Andre del 16 til 31 januar

Dato   16   17   18   19   20   21   22   23   24   25   26   27   28   29   30   31

16. januar

Jeg ville ikke vite noe blant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet. 1Kor. 2:2.

Du spør: Har Den Hellige Skrift gitt noe sikkert kjennetegn på Kristi rike? Noe som gjør at den «rette Guds nåde», den eneste sanne åndelighet, kan skilles fra alle falske veier.

Kunne du tenkt deg at Gud ikke skulle ha gitt oss noe slikt kjennetegn? Han som på forhånd så alle de forskjellige meningene og oppfatningene som ville oppstå, om hva som er kristendom, hva som er hovedsaken og selve hemmeligheten. Jo, Gud være lovet! Sikre kjennetegn finnes virkelig, både tydelig og klart nok markert.

De som allerede er kommet til sannheten og har fått øyne å se med, de finner dette over alt i Skriften. De ser at det er ett éneste forhold alt avhenger av.  De ser at det klare kjennetegnet, hemmeligheten og kjernen i all sann kristendom, er at Kristus, Kristus er blitt hjertets ett og alt.

De kan av hjertet si som Paulus: «Alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som skade, mot det uendelige store i å kjenne min Herre Kristus. Jeg døde, men Kristus lever i meg. For det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i Guds Sønns tro. Jeg vil ikke vite noe uten Jesus Kristus og ham korsfestet».

De ser det helt konkret slått fast med slike ord: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For dette livet er i Guds Sønn».

Dette ser altså det levende Gudsbarnet over alt i Skriften. Det vi taler om her er altså ikke noe nytt for dem. Men for mange av disse er det likevel en hjertets lyst å se og høre det om og om igjen. Ikke bare fordi dette er kristendommens hemmelighet og klare kjennetegn. Men også fordi Herrens Ånd taler det samme budskapet som et tegn de kan prøve seg på, om de «kjenner seg igjen» i dette glade budskapet. Det er til alvorlig selvprøvelse og korrigering for alle som vil høre.

I Åpenbaringsbokens fjortende kapittel leser vi om den nye sangen som den store skaren på Sions berg sang for Lammet som stod midt iblant dem. Og legg nå nøye merke til disse ordene: «Og ingen kunne lære den sangen, uten de ett hundre og førtifire tusen som er frikjøpt fra jorden». Her kan alle se at Herrens Ånd vil markere denne sangen som et kjennetegn på Sions folk (Guds gjenfødte folk på jorden).

Men hva var så innholdet i denne sangen? Hva var det som ingen kunne lære, uten de som var frikjøpt fra jorden? Johannes sier (Åp 5:9) de synger for Lammet: «Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med ditt blod». De synger om det Lammet har utrettet, og om vår gjenløsning i Lammets blod!

Ja, ville kanskje noen si: «det kan vel hvem som helst synge om! Og det er jo noe vi vet, at dette er det største både i himmelen og på jord». Men stopp nå opp! Tenk nå litt over hva Den Hellige Skrift egentlig mener, når den sier at de synger dette, og bare dette! Og at ingen kunne lære den sangen, uten de som var frikjøpt fra jorden.

For her er det altså ikke bare spørsmål om å vite dette, eller bare erkjenne at dette er rett, og synge det med munnen. Skriften lærer oss ikke skuespillerkunster! Og den som ikke bevisst vil bedra seg selv, må legge nøye merke til hva det er Skriften mener!

La oss da gå dypere inn i hva som ligger i dette at de i denne herlige sangen bare sang om det Lammet hadde utrettet. Og ikke om alle andre Guds velgjerninger. Det er helt sikkert at denne frelste skaren på Sions berg, mer enn noen andre kjente til og var takknemlige for alle Guds velgjerninger. For selve skapelsen så vel som for Guds daglige ledelse. Og ikke minst kjente de Den Hellige Ånds dyrebare gaver og herlige verk i menneskehjertene.

Hva kan det da bety at de i denne sangen utelukkende synger for å opphøye Lammet og Lammets soningsverk: Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med ditt blod - ?

Jo, det betyr akkurat det samme som Paulus mente da han sa at han ikke ville vite noe annet (blant dem) enn Jesus Kristus og ham korsfestet! Det betyr at dette, og bare dette, er hjertets trøst, glede, skatt og det vi har å rose oss av. Det betyr at Lammets soningsoffer er det eneste hjertets tro hviler på, hungrer og tørster etter. Som er dets håp og tilfredsstillelse.

Og det er jo akkurat dette hele Skriften holder fram som kjennetegn for den rette tro og åndelighet. Dette at vi ikke skal ha vår trøst i noe som finnes hos oss. Ikke en gang i selve Den Hellige Ånds verk i oss. Ikke en gang vår tro. Og ennå mindre i noen av troens frukter, som kjærlighet eller gudsfrykt. Men bare i Kristi legemes offer. Som Herren selv sier: Mitt kjød er den rette mat, og mitt blod er den rette drikke.

Så er da dette kjennetegnet på de rette kristne; at Lammet som ble slaktet er deres eneste trøst. At ikke noe annet i hjertet deres kommer opp mot dette. At verken noe av det de gjør, eller det de opplever av Den Hellige Ånds verk i seg, - så godt og herlig alt sammen i seg selv er -, noen gang kan bli deres trøst. Bare Lammet som ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med sitt blod. 

Til toppen

17. januar

Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Rom 6:3.

Her vil apostelen si: Tenk nå etter! Hva var det egentlig som gjorde deg til en kristen?

Du er jo døpt til Kristus! Vet du ikke hva denne dåpen betyr? Den betyr ikke bare at du er vasket og renset, så du har syndenes forlatelse. Den betyr også at det syndige kjødet gjennom dåpen er fradømt livet og overgitt til døden, så det fullstendig skal druknes. Og slik at i det livet vi nå lever på jorden skal vi hele tiden overgi synden til døden. Dette innebærer pakten med Kristus: «Vi er døpt til hans død»!

Så må ikke dette bare bli tomme ord og tanker, men levende virkelighet for oss. Måtte hver eneste en som vil være en kristen, virkelig holde dette klart for seg!

Du bekjenner deg som en kristen. Men har likevel ikke det nye sinnet som i alle forhold gjerne vil gjøre Herrens vilje. Du kan ennå holde på å forsvare en og annen hemmelig synd. Eller du har et åpent forhold til noe som står i klar kontrast til Herrens bud og vilje. Vær klar over at da bedrar du deg selv med en død og innbilt tro!

Når vi blir omvendt, kommer vi på ny tilbake nettopp til den pakten med Kristus som vi ble døpt til. Men vi er døpt til hans død. Og hans død var en syndens død. Hvis så noen f.eks. er en slave av gjerrighet, slik at det å samle mest mulig av dette jordiske gods er det som opptar ham. Eller det går på lyster, som utukt og rusmisbruk. Eller hissighet, hat, misunnelse, løgn eller baktalelse. Kanskje det dreier seg om uredelighet i ens daglige virksomhet, osv.

Hvis så slike mennesker vender seg til kristendommen, til Guds ord og Guds folk, og begynner å bekjenne troen på nåden, - men fortsetter samtidig med det samme forholdet til disse syndene sine -. Hør da ennå en gang! Da bedrar de seg selv med en innbilt tro! Hele deres kristendom, deres kirke- og altergang er i en slik sammenheng bare et fryktelig skuespill.

Pakten med Kristus er en hellig pakt! «Vi er døpt til hans død»! Kristi rike er ganske visst fullt av synd og elendighet. Men det vi her taler om er ikke dette at du kjenner på alt slags vondt i ditt gamle hjerte, i kjødets lyst og begjær. Eller dette at du kan falle i synd. Det vi taler om er at du kan ikke fortsette i ditt gamle forhold til synden. Det går ikke an i Kristi rike. Hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning.

Alle Guds barn har et hellig sinn som gjør opprør mot synden. Hvis du fortsatt, og med god samvittighet kan fortsette i din gjerrighet eller selvhevdelse, din misunnelse eller seksuelle utskeielser, med din hissighet, trettesjuke, ditt hat. Eller være åpen for, godta og unnskylde slikt. Da vitner alt dette helt konkret mot deg.

Om du uheldigvis faller, og dermed gjør synd, har du ennå ikke brutt pakten med Kristus. Men å slippe synden løs i deg, godta og forsvare den, det er å bryte pakten. Vi er døpt til hans død!

Skal du nå lykkes i å seire over synden, da må du først og fremst ha en villig ånd, selv om det oppleves bittert for kjødet. Kristi menneskelige natur skalv ganske sikkert for dødens smerte. Men han var likevel villig til å ta imot smertens beger fra sin Fars hånd.

Så kunne han også si dette om sine disipler: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig». Hvis den villige ånden har forlatt hjertet ditt, da blir all kamp mot synden bare lovtrelldom, og dermed hykleri/skuespill. Fordi det ikke kommer fra hjertet!

Skal du beholde den villige ånden, da må du leve i troen. I den salige trøst og visshet om at Gud forlater alle dine synder. I tillegg er det nødvendig å huske at uansett hvor mye eller lite du lykkes, enten det går bedre eller dårligere i kampen mot synden, så står alltid nådepakten fast hos Gud. Og denne pakten lever du fortsatt i, så lenge du lever i denne troens kamp, og svøper deg inn i Kristi rettferdighet.

For det er utelukkende på Kristi rettferdighet nåderiket er grunnlagt. Og det er sterkt nok, og dekker over alle synder. Selve denne troens kamp, - du hviler i nåden og overgir synden til døden -, er ditt sterkeste vitnesbyrd om at uansett hvor ille det ofte ser ut, så lever du likevel i den sanne nåden.

Og så lenge du i ditt hjerte tror på en slik nåde, vil du alltid på ny få ny kraft til å følge din trofaste Frelser, og overgi synden til døden.

Men for kjødet blir dette en bitter vei. Det kan du jo nok forstå, når det heter: «døpt til hans død», og Kristi død var en bitter død. Det var under høye rop og tårer han utåndet. Det å korsfeste kjødet vil du nok ofte få oppleve er så vondt, at det også tvinges fram rop over dine lepper. I din nød og angst må du påkalle Herren.

Da gjelder det at vi ikke blir trøtte, men minner oss selv sterkt om at når jeg er en kristen og lever i Guds nådepakt, da eier jeg en uendelig stor lykke. Da går jeg mot en evig herlighet.

Med dette klart for deg kan du gjerne lide litt. Kronen mer enn oppveier alt for en redelig stridsmann. Ordet står fast, som sier: «dersom vi dør med Kristus, skal vi også leve med ham. Lider vi med ham, skal vi også herliggjøres med ham».

