4. februar

Vi vet vi er gått over (sv: at vi er ført) fra døden til livet for vi elsker brødrene.                 

                                                                                           1Joh 3:14.

Du vet kanskje med deg selv at din omvendelse til Herren og din tro på nåden i Kristus har hatt den frukten med seg at du har fått en ny og inderlig kjærlighet til Guds barn. Ikke bare til et bestemt kristent menneske som har gjort noe godt mot deg, eller vet å verdsette deg. Eller som selv har en naturlig vennlighet som tiltaler deg. Nei, dette er en helt ny kjærlighet som strømmer mot alle dem du ser elsker eller søker Jesus. Slik at disse nå er blitt din nye familie, dine søsken.

Har du det slik? Da skal du vite at bare dette ene forholdet beviser mer enn de herligste gjerninger at det har skjedd en ny fødsel ved Guds Ånd i sjelen din.

Eller opplever du det kanskje selv som om du slett ikke kan være et Guds barn. Du synes hele din kristendom er full av mangler og fall. Men husk da at alle disse fall og dette du synes, betyr ikke noe som helst mot Guds ord og dette tegnet.

Har du det kanskje derimot slik at du nok er blitt vekket opp fra syndens søvn. Du har omvendt deg fra din gamle og ville vei til en gudfryktig vei. Til Guds ord, til bønn og kamp mot synden. Men du har en motvilje overfor andre søkende sjeler. Vil ikke ha noe fellesskap med dem. Du trives best alene, «med Gud og Ordet», som du kaller det. Synes visst dette høres pent og åndelig ut. Men saken er bare at dette strir så totalt mot det mest vesentlige kjennetegnet på hvem som har den rette Guds nåde. Og din omvendelse er dermed sikkert nok falsk og selvgjort.

Hvis din omvendelse virkelig var et Åndens verk, da fulgte også dette tegnet helt naturlig med: kjærligheten til brødrene. Da ville du være så misfornøyd med deg selv, at du som regel syntes andre søkende sjeler var mye bedre.

Og hvis Guds Lams blod var blitt din eneste trøst og alt du hadde å rose deg av. Hvis du hadde vært i «den trange porten», der både din synd og din rettferdighet hadde blitt slettet ut ved Guds Sønns blod. Og hjertet ditt virkelig var blitt satt fri av den overstrømmende nåden. Kort sagt; hvis du levde i den omvendelsen der du selv avtar og Kristus vokser, -. Da ville du, nettopp i denne store gaven - som er felles for alle disse -, smelte så fullstendig sammen med dem, at du virkelig ble «ett hjerte og en sjel» med dem. Akkurat som de første kristne.

Du har kanskje enkelte brødre eller søstre som du setter spesiell pris på, fordi de har akkurat samme syn som deg på enkelte viktige områder? Men da er det ikke den nye fødselen som er virket av Gud, ikke den store nåden i Kristus, men en annen samstemmighet som smelter dere sammen.

Da er dette ikke den rette kjærligheten, det rette kjennetegnet. For Johannes sier uttrykkelig: Hver den som elsker Ham som fødte, han elsker også den som er født av Ham (1Joh 5:1).

Dermed lar han oss forstå at den rette kjærligheten til brødrene har blikket festet på at de er født av Gud, og elsker dem nettopp av den grunn. Det ser vi også av det han straks tilføyer: På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder hans bud, dvs. når vi elsker dem for vår felles kjærlige Fars skyld.

Den som ikke holder dette forholdet klart for seg, stiller seg virkelig åpen for bedraget - og vil uten tvil også bli bedratt.

Hvor herlig er det ikke derimot når du vet med deg selv at det er nettopp dette nådens verk i hjertene deres som gjør at du elsker brødrene. Ja, hvor lite du enn synes å se av omvendelsens og helliggjørelsens frukt i ditt liv, så er likevel denne frukten der, liksom av seg selv; at alle Guds barn er blitt din nye slekt, dine elskede brødre.

Du kjenner en kjærlighet strømme mot deg fra dem, så du ofte synes det bare er du som ikke er verdig til å møte en slik kjærlighet. Å, for en salig tilstand! Selvsagt kan du også ha en enkelt bror eller søster som du elsker mest. På samme måte som Jesus elsket Johannes mer enn de andre. Likevel er det hos alle dem som søker og elsker Frelseren, noe som gjør dem så dyrebare for deg at de alle sammen blir som brødre for deg, og at deres sorger og gleder også blir dine.

Den «allmenne kjærligheten» gjør at du ønsker, om mulig, å hjelpe alle mennesker å oppnå det beste du vet om. Men den «broderlige kjærligheten» knytter deg på en helt spesiell måte til samfunn med dem som selv har samfunn med Frelseren.

Hør: En slik kjærlighet beviser noe! Beviser at uansett hvor ille det så måtte stå til med din kristendom, er det likevel Kristus som er ditt liv. Og at på tross av din synd og dine fall bor fremdeles Kristi Ånd i hjertet ditt.

Men vi må huske at selv om kjærligheten er født i hjertet vårt av Ånden, og bare vokser ut fra vårt samfunn med Kristus, må den likevel, som alle Åndens frukter, tas godt vare på. Derfor ser vi hvor ofte Skriften formaner til kjærlighet.

Og på samme måte som denne kjærligheten er en så karakteristisk frukt av livet i Kristus, er den også alltid avhengig av dette livet i ham. Så lenge jeg lever et friskt åndelig liv i sann omvendelse og tro, elsker jeg brødrene. Men når et jordisk sinn begynner å ta overhånd hos en kristen, så han ikke lenger lever i en daglig sann erkjennelse av synden i kjødet og nådens evangelium, da vil han ganske snart bli kald overfor brødrene. Da ser han snart mer feilene deres, enn nåden som bor i dem.

Til toppen

5. februar

Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen.  Rom 9:31-32.

Se nå her hva utvelgelsen utretter! Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes. Gud har utvalgt «løftets sønn», ikke «trellkvinnens».

Søker så noen på gjerningenes vei, gjennom ydmykhet eller i en eller annen tjeneste for Gud å oppnå hans nåde, da skal han få oppleve at det blir tungt, ja, totalt umulig. For Gud har utvalgt troens barn. Det hjelper ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da vil det vise seg at den som virkelig «anstrenger seg for å få rettferdighet, oppnår ikke rettferdighet». Mens den som ikke anstrenger seg for å oppnå rettferdighet, han får den, - når han mottar den «i tro».

Den eldste sønnen, som «hadde tjent faren i så mange år, og aldri noensinne overtrådt hans bud», får ikke et kje. Mens den som hadde sløst bort arven sin sammen med skjøger, får gjøkalven når han omsider erkjenner sin synd, vender hjem igjen og tar imot nåden som nåde. Mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.

Selvsagt kan en så underlig måte å styre på opprøre himmel og jord. Ikke så rart at de som hadde «båret dagens byrde og hete», kunne opprøres, bli bitre og knurre mot en så merkelig regjeringsform. De hadde virkelig ofret seg og gitt avkall på verdens lyst. De hadde anstrengt seg til det ytterste for å holde Guds bud og gjøre gode gjerninger.

Og så skulle de til sist se tollere og skjøger, som hadde levd vilt og fritt i synden, «gå før dem inn i Guds rike», gå inn i evangeliets og troens frihet, fryd og fred. Og alt her i livet rose seg av en fullkommen rettferdighet og vitne om barneretten, - den beste festdrakten og ringen -. Mens de selv derimot, utmattet og slitne som de er etter en livslang nidkjær tjeneste, ennå ikke har verken denne rettferdigheten eller dette vitnesbyrdet. Nei, ikke å undres over at de blir opprørt over så underlig måte å styre på.

Men hva hjelper det! Slik var det bestemt i Guds rådslutning alt før verdens grunnvoll ble lagt! Det er ikke lett å kjempe mot denne Herren som «har målt vannene i sin hule hånd, målt ut himmelen med utspente fingrer og samlet opp støvet på jorden i målekar»! Han er så altfor stor og mektig, og har nøklene til både helvete og døden, «han som åpner opp og ingen lukker igjen. Som lukker igjen og ingen åpner opp». Han forbarmer seg over hvem han vil.

