Første del 1 til 15 mai Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1.
mai Rettferdighetens
frukt skal være fred.
Jes 32:17. Luther sier: «En sann og god samvittighet har fred når Gud er nær, men er urolig når Gud er langt borte». Guds barn blir trøstet når Kristus åpenbarer seg. Den som ikke har liv i Gud blir da virkelig urolig. Guds
barn sier: når jeg bare kan tro at alt det som er skrevet om Kristus er
sant, da har jeg trøst. Den som ikke har liv i Gud uroes nettopp for den
tanken at det skulle være sant alt det Skriften inneholder om Kristus.
Legg
godt merke til dette tegnet! Det gir et karakteristisk vitnesbyrd om hvordan
du i virkeligheten har det med Gud og med dine synder. Det forteller om
du har latt deg forlike med Dommeren, om hvor ofte du oppsøker nådestolen,
bærer dine synder fram og søker forsoning der. Eller du tvert imot holder
deg borte fra Gud, og ikke taler med ham om syndene dine. Det
stod ikke rett til med David da han holdt seg borte fra Gud, og ikke bekjente
sin synd for ham. Når han derimot bekjente sin synd og søkte forlatelse,
da fikk han fred. Da kunne han av hjertet synge: «Salig er den som har
fått sin overtredelse forlatt». Han
hadde ikke den trøsten at han ikke lenger kjente noen synd hos seg. Nei,
han sier tvert imot at «alle hellige» skulle få bekjenne sine synder.
Da skulle «mektige vannflommer, når de kommer, ikke nå fram til dem».
Dermed gir han oss et klart budskap om at de helliges fred ikke bygger
på at de ikke kjenner noe ondt hos seg selv. Men bare på dette at de bekjenner
sine synder og har forlatelsen. Fred
i samvittigheten avhenger altså av at vi har syndenes forlatelse. Mens
en stadig redsel for Gud derimot vitner om en uforsonet tilstand. Men
dette må vi ikke oppfatte som at enhver
frykt for Gud skulle vitne om en slik tilstand. Både Davids Salmer
og alle helliges liv viser klart at Gud ofte kan forskrekke og bekymre
sine hellige, så de bare opplever det som om Gud er vred på dem. De skjelver
i angst og «skriker på grunn av sitt hjertes uro». Men
legg merke til forskjellen: Dette er ikke
en konstant tilstand,
men noe som går over.
Deres egentlige liv er fred og tillitsfullt samfunn med Gud, som apostelen
sier: «Åndens attrå er liv og fred». Og videre: «Dere fikk ikke trelldommens
ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk det
utvalgte barnets Ånd, og i den Ånden roper vi: Abba kjære Fader». Fordi
synden ennå henger så fast ved oss, på grunn av svakheten i troen og når
Gud sender oss store prøvelser, så skjer det fremdeles at de hellige av
og til skjelver. Dette er ikke tegn på at noe er galt fatt. Når bare livet
som helhet er et forsonet og troende liv. Tvert imot ville det være et
betenkelig tegn om troen og freden aldri ble uroet gjennom slikt som vi
nettopp har nevnt. De helliges historie gir oss ikke et slikt bilde. Noe
helt annet er det når den egentlige tilstand for et menneske er et liv
fjernt fra Gud, og skrekk vekkes ved tanken på dommen. Det vitner om en
falsk, uforsonet ånd. Dette er grunnen til at «de ugudelige er som det
opprørte havet. Det er ingen fred for de ugudelige». De
fleste av dem er sikkert sovnet så tungt inn i en bedratt og falsk fred,
at «de synger til tamburin og lyre, og gleder seg over lyden fra fløyten.
De nyter det gode alle sine dager, og frykter ikke et øyeblikk for helvete»,
som Job sier. Mens
andre er klar over at de ikke er forsonet med Gud. De har en urolig ånd,
eller i alle fall en anelse om hva som venter dem. Slike
mennesker anstrenger seg ofte for å stille sin uro med gode gjerninger
eller andektige bønnestunder o.l. Men tanken på den kommende dommen og
evigheten gjør dem alltid på ny urolige. De føler seg aldri trygge på
at de har gjort nok for å bli frelst. De frykter alltid for at det kanskje
ennå er noe som mangler, og ser fram til at en gang skal vel dette også
bli bedre. Eller de gjør et forsøk på å nedjustere Guds krav. Tilpasser
dem liksom etter sin egen tilstand og liv, så de våger å håpe på en nådig
dom. Slik
svever sjelen deres på det stormende havets bølger, opp og ned, gjennom
hele året. Som Gud sier: «De har ingen fred». Når Guds straff, døden eller
evigheten, eller Herrens nærvær plutselig står foran dem, da skjelver
de. Slik
er det med de fleste mennesker. Det kan se ut som om de har fred. Men
det er bare så lenge de ikke opplever at Gud rører ved dem. På et øyeblikk
er det slutt på deres fred - straks de merker at Herren er nær. Dette
er jo en ulykkelig tilstand. Måtte
hver éneste en gå til sitt eget hjerte, og spørre seg selv innfor Herren:
Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt og funnet forsoning? Kan jeg i dette
øyeblikk møte Dommeren? Har
jeg vanligvis mer fred når Gud er nær hos meg, slik at jeg tvert imot
lider når jeg savner hans nærvær? Eller er det en betingelse for at jeg
skal ha fred; at jeg glemmer Gud? Svaret
du kan gi på slike spørsmål vitner om hvordan det står til med samvittigheten
din.
2.
mai Vi
roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet. Rom 5:3. Legg nøye merke til ordene: «vi vet». Det er dette at «vi vet» alt avhenger av, om noen skal kunne rose seg i trengsler. Det
er ingen som er glad i trengsler, uten at de vet
noe om trengselen, noe mer enn det som sees og kjennes. Det er ingen trøst
i selve trengselen. Og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle
kjenne smerten i tunge prøvelser. Davids
Salmer vitner f.eks. sterkt om de helliges følsomhet for lidelser. Skulle
jeg da dømme ut fra hvordan jeg selv opplever det under lidelsene, kunne
jeg så visst ikke rose meg i trengslene, men ville bare bli nedslått og
fortvilet. Derfor
er det nødvendig at vi vet
noe. Vet hva trengselen betyr.
Men også hva den virker
i oss. Enkelte
kristne blir fullstendig motløse og oppgitt bare en eller annen vanskelighet,
motgang eller ulykke rammer dem. Det virker som om de ikke vet noe som
helst mer om trengselen enn det de ser og opplever. Men
slik bør det ikke være med oss. Kristne skal være et folk som ser noe
mer enn det de har foran øynene sine. Som vet noe bare ut fra sin Fars ord. Ser vi ikke i trengselen
noe som helst som trøster oss, da kan vi jo ikke tro vår himmelske
Fars ord nettopp om dette. La
oss nå tenke litt over hva Herren, vår Gud sier om lidelser. Først og
fremst sier Herren uttrykkelig at ingen ting kan hende oss, ikke en gang
et hår kan falle av hodet vårt, uten at det er vår Fars vilje. Hver eneste
lidelse, hver en motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den
omsorgsfulle og viselige Faderen. Kan der være noe mer trøsterikt? Og
hva sier han så videre om meningen og betydningen av alt det bitre som
han sender oss? Apostelen kommer i teksten inn på hva trengselen virker.
Men vi vil først se på hva den betyr,
hva Guds mening og hensikt er når han tukter oss. Herren
sier: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg». Måtte vi huske
dette ordet godt! Det samme sier apostelen: «Når dere må tåle tukt, da
er det Gud som behandler dere som sønner». Ja, apostelen anser dette tegnet
på barnekåret så viktig at han også tilføyer disse tankevekkende ordene:
«hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner». Å,
for en uuttømmelig kilde av trøst i all lidelse, hvis vi bare kunne holde
fast på disse sannhetene! Først at alt som møter oss, av ondt eller godt,
stort eller lite, er sendt oss av vår Far! For
det andre; at alt som tukter, knuser, forskrekker og bekymrer oss, - vi
som lever i troen på Kristus, det vitner om Guds faderlige omsorg for
oss. Det er et tegn på vårt barnekår. Nå oppdraes vi for himmelen. Men
er du ennå et uomvendt menneske, da er det bare din ondskap som gjør at
du blir så plaget. «For sin overtredelse og sine misgjerningers skyld
ble dårene plaget». Da er det bare noe ennå verre som venter deg, hvis
det ikke skjer en omvendelse. Men har du søkt omvendelsens nåde og rettferdigheten
av tro, da kan du være trygg på at all din lidelse bare er faderlig omsorg.
For en rik trøstens kilde det er å vite dette! Videre
har vi også en rik trøstens kilde i trengselens «hälsosamma» virkninger.
Det er disse apostelen taler om når han fortsetter teksten vår med at
trengselen virker tålmodighet.
Ordet
«tålmodighet» må ikke oppfattes bare som en stille underkastelse i lidelsen.
For grunntekstens ord betyr egentlig standhaftighet,
utholdenhet i alt godt, modenhet og fasthet i kristendommen, og
det å holde ut inntil enden. Dette
virker trengslene hos sanne kristne.
Mens verden gjennom lidelsene tvert imot mister besinnelsen, knurrer
og forbanner Gud. Da er det at de som bare rent overfladisk har mottatt
ordet med glede, men ikke har røtter, faller fra på grunn av trengslene.
Men de som har «strukket sine røtter dypt ned», i Kristus, blir gjennom
trengslene stadig mer grunnfestet, faste og alvorlige i sitt gudsliv.
Det
apostelen her tenker på, kan vi ofte se i en flokk av vakte og troende
sjeler. Selv med et sant Åndens liv i hjertet, kan likevel ofte en ung
kristen som ikke har vært prøvet i trengsler, være temmelig ustadig og
vaklende. Følelsene hans og verden fører ham fort bort fra den rette veien.
Da
vekkes omsorgen hos hans nådesøsken. De blir bekymret og tenker: hvordan
skal dette gå? Men før en vet ordet av det kommer Gud med hjelpen. Han
fester et tungt lodd til den lette og ustadige sjelen. Det kan være en
langvarig lidelse, et bittert tap for hele livet, en langvarig sykdom
eller fattigdom, eller en ydmykende og påtrengende fristelse. Fra
nå av blir den tidligere så ustadige, vaklende sjelen langt mer gudfryktig
og stødig. Går nå dypere inn i Ordet, kjemper nå alvorligere i bønn, blir
nå mer og mer redd for sitt eget hjerte o.s.v. Trengselen
virker standhaftighet.
Men dermed virker den også spesielt tålmodighet.
