Første del 1 til 15 juni Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1.
juni Hver
den som elsker, er født av Gud.
1Joh 4:7. Like umulig som det er å få snø og is til å varme hverandre så lenge de ennå er snø og is, like nytteløst er det å tvinge seg selv til å elske Gud og mennesker før hjertet er blitt forvandlet, før du har fått et nytt hjerte - som av seg selv elsker. Kjærligheten
kan ikke tvinges fram. Den er hjertets frie sak. Uansett hvor mye du kan
tvinge deg til å tale og leve, kan du likevel ikke tvinge hjertet til
å elske noen det ikke vil elske. Derfor
er det dårskap å tale om kjærlighet til et hjerte som ikke er født på
ny. «Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn
under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det». All
den kjærlighet en tror en har til Gud før en er født på ny, er bare innbilning,
noe en trøster seg til, som ikke holder. Du elsker Gud bare så lenge han
gjør og taler det som smaker deg. Men når han setter deg på prøve, eller
ber deg om noe som du ikke vil, da knurrer du mot ham, og anklager hans
bud for å være for harde på ett eller annet område. Og du elsker heller
ikke din neste som deg selv, men er alltid mer opptatt med ditt eget beste,
enn med hans. Slik
er alle menneskehjerter av naturen. Ja, alle,
uten unntak. Spør du da hvordan en får et nytt hjerte som virkelig elsker,
så er svaret at du aldri får en rett kjærlighet til Gud før han først har vist deg så mye av sin kjærlighet at ditt hjerte liksom smelter av denne hans kjærlighets
varme. Du
kan ikke begynne med å gi
Gud kjærlighet. Det må begynne med å ta
imot kjærlighet fra ham. Apostelen Johannes sier: «I dette er
kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss». Og
Jesus sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere». Men nå er det ingen Guds kjærlighet som kan smelte og forvandle hele ditt vesen, uten den som gjelder og frelser hele ditt vesen: Den kjærligheten som gjelder selve livet her på jorden og i all evighet; nemlig din benådning hos Gud, forlatelse for alle dine synder, og at du er blitt Guds barn. Dette
talte Herren selv om hos fariseeren Simon. En stor synderinne kommer inn,
faller ned for hans føtter, vasker føttene hans med tårene sine og tørker
dem med håret sitt. Fariseerne undrer seg over dette. Men Jesus forklarer
det slik: «Det var en pengeutlåner som hadde to skyldnere. Den ene skyldte
fem hundre denarer og den andre femti. Og da de ikke hadde noe å betale
tilbake med, ettergav han begge to gjelden. Si meg da, Simon, hvem av
dem vil elske ham mest?» «Den som han ettergav mest», ble svaret. Og Jesus
tilføyde: «Du dømte rett. Denne kvinnen har fått mange synder forlatt.
Derfor elsker hun mye». Her
ser vi betydningen av Paulus’ ord: «Der synden överflödade, der överflödade
nåden mycket mer». Jo mer loven får arbeide med samvittigheten, desto
mer herjer og kjennes synden. Jo mer vi kjenner av synden, desto større
blir nåden når alt dette forlates. Og jo mer nåde du får, desto større
blir din kjærlighet, glede og takknemlighet. Dette er Det nye testamentes
regjeringsform; At Gud befalte oss å elske våre uvenner, og med velgjerninger
samle glødende kull på hodet deres. Det
samme gjør Gud med oss. Han smelter og overvinner oss med den «överflödande»
nådens glødende kull. Og nå, nå først begynner du å elske Gud tilbake.
Nå blir også hjertet ditt så forvandlet at du elsker alle mennesker med
en helt ny kjærlighet. For Guds kjærlighet er utgytt i ditt hjerte ved
Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. Denne
kjærligheten til vår neste er tosidig: En almen
kjærlighet og broderkjærligheten.
Med den almene kjærligheten elsker du alle
mennesker, og gjør dem godt, hvor
du har mulighet, og i alle
deres behov. Kjærligheten setter ingen betingelser for hvem den skal
tjene. Forutsetter verken et fortrolig forhold, eller vennskap. Ikke noe
som helst annet enn at det er et menneske.
Det er om denne kjærligheten Jesus sier dette: «Elsk deres fiender, gjør
godt mot dem som hater dere» osv. Dette
er det viktig å legge merke til hvis du vil være en kristen,
så du ikke bare elsker dem som er dine venner, elsker dem som vi kaller
elskverdige, og gjør
godt mot dem. Som en kristen har du det ikke slik. Da må du bare tenke
etter om de har samme blod som du. Om de nedstammer fra samme Far i himmelen,
og fra samme stamfar på jorden som du. Om de er gjenløst med samme blod
som du. Og det er jo en stor oppmuntring til kjærlighet at du, når du
ser en som trenger din hjelp, tenker: Dette er min bror, min søster! For
etter kjødet er vi jo alle brødre og søstre. Det
andre slag av kristen kjærlighet, er broderkjærligheten.
I denne broderkjærligheten er alle Guds barn over hele verden knyttet
sammen i et salig, inderlig og fortrolig søskenbånd. De forskjellige kirkers
bekjennelser, ritualer og andre former eller skikker setter ingen grenser
for dette broderskapet. For det søker bare noe som finnes over alt der
Kristus forkynnes; nemlig Guds
barn, født av Gud. Fordi
grunnlaget for denne broderkjærligheten bare er dette: «Den som elsker
Ham som fødte, han elsker også den som er født av Ham». Og her ser vi
årsaken til at Kristus nevner akkurat denne
kjærligheten som tegnet på hvem som er hans rette disipler når han sier:
«Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har
kjærlighet til hverandre». For
alt annet kan hyklere kopiere. Men ikke den innbyrdes kjærligheten, som
oppsøker dem som er født av Gud. 2.
juni Jeg
hadde min lyst i menneskenes barn.
Ord 8:31. Vår store hoved-villfarelse, inngytt av slangen i syndefallet, er at vi ikke ser på Gud som en Gud, en hjelper og frelser. Men som en hard dommer, en arbeidsleder, som bare krever innsats fra vår side. Herren
har et ganske annet sinn. Hans høyeste ønske er å få gjøre oss godt. Derfor
har han sin lyst i å bo nær menneskenes barn på jorden. Der har han et
stort, uavbrutt sykehus. Fullt av elendighet, av smerte og nød. Der finner
han det som tiltrekker ham. «Dette er mitt hvilested»,
sier han, «her vil jeg bo,
for det er etter mitt velbehag». En
dag var Jesus sulten og hadde sendt disiplene inn i en by for å kjøpe
mat. Da kom det en kvinne ut fra byen, en svært syndig hedningkvinne.
Jesus taler med henne. Hennes samvittighet vekkes, og hun forstår «hvem
han var som sa til henne: «Gi meg å drikke». Rammet i sin samvittighet,
men glad i håpet, løper hun for å be flere hedninger komme til Jesus.
Nå
kommer disiplene med maten, og sier: «Rabbi,
spis!» Men nå hadde han ikke noe behov for mat. Han var blitt
mettet. Han hadde møtt noen stakkars syndere som trengte frelse. Og nå
sier han: «Jeg har mat å ete som dere ikke vet om». Her får du et blikk inn i Frelserens hjerte! Her ser du hva som er hans lyst blant menneskenes barn. Det er hans mat, hans hvilested, hans lyst, å få gjøre dem godt. Derfor er det hans lyst å bo blant menneskenes barn. Denne
hans lyst er ikke noe tilfeldig, noe som går over. Men er hans dypt rotfestede,
evige natur overfor menneskene. Det har det ene århundret og årtusenet
forkynt for det neste, helt fra verden ble til. Og
årsaken er dyp. Gud skapte mennesket i sitt bilde. Gud skapte dem til
å være hans barn, hans lyst, som skulle leve i samfunn med ham. Og når
han, denne jordens herre, skapte menneskene, skjedde det ikke på samme
måte som med de øvrige skapningene, i ett nu, bare ved et allmektig:
Bli! For menneskenes skyld
ble han en virkelig Skaper. Med mye strev og omhu formet han menneskets
legeme av en jordklump. Blåste så sitt eget hellige vesens livsånd inn
i ham. Så «ble mennesket en levende sjel». Ikke
før har menneskene kommet på plass i Edens hage, så er den kjærlige Frelseren
midt iblant dem, og vandrer sammen med dem under trærne i hagen. Ja,
tenker du kanskje, da gikk det vel an, det var ikke så underlig. Men har
du tenkt på at det var først gjennom vårt fall, vår synd og nød, hans
lyst til å bo blant oss ble virkelig sterk og varm? For slik er det altså.
Nå begynte hans evige, guddommelige dyp av barmhjertighet mot oss å bruse
i ham. Hans
«livs sønn» var falt i fiendens hender. Det kunne hans hjerte ikke akseptere.
Gud er kjærlighet, og han har lyst til liv. Foretar
vi en vandring gjennom den gamle pakts dager, vil vi se hvordan den kjærlige
Frelseren har gått ut og inn blant sine fattige syndere, og reist seg
en bolig blant støv og aske. Går
vi til ørkenen hvor han oppsøker Hagar, ser vi hvor vennlig han taler
til denne egyptiske trellkvinnen fra Abrahams hus. Vi går videre til Mamres
lund, til Betel, og derfra til Pniel og Horeb, der Herren viser seg i
den brennende busken. Så
bør vi også stanse opp og se den underbare sky - og ildstøtten, og også
der få se hans ansikt. Tenk bare på hvordan han hver éneste dag i førti
år kledde seg i skyen om dagen, og om natten i en brennende ild. Og det
bare for å være en veiviser for et hardnakket folk, og for å skygge for
solens hete, og som et skjold og en lykt i mørket. Jo
visst måtte det være en stor
lyst i menneskenes barn som drev ham til dette. Vi kunne gå videre
til Ofra, der Gideon ser den kjære Frelseren sitter under et eiketre.
Og videre til Jerusalem og til templet, der han bor over nådestolen. Men
hvorfor reise så langt? Nå har vi ham jo nærmere! Gud er blitt åpenbart
i kjød. Hva er det vi ser i julen, i krybben i Betlehem? «Et barn». Ja
vel, et barn, og hele tiden dette som han har sagt: Jeg
har min lyst i menneskenes barn. Gud
kommet i kjød, Gud i krybben, Gud svøpt i morens fang, Gud ved en mors
bryst. Her steiler tanken. Her skjelver ens knær. Her undrer hjertet seg.
Underet er for stort for svake menneskebarn. Godt at øynene våre er sløve.