Det kommer ikke an på noe menneskes vilje eller anstrengelser, men på Guds barmhjertighet, hvem som skal bli frelst. Gud utvelger hvem han vil! Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror på den enbårne Sønnens navn, og ikke dem som selv vil fortjene himmelen.

Dette er Guds evige utvelgelse. Han har utvalgt oss i Kristus, utelukkende i Kristus, alt før verdens grunnvoll ble lagt.

Den som ikke har klart for seg utvelgelsen, men strever, stamper imot og stanger hodet mot fjellveggen der det ikke finnes noen dør, kommer aldri igjennom. Til slutt, når han på det alvorligste jager etter rettferdighet, vil han tvert imot få høre dette avvisende svaret: «Ta det som er ditt - det du har fortjent - og gå bort!

Uansett hvor hardt det høres ut, så er dette Skriftens tale: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. For alle som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse».

Gud utvalgte oss i Kristus og gav sin Sønn til pine og død for å sone for våre synder og gjenerobre frelsen for oss. Da er det heller ikke noe, verken i himmelen eller på jorden, som gjelder for ham, uten hans Sønns blod og lydighet.

Hans nidkjærhet for Sønnens ære brenner som en ild, som en flamme ut over hele verden. Den brenner opp alt som reiser seg mot den, om det så var den aller største hellighet.

Kom aldri fram for Gud, uten at du kommer i hans elskede Sønns drakt! Ellers møte han deg som en fortærende ild. Kom aldri fram for Gud i ditt eget navn! Forsøk aldri å få hans nåde - uten i Ham Gud har velbehag i! Bare i ham er du velkommen.

Du kan være så alvorlig i din gudsfrykt. Du kan be flittig og brennende. Du angrer dine synder. Du våker og strir mot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er godt og rett. Men gjør dette og ennå mer godt, og du blir likevel fordømt. Det hjelper ikke, noe av dette, - så lenge ikke alt sammen er blitt som «søppel» for deg. Og Kristus, Kristus alene er blitt hele din rettferdighet og trøst.

Slik er utvelgelsen!

Til toppen

6. februar

Slik skal dere ete det: Dere skal ha hoftene ombundet, ha skor på føttene og stav i hånden. Dere skal ete det i hast (sv: som de som står klar til å dra avsted). Det er Herrens påske.  2Mos 12:11.

Det ligger en dypere åndelig betydning i denne forskriften for hvordan påskelammet skulle etes i Det gamle testamentes tid.

Det taler om at alle som kommer til Kristus og får ta imot ham, straks skal bryte opp fra sitt tidligere trelldomsliv under synden, verden og selvlivet. Straks ta farvel med de gamle holdningene, og slå inn på en helt ny vei. Og siden aldri se seg tilbake, men skynde seg som en forfulgt flyktning, så fort og så langt som mulig bort fra syndens og djevelens tjeneste. Aldri mer bli opptatt med det jordiske, aldri forsøke å innrede seg noe paradis her nede. Men alltid være på reisefot, på vei mot sitt egentlige fedreland.

Apostelen sier: «Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud».

Dette er en kristens rette liv; være død fra sitt gamle jeg og oppreist med Kristus til et nytt liv. Ha sin skatt og sitt fedreland der han er, i himmelen. Kort sagt: Alltid vandre i fotsporene etter Abrahams tro. Om ham heter det: «Ved tro var han en fremmed i det landet som var lovet ham, som om det skulle være et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob. For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper.... De hadde sett det langt borte, hadde trodd på det og vært tilfreds med det slik, for de erkjente at de var gjester og fremmede på jorden, som søkte et bedre fedreland, det vil si det himmelske».

Slik skal hele livet vårt være. Vi skal ete Lammet i reisedrakt, være fremmede og pilegrimer som alltid haster avsted mot våre fedres land. Langs veien er det mye som glitrer; gullgruver og herlige eiendommer. Men en rett pilegrim kan ikke stanse opp der, slå seg ned og bygge og bo langs veien. Rastløs vil han alltid fortsette sin vandring inntil han har nådd fram til det hellige land og Guds stad.

Herbergene bruker han bare til overnatting og nødvendig hvile. Ikke for å slå seg ned der. Slik må hele den kristnes liv være. Tenk over dette, og glem aldri at Lammet skal etes i reisedrakt!

Men ikke nok med det. Samme natt som de åt påskelammet, drog Israels folk i stor hast ut fra landet de hadde vært treller i. Men innen få dager var gått hadde de den gamle undertrykkerens hær i helene. Da så de ingen annen utgang på dette enn ny trelldom under de samme egypterne.

Det samme gjelder ethvert menneske som har fått den store nåden å bli utvalgt av verden til en Jesu etterfølger. Han må aldri glemme at straks dette er skjedd med ham, vil han bli forfulgt og jaget av de gamle fiendene. Glem aldri at du går gjennom et fiendeland, og bærer dine kostbare perler i leirkar! Du er omgitt av tusenvis som lurer på deg, for å røve smykkene dine fra deg.

Det kan være den gamle sjelefienden. Han har sverget å ville drepe oss, enten med makt, med list eller gjennom et uavlatelig press. Eller du angripes av verden, som snart bruker trusler, snart fristende lokkemidler for å dra deg tilbake til dens gamle veier. Og først og sist ditt eget falske hjerte, kjødet som alltid strir mot Ånden og aldri søker Guds rike.

Skulle du i en slik stilling slå deg til ro og sove? Nei, her er det nødvendig alltid å være i full rustning, ha hoftene ombundet med sannhetens belte, klar med stav i hånden og sko på føttene, som de som står klar til å dra avsted.

I ethvert menneskes hjerte er der en enorm trang til å skulle ha noe av denne verden som sin glede og trivsel. Selv de troendes hjerter, som søker sin glede i Gud, vil stadig bøye av mot noe annet.

Her ligger nettopp faren! Å, når en kristen begynner å engasjere seg sterkt i det han har her i verden; sin forretning, sin formue, sitt gårdsbruk -. Da er det stor fare for at han går så opp i alt dette at han ikke blir med i den store nattverden. De fysiske tingene vi blir opptatt med er i seg selv helt uskyldige. Men hjertet - hvordan går det med hjertet ditt? Det er bare det som er spørsmålet.

Vær oppriktig! Hvor er hjertet ditt? - der er skatten din - ! - og det taler munnen om. Din sjels brudgom elsker hjertet ditt i stor nidkjærhet, og godtar ikke at du åpner det for noen annen enn ham! Din lyst skal være i Herren!

Å hvor bittert det er for vår natur aldri å la tankene få gripe om noen jordisk fryd og salighet. Men tvert imot alltid dødes, ta farvel, skynde seg bort fra det. Men hva hjelper det? Slik er jo veien. Og for ånden er det herlig.

La deg derfor aldri bedra, så du forsøker å bygge deg noe paradis her på jorden! Du skal alltid være ikledd reisedrakt, - hvis du vil tilhøre Den Korsfestedes folk, og gå med ham til det himmelske fedrelandet.

Til toppen

7. februar

Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for dere. Gjør dette til minne om meg!  1Kor 11:23-24.

Der er mye som vil hindre oss når vi skal nyte Herrens nattverd. Som kan plage og binde mange Guds barns hjerter så det fullstendig røver fra dem den trøst, forløsning og fryd nattverden skulle gi oss.

En av de største hindringene er at nattverden blir oppfattet som en slags høytidelig offerfest, hvor vi skal gi Gud noe godt. Som om vi skal tre fram for alteret med noe offer som behager Herren; vår ydmykhet, anger, tro, bønn, gode forsetter osv.

Da har vi ikke klart for oss at nattverden er et nådemiddel, hvor Herren tvert imot vil gi oss, hans stakkars, fattige og knuste barn, den trøst, styrke og hvile vi trenger.

Legg altså merke til at nattverden, akkurat som Guds ord, er ett nådemiddel! På samme måte som en ikke kommer til Ordet for å gi eller vise fram for Gud noe godt. Men bare for å få noe godt, få kraft og hjelp til vår svake tro, vår mangelfulle anger og bønn osv. Slik bør en også komme til Herrens hellige nattverd som til et nådemiddel, hvor en bare søker hjelp til alt det en mangler.

