Første del 1 til 15 desember

Dato   1   2   3   4   5   6   7   8   9   10   11   12   13   14   15

1. desember

Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen myndighet uten at den er fra Gud.  Rom 13:1.

Hvert menneske som vil holde seg etter Guds ord, skal være klar over at han plikter å vise de myndigheter han har over seg all mulig respekt og lydighet i alle ting.

Dette skrev altså apostelen til de kristne i Rom, som jo hadde hedenske myndigheter. Hadde de ikke fått eller hørt på denne apostoliske formaningen, så hadde de vel bare gjort det de selv syntes var rett. Og da hadde de nok hatt vanskelig for å tenke seg at de til og med skulle vise respekt og lydighet selv mot tyrannen Nero. De ville vel heller ansett det for ganske kristelig å hjelpe til med å styrte ham fra tronen.

Vi vet at jødene ofte gjorde opprør etter at de kom under romersk herredømme. Dette har gjort at det har vært spesielt viktig for apostelen å bruke så mange og klare ord om akkurat dette.

Men når de kristne i Rom burde vise så stor respekt for sine hedenske myndigheter, -. Hvor sterkt fordømmes da ikke her også den «frigjøringsbølgen» som selv innen kristenheten i våre dager hever sin frekke røst mot myndigheter og mot all underordning! Dette burde kristne mennesker merke seg, og ikke la seg forville av de ugudeliges påfunn.

Apostlene har mer enn én gang gitt oss formaninger nettopp om dette. «Derfor skal dere underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er under kongen som den øverste, eller under landshøvdinger, som er sendt ut av ham til straff for dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre godt skal stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker». «Minn dem om å underordne seg under styresmakter og myndigheter, og være lydige» o.s.v.

Vår plikt overfor myndighetene er altså klart og forståelig nok uttrykt. Mer underlig synes vi vel det er, det apostelen nå tilføyer:

For det er ingen myndighet uten at den er fra Gud. Og dette er hovedgrunnen til at vi skal være lydige mot all myndighet. Men hvordan skal vi så oppfatte dette at all myndighet er fra Gud? Den er jo ofte både ond og ukristelig.

Dette er ikke oppfattet rett hvis vi sier at det betyr bare at Gud må tillate alt det som skjer. At altså selv en ugudelig myndighet bare får sitte i sin høye stilling hvis Gud tillater det. Nei, det som Gud bare tillater, kan ikke kalles å være fra Gud. Dessuten tilføyer apostelen straks at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud».

Det er heller ikke rett oppfattet hvis vi sier at det bare er selve embetet som er opprettet av Gud, selv om de personene som har embetet kan ha fått det mot Guds vilje.

Nei, apostelen sier uttrykkelig at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Og dermed også de personene som til enhver tid innehar stillingen, og ikke bare selve embetet.

At selve embetet er innstiftet av Gud, er i høyeste grad verd å tenke over. Det har sin grunn i foreldremyndigheten, og i det fjerde budet. Og er stadfestet i mange Herrens ord videre utover i Skriften.

Dermed er selve embetet ganske visst av Gud, og er en dyrebar gave. Men her sies det altså noe ennå mer; nemlig at også «de myndigheter som finnes er innsatt av Gud». D.v.s. at de som sitter i embetet har selv sitt oppdrag fra Gud. Hvordan skal vi så forstå dette, når myndighetspersonene ofte er onde og ugudelige? Og når Herren samtidig alltid hater det onde?

Dette må vi forstå i lys av den måten Gud styrer hele verden på. Enten han sender noe som i seg selv er godt, eller i seg selv er ondt, så er alt han gjør viselig og rettferdig. Også her må vi lære å tro på den ene allmektige Gud som har all makt i hele verden.

Kristus selv sa til den romerske keiserens embetsmann i Jødeland: «Du hadde ingen som helst makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra». Og når det gjaldt de lidelser Pilatus dømte ham til, sa han: «skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?».

Det var «ovenfra», det var av Kristi Far Pilatus hadde fått sin makt til å dømme den uskyldige til døden. Har vi gode og kristelige myndigheter, så er dette en spesiell Guds nåde over landet. Men er disse onde og ugudelige, så er dette en straff og tukt fra den samme hellige Gud. I en slik situasjon må vi bare se på Gud, og respektere hans dommer over oss.

All hans straff over oss er jo like hellig som den nåden han viser oss. Derfor bør vi for hans skyld også respektere og rette oss etter de myndighetene han innsetter over oss. På samme måte som vi i tider når vi har gode myndigheter, bare ser Gud i dette. Og for hans skyld er lydige mot disse gode myndighetene.

Om myndighetspersonene er gode eller onde, så ser vi apostelen sier tre ganger her i Rom 13 at de er «Guds tjenere». Den verste myndighet et land kan ha, er altså av Gud, og satt i stand til å gjøre Guds hellige vilje. Når Gud gir et folk onde, ugudelige og tyranniske ledere, eller bare som Jesaja sier: «gutter til ledere, og viltre barn til å herske over dem», -. Da skjer det som en straff og et ris over et ondt og hardnakket folk, og som en prøvelse for Guds barn.

Det kan nok skje at et lands leder ikke har brukt den rette veien og de riktigste midlene for å komme til makten. Men han har uansett ikke kommet til makten uten at det har vært Guds vilje. Og Gud kommer til å bruke ham, som allerede sagt, enten til straff eller til velsignelse for folket.

Den grunnvoll vår plikt til å rette oss etter våre overordnede hviler på, er Guds råd og vilje. De som først vil granske ledernes egenskaper og handlingsmønster, før de vil rette seg etter dem, forkaster dermed fullstendig hele denne grunnvollen.

Til toppen

2. desember 

Fri oss fra det onde!  Luk 11:4.

Et gudfryktig menneske har lært å være mistenkelig overfor sitt eget falske hjerte. Han har fått erfare fiendens farlige bedrag, og har innsett at han må være på vakt overfor den ondskapen han ennå ikke ser og kjenner klart nok. Han frykter for djevelens «listige angrep».

