Andre del 16 til 31 august

Dato   16   17   18   19   20   21   22   23   24   25   26   27   28   29   30   31

16. august

I det ærbare liv skjønnsomhet. 2Pet 1:5.

Apostelen formaner her i sitt andre brev Guds barn: «Men nettopp derfor skal dere også med all iver la deres tro vise seg i et ærbart liv». Og så tilføyer han: «og i det ærbare liv skjønnsomhet». Et underlig ord, men rikt på «hälsosam» lærdom, også for de mest nidkjære kristne.

Hva betyr så dette «i det ærbare liv skjønnsomhet»? Ordet betyr egentlig kunnskap, visdom, forstand. Så her har vi lærdommen. En sann kristen skal ikke bare være opptatt med hellig nidkjærhet i et ærbart liv. Han skal også passe på at han lever dette livet med skjønnsomhet, i visdom og forstand.

Han må ikke blindt bare sette i gang. Men med bønn om veiledning av Herrens Ånd skal han alltid tenke over hva som i hvert enkelt tilfelle er det mest viselige. Hva som best tjener til Guds ære og til det beste for menneskene. Er ikke dette absolutt en høyst nødvendig formaning?

Vi vet hvilken tusenkunstner Satan er til å forville oss. Og vi kjenner til hvor stor skade og forargelse det kan føre til når en kristen i velment, men uviselig nidkjærhet begår en «galskap i Israel». Han gir spotterne grunn til anklage, og anledning for svake sjeler til anstøt.

Å, hvor viktig det da må være for hver enkelt av oss, av redsel for vår egen ånd stadig å be Gud om hans lys. Stadig søke å tilegne oss mer og mer kjennskap til hva som er Guds gode, velbehagelige og fullkomne vilje.

Men her trenger vi virkelig en oppriktig ånd og en våken oppmerksomhet på hjertet, så det ikke skjuler seg en hykler i det vi kaller for visdom og forstand. Det kan nemlig fort vise seg at det i virkeligheten ikke er Guds ære og sjelers vel en er opptatt med, men bare medmenneskelig ros og kjødelig ro. Da er din visdom og forsiktighet egentlig bare din natur som søker å unngå korset, unngå menneskers hat og forfølgelse.

Å, hvor falskt hjertet kan være, og hvor smal veien er! Den ene forkaster ordets lære om visdom og ydmykhet, med det påskudd at det er mer om å gjøre å være «oppriktig» og ha hellig nidkjærhet. En annen er salt som har mistet sin kraft, og har derfor  lett for å bøye seg for alle andres meninger, men kaller dette for visdom og forsiktighet.

Å, hvor nødvendig det er å rette en våken oppmerksomhet mot hjertet, mot hva som er selve hovedhensikten i det vi foretar oss. Om det virkelig er Guds ære og menneskenes vel vi er opptatt med, og som driver oss. Eller om det bare går på å bli godtatt av menneskene og kjødelig ro.

Nå vil vi med noen dagsaktuelle eksempler vise hva det betyr «i det ærbare liv å ha skjønnsomhet». Du lever et ærbart liv når du i hellig kraft og nidkjærhet for Guds ære og hans rikes utbredelse søker å vekke dem som sover, og formane dem som lever i synd. Men «skjønnsomhet», visdom og forstand gjør at du passer på å benytte den rette måten, og det rette øyeblikket.

Det rette «øyeblikket» er som regel den første anledningen, eller at du straks straffer den synden du blir oppmerksom på. Men visdommen krever ofte at du skal vente. F.eks. når din neste er i en opphisset tilstand, eller nettopp har syndet mot deg. For da vil din formaning alltid bare bli oppfattet som din egen «gjengjeldelse». Da skal du heller velge et tidspunkt når dere har det beste forhold dere imellom. For at han kan se at du drives av kjærlighet.

Den rette «måten» er vanligvis å avpasse straffen etter forseelsen; avstraffe hardere en stor, og lempeligere en mindre synd. Visdommen lærer oss derimot ofte å ikke følge denne regelen, men heller avpasse avstraffelsen etter personens tilstand.

Gjelder det da en sterk og selvhjulpen person, påtaler du kanskje selv den minste feil. Er det derimot en svak og følsom disippel, velger du enten å tie helt, eller du bruker de mest forsiktige ord. Du lar ham forstå at du selv kjenner fristerens makt og din egen svakhet. Du viser at du også kjenner de gode sidene hos ham, og trøster ham i hans sorg over sin synd, men advarer ham også mot selve synden.

Men ennå et eksempel: Det er et ærbart liv, en hellig nidkjærhet og kraft, når du avskyr all selvopptatthet og overfladiskhet, som forfengelighet og overflod i mat, klær og innbo, lettsindighet og ubetenksomhet i omgang med andre mennesker m.m. At du alvorlig prøver å overgi det gamle menneske til døden. Og at du i nidkjærhet også ivrer for alt dette blant andre kristne.

Men også her gjelder det: I det ærbare liv skjønnsomhet - . Også her er det om å gjøre å bruke forstand og skjønnsomhet, så du ser på nytten og hensikten med det du gjør. Tjener det til Guds ære og til nytte for deg og andre mennesker? På dette grunnlaget avpasser du så målet og graden i hvert enkelt tilfelle. Så du ikke blir sittende fast i et blindt formvesen, slik som fariseernes, munkenes og andre gjerningskristnes åndelighet er.

Jeg skal ha klart for meg hensikten med f.eks. en faste, med måtehold i mat, klær, søvn, innbo osv. Da vil jeg noen ganger måtte være streng, og noen ganger mer lempelig. Alt etter som omstendighetene krever det.

Må dermed leve strengere når det er påkrevd, f.eks. når jeg døder mitt kjød, når hensynet til de helliges former på det stedet jeg oppholder meg, eller min egen økonomiske situasjon krever det osv.

Men derimot mer lempelig når omstendighetene krever den endringen. Det vil si når en slik endring bedre tjener til å fremme Herrens sak, og er det beste både for meg selv og mine medmennesker. Apostelen formaner: «Hva dere enn gjør i ord eller gjerning, gjør alt i Herren Jesu navn».

Alltid å la omstendighetene og hensikten styre det vi gjør, alltid prøve det på kjærlighetens og visdommens bud i hvert enkelt tilfelle, - dette er «i det ærbare liv skjønnsomhet». Å gjøre godt og være til nytte, det er altså det Gud ser etter når det gjelder vårt liv på jorden.

Til toppen

17. august

Vårt samfunn skal være med Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus. 

                                                                                                             1Joh 1:3.

Dette er en stor, men skjult hemmelighet. Derfor kalles den også ofte for «det hemmelige samfunnet», men er like fullt en stor virkelighet. Det er opprettet allerede i Guds evighetsråd da menneskene ble skapt.

Apostelen sier: «Vi er Guds slekt». Så ble dette samfunnet med Gud oppløst ved syndefallet. Men et nytt og ennå herligere samfunn ble opprettet da Kristus ble menneske. I ham ble Gud og menneskene forenet i én person. Han skulle hete Immanuel, Gud med oss, Gud i vårt kjød. Og dermed er menneskene opphøyet til den ære og verdighet å få være en bolig for Gud og i samfunn med ham, ett legeme og en ånd med Herren.

Dette samfunnet begynner for den enkelte når en sønderknust ånd hungrer og tørster etter Herren og hans rettferdighet. Da er hjertets dør lukket opp. Og «da», sier Herren, «vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg». Brudgommen søker bruden, og bruden søker hen til ham -. Hvem skulle da kunne hindre en forening, et helt nytt samfunn?

Og Kristus sier han «skal bo» i en slik sjel. Å, hvem makter å tro noe så herlig? Det er jo alt for stort, og våre hjerter alt for små og trange. Fornuften roper: Nei, nei, dette er umulig! Men hva hjelper det. Dette er Herrens egen forunderlige rådslutning. Og han har selv sagt det. «Den som elsker meg», sier han, «han holder mitt ord. Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham».

Kan du ikke begripe at dette kan være mulig, så tenk bare på hvem den Herren er som sier dette. «For ham er ingen ting umulig». Hva er lettere for den Allmektige enn å gjøre det han selv vil! Og nå er det hans egen viljes rådslutning, og hans frie viljes gode velbehag at han vil gjenforene seg med menneskene, og bo og leve i sine barn på jorden.

I Joh 17, der Jesus taler med sin Far, sier han: «Jeg i dem og du i meg, for at de skal bli gjort fullkomment til ett». Ja, det står uttrykkelig slik. Kan det sies tydeligere? Og Paulus sier: «Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem». Det er gjennom denne inderlige forening vi «får del i guddommelig natur», som Peter sier. Dette er da det første som hører med i vårt samfunn med Faderen og hans sønn, Jesus Kristus.

Med denne forening følger dernest også at vi har del i all Kristi rikdom, i hans rike og hans skatter. Hele Guds evangelium forkynner om «vår Herre Jesu Kristi nåde, at da han var rik, ble han fattig for vår skyld, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike».

Han kom så visst ikke for sin egen skyld og ble menneske. Det skjedde jo bare for vår skyld. Skriften vitner så tydelig om dette: «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham».

Se for et dyrebart bytte! Han tar våre synder, - og gir oss sin rettferdighet! Bruden var fattig og tynget av skyld. Men brudgommen tar all hennes skyld, og gir henne all sin rikdom. Dette er jo hele evangeliets hovedinnhold.

Men så innebærer dette også at hver éneste en som nå tror på Kristus og blir forenet med ham, også i samme øyeblikk har del i alt dette som ble kjøpt til oss ved Jesu Kristi stedfortredergjerning: Hans lydighet, hans hellighet og rettferdighet. Vi blir tilregnet alt som skjedde gjennom hans lidelse og død. Alt blir så fullkomment vårt eget som om vi selv hadde gjort og vært og lidd alt det han gjorde og led.

Når en fattig synder begynner å hungre og tørste etter denne nåden, og med hjertets tro tar dette til seg, da er det hans. Da blir hele dette Kristi fullbrakte soningsverk skjenket og tilregnet ham, som hans eget verk og rettferdighet. Og det er dette han alle sitt livs dager skal trøste og rose seg av, mot sine daglige synder og mangler.

Men merk: Det er slett ikke nok at du vet dette og ofte har hørt det. Du må stanse opp overfor dette, studere det og ta det inn over deg, så hjertet ditt virkelig får trøst av det og for alvor kan si: Det er mitt! Da først gir det liv, og da først begynner et salig samfunn mellom bruden og brudgommen.

Å, for en underlig og dyp trøst når en med hjertets tro kan si: «Alt mitt er hans, og hans er mitt. Min synd er hans synd, min nød er hans nød. Men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet er min lydighet, hans blod er min renhet, hans død mitt liv! Lovet være hans navn!