Samme menneske, som i medgangstider var fullt av krav og utålmodighet,
så han i den minste motgang klaget og knurret både mot Gud og mennesker,
blir gjennom langvarig lidelse så tålmodig og fornøyd til sinns at han
synes både Gud og mennesker etter hvert er altfor gode mot ham. Men
hvis vi alltid skal kunne følge Guds vei, trenges det også en tålmodighet
i en dypere mening. Skal vi alltid holde ut gjennom all den åndelige stridens
trengsel og Guds underlige føringer, da blir vi avhengige av en helt spesiell
tålmodighet. Som også Herren Kristus sier. «Vær tålmodige, så skal dere redde deres sjeler!»
3. mai Hvor
mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort i hans blod, ved
ham bli frelst fra vreden! Rom
5:9. Her har vi nå disse veldige ordene som liksom med kraften av en brekkstang kunne velte bort de største steiner fra Guds barns hjerter. Apostelen
sier: Når Guds kjærlighet til oss mens vi ennå var syndere, uten forsoning,
uten rettferdiggjørelse, var så sterk at han frivillig gav sin enbårne
Sønn i døden for oss. Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort
i hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. Dette
er jo en overmåte sterk, mektig og trøsterik slutning. Og det er akkurat
denne trøsten alle Guds barn behøver. For det er tross alt dette som aller
mest bekymrer alle våkne sjeler som kjenner sin synd. De frykter for at
Gud kanskje på nytt kan bli vred på dem, og kanskje dermed la all mulig
ulykke komme over dem, og så til slutt fordømme dem. Da
blir det jo virkelig stor trøst i at apostelen nettopp møter slike bekymringer,
og med stor frimodighet liksom sier: Vi har en Gud som bare av kjærlighet
til menneskene har gjort så mye mens vi ennå var syndere, uten forsoner
og uten noen rettferdighet, at han gav sin enbårne, elskede Sønn i en
blodig død for oss. Er det da mulig at han nå, når vi er
blitt rettferdige i hans Sønns blod, skulle kunne trekke tilbake
denne nåden, og begynne å behandle og dømme oss etter vår fortjeneste
og etter loven? Hva
skulle det da være for, at han sendte sin Sønn i døden for oss? Kristus
sier: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for
at verden skulle bli frelst ved ham». Det var jo Guds mening og vilje
med å sende Sønnen at vi skulle bli frelst ved ham. Og dermed ikke lenger
dømmes etter loven, når vi tror på ham. Det
er fullstendig umulig at Gud nå skulle handle på en måte som strir mot
hans egen kjærlighet, og mot hans evige råd om frelse i Kristus. Det er
bare i våre egne hjerter slike tanker om Guds vrede oppstår, eller skytes
inn av den gamle løgnens far. I Guds hjerte vil det alltid være en evig
nåde over dem som tror på hans Sønn. Og det er ikke nok med at Gud elsket oss så høyt at han gav sitt liv for oss da vi ingen forsoning hadde, og derfor nå slett ikke kan være uten kjærlighet til oss når vi er forsonet. For apostelen lar oss jo her høre at vi som tror, nå også står for Guds åsyn i et helt annet lys; Nemlig som rettferdiggjort! Når
Gud elsket oss så høyt mens vi ennå var syndere, at han gav sin Sønn for
oss, sier apostelen, «hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort
ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden!» Legg
nå merke til hva det er apostelen sier: Nå
er vi blitt rettferdiggjort! Skulle ikke da Gud elske oss nå, han som elsket oss så høyt mens vi ennå var «syndere», som vi
nå har sett? Nå er vi blitt rettferdiggjort, d.v.s. ikke syndere, men
overfor loven fullkomne og ustraffelige. Og hvordan ble vi det? Apostelen
sier: «vi er blitt rettferdiggjort i Kristi blod». Først
og fremst har dette ikke skjedd gjennom noen fromhet eller gjerning hos
oss. For det andre heller ikke bare gjennom en mildere Gud, som dermed
har slått av på noe av sin rettferdighets krav. Nei,
sier apostelen, det har skjedd i
Kristi blod. Her kreves det at «blod ble utgytt». Og ikke noe
mindre enn Guds Sønns blod. I v.1 ser vi apostelen bruker uttrykket «rettferdiggjort
av tro». Og nå sier han altså her: «rettferdiggjort i Kristi blod». Da
merker vi oss ut fra hans eget ordvalg at det
ikke er gjennom selve
troen vi blir rettferdiggjort. Men bare gjennom det som troen
rettes mot, bygger på og lever av: Forsoningen i Kristi blod.*
Noe mindre kunne ikke utrette dette. Måtte
ingen la den tanken slippe til om Guds fullkomne hellighet; at han skulle
kalle noe menneske rettferdig som ikke virkelig er det. Skulle altså slå
av på en eneste bokstav eller tøddel i sin hellige lov, og så kunne rettferdiggjøre
noen uten at alt det loven krever var fullkomment oppfylt av dette mennesket.
Nei, hans hellige lov og dommer er like hellige og urokkelige som hans
kjærlighet. Disse
ordene; i hans blod, gir
oss en alvorlig påminnelse om hvor uendelig ond synden virkelig er. Om
Guds strenge og ufravikelig rettferdige lov og dom. Og om hans fasthet
i utførelsen av sin først uttalte dom: «Den dag du eter av det, skal du
sannelig dø». Hvis
Kristus ikke hadde utgytt sitt blod, og med det gått inn i det aller helligste,
så hadde han ikke «funnet en evig forløsning» for synderne. «Livet er
i blodet», og Kristi blod gjelder da på samme måte som hans død, hvor
han fullbyrdet hele sitt soningsverk. Derfor forkynnes «Kristi blod»,
«Lammets blod», gjennom hele Skriften som vår forsoning. Så
er da dette «dommen»: Når dermed alt, slik loven krever, er fullkomment
oppfylt av den store Stedfortreder og Yppersteprest, så la oss fryde og
glede oss, og gi ham æren. Og da først og fremst ved å tro og bekjenne at vi virkelig, og overensstemmende med loven, er rettferdige, -. Men husk igjen: ikke med noen innbilt eller oppdiktet rettferdighet. Men med en rettferdighet som fullkomment svarer til lovens krav, som også ordet «rettferdig» betyr. «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd» *
4.
mai Mitt
blod blir utgytt til syndenes forlatelse.
Mat 26:28. Ut fra disse hellige ord er det åpenbart at både synder og gode gjerninger er druknet, døde og forsvunnet i Kristi blods røde hav. At
de største synder der har mistet sin kraft til å fordømme oss. At de største
fortjenester av kristelighet og gode gjerninger har mistet sin kraft til
å rettferdiggjøre oss. For når Guds egen Sønn tross alt ble nødt til å
lide døden for å frelse meg, da vil jeg tie om hva jeg måtte kunne ha
fortjent innfor Gud. Ja,
her er det åpenbart at ingen synder kan hindre, og ingen gode gjerninger
kan gjøre at jeg benådes og rettferdiggjøres av Gud. At
det innfor Gud ikke er noe som helst som kan hindre den verste synder
fra å komme når som helst og motta Guds nåde og rettferdighet i Kristus
Jesus; Den nåde og rettferdighet som ble kjøpt til hele verden på den
store forsoningsdagen. Og som helt fra den dagen bare har ventet på ham.
Fordi han i all sin nød og fortapthet, i sin synd og uverdighet, ikke
behøver å bli noe som helst annerledes enn han er, for å få komme til
Jesus. Men at alt er ferdig,
alt er fullbrakt. Det
betyr altså at jeg får komme i samme øyeblikk jeg får bruk for
Kristus. Og får komme just slik som jeg er. Så syndig og uverdig jeg er. Med stort
eller lite kjennskap til Kristus. Så kald eller varm, så hard eller rørt,
så nidkjær eller likegyldig, så ren eller uren jeg er, -. For å få
i Kristus, som gave,
alt det jeg mangler. For
var det ikke slik, - men at jeg isteden selv først måtte ha noen gode
egenskaper som skulle gjøre Gud mer tilfreds med meg, - da fikk jeg jo
ikke nåden og rettferdigheten bare i Kristus. Da var det ikke «uten gjerninger»,
ikke «uten loven» jeg ble fullkommen, slik som Skriften påstår. Når
det gjelder omvendelse, anger og tro, så kreves aldri noe av dette for
å bevege Guds hjerte til å ville gi nåde. Men det er alt sammen nødvendig
for synderens eget hjerte,
for at han skal få bruk for
nåde. Og
når det er synderens største nød, hans største behov og hans eneste trøst
å få komme til Kristus, da er det allerede nok omvendelse, nok anger og
tro til at han alt kan være benådet i Kristus. Men legg godt merke til
at vi sier: største nød, største
behov og eneste
trøst! Måtte ingen bedra seg selv - ! Men
her er det videre åpenbart at så lenge vi blir i Kristus, d.v.s. så lenge
Kristus med sin forsoning, Kristus med sitt fullbrakte verk, Kristus med
hans nåde og vennskap, er vårt hjertes behov eller trøst, -. Da er vi
hvert øyeblikk i en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor
Gud. Den samme hvert øyeblikk, - i styrke og svakhet, når vi får
nåde til å gjøre noe godt, og når vi kommer til å falle i skrøpelighet
og synd. For
var det ikke slik, men at vi isteden var mer rettferdige og benådet innfor
Gud når vi selv var mer kristelige og pene, men mindre rettferdige når
vi var mindre kristelige, -. Da kom jo virkelig rettferdigheten av gjerninger,
- eller i det minste delvis
av gjerninger, og da også bare delvis
av Kristus. Og
det ville i sannhet være en fryktelig holdning
mot ham som har kjøpt
oss til Gud med sitt blod, og mot hele Skriften som så sterkt
imøtegår dette. Som stadig gjentar «av nåde», «ved Jesus Kristus», «i
hans blod», «ved troen», «ikke av dere selv», «ikke av gjerninger», «uten
loven» o.s.v. Kort
sagt: Er det sant at vi blir og er rettferdiggjort i Kristus alene, uten
noen hjelp fra loven, uten gjerninger, -. Da er jo naturligvis også følgen
av det at dette er vi også like
mye hver dag og hvert øyeblikk, så lenge vi er i Kristus ved troen.
