Første del 1 til 15 juli Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1. juli Vi roser oss i Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Rom 5:11. Her sammenfatter apostelen alt salig som kunne nevnes i denne evige kilden og opphavet til alt; Gud selv, og sier: Vi har Gud selv! Gud selv er vår venn og Far. Dette er jo selve grunnlaget all trygghet og salighet strømmer ut fra. For det første betyr Guds selv mye mer enn alle hans gaver. Guds vennskap betyr mer enn all himmelens salighet. Gud selv er solen og saligheten i himmelen, på samme måte som også her i livet hans vennskap er Guds barns egentlige fryds og gledes kilde. Dernest
er det også i ham vi har alle våre gaver: I ham er all vår rettferdighet
og styrke, i ham vår fred og trøst. Gud er vår Far, og all barnas rikdom
og trygghet er i selve Faderen; «Er vi barn, da er vi også arvinger».
«Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan
skal ha da kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» Tenk,
når du eier selve den store allmektige Guds vennskap, da må du jo hvert
øyeblikk være fullkommen lykkelig! Om du så var det fattigste menneske,
så er du jo i ham den rikeste. Var du den mest ynkelige og foraktede,
så er du jo i ham den mest ærefulle. Var du det mest ensomme og forlatte
menneske, så har du i ham alltid det herligste samfunn. Slik
ser vi David og andre Guds menn har frydet seg i Gud selv, som deres egentlige
trøst og ros; «Min sjel skal rose seg i Herren». La oss daglig rose oss
i Gud, over at i ham har vi alt vi behøver. Slik at tonen i hjertet vårt
blir dette: «Herre, min klippe, min festning, min forløser, min Gud, min
trøst, som jeg setter min lit til, mitt skjold, min frelses horn, han
som beskytter meg». Det
er dette kjennskapet
alle rettferdiggjorte sjeler skal ha til sin Gud, og kunne rose seg i
ham. Som profeten sier: «I Herren skal hele Israels sæd (ætt) bli rettferdiggjort,
og skal rose seg i ham». Ved
vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.
På ny og på ny gjentar apostelen
at vi har all denne nåde, trygghet og ros utelukkende ved vår Herre Jesus
Kristus og hans forsoning. Og det er høyst nødvendig at vi stadig tenker
over dette. All vår trøst og ros i Gud, hans vennskap og den evige frelsen,
er straks forsvunnet så snart vi vender blikket bort fra denne éneste
grunnen som gjelder, og begynner å se på oss selv. Da
står snart vår synd og mangfoldige uverdighet foran oss, og da gjør vår
samvittighet oss tause og forsagte. Da er det slutt på gleden og rosen
i Gud. Husk
derfor alltid, ja, uavlatelig, at all denne nåden som gjør at vi roser
oss i Gud, at han er vår med alt han er og har, har sin grunn utelukkende
i forsoningen i Jesus Kristus. Ikke
i noen som helst verdighet eller fortjeneste fra vår side. Bare i den
evige kjærlighet som gjorde at Gud gav oss sin Sønn mens vi ennå var «syndere»,
«ugudelige» og «uvenner». Tenk
grundig gjennom hva der ligger i dette at Gud, som først selv har skapt
oss til sine barn og arvinger, også selv gav oss sin Sønn til Frelser
- mens vi ennå var ugudelige og uvenner. Og at vi da «ble forlikt ved
hans Sønns død». Dette er den evige trøstens grunn for fattige syndere.
Den grunnvollen vakler og faller ikke når vi vakler og faller, men blir
alltid stående der, støtt og fast. Og
da kan du lett regne ut at han som har gjort det som er større, da han
gjorde fiender til venner, - skal mye mer kunne gjøre det som er mindre;
nemlig også vil behandle oss som dem som er så dyrt forlikte. Det vil
si; ikke se på våre synder og dømme oss etter loven. Men alltid være barmhjertig
og nådig, og føre oss helt fram til den frelse og salighet han fra først
av skapte oss til, og senere også så dyrt gjenløste oss for. Vi
kan altså ikke nok understreke hvor nødvendig det alltid er å rose seg
i Gud, d.v.s. alltid beholde en virkelig troens tillit, en glad og hjertelig
trøst i ham. For hele en kristens åndelige liv avhenger av at vi har dette
livet i Gud. Men
like nødvendig er det derfor også at vi alltid, som en dyp erkjennelse
holder fast på det som ligger i dette: «ved
vår Herre Jesus Kristus, for i ham har vi fått forlikelsen». Og
særlig trenger vi dette når hjertet vårt er fullstendig iskaldt overfor
Gud, slik det av og til skjer. Vårt indre blikk har kanskje begynt å vende
seg bort fra Herren, og er blitt fremmed for ham, og så kommer vi i en
nødsituasjon, så vi trenger å be. Men da opplever vi det som om også Gud
er fullstendig iskald overfor oss, bryr seg ikke om oss, ser oss ikke
og hører ikke bønnen vår. Da
er det om å gjøre at vi husker at dette bildet av Gud er totalt falskt.
Det er en gruelig vannskapning, som bare kommer av vårt kalde, vantro
hjerte, og djevelens giftige innspill. For
Herren, vår Gud, har selv gitt oss et ganske annet bilde av seg selv;
som en evig og uendelig kjærlighet som gav sin egen, enbårne Sønn for
oss. Og som nå hvert eneste øyeblikk elsker alle dem som tror på ham.
En øm Far som hvert øyeblikk er oss nær, ser alle våre behov og bekymringer.
Og om han nok også av og til skjuler seg, og drøyer med hjelpen, har han
likevel alltid sin lyst i å gjøre godt mot oss. Gud
kan aldri være kald og likeglad overfor dem som jo er dyrt
forsonet med ham gjennom hans elskede Sønn, og i ham er rettferdige!
2. juli De er alle veket av, alle sammen er blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. Sal 14:3. Her har vi en særdeles viktig lærdom om synden. Her lar Herren oss forstå at vi er alle like fordømte syndere. At i dette er vi alle helt like! Dette
trenger vi alle å tenke grundig over. Det er alle menneskers natur at
selv om vi ser hvordan hele verden er sunket ned i synd, så tror vi selv
vi er litt bedre. For
det første har vi den fine og sovende verdens barn, som aldri vil finne
på å tro at de er like store syndere innfor Gud som tyver, mordere og
skjøger, eller tollerne på Jesu tid. Og på denne
innbilningen bygger de sin selvsikkerhet og motstand mot hele Guds
vei til frelse, mot all Guds formaning til å vende om. Men
også dem som er vekket opp og har fått liv i Gud, blir smittet av samme
innbilning. Med forskrekkelse fikk vi se vår store nød i synden. Så søkte
vi, og fant frelsen i Kristus. Men så hender det ikke sjelden at vi glemmer
at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam. Vi opplever
det som om vi skulle tilhøre en bedre slekt enn disse grove synderne og
skjøger. Dette
avdekkes når vi blir så veldig overasket når vi merker en eller annen
stor synd rører seg i oss, når de svarte dypene i hjertets forderv åpner
seg, så det virkelig dukker opp uhyggelige ting. F.eks. slikt som Kristus
sier går ut fra menneskenes hjerter: «onde tanker, mord, ekteskapsbrudd,
hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser». Når
vi kjenner noe så grufullt hos oss, da overraskes og forskrekkes vi, og
holder på å fortvile. Tenk, når vi får slike tanker som «bespottelser»
mot Gud, kanskje midt i bønnen, slik mang en kristen i stor anfektelse
opplever det. Eller vi kjenner en grufull likegyldighet overfor Gud, men
derimot en altfor sterk kjærlighet, ja, til og med veldige syndige lyster
til noe som øyet vårt ser. Og i tillegg slett ikke har så stor syndserkjennelse
som vi burde over dette, men tvert imot er harde og lettsindige. Eller
når vi skulle elske vår neste som
oss selv, isteden til og med kjenner misunnelse. Kanskje vi overfor
en omsorgsfull tilrettevisning kjenner sinne og hat stiger opp i hjertet.
For
ikke å tale om den mest grufulle synden; at Kristi lidelse ikke betyr
så mye den burde for oss. At vi kan høre hvordan han ble pint, tornekornet
og hengt opp med spiker. Alt for at vi skulle frelses for evighet. Og
likevel elsker vi ham så lite. At små, unyttige ting er kjærere for oss
- - . Å, når vi kjenner på dette, da overraskes vi og forskrekkes. Hva
kommer så denne overraskelsen av? Ganske enkelt av at vi ikke trodde vi
var så fordervet. Vi har sett andre Adams barn totalt sunket ned i laster,
og likevel selvsikkert og stolte forsvare seg, viser fra seg Guds ord,
og forkaster og forfølger Kristus. Det
har ikke vært noen stor overraskelse for oss. Men oss selv har vi
altså sett på som om vi tilhørte en annen slekt. Det
er riktignok sant at når vi er født av Gud, så har vi også fått en ny
og hellig Ånd. Men den delen av vårt vesen som er født av kjød, er fremdeles
bare kjød. Og dette er alltid like forgiftet og ondt. Herren
lærer oss da her, som gjennom hele Skriften, at synden er alle menneskers
natur, er vår alles felles arv
fra Adam, enten vi vil det eller ei: «Det er ingen forskjell,
alle sammen er vi syndere». «Fra himmelen skuer Herren ned på menneskenes
barn, for å se om det er noen som har forstand, noen
som søker Gud. Men de er alle
sammen udugelige, det er ingen
som gjør godt, nei ikke en eneste». På samme måte som Gud tidlig
klaget; at «menneskenes ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt
i deres hjertes tanker bare var ond hele dagen».
Slik
er menneskene av naturen, i alt som nedstammer fra Adam. Og hvis vi virkelig
innså og trodde dette, ville vi jo ikke bli så forferdelig forskrekket,
ja, rent fortvilet, når vi opplever dette i oss selv. Vi ville tvert imot
akkurat da prise den guddommelige barmhjertigheten, som just for denne
våre fortapte tilstand gav oss sin Sønn som Frelser. For
at vi skal bli bevart i en tillitsfull tro, er det svært viktig at vi
innprenter dette i oss, og lar det være helt klart at vi alle gjennom
Adam er så fordervede og fortapte skapninger at det i vår natur ikke finnes
annet enn synd, ondskap og avmakt. Og at vår Herre og Gud heller aldri
har tenkt noe annet om oss. Da
ville vi i vår mest knusende erfaringer av synden straks skynde oss fram
til nådestolen og si: «Ja, i meg selv er jeg helt fortapt, kjære Gud.