Mot min synd holder jeg fram hans rettferdighet, mot min kulde hans kjærlighet. Mot min svakhet hans styrke. Så sier jeg: Er jeg syndig, så er Kristus rettferdig. Er jeg kald, så er Kristus varm. Er jeg motløs og redd, så er Kristus slett ikke motløs. Han vet råd. Kort sagt: Alt mitt er hans, og hans er mitt».

Ja, slik er det han selv vil vi skal tro!

Til toppen

18. august

Men framfor alt dette; ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd.  Kol 3:14.

Summen av alle apostelens formaninger i dette kapitlet (Kol 3) er kjærligheten. For ikke bare å fortsette å regne opp mer av det et rett kristent liv skal bestå av, sammenfatter han alt i dette: «ikle dere kjærligheten».

Dette er fullkommenhetens bånd, og samler i seg alle andre Åndens frukter og en kristens gode gjerninger. Slik sier han det i Rom 13: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse». Derfor kaller han den også her for fullkommenhetens bånd, «fullkommenhetsknippet», som alt fullkomment samles i.

Kjærligheten gjør bare godt, og intet ondt. Som igjen den samme apostelen sier: «Kjærligheten er tålmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den søker ikke sitt eget, tenker ikke ut noe ondt. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt».

Kort sagt: Summen av hele den herlige drakten apostelen her har bredt ut foran oss, er kjærligheten. Kjærligheten er det strålende perlebandet som til sist setter sitt preg på hele klesdrakten. Eller det gylne beltet som knyttes rundt og holder sammen alt det andre vakre en kristen er pyntet med. Det er fullkommenhetens bånd.

Her ser vi den skjønne drakten Guds barn skal få vandre i. Og likevel er ikke dette deres «høytidsklær», som skal kjennetegne dem når de står fram for Kongen. Til det kreves en langt mer fullkommen drakt; den hvite silken som er tvettet i Lammets blod.

Nei, dette er bare hverdagsdrakten, som vi skal ha på oss i vårt daglige liv overfor menneskene. Overfor Gud gjelder ikke en gang de helliges største hellighet, «og himlene er ikke rene i hans øyne», «han kan ikke stole på sine tjenere, og finner dårskap hos sine engler».

Overfor Gud gjelder bare Kristi rettferdighet. Og til slutt må han selv trekke denne drakten over vårt beste og mest velmente liv, og si: Det kan være godt overfor mennesker, men ikke for Gud. Men - «jeg utsletter dine overtredelser for min skyld. Jeg har tatt dine synder bort fra deg og kledd deg i høytidsklær».

Om så noen sier: «Ja, det var akkurat dette jeg trodde; med vårt liv kan vi likevel ikke bestå innfor Gud. Derfor kan det ikke være nødvendig å ta dette så alvorlig», - og så gir sin egen natur fritt spillerom, -. Taler om troen og nåden, men lar kjødet ha full frihet, - «når vi likevel ikke kan annet enn synde»  - . Så er det ikke noe godt tegn hos dette mennesket på at Guds Ånd skulle bo i det hjertet.

Nei, der Guds Ånd med sin nåde og fred har fått bo i hjertet, der må det nok bli et helt nytt liv. Det er umulig at Den Hellige Ånd kan være uvirksom. Den vil i det minste vise seg hvis nådebarnet overrumples av naturens hissighet. Da vil dette alltid gi ham en sønderknust ånd. Han vil erkjenne sine svakheter, tukte seg selv og be både Gud og mennesker om tålmodighet med ham, og hjelp.

Der Guds Ånd bor, vil det alltid være en viss trang etter å være god. Om enn det skjer gjennom mye kamp og svakheter, så kan en likevel ikke lenger være likeglad med hvordan det går. Kort sagt: Den grenen som bærer frukt, den renses. Mens den som ikke bærer frukt, ikke blir renset, men får vokse fritt etter sin egen lyst. Og skal til sist brennes. Gud hjelpe hver og en av oss så vi er ærlige når det gjelder oss selv!

Så kunne noen si: «Det er akkurat det jeg har trodd. Her får jeg bare bekreftet at jeg verken innfor Gud eller overfor mennesker er slik apostelen har sagt vi skal være. Det er jo akkurat det som fordømmer meg, at jeg på dette området ikke kan være slik som jeg bør. Og derfor er jeg heller ikke blant dem Gud har utvalgt».

Sier vi så: «Du må være slik som apostelen her formaner oss til. Du må ikke leve etter din egen natur. Du må omvende deg, du må leve etter Guds ord!» Så svarer dette mennesket: «Det er jo akkurat slik jeg også tror det skal være. Men jo mer jeg ber Gud om nåde til å bli annerledes, desto verre blir jeg. Så til slutt tar jeg ikke en gang det hele på alvor. Slutter å kjempe, angre og be rett».

Men da må også mitt svar bli at du ikke tror. Du har ikke fred med Gud og liv i Herren. Du ligger jo nede i trelldom under loven. Du er ikke død fra loven og stått opp igjen i Kristi rettferdighet. Du er ikke fri og frelst i troen. Og hvordan kunne det da være mulig at du skulle ha troens frukter?

Merk: Det er ikke en spøk, det evangeliets budskap forkynner! Det er ikke for å behage mennesker det taler. Nei, det er den største nød og alvor. Det kreves lydighet overfor evangeliet, såvel som for loven, hvis sjelen skal bli frelst. Og evangeliet krever: Hvil deg nå fra alt ditt strev! Ellers blir du evig ulykkelig.

Hvil deg nå, og la deg overbevise om at du er en fullstendig fortapt synder, som nå må trekkes opp av syndens gru - akkurat som du er.

Når du så er blitt frelst og hellig - av bare nåde -, og glad og fri i hjertet, da først kan noen kraft, noen troens frukt begynne å komme.

Til toppen

19. august

Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset.  Joh 3:19.

Når Herren for siste gang drar inn i Jerusalem, ser han ut over byen og gråter over den. Ennå en gang forkynner han den ugjenkallelige dommen over byen. Og da uttaler han grunnen til dette med disse ordene: «Fordi du ikke forstod å benytte tiden da Gud søkte deg!»

Vi minnes lignelsene; om vingårdsarbeiderne som først mishandlet landeierens tjenere forferdelig. Og som til slutt, når han sendte sin egen sønn til dem, sa: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham».

Og om dem som var innbudt til bryllupet, og ikke bare lot være å bry seg om det, men også gikk løs på kongens tjenere, hånet dem og drepte dem. Da ser vi «Kongen ble vred og sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres».

Så lenge jødene var lydige mot profetenes ord, så det fikk tukte og helliggjøre dem, tuktet og oppdrog Herren dem som far for sine barn, selv om de også falt og syndet. Men det kom en tid da de ikke lenger ville høre på hans røst, men kastet hans ord fra seg. Og til sist gikk de løs på hans elskede Sønn og forkastet det eneste soningsofferet som fantes for hele verden. Da nyttet det ikke lenger med noe offer for syndene. Da ventet bare «dom og en brennende nidkjærhet som skal ødelegge dem som står imot».

Og så sier Herren at «dette er dommen, (eller årsaken og det som fører til fordømmelsen) at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset». Den vantroen som fordømmer, er altså menneskenes forhold til lyset, som gjør at de står uten unnskyldning. At de ikke vil stoppe opp for lysets (Ordets) formaning, men står imot og gjør Den Hellige Ånd sorg. Slik vi ser det i Jes 63: «De var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Derfor ble han deres fiende, og stred mot dem».

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt», sier apostelen. Gud har en vedvarende tålmodighet med det menneske som lar seg stanse av Herrens røst. Som kjenner og erkjenner sin synd. Vil gjerne bli kvitt den, men kjenner at han er bundet og maktesløs overfor synden. Ja, totalt avmektig og fortapt. Og derfor søker barmhjertighet og frelse i Kristus alene.

Ja, «som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham», - tilregner ikke disse menneskene deres synd til fordømmelse. Men ser dem bare i sin elskede Sønn, som sitt kjære og elskede barn.

Dette sier Herren. Og det stadfester han ved sitt evige vesen, fordi han ikke hadde noen større som han kunne sverge ved: «Så sant jeg lever, jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». Og videre: «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster vil jeg gi av kilden med livets vann uten betaling».

Hør! Uten betaling! Du som leser disse majestetiske ordene, som har lagt merke til av det vi har sett ovenfor at det er en levende og nærværende, hellig og nidkjær Gud som taler i disse ordene: Hvem du enn er: Skynd deg å falle ned for Ham! Kjenn, og benytt tiden når Gud søker deg!

Har du det på noen måte ille med din sjel? Om du er bundet og føler deg fremmed for Gud. Skynd deg bare til ham, - til ham som bare roper: «Kom, jeg vil forlate deg alt! Erkjenn bare din misgjerning, at du har syndet mot Herren, din Gud. Om dine synder er røde som blod, skal de bli hvite som snø».

Og videre: «Du har ikke påkalt meg, eller på noen måte tynget deg med anstrengelser for min skyld, eller med dine offer æret meg. Nei, du har bare tynget meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som sletter ut dine overtredelser for min skyld, og dine synder skal jeg ikke minnes mer». Å, for noen nåderike ord! Gud, gi oss din Ånds nåde til tro og frelse for vår sjel!

Å, alle dere som lever i Guds nådepakt; fryd dere og gled dere over at dere har del i «det rike som ikke kan rokkes»! Vi lever i en tid med stor uro og uvisshet om framtiden. Nesten hele verden begynner å merke sitt eget rikes bedrageri og upålitelighet. Samtidig er det på det åndelige område mange slags lærdomsvær som er ute etter hver sjel, og vil friste dem til å gi opp «det gamle Ordet».

For en nåde det da er å få lene et trett hode inntil hans bryst som kaller seg «den gamle» og «evig Far», som var, er og blir! For en nåde at hans eget ord er så tydelig og klart i spørsmålet om hvordan vi skal bli frelst! Gud være lovet at vi ikke behøver leve i uvisshet om det spørsmålet!

La så ikke lenger noe i denne verden bekymre deg. Det er ikke noe vi kan sette vår lit til her i verden. Det er bare dette éne som holder: Å ha Guds vennskap og visshet om det evige liv.

«Tiden er kort, slik at de som gråter, må være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som om de ikke fikk beholde det. For denne verdens skikkelse forgår» - snart har vi alle like lite. Salige er da alle de som har sin trøst i Herren!

Og for en trøst det er alt her i livet, gjennom alle sorger og bekymringer, at ikke noe som helst kan ramme meg, ikke så mye som at et hår faller av hodet mitt, uten at min Far vil det! Det aller minste som gleder hjertet mitt er sendt meg av min Far. Det aller minste som uroer og bekymrer meg, er sendt meg av min Far.

