Første del 1 til 15 august Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1. august Dere som frykter Herren, ha tillit til ham, og dere skal ikke miste deres lønn.
Sirak 2:8. Her spør noen: Hva er så den rette frykt og tillit til ham? Svar: Din frykt og din tillit må være en frukt av at du vet hvem Gud virkelig er. Vi
må altså kjenne Gud rett. Da har
vi også straks den rette gudsfrykt og tro. Er vi lettsindige og selvsikre,
kommer det bare av at vi ikke vet, tror eller erkjenner hvem og hvordan
Gud virkelig er. Hvis
vi virkelig skjønte og trodde hvor stor og allmektig Gud er, hvor hellig
nidkjærhet han har mot all synd, hvor sannferdig han er i alle sine advarsler,
hvor nær oss han er, så han ser alt, og hvor nådig og trofast han er m.m.
- Da ville vi sannelig både frykte ham og ha vår tillit til ham. Alle
disse Guds egenskaper burde vi kunne se med våre egne øyne i hvordan han
dømmer. Vi kjenner dem både fra ordet og mang en erfaring. Og hvis vi
så også tar med det han selv så ofte formaner oss til i sitt ord, om hvordan
vi skal frykte og ha all tillit til ham, så blir svaret dette: Vi skal
frykte og elske Gud og ha all vår tillit til ham, i den grad at vi ikke
frykter noe som helst annet. Hvor fryktelig det enn i seg selv måtte være.
Vi
skal altså overhode ikke frykte noe som helst annet enn bare Gud. Samtidig
som vi ikke skal ha noen tillit til noe som helst annet. Hvor sterkt,
utmerket og pålitelig det enn må se ut til å være. Nei, ikke til noe som
helst annet enn til Gud. Da
blir Herren vår eneste Gud. Da blir det ham alene vårt hjertes frykt og
tillit er rettet mot og opptatt med. Men
hvordan skal jeg forstå dette rett, at jeg ikke
skal frykte for noe som helst annet enn Gud? Det er jo tross alt
mange fryktelige ting på jord som en kan grøsse for bare ved tanken. Tenk
bare hvor mye ondt bitre og sterke fiender kan påføre oss! Eller tenk
hvordan det ville være å dø for en morders hånd! Tenk
om en skulle miste sitt syn eller sin forstand for resten av livet! Eller
bli angrepet av en forskrekkelig sykdom som er uhelbredelig. Kanskje bli
drept av et lyn, eller mangfoldige andre ulykker - ! Skal en ikke frykte
for slike ting? Jo,
det vil selvfølgelig alle gjøre som ikke har den allmektige Herren som
sin eneste Gud. Mens derimot den som virkelig tror, og lever i dette at
en levende, tenkende og allmektig Gud er nær oss over alt, -. Ja, den
som får sine åndelige sanser åpnet, så han ser og tror alt dette, han
vet at alt dette forskrekkelige ikke en gang kan røre ett hår på hodet
hans, uten at denne trofaste og allmektige Far har bestemt det. Hvis
han vil, rammes du av lynet, av sykdom, ulykke, plutselig død.
Men har han bestemt noe annet, kan intet av alt dette røre deg. Ser han
at det er nødvendig eller nyttig for deg at hjertet ditt på ny må knuses,
lide og blø, da sender han deg sorg. Kanskje du mister en du har kjær.
Kanskje du møter et ondt menneske som lyver på deg og baktaler deg. Men
vil han gi deg ro, så kan intet av dette ramme deg. Se
hvordan Kristus svarer Pilatus: «Du hadde ingen makt over meg, hvis ikke
det var gitt deg ovenfra!» Se hvordan David taler om den onde Simei: «La
ham bare forbanne! For Herren har sagt han skal banne David». Og når Jeremia
taler om mange slags prøvelser som å «undertrykkes», «dømmes på falskt
grunnlag» o.s.v., sier han: «Hvem er det som taler så det går i oppfyllelse,
uten at det er Herren som har befalt det? Går ikke både det onde og det
gode ut fra Den Høyestes munn?» Når
Satan får lov å plage Job, så er det Gud som uttrykkelig anviser måten
og omfanget. Ja, profeten Amos sier: «Når det skjer en ulykke i en by,
er det ikke Herren som har gjort det?» Og Herren selv sier det samme slik:
«De skal kjenne både ved solens oppgang og dens nedgang at det er ingen
foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Jeg former lyset og
skaper mørket, jeg gir freden og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt
dette». Men
den derimot som ikke
tror på denne éneste Gud, han har tusen ting å frykte på alle kanter.