Men se ikke på meg, se på din Sønn!» Og
vi ville huske at det bare er Sønnen Gud har sitt velbehag i, at all vår
rettferdighet er bare i Sønnen. Og at Guds vennskap derfor aldri kan rokkes
gjennom det fordervet som er i oss, så lenge vi bli bevart i hans elskede
Sønn. I
ham har vi til og med en mye større rettferdighet og Guds velbehag enn
Adam før fallet.
3. juli Salig er det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Rom. 4:6. I klar og utvetydig tale forkynner dette budskapet oss at et menneske kan være rettferdig i Guds øyne, selv mens han ennå kjenner synden i seg. Her
sies det nemlig uttrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, så
skjer det ikke på den måten at han utsletter synden i hele hans vesen,
og gjør mennesket i seg selv syndfri. Men at det skjer ved en tilregning.
Denne
teksten sier at vår rettferdiggjørelse skjer på den måten at Gud tilregner
meg en rettferdighet som ikke finnes hos meg. Og på den andre side «forlater»
og «skjuler» all den synden som finnes hos meg. Men
fordi ordet rettferdiggjøre
gjerne kunne bli oppfattet tvetydig av noen, bruker apostelen isteden
uttrykket: tilregner rettferdighet.
I tillegg har han så også forklart dette salige verk gjennom Davids ord
om at bare det menneske er salig «som har fått sine urettferdigheter forlatt,
og sine synder skjult» eller «dekket over». At bare «det menneske» er
salig «som Gud ingen synd tilregner». Tenk
da, når det mennesket er salig som Gud «tilregner
rettferdighet uten gjerninger», og som han ikke
tilregner syndene
hans - da er det jo dermed også samtidig sagt at rettferdigheten ikke
finnes hos dette salige mennesket! For da hadde det ikke vært nødvendig
at rettferdigheten ble «tilregnet» ham. Men
på den annen side innebærer dette også at syndene
derimot finnes
hos det salige mennesket, ettersom disse «ikke tilregnes» ham, men «skjules». Dette
er da tydelig og klart hele Skriftens store hovedlære, som vi finner i
all Guds forkynnelse om Kristi stedfortrederembete, og om hvordan hans
rettferdighet tilregnes. Men her finner vi det uttrykt kort og konsist,
så det straks fullstendig avviser den falske oppfatningen som sjelefienden
en gang imellom bruker til å forville menneskene: At vi skulle rettferdiggjøres
på den måten at vi blir gjort syndfrie i oss selv. Nei,
sier apostelen her tydelig og klart, Gud gjør oss rettferdige på den måten
at han tilregner oss
rettferdigheten, uten at vi verken er eller blir rettferdige eller syndfrie
i oss selv, her på jorden. Derfor må nettopp syndene «forlates» og «skjules». Har
vi nå dermed forstått at vi ikke er rettferdige på den måten at synden
er utslettet i vår egen natur, eller at vi i egen person fullkomment oppfyller
loven, men at det må skje gjennom en «tilregning», -.
Så må vi da heller ikke falle i en like stor villfarelse på motsatt
side, så vi får den holdningen at Gud regner
oss for rettferdige, selv om vi ikke virkelig er det. Nei,
lovet være Herrens navn! Vi er
virkelig rettferdige gjennom ham! Den som ikke er blitt helt våken
så han ser Guds fullkomne råd, drømmer lett om en form for rettferdiggjørelse
hvor Gud på en måte slår av på
sine hellige ord og dommer. Og dermed erklærer oss rettferdige uten at
vi på noen måte eier det som rettferdighet
betyr; nemlig en fullkommen oppfyllelse av loven, så vi etter loven
står ustraffelige innfor Gud. Dette vil være en helt forkastelig tanke
overfor Gud. Som om han praktiserte barmhjertighet på bekostning av sin
evige rettferdighet i alle sine dommer. Det
er noe ganske annet apostelen lærer: «Gud har satt sin Sønn til en nådestol
ved troen, i hans blod, for å vise sin rettferdighet i det at han rettferdiggjør
den som tror» - slik ordene lyder i Rom 3, - «så han kunne selv være rettferdig
og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro». Og i Rom 5 sier han uttrykkelig
at det er gjennom den énes lydighet, den énes rettferdighet, vi blir rettferdiggjort.
Det
skjer ikke ved at han «slår av» på en éneste bokstav eller prikk i loven.
Men gjennom en total og fullkommen oppfyllelse av alle lovens bud og dommer
- som vår Stedfortreder så helt og holdent gjorde i vårt sted, - som om
vi selv hadde gjort og lidd alt slik loven krevde. Et
menneske kan så fullstendig oppfylle en annens forpliktelser, f.eks. betale
sin brors gjeld, at skyldneren selv blir virkelig skyldfri, og ikke kan
kreves for noe mer. Og at han altså ikke bare anses
for å være det, men at han virkelig er
skyldfri. På grunn av at hans gode bror fullkomment betalte hele gjelden
hans. Så
mye mer må da Herren Kristi fullbrakte offer og betaling for oss gjøre
oss virkelig skyldfrie og rettferdige, selv om vi ikke selv har noen mulighet
for å oppfylle loven. Derfor
må vi altså ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle
regne oss for rettferdige, mens vi virkelig ikke er det. Meningen er bare
den at det er en annens
rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann og fullkommen
måte at vi virkelig er
rettferdige. Den
hellige loven har ingen ting mistet i sin majestetiske rettferdighet.
Det den krever er fullbyrdet i hele sin uendelige bredde. Dens dommer
og straff er sonet i all sin gru. Kort sagt: Gud er
rettferdig når han rettferdiggjør
den som tror. For
det er ikke en tenkt eller oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han
tilregner oss. Og på den siste dag skal han for hele verdens åsyn kalle
sine troende de rettferdige,
og i samsvar med sin fullkomne rettferdighet gi dem «rettferdighetens
krone».
4. juli Venn, hvordan kom du inn her og har ikke bryllupsklær? Mat 22:12. Her i Mat 22 sier Kristus at «himlenes rike», d.v.s. hans nåderike på jorden, er å ligne med «et bryllup som en konge laget i stand for sin sønn». Til
dette bryllupet bad han inn mange. Men de fleste avviste innbydelsen og
unnskyldte seg med at de ikke kunne komme. Den ene var hindret av sin
forretning, den andre av sitt gårdsbruk og den tredje av sin ektefelle.
Det var likevel ikke alle som direkte avviste kallet. Nei, mange tok imot
det, «bryllupssalen ble
fylt med gjester». Men
nå sier Kristus at nettopp blant disse som hadde tatt imot kallet, var
kommet inn i bryllupet og satt der ved bordene, fantes det også en mann
som ikke var kledd i bryllupsklær, men satt der i sine egne klær. Og at
det var utelukkende dette som var årsaken til at han ble bundet på hender
og føtter, og kastet ut i det
ytterste mørke. Hva
er det så Herren vil tale til oss om gjennom dette? Mannen var jo kommet
inn i bryllupet. Var altså ikke blant dem som avviste kallet og holdt
seg borte, men satt der nå ved bryllupsbordet blant de andre lykkelige
gjestene. Jo,
dette taler til oss om dem som ikke bare har opplevd Åndens kall i sitt
hjerte, men også så markert har vært lydig mot kallet at de har begynt
å søke frelse. Har nå vendt seg bort fra sine tidligere «veier» og «gårder»,
sitt levesett og sin omgangskrets, som de hadde vært så opptatt med. Nå
hadde de slått seg sammen med de troende når det gjaldt omgangskrets,
skikker og holdninger, i det å lese, høre og synge om Guds ord og rike,
i bønn og i en viss kristelig virksomhet. Deltok kort sagt i alt som hører
med i et alvorlig og gudfryktig liv, som står i klar kontrast til den
store masse av mennesker. Denne
mannen kan jo på ingen måte være et bilde på den store, selvsikre massen
blant oss? For hvor finner vi i så fall alle dem som fikk høre kallet,
men som ikke kom? Hedningene, som ikke har Ordet, har jo heller ikke innbydelsen.
Vi
skjønner altså at dette er en «kristelig» mann, er et bilde på et «kristelig»
folk innenfor de levende
kristnes flokk. Han
var jo å finne i bryllupet. Hadde ikke avvist kallet. Og samtidig mangler
disse menneskene noe så vesentlig at de blir kastet ut i det ytterste
mørke. De
fem jomfruene ( i Mat 25) som ikke hadde olje på lampene sine, skildrer
nøyaktig det samme som denne mannen. Der sier Kristus at «Himlenes
rike lignes med ti jomfruer
som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen». Gjennom
hele tiden de ventet var det ingen forskjell å merke mellom de kloke og
de uforstandige. Nei, alle sammen var de jomfruer. Alle hadde de lampene
sine med seg. Alle var gått ut for å møte brudgommen. Alle ventet på det
herlige øyeblikket da de skulle gå inn sammen med ham i bryllupssalen,
i herligheten. Med
ved midnatt, da det hørtes et rop: «Se, brudgommen kommer!» - da først
ble det åpenbart at halvdelen av dem manglet olje, at lampene deres ikke
brant. Og de ble stengt ute fra bryllupssalen for all evighet. Ennå forferdeligere
og sterkere er dette skildret i Joh 15, der Kristus taler om grener
i meg som ikke bærer frukt. Må hver éneste en av oss tenke over
hva dette ordet kan innebære! Og
i Mat 7 taler Herren uten billedspråk om hvor mye en kan gjøre i hans
navn, og likevel ikke ha det rett med ham. At en i hans navn kan profetere,
i hans navn gjøre tegn og under som å drive ut onde ånder, vekke opp døde,
kort sagt gjøre mange kraftige gjerninger. Og
biskopen i Sardes var både i lære og liv en som ble ansett av alle for
å være en levende sjel. Men Herren sa: «Du har navn av å leve, men du
er død!» Hvem
skulle ikke ha grunn til å frykte, når Kristus selv taler slike ord? Overfor
slike ord opplever ofte de mest rettferdige og åndsfylte kristne stor
frykt for at de skulle være bedratt, og roper i dypt alvor: «Ransak, meg
Gud, og se om jeg fremdeles er på fortapelsens vei!» Skulle
det være noen grunn til å tro at bare
du ikke skulle behøve å frykte, ikke behøver å tenke grundigere
over Kristi ord om akkurat dette? Men
nå vil vi se hva de egentlig manglet, disse kristelige, som fikk så forferdelig
liv i evigheten. Bryllupsklær?