For
det er ikke noe annet som forandres etter som tiden går, - som det ene
øyeblikket er bedre, og det andre verre -, enn oss selv og våre
gjerninger, i tanker ord og gjerning. Kristi rettferdighet forandres jo
ikke. Og når Kristi rettferdighet er vår
rettferdighet innfor Gud, da kan den rettferdighet som vi har
innfor Gud ikke forandres. Men når vi så taler om disse våre gjerninger, så gjelder det naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger, men hele menneskets, med legeme og sjel. Og da ikke minst disse vesentligste gjerningene som det første budet i loven handler om; sjelens, hjertets, tankenes gjerninger og tilbøyeligheter. Det gjelder kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker osv. Alt hører inn under overskriften: våre gjerninger. Men
skulle vår rettferdighet bygge på disse, da var den ikke Kristi rettferdighet.
Er vår rettferdighet derimot utelukkende Kristi rettferdighet, da bygger
den jo ikke på
disse. Slik
apostelen også sier det: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger.
Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det
ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning».
Men
dette siste forkaster han helt klart, og sier: «Jeg forkaster ikke Guds
nåde. For hvis rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves». 5.
mai Da
brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sov.
Mat 25:5. Disse Kristi ord om de ti jomfruene, både de kloke og de uforstandige, ser vi daglig stadfestet for øynene våre. Vi ser det i den ubegripelige søvn og lunkenhet som hersker over alt i kristenheten. Verden
er død og forherdet i selvsikkerhet eller kjødelig visshet. Hykleren bedrar
seg selv år etter år i en falsk kristendom og et falskt håp. De vakte
og kristne blir glemsomme og søvnige. De stanser på halvveien, eller vender
seg helt om til den åndelige død. Og
årsaken var at brudgommen lot
vente på seg, - tiden ble for lang og ensformig. Ingen åndelige
manifestasjoner eller andre ekstraordinære opplevelser. Den ene dagen
er som den andre, det ene året går som det andre. Ingen spesielle tegn
som tyder på at Herren kommer, er å se. De
ugudelige trives og fryder seg i all sin medgang. De er lykkelige og glade.
Den som frykter Herren og søker det usynlige, blir smilt av som en dåre.
Han opplever ofte ulykke og motgang. Tusen ting frister øyne og ører,
og vil fange ham. Og hjertet bøyes mot jorden. Alt
og alle er talerør for verden. Få eller ingen har omsorg, kommer og advarer
og vekker oss, eller gir oss et trøstens ord. Guds ord og bønnen forsømmes.
Bekjennelsen - og da også forfølgelsen - stopper opp. Slik
er ondskapens time og mørkets makt, når selv en kristen ikke greier å
holde seg våken, blir kald og slumrer inn. Og sover han lenge, kan nok
også den oljen han en gang hadde, tørke inn. Han glir over i kjødelig
visshet, selvsikkerhet og åndelig død. Den
søvn og kulde selv levende kristne faller i, viser seg i at det åndelige
og himmelske etter hvert ikke lenger betyr så mye for dem. Mens det jordiske
derimot blir stort og viktig for dem. Det som da skjer med en kristen,
er at han først blir ganske fornøyd og trygg på seg selv. Kjenner ikke
store problemer med synden, ingen kamp mellom Ånden og kjødet. Ingen frykt
for fienden. Ingen mistanke rettet mot seg selv. Som
nettopp var Peters tilstand da han så frimodig uttalte at «selv om alle
kommer til å ta anstøt på grunn av deg, skal aldri jeg ta anstøt». Noe
som skjedde bare få timer før han fornektet sin Herre og Frelser. Og som
David da han gikk opp på taket og kastet lettsindige blikk på kvinnen,
uten å frykte for noen fare. Eller hver enkelt av oss, når vi ikke lenger
er opptatt med å vokse i nåden. Når nåden i Kristus ikke lenger fryder
hjertet. Når bønnen og Ordet ikke lenger har den samme smaken... osv. Men
det som da kjennetegner den oppriktige ånden, og skiller en levende kristen
fra en død, er at den første snart blir bekymret over sin tilstand, snart
får et vekkende blikk fra sin Herre, og går ut og gråter bittert. Eller
det går så langt i hans selvtillit at Gud må bruke ytre midler, som tukt
og ydmykelser, eller sender en Natan som refser ham. Da innser han sitt
eget beste, tar advarsler og tukt til hjertet, bekjenner sin synd og sløvhet,
og vender om. Derimot
er det tegn på at søvnen og den kjødelige vissheten er gått over til død og forherdelse, eller kjennetegnet på en falsk kristen,
når en hele tiden er fornøyd og trygg. Ikke lar seg advare, men bare fortsetter,
som Judas, i bevisst synd, fornekter, skjuler og forsvarer den. Eller
som de uforstandige jomfruene: Utvortes likner de de forstandige i alt.
Under det ytre, derimot, i hjertets skjulte dyp, mangler de nådens liv
og skole. Men lar det i stillhet bare være med det, inntil videre....
til døren er stengt! Å,
for en forskrekkelig tilstand, når et menneske ikke lenger er i stand
til å tenke alvorlig over hvordan de har det med Gud. Ikke i stand til
å stanse opp og se sitt forhold til de alvorlige spørsmålene. Ikke kan
frykte for sin tilstand, ikke reise noen mistanke mot seg selv - ! Men det er akkurat dette som kjennetegner den menneskelige naturen; En forskrekkelig og sann stadfestelse på den døden som skulle bli følgen av syndefallet, - «da skal du sannelig dø». Og en sann stadfestelse på skildringen i Rom 3:18: det er ingen gudsfrykt for deres øyne. De
hører, leser og tror gjerne om tusenvis andre at de blir bedratt uten
å skjønne at de går fortapt. Men frykter ikke selv for muligheten av at
det samme kan skje med dem. De leser og hører om karakteristiske kjennetegn
på sin tilstand. Men skyver det fra seg, og snur seg fort til alt jordisk
igjen. Her
ser vi sannheten i det Luther sier: «Den som ikke frykter for seg selv,
han har all grunn til å frykte», ja, har grunn til virkelig å bli redd.
For når en ikke kan frykte eller uroes over sin egen tilstand, kanskje
lever i en hemmelig eller kjær synd - og ikke ser faren i dette, ikke
ser synden så alvorlig, eller er tilfreds med seg selv og sin kristendom,
- . Da er dette fryktelige tegn på en skjult åndelig død. Det er forspillet
til en evig jammer. Mens
det nettopp er et karakteristisk kjennetegn på de levende og våkne kristne,
at de har en ånd som frykter for å falle ut av nåden. Og det frykter de
ofte for selv når det ingen fare er på ferde. De prøver seg selv, er redd
for å bedra seg selv, er misfornøyde med seg selv. Og når de kjenner de
blir søvnige og glemsomme, er dette det som bekymrer dem sterkest. Denne
årvåkne ånden som frykter angrepene, er også den rette årvåkenhet. Det
gjør at sauene holder seg tett inn til hyrden, at kyllingene alltid holder
seg under hønas vinger, at Guds barn daglig søker og ikler seg Kristi
rettferdighet. Og
da er de hvert øyeblikk bevart mot dommen. Bevart mot alt dette som skal
komme. Er hvert øyeblikk ikledd, og i stand til å møte Menneskesønnen. 6.
mai Jeg
ber dere, brødre, om å ta vare på dette formaningsord.
Heb 13:22. Så lenge et menneske får være en lydhør og ydmyk disippel, så det vil høre og følge all Guds vilje og råd til vår frelse, -. Da vil også alltid Den Hellige Ånd som har tatt bolig i mennesket, fullbyrde det gode verk den har begynt. Og Ånden vil fortsette å avdekke det som ennå kan være skjult, og rette opp det som er urett. Men
en ganske annen tilstand kan snart oppstå, en tilstand som ikke er så
lett å rette opp igjen. Det skjer når mennesket rett og slett gjør det
til en grunnholdning ikke å ta til seg alt som går på tukt og formaning.
Men isteden gjør et visst utvalg
av Guds ord, og ikke vil høre eller la seg bevege av det som angriper
kjødet og synden. Riktignok skal en foreta den grensegangen at en ikke samtidig med at en tar til seg av evangeliet om Kristus, også tar inn over seg lovens forbannelse og dom, i samvittigheten. For disse to kommer aldri over ens. Den som har Kristus, som søker eller eier sin rettferdighet bare i ham, er fri fra all lovens forbannelse, og bør alltid holde fast på dette. Ellers spotter og forakter han Kristi blod og alle Guds løfter. Men dette gjelder utelukkende i spørsmålet om hvordan vi står innfor Gud. Når
det derimot gjelder hvordan
vi skal leve her på jorden, så kan vi aldri få nok formaninger,
tukt og oppmuntringer. Og slike er det da svært nødvendig at vi tar til
oss, og i liv og gjerning leve etter dette. Hvis det er slik at vi virkelig
vil være kristne - ! Men
så har vi dem som i tillegg til at de har den holdningen at de vil være
frie i sitt kjød og sitt liv, også gjør det til en vane bare å velge ut
og ta til seg de ordene som høres ganske pene og kjærlige ut. De skyver
fra seg alt som angriper og uroer dem i deres synd. Følgen
blir jo at de stiller seg helt avvisende til de «hälsosamme» formaningens
ord. De ser på slikt som «lovtrelldom», som de som troende bør avvise.
De viser også fra seg all broderlig formaning og irettesettelse. Begynner
tvert imot å forsvare seg og sin synd. Og på toppen av det hele slår de
seg ned ved en eller annen usikker, uvirksom og kraftløs åndelig lærdomsbrønn.
Ved
den brønnen kan en både være mer kristelig enn verden forøvrig, - og
samtidig stå på ganske god fot med verden, og være helt lik dem
i hverdagslivet. For en slik kristelighet finnes også. Men
disse som går på denne veien er aldeles fortapt. Så sant ikke et spesielt
Guds nådes under skjer med dem. For de forherdes stadig bare mer gjennom
den grunnholdningen de har inntatt; ikke å ta til seg noen av de ordene
som ville korrigere dem. De skyr det eneste midlet som skulle hjelpe dem,
skyr «hälsosam» lærdom, og skyr plagen med en dypere og grundigere selvransakelse
o.s.v. Dette
er den brede villfarelsens vei. Og der går også til alle tider mange av
dem som lykkelig unngikk andre avveier, hvor de gjennom loven forsøkte
å bygge opp sin egen rettferdighet. Ja, også mange som hadde kommet igjennom
til troens liv. Og ennå flere, selvsagt, av dem som aldri hadde kommet
til noen rett omvendelse. Tenk
hvordan apostlene på sin tid advarte mot disse avveiene! Hvor sterkt og
høylydt sukker ikke Luther over det samme! Han sier: «Se hvordan man nå
alle steder stiller seg så dåraktig overfor evangeliet, at jeg nesten
ikke vet om jeg skal preke mer, eller ei. Jeg hadde stoppet opp for lenge
siden, hvis jeg ikke hadde visst at det gikk like ens med Kristus.