Du gruer deg for å gå til Herrens bord. For du vet med deg selv at ditt daglige liv er så fullt av fall. Du er ikke slik som en rett kristen skal være. Der er noe sykt, enten i troen eller i livet ditt. Der er en betenkelig mangel ved din kristendom, og derfor kan du ikke gå fram med frimodighet til Herrens bord.

Men hva annet betyr dette enn at du fullstendig har glemt hva som var hele hensikten og målet med nattverden! Den skulle jo nettopp være et legemiddel mot all denne sykelighet og mangler i vår tro og vårt liv.

Hvis alt var rett med din kristendom, med troen og livet ditt, da behøvde du ikke benytte dette nådemiddelet. På samme måte som med Kristus og hele hans fullbrakte verk - som ikke var kommet for rettferdige, men for syndere. Selv sier han også at de friske trenger ikke lege, bare de syke.

Tenk deg at en fysisk syk blir oppfordret til å gå til lege, men bare svarer at «det tør jeg ikke, for jeg er så fryktelig syk. Det må være noe veldig galt med blodet mitt. Utslettet mitt er så enormt. I så elendig tilstand kan jeg jo ikke gå til lege. Først må jeg jo ha blitt litt bedre». Ville en ikke bli forskrekket over en slik dårskap, og svare: «er det ikke akkurat for sykdom en skal gå til lege?»

Akkurat på samme måte blir det når en på grunn av åndelig sykdom og mangler er redd for å gå til Herrens hellige nattverd. Den er jo nettopp gitt oss til hjelp og legemiddel mot alle slags mangler og sykdommer.

La oss aldri glemme den kjærlige Frelserens store omsorg da han innstiftet dette nådemiddelet! Hva var det han selv sa om sitt blod da han rakte dem den velsignede kalken? Blant alt det mangfold og store som kunne vært sagt om dette blodet, nevner han bare dette: Det blir utgytt til syndenes forlatelse.

Der ser vi hva det var han ville med dette. Det var til trøst mot synden, mot denne nøden som pinte hans barn aller mest, han innstiftet nådebordet: Til syndenes forlatelse!

Det er synden, bevisstheten om synd og utroskap mot min Gud, som røver fra meg den trøst og frimodighet jeg skulle ha framfor ham. Men det er nettopp som et legemiddel mot denne nød og plage Herren innstiftet dette salige minnemåltidet. Vi skulle minnes hans soningsdød.

Vi blir trøtte på vårt livs vandring. Sjelen blir matt og sulten. Vi blir bedrøvet og såret over våre feilsteg, vår famling og våre fall. Men så har Gud plassert nattverdsbordene som hvilesteder langs veien. For at vi skulle stoppe opp der og få ny kraft gjennom livets brød. Ved å minnes ham og nyte det legemet og blod som ble utgytt til våre synders forlatelse. Og dermed på nytt bli overbevist om at Gud ikke er imot oss, men med oss.

Dermed er det også klart at det er når vi opplever spesielle kriser, er i åndelig ubalanse o.l. som er rette tid for å skynde seg til Herrens nådebord. Akkurat som samme tilstand skal gjøre at vi skynder oss til Ordet.

Dette er også grunnen til at gamle åndens lærere, som hadde sett dette, talte om det å være en verdig nattverdgjest på en måte så en kunne undres på om de var ved sine fulle fem.

Luther sier. «Du bør gå ofte til dette bord, men spesielt når du er vel skikket til det, d.v.s. når du er tynget av mange og store synder».

Som svar på spørsmålet når bør en gå til Herrens nattverd, sier doktor Svedberg: «Når trellesinnet begynner å innta den barnlige tillitens rom i hjertet ditt».

Disse har forstått at nattverden er et nådemiddel.

Til toppen

8. februar

Da dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss, så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord.  1Tess 2:13.

Må Herren forbarme seg over vårt falne hjertes mørke, og åpne våre sinn!

Selv de som aldri tviler på at Ordet er Guds ord, forholder seg likevel ikke til det som om det skulle være tilfellet. Kan likesom ikke i levende tro holde klart for seg at dette virkelig er den store og allmektige Guds ord.

Å, for et sjokk og oppstyr det skulle bli i verden hvis menneskene begynte å regne med Guds ord som det virkelig er - Guds ord -. Den store, allmektige Skaperens ord og dommer. Å, som det ville forskrekke menneskene. De ville løpe og rope, studere og spørre etter veien til frelse, - hvis menneskene virkelig begynte å ta Guds ord for det det virkelig er - Guds ord!

For en fryd og troens visshet, for en jubel og lovsang, fred og styrke i Herren, hvis alle vakte og troende sjeler virkelig kunne regne med Guds ord som det virkelig er - Guds ord!

Da ville vi leve i årvåkenhet, i gudsfrykt og bønn. Og alltid være på vakt overfor det minste avvik fra veien, -. Hvis vi virkelig kunne ta Guds ord for det det virkelig er: Guds ord!

For, du som mener at du allerede omgås Ordet som Guds ord, hvordan kan du da være så usikker i spørsmål Gud selv taler klart nok om i sitt ord? Hvordan kan du hver dag ete, drikke og sove som om alt er vel? Men ennå har du ikke latt deg forlike med Gud og fått visshet om at all din synd er forlatt, at du går frelst  hjem til Gud hvis du dør i dette øyeblikk!

Hvordan kan dette være mulig, hvis du virkelig regner det som Guds ord, det som står skrevet i den hellige boken om den eneste veien til frelse, om dommen, om himmelen og om helvete?

Eller du som strever under et eller annet trelldommens åk: Du hører Guds vitnesbyrd om at han har gitt sin enbårne Sønn til vår forsoning. Du tror det er Guds ord. Du hører Guds Sønn full av nåde innby: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder». Hvordan er det da mulig at du fortsetter å leve i samme syke, trellaktige sinn, - hvis du virkelig regner alt dette som Guds ord?

Det er lett å merke at de fleste mennesker ikke ser på Guds ord som hellige, sanne Guds ord. Først og fremst fordi Ordet ikke griper, beveger og inntar hjertene deres. Dernest fordi de ikke omgås Ordet med den dype respekt som de helt sikkert ville hatt hvis de av hjertet virkelig trodde og kjente at det er Gud, Gud selv, himmelens og jordens Herre, som taler til dem i Ordet.

Når en jordisk konge eller statsoverhode taler til oss, og spesielt hvis vi står i noe avhengighetsforhold til ham og hans ord, lytter vi jo med spent oppmerksomhet og ærbødighet. Vi passer på å ikke miste ett eneste ord av talen hans.

Hvis så hans ord samtidig inneholder en fryktelig dom, f.eks. en konkret dødsdom som også rammer oss, da blir vi grepet av sjokk og angst. Og hvorfor det? Helt klart fordi det var kongen selv som uttalte dette som sitt siste og avgjørende ord.

Og hvis hans ord inneholder løfter til oss, fulle av nåde, ja, kanskje til og med en benådning fra døden, som vi tidligere var dømt til. Da ville en usigelig glede og takknemlighet strømme gjennom hjertet vårt. Og hvorfor det? Først og fremst fordi det var kongen selv som hadde talt. Ham må jeg jo stole på. Dernest fordi hans ord inneholdt den største nåde og gave til meg.

Ja, når en konge taler til oss, da setter vi det høyt. Vi gjemmer på det, ja, holder det friskt i minne hele livet. Bare fordi det var en stor konges ord. Selv om hans ord verken betyr noen stor nåde jeg får, eller noen dom som rammer meg.

Her ser du hva som ville skje hvis vi regnet med Guds ord som det det virkelig er - Guds ord! Hva betyr vel en jordisk konge, sammenliknet med Herren selv, Skaperen, alle kongenes Konge?

En jordisk konges ord virker altså stor frykt eller glede, alt etter hva budskapet hans går på. Da skulle jo den Allmektige Guds ord langt mer gripe hjertene våre, og fylle dem med frykt eller glede, - hvis vi virkelig tok hans ord for hva det er!