«Du har ikke
bryllupsklær!» Hva kan vel dette bety? I Åp 19 står det at i Lammets
bryllup ble det gitt bruden å kle seg i rent og skinnende lin
- og så tilføyes det: «for det fine linet er de helliges rettferdighet».
Og
hva disse helliges rettferdighetsdrakt er, ser vi videre i det sjuende
kapitlet. Der sies det om den frelste, hvitkledde skaren: «Dette er de
som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og
gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de framfor Guds trone». Og til
den lunkne læreren i Laodikea sier Kristus: «Jeg råder deg til å kjøpe
hvite klær av meg, så du kan være påkledd, og din nakenhets
skam ikke skal vises». De
som er i bryllupet, men sitter der i sine egne klær, og ikke har Kongens
bryllupsdrakt på seg, er altså den slags kristelige mennesker som med
mer eller mindre alvor, nidkjærhet og gudsfrykt likevel fortsatt lever
i sin egen rettferdighet. De
har ennå aldri virkelig fått se sin synd. Er aldri blitt avkledd sin egen
kristendom og ikledd en annens, nemlig Kristi rettferdighet. Ennå har
de aldri av hjertet, fattig i ånden, kunnet bekjenne: «I Lammets død og
blod er jeg fullkommen frelst, hellig, ren og god».
5. juli Dersom du bekjenner med din munn at Jesus er Herren, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Rom 10:9. Her sies det uttrykkelig at du blir frelst gjennom dette ene: Dersom du i ditt hjerte tror og med din munn bekjenner Jesus, at han er Herren og er reist opp fra de døde. Så nær og konkret er frelsen gitt oss i «troens ord». Fatter du bare dette i ditt hjerte, så du har en levende tro på Jesus, og kjenner ham, - både som «Herren», han som kom fra himmelen, men også som din fullkomne Frelser, «oppreist fra de døde», - så skal du bli frelst. Men
la oss legge godt merke til at før apostelen skriver denne betydningsfulle
trøsten: «så skal du bli frelst»,
gir han oss her først et avgjørende kjennetegn på den ekte troen, men
også noe som oftest vil være en helt nødvendig del av livet i denne troen.
Og kjennetegnet på den frelsende troen er at du gjennom den er
blitt en Jesu venn, som av et oppriktig hjerte bekjenner ham og er opptatt
med å utbre hans rike. Men
bekjennelsen blir også en
helt nødvendig del av
livet i denne troen. For den levende troen vil alltid føde en
indre lyst og trang i hjertet til å tale om Jesus, som nå er blitt din skatt,
og en kjærlig nidkjærhet
for å opphøye ham og for at sjeler skal bli frelst. Vi
forstår straks at med bekjennelsen
menes her dette frie, levende vitnesbyrdet om hjertets tro. Ikke
bare noe som gjerne bare kan være munnens
kalde bekjennelse, noe som bare henger igjen fra noe vi lærte i barneårene,
eller som vi har med oss fra kirke eller bedehus. En bekjennelse som også
alle vantro sjeler er i stand til å bære fram. For
først av alt vet vi godt at Skriften alltid mener det alvorlig, det den
taler. Vi vet at når Skriften taler om en frelsende tro eller bekjennelse,
så menes det alltid den levende
troen og den sanne bekjennelsen. For
«munnen taler det som hjertet
er fullt av». Dessuten har apostelen her uttrykkelig føyd til disse ordene:
Og tror i ditt hjerte. Hold
klart for deg at det er en slik bekjennelse det tales om her, at du «tror
i ditt hjerte», og derfor
taler. Som også David sier: «Jeg tror, derfor taler jeg». Og
hva bekjenner så den troende sjelen om Jesus? At
han er Herren, sier apostelen. Dette er det første vi må tro og
bekjenne; nemlig at den så dypt foraktede, torturerte og drepte Jesus
er «Himmelens og jordens Herre», er «den som Gud har bestemt til å være
dommer over levende og døde». Ja,
bare i dette; at Jesus er Herren,
ligger alt det som vi tror og bekjenner om hans person og hans vesen.
Og som vi uten Den Hellige Ånd ikke ville ha noen levende tro og bekjennelse
om. Apostelen sier: «Ingen kan kalle Jesus for Herre, uten i Den Hellige
Ånd». Det er en slik bekjennelse, skapt av Den Hellige Ånd i vår sjel, apostelen taler om her. For gjennom det Ånden får vist oss, kan vi alt her i livet av hjertet tro det alle tunger en gang skal bekjenne; at Jesus Kristus er Herren, til Gud Faders ære. Men
den levende troen virker ennå en viktig bekjennelse om Herren. Og det
er at «Gud har oppreist ham fra de døde». Denne korte bekjennelsen om
Kristi oppstandelse inneholder alt den troende sjelen behøver til sin
visshet og frelse. For hva er det apostelen sier her at en frelst sjel
tror og bekjenner? Jo, at Jesus «er Herren»,
og at «Gud har oppreist
ham fra de døde». Og dette inneholder da alt den frelsende troen omfatter.
Dette
er da i sak det samme som ellers ofte kort heter å «tro på Jesus», den
som «har Sønnen», som «eter hans kjød og drikker hans blod». Og det er
jo denne troen på Kristus hele Skriften vitner om; at «hver den som tror
på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» Slik
blir du frelst! Men tenk
likevel dypere på hva som ligger i dette ordet - frelst!
«Så skal du bli frelst!» Kan
jeg bli frelst, - evig
frelst og salig i Guds himmel? Kan jeg vite noe som helst sikkert om dette?
Det er slike spørsmål som burde gjøre denne teksten særdeles viktig for
oss. Her
taler apostelen som om det er aldeles sikkert og bestemt hvem som skal
bli frelst. Og slik er det også.
Apostelen sier helt avgjort at hvis du er en av disse som har en hjertets
tro som drives til å bekjenne din Frelser (men som også alltid har flere
tegn på den samme levende troen), så er det helt sikkert at da «skal du
bli frelst». Nå er det bare noen år eller dager i denne jammerdalen, så
er du innenfor i Guds evige fred! Ja,
så uendelig stort er dette, og kan ikke gjentas for ofte: At alt Guds
ord taler avgjort og klart om at så sant du lever i denne tro på Jesus
til din siste stund. Og denne din tro gir drivkraft og lyst til også å
bekjenne ham. Så er du en av dem som en gang skal stå på hans høyre side
og bli innbudt til å gå inn til det riket som er gjort ferdig for oss
fra verdens grunnvoll ble lagt. Legg
merke til det trykk apostelen her legger i ordet du,
du, din
munn, ditt hjerte.
Dermed lar han hver enkelt leser gå til sitt eget hjerte med dette spørsmålet:
Er dette min kristendom? Er det denne bekjennelsen som omtales her, som
jeg har i min munn? Bruker jeg
å tale om Kristus, og er det mitt hjertes tro som driver meg da?
Vi
har akkurat så stor frelsesvisshet som det er virkelighet og sant for
oss at vi i hjertet tror på Jesus, og med vår munn bekjenner ham.
6. juli Del ut til de hellige etter deres behov. Rom 12:13. Denne formaningen taler om at alle kristne skal se på andre fattige trosbrødres behov som de ser på sine egne, være like opptatt med å hjelpe brødrene som seg selv. Og
vi bør ha en så sann og hjertelig kjærlighet at dette da også skjer etter
Bibelens ord om at: «Når ett lem lider, lider alle lemmene sammen med
det», og etter det store kjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som
deg selv». Når
apostelen spesielt nevner de
hellige, lærer vi også her, som i Gal 6:10, at selv om vi etter
den allmenne kjærlighetsloven skal «gjøre godt mot alle mennesker», skal
det likevel skje «særlig mot dem som er av troens folk». Dette
bibelstedet viser nok om de «helliges behov» at det forholdet som ble
innført i den første menigheten, hvor alt de eide ble overgitt til et
felleseie, nå allerede er opphørt. Uten tvil fordi det ble misbrukt av
lettsindige mennesker som tidlig kom inn i menigheten. Likeså lærer vi
nok også av dette at vi skal dele ut med viselighet. Ikke til å understøtte
late og lettsindige mennesker, men for å avhjelpe virkelige
«behov». Men
så bør vi da også desto mer villig gjøre dette: «dele ut til de hellige
etter deres behov», d.v.s. i hjelpsom og broderlig kjærlighet dele ut
til dem som virkelig har bruk for vår hjelp, og ikke misbruker hjelpen. Men
hvem er så «de hellige», disse «fattige blant de hellige», som apostelen
omtaler dem i Rom 15:26? Å, om vi nå endelig måtte forstå dette ordet
«hellig»! Over alt i apostlenes brever ser vi at det er alle
gjenfødte Guds barn som omtales med denne store betegnelsen hellig.
Det er ikke bare noen kristne som skiller seg ut på en spesiell måte,
som apostlene eller profetene, som kalles for «hellige». Men alle dem
som ved Den Hellige Ånds nye fødsel er
utskilt fra verden for Gud, som ordet først og fremst betyr. Og
disse gjenfødte sjelene er i dobbelt forstand virkelig hellige for Gud.
Først og fremst er Guds fullkomne hellighet blitt tilregnet dem. Og for
det andre er Åndens helliggjørelse nå begynt i dem. Begge forholdene uttrykker
apostelen med å si at de er «helliget i den Herre
Jesu navn og ved vår Guds
Ånd». Da er vi Guds hellige. Men ikke i den forstand at vi i oss
selv er syndfrie. Det ser vi klart nok bl.a. når David etter å ha omtalt
sin store syndeskyld, deretter tilføyer: «Mot dette bør alle hellige be
til deg i tide». Det
er bare i Kristus vi virkelig er hellige. Dette uttrykker Luther
så sterkt og tankevekkende, nettopp over vår tekst, slik: «Paulus taler
her om de hellige på jorden,
d.v.s. de kristne, og
kaller dem hellige ved troen. For det ville være en stor skam, og rent
bespottelig, om en kristen ville nekte for at han er hellig. For da ville
han bekjenne at også Kristi blod, Ånd og nåde, ja, Gud selv ikke var hellig,
- dette som Gud brukte, alt sammen, for at han nettopp skulle være hellig». Så
er da disse «de hellige». Og deres daglige behov skal vi så alle være
opptatt med å fylle, som om det gjaldt oss selv. Og slik forsøke å stanse,
eller i alle fall lindre nøden. Gjør vi ikke det, men bare beholder alt
vi eier for oss selv, da kan vi sannelig ikke leve i Guds kjærlighet.