For så snart vi forkynner at det ikke avhenger av oss eller våre gjerninger,
men bare av Guds gave, så
vil ingen gjøre noe godt, leve rett eller være lydig, - i tillegg til
at man sier vi forbyr folk å gjøre gode gjerninger. Når
man så i sin forkynnelse taler om et rent og bibelsk liv, så vil verden
omgående kaste seg over det, og bygge seg en stige av dette opp til himmelen.
Men dette kan ikke Gud godta. Et dårlig liv duger ikke. Og et vakkert
liv tar jeg også anstøt av. Ja, for dem som bare er opptatt med å leve
et moralsk holdbart og pent liv, hadde det vært bedre om de hadde vært
horer og forbrytere, og lå i rennesteinen. Men fremdeles er det ikke Guds
vilje at vi skal leve et ondt liv. Hvordan
skal vi da stelle oss? Du må passe på at du holder deg på middelveien,
og ikke viker av verken til den venstre eller den høyre siden. Og lever
et bibelsk og stille liv overfor verden. Men uten å gjøre noe vesen av
det, eller oppføre deg som om dette skulle være bedre enn om du sover
eller er våken, som du jo ikke ville tro gjorde deg mer fortjent til himmelen.
Altså
skal alt bibelsk og rett liv leves i nådens Ånd. Slik at ingen har den
holdningen at noen som helst gjerning skal gjøre meg mer berettiget til
frelsen. Jeg
ville gjerne ha slike disipler som hadde klart for seg hva et rett kristent
liv er. Men en finner dem ingen steder med like holdninger. For enten
vil flokkene være altfor ukristelige, eller også altfor hellige. Vel,
vel, den som kan fatte det, han fatte det. Vi kan ikke mer enn å føre
det inn i ørene. Gud må føre det inn i hjertene!» 7.
mai Kristus
døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men
ham som døde og oppstod for dem.
2Kor 5:15. Disse ordene sier oss for det første at vi har fått del i hele Kristi fortjeneste, hele det verk Kristus fullbyrdet ved sin død. Slik at hans egen død på Golgata for snart to tusen år siden er blitt vår egen så fullkomment som om vi selv hadde vært der og lidd den døden vi fortjente. For
det andre at vi samtidig også er innvidd til en etterfølgelse
av ham i en død som er lik hans død. Slik at så snart vi er blitt
kristne, har fått del i Kristi fullbrakte verk og alle hans rikes skatter,
er vi også straks innvidd til
syndedøden. Forpliktet til straks å ta avskjed med vårt gamle
syndige liv, vår tidligere tjeneste under urettferdigheten. Nå i en daglig
korsfestelse av kjødet, mer og mer døde synden og leve Gudslivet. På samme
måte som Kristus gjennom døden på korset tok avskjed med de syndene han
hadde tatt på seg. Og
på samme måte som Kristus da gav seg selv til Gud som et evig gjeldende
soningsoffer, slik skal vi nå gi oss til Gud som et virkelig
takkoffer, hellig og velbehagelig for Gud. Alt sammen fordi Kristus
er død for oss, og fordi vi tror på ham og er ikledd hans rettferdighet. Men
kanskje dette ennå er for lite til å bevege deg til en virkelig alvorlig
overgivelse av kjødet til døden? Det er
kanskje for lite for deg at Kristus døde for deg, at du nå ikke lenger
er under loven, men under nåden? At du er fri fra synden? Du
trives kanskje bedre i syndens tjeneste. For da slipper du denne bitre
dødsprosessen. Da behøver du ikke
bestandig fornekte deg selv, og følge Kristus til korset. Men
husk: Ingen tvinger deg til å tjene Kristus mot din vilje, og det er selvsagt
mer behagelig for kjødet å leve i synden. Tenk
grundig over hva du gjør, før du slår følge med meg, sier Jesus (Luk 14).
Så det ikke skal gå som med den mannen som begynte å bygge et hus, men
ikke hadde regnet ut hva det ville koste. Og som etter mange dagers arbeid
og mye strev måtte gi det opp. Eller den mannen som gikk i krig, men ikke
hadde beregnet fiendens styrke. Synden
gir kjødet mang en fornøyelse, men det ville være urett å tie om dens
lønn - for «syndens lønn er døden». Når
det fortoner seg smått, det Kristus har å gi oss, bør vi altså tenke over
hva alternativet er. Hva det vil si å ikke
tilhøre Kristus, å ikke være
under nåden, men under loven! Ikke være fri fra synden, men selv i dødens
stund stå uten Stedfortrederen. Være i sine synder under lovens forbannelse,
og i dommen få motta syndens lønn, som er døden, den evige døden i helvetes
dyp. Det er dette som er syndens vilkår. Tenker
vi ordentlig over dette, da vil vi mye heller være korsfestet med Kristus,
og døde synden her en liten stund. Og deretter være med ham i Paradis
for evig, enn bare en liten tid å leve ut vår lyst i synden, og så ha
en evig lidelse. Og
det særlig når vi allerede her i livet ved Guds store nåde, ved Ordets
og Åndens trøst og oppbyggelse har oppnådd mye mer enn vi har gått glipp
av. Har ved oversprengningen av Kristi blod en god samvittighet, som er
«et daglig gjestebud». Men
så er da du en av disse lykkelige sjelene; du som ikke bare er døpt til
Kristus, men også er blitt vakt og har fått troen. Du har det håp at du
har den levende troen. Du vet du er satt fri fra synden og ikke lenger
er under loven, men under nåden. Slik at ingenting av alt det onde som
ennå henger ved deg, skal tilregnes deg. At loven ikke skal fordømme deg,
og Gud ikke være vred på deg. Men,
hør: Hvis du ikke har
denne troen, og slik en frihet, men tvert imot ennå er bekymret for hvordan
du skal bli kvitt syndens skyld og få en nådig Gud. Da hører du ikke hjemme
blant dem vi taler om her. Da kan du ikke døde synden og leve gudslivet.
Nei, da må du først få troens frihet. Men
er du, som vi nettopp sa, ved troen frigjort fra din synd og ditt trelldoms
sinn, så du kan glede deg over at du vet hvor fullkomment denne saken
er fullbyrdet av Kristus. Du har smakt hvor god Herren er, erfart hans
Ånds vitnesbyrd om din barnerett, og har Den Hellige Ånd i ditt hjerte. Da
må det jo også være en glede for deg å dø med Kristus, være korsfestet
med ham, gi deg helt og holdent til ham. Da
må det jo bli en plikt for deg å ikke lenger være din egen. Ikke lenger
følge ditt eget kjød, dine egne meninger, din egen vilje, dine egne lyster
og begjæringer. Men i alle ditt livs dager ta avstand fra all ugudelighet
og verdslig lyst, og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i denne verden.
Ja, leve for hans regning, som levde og døde for deg. For
«Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv,
men ham som døde og oppstod for dem».
8.
mai Dere
er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere.
Joh
15:3. La oss stanse opp litt her for den dype, hemmelige årsaken til at Kristus kunne kalle disiplene sine rene. De samme skrøpelige disiplene som Bibelen forteller hadde så utallige mangler og fall. Ja, som falt i virkelig store synder. Legg
merke til at selv samme kveld som han forutsa og opplevde deres fall og
synder, kunne han to ganger kalle dem rene.
Den ene gangen var dette ordene hans: «Dere er alt rene på grunn av det
ord jeg har talt til dere».
Hans ord hadde skapt den troen
som lever på Kristus og hans
renhet, hans fullbrakte verk. Den
andre gangen sa han: «Den som er vasket/badet (ved troen, i Lammets blod)
er ren over det hele (er fullkomment ren).. Også dere er rene, men ikke
alle. For han visste hvem som ville forråde ham. Derfor sa han: «Dere
er ikke alle rene». Denne tilføyelsen viser at Kristus talte om en
åndelig renhet. For både
fysisk, på sitt legeme, og etter den levittiske (kirkelige) skikk var
Judas like ren som de andre disiplene. Men
Kristus taler her om den skjulte, den tilregnede renheten som vi ved troen
er ikledd, og sier: «Dere er
fullkomment rene». Og det sa han samme kvelden som de syndet så
sørgelig. Og
slik talte altså han som «har øyne som ildtunger», og som er den som skal
dømme på den siste dag! Hadde han bare sett på det som bodde i
disiplene selv, da hadde han ikke sagt: Dere
er fullkomment rene. Nei, det var det at de var badet/vasket, og hans ord,
som hadde gjort dem rene. Riktignok
ikke i deres egne øyne, eller i noe annet menneskes øyne. Men i Guds øyne,
han som kan se og vurdere Kristi
rettferdighet rett. Å, for et sterkt bevis på den rettferdighet
som er den samme hvert øyeblikk og i
all evighet! Men
Gud er jo i all evighet uforsonlig mot synd, og han elsker rettferdighet.
Hvordan kan han da se meg som like rettferdig og god det øyeblikket jeg
faller og synder, som det øyeblikket jeg gjør hans vilje? Svar:
I sannhet har Gud en hellig og evig vrede mot all synd. Men - skal vi
da aldri ta til oss forsoningens
underlige råd, og lovprise den? All denne sin vrede vendte han jo
utelukkende mot Sønnen, og lot den ramme ham! All syndens skyld
og straff la han på Ham. «Herren kastet alle våre synder på ham.