Men så har også dette mennesket den trøstens utvei straks å vende seg til vår trofaste Gud, som ser alt, med bønn om at han må ta seg av dette og avverge alt ond. Og dette uttrykker han da enkelt i bønnen med «det onde»:  «Frels oss, trofaste Gud, fra alt ondt, også fra det vi ikke forstår. Du som ser alle djevelens og vårt eget hjertes skjulte garn og snarer. Du som har sagt vi skal påkalle deg i all vår nød; frels oss du!»

Noe av det som tynger Guds barn mest, er nå de sukker: «Jeg vet jo at jeg aldri bevisst vil være falsk, eller forsvare noe som er galt. Men jeg er så redd for at hjertet mitt skal bedra meg. Og jeg vet jeg mangler den nødvendige kraften. Men jeg vet ikke hvor feilen er».

Tenk for en usigelig trøst det er, når en lever i slikt et mørke og frykt for noe ukjent ondt, da å få kaste all sin bekymring over på den trofaste Herre, som selv har lært oss å be: Fri oss fra det onde! Og få si til ham: «Frels meg fra nettopp det onde du ser og kjenner til hos meg, men som er skjult for meg! Ta du bort det du ikke godtar, du trofaste, allmektige Gud. Og gi meg så, du, det som jeg mangler!»

Og her må vi da ha klart for oss at Gud er den eneste som virkelig kan ransake og kjenner det falske hjertet vårt rett. Han kjenner også Satans dybder. Vi skal også huske på at Gud aldri har sagt at vi skal kunne ransake hjertet. Men tvert imot. Dette er Herrens egne ord: «Hjertet er svikefullt, mer enn noe annet. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjertet. Jeg prøver nyrer».

Her slår Herren uttrykkelig fast at det ikke er noe menneske som kan ransake hjertet, og sier han er den eneste som kan dette. David var særdeles rikt åndelig utrustet. Og når den profetiske Ånd var over ham, kunne han se tusen år fram i tiden. Men selv han kunne ikke gjennomskue sitt eget hjerte. Vi ser ham vende seg til Gud og ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker og motiver!»

Dernest må vi også ha klart for oss at Herren er den éneste som kan rette opp det som er galt hos oss. Han har aldri sagt: Dere skal skape nye hjerter i dere. Men tvert imot sier han: Jeg - jeg skal ta steinhjertet bort fra deres kjød, og gi dere et mykt, bøyelig hjerte. Dette var noe også David måtte vende seg til Gud og be om: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og gi meg en ny og viselig ånd!»

Når nå Gud selv har sagt at ikke vi, men han, er den eneste som både kjenner hjertet vårt, og kan rette opp det som er galt. Og nå her lærer oss nettopp å be om dette. Da bør vi jo også med stor forventning vende oss til ham når det er mørkt for oss.

Han er jo en trofast Gud. Han vil ikke svikte den som frykter Gud, som dømmer seg selv og gjerne vil følge alt hans ord, selv det som aller mest døder den gamle Adam. Da kan vi være sikre på at han også skal gjøre det vi ber om. Han vil selv ta på seg hele ansvaret for at vi blir frelst, og redde oss fra alt som er ondt og farlig, selv det vi ikke forstår. Han har jo selv lært oss å be: Fri oss fra det onde!

Det som er ennå mer vanlig, er at vi, når vi fristes, nok forstår hva som er galt, men kan likevel selv ikke gjøre oss fri fra det. Jeg innser at forskjellige ting er synd. Ser at det er djevelen som strever for å føre meg ut i det. Men er likevel ikke i stand til å fri meg ut fra dette.

Det har allerede «tatt meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine». Det som holder meg fast kan være sinne, hat, urene lyster, begjær etter noe som tilhører andre o.s.v. Jeg vet det er synd. Jeg ser det farlige i dette og det piner meg virkelig. Likevel er jeg ikke i stand til å hindre at hjertet og tankene mine trekkes mot dette.

Det kan etter hvert plage meg så sterkt at jeg holder på å gi fullstendig opp. Jeg føler jeg går fortapt hvis ikke Gud forbarmer seg over meg og frelser meg.

Da lærer jeg hva som ligger i bønnen: Fri, ja fri oss fra det onde! Å, fall da straks på kne og be. Og husk da på at i en slik situasjon er vi prisgitt en fiende som ingen makt i himmel eller på jord kan rå med, - uten en éneste: Den ene allmektige, som også høytidelig forkynte: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser».

Luther sier: Rør deg ikke, for selv å prøve å overvinne synden. For da kommer den til å røre seg så kraftig mot deg at du går evig fortapt». Nei, her gjelder det for alvor å bare ta sin tilflukt til vår trofaste, allmektige Herre, og be: Frels oss fra det onde!

Da vil det bli en veldig trøst for oss, når det virkelig går opp for oss hva det betyr at det er Herren selv som har lært oss å be til ham. Vi burde da tro at Herren selv ikke ville drive gjøn med barna sine når de er i nød! Det var ikke det han ville med å lære oss denne bønnen.

Nei, han hadde virkelig som mål å redde og frelse oss. Han sier også uttrykkelig: Kall på meg på nødens dag, så skal jeg utfri deg, og du skal prise meg.

Til toppen

3. desember

Det er himmelske legemer og jordiske legemer. Men de himmelske har én herlighet, og de jordiske en annen.  1Kor 15:40.

Det er som om apostelen vil si: Se den uendelige variasjonen i Guds skaperverk! Det er jo en stor forskjell bare mellom de jordiske legemene. Hvor mye større må ikke da forskjellen være mellom de jordiske og de himmelske legemene. Mellom trærne, steinene og metallene o.s.v her på jorden, og derimot alt det som solen, månen og stjernene er sammensatt av.

Ja, selv mellom disse himmelske legemene innbyrdes er det stor forskjell. «Det er én glans fra solen, en annen glans fra månen og en annen glans fra stjernene. For én stjerne skiller seg fra en annen stjerne ved sin klarhet».

Her får vi en anelse av det uendelige mangfoldet i Guds skaperverk! Frykt ikke, «du dåre»! Hvordan kunne du tro Gud skulle stå rådløs for hva slags legemer han skal gi oss i oppstandelsen?

