det hjertelig åpne øre og det lyttende sinn. Det Herren taler i sitt ord, det «fenger i dem». De setter det høyt, og lytter til det. Og har ikke noe høyere ønske enn virkelig å kunne gjøre etter det.

Det er bare så stor en nød for dem, noe de alle klager over, dette at det er en lov i deres lemmer som strir mot loven i deres sinn, så de ikke kan gjøre det de vil.

En kan legge merke til noe som er et bevis på deres lydige sinn og rene ånd: Hvis det er en synd som på en spesielt sterk måte forfølger dem, så er det akkurat denne synden de stadig er opptatt med å ta fram i sine bønner. Det er nesten ikke noe annet de ber så sterkt og inntrengende for, som å få hjelp til å bli løst fra denne. Og i slike perioder ser de på alle andres synder som ingenting imot denne. Det er bare deres synd som er så stor og fordømmende, synes de.

Å, takk og lov at det er slik med Guds kjære barn! Helt motsatt er jo forholdet hos hykleren og fariseeren. De ser bare hvor store og fordømmende andres synder er. Men sine egne synder overser de fullstendig. Legg altså merke til at det er Den Hellige Ånd som følger med den levende troen!

Men der er også noe du skal legge merke til med ordene «de følger meg»: Hvis et menneske omgås og lovpriser evangeliet på en måte der han samtidig likevel fortsatt er den samme i sinn og skinn som han alltid har vært. Fortsetter i sitt gamle forhold til verden og sine hemmelige synder. Det skjer ingen forvandling til en total annen retning i livet, til en Jesu disippel og etterfølger. Da har dette mennesket bare bedratt seg selv med en selvlaget tro.

Stans opp, og tenk over dette, hvem du så er, du som leser disse Jesu ord: «de følger meg»!

Du er bedratt, og har bare en falsk, selvlaget tro, hvis du ikke er blitt en Jesu etterfølger. Den levende troen er «en Guds kraft i oss så vi blir forvandlet og født på ny av Gud. Som gjør oss til helt nye mennesker i hjerte og sinn, og har Den Hellige Ånd med seg» (Luther). Og Paulus sier: «Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning». Ja, det er som han kommer inn i en ny verden og begynner et nytt liv.

Dette er det store beviset på om troen er levende, - etter at du først har lagt nøye merke til om den er sann. D.v.s. om den lever på Kristi forsoning og syndenes forlatelse, og ikke din egen kristelighet.

For hvis det skal bli noen sann Kristi etterfølgelse og helliggjørelse, må det springe ut fra at vi har syndenes forlatelse, og ikke fra vår egen rettferdiggjørelsestrang.

Først må vi, tilintetgjort og benådet, bli så inntatt av Kristus og hans nåde, at vi bare for hans skyld følger etter ham. At det blir en sannhet i hjertet vårt, når vi bekjenner: «Kristi kjærlighet tvinger oss. Og vi har slått dette fast for oss selv: Når én er død for alle, så er alle døde».

Men når denne Kristi kjærlighet tvinger oss, da blir sannelig også følgen av det et nytt liv, en ny skapning, som nå med en ny lyst følger Frelseren sin gjennom livet.