Dette er den eneste grunnvollen for å ha et fredfullt hjerte i denne urolige verden. Derfor, ennå en gang: «Fryd og gled dere, alle dere som venter på Herren! Han er nær oss alle dager inntil verdens ende».

Til toppen

20. august

Da tidens fylde var kommet, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven.  Gal 4:4.

Her skal du merke deg den dype, evige grunnen for vår frihet fra loven: Gud sendte sin Sønn under loven! Og det var for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven.

Legg merke til at dette verset fortsetter nettopp med disse ordene: «for å kjøpe dem fri som var under loven»! Å, du fattige sjel: Lovpris og opphøy ham i all evighet! Det trøsteriket hovedbudskapet i dette bibelordet står så klart fram at hver eneste en må kunne forstå det.

Med stor visdom og en dyp ånd har den hellige apostelen valgt sine ord så de krever en viss ettertanke. Først sier han: «Da tidens fylde var kommet» - nemlig den tid som Faderen på forhånd hadde fastsatt, når Det gamle testamentes formyndergjerning skulle ta slutt, og alle profetiske løfter og forbilder skulle oppfylles.

Disse ordene, «da tidens fylde kom», retter dermed blikket vårt mot hele Det gamle testamentes lange og strålende rekke av guddommelige løfter og forbilder, alt fra det første løftet som ble gitt på syndefallets dag, om «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode».

Vi blir minnet om alle disse guddommelige forutsigelsene, og forbildene i den detaljerte levittiske gudstjenesten. Vi ser hvordan alle de tusener av offerdyr, som også selve offerprestene, alt var et forbilde på den store ypperstepresten og det endelige soningsofferet.

Sannelig et uendelig sterkt, tusentalls vitnesbyrd fra Gud. Mot dette blekner og tilintetgjøres alle våre tanker, meninger, følelser og innvendinger. Hva har vi å stille opp mot en hel verdensalders tusentalls forbilder og løfter fra Gud selv?

Og hva taler så alle disse løftene og blodige offerdyrene i den forbilledlige gudstjenesten om til oss? I Heb 10 leser vi: «Loven har bare en skygge av de kommende goder, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet han (Kristus) kommer inn i verden, sier han (til Faderen): Offer og gaver ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud!»

Slik taler altså Guds Sønn når han kommer til verden: «I bokrullen er det skrevet om meg. Hele Det gamle testamente handler om meg, at jeg skal gjøre din vilje, Gud. Det var ikke selve offerdyrene du ville ha, Far. Nei, et legeme dannet du for meg - det var mitt legeme som alt dette var et forbilde på. Det er mitt legeme som skal bli ofret, slik du ville ha det, Gud!»

Å, Gud, åpne våre øyne og sinn for så usigelig herlig en tekst! Her ser vi hele grunnlaget for vår frihet fra loven. Her ser vi forklaringen på ordene: Kristus er lovens ende og Guds lam. Åpne, Gud, våre sinn og hjerter!

«Gud sendte sin Sønn, født av en kvinne, født under loven». Helt fra han var åtte dager gammel, da han etter loven ble omskåret, var hele hans liv bare en oppfyllelse av loven i vårt sted. Loven krever så klart og til stadighet at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel, av all vår kraft og av all vår forstand, og vår neste som oss selv. Men ingen av oss er i stand til fullkomment å oppfylle dette.

Så kom Kristus og gjorde dette for oss. Han elsket Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Det var hans mat å gjøre Faderens vilje. Og han elsket sin neste som seg selv. Han gav sitt liv for brødrene, ja, for sine uvenner. Og apostelen sier uttrykkelig at alt dette skjedde for oss; det skjedde «for å kjøpe dem fri som var under loven».

Tenk grundig over dette! Så skal du nok til din salige undring se at vi aldri behøver holde loven for å oppnå Guds nåde og frelsen på den måten. For den saken er av Guds store barmhjertighet fullstendig lagt på en annen, på vår mellommann og lovoppfyller. «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne».

Syndefallet ødela så totalt alle våre krefter at det ikke fantes noe som helst i oss som ikke var forgiftet. Vi ble så totalt fylt av synd og ondskap at ikke en éneste skapning av hele menneskeslekten av seg selv er i stand til å oppfylle Herrens lov. Alt som finnes i oss strir mot loven i alle dens bud. Og dette har alle dypt og smertefullt fått kjenne, hvis Guds hellighet har fått røre med dem så de har begynt å streve med å oppfylle loven.

Gud kan, for sin evige sannhets og rettferdighets skyld, ikke oppheve en éneste bokstav eller prikk i loven. Derfor ligger også alt kjød under en evig forbannelse, noe vi også daglig kjenner på. Drevet av sin uforanderlige barmhjertighet og kjærlighet til menneskene fattet da Gud det nådefulle råd å sende sin egen Sønn for å oppfylle loven i vårt sted.

Det er dette budskapet som ligger i de dyrebare ordene: «Da tidens fylde var kommet, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven».

Dette er grunnen til at Gud ikke ser på oss og dømmer oss etter loven. Og derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». For i ham er vi så rene og kjære for Gud som om vi aldri hadde gjort en eneste synd.

Til toppen

21. august

Herre, du vet alt, du vet at jeg elsker deg. Joh 21:17.

Måtte vi nå alle være oppriktige, og spørre oss selv om vi virkelig har den samme bekjennelsen innfor Jesu ansikt som Peter har her!

Herren spør nå deg som leser dette: Elsker du meg? Svar innfor Herren slik som det virkelig er! Gjør ikke noe forsøk på selv å bøye hjertet ditt til å elske Jesus. For den kjærligheten det her er tale om kan vi ikke ta oss til. Den må fødes!

Her er spørsmålet ganske enkelt: Er denne markerte erfaringen også blitt din; at Kristus selv, eller det han er i seg selv, er blitt ditt hjertes største glede, trøst og skatt, -. Så du ikke kan la være å elske ham, hungre og tørste etter ham?

På dette spørsmålet blir det nok gitt mange forskjellige svar. For ikke å tale om alle dem som overhode ikke tar dette spørsmålet til seg. Disse bedratte, selvfornøyde helgnene, som aldri tenker på å frykte for sin egen tilstand, men bare retter dette spørsmålet til andre. Men vi vil isteden tale om de alvorlige Guds barns forskjellige svar på dette spørsmålet.

Mange troende nådebarn kan med varmt hjerte straks svare som Peter: «Ja, Herre, du vet jeg elsker deg». Mens andre igjen blir helt forskrekket når dette Jesu spørsmål rettes mot dem, og helst bare vil svare: «Herre, du vet at jeg ikke elsker deg. Du vet hvor kald jeg er. Du kjenner min forferdelige hardhet og likegyldighet. Å, det er forferdelig!» Ja, dette kan nok bli mangt et Guds barns svar.

La oss da en stund tale litt med disse sistnevnte. Hva skal en slik kristen gjøre, som bare kjenner på hvor kald han er? Og la oss anta at en som virkelig ikke elsker Jesus, men bare er lunken, stilles overfor dette spørsmålet. Eller en som i all sin loviske aktivitet for kristendommen er helt kald overfor Frelseren, men nå med forskrekkelse våkner opp for dette spørsmålet. Hva skal et slikt menneske gjøre?

Lovet være Guds evige kjærlighet! Han har selv svart på dette spørsmålet. Ellers hadde jeg aldri blitt virkelig sikker i mitt sinn. Herren Kristus har spesielt to ganger talt akkurat til slike vi nå snakker om. Om den ene sier han at han hadde «forlatt sin første kjærlighet». Og om den andre at han «var verken kald eller varm, men lunken». Gud være lovet i evighet, for at vi får se hva han sier til slike! Hvem skulle vi tro mer enn Herren selv?

Og hva er det han sier? Hans egne ord ligger åpne for alles øyne i Åp 2:1-5, og 3:14-22. Det første vi likevel skal legge merke til, er at dem han egentlig taler til der, er slike som selv ikke var bekymret for sin tilstand, men tvert imot sa: «Jeg er rik, har nok og har ikke behov for noe».

Derfor kommer han til dem med alvorlige advarsler. Han sier at han vil «flytte bort lysestaken» fra Efesus. Og den lunkne i Laodikea vil han «spy ut av sin munn». Mens vi aldri finner et éneste eksempel i hele Bibelen på at han kommer med trusler og advarsler til noen som dømmer og tukter seg selv, og er fortvilet over seg selv.

Men legg nå merke til dette som er så herlig at en kan rope av fryd - eller gråte av glede, hvis vi får nåde til å se det! For midt i den forferdelige talen til den lunkne i Laodikea, der han truer med å «spy ham ut av sin munn», føyer Herren til disse ubegripelig herlige ordene: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!»

Å, min Herre og Gud! Var det dette du ville med den fryktelige advarselen? Var hele bakgrunnen den at du elsket ham, denne «lunkne», uverdige disippelen? Å, da kan en virkelig også begynne å elske deg, når du har slikt et hjerte, en slik hensikt med så forferdelige advarsler.

Da vet jeg hva det betyr når du også i dag vekker opp hjertene våre; du elsker oss! - «dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg». Du vil vi skal frelses, så vi ikke skal gå fortapt. Ikke at vi bare skal fortvile og flykte bort fra deg.

Skal jeg får kjærlighet til Herren Jesus, må jeg altså på en eller annen måte få lært å kjenne ham, slik at jeg blir inntatt av ham. Vi vet hjertet er slik at det ofte er like vanskelig å bli løst fra en kjærlighet en vil løsrives fra, som å få den kjærligheten en ønsker.

Kjærligheten til Jesus er jo noe vi aldri ønsker å løsrives fra. Den er tvert imot dessverre alltid for svak. Men vi tar dette fram for at du må få klart for deg hvordan det egentlig foregår, det å få kjærlighet: Det skjer nemlig bare når noe eller noen får innta hjertet ditt.

Kjærlighet til Jesus får du aldri ved å bearbeide ditt eget hjerte. Bare ved at du får erfare hans kjærlighet, så du blir inntatt av ham. «Den som mye er tilgitt, elsker mye».

Dette forstod den gamle læreren som fikk besøk av en fortvilet og anfektet mann som hadde akkurat dette problemet at han ikke elsket Jesus. Han sa at på Jesu spørsmål: «Elsker du meg?» kunne han ikke svare annet enn: «Du vet at jeg ikke elsker deg». Den gamle sjelesørgeren svarte. «Da vet jeg ikke noe bedre råd enn at du straks isteden vender samme spørsmålet tilbake til Frelseren og spør ham: Elsker du meg? For det er tross alt ikke din kjærlighet til ham, men hans kjærlighet til deg, som hjelper her. Husk Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Og når læreren hadde talt en stund med ham i denne tonen, så gråt denne fortvilte mannen av glede, og sa: «Nå kan jeg også si: «Herre, du vet jeg elsker jeg».