Uansett hvilke egenskaper forøvrig våre nye legemer skal få, så vil de helt sikkert passe fullkomment inn i den nye verden vi da skal leve i, og for de evner våre sjeler der skal ha. De legemene vi har her er skapt for de sjelsevnene vi nå har, og for den verden vi nå lever i. Og alle dyrenes legemer er skapt for de instinktene Gud har gitt dem, og for det element de skal leve i. Som fiskene i vannet, fuglene i luften, dyrene på jorden eller marken i jorden.

I enkelte tilfeller ser vi også et levende vesen går over fra ett element til et annet. Det begynner dermed liksom et nytt liv i en ny verden. Da ser vi med våre egne øyne hvordan det også får ett nytt legeme, tilpasset den nye tilstanden. Det gjelder f.eks. silkeormen. Først arbeider den i trær og på bladene. Når den så skal få friheten og fly rundt om i luften, da utrustes den med et nytt legeme med vinger, som passer for dens nye element.

De fleste av oss vet at alle sommerfuglene som nå svever rundt i luften, tidligere har vært larver som krøp rundt på jorden og plantene. Og her, i larven og den forvandlingen som senere skjer med den, har Skaperen gitt oss et spesielt bilde på mennesket. La oss se nærmere på dette bildet.

Silkeormen som lager den vakre silken synes vel å være et litt edlere slag enn f.eks. kålormene og andre larver, men er likevel bare elendige kryp rundt om i trær og på jorden. Men akkurat for disse elendige krypende vesenene har Gud altså skapt en herligere framtid. Når silkeormens arbeidstid er slutt og kålormen ikke lenger skal krype rundt i støvet, skjer det en underlig forvandling med dem. Da legges de i en slags likkiste. Et lite svart skall bygger seg opp rundt dem. Og der ligger de nå i dvale over vinteren.

Men når det så blir vår, og solen begynner å vekke opp den stivnede naturen til liv igjen, da kommer denne tidligere ormen fram fra skallet i en ny skikkelse, for å innta en verden som er ny for den. Nå skal den ikke lenger krype rundt i støvet eller på kålbladet o.l. Nå skal den fryde seg i frihet oppe i luften og det herlige sollyset. Og maten skal den nå finne i det fineste i blomstene. Derfor har den nå fått vakre og lette vinger i de skjønneste farger. Med dem stiger den opp over jorden og svever fritt rundt i luften.

Hvem kjenner ikke her igjen vår Fars tale til oss i Skriften? Ser vi ikke hvordan han her har gitt oss et bilde der vi ser vår Fars tanker og hensikt med oss?

Her på jord er vi bare skrøpelige ormer og kryp. Men er likevel skapt for et helt annet liv. Vi har en stor forvandling i vente. Når vår prøvetid er slutt, og vi ikke lenger skal krype rundt i støvet, skal alle som er blitt én ånd med ham som kom fra himmelen, også av ham bli forflyttet til en ny verden. Der skal vi, herliggjort og frelst, få fryde oss i det evige sollyset vi møter når vi ser opp mot hans nådes åsyn.

Med nye, forklarede sanser skal vi drikke oss gledesdrukne på den visdom, kjærlighet og nåde som nå åpenbares hos Gud og Lammet. Og dette at vi er bestemt til å flytte over til en ny verden, er vel kanskje en av de viktigste årsakene til at vi skal få nye legemer, og ikke bare fortsette som ånder uten legemer (som tilstanden er mellom døden og den siste dommen).

Da skal vi jo flytte til en ny verden, langt mer fullkommen og herlig enn den falne verden vi lever i nå. En verden hvor «døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, - for de første ting er blitt borte», «men Guds og Lammets trone skal være der, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans ansikt».

Guds verk blir aldri mindre og mindre, men alltid større og større i sin fullkommenhet. Og i denne nye verden skal han virkelig la sin visdom, godhet og makt åpenbares langt sterkere for oss enn han har gjort i den onde verden vi lever i nå.

Derfor er det også nødvendig at vi da har legemer med slike sanser som er tilpasset denne nye verdenen. Som gjør oss i stand til å kommunisere med denne, fatte, motta og nyte den fullkomne kunnskap vi der får om vår herlige Skaper.

Da skal «hans evige kraft og hans guddommelighet, dette usynlige Guds vesen, kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort». Og der vil hans gjerninger vise seg uendelig mye større og mer fullkomne enn alle dem vi har sett her i denne verden, i dette vårt barndomshjem. Her ble alt Guds verk så forkludret og tåkelagt av synden.

Til toppen

4. desember

Men til Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.  Rom 10:21.

Vil du ha klarhet i hva som er Herrens sinnelag, og hva han til slutt vil gjøre med oss, så bare se på Israels historie. Se hvordan han handlet både med sønderknuste syndere som hadde all sin trøst i ham, og med det vantro og gjenstridige folket.

Se her hva Gud vil gjøre med dem som aldri vil følge hans kall til omvendelse, men alltid bare fortsetter i synd og gjenstridighet. Se her hva Gud vil gjøre med dem som tross sin nidkjærhet for Gud bare har sin trøst og rettferdighet i sin kristendom og sin bønn. Og dermed ikke er «lydige mot evangeliet». For hva gjorde ikke Gud med det egenrettferdige, vantro Israel som ikke ville la seg omvende!

Det samme skal han også gjøre med alle vantro kristne som ikke vil la seg omvende. Profeten sier: «De var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da vendte han seg imot dem og ble deres fiende, han selv stred mot dem».

Da gjorde Herren det han på et annet sted hadde forutsagt: «Fordi jeg har kalt og dere avslo, har jeg rakt ut min hånd uten at noen brydde seg om det. Derfor skal jeg også le av deres undergang. Jeg skal spotte når det som dere frykter kommer, når redselen kommer over dere som et uvær. Da skal de påkalle meg, men jeg skal ikke svare. Da skal de ivrig søke meg, men de skal ikke finne meg».

Slik sendte Herren mang en straffedom over Israel, og særlig i den siste tiden da Jerusalem ble ødelagt. Da ble det ropt og bedt i denne byen så steinene kunne røres. Men himmelen var som av kobber, lukket for all bønn. Nå var det Herrens time til ikke å høre på dem, akkurat som de ikke før ville høre på ham.

Slik handler Herren. En tid rekker han i sin nåde hendene ut og ber synderen komme. En annen tid følger med dom uten barmhjertighet. Da er nådens tid forbi.