Han (Sønnen) er såret for våre misgjerninger og knust for våre synders
skyld. Straffen ligger på ham». Var
jeg ikke kledd i hans rettferdighet, så ville den minste synd være nok
til å fordømme meg. Men det er med blikket rettet mot
Kristi rettferdighet at
apostelen sier det er
ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Og når så Gud
hjemsøker sine barn, som han alltid er mest nøyeregnende med, med straff
for synd, da skjer det ikke i vrede, eller for å kreve oppgjør for syndens
skyld. Da skjer det i kjærlighet. For å døde syndens rot
og begjæringer. Derfor
sa han om sin Sønns barn: «Men hvis de synder mot min lov og ikke holder
mine bud, da vil jeg hjemsøke deres synd med ris, og deres misgjerninger
med slag. Men min nåde vil jeg ikke ta fra Ham». I
sin forklaring over Sal 51 sier Luther om det vi her taler om, at synden
må sees på fra to sider: Først som forlatt
gjennom Kristi rettferdighet, som vi er ikledd ved troen, og som gjør
at syndene som ennå henger ved oss, ikke tilregnes oss. For det andre
holde klart for oss at synden ennå
bor i oss, som er grunnen til at vi behøver den daglige renselsen,
som Den Hellige Ånd bruker til å svekke og døde synden i oss». «For»,
sier Luther videre, «som også Augustin sier, så henger fordervet, eller
sykdommen (d.v.s. synden), som er medfødt, ved de hellige. Den rører seg
i vårt kjød, og er ennå ikke helt og holdent dødet og utryddet. Men den
er forlatt, og tilregnes ikke
de troende så de fordømmes. For Guds nåde og barmhjertighet hersker over
oss. Derfor kan ikke synden fordømme, eller gjøre Gud vred. Likevel blir
det, selv hos dem som er hellige og rettferdige, fremdeles noe igjen av
synden, som lyst, onde begjær og andre laster. Og det er å bli renset
også fra dette, David ber om her (i Sal 51). Derfor er det sant både at
en kristen ikke er
en synder, og at alle kristne er syndere». Men
virkelig å fatte - og så la den innta oss - denne høye, himmelske og aller
største trøstens hemmelighet, det er en virkelig stor kunst, sier Luther:
At nåden og rettferdigheten så absolutt ikke kommer av gjerninger. At
vi i Kristus hvert øyeblikk er like rettferdige og benådet. Ja, at «røveren
på korset i Kristus er like hellig som Peter, og avhenger overhode ikke
av at Peter og Paulus har gjort større gjerninger enn røveren, og deg
og meg» (Luther). Å
fatte denne evangeliets hemmelighet rett, og så la den innta oss så troen
skapes - og holdes i live, er en svært så vanskelig sak. Ja, hvis ikke
Gud selv av bare nåde gir oss Åndens lys, og åpner våre øyne og sinn,
så er det aldeles umulig. For vi er alle sammen av naturen «dårer og trege av hjertet til å tro alt det som profetene har
sagt».
9.
mai Slik
er da loven blitt vår tuktemester til Kristus.
Gal 3:24. Her ser vi nå målet med den syndserkjennelsen loven virker, og hva som kjennetegner en rett syndserkjennelse. Målet med selve syndserkjennelsen var nemlig ikke at Gud skulle kunne forlate synden. For at det skulle skje har en annen mann måtte kjenne og angre synden så sterkt at svetten hans ble som blodsdråper. Målet
var heller ikke at gjennom den bitre erkjennelsen av synd skulle synden
brennes ut og overvinnes. For det kan bare Ånden gjøre. Og den får vi
bare gjennom Ordet, når vi hører det forkynt. Riktignok
er det sant at syndserkjennelsen kan lære deg å avlegge en og annen ytre
synd, og at lettsindighet og villskap kan roe seg ned og dempes. Men det
egentlige fordervet stiger bare i samme grad inne i oss. Nei,
det endelige målet var at du skulle drives
til Kristus. At du ikke skulle finne noen ro og hvile noe annet
sted enn i fristaden; Kristus. Kjennetegnet
på at du kjenner synden din rett, blir derfor at
dette målet er nådd. Og det stadfestes når du ikke lenger har
noe håp om å oppnå nåde gjennom noen som helst medvirkning fra din side,
men bare søker nåden i Kristus og hans forsoningsdød. Hvis
du ennå kan bli som før i verden og synden, da er du ennå ikke vekket
opp. Ikke en gang blitt drevet inn mot deg selv og din egen
omvendelse. Og da kjenner du slett ikke synden. Men
om du så er vakt, men kan stoppe opp med deg selv, din
omvendelse, anger og bønn. Og har ditt håp, din trøst og din hvile i noe
av dette. Da kjenner
du ikke fordervet rett. Da er du fremdeles utenfor Kristus, og like fortapt
som en selvsikker synder. Her er det den falske, Kains, syndserkjennelse
åpenbares. Det
finnes mange vakte og kristelige mennesker, som kjenner og erkjenner mye
synd, ja, av og til kjenner seg helt fordømt. Men de kan gjennom alt dette
likevel greie seg selv. Den ene dagen går etter den andre i samme tilstand.
Og slik er det mulig å leve. Riktignok er de ikke helt tilfreds, men de
greier likevel å leve med det. De eter og drikker, arbeider og sover,
ja, kan le og fleipe, - selv om de ikke vet om de har Guds nåde, men kanskje
tvert imot åpent bekjenner at de er fortapelsens barn. Hører
de noen lovprise den frie og uforskyldte nåden, eller de innbys til å
motta den, da stiller de seg straks avvisende. Ofte inntar de en underlig
ydmykhet, og sier de slett ikke kan ta imot nåden slik som det nå står
til med dem. Og dermed sier eller mener de faktisk: «Å nei, jeg
er da ikke så frekk. Mine
synder er altfor store til at jeg skulle kunne tilegne meg nåden så
lettvint. Det kan bare den gjøre som ikke kjenner på så mye synd som meg».
Og
dermed har disse inntatt en skjult tilfredshet med seg selv. Eller de
tror faktisk de selv har det mer rett enn disse troende, som umulig kan
ha så sterk syndserkjennelse som de selv har. Disse
har en viss, men merkelig form for syndserkjennelse. En skulle ikke tro
det som tross alt er sannheten; at der ennå hersker en inderlig selvtilfredshet,
en selvsikker ånd i hjertet deres, som
har gjort selve samvittighetskvalen over synden til sin trøst.
Og dermed stenges Kristus ute, med sitt blods fullbrakte verk og sin
frie, store nåde. Om
så disse plagde seg selv til døde med sin syndserkjennelse, vil de aldri
nå fram til fristaden, til det eneste som gjelder for Gud. Og på denne
måten kommer de til å dø i sine synder. Disse
ser vi karakteristisk skildret i Kains skjebne. Han hadde også en
viss syndserkjennelse innfor Gud. Han sa: «Min skyld er for stor
til at jeg kan bli tilgitt!» Han hadde virkelig en urolig og rammet samvittighet,
en urolig ånd som skalv som lauv for det minste vindpust. Han var fremmed
overfor Gud, og ulykkelig alle sine dager. Men
legg merke til at dette at Gud var vred på ham, det ble ikke for tungt
for ham, det greide han likevel å bære. Han staket ut sin egen kurs til
landet Nod, øst for Eden, bygget seg en by og fikk kone og barn. Det var
ikke noen nødvendighet
for ham å bøye seg for Gud og få visshet om å eie hans nåde. Ja,
her ser du forskjellen mellom det som bare er en urolig
samvittighet, og det som er Åndens
vekkelse, mellom den syndenød som selve synden
og samvittigheten skaper,
og den som Guds Ånd virker
gjennom Ordet. Den
første finner en ofte hos de mest ugudelige, når de har gjort noen klar
og åpenbar synd. Men når samvittigheten ikke lenger er uroet, er menneskene
de samme som før. For alt det mennesket selv, eller noen som helst menneskelig
kraft kan få til, som i sin samvittighet, kan aldri føde dem på ny. Det
er det bare Den Hellige Ånd som kan. Den
vekkelse og syndenød som Ånden virker, driver alltid menneskene til omvendelse
og tro. Og skaper en total forvandling. Derfor blir kjennetegnet på en
sann syndserkjennelse alltid det vi har nevnt:
Den skaper en forvandling, og et nytt menneske reises opp, som
skyr synden. Eller
vi ser mennesket kan ikke lenger bli i sin gamle tilstand. Det søker en
redning, og innser til sist at det ikke nytter å lete etter den hos seg
selv, men bare i Kristus. Dette mennesket kan ikke hvile før det har mottatt
nåden i ham, og vissheten om å eie den. Denne nåden og vissheten virker
igjen fred, kjærlighet og et villig hjerte overfor Gud og alt godt. Og
dette var målet med syndserkjennelsen, ikke
at Gud gjennom den skulle bli villig til å gi
oss nåde. Men at vi skulle
bli villige til å motta
nåden.
10.
mai Sannelig,
sannelig sier jeg dere: Alt dere ber Faderen om i mitt navn, det skal
han gi dere. Joh 16:23. Det er mange som tenker som så: «Hva betyr det at jeg ber? Min bønn er jo så svak, så utilstrekkelig og uverdig, at Gud kan da umulig høre meg». Svar: Gud bevare deg fra å bygge din tro på bønnhørelse på hvor tilstrekkelig eller verdig bønnen din er. For det er dette du gjør når du på grunn av bønnens utilstrekkelighet tviler på bønnhørelse. Er
det da i ditt eget navn du skal be? Har ikke Kristus gitt deg lov til
å gå i hans navn til Faderen, og stå fram for hans regning, på den
verdighet han har oppnådd gjennom all sin lidelse og forbønn, høye rop
og tårer, sin død og sitt blod? Har han ikke sagt: «Hittil har dere ikke
bedt om noe i mitt navn. Men be nå i mitt navn, og alt det dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere»? Avvis
derfor djevelens angrep om din uverdighet, og si: «Jeg behøver slett ikke
min egen bønns verdighet. Jeg har en skriftlig fullmakt fra Den store
Herren, Guds enbårne Sønn. Han har befalt meg å gå i
sitt navn til Faderen. Han sa at «alt dere ber Faderen om i mitt
navn, det skal han gi dere». Og
når denne skriftlige fullmakten, signert med Jesu
navn, blir lagt fram for Faderen, da har din bønn en kraft og
verdi som holder. Dette bør vi ha klart for oss hver gang vi i vår bønn
bruker disse ordene: «for din Sønn, Jesu Kristi, vår Herres skyld». For
Gud verdsetter høyt sin egen
Sønns befaling og vår lydige tillit til den. Han
har jo selv befalt deg å be. Da gjør du bare det han selv har befalt.
Og da har din bønn kraft og er verdig på grunn av hans befaling. For
hvis Gud så på personen,
kunne ikke noe menneske komme fram for ham. Om dette sier Luther:
«Derfor må du si: Mine bønner er ikke dårligere, mindre hellige og velbehagelige
for Gud, enn Paulus’ og de mest hellige menneskers bønner var. Årsaken
er: I det som går på personen, erkjenner jeg gjerne at de levde et helligere
liv. Men jeg kan ikke godta at de har noe fortrinn når det gjelder befalingen
om å be. For jeg er overbevist om at Gud ikke hører bønn for personens
skyld, men for sitt ords skyld, og den lydighet vi viser mot ham og Ordet».
Nå
har jeg samme befaling om å be, og samme Kristi fortjeneste som de hellige
hadde. Når derfor Gud bare ser
på dette, bør jeg ikke anse min bønn mindre viktig og hellig enn
deres. Her
kreves nå bare tro,
den dyrebare gaven: Tro.