Godt at vi bare ser dette som på avstand, fatter knapt tusendedelen av
det! Ellers ville vi ikke kunne leve, det ville kvelt oss, vi hadde ikke
tålt det. Men
den måten han fulgte Israel på, og hadde samfunn med dem i den gamle pakt,
var ikke den rette måten for ham å bo på, hos menneskenes barn. For ham
var dette for fremmed et forhold, for kaldt et vennskap. Mellom ham
som Gud, og de fattige synderne, var svelget ennå altfor stort. Like skapninger
får lettere samfunn med hverandre. Derfor ble han selv et menneskebarn,
i blods slekt med oss. Han ble vår bror. Dette
kan vi selvsagt skyve fra oss, som om det ikke betyr stort. Men serafene
har nå allerede sittet i to tusen år i det høye, og sett ned i dette kjærlighetens
dyp hvor de ikke kan se bunn. Og fra denne dype brønnen øser de i hellig
undring og fryd budskapet i alle sine hallelujasanger. Ordet var hos Gud,
og Gud var Ordet, og Ordet
ble kjød og bodde iblant oss. Å, evige nådes under! Hva
var det så som drev ham til dette? Ganske enkelt at han hadde sin lyst
i menneskene, og ikke bare i engler. Min lyst er i menneskenes barn. Men
hvor har han fått denne lysten fra? «Hvorfra?», spør du. Fra sitt eget
hjerte! Og her står vi ved enden. Lenger er vi ikke i stand til å se.
Så høyt elsket Gud verden.
Han elsket - derfor elsket han. Lenger kommer vi ikke.
3.
juni De
hørte Herren Guds røst. Han vandret i hagen da dagen var blitt kjølig. 1Mos
3:8. Hva var det nå den kjærlige Gud ville i hagen? Hva er det han vil de falne menneskene, når han kommer til dem på syndefallets dag? Ganske visst straffet han synden. Han unnskyldte den ikke, og hans dom kunne ikke endres. Men han hadde likevel noen «freds tanker» han ville åpenbare for disse forskrekkede menneskebarna. Det
han egentlig kom for å forkynne dem, var hva han etter sin evige rådslutning
hadde beredt til frelse for menneskeheten. Når han forkynte dem straffen
for synden, oppfylte han bare det han tidligere hadde sagt og advart mot.
Noe de allerede hadde erfart og forstått dypt nok. Nå
har han derfor først og fremst et annet ærend. Det er noe som er både
nytt og ukjent for dem, han vil kunngjøre. Han taler nå til dem om en
«kvinnes sæd som skal knuse slangens hode», hevne den skaden de var påført,
og gjenreise det de hadde mistet gjennom slangens list og deres synd.
Dette
var den barmhjertige Faders egentlige ærend når han ved solnedgang, på
syndefallets dag, kommer til dem i hagen. Hans ømme hjerte kunne ikke
holde ut tanken på at hans barn, som nå hadde falt fra ham, skulle ligge
i angst og skrekk hele natten bak trærne, og tenke på hans vrede. Og at
de skulle gå inn i døden
uten å skimte en eneste stråle av forhåpning og trøst. Derfor kom
han straks til dem, samme dag, der de gjemte seg, skamfulle og skrekkslagne.
Han
som senere formante oss til å «ikke la solen gå ned over vår vrede», gav
her selv det første eksemplet på et slikt forsonende hjertelag. Gjennom
sine lignelser har Kristus åpenbart for oss
at Gud har et slikt hjerte. Han kan ikke en gang holde ut å se
sine barn, selv i den minste nød, bli liggende og rope til ham «natt og
dag», uten å få hjelp og trøst. Eller
tror du han bare kan la dette skje? Tror du han bare kunne la
dette skje, at hans mest elskede, men falne barn, nå skulle ligge der
uten noe som helst håp, i fortvilelse og angst på grunn av hans ord? Her
får jeg nå se at Guds nåde og kjærlighet er en fullstendig uforskyldt,
fri og oppsøkende
kjærlighet, helt uavhengig
av oss. Her var det første fallet i synd, og ingen tegn på verken anger,
omvendelse, bønn e.l.. I
fristelsens stund hadde Adam og Eva alle nødvendige muligheter til å stå
imot det onde. De hadde en klar og ren forstand, et rent hjerte og en
fri vilje. De stod altså bare overfor ytre
fristelser. Likevel
brøt de sin Fars bud. Og når fallet var skjedd, søkte de heller ikke Gud
for å bekjenne sin synd og be om forlatelse. De skyndte seg tvert imot
bort fra Gud, og gjemte seg bak trærne i hagen. Når
så Herren taler til dem, hører vi bare selvforsvar, unnskyldninger og
bitter fornærmelse mot Gud selv, som til og med skulle være skyld i fallet.
For Adam sier: «Kvinnen som du - du gav meg, bedro meg!» Så fordervet
var nå hjertet deres blitt. Alt
dette visste Herren. Og likevel - selv om deres synd og ondskap var så
stor - kom vår barmhjertige Far med slik en kjærlighet og oppsøkte dem.
For å bli forlikt med dem, og trøste dem. Å,
her ser jeg det guddommelige hjertelaget! Her ser jeg at Guds kjærlighet
er en oppsøkende kjærlighet, totalt uavhengig av synderens forhold. Den
strenge rettferdighetens dom kunne ikke oppheves; syndens
lønn var døden. Men den guddommelige barmhjertigheten hadde funnet
et råd som både tilfredsstilte rettferdigheten, og samtidig frelste synderen;
en kvinnes sæd skulle
komme og gjenreise det som var skjedd i fallet, - det som var forut bestemt,
før verden ble til. På
denne grunn hadde barmhjertigheten frihet til å kunne forbarme seg over
dem som var falt. Derfor kommer han her
på syndefallets dag og løper etter den fortapte sønnen. Hans
«livs sønn» hadde falt. Derfor gråter mitt hjerte for hans skyld, sier
Herren, jeg må forbarme meg over ham. Sannelig
burde vi legge merke til dette første store beviset på Guds uforskyldte
nåde. Mens vi tvert imot går og veier og måler størrelsen på vår synd
eller vår omvendelse, anger, bønn osv. Ut fra dette dømmer vi hvordan
Guds nåde er mot oss. Å, hvor dypt vi er falt! For noen fryktelige følger
syndefallet har fått i vår sjel, når den er så bundet i mørke og vantro! Du
sier: «Min synd er så utillatelig og kan ikke unnskyldes. Jeg kjente Guds
vilje, men handlet tvert imot». Stakkars sjel! Så ille ble du drevet ut
i det! Du er ikke fri, du er solgt
under synden! Adam,
derimot, var fri, og syndet likevel. Han kjente også Guds vilje, men handlet
tvert imot denne. Og likevel løper den barmhjertige Faren etter sin fortapte
sønn. Guds kjærlighet er altså helt fri, ufortjent, og uavhengig av synderen.
For den bygger på en annens fortjeneste og bønn, «kvinnens sæd», «Herrens
mann», «Guds lam, som bar bort verdens synder». Den
som ikke tror på ham, ikke stopper opp for Herrens røst og lar seg forsone
med Gud, men forblir borte fra ham. Han er og blir borte fra Gud for evig.
Men
den som tror på ham, lar seg straffe for synden og trøstes med kvinnens
sæd. Han skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Om han så kjenner alt
det onde i hjertet sitt som vi ser det hos Adam. Ja, om så hele syndefallet
og all slangens gift kokte i ham.
4.
juni Vi
må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Apg
14:22. Dette er den veien alle Guds barn har måtte gå gjennom dette livet. Og mer alder og nåde, mer tro og gaver, har alltid vært forenet med større prøvelser. En gang tillater Herren
at Satan får sikte hans barn som hvete, så en David, en Peter faller i
store synder. En annen gang tillater han onde mennesker, ulykker eller
langvarige anfektelser å knuse hele en kristens jordiske tilværelse, slik
som det skjedde med Job. Et
sted befaler han sin venn Abraham å ofre barnet, underet, løftets sønn;
Isak, som var det mest dyrebare for fars hjerte. Et annet sted blir Israels
yndlingssønn, Josef, med alle sine åpenbaringer og framtidshåp, solgt
og bortført som slave til et fremmed land. Så ser vi Herren lar en Paulus
flere ganger be om å bli satt fri fra djevelens plage, men blir ikke bønnhørt. En annen gang lar han en
Johannes, «Brudgommens venn», nest etter Guds Sønn «den største som var
født av kvinner», sitte som fullstendig forlatt i Herodes’ fengsel. Og
til sist, liksom bare en lek, blir han drept, uten en gang, som andre
martyrer, med tro og frimodighet få ære Guds kraft foran mange tilskuere.
Nei, her heter det bare: «Gi meg Johannes’ hode på et fat». Her
må en erkjenne at det kreves tro
uten å se. At Johannes var en Guds øyestein,
én han elsket av hjertet, og hans Sønns nærmeste venn på jord, én
Gud spesielt omsluttet med sin kjærlighet, - det kunne en ikke se nå.
Nå var sannelig Guds kjærlighet dypt skjult. Men
på denne måten er det Gud pleier handle med dem han elsker aller mest,
dem han gir de største gaver og vil forherlige mest. Overfor dem stiller
han seg ofte som om han ikke vil ha noe som helst med dem å gjøre. Lar
all slags nød og sorg ramme dem, deres egne synder og skrøpeligheter forskrekke
dem, og verden og djevelen anfekte dem. Når
de så søker Gud, sin eneste trøst og hjelper, later han over lang tid
som om han ikke hører dem. Og det onde blir bare verre og verre. Da sukker
de stakkars Gudsbarna engstelige, og tror Gud med all grunn har forlatt
dem for alltid, for deres store synders skyld. Da
høres bitre sukk fra mannen etter Guds hjerte: «Jeg er drevet bort fra
Herrens åsyn!» Da ynker Jeremia seg: «Herren har vendt sin hånd mot meg
og omringet meg med bitterhet og slit. Han har murt meg inne så jeg ikke
kan komme ut. Han har stengt mine veier med murer av tilhogd stein. Han
har gjort stiene krokete for meg. - og selv om jeg skriker og roper, lukker
han bare ørene for min bønn». Daniel,
som Gud hadde møtt gjennom en engel med denne tiltalen: «Du høyt elskede
mann», måtte være seks dager og seks netter i løvehulen, før Herren endelig
kommer til ham med mat. Da ser vi hvordan han er forundret over at Gud
ikke har glemt ham. For han utbryter: «Herre, Gud, du tenker altså ennå
på meg!»* Men
trenger vi flere eksempler? Han som er gått foran i alt, Guds enbårne,
elskede Sønn, roper jo i dypeste nød: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å frelse meg, og fra min
klages ord?» Når
alle Guds hellige altså sukket på denne måten, samtidig som de stod i
den aller største nåde hos Herren, skulle ikke da også vi være innstilt
på å gå den samme veien? Den som ikke har en prøvet og anfektet tro, har
så visst ingen levende tro. «Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte
barn og ikke sønner». Hver
eneste sann kristen skal i det minste anfektes så mye av sine egne synder
at han vil ha vanskelig for å kunne tro Guds nåde. I tillegg vil djevelen
og verden anfekte ham på alle kanter, så han ikke vil få mye ro på jorden.