Å, måtte vi alle våkne opp og innse at Herren er ennå den samme. Og hans advarsler til alle vantro kristne er like alvorlig ment som til det vantro Israel.

Men like så sikkert som Gud er en forskrekkelig dommer over alle som forkaster ham, er han også uendelig nådig mot alle dem som hører hans røst og kommer til ham.

Se her i teksten vi har foran oss i dag, hvordan han innbyr og venter på det «ulydige og gjenstridige folket». Og husk igjen at Gud er den samme til alle tider. Slik er han også i dag.

Og hva er det han sier her om sin holdning? Jo: Hele dagen rekker jeg mine hender ut. Slik står han også i dette øyeblikk og rekker sine hender ut mot hver éneste en som ønsker å kunne tro og komme til ham. Kristus sier også: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!», «den som kommer til meg, skal jeg aldri støte ut». Dette må da være det samme som at «hele dagen rekker jeg mine hender ut».

Men da sier du: Denne nåden må vel bare være for dem som har den rette syndserkjennelse, og er lydige sjeler. Men jeg er bestandig så ulydig, har ikke en gang en virkelig alvorlig vilje og kjærlighet til det som er godt. Hvordan skal så jeg kunne ta til meg noe av dette?

Legg nå merke til ordlyden her! Han sier ikke: Jeg rakte mine hender ut til et lydig folk med den rette syndserkjennelsen. Men tvert imot dette: «..til et ulydig og gjenstridig folk» (et ulydig folk som tar til motmæle).

Men hvordan skal vi oppfatte dette? Et slikt folk ble jo forkastet av Gud! Ja, hvis du bare fortsetter slik, og alltid blir gjenstridig og tar til motmæle, da er selvsagt du også ulydig. Men Herren, vår Gud, er likevel selv alltid den som han sier.

Spørsmålet var jo om Gud kan være nådig, når du er så ulydig! Hør nå godt etter, og glem aldri dette! Nåden i Guds hjerte er fri og totalt uavhengig av hvor godt eller dårlig du lykkes i din kristendom.

Han kom til Adam på selve syndefallets dag, og lot ham stå og høre evangeliet forkynt for første gang - når Adam var full av ondskap, og i sin bitterhet bare ville skyve hele skylden for fallet over på Gud selv. Likevel lot Gud sitt budskap fullt av nåde komme til ham.

Se på den fortapte sønnens far! Mens denne fortapte sønnen «fremdeles var langt borte», «sprang han imot ham og falt ham om halsen og kysset ham». Slik skildrer altså Kristus selv sitt hjertelag.

Blir du derimot alltid borte fra det himmelske landet, da blir du også for alltid borte fra Guds nåde og frelse. Men vår himmelske Fars hjerte er likevel alltid uforandret. Hans armer er fremdeles rakt ut mot deg - så lenge din nådetid varer, så lenge du ennå blir kalt! «Hele dagen rekker han sine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk».

Men er det kommet så langt at du selv dømmer din ondskap og ulydighet, og gjerne vil kunne tro og være lydig mot Gud. Da kjenner du ennå naturens ulydighet i deg, og ser den viser seg i tanker, ord og gjerninger. Og alt dette tar du med deg fram for Jesu føtter og ber om hans nåde, om forlatelse og hjelp. Da er du i sannhet både søkt og funnet av din himmelske Far. For da er ulydigheten mot evangeliet brutt ned, og du er alt i Faderens fang.

Måtte vi aldri glemme hva denne teksten forkynner oss! At Gud står med sine hender rakt ut mot et ulydig folk. Så vil da også hvert éneste menneske, som selv dømmer sin ulydighet og inderlig ønsker å kunne både tro og lyde ham, bli mottatt av Gud med all hans kjærlighet og glede.

Til toppen

5. desember

De strever med å opprette sin egen rettferdighet.  Rom 10:3.

Dette foregår på så mange forskjellige måter, alt etter det åndelige lys eller mørke det enkelte menneske lever i.

Jødene trodde de var rettferdige bare på sine utvortes gjerninger etter loven, med sine ofringer, bønner, almisser og utvortes rettskaffenhet. Bare de ikke var åpenbare mordere, ekteskapsbrytere og tyver. Og for de fleste mennesker blant oss i dag er dette også tilstrekkelig til at de kan tro de er rettferdige, eller i alle fall godtatt av Gud.

Mens derimot de som har forstått litt om Guds hellighet, nok legger til noe mer; som at en også bør elske Gud, respektere og lese hans ord og helligholde hviledagen. Men de kan fremdeles leve i et godt forhold til de litt mer rettskafne verdens barn.

Har de så ennå litt mer lys, så innser de at en også bør omvende seg fra verdens måte å leve på, og bli et åndelig menneske. At en bør angre og slutte med syndene sine, våke, be, avstå fra kjødets lyster og tro på Jesus. Men alt dette fremdeles bare som lovgjerninger. Mange av disse deltar også i åndelig virksomhet for misjonen, eller i forskjellig humanitær virksomhet.

Men i alt dette er de ennå ikke kommet lenger enn til å streve med å opprette sin egen rettferdighet, - så lenge hjertet ennå har sin frelse, sitt egentlige håp, i dette. Og ennå ikke har dødd fra loven.

«Så avslører altså slike gjerninger alltid bare at en strever med å opprette sin egen rettferdighet?» kunne noen spørre. Nei, slett ikke uten videre. For disse, og langt flere gjerninger, kan også gjerne bli gjort i ekte tro og gudsfrykt. Gjerningene er ikke i seg selv noe bevis på egenrettferdighet.

Men hør nå, og merk deg hva det er som kjennetegner egenrettferdigheten! Det er at slike gjerninger og virksomhet er blitt menneskenes frelsesgrunn, og hjertets innerste trøst. Selv om de samtidig også hjertelig bekjenner troen på Kristus og hans forsoning.

Dypt i hvert menneskes natur sitter en sterk tro på vår egen rettferdighet. Denne kan bare drepes av Guds hellige lov og dom. Så  mennesket lærer å se på sin største og mest oppriktige gudsfrykt og beste gjerninger som «tap og søppel», når det gjelder å bestå for Gud og være rettferdig. Vi må lære å søke nåde og forlatelse selv for våre aller beste gjerninger, fordi de er smittet av synd.