Enten han ser hit eller dit vil han bestandig uroes. En dag frykter han
sykdom. En annen dag fattigdom, eller at noe han har kjært skal bli tatt
fra ham. En dag frykter han for onde mennesker som kan skade ham. En annen
dag at en kjær venn skal svikte ham. Får han en bekymringsfull nyhet,
så kjenner han ingen andre å vende seg til når verken han selv eller andre
mennesker kan hjelpe ham. For
alt dette er rett og slett den rettferdige straffen over dem som ikke
lar den allmektige Herren få være deres éneste Gud. Mens
derimot den som bare tror på en Gud, en
allmektig Gud, som er vår trofaste Far, får erfare hans salige
trygghet og fred.
2.
august Jeg
er Herren, det er mitt navn, min ære gir jeg ikke til noen annen, og heller
ikke min pris til avgudene.
Jes 42:8. Jødene visste fra Skriften at Gud hadde lovet å sende en stor, god hyrde for menneskene. For slik lød løftene: «Jeg skal oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem, min tjener David. Han skal røkte dem og være deres hyrde». Men
nå sier Herren i Joh 10 at denne hyrden som er lovet dem, det
er meg. Alle som er kommet før meg, og har gjort krav
på å være det, er tyver og røvere. Jeg
er den gode hyrden som er lovet dere. Dermed
ville Herren også lære oss at han er den
eneste virkelig gode
hyrden i åndelig forstand. Og han er den gode hyrde i den forstand at
det er ingen andre enn ham som er dette. En viktig sannhet, både som advarsel
og til trøst - ! Alle
kristne bør nemlig vokte seg for det avguderiet å bli hengende ved noen
underhyrde. Det er avguderi og en skadelig avhengighet, når du blir for
mye knyttet til et menneske. Det viser seg når f.eks. denne personen dør
eller flytter bort, og du med det har mistet all din trøst og støtte.
Eller den som er blitt din lærer viker av fra sannhetens vei, og du da
også blir dratt med bort fra veien. Tenk for en fare som ligger i dette! Nei,
en kristen må ha sitt éneste holdepunkt og hjertes tillit i Herren alene.
Slik at om han kommer til det mest gudsforlatte sted, der ingen varm hyrdes
røst lyder fra noe menneskes lepper, har han likevel nok bare med Frelseren,
og kan mette sin sjel med hans ord. Av hjertet kan han si med David: «Herren
er min hyrde, jeg mangler ingen ting». Og
om det skulle skje at den mest ypperlige lærer forkynner et annet evangelium
enn det Kristus og hans apostler forkynte, må du bare avvise det med denne
holdningen: «Jeg vet hvordan Kristus lærte og behandlet syndere. Jeg holder
meg til det. Han er den
gode hyrden. Ham vil jeg følge!» Å,
der er mange farer som truer trofaste underhyrder. De er opptatt med å
trekke sauene til den store overhyrden
som kjøpte dem med sitt blod. Men en av de største farene de opplever,
er når disse stakkars sauene etter hvert kommer i så stort avhengighetsforhold
til tjeneren at de uten ham er totalt ulykkelige, eller uten all trøst
og veiledning i sannheten. Når
et slikt avhengighetsforhold oppstår, må mang en trofast tjener rykkes
bort, eller ved et eller annet åpenbart fall miste sin anseelse. For at
sauene skal våkne opp, og ikke gjøre et menneske til Gud. For
så sier Herren: «Min ære gir jeg ikke til noen annen, og heller ikke min
pris til avgudene. Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser.