En jordisk konges ord setter vi altså så høyt, elsker og gjemmer på det, selv om budskapet er svært ubetydelig. Hvor mye mer skulle vi ikke da sette Guds ord høyt, elske og gjemme det i hjertene våre, - hvis vi virkelig regnet det for Guds ord!

Vi omgås derimot ofte Ordet mer eller mindre tankeløst og søvnig. Vi verken forskrekkes eller forfriskes av budskapets innhold. Vi bare fortsetter vårt livs vei i vantro, sikker på at alt nok er i orden. Da må jo feilen ganske sikkert være at vi ikke anser Guds ord for å være det det er; den store og allmektige Guds ord.

Denne tvilende holdningen uten noen som helst overbevisning. Denne vaklingen mellom tro og vantro, mellom frykt og håp. Eller dette kalde og lunkne, likegyldige livet. Er ikke alt sammen bare et bevis på at du ikke anser Guds ord for å være det det virkelig er - Guds ord?

Måtte så alle kristne legge vel merke til dette forholdet! For her ligger årsaken til all åndelig slapphet og halvhet i troen, i kjærligheten og i livet; at vi ikke anser Guds ord for hellig, ikke tror og holder fast ved at det er Guds ord!

Til toppen

9. februar

På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme.  Rom 7:4.

Når det gjelder vår frihet fra loven, er det nødvendig å legge godt merke til at denne friheten bare oppstår ved at vi dør eller dødes.

Først og fremst er dette et totalt ulogisk ord, et bedrag og fullstendig urimelig for det troens mørke vi alle lever i; at vi skal være fri fra lovens krav og dommer. Å nei, heter det alltid i hjertet, - «fri fra loven», det kan jeg slett ikke være. Jeg kjenner jo alltid dens krav og dom. Nei, var jeg fri fra loven, da var jeg jo fullkommen frelst. Nei, det er for mye! Slik taler vårt vantro hjerte.

Men da kommer apostelen og sier: Kjære bror, akkurat så fri fra lovens krav og dom er dere, fordi dere er døde fra loven og forenet med den Oppstandne. Så frie som de som allerede er frelst hjemme i himmelen. Ja, som om vi aldri hadde fått noen lov på jorden, verken ett eller ti bud. For denne friheten oppstod  ved at dere har dødd fra loven, og så oppstått i en ny tilstand, som i en ny verden.

På den andre side finnes det lettsindige mennesker som altfor lett tilegner seg trøstens ord uten at de virkelig eier det Ordet taler om. Disse kan godt, i sitt kjødelige sinn, f.eks. vitne om at «vi er da fri ifra loven. Vi behøver ikke lenger bry oss om det den sier! Ingen kan jo likevel bestå innfor den».

Da kommer apostelen på ny og sier: Nei, vent nå litt! Det er ikke min mening at alle mennesker er fri fra loven. Det kommer an på om du er blitt dødet/drept fra loven. Du kan ikke uten videre frigjøre deg fra den selv.

Det er ikke alle kvinner som er fri fra loven som binder henne til ektemannen. Det avhenger av et dødsfall om hun skal bli fri. Vet dere ikke, kjære brødre, hvordan det forholder seg med loven? «Vet dere ikke at loven hersker over et menneske så lenge det lever? Den kvinnen som har en ektemann er ved ekteskapsloven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra ekteskapsloven som bandt henne til ektemannen. Men hvis hun har forhold til en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra ekteskapsloven, slik at hun ikke er en horkvinne selv om hun har giftet seg med en annen mann».

Den første og egentlige lærdommen vi får her er det vi allerede har påpekt, at det er bare gjennom en bestemt død vi oppnår frihet fra loven. Her lærer vi hvor fullstendig falskt og urettmessig det er å innbille seg at en eier nåden gjennom Kristus hvis en ikke er «blitt drept fra loven», men tvert imot ennå setter sitt egentlige håp nettopp til loven. Ennå tror at å leve mest mulig rett etter loven skal hjelpe oss til rettferdighet og frelse.

Da samtidig å tro på en nåde der vår egen rettferdighet ikke strekker til, det oppfatter mange som den rette troen på Kristus. Men det er ikke annet enn et åndelig ekteskapsbrudd. Så lenge mannen lever, er hustruen etter ekteskapsloven bundet til mannen. Slik at hun rettmessig kalles en lovbryter hvis hun samtidig har et forhold til en annen mann.

På denne måten sammenblandes to forskjellige grunnlag for vårt hjertes trøst. Og det to grunnlag som totalt strir mot hverandre. Nemlig å bli rettferdige gjennom loven - og det å få nåde gjennom Kristus.

En slik sammenblanding er åndelig løsaktighet, åndelig ekteskapsbrudd. Det er å svike sitt forhold til loven - som en er skyldig å oppfylle fullkomment, - hvis en vil bli rettferdig på lovens vei.

Nåde og frihet fra lovens dom tilhører et helt annet folk; nemlig dem som er drept fra loven og søker all sin rettferdighet utelukkende i den Oppstandne. Hele verden ligger i det mørke at de ikke vet at her er to vidt forskjellige åndelige riker med sine ulike lover og rettigheter. To pakter, de to Testamentene. To helt atskilte veier til rettferdighet og frelse; lovens og nådens, gjerningenes og troens (se Rom 4:4-5).

Og i Gal 3:10 taler apostelen så sterkt imot dem som lever på gjerningenes vei, og innbiller seg at de er under nåden. Han sier: «Så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Det vil si at på denne veien må en oppfylle alt, eller være forbannet.

Så forferdelig er den villfarelsen å håpe på nåde mens en ennå lever under loven. Det er dette som skildres med den dommen som rammer en hustru som innleder et forhold med en annen mann mens hennes ektemann lever.

Det andre vi bør lære her er hvor fullkomment fri fra lovens dom det mennesket er som er blitt drept fra loven  og forenet med Kristus. Han er så fri, sier apostelen her, som en kvinne, når hun har sett sin mann dø og begravet, er fri fra loven som bandt henne til mannen.

Ekteskapets bånd er oppløst og fullstendig tilintetgjort i og med mannens død, slik at kvinnen nå fritt og uten å synde kan ekte en annen mann. Akkurat så liten rett eller makt den døde og begravde mannen har over kvinnen, så liten rett eller makt har lovens krav over den kristne som lever i samfunn og forenet med Kristus. Loven kan verken rettferdiggjøre eller fordømme slike.

Til toppen

10. februar

For at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skulle bære frukt for Gud. (sv: ..for at dere skulle være nære en annen, nemlig nære ham som ble oppreist..)  Rom 7:4.

Et gjenfødt menneske er død fra loven, som var dets første mann, og har fått del i Kristi død. Men da er også dette Guds barn med det samme forenet med Kristus, har et ekte samfunn med ham, og har del i hans oppstandelse.

Kristus er nå dette gudsbarnets rettmessige ektemann, som apostelen skildrer det her med bakgrunn i et ekteskap. Derfor er det helt rett at dette mennesket anser seg helt fri fra den første mannens, lovens, pakt, med sine bud og forskrifter. For denne pakten er oppløst i og med døden.

De troendes hjerter rammes riktig nok ofte av slike piler: Er det nå helt rett dette? Er det sikkert at jeg virkelig er fri fra lovens bud og dom? Kan jeg leve og dø på dette?

Her sier apostelen i hele den sammenheng dagens tekst står, at vi skal få være helt trygge, på samme måte som en kvinne står fullstendig fri til å gifte seg med en annen mann når den første er død. For slik er også vi gjennom et menneskes død blitt rettmessig utfridd fra den første pakten med alle dens krav og dommer.

Fra Adams arv, eller lovpakten, er Guds barn flyttet over i nådepakten og samfunnet med Kristus. Kristus er menighetens hode og rette ektemann. I dette bildet; «bruden» og «brudgommen», «mannen og hustruen», er Kristi forhold til Guds barn ofte skildret i Skriften.