Når dette ikke er skjedd, trøster menneskene seg (bevisst eller ubevisst) bare til sin kristelige virksomhet og gjerninger. I dette har de fortsatt all sin ro og trøst mot synden.

Og da kjennetegner all denne aktive kristeligheten bare et egenrettferdig menneske.

Noe helt annet er det når hjertet har gitt opp alt håp på at det finnes noe godt i oss selv, vår egen kristendom, vår egen kraft. Når hjertet blir dømt og tuktet i alt, og blir en skyldner overfor loven, men har sin éneste trøst i Kristi gjerninger, Kristi lydighet, Kristi lidelser, Kristi bønner. Og det bare er Guds store og uforskyldte nåde som driver til å gjøre alt som er godt, -.  Da er gjerningene Åndens frukter, og velbehagelige for Gud.

Dermed er det ikke sagt at disse Guds barn ennå er frie fra all form for egenrettferdighet. For det er de så visst ikke. Men deres egenrettferdighet er nå ikke lenger deres frelsesgrunn, men tvert imot deres fristelse og plage. Og den møter de nå som all annen fristelse og synd; de dømmer og tukter seg selv, og avskyr den.

Men det er ikke en slik rettferdighet som frister og plager dem, det tales om her. Apostelen taler om mennesker som bevisst og alvorlig selv vil bestå framfor Gud. Med den holdningen strever de med å opprette sin egen rettferdighet. Dermed overgir de seg ikke bare til Guds rettferdighet.

Og grunnen til et slikt stadig strev med å opprette sin egen rettferdighet, er dette at en ikke virkelig kjenner dybden av sin egen fordervelse, og heller ikke Guds hellige krav.

En later som om en ikke oppfatter at Herren krever et rent hjerte, og velger i sin fromhet bare å bygge på utvortes gjerninger. Med den holdningen kan en bli ganske god og kristelig i egne øyne.

Og vil du vite hvordan du bare kan fortsette i den trøsten at du selv er kristelig og god? Til det kreves det bare at du er så hyklersk at du ikke bryr deg om hvordan du har det i hjertet ditt. Om det alltid er godt, rent, ydmykt, vennlig og fylt av kjærlighet. Men bare fortsetter og ser på dine egne gjerninger.

Da kan du bli så kristelig som du trenger for å bare ha din trøst i deg selv. Men da er du i all din gudsfrykt og kristelighet blitt en fariseer.

Men har Herren, din Gud, fått åpenbare seg for hjertet ditt så det er blitt om å gjøre for deg at du i alt, også i hjertet, og hvert øyeblikk er hellig og slik som Guds øye krever. Da blir du aldri her på jord fornøyd med deg selv. Nei, da kan du nok ofte få kjenne synden så forferdelig sterkt, så mangfoldig og stygg at du ikke lenger vet hvor du skal vende deg. Men mang en gang fristes til helt å gi opp, - på tross av all den nåde evangeliet forkynner.

Da ser du ingen rettferdighet eller hellighet i deg selv. Men bare en elendig synder som alltid trenger nåde, som alltid trenger Frelseren og hans forsoning, hans forsvar.

Et slikt menneske er en kristen.

Til toppen

6. desember

Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.  Rom 7:15.

Den aller verste ondskapen slangen plantet i vår natur, var innbilningen om at vi skulle kunne frelse og hjelpe oss selv.

Det ordet: «Dere skal bli slik som Gud» sank dypt ned. Det etterlot dype spor i vår natur; all slags selvsikkerhet, og spesielt denne mest skadelige innbilningen om at vi skal selv ha kraft til å stå imot det onde og gjøre det gode.

«Den frie viljen» i denne betydningen er en drøm som all selvsikkerhet så vel som all fortvilelse kommer fra.

Kunne bare den som er vakt overbevises om at han ikke er i stand til å utrette noe, at den frie viljen har vi mistet, at han er solgt under synden. Da ville han snart få sin trøst i Kristus, gi opp sitt eget arbeid med å bli frelst, og kaste seg som død for Jesu føtter, av bare nåde.

Men isteden heter det hele tiden: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte. Ikke anstrengt deg, våket, bedt og kjempet sterkt nok. I morgen må det kunne bli bedre». Slik går den ene dagen etter den andre. Og likevel er det det samme om og om igjen: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ikke vært alvorlig nok, ikke redd nok for synden. I morgen skal det bli bedre» o.s.v.

Det stakkars mennesket kan ikke begripe at det er akkurat dette det selv ikke er i stand til. Det står jo ikke i menneskets makt å gå inn for dette alvorlig og oppriktig, være redd for synden, våke, be og kjempe. At det ikke en gang står i vår makt å styre tankene våre. «Vi duger ikke en gang til å tenke ut noe som av oss selv», og slett ikke at vi er aldeles fortapte syndere, at Kristus må gjøre alt, må frelse det som er fortapt.

Paulus sier: «Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt under synden». Legg merke til: «solgt under synden», som en trell er solgt til en herre. Og han sier videre: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. -  for jeg gjør ikke det jeg vil. Men det jeg hater, det gjør jeg». Hvor finner vi her den frie viljen?

Mange har undret seg over hvorfor Luther kjemper så sterkt mot læren om den frie viljen. Men det er det særdeles god grunn til. Om så Kristus dør hundre ganger for oss, og blir forkynt aldri så herlig for oss, så blir alt sammen uten frukt når den ene villfarende løgnen om viljen tilføyes; at vi selv skal være i stand til å gjøre det gode som vi vil.

Når vakte mennesker, som er vekket opp fra søvnen i synden, ikke kjenner sannheten på dette området, så er all forkynnelse om Kristus forgjeves. De kan ikke tro. For når de selv skal kunne gjøre det loven krever, - og ikke gjør det. Så kan de jo ennå ikke ta imot nåden - !

Derfor bør vi prente denne sannheten dypt inn i hjertet vårt: «Jeg gjør ikke det jeg vil. Men det jeg hater, det gjør jeg».