Til toppen

18. januar

Når han (talsmannen) kommer, skal han overbevise verden.....om synd, fordi de ikke tror på meg.  Joh 16:8-9.

Legg merke til disse ordene: Om synd, fordi de ikke tror på meg! Her ser jeg noe merkelig. Hva kan det bety at når Herren her vil omtale hele verdens synd, som Ånden skal overbevise om, så nevner han bare dette at de ikke tror på meg?

Jo, det betyr at det er akkurat dette Kristus vil åpenbare for oss, at vantroen er den eneste synden som fordømmer oss. At all synd mot de ti bud er tatt bort, er sonet. Ingen av disse syndene fører til fordømmelse for noe menneske, hvis ikke mennesket selv stiller seg under fordømmelsen på grunn av sin vantro.

Om synd, fordi de ikke tror på meg. Ser vi ikke dette også gjennom all Jesu omgang med syndere? Til ham kom jo alle slags tollere og syndere, toppen på alle ugudelige mennesker i landet. Men ser vi noen gang at syndene deres var noe hinder for at de kunne bli benådet?

Var ikke alt straks vel, bare de kom til ham med alt? Hvor var nå loven med sine bud og sin dom? Hvor var deres lange og svarte synderegister? Alle sitt livs dager hadde de syndet mot Guds bud. Likevel ser jeg Paulus sier at Herren ikke tilregnet dem deres overtredelser.

De møtte bare nåde og trøst, godhet og varme. Som om de hele livet aldri hadde gjort en éneste synd. Vi ser hvordan de skriftlærde raste over dette og sa: Han er tollere og synderes venn. Og hva sier han selv om dette? Han avviser det ikke, men tvert imot bekrefter det.

I lignelser skildrer han disse synderne som hans bortkomne sauer, sølvmynter og sønner. Og at han er Faren som hele tiden har hatt en veldig omsorg for den fortapte sønnen, og løper mot ham med utrakte armer, osv.

Å, kjære Frelser, vet du ikke en gang om de mange og fryktelige syndene hans? Nei, han har ingen synd - ingen som helst synd! Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse! Synden er tatt bort, misgjerningene er sonet, og den evige rettferdigheten er ført fram. Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser. Det finnes bare én synd som fordømmer verden: Fordi de ikke tror på meg!

Ser du hvordan Kristus fordømte dem som gjennom det strengeste liv søkte å bli hellige etter loven? Han avviste ikke at det var godt at de søkte å hjelpe de fattige, at de ikke var urettferdige, røvere eller drev hor, osv. Men på tross av alt dette fordømte han dem.

Ser vi ikke også hvordan Paulus gir sterke vitnesbyrd om mange av sine landsmenn, at de hadde nidkjærhet for Gud, at de jaget etter rettferdighet. Men, sier han, de fikk ikke rettferdighet. Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger.

For en underlig dom! De som var de beste, blir fordømt. Og de som var de verste, blir frelst. Den som sløste bort arven sin sammen med skjøger, får oppleve at gjøkalven slaktes til fest når han kommer hjem. Mens den som hadde tjent hjemme hos faren, og «aldri noensinne hadde overtrådt hans bud», aldri fikk et kje!

Ser jeg ikke at her ligger det en stor hemmelighet? Skal det da aldri bli klart for meg hva som skjuler seg i forsoningen? Skal det aldri gå opp for meg hva som skjedde i Kristi død?

Det første vi lærer av disse Kristi ord: Om synd, fordi de ikke tror på meg, er at all synd er sonet i Kristi død. At lovens forbannelse ikke lenger er et uunngåelig resultat av synden. Men at fordømmelsen bare kommer som et resultat av vantroen.

At ikke noe menneske blir fordømt på grunn av synden. Bare på grunn av sin vantro. Det er denne trøstens lærdom vi har i disse ordene.

Det andre vi skal lære av denne teksten, er at det frommeste, alvorligste, mest gudfryktige menneske, kan bli fordømt, - d.v.s. hvis det i all sin kristelighet ikke tror på Kristus. Slike mennesker kan ha mange år bak seg i det alvorligste arbeid på sin helliggjørelse. Kan ha den dypeste anger, de andektigste bønner, det frommeste liv, den strengeste selvfornektelse, den mest utrettelige innsats for de svakeste i samfunnet, osv.

Men på tross av alt dette vil de havne i helvete, hvis de ikke har lært å regne alt dette for tap, sammenlignet med det som er så mye mer verd; kunnskapen om Kristus Jesus. Og det å bli funnet i ham, ha all sin rettferdighet og trøst bare i ham.

Der er ikke noe som helst i et menneske som betyr noe i Guds øyne, etter at hans elskede Sønn gav sitt blod til syndenes forlatelse.

Dette er grunnen til at de mest kristelige menneskene blir fordømt hvis de ikke «tilber Sønnen». Det er dette Den Hellige Ånd skal overbevise verden om: Om synd, fordi de ikke tror på meg! Med dette angriper han de mest fullkomne menneskene på jorden. Kaster de frommeste, mest alvorlige og hellige mennesker under fordømmelsen. Bare fordi de ikke vil gi Lammet all ære, men vil selv være sin egen frelser.

Til toppen

19. januar

Den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.  Joh 3:36.

Det ligger alltid til vår menneskelige natur at vi vurderer ut fra våre egne gjerninger, vår fromhet eller våre synder. Og ut fra dette som grunnlag bedømmer vi så Guds nåde mot oss. Men Den Hellige Ånd kommer og sier: Nei, her finnes en mann som heter Jesus, «kvinnens ætt». Det var ham den evige Far satte under loven i ditt og alle menneskers sted, for å oppfylle loven og gå i «døden for alle».

Enhver virkning eller betydning såvel syndene deres, som deres gode gjerninger ville hatt i Guds dom, har Jesu dyrebare blod tatt bort. I ham, og ikke i noen annen, er frelsen. «For det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», uten i Jesu Kristi, nasareerens navn.

Dette er den egentlige årsaken til at vantroen er den eneste synden som kan fordømme et menneske. Denne synden er forferdelig stor. Likevel er det ikke hvor stor denne synden er, men dens natur og vesen, som gjør at den fordømmer.

Vi bør legge nøye merke til hva vantro egentlig er. Den innebærer først og fremst at vi har forkastet Guds aller største barmhjertighet. Den er en spott mot hans kjærligste ømhet! Et tramp på den guddommelige barmhjertighetens største gave; Den enbårne Sønnen. Dernest er vantro det samme som at vi har kastet fra oss det eneste middelet til frelse, det eneste offer som frelser oss fra våre synder.

I sin inderlige barmhjertighet har Gud forbarmet seg over vår fortapte tilstand og gitt oss sin elskede, enbårne Sønn til vår frelse.  Han kom og ble vår bror, ble et menneskes barn, og gav alt det han hadde; sin rettferdighet, sitt liv og sitt blod til vår frelse.

Du vet alt dette. Likevel er du alltid like kald og likegyldig overfor ham! Du feirer hans fødsel i julen. Du leser og synger om barnet i krybben. Du feirer hans lidelse og død i påsken. Leser og hører om hvordan han svettet blod i Getsemane, hvordan han ble hudflettet, tornekronet. Hvordan hendene og føttene hans ble gjennomboret av naglene som festet ham til korset. Du ser ham hengt opp mellom røvere. Du hører hans ensomme rop, fullt av angst, o.s.v. Og du vet, bekjenner og synger om at alt dette skjedde for deg og for dine synders skyld. Du går til nattverden og feirer minnet om hans død.

Men gjennom alt dette er du hele tiden like død og kald i hjertet ditt. Elsker og omfavner ham ikke. Har ingen glede i ham så du lovpriser ham. Du går der med sjel og tanker fulle av selvopptatthet, synd og ulydighet mot denne nådige Frelseren.

Overrasker det deg at du da må bli fordømt? Undrer du deg da over at Guds vrede brenner som fra dypest i helvete over en så forskrekkelig utakknemlighet over hans elskede Sønns brennende kjærlighet og bitre smerter? - en så falsk forakt og tramp på Guds aller største kjærlighet!

Luther sier i en tale over Kristi lidelser: «Et menneskes hjerte som ikke beveges eller røres av dette, må jo være hardere enn stein, ja, jern og stål. Likevel fortsetter bare den pene og vakre verden sin veg videre fram, og tar slett ikke dette til hjertet. Men er bare treg, kald og utakknemlig. Slik viser de at de forakter denne store skatten.

Derfor skjer det også at vår Herre Gud overlater dem til seg selv, så de bare mer og mer fjerner seg fra ham. Og vår Herre Gud gjør bare det som rett er, når han sier til den utakknemlige verden: Vil du ikke vite av min store kjærlighet, at jeg så faderlig og hjertelig har oppsøkt deg, og gav min elskede Sønn til en soning i store smerter for deg. Da er det ikke noe å gjøre med det. Men da vil heller ikke jeg vite av deg. Betyr det ikke noe for deg, det jeg har gjort for deg, så vil heller ikke jeg være opptatt med deg.  Vil du ikke ha min Sønn Jesus Kristus. Så ta isteden Barabbas, ja, djevelen selv!» Så langt Luther.

Når du er så kald, så hard og utakknemlig, og ikke har noen som helst glede i Kristus, men bare gjengjelder all hans nåde og kjærlighet med ren forakt. La det da heller ikke overraske deg at da lar Gud deg få gå din egen vei til fortapelse.

Apostelen sier: Enhver som har brutt Moseloven, skal dø uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn. Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot og vanhelliget paktsblodet?

Se her hva vantroen er bare i seg selv! I tillegg er den også mor til alle andre synder. Den som ikke tror på Kristus er skilt, på avstand, fra Gud. Har ingen sann kjærlighet, trøst i eller lyst til ham og hans vilje. Selv om han kanskje, som den trell han jo også er, utad passer på å leve etter Guds ord, - enten av frykt eller med den hensikt å oppnå fortjeneste. På samme måte som hyklerne og de som er opptatt med å gjøre gode gjerninger også lever. «Og slik følger de», sier Luther, «i halen på djevelen og hele helvete med sin vantro».

Men ikke noe av alt dette er likevel den egentlige årsaken til at vantroen fører til fordømmelse. Selve årsaken er at vantroen forkaster Guds nåde. For den som ikke tror på Kristus gis det ikke lenger noe offer for synden. Han står der naken i sine synder under Guds dom. Paulus sier: «Den som holder seg til gjerninger (den som arbeider), får ikke lønnen tilregnet av nåde, men som en plikt.

Til toppen

20. januar

Men nettopp derfor skal dere også med all iver la deres tro vise seg i et ærbart liv.  2Pet 1:5.