Og særlig når det du ber om kan synes helt umulig
å oppnå, og når Gud venter lenge med å bønnhøre deg. Da bør du foreta
en grundig undersøkelse av om noe
virkelig kan være umulig for Gud. Og
denne undersøkelsen skal du selvsagt først og fremst gjøre på Bibelens
hellige sider. F.eks. i beretningen om Israels utgang av Egypt, hvordan
de gikk gjennom havet. Om Daniel i løvehulen, de tre mennene i den brennende
ovnen, og det som står om dette i Daniel 2, eller i alle Kristi underverk
i Det nye testamente. Men
rett også den samme granskingen
mot underverkene på himmelhvelvingen og i blomsterengen. Tror du
da ennå noe kan være umulig for Gud? Når
han da venter med å svare, så tenk på alle de hellige som har ligget i
samme prøvelsens ild. Og husk at det hører med til Guds oppdragelse av
deg. Dette er noe du trenger for å øve opp din tro, din bønn, din ydmykhet
og tålmodighet. Men
hvis du har vanskelig for å tro så mye godt og stort om din Gud, så tenk
på enken i Luk 18. Jesus sier at hun i sin nød hadde vendt seg til en
sterk person, en dommer. Han verken fryktet Gud eller tok hensyn til noe
menneske, og ville derfor fra først av ikke hjelpe henne. Men til slutt
sa han til seg selv: «Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn
til noe menneske, vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken
plager meg (med bønn). Ellers vil hun slite meg ut ved stadig å komme
hit». Så
sier Herren: «Hør hva den urettferdige dommeren sier! Skulle da ikke Gud
hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt,
og er han sen når det gjelder dem?». Se
dette Jesu vidunderlige hjertelag! Bare for å oppmuntre oss til å tro,
bruker han en slik lignelse om sin kjærlige Far. Burde vi ikke skjemmes
over vår vantro? Dommeren
var jo ikke uovervinnelig, og Gud må da virkelig ha et varmere hjerte
enn denne dommeren! Skulle da Gud la oss rope forgjeves dag og natt til
ham? «Er han sen når det gjelder dem!», sier Jesus. Må
så Gud gi hver kristen mer iver og tro i bønn! Da vil nok også Guds verk
i ham og omkring
ham vokse mer. De som er blitt flittige bønnens mennesker, har alltid
merkbart større vekst i nåde og visdom, i nådegaver og kraft. Ser du en
kristen som har mer rikdom og frukt i disse ting, kan du samtidig være
sikker på at det er en som ofte er på kne for sin Gud. Derfor
vet vi også at de gamle, hellige, som David, Daniel m.fl. var særpregede
bønnens mennesker. Det berettes om evangelisten Johannes, at huden på
knærne hans var like tykk som under føttene, fordi han tilbrakte så mye
tid på kne. Og Prætorius sier: «jeg har ikke talt med noe menneske så
mye som med Gud». 11.
mai Hva
er det fremdeles jeg mangler?
Mat 19:20. Mange er kristelige, uten å være kristne. Ja, uten i det hele tatt å være vakt. Og mange er vakt og på en viss måte omvendt - nemlig ved den omvendelsen de selv kan foreta. De har vendt seg bort fra verdens løsslupne, gudløse vesen, og til et viljebestemt alvorlig og gudfryktig livsmønster. Men er fremdels ingen rett kristen, ennå ikke frigjort og frelst i Kristus alene. Mange
tror og bekjenner også at Kristus er vår visdom, rettferdighet, helliggjørelse
og forløsning, - fordi de vet at
Kristus skal være alt dette, og at det er dette de skal
tro og bekjenne for å være en rett kristen. Men under denne troen
og bekjennelsen er der et hjerte som har sin skjulte trøst og tillit til
noe ganske annet. Det kan være omvendelsens alvor, det kan være angeren,
bønnen eller kampen. For når disse tingene «fungerer tilfredsstillende»,
da er man så trøstet og så kristelig -. Men er det i
Kristus -? Det
sanne forholdet viser seg når noe av dette ikke
fungerer slik vi gjerne ville. Da kan vi ikke trøstes utelukkende med
Kristus. Da betyr han ikke noe som helst! Da viser det seg å være en snikende
egenrettferdighetens slange, en falsk tro. For den har ikke sin virkelige
- og eneste - trøst i Kristus alene. Vi
finner et herlig og treffende uttrykk for disse sannhetene i 1Kong 19:11-13:
«Og se, Herren gikk forbi, og en stormvind, stor og kraftig, rev fjellene
i stykker og knuste klippene for Herrens åsyn, men Herren var ikke i stormvinden.
Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter
ilden kom en svak, hviskende røst. Straks Elia hørte den, dekket han til
ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen». I
dette majestetiske, billedlige underet så profeten ikke bare Guds ledelse
av sitt eget liv skildret og malt for øynene. Men også et bilde på hvordan
Gud arbeider i sitt nåderike på jord. Stormvinden,
jordskjelvet og ilden var jo en treffende skildring av loven, hvordan og når
den arbeider. Mens derimot lyden av den svake, hviskende røsten, skildrer
evangeliet, og når det
er tid for dette - først sterkt, og i det ytre. Det
skildrer hvordan Gud handlet med menneskene på forskjellig vis i Det gamle
og Det nye testamente. Men også hvordan Gud arbeider mer stille i det
enkelte menneskes indre, der også alltid en «gammeltestamentlig tid»,
- med dens lover, krav, mangfoldige offertjenester og venting, - går foran
Kristi komme og nådefulle åpenbarelse. Og denne «gammeltestamentlige tid»
kan være lang hos den ene, og kortere hos en annen. Hos
mang en sjel reiser det seg nemlig ofte et stormvær av åndelige oppdagelser,
innsikt, forsett, åndelige ord og aktiviteter. Så de til og med selv i
Herrens navn begynner å storme på andre. Begynner å rive fjellene i stykker
og knuse klippene for Herrens åsyn. Og der er sterke meninger om mangt.
Men sørgelig lite besinnelse og visdom, sørgelig lite av erfaringens dybde.
Ja, selv er de ikke en gang vekket virkelig opp. For de har fremdeles
stor trøst i mange ting i seg selv, og har store forhåpninger til en stadig
positiv utvikling i deres omvendelse. Det er bare et sterkt vær, en
stor og kraftig stormvind. «Men Herren var ikke i stormvinden»
- ! Så
utvikler saken seg videre med slik en. Han blir virkelig vekket opp. Det
blir et jordskjelv i
hans indre. Et skjelv går gjennom hjertet hans. Han får se at med all
sin storm verken er eller gjør
han selv det Ordets innhold virkelig krever. Han forskrekkes. Han går
nå alvorlig inn for både å gjøre og bli det som kreves. Men han lykkes
ikke i dette. Der er ingen kraft. Det ble bare med jordskjelvet, og alt
det maktet å opprøre. For «Herren
var ikke i jordskjelvet». Tvert imot blir det nå bare verre og verre.
For «de syndige lystene blir vekket ved loven, som vekker all slags ondt
begjær i ham», og som nå bare overmanner ham mer enn før. Da begynner
det å brenne en ild,
en pinende angstens ild og en brennende anstrengelsens ild. Men alt like
nytteløst - for «Herren var ikke i ilden». Nå
faller motet. Alt er like fruktesløst. Alle forhåpninger har slått feil,
alle muligheter er tapt. Og nå begynner det å brenne opp, det som ilden
hadde antent; det egenrettferdige jeg'et:
Jeg..., jeg måtte, jeg
skal, jeg burde jo...!
Men Paulus sier: «Og jeg døde». Men
nå, nå kommer «en svak, hviskende
røst»; evangeliets helbredende, fredsskapende og frelsende stemme..
Nå er tiden inne for å trøste det fortvilte hjertet. Nå smaker
det godt å høre om en fullstendig ufortjent nåde over det helt og holdent
fortapte menneskebarnet som ligger der i sitt blod. Nå, når all annen
trøst har slått feil, får den rette trøsten
rom i hjertet. Nå faller de stormende tankene til ro. Kvalen og begjæringene
stilner. Nå er det født et nytt liv, en fryd, en fred, en kjærlighet og
en samdrektighet og fortrolighet med Herren. Nå er det skapt vennlige
øyne, glade og fredsskapende ord, nye åndelige evner. For
her er nå Herren, her dekker vi til ansiktet i salig undring overfor en
så uventet hjelp, en så uforskyldt nåde, og sier: Dette hadde jeg aldri
trodd. Dette forstod jeg ikke, at det kunne skje på denne måten. At jeg
av bare nåde skulle få nåde når jeg var som aller verst. Eller
vi blir stumme i salig skam over den store nåden, slik det står i Esek
16: «Du skal huske, bli skamfull og aldri mer åpne din munn på grunn av
din vanære, når jeg gir soning for deg for alt du har gjort, sier Herren
Gud». Når Elia i den svake, hviskende røsten opplevde Herrens nærvær,
da dekket han til ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i
inngangen til hulen». For liksom å gi uttrykk for at han nå bare stilte
seg inn under Herrens vilje i alt: «Tal, Herre; din tjener hører». Først
nå er man en kristen, og i stand til å leve et nytestamentlig liv - ikke i bokstavens, men i Åndens tjeneste. Nå er også den stummes
tunge løst til lovprisning, til en rett bekjennelse av Kristus. En rekkefølge
også David uttrykker slik: «Jeg
trodde, derfor talte jeg, men jeg blir svært plaget.». 12.
mai Lev
ikke et liv som tar etter denne verden.
Rom 12:2. Grunntekstens ord for «denne verden» betyr egentlig «denne tiden», d.v.s. hele vårt jordiske livs tid, som motsetning til den kommende verden. Men tiden eller tidsånden avhenger og består av verdens mennesker, deres ånd og vesen. Det
det tales om her, er derfor nettopp den
verdenen, den store massen av mennesker som hersker med sin selvopptatthet
og onde vesen. Som utvikler seg etter sin falne natur, og etter «den ånd
som nå er virksom i vantroens barn», «i denne verdens mørke». Derfor kalles
også denne mektige, onde ånd for «denne verdens fyrste». Derfor
er denne verden alltid ond, i en konstant strid mot Gud, forførerisk og
farlig. Apostelen kaller den også betegnende for «den nåværende
onde verden» (Gal 1). Derfor kan vi ikke leve et liv som «tar
etter denne verden», hvis vi vil ofre oss til Gud og gjøre hans vilje.