Jeg er den gode hyrde». Med
dette vil vi på den andre side selvfølgelig ikke godta dem som står fram
i en kald og selvsikker ånd. Som forakter alle de redskap Herren i sin
barmhjertighet har gitt sin menighet. Og som forakter det lys over Ordet
som Gud gjennom disse tjenerne har sendt til verden. I sin selvklokskap
tror disse bare sin egen ånd. De tror de har Guds Ånds éneste rette tolking
av ordet. Samtidig som de med dette selvsikre blikk forkaster slike herlige
redskap som Gud har brukt til å omskape hele sin kirke, og som gjennom
de rikeste frukter har Guds eget segl på at de er hans sendebud. Det er
langt fra denne selvsikre ånd vi nå opphøyer. Vi
avviser heller ikke Paulus når han roser galaterne, og taler om «den velsignelsen»
de hadde i sin tidligere tilstand da de tok imot ham som en Guds engel,
ja, som Kristus selv, og hadde kunnet rive ut sine egne øyne og gitt dem
til ham. Nei, selv en så brennende kjærlighet kan være det herligste tegn
på en rett kristen tilstand. Vi
vil bare advare mot avguderiet og slaveriet i et slikt avhengighetsforhold
som vi har skildret her. Som er så skadelig både for sauene og for underhyrdene.
Vi sier det samme som døperen Johannes: «Dere kan selv bevitne at jeg
sa: Jeg er ikke Kristus, men: Jeg er blitt sendt foran ham. Jeg er bare
en røst av en som roper i ørkenen. Den som har bruden er brudgommen -
Han skal vokse, og jeg skal avta». Og det samme som apostelen Paulus,
når han sa: «Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller
ble dere døpt til Paulus’ navn?» Av
slike bibelsteder ser vi hvordan selv disse hellige mennene også var utsatt
for denne plagen, at disiplene kom i et farlig avhengighetsforhold til
tjeneren. Vi skal da ikke bli overrasket om det samme skjer mellom oss.
Men vi skal vokte oss for det, som noe særdeles farlig for dyrkjøpte sjeler. Og
vi har mange herlige eksempler på hvor rikt det kan bli for en kristen
når ham mister (ikke forkaster, men mister)
én som har vært en god hyrde for ham, og han tvinges til å holde seg
ennå tettere inntil Herren selv og hans ord. For
akkurat da ser vi hvordan hans åndelige liv modnes til større fasthet,
som han tidligere ikke hadde. I tillegg fikk også hjertet en langt dypere
og mer varig glede. Og det skaptes i det nærmere kjennskapet han fikk
til Frelseren selv, som nå på en spesiell måte voktet den ensomme sauen.
Gjennom
slike erfaringer forstår og kjenner en seg ett med det Herren her sier:
«Jeg er Herren, det er mitt navn, min ære gir jeg ikke til noen annen».
3.
august Selv
om vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og kjenner
alle ting. 1Joh 3:20 Merk deg disse ordene: Gud kjenner alle ting! Derfor feller han en annen dom enn vårt hjerte. Hvordan
skal det oppfattes? Det skal vi snart se. Kristus sier at hans
legeme og blod ble gitt for oss. Er du ikke enig i at hvis du
virkelig fullt ut kunne tro og fatte hva det betyr at Guds Sønn gav sitt
legeme og blod for oss, så ville du begynne å rope av fryd og glede: «Alle
synder er jo mot dette ikke en gang som en gnist mot et stort hav!» Men
akkurat slik ser Herren det bestandig. I himmelen har Kristi blod alltid
den største verdi. Der gjelder det mer enn hele verden. Du og jeg har
så begrensede hjerter at de aldri makter å fatte eller beholde det som
altså er større enn hele verden. For våre mørke og skrøpelige hjerter
har Kristi blod svært liten verdi. Men for Gud har Kristi blod alltid
en umåtelig og usigelig stor verdi. Det
vet Kristus. Derfor kunne han si: «Den som er badet, er ren over det hele.