Når en virkelig tenker over alle de dyrebare løftene Gud har gitt oss, kan en bli redd over sin forferdelige likegyldighet og ulydighet. En forskrekkes over å oppdage at en slett ikke alltid tenker på at vi skal være opptatt med å bevise vår tro gjennom et gudfryktig liv.

Vi har fått alt det vi trenger til liv og gudsfrykt. Så vi trenger ikke, på grunn av vår egen svakhet, være noen syndens trell. Og vi har de aller største og mest dyrebare løfter fra Gud selv, som umulig kan lyve. Løfter som gjelder allerede her i dette livet, som går ut på at vi får del i Guds natur, og skal leve med ham i evighet.

Skulle det ikke da, den lille tiden vi ennå skal leve her i kjødet, først og fremst være vårt høyeste ønske bare å leve for Herren som har gitt oss alt dette? Bare leve til hans ære, bidra til at han ble opphøyet. Og derfor la det bli dette vi er opptatt med; at vår tro må vise seg i et ærbart liv, et liv til hans ære! Be Gud tilgi deg all din likegyldighet! Be om nåde til å leve et liv mer likt Kristus fra nå av!

Når Paulus sier: «La deres tro vise seg i et ærbart liv», så er det med et ærbart liv tale om hellig nidkjærhet, kraft og trang til det gode. Apostelen vil at vår tro ikke bare skal være en død tro, bare uvirksom kunnskap, bare noe vi vet. Eller bare en slags god sovemedisin. Han formaner til at når vi tror noe så herlig som Guds løfter inneholder, så skulle vi også, i hele vårt daglige liv, oppføre oss som det passer seg for et så benådet og lykkelig folk på jord.

På dette området ser vi ofte mye som er både sørgelig og underlig. Vi ser mennesker som virkelig synes å ha fått et nytt åndelig liv. Men samtidig er det som om de ikke vet at den nåden de har fått ta imot, også skulle få sitt utslag i livet deres, og føre til at det gamle mennesket ble overgitt til døden.

Tvert imot ser vi bare hvordan de lukker øynene for både den ene og den andre vanesynden. Som om de ikke vet at enhver synd må korsfestes og overgis til døden. Hvis disse menneskene likevel skulle vise seg å ha åndelig liv, så viser i alle fall livet deres helt klart at de lever i en åndelig søvn.

Og det er egentlig fra denne konkrete tilstanden apostelen vil vekke oss med disse ordene om å la vår tro vise seg i et ærbart liv; i nidkjærhet og kraft, virksomt i livet vårt.

Han sier også selv at det er det han er opptatt med i dette brevet: «Dette er allerede det andre brevet jeg skriver til dere. I begge brev vil jeg ved påminnelse vekke opp deres rene sinn». Å, måtte nå hver éneste en som leser dette, straks gå i seg selv og tenke etter om det også hos ham eller henne skulle finnes noe av dette; noe av en kristens liv som en bare overser! En synd som du ennå ikke oppriktig korsfester. For på disse områdene vil det vise seg om det er noen kraft i vår gudsfrykt; I dette å gjøre alt det gode som er mulig i hver enkelt livssituasjon, og ta avstand fra, og korsfeste synden.

F.eks.: Du som tror, og har fått nåde, men kanskje bærer i deg et hardt og irritabelt sinn: Du må være oppmerksom på dette! Du skal overgi dette til døden. Slipp det ikke løs, men følg din Frelsers eksempel. Når han ble hånet, hånte han ikke igjen. Når han led, truet han ikke, men overlot seg selv til ham som dømmer rettferdig.

Du som tror og er benådet, men bærer på store kjødelige begjær: Pass deg! Hør apostelen Peters ord: «Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger til å avstå fra de kjødelige lyster som fører til krig mot sjelen».

Du som tror, og har fått motta nåden, men har et hjerte som er blitt inntatt av jordiske ting; det du eier, din forretningsvirksomhet, osv., slik at du først og sist er opptatt med å tale om disse tingene: Vær klar over at dette er et dårlig tegn! For da er du ikke åndelig edru og våken. Og blir du da ikke våken, så vil disse tornene kvele den gode sæden i deg, så du blir en falsk kristen. I hjertet er du jo jordisk. Bare i munnen og i en viss utvortes kristelighet er du åndelig.

Du som tror og eier alt dette herlige Gud har gitt oss i Kristus, men kan se disse menneskene gå i åndelig død og falsk sikkerhet mot en evig fordømmelse: Gjør du ikke noe som helst for å vekke dem opp? Taler du med dem om alt annet, men vet innerst inne godt om den ulykken som truer dem? Å, våkn opp! Be Gud om å få en oppriktig kjærlighet! At den alltid må arbeide i hjertet ditt så det må bli om å gjøre for deg å finne muligheter til å tjene dine medmennesker slik at de blir frelst!

Du som tror og har fått nåde: Du ser din fattige bror i en eller annen form for nød. Selv har du mulighet for å hjelpe ham, men du lukker bare hjertedøren din til for dette spørsmålet. Hvordan går det med Guds kjærlighet i deg nå? Her må du overgi til døden dette kjødet ditt som vil beholde alt du har bare til deg og dine.

Du ser at i slike forhold er det du vil oppdage hva det vil si at troen må vise seg i et ærbart liv, i hellig kraft og nidkjærhet.

Og så sier altså apostelen at i dette skal vi bruke all iver. Be Gud om hans Hellige Ånd til å få tro og så inderlig kjærlighet at dette blir åpenbart i hele livet ditt! Må Gud tilgi oss alle våre mangler på dette området, - og så, gjennom de store og dyrebare løftene han har gitt oss, fylle oss med fryd og kraft! Så det virkelig kan skje en forvandling med oss på dette området.

Til toppen

21. januar

Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Apg 10:44.

Ånden kommer ikke uten noen som helst bakgrunn og tar seg av sjelene våre. For at det skal skje, er det helt nødvendig at vi bruker nådens midler; Ordet og sakramentene!

Vil du ha Den Hellige Ånd, dens verk og gave i hjertet ditt, så gå til Ordet, Åndens ord! Les det, hør det, skriv det, tal og syng det mens du ber om Den Hellige Ånd! Og du skal få erfare at han uteblir ikke.

Det finnes sjeler som går og tenker og tenker, ja, sukker og ber om Ånden og Åndens verk i livet sitt. Men de får aldri det de sukker etter. De får aldri noen tro og fred, kjærlighet, visshet og fasthet. Men blir sittende fast i det samme sykelige arbeidet, i sine sukk og strev, bestandig.

Og så viser det seg til slutt at de bruker ikke Ordet. De er bare opptatt med seg selv. Arbeider med seg selv. De tenker og sukker, men går ikke i Ordet. Og hvordan skulle det da kunne skje noe guddommelig og åndelig i dem?

Paulus sier uttrykkelig at Ånden fås bare ved å høre troen forkynt (høre evangeliet - som skaper troen - forkynt), Gal 3:2. Og her leser vi altså i Apg. at det var mens Peter talte at Den Hellige Ånd falt på alle dem som hørte ordet.

 Hva hadde så disse selv foretatt seg? Ikke noe som helst annet enn å høre! De satt helt stille og bare hørte Ordet. Og så kom Den Hellige Ånd inn i hjertene deres. Så kom anger, tro og kjærlighet, liv og kraft, som gjorde dem til nye mennesker.

Derfor må vi si igjen og igjen: Bruk Ordet! Bruk Ordet! Det er hele kunsten og hemmeligheten både for at det åndelige livet kan fødes i et menneskes hjerte, så vel som at det nye livet får føde, vokser og blir opprettholdt.

Det er ikke sant, det enkelte lettsindige sjeler mener; at enkelte kristne står så grunnfestet i nåden at de bare kan tro og leve så skjødesløst som vi ofte ser de gjør. Nei, har de en tro og et liv som er Den Hellige Ånds verk, og ikke bare deres egen medfødte natur, så kommer det ikke av deres fasthet og styrke at de kan tro og leve som de gjør. Da skyldes det utelukkende at de passer på å mette sin sjel med det guddommelige Ordet.

Forsømmer de dette, da begynner straks den gamle naturen å overta, og den sanne åndelighet dør. Gjør en visitt til slike når det har gått en viss tid med at de har forsømt Ordet. Da vil du nok oppleve at de ikke lenger er så åndelige. Beholder de likevel en viss tro og fred, uten at de lever i Ordet, da er dette ikke noe Åndens verk. Kort sagt: Det er utelukkende gjennom Guds ord at Guds Ånd fødes, blir boende og virker i et menneske.

Men likevel må du merke deg dette: Ikke alle som leser Guds ord, får dermed Ånd og liv. Tusenvis bruker Ordet, men det blir likevel ingen Ånd og liv i dem. Tusenvis av skriftlærde og fariseere blant oss beviser dette.

Hva er det da som kreves? Det kreves at vi i tillegg til å bruke Ordet, også har klart for oss at det fremdeles står i Guds hånd om vi skal få motta kraften fra Ordet. Det kreves at vi omgås Ordet med det sinn som denne påminnelsen burde virke i oss; med ydmykhet, med gudsfrykt. Og med et øre og en tro som er innstilt på at jeg står overfor Den Hellige Gud, når han taler.

Ha derfor klart for deg: Det står i Guds hånd og hans frie vilje om han vil gi deg Den Hellige Ånd. Vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, - langt mindre å våke, vandre verdig for Gud, eller til og med det å kunne bevare en rett forståelse av sannheten og dens kraft på hjertet og samvittigheten. Nei, alt sammen er forgjeves hvis det ikke virkes av Den Hellige Ånd.

Å alltid ha dette klart for seg er en absolutt nødvendighet for hvert eneste kristne menneske. Selv om vi lever i den aller skjønneste fred og fordragelighet. For at vi ikke med all vår kunnskap og daglige bruk av Ordet, likevel en dag skal vise seg å være innvortes døde.

Og hvor mye mer er det ikke da nødvendig å huske dette når vi tvert imot lever i det farligste fiendeland, i en konstant krig! I tillegg må vi være klar over at vi nå lever i en spesielt farlig tid. Onde og gode makter arbeider blant oss.  Vekkelser og bedrag, omvendelser og frafall kjemper om menneskesjelene.

Da er det virkelig nødvendig at vi har åpne øyne. At vi holder oss tett inntil Hyrden og Tilsynsmannen for sjelene våre. At vi flittig og nøyaktig holder oss til Ordet. At vi spesielt holder den store, velsignede grunnsannheten om Kristus og hans verk klar, ren, fast og uforfalsket.

At vi er helt fattige og enfoldige i troen. At vi aldri slutter å synge «den nye sangen». Er oppriktige mot oss selv og mot Herren. Innretter alle våre tanker, våre ord og gjerninger etter hans vilje, og lever som om Herren er nær.