På samme måte som Adam skulle få en hustru som var skapt av et av hans egne ribben, slik skulle også Kristus få en brud som var skapt gjennom «hans legeme». Ikke bare i Salomos Høysang  og i «brudesangen» i Salme 45, men også i Det nye testamente tales det ofte om denne «brudgommen», og hvor menigheten omtales som «bruden» og «Lammets hustru». Når apostelen i Ef 5 taler om «mannen og «hustruen», avslutter han slik: «Dette er en stor hemmelighet, jeg taler her om Kristus og menigheten».

Men på den andre side må vi huske på at selv om Guds barn i kraft av sin rettmessige forening og samfunn med Kristus ikke lenger er under loven, når det gjelder vårt frelsesforhold, er de likevel ikke «lovløse overfor Gud». Men er nå bundet av «Kristi lov».

Frie og lykkelige i hans kjærlighet tar de nå villig til seg lovens ord, som av Kristi hånd. De får «lyst til Guds bud». Nå som den tyngste byrden, syndens og forbannelsens byrde, er tatt bort, sier de av hjertet: «Hans bud er ikke tunge».

Når Luther fikk se forskjellen mellom loven som en pakt, og loven som en rettesnor for livet, fylte det hans sinn med en frigjørelse og fryd, så han opplevde det som han gikk på en av Paradisets gater.

Tenk på dette: Når jeg vet at på tross av all den synd og fall jeg fremdeles plages med, så har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens dom! Hvor kjære blir ikke da alle Guds bud!

For at vi skal bære frukt for Gud. Her støter vi igjen på dette som fornuften dømmer som et kolossalt kjetteri. Luther sier over Gal 2:19 at «hvis fornuften fikk dømme, så hadde aldri så stor en kjetter gått på denne jord, som den hellige Paulus. Han som lærer at vi må være døde fra loven (sv: dødet/drept fra loven) for å kunne bære frukt for Gud».

Hele verden mener jo tvert imot at vi må være skikkelig bundet av loven, hvis vi skal bære frukt for Gud, gjøre gode gjerninger. De tror frigjørelse fra loven vil gjøre slutt på alt som heter helliggjørelse. Men her ser vi at Paulus lærer noe helt annet. Han sier at først når vi er døde fra loven, kan vi bære frukt for Gud.

Dette er et umåtelig viktig lærepunkt som alle kristne, og særlig de unge og uerfarne, bør legge meget godt merke til; dette at uansett hvor forkastelig det er for fornuften, er det likevel helt avgjørende at vi har dødd fra loven, for at det skal kunne bli en sann helliggjørelse. Vi må være frigjort i vår samvittighet fra lovens dom og herredømme, og leve i den frie nåden.

Dette skyldes at alt det gode som vi gjør mens loven fremdeles hersker i samvittigheten, det gjør vi egentlig ikke for Gud, men for oss selv. Det er bare egennyttens gjerninger, for å unngå straffen og dommen, eller for å oppnå lønn.

Og dette kan jo aldri være nådebarnets liv, eller behage Gud. På samme måte som en mann aldri ville være tilfreds med all den oppmerksomhet en hustru kunne vise ham, hvis det bare var noe hun gjorde fordi en eller annen myndighet tvang henne til det. Mannen vil jo aller først ha kjærligheten hennes.

Alt det vi gjør mens vi ennå ikke er fridd ut fra loven og er gått over til det nye livet i Kristus, er bare «døde gjerninger». Uansett hvor godt og kristelig det kan se ut. Det er drevet fram av egenkjærlighet, egoisme, egenrettferdighet, hovmod og annen kjødelig drivkraft.

Og bare disse motivene gjør selv de beste gjerningene til en styggedom i Guds øyne. For han ser til hjertet, og vil først og fremst ha hjertets kjærlighet og frie lyst. Men vi kan selvsagt aldri se med kjærlighet og lyst på loven - så lenge den truer og dømmer oss!

Når vi derimot er fri fra lovens dom, er benådet og lykkelig frelst i troen, da blir Gud og hans lov herlig for oss. Da gjør vi Guds vilje i kjærlighet og av hjertens lyst.

Det er dette som er å bære frukt for Gud. Og dette er da sikkert og visst både frelsens og helliggjørelsens eneste og sanne vei.

Til toppen

11. februar

Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.  Rom 4:3.

Først og fremst skal vi har klart for oss at det løftet Abraham trodde, var egentlig evangeliet om Kristus. Ordene: «Abraham trodde Gud», i vår tekst, finner vi igjen i 1Mos 15:6. Der ser vi riktignok ikke med det samme noe mer enn løftet om Abrahams tallrike avkom.

Men det som samtidig også lå i dette løftet, det visste Abraham gjennom et løfte han hadde fått tidligere. I 1Mos 12:3 ser vi at Gud hadde forkynt ham at «i hans ætt (sv: i hans sæd) skulle alle slekter på jorden velsignes».

Det var egentlig det samme løftet om en Frelser som våre første foreldre hørte forkynt av Gud på syndefallets dag. Det var løftet om kvinnens hellige ætt (sæd) som skulle knuse slangens hode. En forløser, født av en kvinne, som skulle tilintetgjøre syndens og djevelens gjerninger. Og det er dette løftet alle Guds barn, helt fra den rettferdige Abels tid, har trodd og blitt rettferdige på.

Det var dette løftet som ble gjentatt til Abraham, gang på gang. Slik at selv om dette hovedpunktet, selve edelstenen i Guds løfter til Abraham, ikke ble nevnt konkret hver gang, så lå det alltid underforstått i løftene.

Dette er apostelens egen forklaring, slik vi også ser det ut fra Gal 3. Og Kristus taler klart og tydelig om hva Abrahams øyne i tro var festet på, ja, noe han til og med frydet seg over i sin tro. Herren sier: «Deres far, Abraham, frydet seg over å se min dag, og han så den og gledet seg».

For det andre, hvis apostelen her hadde villet si at det var selve troen, som en god gjerning fra menneskenes side, som var blitt regnet Abraham til rettferdighet, så ville han med en slik antydning ha skåret over selve nerven i hele sin rettferdiggjørelseslære.

Hele hensikten hans på dette stedet er å vise at vi blir rettferdige uten noen fortjeneste eller verdighet fra vår side. Men utelukkende av Guds nåde og gjennom den forløsning som er skjedd i Kristus.

I det følgende kapitlet i Romerbrevet sier han uttrykkelig at det bare er «ved den enes lydighet» vi blir rettferdige. Rettferdighet er intet mindre enn lovens oppfyllelse. Og det er ikke selve troen i stand til å utrette. Troen fornekter jo tvert imot i seg selv all vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, han bekjenner at han selv ikke er rettferdig, men tvert imot fortapt, og kjenner ikke Veien. Og har nettopp derfor tatt imot «Guds rettferdighet»; den oppfyllelse av loven som er skjedd i Kristus.

Troen må fødes av et ord fra Gud som den kan ta til seg. Og hva jeg får gjennom troen er avhengig av dette ordets innhold. Hvis vi ikke holder dette klart for oss, vil vi alltid misforstå ord om troen og troens rettferdighet.

La oss ta en sammenlikning: En tapt sønn lever langt borte i et fremmed land. Der lever han i stor nød. Men faren hans lover ham en stor og herlig eiendom, bare han vil komme tilbake og ta imot den. Sønnen er lenge i tvil, og blir derfor bare fortsatt i sin fattigdom. Men omsider begynner han å tro at faren virkelig mener det han har sagt. Da skynder han seg hjem for å ta imot eiendommen sin. Og så er han straks rik og lykkelig.

Senere sier han: «Jeg ble altfor lenge der ute i nøden. Det var vantroen min som var skyld i det. Straks jeg trodde min fars ord, ble jeg rik. Det var bare troen min som gjorde meg rik».

Hvis så noen bare hører denne uttalelsen, og ikke kjenner og har klart for seg farens løfte, kunne de lett oppfatte det som at denne mannen er blitt belønnet for den tillit han som sønn hadde til sin fars ord. Da ville den som kjente til forholdet si: Nei, legg merke til innholdet i det løftet han til sist trodde! Det var dette som gjorde ham rik! Løftet handlet om en stor eiendom. Det er denne selve rikdommen består i. Hans tro utrettet bare at han kom til å nyte godt av løftet.