Noe ganske annet er at vi i skrøpelighet av og til kan feile, eller på
annen måte være eller
gjøre det vi ikke vil.
Men
når vi ingen kjærlighet har,
eller viser, da vitner det om en ennå større fare; at vi ikke
lever av Guds kjærlighet. Om dette sier Johannes uttrykkelig: «Den som
har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for
ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?» Vær
gjestfrie! Denne formaningen
møter vi ofte (se f.eks. Heb 13, 1Pet 4). Grunnen var ikke minst at de
første kristne under forfølgelsene ofte ble drevet på flukt fra sine hjem,
og kom da til fremmede trakter. Da fantes det ikke mange offentlige overnattingssteder
for folk som var på reise. Slike forfulgte kristne burde nå deres trosbrødre
omslutte med glede og kjærlighet, og åpne sine hjem for dem, ja, trakte
etter å få gjøre det. Men
i dag, om tid og tilstand er forandret, står likevel alltid den store
kjærlighetsloven fast. Den sier at vi i alle mulige situasjoner skal tjene
vår neste. Og at kjærligheten ikke bare skal bevises i vakre ord, men
i praktisk handling. Selv om det så koster oss både anstrengelser og oppofrelse. Å
tilby noen å få bo hos oss, i vårt hjem, kan også i dag ofte bli et kall
til oss. Dette kan nok ofte by på problemer for oss. Men også på denne
måten bør vi alltid tjene andre nådesøsken, hvis de har bruk for det og
det ikke er fullstendig umulig for oss å gjøre det. Og med denne innstillingen
skal vi møte dem, med et glad hjerte og ansikt. Peter
føyer også til at dette skal vi gjøre «uten å klage». Og dette ønsker
vi jo også selv å få oppleve den dagen vi har behov for vår nestes hjelp.
Hovedbudet når det gjelder vår neste, er jo nettopp dette at «det dere
vil menneskene skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem».
7. juli Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren». Da forlot du min syndeskyld. Sal 32:5. Er ikke dette i et kort sammendrag hele Skriftens lære om hvordan en fattig synder blir benådet? Både
med uttrykkelige ord og med utallige eksempler har Gud helt fra verden
ble til forkynt at det er på denne måten Adams barn skal få komme under
Guds nåde. La oss derfor legge nøye merke til ordene som blir brukt! David
sier: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Da
forlot du min syndeskyld». Det er lett å forstå at her er det
ikke tale om bare en utvortes, lettsindig eller utenatlært syndsbekjennelse.
Nei, her står vi overfor en fattig og knust synder. Samtidig
må vi likevel ha klart for oss at det kan være mange slags bekymringer.
Mange bekjenner med en viss
anger, en viss bekymring sin synd, men lever likevel fortsatt i mørke.
Vi ser dette f.eks. hos kong Saul. Han bekjenner: «Jeg har syndet, for
jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord». Men han søkte aldri en full
forlikelse og samfunn med Gud. Vi
ser det samme hos kong Farao da han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres
Gud, og mot dere». Men hele hans erkjennelse hadde bare sin bakgrunn i
at det nå allerede var den åttende plagen som sjokkerte og plaget ham.
Og ikke fordi han hadde noen trang etter å komme til en forsoning med
Israels Gud. Ja,
Kain bekjente også: «Min misgjerning er større enn at den kan forlates
meg!» Og med det samme gikk han bort fra Herren, og søkte ikke hans nåde.
Det samme ser vi hos Judas. I bitter smerte roper han ut: «Jeg har syndet
og forrådt uskyldig blod». Av
alle disse eksemplene ser vi at for at det skal være en rett bekjennelse
av vår synd, kreves det en klar omvendelse og trang etter et nytt liv
med Gud. Det må allerede ha skjedd et Åndens verk i sjelen, så selve synden,
som en forbrytelse mot Gud, tynger
oss. Slik at vi derfor har behov for å øse vårt hjerte ut for Herren,
bekjenne vår synd og be om forlatelse. Mang
en syndens trell kan, som vi har sett, i visse tilfeller i stor anger
bekjenne sin synd. Men de er ikke innstilt på å omvende seg. Det er bare
tanken på syndens følger
som gjør at de angrer. Ikke selve synden, som en forbrytelse mot
Gud, som tynger dem. Og de har heller ikke noen trang til å komme i et
totalt forsonet forhold til Gud. Derfor fortsetter de da også bare i et
liv som syndens trell. Den
rette syndserkjennelsen innebærer at Guds røst har rammet og vekket opp
samvittigheten, og drevet sjelen inn under hans rettferdige dom. Men også,
som en følge av Guds nåderike innbydelse til forsoning og evangeliets
løfter om nåde, fordi han har et håp om å møte barmhjertighet. Og derfor
går fram til nådestolen og ber om nåde. Den som overhode ikke vet om noen
nåde, som bare kjenner synden og dommen, går ikke fram for Gud. For
at det skal skapes en rett syndsbekjennelse, må det altså også finnes
en gnist av tro. Så lenge Adam og Eva bare kjente synden og dommen, skjulte
de seg for Gud. På samme måte var det også en tid med David. Da holdt
han seg på avstand fra Gud, og ville ikke bekjenne synden. Da sier han
at «mine ben ble borttært og jeg stønnet hele dagen». Men, sier han så,
«Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren». Da forlot du
min syndeskyld». Den
som vil vite hva den rette syndserkjennelse
og syndsbekjennelse innebærer,
skal studere Davids femtiførste Salme. Vi vil bare peke på hvordan han
der utgyter sitt hjerte for Herren, og minne om to forhold her. Det er
forferdelige, åpenbare synder David har gjort, og gjennom dette påført
mennesker mye ondt. Ikke minst har han gjort en fryktelig misgjerning
overfor Urias. Men
på tross av dette skal vi merke oss at Gud,
og den synd han med dette hadde gjort overfor
Gud, lå så sårt inn over Davids hjerte, at han liksom glemmer
alt det grufulle han har gjort overfor mennesker, og sier til Herren:
Mot deg, mot deg alene har jeg syndet, og det som er ondt
i dine øyne har jeg gjort».
Her ser du hvordan et rett, gudfryktig hjerte er! For
det andre er det ikke bare disse grove syndens utbrudd som plager ham.
For han ser med stor sorg på selve naturens
ondskap i seg. Han går til selve kilden, og sier: «Se, i misgjerning
ble jeg født, og i synd har min mor unnfanget meg». Akkurat dette å kjenne
selve vår naturs ondskap, kjenne hele sitt
vesens forderv, er det aller viktigste. Så
lenge en bare er opptatt med enkelte utslag
av synden, men ikke kjenner selve hjertets, hele vårt vesens syndige grunnholdning,
kan en nok fremdeles nøye seg med en falsk trøst. Men slik blir en aldri
helt fortapt i seg selv, og derfor heller ikke frigjort og frelst i Kristus.
Det
viktigste i en sann syndserkjennelse er derfor at en kjenner selve hjertets
forderv; den grufulle forakten for Gud, selvsikkerheten, vantroen, hardheten,
hykleriet og alt utenomsnakket. Så det svarer nøyaktig til Guds egen beskrivelse
av hjertet, som «svikefullt, mer enn noe annet».
8. juli Den Herren elsker, den tukter han. Heb 12:6. Herren Kristus sa: «Hver gren på meg som bærer frukt, den renser han, så den kan bære mer frukt». Dette taler han om disse sjelene som har Herrens velbehag, som er fruktbare, og som han omtaler som gode. Men her ser jeg at nettopp disse sjelene likevel i seg selv ikke er aldeles rene. Dette
er det mange kristne som blander sammen. De tror - eller handler i alle
fall som om - det å bære frukt samtidig innebærer at en er ren fra alt
ondt. Men her står vi overfor to forskjellige forhold. Akkurat
som det på en frisk og verdifull gren, som bærer god frukt i overflod,
likevel samtidig kan være tørre kvister eller villskudd som bare suger
kraft, og bør skjæres bort. Slik kan en levende kristen, rik på kjærlighet
og Åndens frukter, samtidig ikke bare være besmittet av alle menneskers
syndeforderv, men også ha en eller annen syndig egenskap som kan være
til forargelse og plage for andre. En legning som stadig må korsfestes
og dødes, men som likevel til en viss grad kanskje alltid vil følge ham.
Men
han er likevel en hel annen enn disse uekte grenene som ikke bærer frukt.
Mange andre ugjenfødte mennesker kan være langt finere og hyggeligere
av natur. Men er likevel helt og holdent døde og ufruktbare. Merk
deg da her dette: At du ikke er helt ren fra synd og mangler, men daglig
kjenner og tynges av dette, skal ikke fordømme deg - så lenge du ennå
lever i samfunn med Frelseren. Du merker at da har du også hans eget forsonede
samfunns frukter, upåvirket av all din skrøpelighet, og selv om du
aldri blir fornøyd med de fruktene du ser hos deg selv. For er du forenet
med Kristus, så er du likevel «en ny skapning». Men
hva gjør nå den himmelske vingårdsmannen med de grenene som bærer frukt?
Herren sier: «Hver gren på meg som bærer frukt, den renser han, så den
kan bære mer frukt». Legg merke til dette, at den «renser
han». Dette er ganske kort uttrykt, - men svært så langtrekkende og
følbart i erfaringens virkelighet. Den
gode grenen renser han.
Men den grenen som ikke
bærer frukt, renses ikke. Den får bare vokse fritt, som den selv vil.
For den skal bare brennes opp. Men den som bærer
frukt, den skal passes på og stelles. Og den renser han. Hvordan
skjer så det? Jo, Kristi skildring av dette er lærerikt (Joh 15). Han
taler om hvordan vingårdsmannen renser
-. Og dette skjer ikke
med vann, men med kniv og skrape. Med dem fjerner han tørt kvast, mose,
overflødige kvister og blad. Alt som bare hindrer fruktbarheten for de
gode grenene blir renset bort. Og dette er et svært godt bilde på akkurat
det levende kristne sjeler erfarer. Kjenner
vi ikke ofte denne vingårdsmannens kniv? Merker vi ikke, når vi hører
Ordet forkynt, hvordan dette tveeggede sverdet skjærer i vårt innerste
vesen, og hvordan det særlig angriper de unotene og tendensene som har
mest tak i oss? Eller vi har forsømt tjenesten i Herrens vingård, vært
likegyldige og ulydige mot Herren, - hvordan blir vi da ikke innvendig
«skrapet» når Ånden bearbeider oss. Det
er den kjærlige vingårdsmannen som vandrer i hagen sin, som gjør at vi
ikke en éneste dag får være tilfreds med oss selv, men alltid blir tuktet
og renset i vårt innerste vesen. «Også om nettene tukter mitt hjerte meg»,
sier David. Der
hvor Den Hellige Ånd bor, kan det ikke bli annerledes. For det er utelukket
at han ikke skulle finne urenhet hos oss. Og like umulig at han da ikke
skulle angripe, tukte og rense dette, der han bor og virker. Det som så
ikke oppnås med denne indre tukt gjennom Ordet, det gjør vår trofaste
Herre med utvortes ris og plager, sorg og prøvelser. Peter taler om at
troende «om så skal være opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser».