Mer og mer lærer å kjenne våre fiender og farer. Forstå de skjulte veiene den listige fienden forsøker å finne inn gjennom, for å ødelegge vårt åndelige og evige liv.

Og ikke minst; at vi ofte, hver for oss, men også sammen med hverandre, ber. Og først og sist om at Den Hellige Ånd må få komme til i oss.

Til toppen

22. januar

Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller går fortapt?  Luk 9:25.

Det skulle jo være en uskyldig sak å eie et stykke jord, noen okser eller en hustru. Men når Kristus vil tale om hindringer som kan holde sjelene borte fra Guds rike, så nevner han akkurat disse tingene (Luk 14:18-24). Å elske sin far eller mor er ikke bare uskyldig, men til og med påbudt av Gud. Men «den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd», sier Kristus, «kan ikke være min disippel», kan ikke komme inn i Guds rike.

Så lenge et menneske går der i åndelig sløvhet og selvsikkerhet, hvordan skulle det da komme til å frykte for å begjære slike uskyldige ting? Nei, da ser de bare på tingene i seg selv, og tenker at det er jo ikke noe som helst ondt i dette. Har ikke også de hellige hatt åkrer og dyr, eller en hustru? Skulle ikke da jeg også kunne tillate meg dette? osv.

Men de vil aldri la den tanken slippe til at selve trangen deres etter disse tingene kan være egenkjærlig og selvrådig, ja, være avguderi. Vil ikke inn på om dette inntar sjel og hjerte i den grad at Gud ikke betyr noe i forhold til disse tingene, at hans nåde og vilje med dem ikke er nok til å tilfredstille sjelen.

Nei, dette tenker ikke de stakkars menneskene på. Er altså ikke nok oppriktig i seg selv, så de undersøker dette nærmere. Etter hvert kommer de til det punkt at selv om de klart kjenner de er fanget av en avgud, og sterkt bundet, så kan de likevel ikke lenger gjøre motstand. De vil ikke en gang være fri fra sin kjærlighet til dette. Og da - da står det virkelig ille til med nådelivet.

Men djevelen bruker ikke bare de tingene som er i verden; øynenes lyst, kjødets begjær, osv., til å fange sjelene med. Men også de menneskene som er «av verden», «denne verdens barn». Disse er djevelens villige og trofaste tjenere. Snart er det med fiendskap, hat og forfølgelse de hindrer eller trøtter ut Guds barn. Snart ved å lokke og dra med sine løfter, sin smiger eller vennlig imøtekommenhet. Dette ser en mangfoldige eksempler på.

Et sted er det f.eks. en håndverker som av Guds nåde er kalt, vekket opp, og har fått nåde. Han har vendt seg bort fra urettferdighet og svik i sin virksomhet, og fra et verdslig liv. Nå søker han Guds rike. Men etter en tid merker han at mange av hans tidligere venner og kundekrets trekker seg bort fra ham. Oppdragene og inntektene hans blir mindre. Snart holder han ikke lenger ut bare å vente på Herren.

Den tanken slipper til hos ham at han er helt avhengig av å gjenopprette vennskapet med verden. Nå begynner han å skjule sin kristentro. Lever mer lik verden, trekker seg bort fra slike kristne som verden tar avstand fra. Holder seg til disse som er akseptert og er populære; hyggelige verdensmennesker.

Kort sagt: Han begynner å stelle seg slik at ikke verdens barn skal få en følelse av at han er noe annerledes enn dem, eller at han skulle gå med tanker om at de kunne leve i en livsfarlig sjelstilstand. Han er så smått begynt å gi etter, gjøre dem til lags, delta i deres kretser og i penere verdslige fornøyelser.

Og nå møter verden ham med overstrømmende vennlighet, fordi de igjen ser ham som en av sine egne. Snart trekker de ham med seg der de vil ha ham. Og etter en tid kan han både drikke og leke med verden, og uforbeholdent gjøre alt kjødet har lyst til.

Slike ulykkelige fall i verdens garn hender ikke bare med en håndverker. Men med mennesker i alle slags yrker og tilstander. Snart er det en kjøpmann, snart en student. Snart ei ung jente, eller en prest. De har kommet til Jesus. Men de orker ikke opplevelsen av å være forkastet av verden. Ikke lenger bli regnet med. Ja, til og med bli forfulgt. De orker ikke se sitt gode navn og rykte, sin forretning eller sin stilling - det de skulle leve av - i fare. Så forsøker de å vinne tilbake verdens vennskap. Skikker seg på ny lik den.

Men det faller ikke noen av dem inn å erkjenne at de er svake overfor verden. Nei, denne ynkelige tilstanden pynter de på, og omtaler den isteden som at det er en kristens frihet, ja, til og med at det er en kristens plikt å leve slik, ikke å skille seg ut, hvis en skal kunne hjelpe dem som er av verden.

Men det kommer aldri så langt at de får bevist denne «hjelpen» overfor verden med noen alvorlige ord, en advarsel. For alt skal gå så forsiktig og pent for seg, så ingen skal forarges eller støtes.

Resultatet blir at den frie og frimodige verden har større makt over det forsiktige og tilbakeholdne barnet, enn omvendt. Og hvis ikke denne stakkars sjelen i tide våkner opp, reiser seg og «går ut og gråter bittert», men bare fortsetter å «dra i fremmed åk med vantro», da blir han til slutt en trell under verden og menneskers krav.

Den åndelige nådekraften er forsvunnet. Vennskapet med Gud er brutt. For vennskap med verden er fiendskap med Gud. Samfunnet med Guds nådebarn er oppløst, fordi det ene alltid følger av det andre. Demas har forlatt meg, fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.

 Når så et menneske i denne situasjonen også unngår mennesker og bøker som forkynner dommen over en slik tilstand, går det mer og mer inn i forherdelse. Noe som jo også ligger i ethvert frafalls natur.

Til toppen

23. januar

Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.  2Mos 20:7.

Begynner vi å undersøke nærmere spørsmålet om på hvilke måter Guds navn misbrukes blant oss, kommer vi til å oppdage mange merkelige forhold. Ja, så merkelige at en kan fristes til å gi høylydte uttrykk for sin overraskelse og forskrekkelse.

Her vil vi bare ta for oss det vanligste, rent tankeløse misbruket av Guds navn; at en i ren lettsindighet tar Guds navn i sin munn. Og en mener vanligvis ikke noe som helst ondt med dette. En vet knapt hvorfor en gjør det; bruker de store hellige navnene: Gud, Jesus Kristus, som fullkomment meningsløs påfyll og som kraftuttrykk når en taler. Eller knyttet opp til forskjellig spontan uttrykksform.

Det er knapt noen blant alle verdens synder som avdekker så merkverdige forhold som nettopp denne, når en tenker på hvor totalt fjernt det er for menneskene at denne synden i det hele tatt er synd. Og hvis vi så i tillegg legger merke til hva den i kraft av sin egenart avslører både om et menneskes sinn, og om Satans dybder og makt, og hvordan han regjerer over verdens barn.

Det finnes ikke noe bud i hele Guds lov som verdens barn til de grader anser ubetydelig, som det andre bud. Ingen synd de behandler så fjærlett og uvesentlig som det å misbruke Guds navn. Så hvis noen omtaler denne synden som en stor synd, blir han nærmest ansett som lite opplyst. Men Herren Gud har sikkert og visst hatt ganske andre tanker. Ikke bare satt han dette budet rett etter det første. Men til dette sitt  andre bud knyttet han også den forferdelige trusselen: Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Tenk nå alvorlig over dette forholdet, at et menneske har som en vane, på denne lettsindige måten - uten noen som helst mening i det -, å ta Guds navn i munnen. Hva åpenbarer dette om et slikt menneskes sinn? Jo, det er et forferdelig forhold. For alle og enhver må jo innse at dette åpenbarer intet mindre enn et ugudelig sinn. Ikke bare et syndig vesen. Nei, noe langt mer forskrekkelig; rett og slett en forakt for Gud. At det helt konkret er ugudeligheten, som tilhører selve helvete, som hersker i dette mennesket.

De mest grufulle syndens fall kunne ikke avdekke et ugudelig sinn så sterkt som dette. Ingen ting kunne bevise dette så sterkt som en slik vane til å ta Guds navn lettsindig i sin munn. Mens de verste syndens fall aldri i seg selv, eller som enkeltstående eksempel, er tilstrekkelig bevis på at de springer ut fra et ugudelig sinn, så er derimot den vanen vi her snakker om alene tilstrekkelig bevis på dette.

Vi sier ikke at den motsatte vanen; aldri å misbruke Guds navn, beviser at vårt sinn er gudfryktig. For en slik finere vane kan bare være et resultat av oppdragelse, eller ha en annen lovisk eller menneskelig bakgrunn. Men en synd eller forakt for ett av Guds bud, som praktiseres fritt og uhemmet, er derimot alltid et sikkert bevis på ugudelighet.

Det andre budet åpenbarer hvordan det står til med det naturlige menneskets fromhet: Gud betyr ikke noe som helst. Hans ord og hans navn er som lette tåkeskyer. Derfor er det andre budet så lite betydningsfullt. Men f.eks. det fjerde budet, det er viktig. For vi vil selv gjerne bli hedret av våre barn og medarbeidere. Det femte budet er også viktig. For å drepe, eller skulle bli drept, er jo forferdelige saker -! Det sjette, sjuende og åttende budet har også stor betydning - av liknende årsaker -. Men Gud, Guds navn, det Gud byr eller forbyr - hva betyr det?

Slik arter verdens fromhet seg. Den gamle slangen som forførte hele verden, han vet meget godt hvor viktig det er for hans rike at hele verden i lettsindighet tar Guds navn i munnen. Et kraftigere middel kunne han nok ikke finne opp til å sløve Herrens sverd og bedøve menneskenes sinn.

Til toppen

24. januar

Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Rom 5:1.

Her er hemmeligheten! Her er den dype, evige grunnvollen for de kristnes vidunderlige fred! Og her blir det også klart hva det er som mangler i de hjertene som aldri kan finne den rette freden.

Apostelen sier ikke: Da vi altså er blitt slik som vi bør være, er blitt så gode og kristelige.. Nei, han sier: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved (sv: gjennom) vår Herre Jesus Kristus».

Hør nå, du oppriktige, søkende sjel! Selvsagt er det veldig viktig, ja, mer viktig og nødvendig enn alt i verden, at du lever et alvorlig og gudfryktig liv. At du flittig og alvorlig ber, hører og leser Guds ord. Kjemper alvorlig mot det onde, og er opptatt med å gjøre det gode.