Det er på denne måten vi skal oppfatte ordene: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet». At troen gjorde at han ble rettferdig, skyldtes bare innholdet i det løftet som ble tatt imot ved tro. Og innholdet var Kristus!

Hvis vi ikke oppfatter disse ordene slik, vil vi totalt forkaste hele Skriftens store hovedlære. Vi vil forkaste, spotte og forakte alt det Gud helt fra verden ble til har forkynt for oss om en Frelser og en forsoning i hans blod. Vi forkaster alt Gud har forkynt gjennom engler og profeter, og forbilledlig gjennom den levittiske offertjenesten og alle dens blodige offer. Kort sagt: Hele Skriftens egentlige innhold; læren om Kristus, Kristi lydighet, Kristi lidelser, død og oppstandelse ville vi da forkaste.

Alt dette ville jo ikke bety noe som helst, hvis Gud kunne gjøre oss rettferdige utelukkende på grunn av den gode egenskapen at vi trodde han var sannferdig.

Apostelen gir her ikke noen mer utførlig forklaring (slik som han gjør i det følgende kapitlet). Men det vil ganske visst ingen kunne holde fram som noen unnskyldning overfor Gud, hvis de benytter dette ordet som dekning for å utlegge en helt ny tanke som strir mot hele Skriftens hovedlære.

Noe som gjennom hele Skriften bare  åpenbarer Guds majestet og storhet, er at han ikke alltid gjentar noe han har sagt tidligere. Men krever at vi husker forklaringene han har gitt oss, og forstår ham på dette grunnlag.

Til toppen

12. februar

Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten.  Luk. 13:3.

Nå sier du: «Men her står det tross alt: Hvis dere ikke omvender dere, skal dere omkomme». Jeg vet nok at denne «omvendelsen» ikke betyr det samme som en forbedring, en fornyelse, helliggjørelse, eller en omgående utrensking av det onde i oss. Noe en nok ikke har krefter til, før en er blitt innpodet i Kristus og har fått Den Hellige Ånd. Men det må da i alle fall kreves det som ligger i dette ordet «omvendelse»; nemlig anger, sønderknuselse og sorg over synden. Jeg er redd for at min omvendelse ikke er som den bør være. Jeg er fremdeles hard og kald. Hvordan kan jeg da tro?»

Svar: Det er sant at det kreves en omvendelse. Og den begynner med en viss syndserkjennelse. Som senere, i våre forsøk på å forbedre oss, går over til en dypere erfaring av synden. Da opplever vi en åndelig fattigdom og mister all trøst i oss selv.

Men for at du skal kunne vite om denne din omvendelse er som den skal være, må du gå nærmere inn på hva den har som sin målsetting. For det som svarer til sin målsetting, det er jo slik det bør være.

Så spør vi: Hva er omvendelsens egentlige mål eller hensikt? Omvendelsens første og egentlige hensikt er slett ikke at du gjennom den skal bli slik Gud vil ha deg, og på det grunnlag bli benådet. Men at du skal drives til Kristus. Paulus sier: «Loven er en tuktemester til Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort av tro».

Hvis du da ennå fortsatt kan leve opptatt av verden, i kjødelig trygghet, borte fra Kristus, uten visshet om at du er benådet av Gud. Da er din opplevelse av synden helt sikkert for liten. Og kan du fremdeles slå deg til ro og tro du er frelst og salig, bare du strever med din egen omvendelse, med din anger, bønn osv., da er din syndserkjennelse ennå ikke rett.

Men  så snart du ikke får noen fred, ikke kan leve i verden og i uvisshet om du har Guds nåde. Og spesielt når du er kommet til det punkt at du ikke kjenner noen som helst trøst i deg selv, din egen omvendelse, anger og bønn. Men må, helt og holdent, slik som du er, ta din tilflukt utelukkende til nåden i Kristus. Da er din omvendelse rett. For den oppfyller sin målsetting; den skulle drive deg til Kristus. Og i ham er du reddet og frelst, du er innenfor murene i tilfluktsbyen. Den som har Sønnen, har livet.

Du skjønner at hvis syndserkjennelsen er rett, da opplever du den ikke slik at du selv blir tilfreds med den. For da ville du snart ha din trøst i den. Da fikk du din trøst i noe i deg selv. Og det var tvert imot all slik trøst som skulle tas fra deg.

Den rette omvendelsen skaper misnøye med vår omvendelse. Ja, viser oss vår hardhet, vår tilfredse lunkenhet, denne innerste, dypeste fordervelsen i oss. Så du tvinges til, - ikke som noen flyktig følelsessak -, men som din fullstendige overbevisning, en dyptpløyende dom over deg selv om at du er hard, lunken og likegyldig, ugudelig, fortapt og fordømt. Først da får Kristi blod æren for at bare det kunne frelse deg.

Kort sagt: Spør du hvor mye syndserkjennelse det altså kreves, kan vi svare deg: Det er ikke mye - bare så mye at du ikke kan leve uten Kristus. Ikke kan få fred før du er frelst i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre.

Det er også en stor villfarelse å tro at vi først skal ha en tid med sorg over synden. Så kommer tro, fred, fryd og stadig helliggjørelse etterpå. Nei, begynn bare å tro på Kristus, og følg ham så i den daglige omvendelsen. Så skal du nok også få kjenne synden sterkere enn før.

Et av de alle fineste og sterkeste kunstgrep djevelen bruker, er dette: Vi tenker oss et menneske som tror alt Guds ord, og vil også gjerne ha Ordets kraft i hjertet, og til å leve etter Ordet. Men dette mennesket har en stor synd på sin samvittighet. Da planter djevelen denne tanken i ham: «Selvsagt er evangeliet sant, nåden stor og all synd tatt bort. Så alle vanlige syndere kan selvsagt få nåde. Men, - med deg er det noe ganske annet. Du vet jo godt selv hva du har gjort. Hadde det bare ikke vært en slik synd (som en av de hemmelige eller åpenbare syndene mot det femte, sjette eller sjuende budet), da hadde du nok kunnet få nåde. Men med deg er det noe ganske annet».

Dette at «med deg er det noe ganske annet», er det giftigste kunstgrep den gamle slangen bruker. Han er jo «en løgner og morder fra begynnelsen». For sannheten er at det finnes ikke noe som helst unntak, ikke noe spesielt forhold som Kristi blod ikke fullkomment og sterkt nok har sonet for, når en hjelpeløs synder tar imot det ved tro.

Det er jo dette som er evangeliets dypeste innhold, stadfestet både i ord og eksempler gjennom hele Det gamle og Det nye testamente: «Om så dine synder er blodrøde, skal de bli snøhvite. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull». Et talende vitnesbyrd er David, som hadde drevet hor og drept kvinnens mann. Likeså Manasse, røveren på korset, den store synderinnen, Peter som fornektet Jesus, og mange andre slike eksempler.

Ja, det er nettopp for slike store synders skyld, som ingen andre i himmelen eller på jorden kunne hjelpe oss med, at Guds Sønn ble menneske, utgjøt sitt blod og døde. «For at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

Til toppen

13. februar

Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg.  Ef 4:30.

Hvordan er det dette skjer, at vi gjør Guds Hellige Ånd sorg, og driver den bort? Kort sagt skjer det gjennom all slags ulydighet mot Den Hellige Ånd.

Den Hellige Ånd vil deg noe. Den driver deg til noe. Når du da ikke vil lyde ham i dette, da gjør du ham sorg og driver ham bort. Den Hellige Ånd vil skape syndserkjennelse, anger, trang etter å bli rett omvendt og forenet med Gud.

Vender du deg da bort fra det den vil med deg. Bryr deg ikke om Den Hellige Ånds stemme. Kaster fra deg det den allerede har virket i deg, istedenfor å bruke Ordet til å holde dette i live, ja, helst øke det. Frykter ikke for å miste dette. Sukker ikke til Gud om å virke mer av dette hans verk i deg. Da forakter du Den Hellige Ånd. Slik slukker du den ut.