Prætorius
sier så sterkt: «Hver eneste kristen må først ha en djevel. Så en Judas.
Deretter en Kaifas og en Pilatus. Og slik la seg hudflettes like til blodet.
Når den ene holder opp, tar to andre til. Når så de stanser, stiller fire
nye opp, den ene verre enn den andre. Og slik vil det fortsette til lidelsen
er fullkommen. Jo mer hellig en kristen er, desto større martyrium må
han gjennom. En ydmyk og helliggjort kristen vil måtte smake alt som bittert
er i denne verden, og ofte ikke ha en éneste som trøster». Og
årsaken til denne underlige måten Herren fører oss på, er at
han ikke kjenner noe bedre middel til å døde vår gamle Adam. Til å kvele
det adamittiske sinnet hos oss, som alltid vil se, forstå og kunne regne
ut Herren, og selv dømme over hans dommer. Slik
vil han virke og oppøve i oss det som er den
rette tro. Derfor har
han også latt alt det onde som fulgte med Adams fall, fortsatt være blant
oss her på jord; hele den syndefloden, alt dens indre forderv og den store
flokken av onde ånder og deres innvirkning på våre sinn. Og i tillegg
det mørke og kval som strømmer ut fra alt dette, og plager et hjerte som
så gjerne vil være hellig og rent, åndelig og himmelvent. I
tillegg er jo hjertet hos en vakt sjel noe av det mest ømfintlige og forsakte
på denne jord. Det er som et åpent sår hvor et sandkorn eller vindpust
er nok til å skape smerte. Og da kan en lett tenke seg hvordan en kristens
liv vil være fullt av bitre opplevelser, bekymringer og anfektelser, som
omgir de troendes sjeler som tykke og mørke skyer. * Slik vi ser det gjengitt i «Tillegg til Daniels bok» (Apokryfene) 14:31-42.
5.
juni Du
skal ikke ha andre guder ved siden av meg. 2Mos
20:3. Kanskje vi så noenlunde forstår hva det første budet krever. Og hvis så Herren Gud var tilfreds bare med at vi kjenner til og vet hva som er hans vilje, var jo dermed alt vel. Men det er tvert imot noe ganske annet Den Hellige Gud vil ha av oss; nemlig at vi også skal leve etter dette. Ikke bare vite, forstå og tale om det, men virkelig gjøre det han befaler. Og
han vil ikke akseptere at dette hans første bud bare blir oversett og
foraktet. Han vil virkelig påse at det blir etterlevd. Derfor har han
føyd til dette budet både en forferdelig advarsel, og et herlig løfte.
For det er akkurat til dette første budet han tilføyer: «Jeg, Herren din
Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes misgjerninger på
barna i tredje og fjerde slektsledd, på dem som hater meg, og som
viser barmhjertighet mot
tusen slektsledd, når de elsker meg og holder mine bud». Selv
om disse ordene også kan anvendes på alle budene, må likevel hver éneste
en merke seg denne alvorlige advarselen, og den hellige nidkjærhet Herren
har for sitt første bud. Så vi tar det til hjertet, for virkelig å leve
etter det. Det er vel ingen av oss som vil påta seg å gå inn under Guds
vrede? Det
det er spørsmål om, er altså å gjøre,
ikke bare kjenne sin
Herres vilje. Det samme sa Herren til den skriftlærde, når han hadde sitert
det største budet: «Gjør dette, så skal du leve!» Det er jo det forskrekkeligste
hykleri rett foran den store Guds øyne, hvis du bare lot det hele være
med å høre, forstå og bedømme hans ord. Og så ture videre og glemme å
leve etter dette. Så
hør da ennå en gang hva det er Herren sier: «Du skal ikke ha andre guder
ved siden av meg». Hvem er det som skal leve etter dette, om ikke akkurat
du - du som hører hans
røst. Du selv, som leser
og forstår hans bud. Eller
vil du at bare de andre skal ta dette til seg? Hvorfor er du
unntaket? Og Herren sier ikke at du kan,
må eller får lov til å gjøre dette, hvis det passer deg. Nei, han sier
du skal - du skal -.
Du står altså ikke fritt til om du vil gjøre det, eller la være. Nei,
du skal gjøre det, - eller bli stående med hans rettferdige vrede
og dom over deg. Han
har en guddommelig majestets rett til å byde og befale over deg. Så sier
han da heller ikke at du skal skille deg av med enkelte
avguder, men kan beholde en og annen. Nei, han sier: «Du skal ikke ha
andre guder ved siden av meg!» Det er kanskje ikke andre mennesker du
har som avguder. Men kanskje pengene dine er det? Eller kanskje du ikke
har mye penger, men har isteden store personlige egenskaper, som lærdom,
dyktighet, eller andre gaver. Og
kan hende du ikke har disse heller til avguder. Men du har kanskje en
spesiell nåde på det åndelige området. Det kan være du har spesielt stor
kunnskap, visdom, åndelig styrke, gudfryktighet. Og dette er blitt en
forferdelig avgud for deg. Herren ser det, og han skal dømme hver enkelt,
uten å gjøre forskjell. Det hviler et evig og guddommelig alvor over dette
budet: «Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg!» Og
tenk igjen på dette ordet elske
- «Du skal elske Herren, din Gud, av
hele ditt hjerte». «Elske» betyr også her å elske! Er du derimot
likegyldig overfor Gud, så det ikke er din inderligste lyst først og sist
å ha fellesskap med ham, tale med
ham, og tale om ham?
Husk at «det hjertet er fullt av, det taler munnen»! Eller er dine tanker
og ord mer opptatt med andre ting, om det så er med de beste gjerninger?
Da er det ikke Gud selv du elsker mest. Om
du så også synes hans bud er tunge, så du må tvinge deg til å gjøre det
Gud vil, -. Eller du er misfornøyd med det som er hans vilje når han tar
fra deg avgudene dine, forbyr deg å fortsette i dine synder, eller sender
deg lidelse og motstand, eller du mister noe du har kjært. Da elsker du
ham ikke av hele ditt hjerte. Da
elsker du deg selv høyere enn den store Gud og det som er hans vilje.
Du dyrker den aller verste avguden: Deg selv! Og da er du vel klar over
at du etter Herrens hellige lov er dømt til helvete, og med all rett tilhører
djevelen? Hvis
du derimot trofast holder dette Guds første bud, og dermed også de andre
budene, da skal du vite at Gud er overmåte nådig mot deg, at du er velbehagelig
for ham med alt hva du er. Da skal du her i livet og i all evighet få
del i hele hans rike. Dette lærer loven. Overfor
dette står så hvert éneste menneske åpent og bart. Kan du, når du ser
slike Guds bud, fremdeles være likegyldig, bare høre og se, men overlate
til andre å ta dette til hjertet? Fortsetter du da bare selv i et likeglad
og ubekymret liv? Da er alt dette et bevis på at du er en lettsindig gudsforakter,
som ikke bryr deg om Gud og hans hellige lov. Du
er kanskje et ydmykt og kristelig menneske. Men du har den holdningen
at «dette er det jo ikke ett éneste menneske som kan oppfylle». Og så
fortsetter du å leve, men uten å være opptatt med Guds vilje, i «din åndelige
fattigdom», som du vitner så andektig om. Men det er en «fattigdom» som
slett ikke får knuse deg, eller anfekter og tukter deg. Men som du tvert
imot kan leve svært så selvsikker og selvhjulpet med. Eller
du er blant dem som sier: Dette er rett. Slik bør kristne mennesker leve,
det og det bør de gjøre. Men selv går du ikke inn under kravene. Da har
du heller ikke oppdaget hvor totalt fortapt du er i all din «hellighet»,
men farer fort over selve prøven for ditt eget hjerte. Men
da burde du jo være klar over at du er en bedratt og forblindet hykler
- akkurat som den skriftlærde, som kunne sitere helt korrekt det første
og største budet, men bare var opptatt med å «ville rettferdiggjøre seg
selv».
6. juni Hedre
din far og din mor......for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge
på jorden. Ef 6:2,3. Det å følge det fjerde bud med våre liv, gjør at det går oss godt i livet. Og det kan vi vel til en viss grad se som en opplagt følge av naturlige årsaker. På samme måte som et ulykkelig og turbulent liv, ja, ofte også en for tidlig død, kan være naturlige følger av ulydighet mot dette budet. Der
hvor ingen vil adlyde eller være underordnet andre, men alle vil herske
og drive sin vilje igjennom, der må det nødvendigvis alltid oppstå splid,
trette, innbyrdes fiendskap og alle liknende frukter av dette. Hvis barn
og tjenere i et hus reiser seg mot foreldre og andre foresatte, og ikke
lenger vil lyde dem, vil det selvsagt bli en uholdbar situasjon. Ufred,
strid og slagsmål vil herje i dette huset. Det samme vil skje der opprørsånden
reiser seg mot øvrigheten i et helt land. Følgen blir jo at den ene part
søker å rydde den andre av veien. Noe
ganske annet skjer der en ydmykt underordner seg Herrens måte å lede på
gjennom foreldre og øvrighet, og vi bare tenker på hvordan vi kan gjøre
vår plikt på den plass og i den stilling Herren har satt den enkelte av
oss. Der vil all velsignelse, fred og trivsel blomstre. Vi
kan altså også se noen naturlige
årsaker for dette forholdet; at når vi lever etter det fjerde bud, vil
vi også oppleve jordisk lykke. Men
en må jo være mer blind enn en hedning hvis en ikke ser noe mer i dette,
enn bare naturlige konklusjoner. Midt blant oss lever tross alt en Gud
som kjenner og leder hver éneste av sine skapninger så nøye, at ikke en
fugl faller til jorden uten at han vil det. Og når denne Gud har gitt
oss bud som det er knyttet konkrete løfter til, men som også alltid har
motsvarende trusler, - da er det ikke her bare tale om naturlige
følger. Nei,
her står vi overfor en Guds beslutning, og en Guds dom:
Jordisk velsignelse skal gis til dem som i sannhet hedrer sin far
og mor. Mens derimot en spesiell forbannelse rammer dem som bryter dette
budet. Og
en skal ikke ha sett seg mye om i verden før en møter sørgelige eksempler
og bevis nettopp på dette: At det ikke
bare er noe naturlig, men noe underlig, en nesten hemmelighetsfull
ledelse i menneskenes skjebner. Når vi synes vi ser klar sammenheng mellom
jordisk medgang og menneskets medfødte anlegg, eller annen naturlig bakgrunn
for dette, da ser en ikke noe underlig i dette. På tross av at også bak
dette står Guds styrelse. Men
så ser vi f.eks. et mindre begavet menneske, som ingen naturlige forutsetninger
har for å skaffe seg noen jordisk lykke, gjennom en spesiell velsignelse
eller guddommelig ledelse opplever en stor lykke her i livet. Eller vi
ser sterke mennesker, velutrustet fra naturens side, med de største muligheter
her i livet, enten forfølges av stadige ulykker og motgang. Eller, selv
der vi ikke ser noe slikt, all deres velstand liksom bare forsvinner uten
at en vet hvordan. Da
begynner en å se noe merkelig i dette. Da
begynner vi å tale om Guds velsignelse og Guds forbannelse. Og
ofte blir det til og med åpenbart for menneskenes øyne at hele årsaken
til både første - og sistnevnte hendelser lå i den enkeltes holdning til
foreldrene. Det var en oppfyllelse av det fjerde budets løfte eller dom,
som knyttet vår jordiske velstand til vår holdning til våre foreldre.