Kort
sagt: Et himmelens barn skal renses. Apostelen sier: «Den
Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han
tar seg av. Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av,
da er dere uekte barn og ikke sønner. Ingen tukt synes å være til glede
mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens
fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den». Legg
merke til at dette er målet med alt sammen. «Det er ikke av hjertet han
plager menneskenes barn», men bare hvor han ser det er nødvendig. Akkurat
som Kristus sier: Han renser den gode grenen, for at den
skal bære mer frukt. Dette er det høye målet med alt sammen. Han
vil at en frisk og dyrebar gren, som bærer god frukt, skal bli ennå mer
fruktbar og herlig. Og Gud skje lov, så ser vi jo også at dette skjer
gjennom tukten. Har
vi ikke her og der sett en og annen oppriktig kristen med god innsikt
i Bibelen, men hvor vi med sorg la merke til en viss makelighet og åndelig
ufruktbarhet. Men plutselig så vi dyp sorg eller ulykke ramme dem, eller
en stor indre anfektelse, så vi ble engstelige for dem. Men når de kom
ut av denne trengselens ovn, var de helt forvandlet. Nå møtte vi en mer
alvorlig, og på så mange områder en mer fruktbar kristen. Og
kjenner vi ikke alle til noe av dette, hvis vi er av dem Herren tar seg
av? Straks vi begynner å påvirkes av sanselighet, selvopptatthet eller
liknende, møter vi snart en ny prøvelse - som så på nytt får oss til å
stanse opp, og bli åndelig «edrue». Og når så Herren igjen trøster vårt
hjerte, opplever vi det som etter et forfriskende bad. Med ny iver begynner
vi igjen løpet etter hans ords veier. Herren
har en hellig nidkjærhet for de sjeler han forbereder for himmelen. Han
vil forme dem mer rene og fruktbare. Men de andre får vokse helt fritt,
slik kjødet vil ha det.
9. juli Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg. Mat 25:40. «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst og dere gav meg drikke. Jeg var husvill, og dere åpnet hjemmet for meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere besøkte meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg» (Mat 25:35-36). Her,
av disse gjerningene Kristus oppregner, kan vi lære en del om hvor omfattende
kristen omsorg skal være. Vi merker at her roser Kristus en utadrettet
omtanke. For han taler ikke bare om det gode hver enkelt av oss kan utrette
innen sitt eget hus. Han sier: «Jeg var syk, og dere besøkte meg. Jeg
var i fengsel, og dere kom til meg». Da
er det nokså underlig at det blant kristne mennesker kan være ulike meninger
om et slikt spørsmål, om vi bør oppsøke nøden, eller bare skal vente til
den står der og banker på døren vår. På
den ene side har vi dem som sterkt beklager at de er bundet til det kall
de har i sitt eget hjem, og dermed ikke har mulighet for å delta i så
mange gode og kristelige aktiviteter. Disse burde ha klart for seg at
det er jo først og fremst i vårt eget hjem, blant våre nærmeste, vi skal
gjøre de fleste gode gjerninger. Så
har vi dem som også vil gå for å være kristne, men rett og slett forkaster
all vidtrekkende virksomhet, og bare vil innskrenke sin omsorg til deres
aller nærmeste. Men
hvis vi ikke i all hemmelighet er mest opptatt med å forsvare vår egen
makelighet, men virkelig vil se sannheten, blir vi nok tilstrekkelig overbevist
når vi stanser ved disse ordene av Kristus: «Jeg var syk og i fengsel,
og dere besøkte meg», og av det almengyldige kjærlighetsbudet: «Du skal
elske din neste som deg selv». Dette
levner ingen tvil om at hver éneste kristen, så langt hver enkelt har
anledning og midler, bør ha omsorg for alle
mennesker. Ikke bare de som hører til hans eget hus, familie og venner,
- «gjør ikke til og med tollerne det samme» -, men også dem som er utenfor.
Også
på Kristi tid var der en mann som ville forsøke å omgå Jesu kjærlighetsbud
om vårt forhold til vår neste. Han svarte Jesus. «Men hvem er da vår neste?»
Da fortalte Jesus lignelsen om den barmhjertige samaritan, der han viser
at selv der hvor avstanden er så stor som mellom jøder og samaritaner,
skal vi tjene menneskene. Legg
derfor merke til at de gjerningene som er gode og velbehagelige for Gud,
gjør du når du først og fremst ved troen lever i fortrolig samfunn og
vennskap med din Frelser. Og så i tålmod og trofasthet først gjør ditt
beste i det du er kalt til i ditt eget hjem. Enten du er en som skal styre;
en far, eller mor. Eller du er en som skal lyde, som barn eller arbeidstaker.
I
enhver stilling vi får i livet, i hjem eller på annen arbeidsplass, ligger
det ferdig mange gode gjerninger vi kan gjøre, som
ofte krever at vi har stort tålmod og overgir kjødet til døden.
Kan du trofast holde ut i dette, så er det alt sammen velbehagelig for
Gud. For det er han som selv har befalt det, og lagt alt sammen ferdig. Men
kan du så i tillegg tjene dem som er utenfor ditt hjem eller arbeid, i
åndelige eller legemlige behov; sjuke og fattige, ulykkelige og sorgfulle,
- så ser du her at en dag skal Kristus fremheve disse gjerningene med
slike ord. «Jeg var syk, og dere besøkte meg, jeg satt i fengsel, og dere
kom til meg». Kort
sagt: «En kristens gjerninger har ikke noe navn» sier Luther. D.v.s. at
en kristen «spesialiserer» seg ikke bare på bestemte gjerninger, som hyklerne,
som bare selv valgte seg ut visse gjerninger. Og ut over det fikk en ikke
noe som helst godt ut av dem. Men
en kristen har kjærlighet,
og «kjærligheten tvinger ham» til å gjøre gode gjerninger, etter Kristi
ord om at «Alt dere vil menneskene skal gjøre mot dere, det skal også
dere gjøre mot dem». Hvis
vi da eier den store nåde det er å leve i samfunn og vennskap med Gud,
under en evig og konstant forlatelse. - For det har vi fordi Gud aldri
forkaster Mellommannen, sin elskede Sønn - . Når så i tillegg Kristus
ser på våre fattige gjerninger med så stort velbehag at han vil si: «Dere
har gjort det mot meg! -
Hvor herlig er det ikke da, i stort og smått, å se på ham og si med
seg selv: For
Frelserens skyld vil jeg gi dette fattige mennesket et klesplagg. Eller:
For Frelserens skyld vil jeg gi et livgivende ord til dette mennesket
som synes så fremmed for det evige liv. For Frelserens skyld vil jeg nå
ha tålmod med dette prøvelsens menneske, og møte ham med et vennlig ansikt
og et godt ord. For Frelserens skyld vil jeg gjøre meg det umak å besøke
den eller det stakkars mennesket o.s.v. Når
jeg har troens trøst og kjærlighet i hjertet, er alt dette bare en lyst.
Og ennå burde vi bare føle at vi ikke har fått gjort noe. Slik at når
Herren omtaler hva vi har gjort mot ham, vil vi bare svare: Når var vi
så heldige at vi fikk tjene deg? Men da vil han bare slå fast: «Sannelig,
alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere
gjort mot meg».
10. juli Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. Rom 3:20. Intet kjød, sier apostelen - «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». Han bruker ordet kjød for å feste leserens oppmerksomheten her ved vår naturlige fødsel. For fra den har alt kjød sin natur, som Kristus sier: «Det som er født av kjød, er kjød». Men
nå er «alt kjød», all menneskenatur, alltid like fylt av den gamle slangens
sæd, slik som den ble i syndefallet. Og dermed død fra det liv som er
av Gud. For
fra Skaperens hånd var det fra skapelsen av bestemt at alt skulle forplantes
«etter sin art», enten det gjaldt gras, urter og trær, eller alle slags
dyr «hver etter sin art». Hver av dem skulle i den videre forplantning
beholde sin egenart. Slik vi også har sett det har skjedd. En orm føder
bare ormer, en panters unger blir pantere. På
samme måte er også alle menneskers barn født med samme natur som de første
menneskene hadde etter syndefallet. D.v.s. fylt av slangens sæd; fiendskap
mot Gud, forakt for hans vesen og vilje, og med trang til alt mulig ondt.
Slik
Gud alt i Bibelens sjette kapittel skildrer menneskene; at «menneskenes
ondskap var stor på jorden,
og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen».
Og slik er så «alt kjød», d.v.s. alt som har navn av menneske, av
naturen. Tenker
vi litt over dette, kan vi forstå hvorfor apostelen så bestemt slår fast
at intet kjød kan bli rettferdig gjennom noen som helst lovs gjerninger.
For vår medfødte natur er så full av synd, og den fanges av Guds hellige
lovs speil. Og den tåler ikke en gang den minste syndige tanke, den minste
likegyldighet overfor Gud eller vår neste. Men krever at vi skal elske
Gud av hele vårt hjerte, ja, av hele vår sjels kraft. Vi skal også elske
hvert menneske - ikke bare enkelte utvalgte, men alt som kalles vår
neste - som oss selv. Og det ikke bare et eller annet tidspunkt,
et øyeblikk, men hvert sekund i vårt
liv. Hvordan
er det da mulig for noe menneske - i egen person - å tekkes Gud? Til
slutt må også nevnes ennå et forhold som forklarer hvorfor intet kjød
bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger.
Det er noe som svært få mennesker tenker over. Nemlig bare det forhold
at det er gitt en Guds lov, og vårt behov for å ha en slik lov. Bare dette
er jo nok til at vi står under Guds dom. Først
og fremst det forhold at Gud har gitt oss en slik lov, med dens advarsler
og løfter, er jo godt nok bevis på at vi ikke er gode, når vi behøver
slike bud og advarsler.