Også dere er rene». Du og jeg kan ikke riktig tro dette. Men Kristus tror
fullkomment at Kristi blod gjelder. Derfor kan han dømme slik vi nå har
sett. Tenk
grundig over dette! Så vil du, selv i den aller største syndenød, kunne
si til Gud: «Hellige Far! hvis du nå vil forkaste meg, må du først forkaste
din elskede Sønn og hans legeme og blod, som du har mottatt som løsepenge
for meg. Du kan ikke forkaste meg, så lenge du ennå godtar løsepengen!» Dette
er den egentlige grunnen til at nåden er uforanderlig. Men Johannes sier:
«Gud kjenner alle ting». Og det er ennå flere årsaker til at
nåden er urokkelig. Vi ser i Luk 22 at Kristus på forhånd visste at Peter
ville komme til å falle og fornekte ham. Da vet jeg at hvis denne svakheten
hos Peter hadde vært nok til at Kristus ville forkaste ham, så hadde han
jo allerede gjort det. Og da ville han jo aldri hatt grunn til å være
nådig mot ham. For helt fra begynnelsen kjente han til alle Peters svake
sider. Han trodde ikke et øyeblikk bedre om Peter enn han virkelig var.
Det
er en total avsporing hos oss når vi liksom tenker at Gud bare ser våre
tanker nå og da. Mens han har sett dem alle fra første stund av. Han ser
i et øyeblikk alt som bor i oss, alt ondt som kommer til å bryte ut gjennom
hele livet. Skulle han noen gang ville forkaste oss, eller bli trøtt av
oss på grunn av noe av dette, så
ville han jo aldri ha begynt med oss; å frelse oss, dra oss til
seg og benåde oss. Han
vet at vi hvert øyeblikk, de gode og de mindre gode, egentlig er akkurat
den samme. Hos en kristen er det to naturer, kjødet og Ånden, som alltid
kjemper mot hverandre. Det ene øyeblikket har Ånden overmakt, så herlig
at vi knapt merker noe til kjødet. Nå merker vi bare at liv, fred, kjærlighet
og gudsfrykt rår. Så kan vi oppleve at kjødet og djevelen igjen får overtaket
så grufullt at vi knapt merker noe til Ånden. Hvem merket i fristelsens
stund noe til Ånden hos Peter? Men så fikk igjen Ånden overtaket når han
«gikk ut og gråt bittert». Men
Kristus vet altså hele tiden at vi egentlig er den samme gjennom alle
disse situasjonene. Han lar seg ikke forville! Der Peter står og viser
seg så sterk og trofast, i hagen, vet Kristus alt nå hvordan han den samme
kvelden skal falle. Og det øyeblikket Peter faller, vet Kristus også da
at Peter i hjertet, i Ånden, er den samme trofaste vennen. Når skulle
han da ha noen grunn til å forkaste Peter? Å gripe dette hører med til
«den skjulte visdom». Men
ennå en gang slår vi fast at «Gud kjenner alle ting». Kristus taler om
de skrøpelige disiplene sine, som alle sammen i prøvelsens stund forlot
ham. Men han sier at disse en gang skal være i himmelen og sitte på tolv
troner og sammen med ham dømme Israels tolv stammer. Da er de fullstendig
rene fra all synd og skrøpelighet. Kristus vet at vi en gang, gjennom
en hel, uendelig evighet, skal være fullstendig rene. Fulle av kjærlighet
og hellighet, til hans ære og lovprisning i all evighet. Da
synes jeg vi med all fortrøstning, slik en eldre lærer skriver, kan si:
«Å, kjære Gud! Jeg ber deg at du i det øyeblikk jeg faller, vil se meg
slik som jeg en gang skal være i himmelen. Der jeg aldri skal synde mot
deg, bare elske og lovprise deg i evighet. Vil du derimot se på meg slik
som jeg er på jorden, da ser du en synder som hvert øyeblikk på dagen
i en eller annen form synder mot deg. Men ser du meg slik jeg skal bli
i himmelen, da ser du en hellig sjel som aldri i evighet synder mot deg,
men alltid og fullkomment elsker og lovpriser deg. Se meg i denne tilstand,
og bli ikke vred om du i tretti, førti eller femti år - som jo bare er
som to eller tre sekunder i evigheten -, ser meg kjempe i svakhet og skrøpelighet». Å,
måtte denne usigelige nåden få innta, styrke og fryde alle Guds barns
hjerter, så vi ikke elsker noe høyere enn denne kjære, omsorgsfulle Frelseren.