En
vis lærer har sagt: «Stille og uten larm, men mektig og underbart, er
der noe ubegripelig noe
som følger menneskenes skjebner. Ofte synes det å forsvinne, for
så plutselig å lyse opp igjen. Det er ikke noe menneskelig, det er noe
overnaturlig - det er velsignelsen fra foreldrene». Vi
ser en gjenstridig sønn havner som soldat i krigsmaskinens tukt, og ender
sine dager på slagmarken. Eller på grunn av en sterkt utviklet ondskap
ender sitt liv på retterstedet. Slik ser vi ofte bokstavelig oppfyllelse
av dette Skriftens ord: «Et øye som spotter far og forakter lydighet mot
mor, det skal ravnene ved bekken hakke ut, og ørnungene skal ete det».
Det
går ofte som Luther sier: «Det barnet som ikke vil høre den varme røsten
fra foreldre og lærere, det kommer til å få høre bøddelen, som taler så
skarpt at det skiller hodet fra kroppen». Den
som ikke vil bruke fornuft, men lettsindig og frekt bare forakter foreldres
og læreres omsorg, eller andre erfarne menneskers råd, vil nok få oppleve
at en allmektig Gud er i stand til å styre dem, om enn på en mer smertelig
måte. Gud
vil ha den sterkeste makt over menneskene. Men nå har han satt foreldre,
lærere, arbeidsgivere og øvrighet, som sine talsmenn over oss. Vil vi
så ikke høre ham gjennom disse, så skal den harde virkelighet måtte lære
oss det. Enten det passer deg eller ikke, skal han fullkomment oppfylle
sitt ord. Hører
og akter du på dem som han har satt over deg, så vil han rikelig belønne
deg med alt godt. Men vil du ikke høre på ham gjennom disse, skal han
nok et eller annet sted finne deg, og sende ulykker, død og forbannelse
over deg. Luther
sier: «Vi ser du totalt forkaster Guds ord og bud, som skulle det være
en løgner som hadde talt det. Men la oss nå se om du like totalt kan unnvære
Guds godhet. Det var bedre om du hadde hatt en nådig Gud, med fred og
velsignelse, enn å være i unåde hos ham, under forbannelse». Husk Herrens bud!
7.
juni Herre,
jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Og det står ikke
i mannens makt hvordan han skal vandre og styre sin gang.
Jer 10:23. Et slikt ord skal våkne oss opp for at Gud er mye større enn alle våre tanker. At hans makt og omsorg for oss ligger langt over det vi kan fatte. Og at vi bare er små, blinde skapninger når det gjelder å fatte Gud. Når
så slike ord møter oss, vil vi enten våkne og innse dette, -. Eller, i
motsatt fall, forkaster vi
alt Guds ord. Ja, ikke nok med det. Da er vi også så store i vår
dårskap at vi ikke en gang ser det som hele det synlige Guds skaperverk
viser; hvordan Gud har makt til å sørge for sin minste skapning. Vi må
være så store dårer som David omtaler slik: «Dåren sier i sitt hjerte:
Det er ingen Gud». Her
vil noen kanskje innvende: «Det er sant at alt som hender oss har vår
trofaste Gud sendt oss, - men bare så lenge det ikke gjelder det som går
på menneskets egen frihet. Hvis jeg selv av egen vilje og andre syndige
handlinger har ført meg selv i ulykke, så får jeg selv ta ansvaret, og
ikke skylde på hvordan Gud fører meg». Dette
er i seg selv riktig, men blir ofte feil oppfattet. Det er sant at Gud
har overgitt oss til en viss betenkelig frihet. Med den kan vi gjøre oss
ulykkelige for tid og evighet, når vi bestandig
og bevisst står imot hans Ånd. Men her er dermed to forhold vi
må merke oss. For
det første: Du har kanskje i synd og dårskap ført deg selv i ulykke. Men
er likevel nå ført til anger over dette, og har fått en lydhør ånd, slik
at du heretter vil la Herren få lede deg. Da er Guds nåde og faderlige
omsorg så stor, at han lar alt det onde bli vendt til velsignelse for
deg, og følgene av alt det gale du har gjort, skal få tjene deg. For
«alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud». Gud er ikke
vred evinnelig, og tretter ikke til evig tid. Han er en Gud og Far som
er full av nåde. Så selv om jeg lenge har stått imot ham, men en gang
omvender meg, da er han like trofast mot meg som om jeg aldri hadde syndet. Det
var ved å tvinge gjennom sin egen vilje at Israel fikk konger. Likevel
gav Herren dem fremdeles ikke opp, men gjorde dem fortsatt like mye godt.
Selv om de da også måtte møte mer lidelse. I
sin vantro hadde Paulus vært en fiende og forfølger av Kristus. Likevel
gjorde Kristus ham til den største apostel, og lot også to store ting
komme ut av selve hans store synd: Først ble det et stort middel til å
korsfeste apostelen selv. Samtidig som det ble en sterk trøst for andre.
Her ser vi det vi nettopp nevnte; at Gud kan vende vår største feil og
dårskap slik at det får tjene oss, når bare vi en gang blir omvendt. Ja,
Luther sier at Herren også virker den samme omsorg for sine hellige gjennom
deres feiltrinn. Hans
treffende ord er disse: «Det er Guds store verk og kunst at han kan gjøre
onde saker gode, når vi har ødelagt og misbrukt det han har gitt oss.
Jeg har i sannhet ganske ofte gjort mye dåraktig og uviselig som jeg i
ettertid selv virkelig har blitt forskrekket over. Og jeg kunne ikke se
hvordan jeg skulle kunne få ordnet opp i slike saker som jeg i min dårskap
hadde stelt til. Men så har Herren åpnet en vei ut av det som jeg hadde
ødelagt, så alt sammen ble godt igjen. Og
slik fører alltid Gud sine hellige. De kan nok komme til å feile, og gjøre
gale ting. Men det vil likevel bli en god løsning på alt for dem. Eller
det vil i alle fall bli løst uten at noen påføres større skade. Gud er
en allmektig skaper som kan gjøre alt ut av intet. Derfor kan han også
utrette noe godt ut av det som er ondt». Å,
ja, Gud er en trofast og omsorgsfull Far. Dette er det første vi her bør
legge merke til. Men
det andre vi skal merke oss er dette: Du er kanskje redd for at du ennå
på en eller annen måte står imot Guds vilje. Men du har en ånd som engstelig
sukker: «Gud: Forbarm deg over meg! Knus du min egen vilje, og før meg
på din viljes vei! Bruk hva du vil, også det bitre. Bare jeg virkelig
får være din, og blir lydig mot deg» osv. Hver den som har det slik, har
all rett til å trøste seg med at Gud i sin nåde leder ham. For
all den motstand mot Guds vilje som et menneske selv kjenner på. Som han
frykter for, og i sin nød sukker over. Og som han påkaller Gud for hans
allmektige hjelp mot. Det er intet annet enn kjødets harde kamp mot Ånden.
Da
er hans sinn på Guds side, og da er allerede saken i Guds hender. En slik
kjødets motstand, som
bare mer og mer driver oss til Gud, vil aldri føre åndelig ulykke
over et menneske. Hvis kraften til å slite over båndene, kraften til å
overvinne kjødet, lå hos oss, da var alt Guds ord falskt. For Ordet sier
at dette har vi aldri
makt over. Men
det kan nok skje at du må utpines og dødes så lenge gjennom mye lidelse,
til din sterke egne vilje utmattes og du gir deg inn under Guds vilje.
Så du for alvor begynner å sky alt som du ser Gud forbyr i sitt ord. Går
det så på ny slik at du begynner å oppsøke «de ugudeliges råd», som unnskylder
og forsvarer synden for å rettferdiggjøre at du tar skrittet inn på synderes
vei, - da har ditt sinn falt. Da
er du enig med deg selv om å følge syndens vei. Og da er motstanden
mot Ånden bevisst! Da
må du ikke trøste deg med Guds omsorg og ledelse. For da går du din egen
vei - til ulykke. 8.
juni Elsk
deres uvenner, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater
dere, og be for dem som ødelegger for dere og forfølger dere.
Mat. 5:44 Ut fra disse ordene skal du merke deg hvordan Herren Kristi sinnelag er, og den ånd hans barn da også skulle ha: «Elsk deres uvenner, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere». Måtte
hver éneste kristen ta inn over seg hvor høyt Herren her setter målet!
Så vi i alle fall må vite hva som er hellighet, og ikke leve et liv i
vår onde naturs mørke. Herren
straffer ikke bare dem som hater
sine uvenner, taler ille om dem eller gjør dem ondt. Han vil heller
ikke godta en kristendom som unnlater å elske
dem og gjøre godt mot dem. For når han sier: «Elsk deres uvenner»,
så betyr «elske» virkelig å elske;
å ha et hjerte som brenner av kjærlighet mot dem, og ønsker dem alt
godt. For
det andre ser vi han vil at denne kjærligheten også skal bevises gjennom
omsorgsfulle ord og forbønn. For han sier: «Velsign
dem som forbanner dere». Når hatet og fiendskapen ikke gir seg verre
utslag, skjer det oftest gjennom ord. På alle mulige måter taler en nedsettende
om sin uvenn, og søker å ødelegge hans rykte. Men her sier din Herre Kristus
at du tvert imot skal tale vel om dem. Ikke ønske noe ondt for dem, men
velsigne dem som forbanner deg. Ja,
hør hvordan Paulus taler om det samme som Kristus sier til oss her: «Tal
vel om dem som forfølger dere; tal vel og ønsk dem intet ondt». Å, min
Gud, hvor langt står vi ikke fra dette ditt sinnelag og holdninger! «Tal
vel om dem som forfølger dere!» - Å, Herre, min Gud, ikke fordøm oss!