Til toppen

22. august

Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus.... jeg skal gi min lov i deres hjerter. Jer 31:31-33.

Bare innledningen burde vekke alles oppmerksomhet, når Herren her sier: «Jeg skal slutte en ny pakt». Og han sier også uttrykkelig: «Ikke slik som den pakten jeg sluttet med deres fedre da jeg førte dem ut av Egypt, og tok dem med til berget Sinai».

Og legg spesielt merke til at Herren sier han vil slutte en ny pakt som ikke skal være som lovpakten, - ikke en slik en, sier han. Å, så merkelig at ingen menneske likevel vil tro dette - ! Nesten ingen har en levende visshet om noe annet enn lovpakten.

Men Herren sier også uttrykkelig hva forskjellen mellom de to paktene skal bestå i. Det var særlig på tre punkter. For det første var loven i den første pakten skrevet på stein, og menneskenes hjerter var stridige, så Herren måtte tvinge dem. Men nå skulle loven skrives i hjerte og sinn. D.v.s. at Gud skal gi oss Den Hellige Ånds inderlige kjærlighet og lyst til det gode, som skjenkes oss som en indre, levende lov.

For det andre kunne den første paktens lover meddeles videre fra den ene til den andre. For den moralske loven ligger i selve naturen, også hos hedningene, om enn noe fordunklet. Den nye pakten derimot skulle det ikke være mulig, selv med all mulig undervisning å meddele videre fra en bror til en annen. For, som Jesus selv utlegger dette: «De skal alle være lært av Gud». 

Det er dette Jesus ofte talte om: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», «ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den Sønnen vil åpenbare det for».

Og den tredje forskjellen var at etter den første pakten skulle synderen stå til ansvar for syndene sine, og straffen alltid fullbyrdes på ham. Mens syndene etter den nye pakten skulle forlates, tilgis, - ikke tilregnes. Og dette punktet innledes med et betydelig for - for jeg vil forlate deres misgjerning - som viser at denne forlatelsen er grunnen og årsaken til de to punktene som er nevnt foran. Ja, slik er det.

Dette lærer både Skriften og all erfaring oss, at først når Gud forlater dem alle deres synder og trøster hjertet deres, først da lærer menneskene å kjenne Gud. Og først da blir loven skrevet i hjertene deres ved at de får en inderlig lyst til å leve etter Guds bud.

Det er dette Paulus så sterkt holder fram mot dem som også på hans tid påstod at den trøstefulle troens forkynnelse bare ville utelukke loven. De mente det var loven som skulle virke helliggjørelse. Men Paulus sier til dem: «Dere uforstandige galatere! Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troens forkynnelse?»

Det samme sier han også til romerne: «Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Tvert imot stadfester vi loven». Og så sier Herren nå her: Jeg vil skrive loven inn i deres hjerte og sinn, «for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synder i hu».

Og så ser vi i Apg 10 hva som skjedde i Kornelius’ hus når Peter talte disse ordene: «Om ham vitner alle profetene at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Akkurat «mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet».

Vi skal derfor lære å grundig avvise den oppfatningen at det i tillegg til troens forkynnelse også trenges en annen forkynnelse som skal gi Den Hellige Ånd og virke helliggjørelse. Nei, det er bare denne troens forkynnelse alene som gir Den Hellige Ånd. Ikke noe menneske blir en troende og rettferdiggjort i Kristus uten Den Hellige Ånd. Og der hvor Den Hellige Ånd bor, der virker den helliggjørelse.

All kristendom som ikke er født av nåden og troen, er bare «døde gjerninger», eller «lovens gjerninger» som vi har tvunget fram. Og alt dette er under forbannelse. Derfor sier Paulus uttrykkelig: «Jeg er ved loven død for loven, for at jeg skal leve for Gud». Og videre: «Men nå er vi frigjort fra loven, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen».

Det er dette Gud mener når han sier: «Jeg skal gi min lov i deres hjerter, og skrive dem i deres sinn. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synder i hu». Men denne Guds helliggjørelseslære utelukker aldri  den omsorgsfulle og alvorlige bruk av formaningen, eller den trofaste vingårdsmannens beskjæring av grenene.

På den andre side åpenbarer denne læren det meningsløse i å beskjære de døde grenene, som jo bare skal brennes, om de er aldri så pent beskåret.

Men dette indre livet, denne kjærligheten og lysten til det gode, kommer bare når den overstrømmende nåden inntar en knust synder, smelter hjertet hans og gir ham Den Hellige Ånd.

Nå fatter vi budskapet i disse ordene fra Gud: «Jeg skal gi min lov i deres hjerter - for, for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synder i hu».

Til toppen

23. august

Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener... eller noe som din neste har.  2Mos 20:17.

Her har den guddommelige majestet, Herren, til slutt uttalt det han dypest sett vil og mener i alle sine bud; at vi skal være helt rene og hellige, slik som han er hellig. Her har han forbudt den første spiren, ja, bare det at et syndig begjær får fotfeste i hjertet.

Men legg merke til at det tales om et syndig begjær. For det finnes jo også uskyldige begjær. Først og fremst de helt naturlige, som mat og drikke, søvn o.l., når bare disse holdes innenfor rimelighetens grenser. Dernest også de åndelige, som lengt og begjær etter Gud og alt godt. Som David ofte omtaler, f.eks. slik: «Min sjel lengter, ja, tæres av lengsel etter Herrens forgårder», «Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter deg, Herre».

Syndige er derimot alle de begjær som på en eller annen måte strir mot Guds bud og forordninger. Det gjelder f.eks. disse begjær  Herren her nevner: Begjær etter sin nestes hustru (den onde lystens begjær), eller etter hans tjener (kan være av ren egennytte), eller hans okse eller esel (gjerrighetens begjær), eller noe som din neste har.

Det tales altså her hele veien om noe Gud ikke har gitt til deg, men til din neste, enten det er jordiske eiendeler eller ære og berømmelse, eller andre fordeler. Ikke minst i respekt for hvordan det behager Gud å fordele godene, skal du aldri begjære noe av alt dette.

Kort sagt: Begjæret er synd straks du ikke er lydig mot Gud og bøyer deg for hans vilje. Begjæret er da også syndig selv om formålet kan være uskyldig. Det ser vi når Israels barn lever i ørkenen. De hadde syndig begjær, men formålet var i seg selv så uskyldige ting som kjøtt, fisk og krydder. Det syndige var at de ikke bøyde seg for Guds vilje og ordninger for livet deres i ørkenen.

De ville ha det samme som i Egypt, og ville ikke bøye seg når Guds vilje ble holdt fram for dem. Derfor rammet også Guds vrede dem så markert at dette stedet den dag i dag blir kalt for «lystens graver», «for der begrov de det folket som hadde gitt etter for den lysten».

Nå skjønner vi at summen og hemmeligheten i dette budet er denne: Som gode barn skal vi ikke begjære mer enn Gud selv og det som behager ham.

Hvis Gud vil gi oss mat og drikke, klær, venner, ære og anseelse, så skal vi glede oss over det, og takke Herren så lenge han unner oss det. Men hvis Gud finner det tjenlig å ta noe av dette fra oss, så skal vi være like fornøyde nå som da han gav oss dette. For ennå har vi jo ham selv, hans nåde og velsignelse, som skal være det eneste nødvendige for oss.

Av dette skjønner vi da at det siste budet knytter seg sammen med det første som i en ring. Begge krever egentlig akkurat det samme; at Herren får være vårt hjertes éneste Gud, det éneste vårt begjær retter seg mot. Får være vår kjærlighet, vår tørst og all vår trang.

Og dette var jo den guddommelige majestets mening da han skapte mennesket i sitt bilde; at det alltid bare skulle ha blikket festet på ham, leve i ham og av ham, som dets opprinnelse og dets rette element.

Det som hørte med til Guds bilde og det sanne livet, var først og fremst at menneskene hadde et hjerte som Gud bodde i. Et hjerte som ikke kunne leve uten ham. Som tørstet etter og fant sin næring i ham, på samme måte som barnet nærer seg med sin mors melk.

Og denne tørsten etter Gud plantet han fra skapelsen av så dypt i menneskene, at hjertene våre skulle være uten hvile, ro og fred så lenge de ikke levde i ham, den levende Gud, og hadde all sin lyst og trøst i ham alene. Ingen jordisk lyst eller glede, ikke verken sølv eller gull, ingen kunst eller vitenskap, ingen ære, ingen høy rang, ingen jord og ingen himmel med alle sine hærer skulle kunne tilfresstille menneskehjertenes innerste begjær eller lengsel.

Midt i sin rikdom på alle disse tingene skulle menneskehjertet kjenne seg fattig og elendig uten ham, den levende Gud, det høyeste gode. Alt annet, hva det enn måtte være, skulle ikke være verdig et menneskes begjær. Hele verden, med alt hva den er og har, skulle ikke kunne gi oss så mye som en dråpe av tilfredsstillelse for vårt tørstende hjerte.

Bare etter det aller største, det aller høyeste, det uendelige og det evige, etter Herren alene, vår Herre og vår Gud, skulle vi tørste. I ham alene skulle vi finne vår hvile og vår ro.

Dette var Guds vilje da han skapte mennesket i sitt bilde. Derfor skapte han hjertet vårt slik at det er fylt av en uendelig trang, begjær og lengt. Men det var hans mening at han skulle selv være den alt dette skulle ha som siktemål.

Og nå er spørsmålet: Har ikke den allmektige Gud også i dag samme vilje og mening?

Jo, sannelig, hans første og siste bud går også i dag ut på det samme: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din forstand og av all din kraft».

Til toppen

24. august

Hver den som tror på Jesus, skal få syndenes forlatelse ved hans navn.   

                                                                                                      Apg 10:43.

 Hva bør jeg tro og vite om denne forlatelsen? Jo, du bør vite, og på Guds evige ord tro at om dine synder er aldri så svære, ja, «røde som blod», så er syndenes forlatelse en ganske annen sak. Det er i Jesus Kristus vi har syndenes forlatelse, som ikke kan rokkes eller forminskes en hårsbredd av all mulig synd, eller på noen måte trekkes tilbake.

I tillegg er synden for svak til å kunne overvinne den store, allmektige Frelserens rettferdighet og forsvar for oss. Synden kan nok lage ujevnheter i landskapet her på jorden, d.v.s. i vår jordiske rettferdighet. Men den er ikke i stand til å nå eller rokke ved noe som helst i himmelen. David sier: «Så høyt som himmelen er over jorden, så mektig lar han sin nåde være over oss».