Da
blir den kjærligheten også den rette helliggjørelsens kilde og kraft.
For kjærligheten gjør allting lett, og «kjærligheten er lovens oppfyllelse».
Må Gud, for sin kjærlighets skyld øke vår tro
og vår kjærlighet!
4.
august Ved
loven døde jeg for loven.
Gal 2:19. Gjennom slike ord åpenbares hemmeligheten med vår frihet fra loven. Tilsvarende leser vi i Rom 7: «På samme måte, mine brødre, er også dere dødet (drept) bort fra loven», «døde fra det som holdt oss fanget». Legg merke til ordene dødet bort fra, og døde. Og
i samme kapittel viser apostelen hvordan det foregår, og hva det vil si
at vi ved loven dør («dødes») bort fra loven. Han sier: «Jeg levde en
gang uten lov, men da budet kom, våknet synden til live, og jeg døde.
For synden benyttet seg av budet og bedrog meg og drepte meg ved det».
Hva
betyr dette at «jeg døde ved loven», «Synden drepte meg ved loven»? Går
du til bunns i det spørsmålet, vil et dyrebart lys tennes for deg. Hvilken
død er det apostelen taler om her, når han i denne sammenheng sier: «og
jeg døde», «død ved loven»? Katekismen
taler om en tredobbel død: Den legemlige, den åndelige og den evige. Men
her er det tale om en fjerde slags død. For apostelen var jo allerede
før dette han omtaler, før «budet kom», åndelig
død. Hva mener han da her med ordet «død»? De som har erfart dette
vet det. De andre tror det ikke. Jo,
dette er noe som skjer hvis loven treffer mennesket på rett måte. Når
Guds hellige øye begynner å forfølge menneskets tanker og hjertets egentlige
hensikter med det det foretar seg. Da «dødes» (drepes/knuses) mennesket.
Og jo alvorligere og dypere den enkelte blir angrepet, desto før blir
de knust. Det
var den gamle fariseeren Saulus som ble drept, før en Paulus kunne reise
seg. Jakobs hoftesene måtte slites over i nattens kamp med den ukjente,
før han kunne si: «Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og min sjel er frelst».
Da fikk han et nytt navn. Og etter det gikk han aldri mer oppreist. Kort
sagt: Ta apostelens ord slik som de står. Da skjønner du hvem det var
som døde. Han sier: «Jeg
døde». Det var hans jeg,
hans aktive, selvvirksomme, egenrettferdige, selvhellige jeg
som i striden med synden stupte under loven. Loven
egget opp kampen i en konstant pådrivelse med krav og med anklager. Samtidig
som innbilningen om vår egen kraft, som sitter så dypt i oss og utgjør
selve sjelen i det gamle menneske, holdt oppe et seigt håp om å oppnå
seier i striden. Men alt sammen bidro bare til å utmatte ham mer og mer. Alt
dette skildrer han slik: «synden bedrog meg og drepte meg ved budet».