Vi
ser apostelen gjentar dette «tal vel» to ganger, og lar oss dermed skjønne
hvor nødvendig det er for oss både å ta denne formaningen til hjertet,
og å leve vårt liv etter den. Men
når vi altså skal elske, velsigne og tale vel om våre uvenner, om «dem
som forfølger dere», hvem er det så vi skal hate og tale ondt om? Her
får vi jo inntrykk av at noe slikt overhode ikke hører hjemme i et sant
hellig sinn hos en Jesu etterfølger. Han skal ikke hate, baktale eller
forbanne noe menneske. Her
ville noen kanskje innvende: Leser vi ikke i Skriften at selv hellige
menn, ja, Kristus selv og hans apostler, ofte rettet hard tale mot fiendene?
Kan en kalle det for å elske og velsigne dem? Forholdet
er at når de hellige hardt og straffende talte i
Herrens navn, er det ikke et menneskes, men Den Hellige Guds straff
og forbannelse som uttales. Det som gjøres på embetets vegne, som når
en dommer avsier en dødsdom, når bøddelen henretter, eller en lærer med
Guds ord og i Kristi sinnelag straffer, er alt sammen Guds
straff. Og alt det Gud gjør, er rett og hellig. Men
her taler Kristus til oss om hva vi, bare som mennesker, skal gjøre mot
dem som er fiendtlige mot oss. Ikke om hva et embete
gjør, men om hva menneskene
skal gjøre. Og da heter det: Elsk, velsign, tal vel, gjør godt. Denne
kjærligheten skal også bevises gjennom det Herren taler om i v.42: «Den
som ber deg, skal du gi, og den som ønsker å låne av deg, skal du ikke
vende ryggen til». Selv om det er din uvenn som er i nød, så skynd deg
å hjelpe ham - «gjør godt mot dem som hater dere». Og
Herren gir oss to gode grunner for hvorfor vi altså skal elske våre uvenner,
og gjøre dem godt. For det første at vi, som gode barn, skal likne vår
himmelske Far. Han sier: «Slik skal dere være som barn av deres Far i
himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne
over rettferdige og urettferdige». Her
taler Herren om solen og regnet, som er de to vesentligste midlene han
bruker til å gi oss all jordens frukt og velsignelse. I denne uttrykksformen
favner han hele den uendelige rikdommen av alle Guds gaver og velsignelser
på jorden. Og dette gir han da uten opphør til sine fiender, like så vel
som til sine barn og venner. Slik er Guds hjertelag. Og dette sinnelaget
skulle da selvsagt også vi
ha. Den
andre grunnen til at vi skal ha dette sinnelaget, som Herren nevner her,
er at vi i motsatt fall ikke likner ham, men de ugudelige menneskene.
Han sier: «For dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har
dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Og dersom dere bare
oppfører dere vennlig mot deres brødre, hva mer enn andre gjør dere da?
Gjør ikke til og med tollerne det samme?» De
som gjerne vil være gode og kristne mennesker, men er så falske i sin
kjærlighet at de bare elsker og gjør godt mot sine
venner, burde virkelig våkne
av disse Kristi ord. Det
finnes vel knapt så onde mennesker, tyver eller røvere, at de ikke
holder på vennskapet innen sin bande. Kristus sier at selv djevlene har
dette samholdet. Ellers ville riket deres blitt ødelagt (Luk 11). Så
kan du selv se hvor kristelig du er, når du er vennlig og varm bare overfor
dine venner. Da er du bare så from som tyver og røvere, ja, som djevlene.
9.
juni Vi
har også et påskelam; Kristus, som er ofret for oss.
1Kor 5:7. Israels barn sukket under en hard og fryktelig trelldom i Egypt. Det steg et stadig rop om deres nød og jammer opp til Herren. Og ingen andre kunne utfri dem. Farao og hans hær var altfor sterke for dem. Men denne trelldommens nød hadde ennå ikke nådd sitt rette høydepunkt så lenge Moses ennå ikke var drevet ut av Herren. Men
så snart Moses begynte å befale at de skulle dra ut fra landet og trelldommen,
og sa til ham som hersket over dem: «Så sier Herren: La
mitt folk fare!» - da først ble trelldommen og undertrykkelsen
virkelig grusom. Nå ropte og jamret folket seg aller mest, og klaget på
Moses som med sine ord til kongen bare hadde hisset ham opp til enda større
grusomhet. Nå mistet de fullstendig håpet om noen utfrielse fra trelldommen.
Men
akkurat nå var Herrens time kommet. Og hvordan foregikk så utfrielsen
for dem? Det skjedde bare gjennom et Guds
allmakts under! En mørk, forferdelig natt lot Herren sin hevn
ramme sitt folks undertrykkere. Da slo han alt det førstefødte i Egypt.
Og nå var det påskelammets blod
som frelste de undertrykte fra Den Rettferdige Hevners sverd. Er
ikke dette et malende bilde på hele verdens forløsning, den som er skjedd
i Kristus Jesus? Eller har ikke også vi en stor forløsning å feire? Å,
den vi ser skildret her er bare et svakt skyggebilde av den store forløsningen
som skjedde i Kristi død. La
oss stanse opp litt for dette! Hele verden var falt i djevelens hender
i syndefallet. Guds bilde var tapt, og dermed den frie
viljen. Mennesket var en trell under avgrunnens Farao. Regjert
og drevet av hans vilje, og av de lyster og villfarelser som var «fogder
og embetsmenn» han satte over oss. Hele
menneskeheten sukket under denne trelldommen. Likevel kjente de ennå ikke
fullt ut sin nød før loven kom og talte tydeligere enn samvittigheten
om hva Gud krever. Da
først begynte samvittighetens nød å bli virkelig stor på jorden. Ikke en bokstav, ikke en gang en prikk av Guds hellige lov
kunne fravikes. Lovens urokkelige dom var at den som syndet, skulle dø,
- og det fantes ikke en som var
rettferdig, ikke en éneste. Her var en ubeskrivelig og altomfattende
nød. Men
da forbarmet den store og barmhjertige Gud seg over oss. Han kunne ikke
se på at hans barn, som en gang ble skapt i hans bilde, menneskene, skulle
gå evig fortapt. «Da
tidens fylde var kommet, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, skapt
under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven». Dette synger alt
profetens ånd frydefullt om: «De gleder seg for ditt åsyn slik en gleder
seg under høsten. For du har brutt i stykker åket som tynget dem, staven
over deres skuldre og kjeppen som drev dem. Akkurat som på Midjans dag.
For et barn er oss født. En Sønn er oss gitt». Legg
merke til her hvordan Herrens Ånd retter blikket tilbake til Israels trelldomstid
i Egypt, når han taler om «åket som tynget dem, staven over deres skuldre
og kjeppen som drev dem»! Likevel er det dypest sett Kristi forløsningsverk
for hele verden han taler om her. Og
hvordan lyder det i Det nye testamente? I Heb 2 sier apostelen: «Siden
barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten,
for at han ved døden skulle nedkjempe ham som hadde dødens makt - det
er djevelen, og sette fri dem som av frykt for døden hadde levd i trelldom
hele sitt liv». I
Gal 3 sier apostelen: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse,
idet han ble en forbannelse for oss». Og i Ef 1: «I ham har vi forløsningen
ved hans blod, syndenes forlatelse». Slik har Herrens Ånd uttrykkelig
nevnt den trelldom og de plager Kristus har forløst oss fra. Han nevner
synden, lovens forbannelse
og djevelen. Til
sist taler også Herren til den siste fiende, døden, og sier: «Jeg vil
frikjøpe dem fra helvete og forløse dem fra døden. Død, jeg skal bli deg
en pest. Helvete, jeg skal bli deg en plage!»*
Å, for en herlig og majestetisk trussel mot vår fiende! Å, du evige kjærlighet,
som er verd all vår lovprisning! Å, evige, sterke trøst for våre fattige,
syndige hjerter! Her
har vi vårt påskelam, vår store, evige forløsning! All verdens synd, alle
menneskers ugudelighet og trelldom i synden, fra Adam til det siste menneske
i denne verden, ble lagt på Guds rene Lam. Og den fryktelige byrden tynget
ham så han svettet blod. Han sukker og ber, som lammet på slaktebenken.
Men han går trofast gjennom alt. All
lovens forbannelse, alle dens trusler og straff for synden ble samlet
på ham, slik at han også ble en forbannelse for oss. Men dermed forløste
han oss også fra lovens forbannelse, så vi kunne arve velsignelsen. «De
gleder seg for ditt åsyn. For du har brutt i stykker åket som tynget oss,
staven over våre skuldre og kjeppen våre plagere drev oss med». Til
sist kom også døden, som er syndens lønn, og angrep og drepte det evige
livet. Men ble da selv oppslukt av seieren. Og så nedkjempet han «ham
som hadde dødens makt - det er djevelen, og satte fri dem som av frykt
for døden hadde levd i trelldom hele sitt liv». Så
er da dette vår påskefryd. Og dette er vår seierssang: «Døden er oppslukt
til seier. Død, hvor er din brodd? Helvete, hvor er din seier? Gud være
takk, som har gitt oss seieren gjennom vår Herre Jesus Kristus».** *
C.O.Ros.’ bib.tekst og engelske
King James oversettelse av Hos 13:14. **
1Kor 15:54,55,57. C.O.Ros.’ bib.tekst.
10.
juni Guds
frelsende nåde til alle mennesker (Guds
nåd, hälsosam för alla menniskor) er
åpenbart, og lærer oss å ...vente på det salige håp og åpenbarelsen av
den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet. Tit
2:11,13. «Herrens gjenkomst er nær» sier Jakob. Hva kan da årsaken være til at vi er så lite opptatt med tanken på Herrens gjenkomst? De første kristne hadde på ingen måte alle de ytre endetidstegn som vi har, foran seg. Hva er årsaken til at denne tanken på Herrens gjenkomst likevel var så herlig for dem, og opptok dem så sterkt? Mens den nå, med alle vår tids endetidstegn, er så fremmed for oss, ja, nesten helt er forsvunnet fra våre forsamlinger, våre hjerter, samtaler og åndelige forkynnelse? Riktignok
holder vi fast på læren om Herrens gjenkomst, som en ren trosartikkel.
Men det har ikke ført til at vi har denne Kristi gjenkomst som vårt håp.
Etter
Guds ord er ikke det avgjørende om du tror at Herren skal komme! Men om
du lever i håpet, i en virkelig forventning
til hans gjenkomst? Og
på dette spørsmålet kan ikke mange blant oss svare: ja!
Hvis det virkelig var slik at alle troende levde i håp og forventning
til vår forherligede Herres gjenkomst, så skulle dette håpet åpenbare
seg mer i vår forkynnelse og i våre kristne samtaler, ja, i hele vårt
liv. Da ville ikke alle slags trosbekjennelser og ubibelske lærer om kirkens
framtid og de dødes tilstand, kunne få grobunn blant oss. Men
igjen kommer vi tilbake til spørsmålet: Hva kan årsaken være til at tanken
på Herrens gjenkomst er så fremmed, ja, nesten uvelkommen, for oss? Mens
den var så herlig, så kjær og så varm i de første kristnes hjerter. Det
er helt klart ikke noe godt tegn. Hvert
håp forutsetter et ønske,
og hvert ønske har sin rot i det vi elsker.