Og dernest bare det forhold at du gjør det gode og skyr det onde bare
for lovens skyld, på
grunn av dens trusler og løfter, er jo straks en svart flekk på din fromhet.
For
vi skulle jo gjøre alt mulig godt bare ut fra vårt hjerters indre godhet.
Ellers er vi jo bare hyklere, som bare holdes tilbake av en ytre makt
fra å utføre det onde - som vi tross alt bærer på i dypet av vårt hjerte. La
oss tenke oss at noen f.eks. overlater barnet sitt til deg for en uke,
og sier: Jeg må dessverre be dere være på vakt overfor dette barnet, så
det ikke finner på å stjele noe. Så tenker vi oss at du holder så godt
vakt over barnet at du kan levere det tilbake med denne attesten: «Det
har ikke stjålet noe». Er
da det en god attest om hvordan dette barnet virkelig er? Nei, stakkars
det barnet, sier du. Men hvorfor det? Det har jo ikke stjålet? Nei, sier
du, men bare det at det måtte voktes, er jo attest nok for det barnet! Akkurat
slik er det også med oss. Hva annet er loven, enn akkurat en slik vokter
som ligger over oss hvert sekund, og sier: «Du skal ikke stjele! Du skal
ikke dyrke avguder! Du skal ikke slå i hjel! Du skal ikke drive hor! Du
skal ikke lyve!» Hva
annet vitner slike bud og påminnelser om, enn at vi nettopp er tyver,
horkarer, mordere, løgnere? For dette budet at «du skal ikke stjele!»,
hvisker jo stille i øret: Det er slik en du er, som må voktes. Men nå
må du ikke stjele! Budet: «Du skal ikke drive hor!», sier jo klart nok:
Du har et ondt begjær, men du må ikke la det bryte ut! Og budet: «Du skal
ikke tilbe andre guder!» innebærer jo: Du elsker meg ikke. Jeg må beordre
deg til det! Slik ligger det i hvert bud også en anklage. Og
når Herren Gud altså ikke bare forbyr synden å bryte ut, men også forbyr
hvert begjær, ja, tanke eller tendens. Og når han ikke bare vil at det
onde skal holdes tilbake, undertrykkes eller liksom stenges inne i hjertet.
Men at det overhode ikke skal finnes der! -
For han vil jo at du skal selv elske det gode, slik at du av din
egen godhet gjør alt som godt er, - . Da
er allerede dette at vi har fått loven med dens trusler og løfter, tilstrekkelig
vitnesbyrd om at vi ikke er i stand til å leve rettferdig overfor Gud. Og
bare det at det er for lovens
skyld vi gjør det gode, og avholder oss fra det onde, er jo et
fullgodt bevis for at vi ikke holder loven - som aller først krever et
godt og hellig hjerte.
Gjennom
alt dette forstår vi ennå klarere sannheten i at «intet kjød blir rettferdiggjort
for Gud ved lovgjerninger».
11. juli Jeg har gjort deg (Abraham) til far for mange folkeslag - overfor Gud, ham du har trodd, den Gud som gjør de døde levende og nevner de ting som ikke er til, som om de var til. Rom 4:17. Abraham trodde på en allmektig Gud. Og den som tror på en Gud som kan vekke opp døde, han kan også senere tro at Gud kan gjøre alt det han noen gang sier. Hvis
Gud vekker opp døde, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre den gamle
Abraham og den ufruktbare Sara til foreldre for et tallrikt avkom? Hvordan
skulle Abraham da kunne tvile på at Gud kunne oppfylle sitt løfte om en
tallrik ætt gjennom Isak, selv om han nå ofret og brant ham, så det ble
bare asken igjen? Gud kan jo fortsatt vekke ham opp! En slik tro har Abraham
hatt. Men
videre leser vi: «Gud som gjør de døde levende og
nevner de ting som ikke er til, som om de var til». Det vil si
at Gud, straks han har besluttet å gjøre noe, taler og regner med de ting
som ennå ikke finnes, akkurat som om de er til. Slik
talte han til Abraham om det som ennå ikke var til, og gir ham navnet
Abraham (far for en mengde folk), for han sier: «Jeg
har gjort deg til far for mange folkeslag». Overfor
Gud, som gjør de døde levende, var Abraham allerede det som var
sagt i løftet at han skulle være. Dette
er et vidunderlig budskap, fullt av lærdom og styrke for troen vår. Det
er på denne måten vi alle må lære å tro og tenke om Gud. Da blir vi rette
Abrahams barn. Han som med sitt ord skapte himmel og jord, og «bød at
lys skulle skinne fram av mørket», han er også mektig til å gjøre alt
av intet, gjøre liv av døde, av synd reise opp rettferdighet, av trelldom
under djevelen reise opp barn av Guds herlige frihet. Profeten
sier: «Løft blikket mot det høye, og se! Hvem skapte dem? Han som fører
deres hærer ut én for én. Han nevner hver enkelt av dem ved navn. Ved
hans store makt og styrken i hans kraft savnes ikke et éneste menneske».
Akkurat
som Gud omtaler himmelens stjerner ved navn, dem han har skapt, slik nevner
han også alle Abrahams barn. Disse som skulle bli så mange som stjernene
på himmelen, nevner han alle ved navn, og før en eneste av dem var født! For
hos Gud er det ikke noe som ligger bak, og noe som ennå er framtid. Alt
som har skjedd, eller noen gang kommer til å skje med oss, står alltid
levende for ham som nåtid. Abraham
trodde altså, på Guds allmakt og ord, også slikt som han ennå ikke så
noe som helst til, ja, som i aller høyeste grad stred mot alt han så og
kjente på hos seg selv. Slik må da hver éneste kristen også tro Herrens
løfter, tvert imot det han ser og kjenner på hos seg selv. Det
er dette som egentlig er tro,
tro på Gud, tro på Guds allmakt og trofasthet, at han skal snu
alt til det motsatte av hva vi nå synes eller kjenner. Slik
har Luther til trøst for enhver fattig kristen holdt fram Abrahams tro
og Abrahams Gud, som nevner
de ting som ikke er til, som om de var til. Han sier: «Når hans
barn blir trampet ned, eller hodet blir hogget av dem, da ser det vel
ikke ut som om det
skal være noen ære og herlighet, eller kunne kalles for fryd og salighet,
men klart det motsatte. Men
Gud sier: Jeg kan gjøre det som ikke er til som om det var til. Og kan
gjøre det som er til som om det ikke er. Slik at det av all sorg og hver
en hjertesorg kan bli bare fryd. Jeg kan si: Du død og grav; bli til liv!
Helvete; bli til himmel og salighet! Gift; bli et dyrebart legemiddel!
Djevel og verden; bli mer nyttig for mine kristne enn de herlige englene
og de fromme helgenene! For jeg både kan og vil stelle min vingård slik
at den gjennom alt det som rammer den av ondskap og lidelser bare blir
stadig bedre». Når
en anfektet kristen ikke kjenner noe som helst annet enn at han er overlatt
til djevelen. Som fyller hele hans hjerte, tanker og hele hans liv med
bare synd, sorg og elendighet. Da kan Gud si: Du er hellig, du er «helt
ren», du er mitt tempel. Når
jeg kjenner meg tynget av synd, og helt forferdelig overfor Gud, da sier
Gud: Du er dyrebar og elsket i mine øyne. Når jeg ser bare døden og forråtnelsen
stå foran meg, sier Gud: Jeg ser deg i himmelen, herlig og frelst blant
mine engler. Han
som «gjør de døde levende og nevner de ting som ikke er til, som om de
var til», han skal også gjøre alt dette for sine troende barn i dag. Like
så sikkert som han har oppfylt sitt underlige løfte til Abraham, så hans
ætt nå virkelig er strødd ut over hele jorden. Gud, gi oss bare mer av
denne Abrahams tro! Men
denne dyrebare gaven må du passe på mer enn det vi vanligvis ser. De som
av hjertet begjærer den gaven, som titt og alvorlig ber til Gud om den,
og som flittig studerer Guds ord og gjerninger, - de vokser også i troen,
og blir sterke og brennende i ånden. De
derimot som nøyer seg med lite av alt dette, og ikke setter Guds dyrebare
gaver høyere, vil oppleve at troen bare avtar, og kan opphøre helt så
de faller fra.
12. juli Vi roser oss av håpet som vi har til den herlighet Gud skal gi oss. Rom 5:2. I grunnteksten har dette en kortere ordlyd, nærmest slik: «Og roser oss i håp om Guds herlighet». Uttrykket kan derfor like godt bety den herlighet Gud selv har, som den herlighet han skal gi sine troende barn. Men denne herlighet er jo både i sitt slag og sin natur en og samme herlighet. Gud
vil virkelig gi oss av sin egen herlighet. Kristus sa: «Den herlighet
som du gav meg, har jeg gitt dem, så de skal være ett, slik som vi er
ett: Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett».
«Far, jeg vil at der hvor jeg er, der skal også de være med meg som du
har gitt meg, så de kan se min herlighet, den som du har gitt meg». Hvor
finnes det menneske som kan fatte alt det disse ordene lover oss? Og
her må vi ikke overse, men tvert imot merke oss vel, at ennå har ikke
apostelen talt et ord om de troendes helliggjørelse og gode gjerninger.
Men alt nå, før det tales om noe av dette, taler om at de roser seg av
håpet om Guds herlighet. Han
viser at dette håpet bygger de ikke på den helliggjørelsen som er en frukt
av troen. Men sier at vi straks, «da vi altså er rettferdiggjort av tro»,
har fred med Gud og håpet om Guds herlighet. De nyfødte nådebarna har
med én gang sin arv i himmelen. Vi
ser også at når folket etter pinsedagen hørte Peters forkynnelse, kunne
de som var kommet til troen også straks ete brødet med hverandre i fryd
og glede. Og vi ser at de lovet Gud av et oppriktig hjerte. Det
samme leser vi om den etiopiske hoffmannen og fangevokteren i Filippi.
Straks de var kommet til troen, kunne de begynne å fryde seg. De behøvde
ikke først noen modning i nåden, eller se noen av de fruktene som skal
følge troen. Den nåden de hadde hørt
forkynt at de eide i Kristus, gav dem straks et frelst og lykkelig
hjerte. Og
et slikt hjerte som fryder seg i Gud, kan ingen ha uten å tro både den
nåden de allerede eier, og den herligheten de en gang skal få. For hvis
vi ikke skulle tro denne sistnevnte, hva hjelp var det så i den første.
Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter oppnå større visshet om
vår tro var ekte. Men selve
troen og håpet må allerede på forhånd være født nettopp på løftet
av det Gud hadde lovet; og da ikke bare syndenes forlatelse, men også
det evige liv. Så
må da hver og en vokte seg vel for den farlige villfarelsen at et troende
Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå inn i himmelen, men
først måtte oppnå en viss modning i nåden og Åndens frukter. For det er
en falsk og særdeles farlig holdning! Riktignok
kan en slik modning føre til et større mål av herlighet, slik Skriften
noen steder viser. Men selve
riket, barnekåret og arven har vi straks, bare ved troen. Og om
vi så levde i hundre år og ble oppdratt og vokset i nåden, så hadde vi
til slutt ikke noe som helst mer grunn til å håpe på den evige herligheten.
I
samme øyeblikk som en synder kommer til troen og nåden, er han kledd i
bryllupsklærne og kan gå inn i herligheten. Røveren på korset og Johannes,
som hadde slitt seg ut i Kristi tjeneste, fikk begge livets gave av den
samme ufortjente nåde. Vi legger merke til de formaningene Paulus i det
tredje kapitlet til kollosserne altså ser de trenger. Likevel oppfordrer
han dem samtidig til å «takke Faderen som har gjort dem i stand til å
få del i de helliges arv i lyset». Så
kommer da håpet om frelse allerede ved troen og nåden. På samme måte som
også en borgerlig arverett bare avhenger av at det er skjedd en fødsel.
Måtte vi så ikke bare eie,
men også rose oss av dette håpet! For dermed gir vi jo Gud ære. Og dermed
styrkes også vår åndelig kraft i striden. «Frelsens
hjelm» er et viktig våpen. Like så sikkert som vi
virkelig er i striden, vil vi ikke bare bli tynget ned av tidens
problemer, men vil også få mange sår, mange glødende piler. Og da er det
i sannhet nødvendig at vi styrker og forfrisker vår ånd med håpet om frelse. Blir
ditt syn på det salige målet, den herlige kronen, svekket, så skynd deg
straks til den store og evige grunnvoll for det salige håpet. Gud er jo
trofast og allmektig. Derfor skal vi heller ikke bli til skamme i vårt
håp. Bare din tro får vokse, blir du straks uendelig rik og salig. Se
på alt Gud har gjort fra verden ble til! Spør så deg selv om det er mulig
at Gud ikke hadde noe høyere mål med å skape menneskene, enn at de etter
en tid med lidelser på jorden bare skal bli til intet! Å, bare de evnene
som er skapt i et menneskes sjel, vitner om noe ganske annet. Og
kunne det virkelig tenkes at Gud gav sin enbårne Sønn til en blodig martyrdød
uten noe større mål enn å oppnå jordiske goder for menneskene her i livet?
Har Gud innstiftet hviledagen, gitt oss Ordet og sakramentene bare for
et eller annet gode den tid vi er her på jord? Har
Gud sendt sin Ånd i våre hjerter for å trøste, glede og helliggjøre oss?
Har Gud gitt oss korset og all den tukt som vi daglig opplever? Og så
kan du fremdeles være like usikker på hva det er Gud hadde som mål å forberede
gjennom alt dette? Og,
til slutt: Har Gud gitt oss alle løftene om evig liv, for så til sist
å skulle bedra oss? Å,
«Herre, øk vår tro!». Det er den bønnen vi her trenger å be, så vi helt
til enden kan «holde fast på frimodigheten og den ros som håpet gir».
13. juli Dersom jeg hadde urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre. Sal 66:18. Det er kanskje vanskelig for deg å tro at du har barnekåret hos Gud. Ja, kanskje det er helt umulig for deg på grunn av et eller annet bestemt forhold. Men
her kan du få hjelp til å få avklart din stilling. Legg merke til denne
forskjellen: Spørsmålet er om grunnen til at du ikke kan ta til deg trøsten
i barnekåret ligger i at du har en bevisst synd du lever i, og som du
ikke vil gi opp. Det
kan være at du lever i et uforsonlig hat til et menneske. Du praktiserer
kanskje en eller annen kjødelig lyst som du forsvarer. Eller du er uærlig
i forretningsliv eller arbeid. Alt er m.a.o. åpenbare kjødets gjerninger
- som du ikke har tenkt å slutte med. Prøv
da ikke å bruke evangeliet til å overdøve og nedtone protestene i hjertet
ditt, og i et forsøk på til og med å tro at du lever i nåden. For hele
Guds ord strir særdeles klart mot alt slikt. Og Herrens Ånd, som skulle
gi deg troens visshet og vitnesbyrd om ditt barnekår, er også «sannhetens
Ånd», en ren og hellig Ånd. Den
kan da ikke gi deg en visshet som strir mot sannheten. I alle slike forsøk
vil du alltid bare møte apostelens ord til trollmannen: «Du har verken
del eller arv i dette ordet, for
ditt hjerte er ikke rett for Gud». Han sier ikke: Syndene dine
er altfor mange og store. Men: «ditt hjerte er ikke rett for Gud». Gled
deg likevel over at han heller ikke sier: Derfor må du for alltid gå fortapt.
Nei, han tilføyer tvert imot. «Omvend deg derfor fra denne din ondskap,
og be Gud om at ditt hjertes tanker må bli tilgitt deg!» Tenk,
ikke en gang trollmannen, så gjennomsyret av hykleri, full av «bitterhets
galle og bundet i urettferdighets lenker», ble uten videre oppgitt som
fortapt, men får komme til Gud og be om forlatelse! Legg
også merke til at til ham sier ikke apostelen bare: «Tro på Herren Jesus».
Men: «Omvend deg fra denne din ondskap!» Det samme sier også Kristus:
«Hvis ditt høyre øye frister deg (hindrer ditt liv i nåden), så riv det
ut og kast det fra deg». Han
sier ikke: «tro på meg, så slipper du å rive ut øyet». Nei, troen og en
god samvittighet vil aldri kunne gå sammen med synd som en forsvarer og
degger for, som tvert imot driver oss bort fra nådestolen. Luther
sier det er mange som holder seg borte fra nattverden og bønnen, fordi
de er fanget i synd som hersker over dem. Det kan være uforsonlighet,
hat o.s.v., som de ikke vil gi opp. «Det beste råd vi kan gi slike», sier
han, «er at de gir opp synden og kommer til Gud i nådemiddelet og bønnen.
Dette vil ganske visst være bedre for dem enn at de fortsetter i synden,
og gir legem og sjel til djevelen». Å
ja, det er mye bedre for deg, sier jo også Kristus, at du tar den lidelsen
å rive et øye ut på deg, og går inn til livet. Enn at du skulle ha to
øyne, men blir kastet i helvetes ild. Å,
vær fornuftig, røm fra synden! Herlighetens krone er mer enn lønn for
all den lidelse det koster å korsfeste kjødet. Hvis du derimot fortsatt
blir i synden, hindrer du selv din bønn. Du mister Guds salige fred her
i livet, og den himmelske gleden i evigheten. Kjødet
har, selv hos de hellige, alltid sin gamle kjærlighet til synden. Men
legg merke til at her taler vi om den synden du
aksepterer og forsvarer («degger for»), ikke bare elsker.
Det skjer når du «tar parti» med den, unnskylder den og ikke er innstilt
på å slutte med den. Og det på tross av at det ikke er tale om en tvilsom,
men tvert imot en åpenbar synd. Å godta og forsvare synden slik, strir
alltid klart imot troen og nåden. Noe
ganske annet er forholdet når en kristen sier: «Jeg elsker deg, synd,
forskrekkelig. Men jeg hater og forbanner min kjærlighet til deg». Og
han så søker hjelp hos Den allmektige Gud mot selve denne kjærligheten
til synden. Er
det dette som er nettopp din situasjon; du ser på din kjærlighet til synden
på denne måten, og søker forløsning fra dette? Da skal du ikke et øyeblikk
frykte eller vende deg bort fra din barmhjertige Far i himmelen, som alt
er forsont. Du skal skynde deg til hans favn. Vær da sikker på at du kan
tro hans nåde! Og
- merk deg dette - vokt deg for at du ikke har den innstillingen at du
først må vente til du blir utfridd fra synden, før du tør tro nåden. For
en slik utsettelse ville være den beste snaren djevelen nå kunne fange
deg med. Nei, det er bare gjennom troen du kan vente noen forløsning.
Og
dette at kjødet elsker synden, ja, at enkelte medfødte fristelser følger
og plager oss så lenge vi er på jorden, det er noe alle hellige tynges
av og sukker over. Men «slike synder», sier Luther, «som vi på denne måten
selv dømmer, er nakne og åpenbare synder, som alltid har Kristi offer
mellom seg og Gud». De skal derfor heller aldri kunne fordømme oss, så
lenge vi blir i Kristus, og synden derfor også er korsfestet. Mot
slike synder og alle daglige fall må du da alltid bare holde fram for
deg de store og evige sannhetene om vår benådning, og innprente dem dypt
i hjertet ditt. Og du må kjempe som for liv og salighet for å beholde
trøsten og vissheten om ditt barnekår. For du skal være klar over at djevelen
setter alt inn på å rive barnekårets Ånd ut av hjertet ditt, og styrte
deg ut i tvil og trellesinn. Ta
derfor hele Guds evangelium til hjelp her! Bruk sakramentene, bønnen og
brødres råd og forbønn til hjelp! Så ikke samvittigheten skal bli dratt
ned i trelldom, men gjennom troen seire over all motsigelse.
14. juli Helliget vorde ditt navn! Luk 11:2. Denne bønnen må vel ha litt dypere og større betydning enn vi rent umiddelbart oppfatter. Ikke minst fordi Kristus lot den bli den første bønnen. I
tillegg har denne bønnen helt klart den samme hensikt som det andre budet
i Guds lov: Du skal ikke misbruke
Herren din Guds navn. Og til dette budet er det denne forskrekkelige
advarselen er knyttet: «Herren
vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn». Når
dette budet og denne bønnen blir markert så sterkt av Gud, burde hver
og en begynne å ane at her må det skjule seg en stor hemmelighet. Mens
altså samme bud og bønn for vanlige mennesketanker synes å være de minst
viktige. Og
hva kan så Herren Kristus mene med denne bønnen: «Helliget vorde ditt
navn!»? For å innstille oss rett overfor dette spørsmålet skal vi først
tenke over hva Guds navn vil si. Hva
er Guds navn? Svar: Guds navn er alt som forteller oss hva Gud
er, med alle sine guddommelige egenskaper og fullkommenhet. Men for å
kunne si hva Gud er, måtte vi ha all Guds åpenbarelse på jord foran oss.