Nå er den knust, den gamle innbilningen om min egen kraft, om et menneskes
mulighet til å bli god og hellig gjennom loven. Og da ligger mennesket
der, fortapt, hjelpeløst og avmektig, ja, «død». Nå
har denne utmattede sjelen gitt opp alle egne anstrengelser. Gitt opp
å vente noen hjelp gjennom sin vilje og evne, sin bønn, anger, ja, alt
som overhode finnes i ham. Men
når så Guds evige råd til frelse og forsoning, når Kristi fullbrakte verk
blir åpenbart for dette utmattede menneske, «da
draes han til Jesus fram slik som han er, uferdig, lam, Da
synker sjelen ned i brudgommens - den andre mannens - armer, «for at han
skal tilhøre en annen; han som er stått opp fra de døde». Og nå får dette
mennesket i samme øyeblikk hele lovens oppfyllelse i ham som er «lovens
ende til rettferdighet for hver den som tror». Nå
lever bruden bare på hans rettferdighet og på hans omsorg i alle forhold,
og sier: «I hans skygge er det min lyst å sitte, og hans banner over meg
er kjærlighet». Her
ser du hvordan en sjel blir fridd ut fra loven, som også apostelen helt
klart uttrykker det: «Slik er da loven blitt vår tuktemester til Kristus,
for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet,
er vi ikke lenger under tuktemesteren». Riktignok
vekkes den gamle innbilningen opp tusen ganger, om at vi skulle ha noen
egen kraft. Vanligvis da i den finere formen som at jeg gjennom bønn og
Guds kraft kan og bør kunne være og gjøre det og det. Men avdekkes som
en adamittisk innbilning ved at det alltid er jeg,
jeg, jeg, - ikke Kristus, som hele tiden er midtpunktet for alle
tankene mine. Men
da blir jeg også på ny utmattet og dødet, til jeg igjen bare må synke
ned for min Frelsers føtter og la ham bli alt for meg. Og så lenge det
er dette som skjer, at jeg alltid på ny blir ført tilbake til Kristus,
er jeg tross alt ikke under loven, men under nåden. Av
dette kan du også forstå hvem som ikke
er under nåden, men under loven. Det er de som ikke er dødet/drept
av loven, slik vi nå har sett. Men ennå har et håp til loven, til egne
anstrengelser, sin aktivitet, sin bønn. De
er ikke blitt så fortapt, så knust fra håpet på noe som helst ut fra seg
selv, at de er blitt tvunget til å gi seg. Gi seg som fortapt, på bare
nåde. Med fullt forsett strever de ennå for å få seier, slik vi har nevnt,
gjennom noe de selv er med på. Blir
de midt i alt dette mer nedslått over seg selv, kan ofte situasjonen være
at «de er ikke langt fra Guds rike». Da gjenstår det bare at de gir oppe
alle sine anstrengelser, og at de så et øyeblikk får se Jesus «hvit og
rød» (Høys 5:10); at han blir åpenbart for dem. Men
hvis de ennå får stor trøst og selvtilfredshet av all sin kristelige aktivitet,
da er deres tro og bekjennelse om Kristus bare en del av deres egen rettferdighet.
Da er deres tro ikke en fortapt og mislykket synders virkelige tilflukt
til Jesus, men bare en ny, pen lapp på deres gamle klær. Da er de mer
fjernt fra den sanne nåden enn noen gang.
5.
august Ved
den tålmodighet og trøst som Skriftene gir, skal vi ha håp. Rom
15:4. Dette er Guds mål med Skriftens ord. Der skal vi ikke bare hente kunnskap for hodet, men spesielt finne denne nytte og kraft i livet så vi «ved tålmodighet og den trøst som Skriftene gir, skal ha håp». Ved
den tålmodighet og trøst som Skriftene gir, taler
om den tålmodighet og trøst Skriften holder fram for oss gjennom sitt
ord, som eksempel for hvordan vi skal leve. Men også hva disse Skriftens
ord og eksempler virker i
oss når vi tar Ordet til oss på rett måte. At
vi gjennom dette «skal ha håp», hvordan skal vi så oppfatte det? Først
må vi ha klart for oss at med «håp» menes de gjenfødtes håp om frelse.