Lengter vi virkelig etter den dagen Herren skal komme igjen, da all synd,
all vantro, all svakhet og problemer med å tro, all vår troløshet mot
vår kjære Frelser, får være slutt? Når vi skal gripe ham, liksom vi og
er grepet av ham. Se ham som han er, og bli ham lik. Hvis
vi hadde et sterkere ønske rettet mot denne hans åpenbarelse, da ville
vi nok også være mer opptatt med å tilegne oss alt som står skrevet, og
som kan styrke det salige håpet om denne store dagen. Ja,
hvis vi hadde et mer åndelig sinn, elsket vår Frelser og lengtet etter
det kjærligheten alltid lengter etter; å bli helt forenet med ham, da
var all avstand mellom han og oss, og all uvisshet opphørt.
Da ville vi også leve langt sterkere i håpet. Derfor finner vi
også alltid stor forskjell mellom kristne i dette forholdet. Hos
dem som tar Guds ord mer alvorlig til hjertet, som mer lar seg bearbeide
i den omvendelse som er av Gud, og i den tro som vår Herre Jesus Kristus
opprettholder i dem, vil gudsfryktens Ånd hele tiden hvile over hele deres
vesen. Synden vil ikke få leve upåtalt, men blir avdekket. Da blir nåden
i Kristus ennå mer dyrebar og verdifull, men ofte på grunn av synden også
mer skjult for deres øyne. Disse
som har det slik, fryder seg i det salige håp om vår Herres Kristi salige
gjenkomst. Det er dette som opptar dem, som er deres levende håp. De
ser med inderlig lengt fram til den dagen når den tunge tåken som her
på jord ligger over deres tro, skal drives bort for evig av Herrens herlighet.
Når de skal se vennen og Frelseren de har trodd på og talt med, han som
har fulgt dem i livet, selv om de ikke har sett ham. Da
de en gang for evig skal få oppleve det de så ofte forgjeves søkte; en
fullkommen klarhet, en full visshet, en følbar nærhet av Herren.
Og de samtidig for evig skal være fri fra det onde kjødet, som alltid
her på jord førte til så mye synd, skrøpelighet og anfektelse. For evig
skal få være fri fra den bitre fiendens glødende piler. Hvis
vi var mer døde for verden og livet her nede, og hadde vårt liv og vår
glede i Gud alene, ville jo dette ganske sikkert være et salig håp for
hjertene våre. Men
der hjertet er delt, der det er inntatt av andre ting, - om enn i seg
selv uskyldige og gode -, der kan denne lengten etter den himmelske brudgommen
ikke finne fotfeste. Og der kan ikke den åndelige helsetilstanden være
god. For den stemmer ikke med Ordet og de første kristnes sinnelag. «Vårt
borgerskap er i himlene», sier Paulus, «og derfra venter vi også stadig
på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vårt forgjengelige
legeme så det blir likedannet med hans herlighetslegeme. Det skal han
gjøre ved den kraft som gjør ham i stand til å underordne alle ting under
seg selv». Og
han formaner: «Hvis dere da nå er oppreist med Kristus, så søk det som
er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Strekk dere etter
det som er der oppe, ikke det som er på jorden. For dere er jo døde, og
deres liv er skjult -, ja, skjult - med Kristus i Gud. Men når deres liv; Kristus, blir
åpenbart, da blir også dere åpenbart med ham i herlighet». Å,
måtte vi alle ta denne Kristi og hans apostlers lære om Herrens gjenkomst
og de kristnes salige håp, mer inn over våre hjerter!
11.
juni På
samme måte som den levende Fader utsendte meg, og jeg lever på grunn av
Faderen, slik skal også den som eter meg, leve på grunn av meg. Joh
6:57. Det vesentligste i, ja, selve det nye menneskets vesen, som også gjør at vi kalles kristne, er at Kristus er blitt vårt hjertes liv. Kristus, den korsfestede, han som bar bort alle våre synder, Frelseren, vennen framfor alle venner, er blitt vårt livsbehov. Det
er akkurat dette at Frelseren, som
forsoneren, er det mest nødvendigste og herligste for oss, som
bevitner at vi er kristne. Det viser at vi har spist av Livets brød, som
gir oss bare ennå mer hunger, - at vi har drukket, og tørster bare ennå
mer. Hvis
en kristen tenker på hva det er som spesielt kjennetegner og er det største
i hans nye liv, så er det dette at han er blitt kjent og forenet med Frelseren.
At det er Kristus hele hans liv nå er rettet mot, som er hans A og Å,
som er først og sist i hans liv. I
hans nye liv er Kristus solen, som alt opplyses og bestråles av, og som
alt dreier seg om. At han har Kristus, er hans glede. Og når han synes
å ha mistet Kristus, er det hans sorg. Kort sagt: Kristus
er hans liv. Dette kjennes en kristen på. Og
her er særlig to forhold vi skal merke oss. Først at det nå er blitt en
helt ny natur i oss, at det er blitt maktpåliggende
for oss å eie Guds vennskap. Før
var vi fullstendig likeglade når det gjaldt Gud og hans nåde. Vi
hadde bare jordiske behov og ønsker, som hva skal vi ete, og hva skal
vi drikke. Men nå er det bare ett éneste spørsmål som stadig opptar oss:
Er jeg et Guds barn? Har jeg Guds vennskap? Dette er liksom åndedrettet
eller hjerteslagene i det nye mennesket. Men
legg merke til at dette helt konkret må
være din nye natur. Ikke noe som bare en gang iblant opptar deg,
men en holdning som følger deg gjennom hele livet; at det som framfor
alle ting har betydning for deg, er om du eier Guds vennskap. Freden,
trøsten, kraften m.m. kan skifte mye. Ja, selve denne din nød for å eie
Guds vennskap, kan bli avbrutt gjennom tilfeldige omstendigheter i livet.
Men snart våkner vi igjen opp for dette, og da med desto større nød. Det
må under alle forhold tross alt være dette om vi eier Guds vennskap, som
i sin alminnelighet og i det store og hele er det som griper dypest i
oss. Dette er noe som særlig kjennetegner det nye menneske, og som slett
ikke er av kjød og blod, men totalt strir mot vår egen natur. Det
andre er at i din nød for om du eier Guds nåde, er det ikke
noe som helst annet som har blitt din trøst enn Kristus, Kristus, hans
soningsblod og hans evangeliums ord. Der har du ditt tilhold,
ditt liv, din mat og din glede. Det
var dette Kristus talte mest om: «Den som eter meg», «den som kommer til
meg», «den som tar vare på mine ord», «den som tror på meg». Det
er sterke og klare ord om dette hovedpunktet, når Kristus sier: «Den som
eter av meg», «jeg er livets brød. Mitt kjød er den rette mat», «den som
eter av meg skal leve i all evighet». Slike ord uttrykker nettopp dette
at Kristus er de troendes livsbehov,
deres livsvilkår, deres alt i alle. For
du skjønner at dette at du er blitt kristelig, at kristendommen og kristelige
saker ligger deg på hjertet, er ikke noe bevis på at du er en kristen.
Nei, legg merke til hvordan Kristus taler: Den
som eter meg - meg -, den som nettopp i Kristus, hans nåde og
hans forsoning, har sitt livs behov. Like
lite ligger beviset på en sann kristendom i at du ser opp til Kristus
som din lærer eller ditt forbilde. Det gjør også fariseeren i sin kjødelige
visshet. Nei,
her er det spørsmål om Kristus
i sin forsoningsdød er blitt din daglige trøst mot synden. Bare
dette er kjennetegnet på en kristen. Det er dette som i Åpenbaringsboken
omtales som tegnet og sjibbolet-sangen som kjennetegnet dem som var beseglet.
For ingen kunne lære den sangen, uten disse. Og den sangen handlet om
«Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod». Det
er dette Luther på ny og på ny gjentar, når han i sin forklaring over Gal 4:6 taler om tegnet på at Guds Ånd bor i hjertet vårt,
bl.a. sier: «Den som gjerne hører,
taler, tenker og skriver om Kristus, han vet at dette så visst
ikke skjer ut fra menneskelig vilje eller fornuft». Ja,
dette er så vesentlig og karakteristisk hos det nye menneske, at hvis
jeg bare finner dette hos et menneske, sier jeg straks: Her har jeg en
kristen. Akkurat som når jeg ser en menneskelig kropp framfor meg, og
hører den taler et menneskelig språk, sier: Her har jeg et menneske. Har
så en slik kristen en støtende feil, en uvane, så sier jeg: «Det er en
skavank, en sykdom. Men - en kristen er han. For det er ikke mulig at
noen på nevnte vis kan ha Kristus som sitt livs behov, sin trøst og sitt
liv, og så ikke være en Kristi venn, en kristen». Så vesentlig er dette.
12.
juni Alt
kjød er gress. Jes
40:6. Alt i mennesket er falskt, svakt, vaklende, uvisst, omskiftelig. Det gjelder vår fornuft, våre tanke, følelser og oppfatninger. En
dag ser jeg f.eks. Gud i alt som møter meg. En annen dag synes jeg det
finnes ingen Gud i verden. En dag tenker jeg at Gud bare er overstrømmende
nåde og kjærlighet. En annen
dag tror jeg han må være trøtt av meg, at han har vendt seg bort fra meg
med sin nåde, og er vred på meg. En dag synes jeg om meg selv at jeg er
en ganske akseptabel kristen. En annen dag at jeg er en fullstendig hjelpeløs
synder. Kort
sagt: Mine oppfatninger
og følelser er alt sammen akkurat som strå i vinden; svaiende, uvisst,
falskt, omskiftelig og løgnaktig. Som profeten sier: «Alt kjød er gress».
Så ser jeg da omsider at alle mine egne meninger fortjener ingen oppmerksomhet.