Den griper kanskje fatt i, og dømmer, en eller annen synd hos deg, og krever at du oppgir den. Hvis du da ikke vil lyde ham, men ennå bare forsvarer den, og fortsetter i samme synd, da gjør du Den Hellige Ånd sorg. Ja, selv når du nok er villig til å oppgi synden, bare ikke nå med én gang, så vitner dette om en falskhet i din ånd. Du bryr deg ikke om «din besøkelsestid». Følgen kan bli at Guds Ånd må forlate deg.

Ja, selv når du nok vil omvende deg og vende ryggen til synden, men likevel ikke vil høre Herrens stemme og følge den veien han viser deg i dette: At du først må bli en fortapt synder og ta imot Kristus, først tro og fryde deg, før du får styrken i Herren. Når du ikke vil høre denne Guds viljes råd, men kjemper mot utvelgelsen, da gjør du hans Hellige Ånd sorg.

Og til slutt: Når du så også gjerne vil følge denne veien Herren viser deg, men ikke vil bruke det midlet Gud har gitt oss til dette: Hans hellige ord. Ikke vil bruke ledig tid til å lese, høre og studere det. Da «frister du Gud» og «utslokker Ånden».

Legg godt merke til dette siste punktet: Du vil gjerne vende deg bort fra synden og omvende deg, men bare gjennom ditt eget arbeid på hjertet ditt. Du ber om Åndens nåde og hjelp til dette, men bruker ikke Åndens midler. På denne måten kommer du aldri til å få det du strekker deg etter. Slik har Gud aldri lovet deg det.

Nei, Gud har gitt oss sitt ord, der vil han møte oss. I og gjennom Ordet vil han bo og virke, men ikke uten Ordet. Å ha anledning til å bruke Ordet, ha mulighet for å omgås kristne lærere og nådesøsken m.m., men bare forkaster disse nådens midler, og så samtidig be om nåde til omvendelse og tro, - det er å friste Herren. På samme måte som om en ba Gud om å underholde oss med det vi trenger til vårt legemlige liv, men ikke ville spise det Gud har gitt oss til dette.

At du er syndig og svak, ikke kan gjøre alt det Ånden kaller deg til, det kommer ikke til å drive Ånden bort. Det vil han selv ta seg av. Det er skuespill og bevisst ulydighet som driver Ånden bort.

Men det er ikke bare når Guds Ånd begynner sitt verk i oss, at vi kan gjøre ham sorg. Nei, selv kristne som allerede «har fått Den Hellige Ånd» står fremdeles alltid overfor samme fare. Det var nettopp til de troende i Efesus, som allerede var «beseglet med Den Hellige Ånd», Paulus skrev dette: «Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg». Og hva var det som kunne gjøre Den Hellige Ånd sorg? Jo, all synd gjør Den Hellige Ånd sorg. Selv den mest skjulte i hjertet ditt, som hovmod, begjær, misunnelse, falskhet osv.

Men legg merke til at det er bare når vårt innvortes menneske gir etter, slik at en også unnskylder og forsvarer synden, at Guds Ånd drives bort. Når en selv kjemper mot synden, lider, sukker og ber mot den, da arbeider Ånden som legen i et sykehus. Der er han på alle sider omgitt av sykdommer, lidelser, sår og jammer, men der er han i sitt rette element. Der har han sin egentlige arbeidsmark.

Derfor kan Guds Ånd meget vel bo i en synders hjerte, der det ennå er fullt av sykdom, urenhet, sår og etsende byller, jammer og sukk. Var det ikke slik, ville ikke et eneste kristent menneske beholde Guds Ånd én dag. Hva det derimot er som driver Ånden bort, det forklarer Herren selv når han sier: De lar ikke min Ånd straffe (tukte) seg (1Mos 6:3 på svensk).

Her ser vi hovedpunktet: Når et menneske ikke lar Guds Ånd tukte, eller oppdra seg. Men bare taler vel om, unnskylder og forsvarer det onde de gjør, -. Det er dette som bedrøver og gjør Den Hellige Ånd så stor sorg at den må forlate denne sjelen. De lar ikke min Ånd tukte seg.

Og dette skjer ikke bare når vi klart står imot Ordets advarsler og sier: Dette bryr jeg meg bare ikke om. Men også når en vrir og vender seg unna Ordet, og ikke vil forstå det slik som det står skrevet, fordi det angriper den hemmelige synden jeg vil beholde. Når en ikke søker i Ordet etter hjelp til å få bukt med sin synd, men isteden søker etter støtte for å fortsette i den. Og på disse måtene altså ikke er innstilt på å oppgi eller få bukt med synden, men heller sikter på å bli i den. Det er dette som forteller at vi ikke lar Guds Ånd tukte/oppdra oss.

På samme måte når trellens ånd vil innta hjertet. Hvis en da ikke vil la evangeliets ord om nåden i Kristus herske i hjertet. Men selvsikker bare følger fornuften og følelsene, og stadig kommer med innvendinger mot evangeliet, mot den barmhjertige Frelseren som fremdeles tilbyr nåde, - . Da gjør en Den Hellige Ånd sorg.

Og videre helt generelt, når en ikke lytter til Åndens hellige formaninger i hjertet vårt når den minner oss om å bruke Ordet til en stund i bønn, eller til gode gjerninger, når den dømmer oss for onde tanker, egenkjærlighet, selvopptatthet, hat osv. Alt dette gjør Den Hellige Ånd sorg.

Til toppen

14. februar

Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!  Rom 12:18.

Dette verset taler om hvordan vi skal være medgjørlige og fredsommelige i all vår omgang med mennesker. D.v.s. i alle spørsmål hvor vi ikke av hensyn til sannheten, vår troskap mot Kristi sak, og i omsorg for sjelene blir nødt til å kjempe mot mennesker.

For det er jo langt fra at en apostel ville antyde at vi skulle gi etter i troens saker, og heller ofre sannheten, Kristi ære og omsorgen for sjelene, for å oppnå fred og vennskap med alle mennesker. En viss begrensning, som nevnt, har da også apostelen antydet med innledningen av dette verset: «Hvis det er mulig..»

Det vil altså ikke alltid være mulig å beholde fred med alle mennesker, hvis vi er trofaste mot Gud og sannheten. David fikk erfare dette, og sier: «Jeg vil bare fred. Men når jeg taler, vil de ha strid». Hele verden strir mot Gud og hans rike. Hvis jeg så vil være trofast i min bekjennelse av Kristus, vil jeg dermed nødvendigvis komme i strid med mennesker.

Kristus taler selv klart og avgjørende om dette med disse ordene: «Tro ikke at jeg kom for å bringe fred på jorden. Jeg kom ikke for å bringe fred men sverd (sv: men ganske visst splittelse). For jeg har kommet for å sette en mann opp mot sin far, en datter opp mot sin mor, og en svigerdatter opp mot sin svigermor». Derfor sa han også: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!»

Her åpenbares falskheten hos den slags kristne som vil forsøke å jenke seg etter alle mennesker, slik at de aldri i nidkjærhet for Kristus kommer i konflikt med noen mennesker. Ja, som til og med kritiserer Guds barns nidkjærhet, og sier at hvis de heller hadde vært litt mer viselige, ydmyke og varme, skulle de nok også bli akseptert av verden.

Måtte bare slike mennesker huske på at Herren Kristus, den fullkomne, som var «mild og ydmyk av hjertet», likevel aldri ble godtatt av verden, aldri kunne ha fred og vennskap med vantro mennesker.

Selvsagt kan også de kristne ofte mangle både viselighet, ydmykhet og kjærlighet. Men at de, samtidig som de er trofaste mot Kristi sak, også skulle kunne bli akseptert av verden, det strir altså mot sannheten. Nei, «dere horkarer og horkvinner! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» Her ser vi den konstant uunngåelige årsaken til striden. Men apostelen sier videre:

Så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker. Hvis det virkelig er for Kristi skyld og på grunn av verdens fiendskap mot sannheten, dere kommer opp i strid, så la ikke det bekymre dere. Pass endelig bare på, du som vil være en kristen, at det ikke finnes noen kjødelig årsak hos deg, som skaper striden. Det kan være noe i din natur; egenhet, tverrhet, kritisk ånd e.l. Men det kan være svært vanskelig å finne noe slikt hos oss selv. For egenkjærlighetens tilbøyelighet vil alltid rettferdiggjøre oss selv, og skyve skylden over på andre.