Selv når Kristus ved troen har gjort oss «virkelig fri» - fra syndens og djevelens makt - er vi likevel ikke i stand til å gjøre alt det gode vi gjerne vil. For Kristus beholder makten til dette hos seg selv. Han overlater den ikke til oss så vi skulle kunne forvalte den selv.

Det er akkurat dem som er fridd ut fra Satans makt og satt over i Guds rike, og ved Sønnen er gjort virkelig fri, som klager aller mest og sukker over sin avmakt, når Herren overlater dem til seg selv i fristelsens time.

De gråter, de kjemper, de ber og roper til Gud om hjelp. Men alt synes å være forgjeves. De holder på å fortvile. Hvor er nå den frie viljen? Hvorfor er de ikke gudfryktige og rene? Hvis de selv har kraft til alt dette, hvorfor sukker og jamrer og ber de da på denne måten? De skulle jo vise fra seg all ondskapen, og bare være sterke og glade -! Hvis de gjennom bønn kan seire i alt, hvorfor skal de da fortvile?

Men Davids salmer og alle de helliges sukk forteller oss klart nok at mennesket ikke lenger har noen fri vilje eller evne til å gjøre det gode det vil. Peter hadde nok gjerne villet være så sterk som han lovet Jesus, og også en stund i hagen fikk kraft til å være. Men like etterpå, i yppersteprestens gård, stiller en kvinne ham et spørsmål som gjør at han faller så fryktelig første, andre og tredje gang. Da gråter han bittert. Da fikk han lære at han ikke hadde noen kraft i seg selv.

Paulus ber tre ganger om å bli fri «tornen i kjødet». Men forgjeves. Og nå lærte han denne hemmeligheten: «Når jeg blir skrøpelig, da blir jeg sterk».

Nei, den frie viljen er en drøm fra Paradisets dager. Den har aldri noe menneske hatt etter at Adam misbrukte den. Siden har de hjelpeløse menneskene måtte tigge av Gud hver smule og kraft. Og når de må tigge, så kan de ikke ta det før det blir gitt dem.

Hvis Herren slipper oss, så styrter vi alle i avgrunnen. Slik har menneskene det etter Adams fall.

Til toppen

7. desember

La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!    

                                                                                                          Klag 3:40.

Jeremia taler her i Klag 3 om motgang. Han nevner eksempler som at «noen bøyer en manns rett,....eller gjør en mann urett i hans sak». Og om alt dette sier han: «Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det? Er det ikke fra Den Høyestes munn både de onde og de gode ting utgår?»

Og da tilføyer han: «Hvorfor klager da menneskene som lever? La hver klage over sin egen synd! Og la oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!»

Dette er en særdeles viktig formaning hvis vi virkelig vil bli frelst fra det onde. Herren er en stor og trofast venn, en venn for evigheten. Han vil frelse vår sjel. Frelse oss fra evig fortapelse, ifra helvete. Og da må nok vårt utvortes menneske ofte svekkes i bitre plager, hvis vårt indre skal beholde åndelig liv og helse.

Vær derfor ikke så kjødelig innstilt at du bare ser på menneskene og de ytre omstendighetene når noe ondt rammer deg! Tro fast og sikkert at det ennå lever en Gud blant oss som til og med har telt alle våre hodehår, og at selv ikke det minste ondt kan ramme oss uten at han vil det.

Gå til deg selv og ransak hjertet ditt. Se om det ikke skulle være noe hos deg som Herren nettopp vil peke på gjennom den plagsomme prøvelsen du nå har! Hvis vi ikke er helt blinde skal vi da snart merke hva som er Herrens hensikt med det som møter oss; at det er en eller annen synd eller ulydighet som er grunnen til de prøvelsene vi opplever.

Og da vil vi nok måtte innse og erkjenne at i alle prøvelser som rammer oss, vil vi aldri kunne unnskylde oss. Det har alltid en sammenheng med våre synder.

Hvis du da ikke vil erkjenne den grunnleggende årsaken til prøvelsene; din synd og din ulydighet, og be om å bli fridd ut fra dette. Da får du ingen fred i hjertet, - så sant du er et ekte barn som skal oppdraes for himmelen.

David taler om å tie med sin synd overfor Herren. D.v.s. å ikke ville erkjenne sin synd innfor Guds åsyn, og be om nåde. Han sier: «Så lenge jeg tidde, ble mine ben borttært. Jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Da sa jeg: Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Da forlot du meg min synds misgjerning. Derfor skal alle hellige be til deg den tid du er å finne. Sannelig, selv når mektige vannflommer kommer, skal de ikke nå fram til ham». Her ser vi veien vi må gå for å bli frelst fra det onde.

Får du på ny ro i synden, fordi du ikke vil slutte med bevisst ulydighet eller en synd du bare unnskylder. Da ville det være din største ulykke om du ble fridd ut fra den ytre lidelsen som plager deg. Da venter det deg en langt større lidelse i evigheten.

Uansett hva det er av ondt og nød som måtte ramme oss, vil vi derfor aldri kunne be: «Fri oss fra det onde», uten å tenke på våre synder.

Men dette gjelder Guds ekte barn, som har en gudfryktig ånd i sitt hjerte. Selv om utvortes prøvelser fra først av opptar alle tankene våre når de rammer oss, kommer det nok da ikke til å gå lang tid før øyet vårt vender seg inn mot oss selv. Da vil vi tenke etter og oppdage hva det er Herren vil med dette.

Og da går det som vi allerede har sagt; du får ingen ro, du får ikke et tillitsfullt samfunn med Herren, før du har bekjent dine synder, har anklaget og dømt deg selv, og erkjent du er skyldig i alt. Da sier du: «Jeg har fortjent tusen ganger mer plager enn dette i all evighet, for jeg har syndet. Frels meg, å, frels meg fra min synd!».

Fra det øyeblikk vi ydmyker oss for Herren, bekjenner vår synd og gir ham rett i hans dommer, - fra det øyeblikket får vi tilbake trøsten og den barnlige tilliten til Guds nåde. Og vi får vissheten om at Herren vil høre min bønn. Han skal frelse meg fra alt ondt.