Herre,
hva skal jeg da trøste meg med? Jo, der er noe som er sikkert og urokkelig:
I himmelen sitter en dommer på sin trone, den store og hellige Gud! Han
har talt og sendt et evig, urokkelig ord fra himmelen. Og hans ord, med
sine løfter og dommer, står faste som fjell. Ikke en bokstav skal forandres
eller bli til intet, om jord og himmel forgår. Hva
sier så dette evige ordet om oss, om hvordan vi ser ut, om vi er verdige
eller uverdige, i Guds øyne? Det
sier at «Herren ser fra himmelen ned på menneskenes barn, for å se om
det er noen som har forstand, noen som søker Gud. Men de er alle veket
av, alle sammen er blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en
éneste. Herren så ut over jorden. Han så den var fordervet, og at menneskenes
ondskap var stor på jorden. Det finnes ikke en som er rettferdig, ikke
en eneste». Så
kan vi samtidig legge til at Gud er hellig, at for ham
er ikke en gang himlene rene, at han ser urenhet i sine engler og dårskap
i sine hellige. Og da vet vi at ikke et éneste menneske kan bestå
innfor Gud. At alle sammen bare er verd evig fordømmelse, og er også i
dette alle sammen like. At Judas og Johannes er like mye verd en og samme
fordømmelse. At Peter og trollmannen Simon, jomfru Maria og skjøgen,
i seg selv fortjener alle
sammen like mye ett og samme helvete. Det
var da skrekkelig og urimelig, sier du. Ja, her ser du hvordan fornuften
reiser seg mot dette, når en sier rett ut det som ligger i disse ordene:
«Det er ingen forskjell, alle er de syndere og har intet å rose seg av
innfor Gud, men blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde gjennom den
forløsning som er skjedd i Kristus Jesus». Mellom
mennesker er der en forskjell.
Men ikke innfor Gud. På jord er det en viss avstand mellom dalbunnen og
fjelltoppene. Men ser en på begges avstand fra solen, forsvinner denne
forskjellen. Den blir aldri tatt i betraktning, for avstanden er så stor.
En sier bare om begge to at «avstanden er ufattelig». På samme måte er
det også en forskjell mellom det ene mennesket og det andre, i det ene
øyeblikket og i det andre. Men ikke innfor Gud. Alt
som har navn av menneske, selv den mest ydmyke og trofaste kristne, er
helt igjennom en uren makk. Hans beste gjerninger er besmittet av den
gamle slangens gift. Det gjelder hans tro, hans kjærlighet, bønn, lovprisning,
som kan være hans beste gjerninger og virket av Guds Ånd. Men de er likevel, på grunn av karets urenhet,
besmittet. Troen
er blandet opp med slagg, med egenrettferdighet og vantro. Kjærligheten
er svak, begrenset og mangelfull. Bønnen og lovprisningen kald og svak,
og slett ikke verdig den høye Majestet. Dette,
som er vår konstante tilstand, ville være nok til menneskenes fordømmelse.
Men i tillegg faller vi stadig i synd, og blir urene under vandringen.
Og vi er ikke i stand til å våke så sterkt at vi ikke her og der besmittes
av ugudelighet. Hele
jorden er oversvømt av urettferdighet, en syndens flodbølge, som avguder,
vantro, sorg og motløshet, misbruk av Guds navn, sverging og ugudelig
snakk, brudd på helligdagen, ulydighet, sinne, hat, trette, løgn og baktalelse.
Om ikke alt bryter ut i gjerning, så koker i alle fall hjertet av onde
begjær, tanker og indre opprør. Og alt sammen er urenhet i Den Helliges
øyne. Slik
er den falne slekts tilstand! Hvordan kan så et menneskebarn tro han skal
kunne bestå innfor Gud? Hva vil du betale din skyld med, du menneske?
Du har ingen som helst mulighet til å oppfylle ett éneste av hans bud!
Selv om du har vært en trofast kristen i mange år, har opplevd mye og
utrettet mangt, så holder det ikke. Hvis Gud ser på deg med sine hellige
øyne, så stakkars deg. En
gammel Guds tjener innså dette. Derfor ba han: «Herre, gå ikke til doms
med din tjener, for det er ikke én levende som er rettferdig for ditt
åsyn». For Gud er ingen levende rettferdig. Dette er Ordets dom.
Men
se hvordan dette strir mot vår forstand og følelser, som alltid, når vi
har vært litt mer kristelige, forteller oss at nå er vi mer verdig til
nåden. Eller at Gud da har lettere for å tilgi oss. Mens når vi derimot
har syndet, synes Gud må ha vanskeligere for å tilgi oss. På
den måten måtte jo nåden og rettferdigheten, i alle fall til en viss grad,
bygge på våre gjerninger, vår
verdighet. Men dette har vi nå sett at Skriften avviser. Husk
derfor at du er hvert øyeblikk
like verdig og like uverdig. Dette er det himmelske, evige Ordets
dom.
13.
juni Ikke
med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer
av Jesu Kristi tro. Fil
3:9. Når Paulus sier: «Når en døde for alle, så er de alle døde», da gjelder det også at hvis én har oppfylt loven for alle, så har de alle oppfylt loven. Apostelen sier jo uttrykkelig at Kristus er skapt under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven. Én
har oppfylt loven for alle. Vil jeg da være en kristen, tro og ære Sønnen
på rett måte, så må jo mitt vitnesbyrd helt klart være: Jeg har fullkomment
oppfylt loven. Jeg er fullstendig skyldfri. Ganske visst ikke i meg selv,
ikke i egen person, men i min garantist, min stedfortreder Kristus. Jeg
var jo verd øyeblikkelig å kastes ut i det ytterste mørke, hvis ikke dette
var mitt vitnesbyrd, hvis jeg ikke æret ham så høyt for all hans pine,
at jeg i ham anså meg fullkomment rettferdig. For
hvis jeg ikke trodde og bekjente dette, ville det jo være som om jeg sa
enten at han ikke riktig fullt ut hadde utført det oppdraget han hadde
påtatt seg. Eller også at det ikke virkelig hadde skjedd for
oss, men at det bare var noe han behøvde for seg selv. Og hva
slags bekjennelse ville dette være for en kristen? Tenk
deg at en konges tjener har ødelagt kongens eiendom. For denne sin store
skyld blir han fengslet. I inderlig barmhjertighet og medlidenhet med
denne ulykkelige tjeneren går kongens sønn hen og betaler alt denne tjeneren
skylder. Og i tillegg soner han den fengselsstraffen tjeneren ble dømt
til. Når så kongen også samtykker i dette, - hvordan skulle da samme gjeld
og straff noen gang på ny kunne kreves av denne tjeneren? Og
hva skulle denne stakkars tjeneren gjøre? Skulle han ikke i inderlig takknemlighet
og glede falle på sine knær for kongen og si: Du har gjort alle ting vel.
Det er nok i all evighet
slik du har ordnet det! Ville
det ikke være den største synd og skam hvis han fremdeles tenkte og sa:
Ja, men jeg har jo ikke i egen person og med egne midler betalt min skyld.
Hvordan kan jeg da være trygg for at jeg ikke fremdeles havner i fengsel?
Ville ikke dette være det samme som å si: Hvem vet om dette er noe en
kan stole på, det kongen og hans sønn har gjort? Og
nå står det altså uttrykkelig: «det som var umulig for loven, det gjorde
Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse»! Og videre: «Født
under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven». Det
står altså at Gud sendte sin Sønn, for at han skulle utrette det som var
umulig for loven. «Født under loven», -, da var han jo i vårt fengsel,
«for å kjøpe dem fri som var under loven». Dette
er jo ikke noen drøm eller dikt. Men den evige guddommelige sannhet som
hele Skriften fra verden ble til har åpenbart som summen av alt; at Gud
gav sin Sønn som en Stedfortreder og Frelser. Han
sier jo selv om loven at «jeg er kommet for å oppfylle den». «Jeg helliger
meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannheten». «Se,
jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje,
Gud. Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi
legeme én gang for alle». Hva
vil vi så gjøre med dette? Jo visst er det altfor mye, at Gud selv, for
intet, skal gi oss hele oppfyllelsen av loven. Men Gud er jo i alle ting
så altfor stor, så underlig og ubegripelig for oss. Hva
annet skal vi gjøre, enn bare som barn ta imot og takke. Med hjertets
glede og kjærlighet til ham som har elsket oss først, benytte den herlige
friheten. Og med barnets inderlige villighet elske og tjene vår nådige
Far, og gjøre det gode vi får nåde til. Men
først og sist holde klart for oss at vår rettferdighet innfor Gud består
i en annens gjerninger. En rettferdighet som består - uforminsket - også
når vi selv er på det mest elendige. Og som gjør at våre synder ikke tilregnes
oss. Men,
sier du, hva skal vi da gjøre når loven tukter oss på grunn av vår synd?
Svar: Vi skal straks bare gi ham rett i at i vårt kjød bor det intet godt.
Men også omgående vise ham hen til Kristus, som vår eneste rettferdighet,
og si: «Der er den mannen som i mitt sted har oppfylt alt det jeg skulle
gjort. Gå til ham, han er den som garanterer for meg. Han er født under
loven, og har så visst ikke syndet». Men
lyder det så fortsatt at «du burde
jo også selv være hellig, og gjøre det som er godt», så svar: Det
er helt riktig. Og når det er spørsmål om mitt
daglige liv, og jeg ferdes blant mennesker som trenger meg, så
minn meg da om dette. Da vil jeg gjerne høre på deg. Men
når det nå er spørsmål om min rettferdighet innfor
Gud, da gjelder ikke mine
gjerninger, men en annens. Da gjelder verken mitt
kristne liv eller min
synd noe som helst. For da var jeg helt klart fortapt, hvis jeg skulle
dømmes etter noe av dette. Nei, da har jeg en annens kristne liv og hans hellighet, renhet, en
annens kjærlighet og gode gjerninger, - Guds Sønns, født under
loven. I
dette spørsmålet vil jeg gjerne være en stor synder i meg selv, og ikke
gå for å være noe annet. For at Kristus alene må være min rettferdighet.
Her
sier jeg med Paulus: «Ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven,
men med den som kommer av Jesu Kristi tro». 14.
juni Enhver
synes at hans veier er rene, men bare Herren prøver hjertets tanker. Menneskene har mange og forskjellige meninger om veien til frelse, og alle tror de kjenner den rette. Akkurat som Skriften selv sier: «Enhver synes at hans veier er rene, men bare Herren prøver hjertets tanker». Vi
ser jo at ingen føler seg mer trygg enn den døde, blinde verden, som aller
minst søker etter sannheten. Freidig, selvsikker og i en avgjørende tone
sier den ene: «Gjør bare rett, og så mye godt du kan overfor mange. Så
kan du være sikker på at Gud kommer ikke til å kreve mer av deg». En
annen sier: «Jeg har ingen ting på min samvittighet. Jeg går til skriftemål
og lever et sømmelig liv. Jeg tror at Kristus har lidd og dødd. Om jeg
så av og til faller - for ingen er fullkommen - så vil Gud tilgi det».
En
tredje sier: «Gud har sett min bønn og mine tårer i ensomme stunder. Det
er min trøst». En
fjerde: «Gud er nådig mot meg. Det sier mitt hjerte meg. Det ser jeg gjennom
hans nådige måte å føre meg på gjennom livet. Ja, det har han selv på
en spesiell måte (f.eks. i drømmer) sagt til meg. Jeg behøver ikke studere
mer på dette spørsmålet» o.s.v. Men
en femte, en mer alvorlig sjel sier: «Det kreves mer her; en sann omvendelse,
tro og helliggjørelse. Det er veien». Men
Kristus sier, selv om de mest alvorlige: «Mange skal søke å komme inn
gjennom den trange porten, men ikke være i stand til det». Og Paulus sier:
«Jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse».