Men du savner ennå freden med Gud. Du er ikke sikker på om du har Guds nåde. Du er tvert imot urolig overfor disse spørsmålene. Og det er heller ikke uten grunn. For du kan til og med rett og slett være under fordømmelsen, selv med all denne din kristelighet.

Det kreves noe langt dypere for å kunne bestå innfor Den Hellige Gud og i dommens ild. Din samvittighet stadfester nok også det samme: Det kreves noe dypere enn alle frommes fromhet, alle helliges hellighet.

Her duger ikke noe som helst mindre enn Kristi, Guds Sønns død, og at vi ved troen er ikledd ham. At vi er blitt rettferdiggjort av tro, og har fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hjertet ditt må ha fått den trøsten som gjør at du i hjertelig oppriktighet kan si: Kristus er død for meg! Det er det jeg bygger på! Ikke lenger på at jeg lever et kristelig liv, at jeg tror og går alvorlig inn for dette. Men på at Kristus har levd mitt fullkomne kristne liv, at Kristus er hellig og fullkommen, at Kristus både har holdt loven og lidd døden, som var syndens lønn. Det skjedde for meg! Det rekker også til for alle mine synder. Det er nok, evig nok. Det er det jeg har all min trøst i.

Når du aldri har fått fred, så kommer det altså av at du ville bli rettferdig og frelst gjennom noe i deg selv. Men hvis dette i det hele tatt hadde vært mulig, da døde altså Kristus forgjeves. Du har ikke erfart hvordan den rette troen er. For der er mange slags tro.

Du kjenner kanskje meget godt læren om Kristus og forsoningen, og har erkjent at dette er rett. Og så er din oppfatning at når du ikke tviler på dette, så har du også troen.

Men din innerste holdning har vært denne: Uten tvil er det rett at alt dette som Kristus har gjort, det holder, der mangler ikke noe. Men feilen ligger hos meg! Her, hos meg må det skje en forandring!

Og så har du vendt begge øynene bort fra Kristus, og mot deg selv! Hvordan tror du da det skal bli mulig å få fred? Hvordan tror du da du skal få den rette troen?

Riktignok stemmer det så langt; at alt det som Kristus har gjort, det holder, og at feilen, den ligger hos deg. Men du forstod ikke at feilen hos deg er så stor at det ikke kan lappes på med å bearbeide deg selv.

At det aldri kan løses på noen annen måte enn at du innser det totalt håpløse i deg selv og all din omvendelse, og søker hele din frelse utelukkende i Kristus selv. Grunnen har vært at du trodde det måte bli en forandring med alt hos deg, før du kunne få fred.

Du har ikke trodd eller forstått hvor fortapt du egentlig er, og hvor fullkomment alt så er gjenopprettet i Kristus. Du har nok kjent at du er en stor synder. Men ikke en fullstendig fortapt synder. Og om Kristus har du vel trodd at han nok frelste større syndere. Men ikke slik en som du hittil har vært.

Dette er de vanligste årsakene som gjør at søkende sjeler ikke får fred. Så finnes det andre som sitter fast i ennå mer kjødelig sikkerhet, som ennå har noe som er mer viktig for dem enn å få eie Guds nåde. Som har avguder og vanesynd som de ikke vil skilles fra. Og da er det godt at de ikke får fred.

For å få Guds fred er det altså først og fremst nødvendig at ikke noe annet er så viktig for deg som Guds nåde. At du ikke slår deg til ro før du har fått en overbevisning om at du har den.

For det andre: At du lar deg overbevise om din egen fortapte tilstand. Så du gir opp troen på all din egen aktivitet, alt du kan utrette eller oppnå gjennom egne tiltak.

Og så, just som du er; som den fortsatt uverdige, fortapte synderen, søker all din frelse i Kristus alene.

For det tredje: At du ikke venter på en overbevisning gjennom følelser, gjennom et slags indre svar i hjertet ditt. Men tar imot Guds svar der Gud gir oss det: i Ordet, utelukkende i Ordet.

Hvis et menneske er kommet til dette punktet, at det er dette sukket som framfor alt stiger opp fra hjertet: Å, om jeg bare hadde Guds nåde, så hadde jeg ikke noe høyere ønske på jorden! Så ville jeg ikke sørge over noe som helst jeg skulle lide. Å, om jeg bare kunne få eie troen på Kristus alene, og bare «bli funnet i ham»! Om jeg bare kunne få eie vissheten om at alt hans fullbrakte verk tilhører meg! Og jeg vil virkelig tro på Ordet, jeg vil ikke vente på følelser, - bare jeg kunne tro... osv. - . 

Kjære venn! Da er troen allerede tent. Og da vil det også skje at du får visshet om at du har fått Guds nåde, og at du får full fred. Det vil Gud selv sørge for.

Til toppen

25. januar

Og nå, når dere er satt fri fra synden, er dere blitt rettferdighetens tjenere. Rom 6:18.

Her får vi virkelig mulighet til å prøve oss i spørsmålet om hvem det er vi tjener. Er jeg syndens eller rettferdighetens tjener? Hver eneste en av oss er jo enten det ene eller det andre!

Apostelen kjenner ikke til noen tredje tilstand for menneskene. Ingen kan være både syndens og rettferdighetens tjener. Kristus sier også uttrykkelig: Ingen kan tjene to herrer!

Da burde det være viktig for oss å få avklart hvem det er vi tjener. Hvis vi ser på alt det som rører seg i livet vårt, da blir vi alltid fortvilet, og kan ikke forstå annet enn at vi tjener to herrer. Slik vil også mange ha det, for å kunne leve videre i sin tåkete og splittede tilstand. Mens det derimot er dette oppriktige sjeler har som sin store skrekk; de opplever det som om de tjener to herrer.

Det finnes mennesker som både er fornuftige og kristelige. De leser også Guds ord. Men i hjerte og sinn er de fanget av verden og opptatt med å tjene avgudene sine. Samtidig vil de innimellom også tjene Gud. Og så tror de det må da være både godt og tilfredsstillende for Gud.

Disse prøver å tjene «to herrer». Guds barn derimot sukker ofte med denne bekymringen i tankene: «Jeg tjener nok ikke bare Gud. Jeg tjener visst også synden. Hvordan skal jeg kunne vite hvem sin tjener jeg egentlig er?» Hele feilen, hvorfor både den ene og den andre går i mørket her, er at de dømmer ut fra det de selv opplever som rett, og ikke holder seg utelukkende til Herrens ord.

Aller først må vi da merke oss at både Kristus og apostelen uttrykkelig slår fast at vi ikke kan tjene to herrer på en gang. Som vi nettopp har sagt, kan det riktignok se ut som om vi tjener to herrer. Fordi både godt og ondt blander seg hos oss. Hos syndens tjenere blander det seg ofte også inn noe av en god ånd. Samvittigheten og nådens kall taler til dem. Mens troens folk også kan kjenne på mye av den onde ånden, av kjødets og verdens påvirkning.

Tjener vi da to herrer? Nei, sier apostelen. Det er ikke dette saken avhenger av. Ikke av hva som rører seg av godt eller ondt i deg, eller tilfeldig får deg til å gjøre en god eller ond gjerning. Nei, det er dette det er spørsmål om: Hvem det er dere har stilt dere fram som tjenere for, og til lydighet mot. Hans tjener er dere!

Selve hjertet eller sinnet tilhører alltid bare en av to makter som kjemper mot hverandre. Det sier også Herren er forklaringen på hvorfor ingen kan tjene to herrer: «For han vil enten hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre».

Slik taler altså Herren. Legg merke til at det avhenger av hva du «elsker» eller «hater», hva du «holder deg til» eller «forakter». Men så kjenner vi av og til på kjærlighet, og så igjen på hat. Guds barn synes ofte det er som de elsker synden og forakter Gud. Hvordan skal vi få klarhet i alt dette?

At de er syndens tjenere, de som fritt og frekt lever et liv i åpenbare kjødets gjerninger, det forstår vi nok lett. Når vi ser gjerrighet, seksuell umoral, stoffmisbruk, uærlighet, hat osv. drive dem, og de ikke lar seg advare eller formane til omvendelse. Slike taler jo Kristi ord klart om: Den som gjør synd, er syndens trell.

Men når falske kristne, som omgås Guds ord og Guds folk, vil forlike Kristus og Belial, tjene både Gud og verden. Eller når svake kristne kjemper med voldsomme fristelser og anstøtelige svakheter. Da blir saken ikke så enkel.

Legg da nøye merke til hvordan apostelen ordlegger seg! «Den som dere stiller dere fram som tjenere for, og til lydighet mot» (v.16), hans tjener er dere.

Alt avhenger altså av hvem du har stilt deg fram som tjener for. Hvem du «av hjertet» er blitt lydig mot (v.17). Hvem du dypest i ditt sinn opphøyer. Og ikke hvem du bare tilfeldig eller av tvang tjener.

Så skjer det at de som i sin ånd inderlig elsker rettferdighet, ofte tvert imot opplever kjødets begjær rase i dem. Eller de overrumples av slikt og faller. Men dette må ikke forville oss. For når de av hjertet er lydige, virkelig elsker rettferdighet, og har stilt seg fram som tjener for den, da er de så visst ikke noen syndens tjener. Vi må aldri glemme hva som er selve hovedregelen: «Hvem vi har stilt oss fram som tjenere for. Hvem vi av hjertet er lydige mot. Hans tjener er vi.

Hele en troendes liv er rettet mot Kristus. Uansett hvor mye synden hindrer, ødelegger og plager ham. Skulle så sinnet på nytt bli falskt, slik at en på nytt begynner å tjene synden, ikke lenger lever ved nådestolen for å få forlatelse og kraft mot det onde. Men isteden stiller seg fram for en annen - begynner nå å tjene synden, inngår en ny pakt med den for å følge dens lyster, -.

Da har ulykken skjedd, slik Peter uttrykker det: «Det/den en ligger under for, det er en også trell under». En «ligger» ikke uten videre «under for» det som en i kampens hete kan ha lidd visse nederlag for, men ennå fortsetter å kjempe mot. Det gjør derimot den som har overgitt seg og lagt våpnene ned, slik Peter uttrykker det: som har «vendt seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem».

Men så lenge en ennå kjemper, da ikke som en lovtrell, men med troens øye festet på Kristus, da er en ikke nedkjempet, da ligger en ikke under for synden. En har ikke gitt seg over til å tjene synden. Så avhenger da alt av hvem du har stilt deg fram som tjener for. Hvem du har gitt din lydighet til.

Til toppen

26. januar

Hver av oss skal være til behag for sin neste, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. For heller ikke Kristus levde til sitt eget behag.  Rom 15:2-3.

Kristus levde ikke så det behaget ham selv. Her har vi det store forbilde og mønster på alt som er hellig og godt. Kristus og hans eksempel er også den kjæreste og sterkeste drivkraften i Guds barns hjerter.