Og her blir spørsmålet; hvem som er mektigst, hvem som får herske, enten det er vår synd, eller Kristi rettferdighet. Men Paulus sier klart at «liksom synden hersket ved døden (i Adam), slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus. For om døden fikk herredømme ved den ene (Adam), ved dette ene fall, så skal da de som får motta nådens overflod og rettferdighetens gave, desto mer ha liv og herske ved den ene, Jesus Kristus».

Det er altså nåden som hersker over synden. Vi er altfor små og skrøpelige skapninger i forhold til den allmektige Herren Kristus. Vårt verk, synden, har ikke mulighet for å overvinne hans verk, nåden og forlatelsen. Skulle jeg som tror på Kristus, eie nåden så lenge jeg selv lever et pent, kristelig liv. Og så miste nåden straks jeg gjør noe som er synd. Da var jo Kristi rike et gjerningsrike, som hersket over nåden, ikke et nåderike som hersker over gjerningene. Hva nytte hadde vi da av Kristus?

Hvis jeg skulle ha nåde så lenge jeg levde et rett liv, men ikke lenger, da kom sannelig rettferdigheten av gjerninger! Men da var jo Kristus død forgjeves! Det var ikke en slik ustadig «nåde» vi fikk da Jesus ble menneske og ofret blodet sitt for oss.

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus». «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige».

Vi skal derfor ha klart for oss at når Gud i sitt ord taler advarende og truende om våre synder og plikter, gjør han dette bare for å vekke og forskrekke de selvsikre og lettsindige sjelene som aldri vil omvende seg. Han gjør det for å drive dem til Kristus, og for å holde de troende våkne og levende i troen. Men det er aldri fra Guds side med hensikt på å trekke tilbake selve nåden. For da ville jo loven være i imot Guds løfter. Og det er langt ifra!

Nei, hver éneste en som tror på Kristus er for evig fri fra all lovens forbannelse, og lever nå i den fristaden og på den plassen der ingen synd kan nå ham eller tilregnes ham, slik det står skrevet: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Legg merke til: aldri tilregner synd! Dette er Kristi rike! Et evig forlatelsens rike for hver stund og uavlatelig, som Herren høytidelig omtaler slik: «Det folket som bor der har fått sin synd forlatt».

Altså: Alt ondt jeg kjenner og ser hos meg selv av kulde og treghet, feighet og menneskefrykt, utålmodighet og sinne, urene lyster eller hva det enn måtte være, så er alt sammen synd som fortjener å bli straffet, som jeg må angre og bekjenne.

Men nåden, forlatelsen, er alltid den samme. Den rokkes ikke en hårsbredd, og trekkes ikke tilbake. Den har jeg alltid totalt uforminsket i Kristus, så lenge jeg ved troen holder meg til ham.

Men da har jeg også i den samme troen alltid det sinn som dømmer meg selv, lider over det onde, og gir Ånden rett når den taler. Derfor bør jeg også med alvor erkjenne og straffe synden i meg, og forbedre livet mitt.

Men når det gjelder samvittigheten, eller mitt forhold til Gud, lever jeg i en frihet som om ingenting var synd. Som om det ikke fantes noen lov, verken ett eller ti bud. Som om jeg allerede var i himmelen. For nøyaktig slik står min sak overfor Gud. For der Gud taler om syndenes forlatelse, om at ingen synd tilregnes oss m.m., der er det ingen lek med ord, men fullt alvor, guddommelig alvor og sannhet. Dette er den friheten Kristus har frikjøpt oss til.

Ikke så at det ikke lenger finnes noen synd hos en kristen. Eller at ingenting er noen synd, hva han så gjør. Men han tror på Kristus som har tatt all synd på seg, og lever nå i det riket der loven ikke har noen fordømmende kraft, der han for Kristi skyld ikke tilregnes noen synd. Ennå kan nok synden uroe og bekymre oss. Men fordømme oss kan den ikke. Lovet være Guds barmhjertighet!

Dette har Luther noen treffende ord om: «I vårt kjød bærer vi med oss en stadig synd så lenge vi er her på jorden. Våre feil og forseelser tar aldri slutt. Derfor var det sannelig også nødvendig at vi til gjengjeld har en evig forlatelse. Så vi ikke på grunn av synden skulle komme under Guds vrede, men på grunn av forlatelsen får leve under nåden.

Ja, dette er hans evige pakt, som står fast og ikke vakler. Så hjertene våre kan være sikre på at synden ikke kan fordømme oss».

Til toppen 

25. august

Vår Gud er frelsens Gud. Og hos Herren er det utgang fra døden. Sal 68:21.

Guds barn gleder seg ofte hjertelig i håpet til den salige stunden når de skal gå fra nød og usselhet inn i herligheten. Likevel kan de av og til også skjelve med tanke på døden. Men det kommer bare helt naturlig av at de ennå ikke er bare ånd, men også kjød og blod. Og at, som Luther sier, «det dumme kjødet ikke vet bedre».

Er du fremmed for Gud, er samvittigheten syk og du ikke har visshet om at du har Guds vennskap, da er det jo ikke underlig om du skjelver med tanke på døden. Og da har du all grunn til snarest å søke å få denne vissheten.

Men når selv de som forøvrig har et godt forhold til Gud, av og til gripes av en underlig angst for døden, burde de nok legge merke til hvordan denne oppstår. For det er intet annet enn Satans «glødende piler». Slik prøver den onde fienden, så lenge han kan, å såre de troendes følsomme hjerter. Da er det ikke noe annet som hjelper enn å påkalle ham som med makt drev ut djevler.

Ellers er det særlig to ting vi skal merke oss når frykt for døden setter inn. For det første at ingen ting kan hende oss uten at det er sendt oss av vår trofaste Far. Ikke en gang så lite som et hår kan falle av hodet vårt. Langt mindre noe så stort som å flyttes fra livet her over i evigheten.

Vi må jo ikke helt glemme at vår trofaste og sannferdige Frelser har sagt: «Til og med alle hårene på hodene deres er telt. Blir ikke to spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres Fars vilje. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver». Ja, Herre, du anser oss nok mer verd enn en spurv! Takk og lov! Da kommer nok ingen ting til å hende oss uten at du vil det.

«Ingen dør ved en tilfeldighet. En dør akkurat i det øyeblikk en skal dø. Verken før eller senere», sier Krummacher. «I din bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg, før en éneste av dem var kommet», sier David. Og Job sier: «Du har fastsatt en grense, som intet menneske kan overskride».

Det er verken sykdom eller sverd, men Gud som bestemmer over døden. Derfor burde ikke kristne mennesker frykte for døden, når det er Gud selv som bestemmer over den. Ingen ulykke, ingen morder eller pest kan skade dem, så lenge ikke den time er kommet som står skrevet ved siden av ditt navn i den store boken i himmelen.

For det andre: Om så kjødet stritter imot, er det likevel godt når Herrens time kommer at han kaller oss hjem. En mor må ofte tvinge barnet sitt i seng, og holde de små armene stille helt til barnet, trett av gråt, sovner. Men så var det også bare godt for barnet å få sove. Slik er det også for en kristen så uendelig godt når han får sovne inn i troen, fra en verden full av elendighet, farer, synd og sorg, - selv om kjødet ikke elsker den søvnen.

Vi må bare takke Gud for at denne vår avsky for døden ikke fordømmer oss, fordi vi under alle forhold lever på forlatelsen. For vår benådning bygger på en langt fastere grunn enn at den skulle kunne rokkes av noen som helst svakhet eller synd, så lenge vi ennå har vårt éneste håp i Kristus.

Og hva skjer så når Herren kaller oss hjem? Å, da skjer dette store som så lenge har vært i tankene våre. Da går vi inn til Herrens hvile, til en verden med en herlighet som intet øye tidligere har sett, og intet øre hørt. Tenk; da skal vi forløses fra alt ondt i denne syndens og sorgens onde verden. Og vi skal få motta alt det gode en allmektig Gud er i stand til å stelle til for sine venner i sitt salighets rike. Han er jo bare innstilt på å gjøre alt godt mot dem.

Så innser vi da at selv om naturen ikke elsker døden, men tvert imot avskyr den, er døden altså god, og gjør bare godt mot dem som får sovne inn i Kristi armer. Derfor bør de kristne vende sitt hjerte mot Gud og be om å få en forsonet og god holdning overfor døden. Så de ikke skal gå i djevelens snare, og begynne å motarbeide sin omsorgsfulle Fars viselige og gode vilje med dem.

Likevel er det ikke noe galt i at en kristen kan bli urolig når den siste gjesten møter ham. Det er tross alt et veldig skritt å skulle gå fra en verden til en annen. Å gå fra sitt soverom fram for Den Høyestes ansikt, og rundt ham står englene - ! Tenk, for en forandring! Vil ikke noe så mektig få ethvert hjerte til å banke?

Men det som er galt for et benådet Guds barn, er denne vår egen viljes avsky og vantro frykt for døden, hvor en møter døden mest som et fiendtlig angrep. Mens den jo kommer for å befri oss fra alt ondt, og ta oss hjem til den evige hvile.

Skulle det vel være noen grunn til å møte det som et fiendtlig angrep når en mor legger spedbarnet sitt i vogga? Eller fiender hadde sperret meg inne i et tårn, og kongen min kom med en hær for å befri meg? Selvsagt ble det nok kamp og larm. Men skulle jeg da likevel frykte, som om det var et fiendtlig angrep? Måtte jeg ikke bare huske på at dette jo betydde friheten for meg? Skal jeg bli redd når et himmelsk opptog av engler nærmer seg, for å rive meg fra mine fiender og sette livets krone på mitt hode?

Alt dette skjer jo med hvert eneste Guds barn når det dør, like sikkert som vår Frelser selv sa ved sin avskjed: «Jeg kommer igjen og tar dere til meg. For der jeg er, der skal også dere være».

Til toppen

26. august

Den som holder ut til enden, skal bli frelst. Mat 24:13.

Skriften forutsier at vi ennå kan vente mye ytre forfølgelse. Vår fiende, djevelen, vil i den siste tiden stå fram i stor vrede, fordi han vet han ikke har lang tid igjen. Men vi behøver ikke tenke på framtiden. Allerede nå har alle levende Guds barn forfølgelse. Og den forskrekker, jager og bøyer allerede nå mang en sjel bort fra Kristi fotspor.

Forfølgelsen skjer i forskjellig grad og på mange måter. Slangen angrep kvinnens sæd med blodige forfølgelser for å få makt, i den kristne menighets første tid. Likevel var alt sammen særdeles fruktløst. I vår tid går han derimot finere og mer forsiktig fram, men er likevel fremdeles i stand til å pine og skremme vårt svake kjød.