Alt Herren gjør, det gjør han for å hjelpe oss mot den største ondskap som kan møte oss; synden. For å gi oss åndelig helbredelse og evig liv. Og hvilke midler bruker han da? Jo, han handler ofte tvert imot våre ønsker og vilje. Tar ikke bort vår utvortes plage, og ofte heller ikke den i vårt indre. Men lar også mye åndelig ondt plage vår sjel. Oss, som helst vil føle oss sterke og sunne, trøtter og utmatter han i vårt gamle menneske gjennom stadige ydmykelser.

Herren fører sine på underlig vis. Derfor lar han dine plagsomme prøvelser vare ennå en tid, ja, ofte gjennom hele livet ditt. Og lar kanskje ennå nye ting ramme deg.

Dette vil etter hvert bli altfor hardt for deg, ja, fullstendig uutholdelig. Og du vil forarge deg over den måten Herren styrer alt på, -. Hvis du nå ikke stanser opp. Og lar det synke dypt ned i hjertet ditt hva som er Herrens trofaste hensikt og mål med alt sammen; nemlig å rense og fri deg ut fra det aller største onde: Synden! Han vil helliggjøre din sjel og legeme, og oppdra deg for himmelen.

Å, når dette blir klart for et menneske, da kan en nok til og med «rose seg av sin skrøpelighet». Da gleder en seg og takker Gud selv for den største motgangen i livet. Og denne modningen fører etter hvert til at vi verdsetter sorg høyere enn glede, lidelse høyere enn nytelse, fattigdom høyere enn overflod, forakt høyere enn ære og døden høyere enn livet.

Til toppen

8. desember

Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.  Rom 11:6.

Her har vi ett av de sterkeste kjerneordene i Skriften som kan gi oss kjennskap til hva nåde virkelig er. Og dette er svært nødvendig.

Tusenvis av mennesker bekjenner i tale og sang hele sitt liv at det er bare av nåde i Kristus Jesus vi blir frelst. Men samtidig strever de med hele sin sjel for selv å gjøre seg fortjent til Guds nåde.

Lever de da også i så tykt mørke at de tror det finnes noe godt i dem selv, så håper de også samtidig på alt godt fra Gud -. Men samtidig sier de hele tiden: «av hans nåde». Slik blander de sammen nåde og fortjeneste.

Er de derimot så pass våkne at de ser sin stadige synd og ondskap, så har de aldri virkelig fred i hjertet. De går alltid i et forferdelig mørke, halvt fordømt i sin samvittighet og usikre på om de har Guds nåde. For de innser at de ikke kan være og gjøre alt det Gud krever. Samtidig bekjenner de likevel hele tiden at det er bare av nåde, og ikke av gjerninger, vi blir frelst. Slik blander disse sammen nåde og fortjeneste, og innser ikke at disse to tingene står i klar motsetning til hverandre.

Denne sammenblandingen er svært skadelig og kveler all åndelig kraft. For på den måten får en aldri virkelig fred og visshet om at en har Guds nåde og vennskap. Og da får en heller ikke den kjærlighet, lyst og kraft til det gode, som bare er en følge av den rette trøsten og freden i Gud.

Derfor bør vi studere dette bibelordet riktig grundig, og be om å få et rett syn på nåden. Og hør nå hva det er apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger». Er det bare av nåde gjennom Kristus vi er rettferdige og rene for Gud, -. Da har det ikke noe som helst å gjøre med vår egen verdighet, ydmykhet, lydighet, kjærlighet, anger, bønn o.s.v.

Det er helt og holdent av nåde. Ja, så fullstendig av nåde at ingen av alle dine synder og fall på noen måte kan forringe det minste av Guds kjærlighet. Så sant det er av nåde, av ren nåde!

For da er det ikke av gjerninger, verken indre eller ytre gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Ellers var nåden ikke det den er; en helt ufortjent gave og overrekkelse. Og da ville jo hele nådebegrepet bli opphevet.

Nei, når det i Guds ord tales om nåde, da menes det en virkelig og ren nåde. Ikke en blanding av nåde og belønning, men en nåde som utelukker all vår fortjeneste.

Er det derimot «av gjerninger», noe vi har fortjent eller er verdige til, at Gud frelser og rettferdiggjør oss, -. Da er det jo ikke «av nåde». Da bør en heller ikke lenger tale om at Gud frelser oss av bare nåde. «Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Det vil si at nåde og fortjeneste er så store motsetninger at hvis det er av gjerninger og fortjeneste Gud tar imot oss, da bør vi også erkjenne tjenestens verdi, og ikke fornekte den med å tale om nåde. For det er en dårlig fortjeneste, om det også må legges til noen nåde for å kunne belønne den.

Så skarpt er det apostelen taler her. Han vil ha sagt at en av tingene må det være. Enten av nåde, og da er det ikke snakk om fortjeneste. Nei, slett ingen fortjeneste. Eller også er det som fortjeneste. Men da er det ikke av nåde. Nei, slett ingen nåde. At noen er god mot en som fortjener det, som er verd kjærlighet, - det er da ingen nåde.

Det er ingen virkelig nåde, hvis den ikke er virkelig ufortjent. Det er det apostelen vil ha fram her.

Så gjenstår da spørsmålet om det virkelig er bare av nåde Gud frelser menneskene. Hva har Herren, vår Gud, besluttet i himmelen og åpenbart om dette i sitt ord? Er det bare av nåde Gud vil frelse menneskene? Eller har det noe som helst å gjøre med det vi selv kan fortjene? All min fred i livet og trøst i døden avhenger jo av dette. Og i dette avgjørende og viktige spørsmålet vil jeg nødvendigvis vite hva Herren selv sier.

Ja, hva sier Herren om dette i alle sine profetiske budskap om at han skulle sende sin Sønn? La oss se nærmere på det!

Det aller sterkeste beviset på at Gud vil frelse menneskene bare av nåde, så all vår fortjeneste er utelukket, ligger nok nettopp i den store gjerningen at han sendte sin enbårne Sønn til jorden. At han skulle leve under loven i vårt sted, og bli et offer for våre synder.

Selve den gjerningen, og alt Gud har forkynt nettopp om dette, legger den dypeste grunnvollen i hjertet vårt for troen på en uforskyldt nåde. Tenk at Gud helt fra verden ble til, forkynte at han ville sende sin egen Sønn som vår Frelser (alt på syndefallets dag talte han om kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode). Og siden, gjennom en lang forberedende tidsalder med utallige forbilder og nye løfter, fylte han stadig sitt folk med forventning til Frelseren som var lovet.