Den
som vil være en sann kristen, og følge etter sin Herre gjennom livet,
må helt og holdent bryte med det vanlige verdens vesen. Må, både i måten
å tenke, tale og leve på, gå inn på en helt ny vei. Det er dette apostelen
her mener med «Lev ikke et liv som tar etter denne verden». Men
skal vi følge denne formaningen, da er det nødvendig at vi «overgir oss
selv som et offer». For
da kommer vi til å leve et så ensomt og underlig liv at vi får hele verden
mot oss; far og mor, ektefelle, søsken og mange vel ansette og velmenende
mennesker. Og det vil vi ofte oppleve som svært bittert. La
deg da ikke bli nedslått eller forvillet. Herren Kristus og alle hans
etterfølgere har gått denne veien før deg. Ja, mange tusen er nettopp
derfor blitt martyrer, fordi de ikke kunne leve et liv som tar etter denne
verden. Derfor
skal du tenke slik: Riktignok ser jeg naboene og mine gamle venner, ja,
mine nærmeste, gå en helt annen vei. Og de har hele verdens respekt og
vennskap. Men på tross av alt dette vil jeg heller følge Kristus og hans
venner. Da har jeg et mye herlige samfunn enn det jeg gir fra meg. Jeg
har Gud og hans engler med meg, ja, alle de hellige helt fra verden ble
til. Gud hjelpe meg til å bli trofast til det siste! Du
vil også se mange som så selvsikkert regner seg for kristne, men samtidig
kan ha et tillitsfullt samfunn med Kristi fiender. Deltar kanskje sammen
med dem i mange unyttige ting, f.eks. unødvendig tidsfordriv på helligdagen.
Eller du ser dem kaste bort mangfoldige timer av den dyrebare nådetiden
i verdslig prat eller lesning. Men da må du som virkelig vil følge Kristus,
tenke etter om han og hans disipler brukte tiden til slikt, og så heller
følge disse helliges eksempel. Når
du ser mange som vil være kristne, alltid kan tie om Kristus og om den
faren de uomvendte lever i, bør du tenke over om dette stemmer med kjærlighetsbudet
og med Kristi lære og eksempel. Og så leve ditt
liv med dette som rettesnor. Slik skal du, både i større og mindre forhold,
lære å «ikke leve et liv som tar etter denne verden». Men
merk deg nøye at dette gjelder bare slike forhold som fører til synd,
som strir mot Guds åpenbare ord, eller mot kjærlighetsbudet. I
alle andre forhold derimot skal vi leve som andre mennesker, beholde et
naturlig levesett, og ikke oppføre oss merkelig med et påtatt og kunstig
vesen eller unødvendig egenart. En
hovmodig ånd frister av og til selv ydmyke sjeler til å oppføre seg som
hyklere; ha et spesielt utseende og merkelige kjennetegn i måten å være
på. Slikt kan noen selvsagt også fristes til å kalle for «ikke å leve
et liv som tar etter denne verden». Men det er selvsagt ikke dette apostelen
mener her. Dette er tvert imot skadelig dårskap som bar «gir djevelen
rom». Selv
i måten å være på, kom Herren Kristus «i menneskers likhet, og ble i sin
framtreden funnet som et menneske» - men uten synd. Har du et sunt kristent
sinn, skal du være hans etterfølger også i dette. Du skal alltid tenke
på hva som kan være til nytte for din neste. For det er den beste
rettesnoren for alt vårt ytre liv. Likevel
vil du nok gjennom troen og bekjennelsen, i nidkjærhet for Herrens ære
og sjelers vel, og ved at du alltid er på vakt overfor deg selv, alltid
bli sett på som noe rart av verden. Men
du må ikke la deg bekymre av dette. Vi er fremmede og pilegrimer på jorden,
som strekker oss etter vårt rette fedreland, det himmelske. Derfor vil
vi jo alltid bli sett på som dårer av verden, som her på jorden tvert
imot har sitt hjem og sitt alt. Det
er akkurat på disse helt vesentlige områdene som angår Guds sak, vårt
eget og andres evige liv, vi må vokte oss. Så vi ikke lever et liv som
tar etter denne verden. Det er dette apostelen legger oss på hjertet her. 13.
mai I
kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere,
at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke.
Rom 12:3. Hele dette brevet, hvor vi finner disse ordene, skriver apostelen til «alle i Rom som er Guds kjære, kalte og hellige». Likevel har han altså her denne spesielle tilføyelsen: «enhver som er iblant dere». Dermed
merker vi oss at det ligger ham på hjertet å trenge inn på hver enkelt
kristen, for å markere at hver
eneste
en virkelig trenger denne advarselen. At ikke noen må tro de
er frie for å fristes til hovmod. Når
apostelen vil at ikke en eneste skal overse denne formaningen, er det
samtidig også et klart signal om hvor skadelig nettopp denne fristelsen
er. Å
tenke for høyt om seg selv, ha for store tanker om sine gaver og anlegg,
og dermed bedåres av hovmodsånden, - det er det farlige ondet apostelen
advarer oss mot her. Og
hvis vi skal få se enda nøyere hva han sikter til med disse ordene, må
vi også legge merke til sammenhengen mellom dette verset og de som følger
etterpå (v.4-8). Der taler han om forskjellen mellom de ulike gavene,
deres rette bruk i menigheten, og viser hvordan alle Guds barn sammen
utgjør et legeme, og innbyrdes er hverandres lemmer med forskjellige nådegaver.
Av
sammenhengen forstår vi da at Paulus med det verset vi har foran oss i
dag mener at vi ikke, på grunn av forskjellige gaver, må splittes eller
opphøye oss selv, og se ned på de andre. Men beholde åndens enhet, ydmykhet
og kjærlighet. Men
om vi nå har oppfattet apostelens formaning, er det ikke dermed sagt at
dette er levendegjort i hjertene våre. Vi er fullstendig avhengig av at
Gud på sin spesielle måte forbarmer seg over oss, om noen skal unngå å
tenke for høyt om seg selv, ja, skal gå inn i et totalt frafall gjennom
den sterke og farlige hovmodsånden. For
den fristelsen er så påtrengende i all menneskenatur, og den angriper
i så forskjellige skikkelser. Til slutt stiller den seg så avvisende overfor
alt som er rett, at en kristen som skjønner dette kan bli mismodig med
tanke på livet videre, og bare må rope: «Gud, forbarm deg over meg!» For
intet menneske går fri for denne fristelsen. Den ligger i selve vår natur.
Vi finner det tidlig hos de små barna, og ser hvordan de begynner å sette
seg opp mot hverandre med sitt skryt: Jeg er bedre enn deg til å gjøre
dette osv. Og vi vet at det var spesielt egenrettferdighet og hovmod den
falne engelen i begynnelsen smittet menneskene med, når han sa: «Dere
skal bli lik Gud..». Og
så ser vi hvordan denne naturen fra da av trenger seg på i menneskene,
så det neppe finnes én kristen som greier å bare leve et stille og ubemerket
liv. For hver eneste en vil strekke seg oppover. Dette
ser vi til og med der hvor et naturlig grunnlag ikke finnes. Selv hos
dem som bare har svært beskjeden utrustning og anlegg, ja, kanskje er
det en kaller mindre begavet, ser vi til og med ofte denne merkelige hovmodsinnbilningen
stikke fram. Dette er et ganske merkelig studie som bevis på hvor dypt
denne tendensen ligger i all menneskenatur, selv om den framtrer i svært
så ulike omstendigheter og skikkelser. Kan
du nå ikke gjennom Guds ord og Ånd holdes i ydmykhet, fattigdom og gudsfrykt,
da begynner du snart å bygge opp store tanker om deg selv. Da er du plutselig
langt mer opplyst enn andre. Mer viserlig, trofast, alvorlig, ydmyk og
dyktig. Da
kan du være sikker på at du vil bli styrtet ned fra denne «tronen», falle
i all slags dårskap, eller i synd og skam. Her kan ingen årvåkenhet eller
styrke hjelpe deg. Herren Kristus sier uttrykkelig: «De første skal bli
de siste», «den som opphøyer seg selv, skal fornedres». Og Peter forteller
hvordan dette foregår: «Gud står
de stolte imot». Når
Gud står deg imot, forsøk da aldri å slippe fram på en lettere måte. Du
kan prøve med hva du vil. Uansett så kommer du til å falle. Tror du du
er mer vis og opplyst enn alle andre, så vil du falle i mer villfarelser
og dårskap enn alle andre. Tror du du er mer ydmyk og sterk enn andre,
så kommer du til å falle i mer synd og skam enn andre. Mang
en ung gutt og jente med en strålende framtid, fikk hele livet sitt ødelagt
bare på grunn av hovmod. Mang en kristen med store nådegaver falt i de
største dårskaper bare fordi han lot seg innta av smiger og stor ord.
Dette
er så åpenbart gjennom all erfaring både i stort og smått at hele verden
kjenner ordspråket. «Hovmod står for fall». Her er det ikke noe annet
som hjelper enn at du i tide lar deg advare. At du straks begynner å påkalle
og be til vår store og allmektige Gud om at han må forbarme seg over deg,
og gjøre deg ydmyk og fattig i ånden. Og den bønnen vil han gjerne høre. Hvis
du selv ikke gjennom Ordet og Ånden kan få et ydmykt sinn, har nok Herren
ennå et middel. Da sender han deg en sterkt ydmykende opplevelse. Men
ta da imot også dette som den aller største nåde, bare du kan bli bevart
i troen. For da er alt bare
nåde - mot det å bli sittende fast i hovmod, og bli «blant de siste».
Gud,
vær oss nådig! La da heller alt annet ondt ramme oss, bare ikke hovmodets
og forherdelsens dom!
14.
mai Dersom
vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater
oss syndene. 1Joh
1:9. Hva det vil si å bekjenne våre synder, kan vi lære av Davids ord i Sal 32:3,5: «Så lenge jeg tidde (om det jeg hadde gjort, min store synd) var mine bein skjøre, idet jeg stønnet hele dagen....men jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du tok bort min syndeskyld». Vi ser at denne bekjennelsen skjer overfor Herren. «Jeg vil bekjenne for Herren», sier David. Da skjønner vi at når han sier han «tidde», var det også en holdning han inntok overfor Herren. Men
hva vil det si, spør kanskje noen. Er det mulig å tie om noe overfor Herren?