Det kan likevel være én prøve du kan foreta, og dermed muligens avdekke en kjødelig grunn til den striden du har med mennesker. Prøv hvordan det står til med kjærligheten i det du sier til menneskene!

Oppstår det ofte strid på grunn av noe du sier, som ikke er drevet fram av kjærlighetens nød for sjelene og med bønn om velsignelse, men mer er ord som bare strømmer lett over leppene dine? Da bør du nok være mistenkelig, at det kan skyldes en kjødelig grunn hos deg selv.

Nidkjærhet til å skulle korrigere alt som du ser er urett, er ikke godt nok bevis på at det er kjærligheten som driver deg. Men hvis du pleier å be for dem som du taler til, og pleier å være redd for din egen utilstrekkelighet, da vitner det om at det er en hellig bakgrunn du drives av.

Måtte Gud åpenbare for oss vårt eget hjertes skuespill! Mange mennesker lider som ulykkelige martyrer i en kontinuerlig ufred med mennesker, bare på grunn av et selvopptatt og umedgjørlig gemytt, og en løssluppen tunge. Derfor sier apostelen Peter det samme som David tidligere har sagt: «Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra ondt, og sine lepper fra å tale svik. (sv: at de ikke taler bedragersk). Søk fred og jag etter den!»

Men om vi er aldri så fredsommelige, føyelige og vennlige, vil det ikke være mulig for oss alltid å bevare fred med alle mennesker. Ikke bare på grunn av deres fiendskap mot Kristus, men også på grunn av mange jordiske forhold, vil stridslystne mennesker skape problemer for oss. Det er det som egentlig er bakgrunnen for at apostelen sier: «så langt det står til dere, skal de leve fredelig med alle mennesker».

Når da andre mennesker angriper deg, din eiendom, din person, ditt rykte, må du likevel selv ikke stride, eller åpne for strid. Du skal overlate din sak til din trofaste og allmektige Fader, som alltid sørger for de elendige og undertrykte. Kristus sa: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden».

Den som alltid selv vil kjempe for sin rett, vil komme til å lide mye, og tape mye. Lykkelige er de kristne som får nåde til å tro på sin himmelske Fars omsorg, så de overlater til ham å ta seg av saken deres!

Vil jeg selv ta meg av saken, lar Gud meg med all rett bare behandle den selv. Og da går det alltid dårlig. Overlater jeg derimot saken til Gud, da er den hans. Da kommer han til å ta seg av den. Og da gjør han det alltid på den beste måten.

Til toppen

15. februar

Gud har gjort sin viljes hemmelighet kjent for oss, etter sitt gode velbehag.

                                                                                Ef. 1:9.

Alle menneskenes tanker og meninger om Gud er alltid feilaktige og forvrengte. Det vitner alle tiders og folkeslags historie om. Den ene tenker seg Gud på én måte, og beskriver ham tilsvarende. Den andre på en ganske annen måte. Den ene tror han gjør Gud til lags med én ting. Den andre med noe annet. Så det er helt jammerlig å se på hvordan de har fart vill og løpt i mørke. Men akkurat det samme skjer også med oss når vi ikke lenger holder øyet festet på Ordet.

Hva sier så det evige, himmelske ordet om Guds vilje og rådslutning om vår evige frelse? Jo, hør! «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

«Det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus».

 «Med sitt eget blod gikk han inn i det aller helligste én gang for alle, og fant en evig forløsning». «Derfor holder vi fast på at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger».

Slik lyder de hellige ordene som både himmel og jord må bøye seg for og tilbe. La så all verdens vismenn, ja, engler og ånder, fornuft og følelser, si just hva de vil. På tronen i himmelen sitter én, dommeren over alt som er skapt. Han taler ord som i alle evigheters evighet står fast som fjell.

Og hans ord sier alt kjød er fordervet og fortapt, det er ingen forskjell. Men at den enbårne Sønnen, som var i Faderens skjød, ikledde seg kjød, og bar én gang for alle fram det offeret som Faderen krevde, og som gjelder i evighet.

Derfor forkynner det samme Guds ord at vi blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde gjennom den forløsningen som er skjedd i Kristus Jesus. At om så syndene dine er blodrøde, skal de likevel - i det offerets blod - bli snøhvite. At om syndene dine var mange som sanden i havet, skulle de likevel utslettes her.

For det var ikke en helgen, heller ikke en engel, men den store, hellige Gud, som har skapt verden og planeter i tusentall, som sørget for å utslette dem. Det var han som ikledde seg menneskelig kjøtt og blod, og utslettet dermed menneskenes synder.

For at hver éneste en som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. Ikke mer skal dømmes og vurderes etter det vi selv har fortjent, men etter det denne mellommannen har gjort. Og derfor i ham hvert eneste øyeblikk være rettferdige og velbehagelige for Gud.

Dette er den store Majestetens evige rådslutning. Dette er den dom han har latt forkynne. Mot denne blir alle våre tanker og meninger bare høy og strå. Hva betyr det så at menneskers blinde, svake og barnslige meninger sier noe ganske annet? Hvem er du som vil trette med Gud? Å, at vi måtte ha mer visdom! Å, måtte Gud virkelig åpne og opplyse øynene våre, så vi kunne se dette himmelske lyset, og kunne benytte oss av det i livet!

Når jeg f.eks. synes jeg har vært mer gudfryktig og åndelig, og av den grunn er mer kjær for Gud, burde jeg straks si til meg selv: Dette er jo et villfarelsens tankespinn hos meg. For Gud har jo sagt at alle er ugudelige. At ingen i seg selv noen gang kan tilfredsstille ham. Ingen kan gjennom sine gjerninger bli rettferdige, osv.

Når jeg en annen gang synes jeg har vært så syndig at Gud umulig kan være like nådig som før, da bør jeg si til meg selv: Dette er villfarelse og tankespinn.

Ordets evige dom sier at jeg i meg selv hvert eneste øyeblikk er like skyldig til fordømmelse. Men også at min stedfortreder hvert eneste øyeblikk er like rettferdig. At jeg dermed i Kristus hvert øyeblikk er like rettferdig og kjær for Gud. At hvis vi får rettferdighet ved gjerninger, da er altså Kristus død forgjeves.

Hvis jeg da skulle være mer rettferdig og kjær for Gud når jeg selv hadde levd litt frommere, - og mindre rettferdig når jeg selv hadde vært mindre from, da ville virkelig rettferdighet være å få gjennom gjerninger. Og «da er altså Kristus død forgjeves». Måtte Gud i sin nåde bevare meg fra en slik gudsbespottelse!

Når jeg tenker at nå må vel Gud være trett av meg på grunn av alle syndene mine. Nå kan han da ikke lenger ha meg kjær. Nei, han må være vred, og har forlatt meg på grunn av den eller den konkrete synden. Da bør jeg straks si til meg selv: Nei, dette er ikke det rette bildet av Gud, men et avskyelig avgudsbilde, et tankens spøkelse! For en Gud som vurderer ut fra min stakkars fromhet eller mangel på fromhet, og er nådig eller ikke nådig mot meg ut fra dette, elsker av og til mer og av og til mindre, - en slik Gud finnes verken i himmelen eller på jorden.

Den eneste sanne Gud, er en Gud som alltid elsker med like stor og brennende kjærlighet. Som i meg selv bestandig har like stor grunn til å harmes og fordømme. Men også i Kristus bestandig like stor grunn til å benåde og elske. Som nettopp derfor også bestandig har like sterk og brennende kjærlighet til meg, og omsorg for meg.

Slik forkynner det evige, himmelske ordet at Gud er. Hvis jeg sitter med et annet inntrykk, så er det bare en feiltagelse hos meg, et falskt bilde av Gud, som kommer av at det rette bildet av Gud ble utslettet hos menneskene i syndefallet.