Og ennå ville vi bare ha en ufullstendig oppfatning av ham. Nå
har Gud først åpenbart seg i sitt skaperverk. Men i den åpenbarelsen ser
vi, om vi så kan si, bare hans ytre vesen. Hans hjertes tanker, hans guddommelige
rettferdighet og barmhjertighet, hans vilje og rådslutning om menneskenes
frelse, ville fremdeles være skjulte hemmeligheter, -. Hvis Gud ikke også
hadde åpenbart seg i Ordet. Først det skrevne Ordet, og senere i ham som
er Ordet, og som ble kjød og tok bolig iblant oss. Han som var avglansen
av Guds herlighet og det sanne bilde av Guds innerste vesen. Derfor oppfordrer
da også alt Guds ord oss til å lære å kjenne ham. Kort
sagt: Det er ikke gitt å uttrykke Guds navn i hast. Da Manoah spurte Herrens
engel: «Hva er ditt navn», svarte han: «Hvorfor spør du om mitt navn?
- Det er et underlig navn!», - eller kanskje riktigere: «det er Underlig».
Slik spurte også Moses Herren om hans navn, og fikk dette svaret: «Jeg
er den jeg er», og gjentatt: «Jeg
er». Dette er betydningen av navnet Jehova. Dette er hans majestetiske,
guddommelige naturs navn. Og
han har også gitt oss mange andre uttrykk for sitt navn, både forferdelige
og herlige skildringer av hans guddommelige natur. Det er f.eks. et navn
som kan gå gjennom marg og ben, når han sier: «Jeg, Herren din Gud, er
en sterk og nidkjær Gud». Og når han kalles en «fortærende ild» - en forskrekkelig
Gud for alle ugudelige - den allmektige, rettferdige, hellige, store.
Men
Guds ord strømmer også over av
herlige navn på vår Gud. Han kaller seg også for den barmhjertige,
nådige, langmodige, hellige, trofaste. Spesielt som åpenbart i kjød til
frelse for menneskene blir Gud kalt Immanuel, d.e. Gud med oss, og Under,
Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Han
kaller seg også vår Trøster, Venn, Hyrde, Brudgom, Bror, Far. Men hvem
kjenner vel alle Den Høyestes navn? Som herlig balsam er de utgytt over
alt Guds ord, slik Salomo sier: «Ditt navn er en utgytt salve». Kort sagt:
Alt Guds ord utgjør eller uttrykker Guds navn. Men
vi må ikke glemme å spesielt nevne det navn som er over alle andre navn
som noen gang kan nevnes i himmel og på jord. Det eneste navnet vi kan
bli frelst ved. Det navnet som styrker dem som strever og bærer tunge
byrder, som trøster dem som har sorg, leger dem som er såret, setter fanger
fri, gjør fattige rike, utsletter synder, rettferdiggjør og gir oss evig
liv! Det
er det dyrebare navnet Gud har gitt seg selv i sin Sønn, frelsernavnet,
fullt av trøst: Jesus! I
dette navnet har Gud lagt hele sitt hjertelag overfor syndere, sitt evige
råd til frelse, sin evige kjærlighet, sin barmhjertighet, sitt tålmod,
sin trofasthet - ja, alt, alt som kan gjøre en synder frelst og salig,
har Gud lagt i dette navnet: Jesus.
Det korte navnet er et helt evangelium. Det betyr frelse for syndere.
Men
nå merker vi at mens disse mange og dype uttrykkene for Guds navn får
arbeide med oss, som også med andre hellige Guds ord, begynner Gud selv
å åpenbare seg for våre hjerter, forklaret, stor, herlig, hellig, nådig...
alt ettersom de forskjellige uttrykk vi stanser opp ved omtaler Herren.
Dette
viser at det ikke bare er en hebraisk uttrykksform, når det sies Guds navn, og med det mener Gud
selv. Men at det samme også brukes av oss, når noen f.eks. taler
vondt om en annen person, hans
ord eller gjerninger.
Da sier vi at de «sverter hans navn». Oppsummerer
vi alt dette, forstår vi at til det å
hellige Guds navn hører alt som gjør at Gud blir herliggjort
for hjertene våre. Blir kjent, æret og elsket rett. Mens derimot alt som fører til å forringe menneskers oppfatning av Gud, eller forringe respekten for ham og hans ord, hans verk og hans sak på jorden, kaller Guds ord for å vanhellige hans navn.
15.
juli Skje din vilje! Luk 11:2. Denne bønnen krever et hjerte som helt og holdent elsker Gud. Et hjerte som egentlig bare er opptatt med det som er til behag for ham. Det krever hjertet til et barn som ingen egen vilje har, men bare vil Faderens vilje, og ikke behøver noen mer forklaring på hvorfor det ene eller andre skal skje, enn bare at det er velbehagelig for Faderen. Tusenvis av mennesker kan elske noe godt, noe edelt, nyttig, noe nødvendig. Men det er ikke det samme som å elske Guds vilje! Det er ikke nok at vi elsker akkurat det samme som Gud elsker. Men at vi skal elske selve Guds velbehag, uten hensyn til hva det er han vil. At
vi dermed skal elske Gud
slik at vi for hans skyld elsker alt det han vil. Selv om det for
oss ser så galt eller umulig ut som når Abraham fikk befaling om å ofre
Isak, «løftets sønn». Det måtte jo være umulig for ham å se noen grunn
for dette. Men fordi det var Guds vilje ville han gjøre det. Og
slik krever den tredje bønnen at vi ikke bare skal akseptere
en slik Guds vilje. Men også
elske den så høyt at vi ber
om at den må skje. For vi må aldri glemme at bønn
- bønn må være en hjertets
sak. Ikke forstandens verk. Ikke drevet av lover og påbud, men av hjertets
eget begjær og trang. Men
Guds vilje betyr jo det samme som Adams død og korsfestelse. Mens all
menneskenatur vil være fri, og elsker sin egen vilje. Og da kan en vel
spørre: Hvordan kan noe menneske få et slikt hjerte, som elsker Guds vilje
så en virkelig også ber om at bare den må skje? Nei,
et slikt hjerte får en aldri -
om en så plager seg selv til døde - på noen annen måte enn ved å bli født
på ny av Gud. Når
et menneske er blitt virkelig utmattet av sin egen ondskap og av lovens
hellige krav, da vil det omsider, totalt uverdig, fullstendig overveldes
av den store og uforskyldte nåden. Da sier det: Å, Jesus, det er bare
så alt for mye! Da
får det en fullkommen renselse og frelse i hans blod, og i hans kjærlighet
sin fred og fryd. Når Guds kjærlighet blir utgytt i hjertet på denne måten,
da blir også Guds velbehag mer dyrebart for oss enn alt som tenkes kan.
Det
første spørsmålet for dette hjertet blir da: «Hva kan jeg få gjøre til
ditt velbehag, du uforlignelige Frelser? Å, må jeg bare få gjøre Guds
vilje!» Da
er denne frelste sjelen ikke lenger opptatt med hva som er godt og rett,
men bare med hva hans himmelske Far vil. Da kjenner den ikke noe så ondt
som sitt eget hjerte, og sier i fullt alvor: «Gud, ta bort min egen vilje!
Jeg kan ikke selv. Gjør det du!» Og når den slik ber mot seg selv, da
ber den om Guds vilje. Når
jeg altså selv først er blitt knust av min egen viljes ondskap. Og deretter
så gjennomtrengt av Guds storhet, at hans vilje betyr mer for meg enn
hele min frelse, -. Men også så inntatt av hans kjærlighet og herlighet,
slik at hvis bare hans vilje skjer, så er alle ting vel, -. Da har jeg
et slikt hjerte som virkelig elsker Guds vilje. Her
må så hver enkelt se hvor han står. Her stilles vi på ny overfor noe som
åpenbarer vårt hjertes innerste tilstand. Igjen minner vi om at bønnen
må være et uttrykk for noe som virkelig opptar hjertet ditt. Som er blitt
din trang, din nød. Det er ikke hvem som helst som kan be denne bønnen. Du
som leser dette: Stans nå opp en stund innfor Guds ansikt, innfor hans
øyne som ser alle ditt hjertes tanker og holdninger! Hvordan er det med
deg i dette spørsmålet? Du vet vel selv om dette er noe du
pleier være opptatt med. Om du
vanligvis har slik en trang eller nød så du sukker og ber: «Gud, vis meg
din vilje! Hjelp meg å gjøre din vilje!» Det
er umulig at Den Hellige Ånd kan bo i et hjerte uten å vekke opp en slik
trang der inne. En kristen kan vel ofte være så urolig til sinns at han
ber bønnen Skje din vilje uten bevisst å tenke over dette. Men hans daglige
hjertes sukk vil likevel alltid være dette: «Gud, min Far, min Frelser:
Hjelp meg, hjelp meg å gjøre din vilje! Hjelp meg mot min forferdelige
treghet! Gi meg din hellige Ånds kraft og trang etter å gjøre din vilje,
og vis meg din vei, så jeg kan gå den i din sannhet!» Ja,
dette er noe som særlig kjennetegner et hjerte der Den Hellige Ånd bor.
Dette er nettopp den ene store halvdelen av det som skulle kjennetegne
den nye pakts barn. Herren
sier: «Jeg skal legge min lov i deres indre og skrive den i deres hjerter».
Guds lov er jo Guds vilje.
At
Guds lov er skrevet i hjerte og sinn opplever vi da ved at hjertet elsker
Guds vilje, at jeg har denne trangen og dette inderlige sukket: «Å, om
jeg bare kunne holde din lov av hele mitt hjerte! Å, om jeg bare kan gjøre
Guds vilje!» Vi
sier ikke at en kristen er et fullkomment menneske. Å nei, der er mye
skrøpelig, både i hans indre og ytre liv. Han kan heller ikke våke, be
og kjempe mot sin skrøpelighet som han burde og ville. Der er ingen som
kjenner på så mye synd, som akkurat Guds troende barn. Men legg likevel
merke til dette: Skjønner han at det ene eller andre er Guds vilje, da
er dette straks en livslov for ham. Da vil han også oppfylle det. Og
hvis nå kjødet stritter imot Ånden, da fødes denne bønnen, -. Og se akkurat
her hvordan selve denne trangen
og bønnen skapes i
hjertet - nettopp ved at kjødets strid imot Ånden skaper kamp og bønn
om Guds vilje. |