Er du en kristen, da har du den store nåde å få leve i samfunn med Kristus, i visshet om at du er forenet med ham. Da er det i ham du har ditt liv, din trøst, all din rettferdighet, hele ditt håp. Og han er din beste venn.

Men da må det også være både kjært og viktig for deg å «vandre slik som han vandret», få være og gjøre slik han var og gjorde. Og hvordan var så han? Apostelen sier han levde ikke til sitt eget behag. Han var ikke opptatt med hva som var fordelaktig og godt for ham selv. Men så bare på hva som var vårt beste, på fortapte synderes vel, da han gav seg selv for oss.

Han søkte ikke sin egen ære. Han var ikke fornøyd bare han for sin egen del var vis, rettferdig, hellig, og all lovprisning verd. Men levde i ydmykhet under vanære. Bare for at også vi skulle få del i hans visdom, hans rettferdighet og herlighet.

Dette høye og herlige forbilde holder apostelen opp for øynene våre. For at vi kan inntas av ham og drives til også å leve vårt liv slik som han, vår Herre og mester, levde. Ikke leve til behag for oss selv, men være til behag for vår neste, til gagn og oppbyggelse for ham. «Bære de svakes skrøpeligheter».

Så fristes jeg kanskje til å se på min nestes feil og mangler, uforstand og andre skrøpeligheter. I egenkjærlighet tenker jeg på hvor klart jeg derimot ser alt selv. Blir fornøyd med meg selv og skyver denne bror fra meg.

Da bør dette bildet vi nå har sett av Kristus straks slå ned i meg og gjøre meg redd overfor slike tanker. Dette herlige, hellige bildet av Kristi ydmykhet og kjærlighet bør få meg til å våkne og forskrekkes over meg selv. Det bør få meg til å tenke: Hva slags kristen er jeg egentlig, som i egenkjærlighet og forakt for denne broren lar øynene mine stanse ved hans skrøpeligheter? Herren Kristus, det eneste og evig fullkomne, visdommen og godheten, var ikke opptatt med seg selv. Han vendte seg ikke bort fra oss, dåraktige og forferdelige syndere. Han gjorde bare alt for å redde oss ut av vår elendighet!

Ja, måtte alle kristne tenke slik! Du støter deg på en brors uforstand eller de feilene du ser i hans liv. Du står klar til å forakte eller dømme ham, og anser deg selv mye bedre enn ham. Men se hva Kristus gjorde, og fremdeles gjør med oss! All den dårskap og feil han daglig må se hos deg, og hvordan han likevel i sin barmhjertighet tar seg av deg!

Tenk over hva Kristus gjorde med sine skrøpelige disipler. Livet deres var fullt av fall, av uforstand og andre svakheter. Likevel ser vi ham aldri forkaste eller fordømme dem, så lenge de fremdeles tross alt klynget seg til ham. Alltid bar han deres skrøpeligheter. Deres feil, deres uforstand og skrøpeligheter var mange. Likevel ser vi hvordan de selv var snare til å ville nedkalle ild fra himmelen over dem som foraktet Kristus. Vi ser Peter vil hindre sin Herre i å ta på seg lidelsen. Ser disiplene trette om hvem av dem som var den største. Hvordan de alle forlot ham, og hvordan Peter på det groveste fornektet ham.

Vi ser hvordan de fullstendig hadde glemt ordet om hans oppstandelse. Ja, så totalt at Tomas ikke ville tro at han hadde stått opp igjen, uten at han får legge fingrene sine i sårene etter naglene. Men hva gjør da Herren med så uforstandige og skrøpelige disipler? Ikke fordømmer han dem. Forkaster dem heller ikke, eller bare ganske stille forlater dem.

Nei, han tar seg fremdeles av dem, slik som den enkelte av dem trenger det. Taler med dem i inderlig kjærlighet, refser mildt det som er galt hos dem. Korrigerer deres uforstand, og minner dem om Ordet, slik det står skrevet, og at Kristus måtte lide alt dette. Han taler så vennlig med dem, som sine kjæreste barn og venner. Som om de aldri hadde gjort noe som helst imot ham. Han forsøker å gjenopprette deres tro og fred, for at de kan bli ennå sterkere.

Måtte Gud gi oss alle nåde til å bli mer opptatt av, ja, virkelig strekke oss etter den guddommelige kjærligheten Kristi eksempel vil lære oss! Vi må ikke sette lit til vår egen ånd, men la Kristus være vår lærer. Ham skal vi jo følge i alt, også i dette hans sinnelag.

Kunne se og bedømme andres feil og uforstand, er ingen kunst. Det kan også fariseerne og de vantro. Men å vise barmhjertighet, ydmykt og kjærlig «bære» de svakes skrøpeligheter, og bare være opptatt med det som kan oppbygge dem, det er en fin og høy kunst. Selv levende kristne, som selv hver dag har behov for andres barmhjertighet, lærer temmelig sent at de også selv bør vise samme barmhjertighet overfor svake brødre.

Men nettopp gjennom at vi selv har bruk for all mulig barmhjertighet. Og særlig hvis vi får se litt dypere inn i vår egen synd og falskhet, og likevel - på tross av all vår store synd - får se nåden overstrømme ennå mer, så vi rent smelter ned overfor Guds store nåde -. Da først begynner vi kanskje å motta noe av Kristi barmhjertige sinnelag. Begynner å lære noe av den høye visdoms omgang med skrøpelige brødre.

Men uansett, når du ser på vår Herre Kristi milde sinn, og selv lever utelukkende på barmhjertighet, - da må du aldri glemme at det er hans alvorlige vilje at du også skal vise den samme barmhjertighet mot alle andre.

Og da skal det særlig vise seg i dette som apostelen lærer oss her; at vi ikke skal leve til behag for oss selv, men for vår neste, til hans oppbyggelse. På samme måte som Kristus ikke levde til behag for seg selv, men for oss. Og fortsatt daglig lar sin nådes overveldende rikdom være mektig over oss, på tross av alle våre skrøpeligheter. Måtte han selv gi oss den nåde at vi også i dette måtte få være hans etterfølgere!

Til toppen

27. januar

Tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.  Ef 4:32.

Luther har sagt at Kristi rike er et tilgivelsens rike. I dagens skriftord ser vi den fulle betydningen av dette sitatet. For disse Luthers ord gjelder selvsagt ikke minst den innbyrdes tilgivelsen mennesker imellom, og som er en forutsetning for alt kristent samliv på jorden.

Vi vet at summen av loven er kjærlighet. Paulus sier: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For budene: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke sin neste noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse». Alt kristent liv er altså inkludert i kjærligheten, og hører bare hjemme der.

Men hva er grunnlaget for en vedvarende kjærlighet menneskene imellom? Jo, nøyaktig samme grunnlag som for et vedvarende vennskap mellom Gud og mennesker; nemlig en vedvarende tilgivelse.

En vil jo så gjerne elske sine medmennesker. Og det skulle gå så lett å gjøre godt mot dem. En skulle jo ha et himmelrike på jord, fullt av fred og kjærlighet mellom menneskene, slekt og naboer. Bare de ikke hadde sine forargelige feil og mangler.

Men på grunn av slikt, så kjølner kjærligheten. For en greier ikke å elske dem. Så blir det straks tungt å gjøre godt mot dem. Mens det derimot alltid er lett å gjøre godt mot dem en elsker. Å, denne veldige hindringen for kjærligheten; alle feilene og manglene hos mine medmennesker, ville omgående være glemt, bare jeg fikk praktisere dette ypperlige løsenet: tilgivelse! Og det finnes heller ikke noe som helst annet middel som kan fjerne denne veldige hindringen.

Det er en av årsakene til at Kristus talte så sterkt og så ofte om det å tilgi. Og han sa uttrykkelig at himlenes rike var å ligne med en konge som ettergav sin tjener ti tusen talenter. Men som klart ville at denne tjeneren også skulle ettergi de hundre denarene en av hans medtjenere skyldte ham.

Og da han lærte oss en bønn vi skulle be daglig, har han også samme lærdom med i denne. Der heter det: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere». Her vil alle legge merke til at Kristus har lagt stor nidkjærhet i dette å innprente betydningen av å tilgi, eller forlate.

Men så er det da også bare tilgivelse som i denne vår falne tilstand er eneste grunnlag for alle gode forhold. Først og fremst mellom Gud og mennesker. Så også videre mellom menneskene innbyrdes.

Dette er summen av alt Guds ord. Slik at når Johannes i korthet ville inkludere alt, sa han: «Dette er hans bud: At vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han gav oss bud om». Da har vi fred både med Gud og med søstre og brødre. Og dette er himmelriket på jord, paradiset i jammerdalen!

For et helvete, derimot, på jord, når dette ikke etterleves! For en pine og kval, mørke hjerter og ansikter, hat, misunnelse og uro, - der en ikke tror og elsker, men graver i sine egne og andres synder og feil, og lever som vantro i uforsonlighet! Slike stakkars mennesker er selve djevelens martyrer! Men alt kunne rettes opp gjennom tilgivelse - forlatelse!

Selv om du har aldri så umulige medmennesker. Om de har påført deg aldri så store problemer. Har løyet på deg eller laget de aller største vanskeligheter for deg, osv. -. Summèr bare opp, og se om ikke dine egne synder mot Gud er tusen ganger større og flere enn dette.

Kristus sier altså at alt det et medmenneske kan ha syndet mot deg, er sammenliknet med din skyld overfor Gud bare som hundre denarer mot ti tusen talenter. Og så vil Gud gjerne forlate deg all din skyld overfor ham. Skulle ikke da du også forlate din neste alle hans feil?

Vil du ikke det? Vil du ikke ettergi og glemme disse hundre denarene, så krev dem av ham! Regn sammen din nestes feil! Hat ham! - Men før da også opp i ny regning din egen ti tusen talenters gjeld til Herren! For da må du gjøre opp for alt dette, inntil siste øre! Slik dømmer Herren. Og hvis du ber om syndenes forlatelse, har du ikke lov å be på annen måte enn denne: Forlat meg du, Gud, på samme måte som jeg forlater min neste!

Så sier noen: «Jeg har ofte tilgitt min bror. Men han stopper aldri med å plage meg. Èn gang må en vel gå trøtt av å tilgi! Men da svarer Herren: Jeg har også tilgitt deg mange ganger, men du synder ennå! Vil du at også jeg skal gå trøtt av å tilgi deg? Her minner vi om det svaret Peter fikk på spørsmålet: «Hvor ofte skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham? Så mye som sju ganger? - Jesus sa til ham: Ikke så mye som sju ganger, sier jeg deg, men så mye som sytti ganger sju». d.v.s. uendelig.