Mangt et troende barn eller tjenere i et hus får ofte lide for Kristi navns skyld. Harde ord og onde blikk dagen lang gjør livet tungt og vanskelig for dem. Kristne håndverkere eller kjøpmenn, som har kone og barn å forsørge, får kamp med sin samvittighet når de ser trofaste kunder trekker seg bort fra dem på grunn av deres kristne liv og bekjennelse.

En trofast lærer i Guds ord får ofte oppleve store problemer både med foresatte og med tilhørere, fordi han med sin forkynnelse uroer dem i deres samvittighet, og ikke lar selvsikkerheten, vantroen og ugudeligheten få fred.

Da sukker det svake kjødet vårt under lidelsen. Da kan det være fare for at vi viker unna og lager en egen, behageligere kristelig vei. Så vi fortsatt kan få være i ro, og følge fornuftens rådgivere som sier: Ta nå vare på deg selv! Dette må ikke skje med deg.

Denne fristelsen opplever vi oftest særlig sterkt etter en markert forfølgelse. Når det verste er over og vi hviler ut etter kampen, når verden viser oss sitt blide ansikt. For en kamptrett sjel er dette en så fristende situasjon, at det er et Guds under om vi da ikke blir bedratt.

Men om dette skjer, behøver ikke bedraget nødvendigvis føre til at en totalt vender seg til verden. Nei, en jenker og tilpasser seg bare til nye og mer fornuftige prinsipper. Så en forsøker å være venn både med Gud og verden samtidig.

Da passer en seg for å gjøre det ene og det andre som verden ikke godtar. Men hva det er Kristus vil, og hvordan vi skal bli frelst, det spør vi ikke lenger etter. Derimot kan vi nå delta i både det ene og det andre som verden elsker. Og nå bryr vi oss ikke verken om Kristi ord og eksempel, - eller om enfoldige sjeler tar anstøt av vår oppførsel.

Slik går det når den indre kraften er lammet, og en begynner å følge vinden. Men hva sier Skriften? Jo, apostelen Peter sier: «Ikke noen av dere må lide som en morder eller en tyv eller som en forbryter eller som en som blander seg opp i andres saker. Men hvis noen lider som en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak».

«Hvis noen lider som en kristen», d.v.s. at da lider vi bare for Kristi skyld, for troen, bekjennelsen og det at vi følger i Kristi fotspor, for det som Guds klare, utvetydige ord krever. Gjør vi derimot noe ondt eller galt, eller blander oss opp i andres saker, da lider vi ikke for Kristi skyld.

Men de som lider for Kristi skyld, har den aller største oppmuntring og trøst i Skriften. Hvor herlig og styrkende er det ikke når Kristus sier: «Salig er dere når de håner og forfølger dere og for min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag. Gled og fryd dere!», «For hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg bekjenne for min Far som er i himmelen. Men den som fornekter meg for mennesker, ham skal også jeg fornekte for min Far som er i himmelen».

«Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hater dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Men når dere ikke er av verden, fordi jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere».

Dette er varme og herlige ord fra Frelseren. De vil også gi oss den trøst og styrke vi trenger, bare disse ordene ved troen er smeltet sammen med oss og vi lever i et virkelig tillitsfullt samfunn med vår trofaste Herre. Her har vi selve hovedsaken og alt vi behøver i all strid og fare som møter oss.

Vi spør ofte bekymret: «Hvordan skal jeg få kraft til alt dette? Jeg ser hva jeg bør gjøre, men den store nøden er jo at jeg ingen kraft har til å gjennomføre det!» Å, måtte vi endelig en gang lære og tro dette som stadig gjentas i Guds ord; at all kraft avhenger av at vi har denne inderlige foreningen og samfunnet med Frelseren.

Det nytter ikke at du kjemper, - ikke at du tenker på hvordan du skal seire i fristelsens time, - du vil bare oppleve avmakt, nød og død, - så lenge du ikke står i et tillitsfullt samfunn med Frelseren, men fremdeles er syk i din samvittighet, bundet under loven, og som en fremmed for Gud.

Ingen ting er derfor viktigere enn å få troens fulle visshet. Dette understrekes jo stadig gjennom de ordene som ofte gjentas i Skriften: «Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro» , «Gleden i Herren er deres styrke», «Ved tro ble de gamle gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp» o.s.v.

Bare troens fulle visshet og samfunnet med Kristus fyller oss med Den Hellige Ånd, og gir oss den rette lysten og kraften til å kjempe og seire i alt som kan møte oss.

Til toppen

27. august

Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg forløser deg.  Jes 44:22.

Hør, alle dere ulykkelige som aldri synes deres omvendelse, deres sønderknuselse, deres anger, bønn og helliggjørelse er som den skal være, og derfor aldri tør ta til dere den fulle trøsten i Kristus! Hør her hva Frelseren sier til deg: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg; for jeg forløser deg!»

Det er sant alt det Guds ord taler om hvor nødvendig det er med omvendelse, med anger og bønn m.m. Men når en vil gjøre omvendelsen, angeren og bønnen til en ny forsoningsvei,-. Når en på grunn av de mange og store mangler både i anger, omvendelse og bønn ikke våger å tro den uforskyldte nåden i Kristus, -. Å, da ser vi «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod».

Der er omvendelse, anger og sønderknuselse nok i det hjertet som ikke lenger kan få fred i verden eller med sin egen kristelighet. Der er sønderknuselse nok når en på grunn av sin egen uverdighet ikke våger å ta til seg den store, overstrømmende nåden. Om det så nettopp er din mangel på sann sønderknuselse, eller din hardhet og lettsindighet, som gjør at du føler deg så uverdig. For det er jo akkurat denne vår mangel på sann anger, omvendelse og bønn som ofte knuser oss aller mest, og gjør oss totalt fattige.

Men da ikke straks å ville ta sin tilflukt til Kristus, og bare få motta hans fullbrakte verk, just så fattige og uverdig en er, - Å, «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod», - det er å gjøre seg selv alt for viktig!

Du er ikke så betydningsfull, verken med dine synder, eller med din omvendelse. Du følger ganske enkelt med på det store kjøpet, bare du tror og tar imot Guds store nåde.

Å, fattet vi bare Guds gave! Fattet vi hva som ligger i disse ordene: «Jeg utsletter dine overtredelser»! Først ser jeg der på ny det samme som alt Guds evangelium har forkynt helt fra verden ble til; at det var dette Gud hadde besluttet fra evighet av: At all verdens synd skulle legges på én, og ved «den énes» lydighet og lidelse forsones, utslettes og bli tatt bort.

«Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss». Her ser vi hemmeligheten; at i Kristi død er syndens fordømmende kraft allerede tatt bort, «kastet i havets dyp». Den kan dermed aldri mer være noe hinder for nåden. Derfor fordømmes egentlig ikke noe menneske på grunn av synden. Men bare fordi de ikke har kommet til nåderiket.

Å, tenk om menneskene visste at syndene deres allerede er tatt bort - ! Om de visste at syndenes forlatelse har ligget ferdig for dem helt fra Kristi død og fullbrakte verk!

For det andre ser jeg i dette ordet også hvordan Kristi hjerte brenner av kjærlighet.

Jeg ser at han som bar all synd ikke led under den i misnøye. Han gjorde det i overstrømmende kjærlighet. La oss da heller ikke glemme hvor stor vår Herres Kristi kjærlighet var! «Bli i min kjærlighet», sier han, «ingen har større kjærlighet enn dette at han gir sitt liv for vennene sine».

Men Paulus minner om at Kristus gav sitt liv for sine uvenner. Trekk så den eneste rette slutning av dette: At hans kjærlighet må være totalt fri og uavhengig av din og min tilstand.

Derfor, når du på ny inntas av slike tanker: «Hvis jeg bare var litt bedre på det eller det området.... Jeg er ikke som jeg bør være, ikke nok sønderknust og alvorlig. Tvert imot er jeg så hard, så kald, lettsindig, hyklersk og full av synd. Og hvordan skal jeg da kunne tro jeg eier Guds nåde?» -. Så legg da endelig merke til hva som er midtpunktet i dette, som alle tankene dine kretser rundt, og som du bygger din tro på! Det er dette lille ordet jeg  - «Hvis jeg bare var», «hvis bare jeg kunne», heter det.

Det er ditt jeg som er så betydningsfullt. Du vil selv være rettferdig, og dermed bli din egen frelser. Vokt deg for den smitten! Paulus var så redd for den minste innblanding av noen egen trøst, at han anså sin beste rettferdighet som tap, ja, som søppel, sier han, - «for at jeg kan bli funnet i Kristus, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer av Kristi tro».

Og legg merke til at liksom vi stadig gjentar dette; jeg, jeg, - gjentar også Herren sitt jeg, og sier: «Det er sant, du er ikke slik som du bør være. I alt er du en overtreder og uverdig. Men jeg, jeg, jeg utsletter dine overtredelser som en tåke».  Lovet være hans navn!

Når du da sier: «Jeg angrer ikke min synd som jeg burde», så sier han: «Nei, du har aldri angret som du burde. Men jeg angret for deg (i Getsemane). Og jeg, jeg er den som utsletter». Du sier: «Jeg ber ikke slik som jeg burde», så sier han: «Nei, du har ikke bedt som du burde. Men jeg, jeg har gjennom sterke skrik og tårer båret fram bønner og påkallelser til Gud. Og jeg er den som utsletter».

Du sier: «Det er liksom ikke ordentlig maktpåliggende for meg, dette!» Da sier han: «Nei, det er heller ikke du som har kalt meg. Men din frelse har vært maktpåliggende for meg. Jeg har arbeidet, jeg, jeg utsletter dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky».

Skulle vi ikke sette hans nåderike gavebrev så høyt at vi bare ydmykt falt ned for ham, takket og bekjente: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære!» Bare du er rettferdig, og du gjør den rettferdig som tror på deg.

Herre, øk vår tro!

  Til toppen

28. august

Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn, slik det sømmer seg i Herren.  Kol 3:18.

Grunnlaget for alle hustruens plikter overfor sin mann finner vi i Skriftens ord: underordne dere under deres egne menn! Apostelen kunne ha nevnt mange andre plikter, som vennlighet, trofasthet, omsorg for hjemmet osv. Men nevner altså bare dette at hustruen skal underordne seg.

Dette var også det éneste budet Gud i begynnelsen gav kvinnen, da han sa: «Din vilje skal underordne seg din mann. Han skal råde over deg». Så kan mannen videre la henne vite hva han i det daglige liv ønsker av henne. Derfor kunne også apostelen utforme hustruens plikter så kortfattet.