Og så, i tidens fylde, kom han som englene hadde sendt bud om, stadfestet med tegn og under, og utgytelse av Den Hellige Ånd. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet Den Enbårne Sønn har fra Faderen, full av nåde og sannhet».

Vi så ham som en lydig tjener, «født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven». Vi hørte ham selv si han var «kommet for å gi sitt liv som en løsepenge for mange». Og vi så ham selv, hellig og uskyldig, lide pinen og døden for oss. Sannelig bevitner dette at han ville frelse menneskene av bare nåde.

Når Herren, vår Gud, har gitt oss sin enbårne Sønn til en løsepenge for oss, som et blodig offer for våre synder, da kan alle regne ut om han fremdeles vil se etter noen verdighet eller fortjeneste hos oss.

«Er rettferdighet å få ved loven (gjennom noen som helst fortjeneste fra vår side), da er Kristus død forgjeves», sier apostelen.

Til toppen

9. desember

Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!  Rom 12:10.

Her tales det spesielt om «broderkjærligheten», kjærligheten mellom nådesøsken i Kristus. Og dette taler apostelen om her på en slik måte at mange av oss sikkert vil kjenne oss dømt.

Grunntekstens ord for «varmhjertet» går nemlig mye dypere enn det ordet som er brukt på norsk. Det er et ord som brukes om en fars og mors inderlige kjærlighet til barna sine, og om den kjærlighet naturlige brødre har til hverandre.

Og nå sier apostelen her at en slik inderlig kjærlighet, og en slik hjertelig medfølelse, bør alle kristne ha til hverandre. Når de etter sitt himmelske barnekår er hverandres brødre og søstre.

Her dømmes den kalde og stive holdningen mange som vil være kristne møter sine brødre i nåden med. Selv om de ikke tenker og taler ondt om dem, så omgås de heller ikke med dem i denne inderlige, varme kjærligheten. De overlater dem til seg selv, som noen som ikke vedkommer dem. Og et slikt forhold er jo vidt forskjellig fra den rette broderkjærlighet.

Er vi virkelig brødre for evigheten, bør vi også kjenne hverandre som brødre og elske hverandre. Ja, ha en inderlig medfølelse for hverandre både i sorg og glede. Og med den omtanke, det hensyn og varme som en god far eller mor viser for sine barn.

Det er dette som ligger i apostelens ord i dette verset. Luther sier. «Det en slik vennlig og broderlig kjærlighet gjør, lider og tåler i forhold til sin neste, det kan du lære av en mors forhold til sitt barn. Det samme har Kristus gjort, og gjør det ennå. Han tåler og vokter oss alltid, - oss som er så urene, ufullkomne, skrøpelige og syndige at det ser ut som om vi slett ikke er kristne. Men hans kjærlighet gjør oss til kristne, uten hensyn til våre skrøpeligheter».

Denne varme og broderlige kjærligheten mellom de kristne har også en dyp og tankevekkende bakgrunn. Først at Herren har befalt det i sitt ord. Dernest at Kristus med sin kjærlighet til oss har gitt oss et så stort og oppmuntrende forbilde på dette.

Men til sist, og i særdeleshet, dette at vi virkelig også er brødre, er nådesøsken. Vi er født av samme Far, og bestemt til å eie samme arv. Slik Kristus derfor også lærte oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen!»

Og her ligger da den dypeste kilden til kjærligheten mellom nådesøsken; at de er vår Fars barn og våre nådesøsken. Først og fremst må vi jo elske dem for Faderens skyld. Når vi jo alltid elsker våre naturlige brødre og søstre med en spesiell kjærlighet, bør vi jo selvsagt elske dem som er våre nådesøsken i det himmelske barnekåret hos Gud!

Måtte så alle kristne være oppmerksomme på dette! At når vi med all rett kaller hverandre brødre og søstre, så må vi også ha en slik kjærlighet i hjertene   våre, og en omsorg for hverandre, som disse ordene taler om. «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!», sier Peter.

Kappes om å hedre hverandre! Her lærer vi at de kristne ikke bare skal elske hverandre hjertelig, og hjelpe hverandre i helt spesielle tilfeller. Men også i det daglige livet og omgang vise hverandre omsorg og ære hverandre. Som apostelen sier: «Kappes om å hedre hverandre!»

Det betyr at alle vil være den første til å vise den andre omsorg og oppmerksomhet. Og da ikke bare i utvortes framtreden, men også i hjertets inderlige omsorg. Som apostelen formaner med disse ordene: «med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv».

En utvortes høflighet uten tilsvarende indre hjertelighet, sømmer seg ikke for Guds barn. Har vi derimot først den rette ydmykhet, kjærlighet og omsorg i hjertet, bør vi også - etter denne teksten - vise det mot hverandre i vårt daglige liv. De kristne skal ikke være taktløse og uhøflige, men i all sin ferd oppføre seg ydmykt, vennlig og hjelpsomt, slik vi lærer det her.

Vi husker hvordan Kristus selv innskjerpet dette overfor sine disipler ved fotvaskingen. Han viste hvordan alle skal  være den minste, og tjene de andre. Også i dette viste han seg som vårt sterke forbilde.

Luther sier: «Kristi kjærlighet og vennlighet mot oss fører også det med seg at den ene setter den andre høyt for Kristi skyld, som er i oss. Og det sømmer seg ikke at jeg ser ned på en annen på grunn av hans skrøpelighet. For jeg må i stedet tenke: «Min Herre bor i dette skrøpelige karet, og ærer det med sitt nærvær.

Når så Kristus anser min bror verdig, og er så nådig og god mot ham at han får ha like så stor del i alle Guds gaver som jeg. Da må jo jeg bøye meg for ham, og ære ham som min Herres levende tempel og bolig. Hva betyr det vel for meg hvordan selve boligen ser ut, når Herren tross alt selv bor i den? Når den ikke er for skrøpelig for ham å bo i, hvorfor skulle så jeg, som bare er en fattigslig tjener, ikke også ære ham?»

Ja, dette er virkelig en «hälsosam» lærdom. Måtte så Gud gi oss nåde til også å leve slik!

Til toppen