Da har den ene hele sin trøst, sin salme og sin sang i den nådens orden
vi nettopp nevnte, mens derimot Kristus og hele hans verk ikke betyr nok
for ham. En annen taler bare om å tro.
En tredje bare om gjerninger.
En
fjerde ser hele sin frelse i sønderknuselsen
og hvordan han opplever fordømmelsen.
En femte taler bare om dette at vi skal dødes;
om forsakelse, renselse, bønn, og hvordan vi skal avdø fra verden og vår
egen vilje. En sjette sier: «Størst av alt er kjærligheten;
bønn, ydmykhet og kjærlighet
i Jesu fotspor, det er veien. En sjuende sier: «Det er Ånds og krafts bevis det kommer an på. Herre, har jeg ikke profetert
i ditt navn, drevet ut djevler og gjort mange kraftige gjerninger i ditt
navn?» Slike,
og mange flere, er oppfatningene og de ulike meningene om hva som er veien
til frelse, som florerer og krysser hverandre midt i kristenheten. Riktignok
handler det alt sammen om viktige ting og leveregler som ingen sann kristen
skal forakte, men med alvor streve etter. Ja, dette er slike egenskaper
som i virkeligheten også bare finnes hos sanne kristne. Men
det som kjennetegner en sann kristen, og som også beviser at disse gode
egenskapene er ekte og et Åndens verk, ligger ikke i slike bekjennelser
som vi har nevnt her. For all denne åndelighet i disse bekjennelsene kan
være like fjernt fra den sanne, som Sibbolet fra Sjibbolet. (Se Dom 12).
Med
all denne åndelighet kan en fremdeles, på Herrens store dag, få dette
svaret: «Jeg kjenner dere ikke. Gå bort fra meg!» Se bare Mat 7, hvor
Herren selv sier: «Mange skal si til meg på den dag: «Herre, Herre, har
vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort
mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Men da skal jeg bekjenne for dem:
Jeg har aldri kjent dere.
Gå bort fra meg, dere ugjerningsmenn». Her
spør kanskje noen: Har da Den Hellige Skrift gitt noe konkret kjennetegn
på Kristi rike, noe som gjør at den éneste rette åndelighet skiller seg
ut fra alle falske veier? Svar: Ja, lovet være Gud! De som allerede er
kommet til sannheten og har fått øyne å se med, de finner dette over alt
i Skriften. De ser nemlig at det er ett éneste forhold alt avhenger av.
De innser at all kristendoms karakteristiske kjennetegn, hemmelighet og
hovedsak, er Kristus. At
Kristus selv er blitt hjertets dyrebareste skatt. De
ser at det helt avgjørende er: «Den som har Sønnen, har livet. Den som
ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For livet er i Guds Sønn». Dette bør
vi alle ta inn over oss, og prøve oss selv på. Og
den som har fått lyset, må virkelig takke Gud! Da vil han sikkert nok
også forstå mye om de mange andre forskjellige former for åndelighet.
Måtte han da også bare i sin kjærlighet være viselig og forsiktig, men
i sin forsiktighet av kjærlighet være nidkjær! Mange som ennå ikke er
kommet til sannheten og livet er jo nettopp disse som en gang skulle få
oppleve det - bare alle Guds barn i kjærlighet og visdom ville prøve å
opplyse dem om dette. I
én sum: At noen er nidkjære og opptatt med sønderknuselse og alvor som
det viktigste. Andre med kjærlighet og ydmykhet. Noen med selvforsakelse,
avdø fra seg selv o.s.v.. Det er alt sammen sant og godt, og dyrebare
egenskaper. Men det er ikke selve livet, ennå bare egenskaper på et foreberedende
stadium. Foran
Lammets trone står den frelste skaren som er skrevet inn i Livets bok,
og synger og lovpriser ham. Blant disse vil noen kunne stå fram og si:
Også jeg har arbeidet og strevet med alle disse gode egenskapene. Men
når jeg strevet som mest, merket jeg at Guds øyne var som ildsluer. At
for ham var ikke en gang himlene rene. At Guds dom gikk langt dypere enn
menneskenes. «Og jeg døde». Men
Kristus ble mitt nye liv. Han er nå min sang og min frelse. Og for hans
skyld regner jeg alt for tap, ja, jeg regner det for søppel. Herren
har gitt meg en ny sang i min munn: «Du ble slaktet og har frikjøpt oss
til Gud med ditt blod! Du er verdig all ære og pris og lovsang fra evighet
til evighet. Amen».
15.
juni La
oss frykte, så vi ikke skal falle fra det løftet som ennå gjelder, om
å få komme inn til hans hvile. Heb
4:1. Her ville kanskje noen si: Det er jo akkurat dette jeg frykter for. Akkurat nå har jeg vel nåde til å tro. Men hvordan skal jeg kunne bli stående inntil enden? Vi ser jo at mange faller fra og går fortapt. Svar: Kristus sier: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og jeg er kjent av mine. Mine sauer hører min røst, og ingen skal rive dem ut av min hånd». Disse
ordene viser at ingen behøver være redd for om de skal bli stående, ingen
behøver gå fortapt. Ingen kan rives ut av den gode hyrdens hånd. Ingen
skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.
Og lenger går ikke Skriften med sine forklaringer om akkurat dette. Mange
som ikke er fornøyd med å få stå i en konstant
avhengighet av Kristus, vil ha et løfte om at de aldri kan
falle fra. Skriften gir ikke noen slik garanti, men holder tvert
imot fram for oss det motsatte. Og advarer hver og en mot denne faren.
Vi overlates derfor alltid i en frykt for oss selv - og med vår fortrøstning
i Herren alene. Og
dette er da også den sterkeste helsemedisin for vårt åndelige liv. Det
er også dette Skriften i tydelige ordelag understreker: «Pass på at dere
ferdes med frykt all den tid dere er utlendinger her! Fryd dere med beven!
La oss frykte, så vi ikke skal falle fra det løftet som ennå gjelder,
om å få komme inn til hans hvile. Dere som frykter Herren, sett deres
lit til hans barmhjertighet, for han svikter dere ikke». Hva
er så vår trøst i Herren? Jo, at Kristus, Guds Sønn som gav sitt liv for
oss, er vår hyrde. Hans kjærlighet og trofasthet var jo så stor at han
for vår skyld ble menneske, ble gjort lik sine brødre i alle ting, ble
prøvet i alt slik som vi, og til slutt gav sitt liv for sauene. Hva
skulle vi ikke da kunne vente oss av ham? Når han så også er en allmektig
Gud - hvilken fiende kan da skade den sauen som ligger på hans skuldre,
som hører hans røst og holder seg tett inntil ham? Dette
er vår trøst at han, den gode hyrden, skal
selv fø sine sauer, d.v.s. hele veien ved evangeliets ord holde
vår tro levende. Styrke og holde levende trøsten og gleden i ham, kjærligheten
og håpet. At han skal søke opp det fortapte og føre tilbake det som har
forvillet seg bort. Han
vil altså, selv når vi har forvillet oss bort fra den rette veien, ikke
forlate oss. Men vil gå etter den sauen som er borte, rope og lokke den
tilbake. Og bare den på ny begynner å lytte til hans røst, vil han legge
den på sine skuldre med glede. Han
skal forbinde dem som er såret, d.v.s. trøste og oppmuntre de sjelene
Satan har herjet ille med, og gjenopprette både deres sjel og helse. Han
skal styrke de svake. Og lammene som ikke har vært i stand til å følge
hjorden, skal han samle i sin favn og bære dem i sitt skjød. Kort sagt
vokte hele hjorden som den enkelte trenger det. Men
skal da ikke sauene selv bidra med noe som helst i denne saken? Om dem
sier Herren bare dette: Mine
sauer hører min røst. For det første er jo dette akkurat det
samme som at «de har satt sin tillit til meg, de har ikke noe annet håp
enn meg». For
den som i nødens stund er vårt håp, hans røst hører vi nøye etter. Det
å høre Herrens røst betyr for det andre å lytte oppmerksomt på
den, verdsette den høyt og ta den til oss som mat for vår sjel. Og å skjelne
den fra fremmede røster. Dette
er alt vi behøver. For alt den gode hyrden gjør for å bevare oss, det
gjør han gjennom sin røst.
Hvis vi da bare lytter oppmerksomt til hans røst, vil vi bli hjulpet i
all vår nød. Alle Satans listige angrep, alle kjødets fristelser, all
verdens forførelse, all vår svakhet, vantro, likegyldighet, overmot -
kort sagt: alt ondt og alle sår blir legt bare vi lytter til hans røst. Ingen
kristen er så sterk, så lærd i Gud, så troende, så fast i sin kristendom
at han ikke kan bli angrepet av alt mulig ondt. Så avhenger altså alt
av at han ennå har det sinn at han lar sannhetens ord gjelde mer enn hans
egne tanker, meninger og følelser. Og gjennom dette lar seg korrigere,
tukte og trøste. Det er dette som heter å høre
Herrens røst. Da kan vi bli hjulpet i alt. Vi
ser at Frelserens disipler aldri
fikk så fullkommen forstand og tro, i aktsomhet og styrke, at de så kunne
lede seg selv, tro og vandre som de burde. Nei, daglig hadde de større
eller mindre fall. Men det som gjorde at de fremdeles ble bevart og fikk
vokse i nåden, var bare at de var nær Herren. De hørte tross alt Herrens
røst, lot seg daglig korrigere, advare, tukte og trøste av ham. På den
måten ble alt godt igjen, og slik lærte de alltid mer og mer det de behøvde
lære. Hva
var det vel som gjorde at den ulykkelige Judas gikk fortapt? Ikke annet
enn at han ikke hørte Herrens røst. Når djevelen sådde det som var ondt
i hjertet hans, brydde han seg ikke om Herrens advarsler. Og når samvittigheten
våknet i skrekk, lot han ikke noen nådens ord trøste seg. Hadde han bare
lyttet til sin barmhjertige hyrdes røst, ville alt kunne blitt legt. Derfor;
så lenge vi ennå hører Herrens røst, elsker ordet om Kristus, tar det
alvorlig til oss for å få
Ordets kraft til tro, kjærlighet og gudsfrykt, og lytter til den trofaste
vennen som usynlig følger oss og taler til våre hjerter, -. Så lenge skal
ingen fiendtlig makt kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.
For
Herren er større enn alle, og han har høytidelig lovet at «Ingen
skal rive dem ut av min hånd».
|