Men her hører vi straks mang en hustru bemerke: Skal da mannen bare styre slik som han finner for godt? Nei, selvsagt ikke. Også han har sine regler fra Gud å rette seg etter. Og om han ikke retter seg etter dem, så legg merke til den tilføyelsen apostelen straks kommer med! Han sier: «Slik det sømmer seg for Herren».

Det er altså ikke for mannens skyld, eller på grunn av hans fullkommenhet hustruen skal underordne seg under mannen. Men «slik det sømmer seg for Herren». Hun skal altså gjøre det for Herrens skyld, - uavhengig av om mannen selv utfører sine plikter som han skal, eller ikke.

Apostelen Peter sier også, selv om rent menneskelige ordninger, at en bør underordne seg under disse for Herrens skyld. Og da selvsagt i ennå større grad når det gjelder en guddommelig ordning, som denne er.

Ordene «slik det sømmer seg i Herren», taler til oss om to forhold. Først at hustruen skal underordne seg under sin mann for Herrens skyld, ut fra en kristen holdning.

For det andre at det bør skje i en kristen ånd, slik at det samstemmer med Herrens ord. D.v.s. at hun underordner seg som Herren har sagt, så hun lar mannen være sin herre, slik at ikke bare hennes ord og gjerninger, men også hennes vilje underordner seg under ham, «din vilje skal underordne seg din mann». Så hun av hjertens lyst, «for Herrens skyld», lar sin manns vilje også være sin vilje.

Men her hører også med, på den andre siden, at når du gjør alt for Herrens skyld, da aldri lar deg forme til å bli så lydig mot din mann at du blir ulydig mot Gud. For hvis mannens ønsker går imot Guds bud, da gjelder den alminnelige regelen om at vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Om dette sier en kirkens lærer, Gregorius: «Hustruen skal være til behag for sin mann på en slik måte at hun ikke blir til mishag for sin skaper».

Men med dette unntaket lærer altså Skriften uttrykkelig at hustruen skal underordne seg under sin mann i alt, slik apostelens ord lyder: «Dere hustruer, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For ektemannen er hode for hustruen, slik også Kristus er hode for menigheten. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor hustruene underordne seg sine egne menn i alle ting».

Dette er jo dype og himmelske grunner for slike formaninger! Kristus er hode for menigheten, og menigheten, hans brud, «Lammets hustru», underordner seg ham. På samme måte er mannen hode for hustruen. Det er Gud som har ordnet det slik. Derfor bør også hustruen underordne seg mannen.

Det samme sier også Peter: «Hustruene skal på samme måte underordne seg sine egne menn, for at de, selv om de ikke lyder ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers livsførsel, når de legger merke til deres rene ferd i frykt».

Her taler apostelen om hustruer som hadde hedninger til menn. På apostelens tid var det ofte tilfellet, når evangeliet ble forkynt for første gang og bare den ene av to ektefeller ble omvendt. Om når den kristne og opplyste hustruen hadde en ufrelst mann, sier apostelen at hun skal underordne seg under ham.

Å, måtte hver éneste kristne hustru merke seg dette! Om du er omvendt, og han ikke. Om du også har mer visdom og lever et renere liv enn din mann. Så er din plikt fremdeles den samme; du skal underordne deg under ham, så lenge han ikke krever noe av deg som blir konkret synd overfor Gud!

Tenk for en grov og ugudelig ånd som rår i en hedning! Likevel sier altså apostelen at en kristen hustru skal underordne seg under ham. Og at, om hun ikke kan forkynne for ham med ord, skal hun likevel gjøre det med å underordne seg på kristent vis, med vennlighet, mildhet og trofasthet.

Så kanskje også han kan beveges av ydmykhetens og kjærlighetens smeltende makt, så han stanser opp for Guds ord, tenker seg om og sier: Jeg ser på min hustru at de kristne er gode mennesker. Gud, hjelp meg til også å bli en kristen!

Måtte Gud gi hver kristen hustru nåde til virkelig å ta inn over seg dette og alt det vi nå har sett om hennes plikter, så de handler etter det. Det vil virkelig koste for kjød og blod, som så gjerne vil reise seg mot Guds ordning og si: Skal jeg da alltid underordne meg?

Men der Kristi Ånd bor, der må kjødet korsfestes. Og der vil det være overmåte viktig og herlig for ånden å få vite hvilke gjerninger Gud vil ha av oss, og å få gjøre det som en kan være sikker på er til behag for Herren.

Luther sier: «Det er den skjønneste og rikeste skatt en hustru kan ha, når hun lever et liv så hun underordner seg mannen. For da vet hun med sikkerhet at hennes gjerning er til behag for Gud. Større glede kan hun ikke få. Den som vil være en kristen hustru, bør derfor ha denne holdningen: Jeg vil ikke være opptatt med hvordan mannen min er, om han er god eller ond. For det jeg vil være opptatt av, er at Gud har satt meg inn i dette ekteskapet, og derfor vil jeg underordne meg min mann og lyde ham».

Til toppen

29. august

Dere ektemenn, elsk deres hustruer og vær ikke bitre mot dem.  Kol 3:19.

På samme måte som grunnlaget for hustruens plikter er at hun skal underordne seg under sin mann, så er grunnlaget for mannens plikter: kjærligheten. «Dere ektemenn, elsk deres hustruer». Der kjærligheten får råde, der følger også alt annet av seg selv. Apostelen sier: «Kjærligheten er tålmodig og vennlig. Den tåler alt, tror alt, håper alt, lar seg ikke opphisse».

Men nå vil vi se nærmere på hvordan den ekte kjærligheten er, den en mann skal ha til sin hustru. Og da vil vi særlig rette vår oppmerksomhet mot den sterke framstillingen dette får i Ef 5. Apostelen sier: «Dere ektemenn, elsk deres hustruer, slik også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. På samme måte skylder også ektemennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. For ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten».

Se for en dyp skildring, som en høy ære for ekteskapets kjærlighet, at den sammenliknes med Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap! La oss nå se nærmere på den lærdommen vi har i dette. Det som sterkest kjennetegner Kristi kjærlighet til menigheten, er først og fremst at han elsker helt ufortjent. Uten noen verdighet eller fortjeneste fra vår side, men bare fordi Faderen har utvalgt oss fra evighet av.

Selv sier Kristus: «De var dine, og du gav dem til meg. Alt det du har gitt meg, har jeg bevart i ditt navn. Og ingen skal rive dem ut av min hånd. For min Far, som har gitt dem til meg, er større enn alle». På samme måte skal også mannen elske sin hustru for Faderens skyld. Uten hensyn til hennes større eller mindre fullkommenhet. Bare fordi Faderen har gitt ham henne, at hun er hans hustru.

Den kjærligheten som springer ut fra personlige egenskaper, som svinger med gode og vanskelige tider, er en ustadig og overfladisk kjærlighet. Hvis Kristus hadde elsket oss på den måten, da hadde han ikke gitt sitt liv for oss. Nei, Gud har gitt deg denne hustruen. Han la henne i dine armer og sa: Nå er hun din. Elsk henne og hold deg til henne! Og da betyr dette tusen ganger mer enn alle de skjønneste egenskapene hos en kvinne.

For det andre gjorde Kristi kjærlighet ham og forsamlingen til ett, som apostelen her også straks tilføyer: «Vi er lemmer på hans legeme, av hans kjød og av hans bein». Derfor, tilføyer apostelen, er også mann og hustru blitt ett, «de to skal være ett kjød».

Men dette skjer ikke bare som en frukt av kjærligheten. Det grunner seg egentlig på Guds tanke da kvinnen ble skapt. Tenk bare litt dypere på den underlige beretning om dette i 1Mos 2. Først leser vi om hvordan Gud skapte kvinnen av ett av mannens ribben, og hva som var det første mannen utbrøt da han så kvinnen: «Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt». Og like etterpå leser vi det første Gud uttalte om ekteskapet: «Derfor skal mannen forlate sin far og mor og være knyttet til sin hustru, og de skal være ett kjød».

Slik har også Kristus selv omtalt saken da han minnet fariseerne om hvordan Gud har innstiftet ekteskapet, og sagt at dette ikke skal oppløses: «Så er de da ikke lenger to, men ett kjød». Dette er da grunnen til det apostelen sier her, at mennene skal elske sine hustruer som sine egne legemer.

Og da virkelig som om de var deres egne legemer. For merk deg det han fortsetter med: «Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, og ingen har vel noen gang hatet sitt eget kjød» m.m. Burde ikke dette vekke mang en mann til å tenke seg om, og til å elske sin hustru mer?

For det tredje: Kristi kjærlighet var en oppofrende kjærlighet. Kristus elsker menigheten og gav seg selv for den. Derfor før og varmer han den. Og ikke bare det; han gir også sin menighet glade stunder, han oppmuntrer og fornyer den.

Slik skal også mannen gjøre alt for ikke bare å forsørge sin hustru, men også for at hun skal trives og glede seg. For alt dette gjør jo kjærligheten av seg selv. Kort sagt springer alle mannens plikter ut fra kjærligheten: «Dere ektemenn, elsk deres hustruer».

Men apostelen fortsetter: «og vær ikke bitre mot dem». Det er riktig at Gud har gitt dere makten og myndigheten, og hustruene er skyldige å underordne seg under dere. Men tro dermed ikke at dere menn kan tillate dere å slippe til et opprørt sinn, med harde ord mot deres hustruer. Nei, vokt dere selv! Apostelen Peter sier: «Dere menn, lev med forstand sammen med deres hustruer, som det svakere kar og som medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal bli hindret».

Vi er alle svake kar, «lerkar». Men kvinnen er likevel det svakeste karet. Hvordan skulle da mannen kunne vente en slik fullkommenhet hos henne at han aldri skulle oppdage noen feil? Han må derfor bruke sin makt med forstand, og aldri glemme at Gud setter kvinnen like høyt som ham selv, for også hun er medarving til livets nåde.

La det være sagt ennå en gang: Hustruen skylder å underordne seg under mannen, det er sant. Og du har makt til å befale. Men bruk din makt slik at du ikke skader det svake karet. Så ikke hennes sinn blir helt nedstemt og sløvet overfor deg.

Til toppen

30. august

Vær edrue, våk!  1Pet 5:8.

Mange Guds barn har mistet livet i Gud på grunn av likegyldighet med sitt åndelige liv. Våpnene blir lagt bort, nådemidlene blir ikke benyttet, troen får ikke næring, og gode gjerninger er en ikke lenger opptatt med.

Den første tiden på nådens vei var det så nødvendig å ta til seg av Ordet; lese, høre, tale og skrive om Kristus, om troen, om nåden, om kjærlighet og gode gjerninger. Og å tale med Gud i bønn og mettes av ham ved nattverdbordet. Da var alt dette dyrebart og herlig for hjertet.