Ta dette først og fremst til deg som ditt eget hjertes trøst, at så langt går ganske visst også Kristi tilgivelse for deg: Altså ikke sju ganger, men sytti ganger sju - eller uten begrensning - grenseløst. For han vil jo helt sikkert gjøre nøyaktig det han selv lærer oss å gjøre. Han vil nok ikke være dårligere enn oss når det gjelder å tilgi!

Skulle da ikke dette tenne varmen i deg, så du også, like grenseløst ville tilgi din bror? For det finnes ikke annet råd, ingen annen hjelp, i forholdet mennesker imellom, enn det som finnes mellom Gud og mennesker: En konstant og uendelig tilgivelse. Da blir også hele Kristi rike et tilgivelsens rike.

Til toppen

28. januar

Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet. 1Mos 2:3.

Nå vil vi se nærmere på hva vår store Herre og evige Far hadde som mål med denne første innstiftelsen av en merkedag for menneskene. Og da får vi på ny se inn i uendelige dyp av Guds kjærlighet og trofasthet mot menneskenes barn. Får se inn i hans høye evighets rådslutning med menneskene, som ble skapt i hans bilde og til hans arving.

Menneskene ble skapt til et evig liv i himmelen, men skulle oppdras her på jord for det nye livet i himmelen. Derfor ville vår himmelske Far i sin store nåde sette av et visst mål av menneskets tid, den sjuende dagen, som et ledd i denne oppdragelsen for evigheten. «Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den», for at hans folk, så lenge verden består, gjennom denne dagen alltid skulle kalles og vekkes til å dyrke Gud, og forberede seg til sitt evige liv.

Livet i Gud og med Gud er jo menneskenes eneste sanne liv. Dette evige livet, som skal fortsette i fullkommenhet i himmelen, er menneskenes mål. Men dette livet kan verken fødes eller holdes i live hvis menneskets sinn synker ned i det jordiske. Da finnes det ikke mulighet for å leve dette himmellivet. Derfor har da Gud i sin trofaste omsorg for dette menneskets høyeste skatt, altså innstiftet hviledagen. For på denne måten å skaffe oss en stadig gjentatt anledning til at det himmelske livet kan vekkes og næres.

Sabbatsdagene er derfor Guds barns evighetsdager på jorden. Og de som ingen evighetsdager har, som altså aldri her i livet forberedes for himmelen, de vil heller aldri komme til å leve himmellivet i evigheten.

Sabbaten er både en forberedelse, en forsmak og et bilde på det evige livet, slik Heb 4 viser oss. Der bruker apostelen et ord i gr.teksten som betyr sabbatsro, sabbatsfeiring, og taler om en «sabbatshvile som gjenstår for Guds folk».

Den store hovedmålsettingen med sabbaten var altså en forberedelse til det evige livet. Men vi har ennå flere og store velgjerninger å takke Herren for ved at han innstiftet hviledagen. Gud har nemlig ikke bare begrenset seg til å innstifte en ordning. Han har også fastsatt et visst mål av tid som skal brukes til vårt evige vel. Og gjennom dette ikke bare i sin alminnelighet hjulpet oss mot vår falne, jordiskvendte natur. Men dermed spesielt tenkt på dem blant oss som har andre over seg i hverdagen.

Det kan være barn, eller ansatte i alle lag av folket, som må underordne seg andre. Med dette har da Herren stått vakt om deres rett til en dag sjelen kan få føde gjennom Guds ord. Gjennom det tredje budet forbyr også Herren hver husfar, husmor og enhver arbeidsgiver, å pålegge sine ansatte ukens vanlige arbeid på søndager, så de holder dem borte fra Guds ord.

Bare dette er da virkelig en stor velsignelse! For hvis ikke Gud hadde satt denne grensen for vårt verdslige sinn, så hadde vel hele menneskeheten, og spesielt tjenere og underordnede, blitt fullstendig undertrykt i mammons slaveri. Lovet være da vår himmelske Fars omsorg, som har lagt alt så godt til rette!

Ja, ganske sikkert finnes det også noen som i selvforgudende åndelighet like overdrevent ville ta av fra veien i motsatt retning, og forlate sitt jordiske kall for utelukkende og hver eneste dag i året bare være opptatt med det åndelige.

For å forhindre både det ene og det andre avviket, har Herren gjennom det tredje budet satt grenser for når vi skal være opptatt med vår omsorg såvel for det himmelske som det jordiske: «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud».

Ikke så å forstå at en ikke skal ha samfunn med Herren og hans ord mer enn hver sjuende dag. Men slik at denne dagen utelukkende skal benyttes til dette. Mens vi derimot de seks andre dagene i uka bør være opptatt med vårt daglige yrke.

At Herren på ingen måte vil vi skal oppfatte det som at vi de seks andre dagene ikke skal ha åndelig omgang med ham og hans ord, det viser han ved å innstifte de daglige ofringene i templet i Jerusalem, og noen spesielle høytider i året forøvrig.

Vi vet at seremoniloven var et skyggebilde av Kristi åndelige rike. Gjennom den har da Herren i innstiftelsen av de daglige ofringene villet forkynne at vi daglig skal oppsøke ham gjennom Ordet og bønn. Selv om de daglige sabbatsstundene på grunn av skiftende omstendigheter kan bli svært forskjellige.

Ved sitt komme i kjød, og ved sitt eget eksempel, har Kristus helliget alle dager i den nye pakt til samfunn med Gud. Og en levende kristen må jo hver eneste dag ha samfunn med Gud, og holde sin sjel levende gjennom hans ord.

Men dels for å hjelpe menneskene til å ta den vanskelige avgjørelsen om hvor mye tid som utelukkende skulle brukes til å forberede dem på evigheten. Dels har han villet slå fast en bestemt tid som de kan vise til, de som har andre mennesker over seg her i livet. Derfor har Gud uttrykkelig sagt til både arbeidstakere og dem som selv bestemmer over sin tid, at hver sjuende dag er sabbat, høyhellig for Herren. Priset være Guds trofasthet i denne nådens rike innstiftelse!

Til toppen

29. januar

Kristus er alt og i alle.  Kol 3:11.

Å, for et tordenslag disse ordene er over all egenrettferdig villfarelse! Men også; for en rik kilde av lærdom, trøst og fred for de elendige, i all mulig åndelig nød og bekymring!

Kristus er alt og i alle! Dette er hemmeligheten både i den kristnes rettferdighet og i hans helliggjørelse, i hans styrke så vel som i det å bli stående i nåden. Det er også hemmeligheten bak den underlige freden vi kan se enkelte mennesker har midt i den største skrøpelighet og prøvelser.

Kristus er alt og i alle - de få ordene har vi snart lært, når det bare går på nakne ord og betydning. Og mange tror nok ikke der er mer å lære av dette. Men her er vi ved det punktet som alltid svikter for oss straks nød eller sorg møter oss.

«Kristus er alt og i alle» er også en rett kristens vitnesbyrd, til forskjell fra alle andre slags kristelige mennesker. En kristen er nemlig et menneske som har erfart at Kristus er alt i alle, og lever i dette.

Der er mange religiøse mennesker. Men i hjertet deres er andre åndelige saker blitt viktigere for dem enn Kristus. Derfor er de også i tanker og ord mer opptatt med dette enn med Kristus. Kristus sier selv: «Dere gransker Skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem. Men dere vil ikke komme til meg så dere kan ha liv». Hva som betyr mest for hjertet, det merker en lett på menneskenes tale, «det hjertet flyter over av, det taler munnen».

Men disse menneskene kan både høre og lese slike ord og denne omtalen, uten å bli så oppriktige mot seg selv at de oppdager hvordan de har det på dette området. Det kan både bli lagt inn over dem, og til og med overbevise dem om at de lever i et fryktelig selvbedrag og hykleri. Og de kan virkelig kjenne at det rammer dem. Likevel kan deres åndelige søvn være så tung at de ikke er i stand til å bli oppriktige mot seg selv.

Men det finnes også andre mennesker som trenger å høre denne forkynnelsen: Kristus er alt og i alle. Sjeler som står meget nær Guds rike. Ja, også dem som har en virkelig tro på Kristus, men som likevel ikke vet hva de eier i ham - noe riktignok ingen kristne mennesker fullt ut gjør. De tynges av mange bekymringer. Bekymringer som de kanskje aldri helt kan unngå. Men som likevel ikke i den grad ville tynge livet deres, hvis de bare visste hva de eide i sin Herre Kristus. Johannes sier der er mennesker «som tror på Guds Sønns navn», men som ikke vet at de «har evig liv i ham».

«Jeg makter aldri å bli stående i nåden», sukker noen. «Når en ser hvor mange som kan falle fra, og de store og utallige farene, - hvordan skal det så gå med meg som er så forferdelig svak, som har et kjød fullt av syndig lyst, som har så lettsindig, verdslig og falskt et hjerte!»

En annen sukker. «Jeg blir aldri noe annet enn en slave for synden. Jeg ser det onde, men kan ikke stå imot det. Jeg har forsøkt å tro, be, våke og kjempe. Jeg har tenkt at èn gang skulle jeg vel oppleve den rette, dype og virkelige helliggjørelsen, også i mitt liv. Men nei. Jeg blir bare verre og verre!».

En tredje sier: «Min synd står alltid for meg. Jeg får verken fred eller visshet om at jeg har Guds nåde og tilgivelse for de syndene jeg har gjort. For jeg kjenner alltid på anklagen i min samvittighet. Dessuten makter jeg aldri å bli slik som en kristen bør være».

En fjerde sukker: «Med meg står det mye verre til. Jeg kan verken kjenne, angre eller forskrekkes over syndene mine, eller min tilstand. Jeg går bare der, fullstendig hard og død, kald og likegyldig». Osv.

Hos alle disse er hovedproblemet at de så totalt glemmer Kristus, i alle sine tanker overser Kristus. Dermed gjør de ham til et intet.

Sitt indre liv lever de med andre ord som om det ikke var noen Kristus, noen Frelser til. Ingen rettferdighet som holdt innfor Gud, ingen allmektig hjelper, ingen omsorgsfull hyrde.

Ja, som om de rett og slett skulle være overlatt til seg selv. Så hver og en selv måtte være sin egen frelser. Selv måtte stå fram med den rettferdighet som kan godtas av Gud. Selv være sin hyrde, sin hjelper, sin styrke, sitt alt i alle!

Ja, dette er det vantroens mørke som er grunnen til alt ondt. For alt ville kunne bli godt, hvis bare Kristus fikk være alt i alle. Han er gitt oss av Gud, og ble vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning».

Til toppen

30. januar

Hvordan kan vi som er døde fra synden, fortsette å leve i den?  Rom 6:2.