Alt er jo åpent og bart for hans øyne! Jo,
dette er noe erfaringen viser oss. I Davids munn betyr det egentlig å
holde sin synd, sin dårlige og syke samvittighet på en viss avstand fra
Gud. Syndserkjennelsen skal liksom helst få kjøles ned litt, før en er
innstilt på å gå fram til nådestolen, falle ned for Gud, erkjenne synden
og be om tilgivelse og nåde. Men
dette ordet kan også sies å tale om alle denne verdens mennesker, som
går der døde, og ikke vil omvende seg. For hele verden går og tier med
sine synder overfor Herren. Derfor lever de i sin ufrelste, ulykkelige
tilstand. De kjenner ikke synden, og har derfor ikke mulighet for å bekjenne
den rett. Derfor
betyr ordet «bekjenne»
å omvende seg, lære å kjenne sin synd rett, den overhengende
forbannelsen som hviler over en, og søke nåde i Kristus. Dette er da også
alt som kreves for å få del i den forlatelsen som allerede er oppnådd
gjennom Kristi fullbrakte verk. Det
må oppstå en stor hunger
i landet hvor den fortapte sønn oppholder seg, for at han skal få behov
for å vende tankene tilbake til sin fars hus og den store synden han gjorde
da han forlot sin far og gikk ut og ødela arven sin. Først da bestemmer
han seg: «Jeg vil stå opp og gå til min far og bekjenne: Far, jeg har
syndet i himmelen og mot deg, og er ikke verd å kalles til din sønn. Men
la meg får være som en av dine leiefolk!». Slik
har Jesus selv gjort ordvalget når han ville gi et bilde av en omvendelse.
Og av disse ordene skal vi lære noe om den rette bekjennelse. Den fortapte
sønn nevnte ikke noen spesiell synd. Han sa bare: «Jeg har syndet i himmelen
og mot deg, og er ikke verd å kalles din sønn». Han sa ikke: Den eller
den synden har du all grunn til å være oppbrakt over. Men jeg,
jeg, hele meg, er uverdig til heretter å kalles din sønn. Hva
skal vi lære av dette? Blant annet at det er ingen rett omvendelse når
en bare kjenner og erkjenner en og annen synd, men samtidig har mange
andre gode sider som gjør meg selvtilfreds. Nei,
en må innse at en er helt og holdent fordømt, eller verd fordømmelse.
Videre ser vi at den fortapte sønnen ikke bare blir der han er, men begynner
virkelig på veien tilbake til sin far. Det er en falsk syndserkjennelse
hvis du fortsatt kan bli der du er; borte fra Gud, ute i verden og synden.
Men
legg også merke til at den fortapte sønnen sa: «La meg få være som en
av dine leiefolk!» Her er det hans egenrettferdighet og vantro som kommer
fram. Han syntes ikke han på ny kunne få hele sitt barnekår av bare nåde,
men at han først måtte tjene seg opp blant leiefolkene hos sin far. Og
dette er en holdning en stadig ser gjentar seg hos dem som omvender seg.
Men
der skal vi merke oss at faren fullstendig overser denne velmente villfarelsen.
Vi ser at «Mens sønnen ennå var langt borte (hadde ikke rukket å be en
eneste bønn, ikke gråte en eneste tåre, ikke gjøre en eneste tjeneste)
så faren ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang mot ham,
falt ham om halsen og kysset ham». Å,
her ser du den enestående, guddommelige forlatelsen! Hadde ikke faren
hatt all grunn til å si: Gå bort, så uverdig du er, du fortapte sønn?
Du har sløst bort arven din! Du har kastet fra deg din arverett! Men nei,
han bebreidet ham ikke for syndene hans med ett eneste ord. Heller ikke
krevde han den aller minste tilbakebetaling eller godtgjørelse. Men sørger
straks for at han blir iført den beste festdrakten, får ring på hånden
og skor på føttene. Og han lager en gledesfest fordi sønnen er kommet
hjem. Slik
har Kristus selv skildret den guddommelige forlatelsen. Det er slik han
vil vi skal kjenne ham og forholde oss til ham. Faderhjertet
var uforandret, ømt og tilgivende, selv under sønnens fravær og forferdelige
syndeliv. Det ble ikke forsonet ved at sønnen kom hjem. Det var
forlengst tilstrekkelig forsonet! Men han som hadde dratt bort,
hadde ingen nytte av det før han kom tilbake. Av
dette lærer vi at Gud er forsonet også for de ugudelige, de vantro og
uomvendte. Kristus har tatt bort også deres
synder på én dag. Også de har en nåde og forlatelse som er kjøpt
til dem; den beste festdrakten;
Kristi rettferdighets skinnende klare silke. Den har lenge vært
ferdig også for deres regning, og bare ventet på å bli tatt imot. Her
kan vi også lære når det
er at dette salige underet skjer, at en fattig synder virkelig mottar
nåde, forlatelse og barnekår. Det skjer straks han i bevisst alvor vender
om til Herren. D.v.s.
når han har mistet troen på seg selv og alt sitt eget; sin anger, bønn
og sin egen omvendelse, men vender sin oppgitte, sultne og tørstende sjels
øye mot den korsfestede. Og
i ennå sterkere grad når han fatter at han har sin frelse i Kristus. Første
gang han får se i evangeliet det han aldri før har sett; hvordan alt er
ferdig, er nok og mer enn nok i Kristus. 15.
mai Ordet
er ganske nær deg, for det er i din munn og i ditt hjerte; det er det
troens ord som vi forkynner. Rom
10:8. Legg godt merke til disse ordene! Her er troens hemmelighet. Her er den sanne visdom. «Ordet er ganske nær deg». Den
som vil finne Gud og Kristus, skal bare holde seg til Ordet.
Der vil Gud møte oss. Der finner du Kristus. Du behøver ikke fare omkring
og søke etter ham i underlige opplevelser eller ukjente skjulesteder,
verken i høyde eller dybde. Du har ham ganske nær deg, i Ordet, ordet som skaper troen, «troens ord». Lar du det innta
hjertet ditt, da har du Kristus og alt det ordene inneholder og lover. Du
behøver ikke sveve hit og dit med tankene dine som om du ville si: Bare
jeg visste hva Gud i himmelen tenker om meg, og vil gjøre med meg! Bare
jeg visste om navnet mitt står i livets bok, eller ikke! Å, bare Gud på
en eller annen måte ville åpenbare seg for meg og si meg det! Si
ikke noe slikt i hjertet ditt. Gud har allerede gjort det du ønsker. Han
har allerede åpenbart seg og gitt oss det ordet som gjelder for
alle, for hver
eneste
en. Du kan være helt sikker på at han gjør ikke forskjell på mennesker.
Nei, den nådens lov han har forkynt gjelder like mye for alle. Vi
forstår godt hvordan vårt lands lover gjelder i jordiske forhold. Kjenner
jeg samfunnets lover, så behøver jeg ikke si: Å, om jeg bare fikk tale
med kongen og høre om jeg kunne regne med hans kongelige beskyttelse.
Nei, jeg vet på forhånd hvem han er nådig mot, og beskytter. Det gjør
han mot alle som retter seg etter landets lover. På samme måte er det
med Guds ord. Det skyldes bare et altfor løst forhold i vår tro på Guds
ord, når vi ikke vet hva Gud tenker om oss. Han har jo allerede fortalt
oss det i Ordet. Der
ser jeg at hvis jeg ikke vil opphøye Sønnen, men velger å leve i verden,
fritt etter mitt eget kjød og lyst, i synd og lettsindighet, så er jeg
under fordømmelsens dom. Vil
jeg derimot forsøke gjennom egen rettferdighet etter loven å oppnå Guds
nåde, da vet jeg at kravet er dette: Oppfyll alt,
så skal du få leve! Og hvis jeg da synder i en eneste ting, så er jeg
under forbannelse. Er
jeg derimot dømt av loven, rådløs og knust, men søker nå frelse utelukkende
i Sønnen, i hans forsoning, og ikke lenger kan unnvære Sønnen og hans
evangelium. Da vet jeg at jeg allerede er ikledd hans rettferdighet, og
skrevet i livets bok, hvor ille det enn synes eller kjennes i hjertet
mit. Hvordan kan jeg vite alt dette? Jo, det vet jeg ut fra Guds eget
ord. Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv? Og
dette finner vi forkynt av ham over alt i Skriften. I
stort alvor bør vi prente denne lærdommen inn i hjertene våre. For ellers
vil det bli særdeles vanskelig å fortsatt bli i troen gjennom alle de
angrep hjertene våre blir utsatt for i denne verden. Kjødet er fullt av
synd. Samvittigheten full av et lovisk sinn. Og følelsene hos gudfryktige
sjeler er av og til som et åpent sår, mens Gud og hans nåde ofte fullstendig
er skjult og svært uforståelig. Her har da vår fiende, djevelen, rike
muligheter og midler han kan bruke til å anfekte oss så lenge vi er på
jorden. Da
gjelder det å ha et sterkt feste i nøden. Så vi ikke står avhengige av
hva vi er, finner eller kjenner i oss selv, men holder kraftig
fast ved den allmektige Guds evige ord.
Om
denne dyrebare lærdommen sier Luther følgende: «En ting er å føle. Noe
annet å tro. Derfor må en vende seg bort fra følelsene, og helt konkret
ta imot ordet med hørselen slik som det lyder. Liksom skrive det inn i
hjertet sitt, og holde fast på det. Selv om det ikke skulle være noe som
helst som tyder på at syndene mine er tatt bort fra meg, men tvert imot
er følbare hos meg ennå». Men
dette skjer da også bare ved at vi ved troen iherdig holder fast ved Guds ord. Og tenk bare på at vår store Gud, himmelens og jordens
skaper, forsikrer oss om at «Så sant jeg lever, jeg har ikke velbehag
i den ugudeliges død, men at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever».
Skulle ikke da hver éneste fortapt synder stole på dette, straks søke
Herren og få leve? Den
store Gud har helt fra verden ble til åpenbart sin evige rådslutning gjennom
mange uttrykkelige ord og talende forbilder; Ved å sende sin enbårne Sønn
ville han gjenopprette det som ble ødelagt ved syndefallet, ta bort synden
og oppfylle loven. Videre har en stor skare av evangelister med Den Hellige
Ånds kraft vitnet om at alt dette er fullbrakt. I
tillegg gir Herren selv oss
det høytidelige løftet: «Jeg er den første og den siste og den levende.
Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet - og jeg vi gi den tørste
å drikke av livets vannkilde uforskyldt». Skulle
ikke da hver eneste fortapt synder stole på slike løfter og tillitsfullt
gå fram til nådestolen? Skulle
ikke da hver eneste anfektede kristen med alle sine fristelser og skrøpeligheter
likevel la sitt trøtte hjerte få hvile i slike ord? Ordet,
Guds eget ord, er ganske nær
deg, ja, i ditt hjerte
og i din munn, når du i tro lar det få innta deg. |