Men etter noen år var ikke noe av dette så tiltrekkende lenger. Andre gjøremål ble mer maktpåliggende, nye hindringer oppstod. Djevelen sørget for at alt annet ble mye viktigere. Og innbilte dessuten sjelen at nå visste han jo alt han trengte å vite, som han nå kunne leve en stund på, så ville nok Gud oppholde livet.

Greier så djevelen å føre mennesket bort fra Ordet, så kan han siden føre det hvor han vil og innbille det hva som helst. Dette er veien til alle slags avveier, åndelige sykdommer og fall. Snart ser mennesket ikke mer synd hos seg selv enn det fornuften sier er galt. Snart tror han ikke mer om nåden enn det han synes kan passe. Men når syndserkjennelsen dør, greier han seg likevel med den trøsten han har. Og så er han snart på ny tilbake i sin naturlige tilstand.

Den som er likegyldig med sitt åndelige liv, bryr seg ikke om å leve sitt liv i overensstemmelse med Ordet, og lytter heller ikke til Åndens stemme. I begynnelsen ville en kristen gjøre alt Herren befaler oss å gjøre, og var opptatt med å gjøre alle en kristens plikter. Selvsagt kunne han ikke oppfylle alt, men var innstilt på og strevet for å leve mest mulig opp til dette. Og når han mislyktes, anså han dette som synd. Da måtte han be Gud forlate ham dette, og be om nåde og kraft til å gjøre det bedre.

Nå, derimot, setter han selv sine mål for livet; hvor mye han kan og skal gjøre. Alt det andre er han totalt likegyldig overfor, tenker ikke mer på det. Og når han slik altså ikke strekker seg etter mer enn det han lett kan greie, blir resultatet selvfølgelig at han ikke får noen fall som han angrer. Snart er han så god som han vil være. All selvgodhet kommer nemlig bare av latskap og likegyldighet, og av at en glemmer Guds hellighet og budenes åndelige krav.

Og når så menneskene er blitt fornøyd med seg selv, ikke lenger kjenner på skyld og fall, hva er det da igjen av troen og hele det åndelige livet? Hvor mye betyr da Kristus for dem? Bare et drømmebilde, eller kanskje en helliggjører. Men ikke en stedfortreder ved Faderens høyre hånd. Kanskje en konge som en skal bekjenne, lovprise og opphøye. Men som i hjertets dyp ikke er så viktig, så kjær og uunnværlig som en stedfortreder burde være, der han står for Guds åsyn for oss og alltid er vår éneste rettferdighet.

Kort sagt: Frelseren, Forsoneren, har mistet sin rette verdi og egentlige embete for hjertet vårt. Er ikke lenger vårt hjertes sanne liv og trøst. Er det bare i vår fantasi og i munnen. Når begynnelsen; omvendelsen og syndserkjennelsen, er borte, så er alt det andre falskt. Det er på denne veien en kristen forvandles til en fariseer.

Likegyldighet med ens åndelige liv fører også til et annet sørgelig resultat; denne tomheten i sjelen, denne lunkenheten og selvsikkerheten, som igjen åpner alle porter for djevelen og hans hær. Når der ikke lenger er noen strid eller seiersfryd. Ingen synd, ingen nød, ingen bønn, ingen fryd over nåden. Kort sagt; ikke lenger noe sant kristenliv. Da står vi også som fremmede overfor den levende kristendom. Finner ikke at den har noe spesielt å gi oss, annet enn tomhet og tunge krav.

Det er denne tilstanden Kristus skildrer med at «huset er feiet og pyntet». Der møter djevelen opp og gir sjelen noe å foreta seg, noe som fyller tomheten, en avgud eller en syndig nytelse som ser så fristende og ufarlig ut. Dette smaker nå spesielt godt etter fasten, da alt etter hvert ble så tomt og innholdsløst. Der var ingen levende kristenliv, ingen skatt, ikke noe som helst hjertet kunne fryde seg over. Og menneskehjertet er slik at det alltid vil ha noe å fylle seg med; en skatt, et fellesskap.

Men når det da ikke lenger har skatten, når gleden over nåden, samfunnet med Gud og Abbaropet er opphørt, da smaker alt dette nye riktig godt. Da suger hjertet til seg det djevelen har å by på, som en tørr svamp suger vannet til seg. Og da kommer den sterke med sine lyster og avguder; vennskap med verden, verdens ære og berømmelse, jordisk gods eller lyst. Og han har med seg sju andre ånder, verre enn ham selv, og går inn og bor der.

Det er sant at enhver sann kristen har grunn til å bebreide seg for mye likegyldighet og forsømmelser i ens åndelige liv. Men en skal legge merke til at det de da bebreider seg for, ofte bare er at de savner gode følelser. Men disse lever daglig et gudfryktig liv etter Guds ord, bruker nådemidlene, og strekker seg etter både å tro og elske. Og hvis en likegyldig ånd begynner å innta disse menneskene, lar de Herrens Ånd tukte og vekke seg opp. Da forskrekkes de, tar sin tilflukt til Ordet og søker nåde hos Gud til et bedre liv. Da ender det ikke med åndelig død.

Men går det derimot slik at en ikke dømmer seg selv for sin likegyldighet og sløvhet, eller ikke i tide lytter til Åndens advarsler, men bare lar det gå som det kan, - da fører det til fall og åndelig død.

Til toppen

31. august

La Guds fred råde i hjertene deres! Kol 3:15.

Det høyeste målet for hele Kristi forsoningsverk var at vi skulle ha fred med Gud. «Straffen ligger på ham for at vi skulle ha fred», «Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Så mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder».

Og Paulus sier det slik: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Slik taler altså Skriften! Skulle ikke da Guds fred råde i hjertet til hvert levende Guds barn? Eller er det ikke sant det Skriften sier, at når vi er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud?

Skriften kan ikke lyve. Men hva kommer det da av at denne virkelige fred med Gud er så sjelden en gjest blant oss?

Nå taler vi ikke om dem som ikke en gang vet hva sann fred med Gud egentlig vil si. Disse har enten så mye fred av et annet slag, så de aldri vil kunne få Guds fred. De lever i selvsikkerhetens fred. En fred som har sin bakgrunn i god helse eller en god stilling og velstand e.l.

Eller de har ingen som helst fred. De er vekket opp, men lever som jagede treller i vantro og lovtrelldom. Innvortes gnager en pinende vantro, frykt og en dårlig samvittighet. Disse burde legge merke til at de mangler noe helt vesentlig. For Skriften sier jo uttrykkelig at fordi vi er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud. Eller skulle Skriften kunne lyve? Forstår du ikke at du mangler den virkelige troen?

Men vi vil nå tale om dem som har fått motta troen og freden, og så på ny er sunket tilbake i ufred, frykt, mørke og trellesinn. Disse som sukker: «Jeg plages hver morgen. Våkner jeg, dukker frykten opp. Sovner jeg, er det angsten. Livet mitt er fullt av sukk».

Da er spørsmålet: Hva er årsaken til at selv troende sjeler ofte lever i ufred og kvaler? Svar: Det kan være at en kristen bare savner følelsen av fred. Han retter blikket mot Kristus og evangeliet. Men han får det bare ikke inn i hjertet på en slik måte at det gir ham liv og fred.

Dette er mer smertefullt enn det er farlig. Når bare han gjennom alt dette ennå kan si: «Likevel blir jeg, Herre, alltid hos deg. Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men du, Gud, er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid. Om du så lar meg vandre i dødsskyggens dal, er du likevel trofast, og alt skjer etter ditt ord».

Kan jeg altså fremdeles tale slik med min Gud, da er det ikke farlig. Da fører ikke denne ufreden til åndelig død, men til Guds ære. Da kan det hele bare skyldes at Gud skjuler seg, det kan være en nødvendig tukt. Eller en følge av en naturlig svakhet som ikke har noe med din sjel å gjøre.

Men hvis en ikke har noe som helst holdepunkt i Ordet, og tankene bare farer hit og dit, ser på syndene sine, på hva som kreves av meg og på hva jeg skal gjøre, da er det fare på ferde. Dette er vantro og trellesinn som kan føre til åndelig død, hvis en ikke snart får den rette hjelpen og trøsten.

Hva er det nå slike mennesker må gjøre? Først må de holde opp med all sin egen aktivitet. De må la seg dømme for all sin vantro og egenrettferdighet. De må erkjenne hvordan de med alt dette har foraktet den kjære Frelseren med alt han så fullkomment har gjort og lidd for oss, og alt han har gitt og lovet oss både i Ordet og sakramentene.

De må våkne opp og bli klar over hvordan de bare går og stirrer på seg selv, sine synder og sine følelser. Og at deres synder nå gjelder mer for dem enn hele Kristi fullbrakte verk. At deres tanker, følelser og meninger nå betyr mer for dem enn alle Guds vitnesbyrd, både Åndens, vannets og blodets! De må bli klar over at de bare går og mener og tenker det ene og det andre, og venter svar på sitt hjertes sukk ut av luften. Mens Herren selv har svaret klart i sitt ord og sine sakramenter.

Derfor, når du ikke har fred med Gud, når det er mørkt og tungt i hjertet ditt, da sett deg ikke ned og tenk fram og tilbake på hvordan det står til med din sjel og om du eier Guds nåde. Begynn heller ikke å bearbeide hjertet ditt, for på den måten å få det bedre med Gud.

Nei, hør, les, studèr evangeliets ord, samtidig som du ber Gud åpne hjertet ditt, og ber om troens gave. Bare du da får øynene åpnet, så du ser Guds herlighet i hans evangelium, så vil du også få en usigelig stor fred.

Det er syndene våre, tvilen både på om vi er rett omvendt, og vår egen oppriktighet, som i størst grad forstyrrer freden og anfekter oss. Men nå sier apostelen at «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død mens vi ennå var fiender».

Hvis min anfektelse og nød er om jeg virkelig er rett omvendt, og jeg derfor ikke tør tro, så sier altså apostelen at vi ble forlikt med Gud mens vi ennå var fiender, -. Ikke da vi ble omvendt og dermed Guds venner! Og at det skjedde ved hans Sønns død! - ikke ved vår omvendelse, anger og tro!

Det er altså om å gjøre at jeg tror at hele verden i Kristi død ble forlikt med Gud. Tror at i samme øyeblikk som denne nåden får innta hjertet mitt og blir dets trøst, eller i det minste det hjertet lengter etter, så er jeg straks rettferdig og frelst. At jeg altså tror på en nåde som er ferdig for hele verden. Kan jeg bare tro dette, da vil jeg jo få en stor og dyp fred som fortrenger uroen og anfektelsene.

Og når et menneske, hvor anfektelse og tvil har gått både på hans synd og hans omvendelse, får denne trøsten, da er der både omvendelse, tro og helliggjørelse av rette slaget.

Til toppen