At vi er døde fra synden, forklarer apostelen i v.3-11 med at vi i dåpen er innvidd til et døds - og livssamfunn med Kristus. Vi er «forenet», eller «innpodet» i Kristus, sier han, «i en død som har likhet med hans død» -  som var synderens død for - men også bort fra - synden.

På samme måte som Kristus i sin død tok avskjed med alle våre synder, som han nå ikke lenger skal bære, slik er også alle Guds barn i dåpen «blitt innpodet med Kristus». Og har dermed i dåpen tatt avskjed med det gamle syndelivet, så de ikke lenger skal tjene synden.

De som ikke vet hva den nye fødselen er, oppfatter dette som at det bare dreier seg som en pakt, et løfte vi har i dåpen, som forplikter oss til å dø bort fra synden og leve for Gud. Men med den oppfatningen har vi ennå ikke forstått apostelens mening med disse ordene: «døde fra synden».

Riktig nok er det også en pakt. Men dermed er ikke alt sagt. Selve vielsen og løftet skaper jo ikke uten videre en god ektefelle. Der må skapes noe i menneskets indre, nemlig kjærlighet, som drivkraft.

Vigslingen og presteløftet skaper ikke en sann sjelesørger. Der må være skapt en ånd som har nød for sjelene. På samme måte virker heller ikke selve dåpen og pakten uten videre at en er «død fra synden» - hvis det ikke i tillegg skjer et guddommelig verk i sjelen!

Kristus taler om en fødsel ved vann og Ånd. Apostelen taler om gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd. Slike ord forteller oss hemmeligheten og hele meningen med ordene: «vi som er døde fra synden».

Her taler ikke apostelen om falske kristne. Ikke om noen som er døpt, men som ikke tror. Han tenker på dem som i sannhet har «tatt imot nådens overflod og rettferdighetens gave». Disse har fått et guddommelig liv, en ånd som ikke tåler synd. Hos dem er det en sannhet og virkelighet at de er «døde fra synden».

Det er Åndens verk i sjelen at vi er født av Gud og har et nytt hjerte og sinn, en ny ånd som ikke kan leve i synden. Og det er den andre store og herlige gaven som gis oss ved troen.

Men dette kan den enkeltes egen erfaring best forklare. Når jeg lå under loven og kjempet for å få et hellig sinn, da opplevde jeg bare at i samme grad som jeg lyktes i å fortrenge synden, vokste bare den innvortes ondskapen ennå mer. Men når jeg derimot, fortvilet, fikk gi opp alt mitt eget strev, da fikk jeg ved troen motta frelse og salighet av bare nåde. Da fikk jeg tro meg fri fra syndens og lovens dom - bare i Kristus.

Da fikk jeg også straks en fullstendig ny og hellig trang i hjertet mitt, noe jeg aldri før kjente til. Et nytt, villig og hellig sinn som nå virkelig elsket Guds lov og hatet det onde som jeg kjente i meg. Det verdslige og syndige livet som tidligere var mitt liv og min lyst, ble nå en plage for meg.

Det er dette underfulle verket i sjelen Johannes omtaler slik: «hver den som er født av Gud, gjør ikke synd. Han kan ikke synde, for Guds sæd blir i ham». «Han kan ikke synde», sier altså apostelen. Dette er noe av det underligste et Guds barn får erfare; at selv om de verste fristelsene plager, og til og med overrumpler og kaster en kristen over ende, så kan han likevel ikke bli liggende i synden, så lenge «Guds sæd» blir i ham.

Han kan ikke gjøre synd, d.v.s. bevisst praktisere synd. Kan ikke «leve i den», som Paulus uttrykker det her. Og selv om han, som vi nettopp sa, kan bli kastet over ende, så faller han liksom i ild eller vann, som han ikke kan leve i, men tvert imot straks reiser seg fra. Slik er det med den som er «født av Gud». Et fall medfører bare en ny og sterkere skrekk for synden. Han begynner på ny å gå på den rette veien. Men nå bare ennå mer vaktsom og gudfryktig.

Alt dette bare så lenge Guds sæd blir i ham. En kristen er slik laget at når han får være i fred for synden, og vandrer på den veien Guds bud viser ham, da er han vel til mote. Da lever han sitt rette liv. Men blir han så angrepet av synden, da blir han redd, blir plaget og urolig. Som når en fiende overfaller ham.

Dette viser veldig godt at hans rette liv er i hellighet, og at han da også «er død fra synden». Som også Luthers velkjente ord sier: «Det er umulig at ikke det mennesket er hellig, som lider i synden (av å synde mot sin Gud). For den ene djevelen driver ikke den andre ut».

Det er et guddommelig verk i sjelen som gjør det til og med verden ser og overraskes over, at de som begynner å leve et liv i Kristi evangelium også tar farvel med verdens vesen og hele sitt gamle syndeliv. Fra nå av går de en helt annen vei gjennom livet.

De gjør denne store, velkjente erfaringen; at når vi virkelig fikk gripe nåden, fikk vi et nytt sinn. Dermed begynte det nye livet, og vi tok farvel med det gamle.

Dette er visst god nok forklaring på apostelens ord: «vi som er døde fra synden».  

Til toppen

31. januar

Når han (Talsmannen) kommer, skal han overbevise (sv: straffa=irettesette) verden.... (sv: för) om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen.  Joh 16:8,10.

Hva betyr dette? «Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen»? Ånden skal «straffa» eller overbevise verden om rettferdighet - og forklaringen er: fordi jeg går til Faderen! Her kan alt synes temmelig gåtefullt. Derfor skal vi være desto mer nøye med at vi får den helt rette oppfatningen av hva vår kjære Herre har ment med dette.

Jeg har kanskje tidligere sett dette skriftordet utlagt, og trodd jeg har forstått det så godt at det ikke skulle være mer å søke i dette. Likevel kan det ennå ligge store dybder og skjulte herligheter her.

Ennå en gang vil jeg bli stille framfor Kristi åsyn mens han taler disse ordene, og høre dem fra hans egen munn: Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen. 

Hva betyr dette? Hva betyr «straffas» eller overbevises* om rettferdighet? Og hvor uforståelig er ikke det Herren tilføyer som forklaring: for jeg går til Faderen? Likevel er det nettopp denne tilføyelsen som kaster lys over alt sammen. For hva ligger det vel i dette at Kristus går til Faderen? Hva annet taler dette om enn nettopp hans forsoningsdød?

Kristus talte jo nemlig disse ordene da han skulle gå til sin store lidelse, idet han tok avskjed med disiplene sine den siste kvelden før hans forsoningsdød. Da er det helt klart hva disse ordene betyr: Jeg går til Faderen. Det vil si: Jeg går nå for å fullbyrde det store oppdraget som gjorde at jeg kom til verden. Nå går jeg opp for å utgyte mitt blod for verdens synder. Altså akkurat det samme som han sa samme kvelden, da han innstiftet nattverden: Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse.

Det vil si: Jeg går nå, som den rette yppersteprest, med dette mitt blod, inn i den helligdommen som ikke er gjort med hender, inn i selve himmelen. Jeg går for å forsone alle mennesker med Gud, for å fullbyrde en «evig forløsning» fra synden og forbannelsen, en «evig rettferdighet» for alle mennesker. Ja, for evig å være for Guds åsyn i deres sted.

Kort sagt: Jeg går for å fullbyrde alt som ble lovet fra verden ble skapt: Knuse slangens hode, lege det syndefallet ødela, gjenopprette den tapte arveretten og barnekåret hos Faderen. Jo, nå kan vi se sammenhengen i disse ordene: om rettferdighet - fordi jeg går til Faderen.

Dette er jo hele Skriftens store hovedlære. Allerede i Det gamle testamente sier Jesaja klart og tydelig: «Herren kastet alle våre synder på ham. Og ved at de kjenner ham (det kjennskap han ved sin Hellige Ånd gir oss) skal han, min tjener, den rettferdige, gjøre mange rettferdige. For han bærer syndene deres».

Legg merke til disse ordene! Er det ikke akkurat det samme Herren selv sier? Han skal bære syndene deres, han er såret for våre overtredelser. Derfor skal han rettferdiggjøre de mange. I Dan 9 sier engelen Gabriel at ved at Kristus dør og gjør soning for hele verdens misgjerning, skulle han også «føre fram en evig rettferdighet».

Og i Det nye testamente stråler jo rettferdighetens sol ennå klarere fram. Der sier Paulus klart og tydelig: «Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». Han er «gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Alt sammen taler jo klart og tydelig om det samme som Kristus sier her: «om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen»!»

Alle disse mange og tindrende klare bibelordene har kanskje tidligere sagt det samme til oss, som det Kristus taler til oss i dag med sitt korte og gåtefulle ord. Men nå ser vi tydelig meningen hans med dette. Og da blir det ennå herligere å høre ham selv med sterk, triumferende røst uttale: Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen.

Jeg, - jeg - går til Faderen -! Det skal være hele verdens rettferdighet. At jeg utgyter mitt blod for verden, at jeg som yppersteprest går til Faderen med mitt eget blod, - det skal bli menneskenes nye og eneste rettferdighet som gjelder for Gud!

Men hva betyr så «rettferdighet»? Rettferdighet er jo egentlig det at hver eneste en av oss har gjort alt det som loven krever! En slik rettferdighet, sier altså Kristus, skal verden få ved at jeg går til Faderen. Og utelukkende på denne måten.

Å, Gud, full av nåde! Å, Frelser, full av nåde! Her ser vi hva vår kjære Herre mente da han den samme kvelden sa: For deres skyld helliger jeg meg. Her synes alvoret og virkeligheten i at Kristus er den andre Adam, å tre klart fram. At slik som det er ved den enes ulydighet vi  alle er blitt syndere, slik er det også bare ved den enes lydighet vi alle blir rettferdige.

Dette er den store hovedsaken som vi alltid, ja, alltid må ha for øye; at Kristus kom til jorden for å leve et liv i vårt sted!  At han var oss i alt det han var og gjorde og led her på jord. Var vår stedfortreder og mellommann, vår andre Adam. I vårt sted levde han livet overfor loven og sin Far. I vårt sted bestod han prøven. I vårt sted gjorde og led han det vi burde ha gjort og lidd. Ja, så fullstendig i vårt sted, som om vi selv hadde gjort det.

Dette er hele evangeliets kjerne og gylne klenodie. Vårt store, hellige frelsesmysterium som åpner seg tindrende klart gjennom disse Kristi dyrebare ord: Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen.

* Et ordspill i grunnspråket som kan bety begge deler. Budskapet taler om å holde menneskene ansvarlige overfor syndens, rettferdighetens og dommens innerste vesen, som Talsmannen da vil åpenbare klart for dem.