At vi så ved den tålmodighet og trøst som Skriften gir, skal ha dette
håpet, det skjer særlig på den måten at vi selv i nød og trengsel leser
Skriftens løfter. Eller vi ser Skriftens eksempler på de mange som tålmodig
har holdt ut gjennom store og langvarige lidelser. De ventet på Herren,
og fikk til lønn en herlig slutt på prøvelsene. Så
gir jo dette oss trøst, «den trøst som Skriftene gir». Da styrkes også
vi til et liv i tålmodighet og utholdenhet mens vi venter på Herren. Og
vi styrkes i håpet om at etter all lidelse skal også vi få en salig utgang
på livet. Vi styrkes i troen på at Herren fremdeles er den samme trofaste
Gud som før. At han også skal vise oss samme nåde som fedrene, så vi,
når vi venter på ham, ikke skal bli stående til skamme. Ordene
«tålmodighet» og «trøst» sier oss at vi kommer til å få lidelser
og nød. For ellers behøvde vi jo ikke tålmodighet og trøst. Men
så er det også bare gjennom lidelser og nød tålmodigheten oppøves og vi
virkelig får smake Skriftens trøst. Uten lidelse og nød er all Skriftens
trøst helt kraftløs og unyttig. Det er i nød Skriftens trøst får kraft
og gir oss tålmodighet og håp. Men
dette skjer også utelukkende gjennom Skriftens
trøst. For flytter vi blikket bort fra Ordet, er det straks slutt
på det lyset vi fikk i nøden. Det er bare
gjennom den tålmodighet og trøst som
Skriften gir, at håpet styrkes gjennom trengslene. Vi til ta fram
noen eksempler, så kanskje vi straks får kjenne noe av den trøst Skriften
gir. «Dere
har hørt om Jobs tålmodighet», sier Jakob. Vi leser om Job hvor forferdelig
denne Guds venn ble plaget. Først ble alt han hadde kjært på denne jord
tatt fra ham. Så ble han «slått med smertefulle byller fra isse til fotsåle».
Deretter hånet og anklaget av sin hustru og sine naboer. Men så ser vi
hvordan Herren gjennom alt dette var hans trofaste venn. Og etterpå gav
ham dobbelt av alle goder allerede her i livet, - i tillegg til det nådige
vitnesbyrdet at han var rettferdig m.m. Da
blir jo dette både en lærdom og en trøst om at også vi gjennom all lidelse
vil ha Guds inderlige vennskap. Og vil, når det behager Gud, få lindring
og trøst, og en herlig utgang på dette livet. Se
på Abrahams langvarige prøvelser, og hvordan også han til slutt ble så
rikelig velsignet. Gud hadde gitt ham løfte om at han skulle bli stamfar
til en veldig stor slekt. Likevel lot han ham gå barnløs til han gikk
i sitt hundrede år. Og
når han så endelig hadde fått «løftets sønn», så befalte Herren at han
skulle ofres som brennoffer. Her ser vi virkelig prøvelse! Og likevel
ser vi også her hvor herlig Gud oppfylte sitt løfte. Se for en stor og
særmerket slekt Abraham fikk, når selv Guds Sønn etter løftet skulle tilhøre
den. Men
vi minner om ennå et eksempel. David var «en mann etter Guds hjerte».
Men se hvor uendelig mye ondt og
bittert han likevel måtte gjennom! F.eks. når han, som var en hellig
profet, hadde så forferdelig store fall at han ble til åpenbar forargelse
blant Israels folk, og til spott blant de vantro. Se hvordan hans egen
sønn startet et opprør og drev ham bort fra tronen. Eller når han i overmot
foretok en folketelling og fikk en forferdelig straff for dette. Herren
slo det syndige folket med en pest hvor sytti tusen mennesker døde, og
David innså at hans synd var årsaken til dette (1Krøn 21). Og
hvem hadde mer oppriktig enn David ønsket å bli til den største velsignelse
for dette folket? Men her ser vi hvor store prøvelser Gud ofte må sende
sine kjæreste venner. Gjennom store fall i synd, etter nevnte overmodige
og selvopptatte folketelling, måtte jo David nå bare se seg som den største
ulykke for dette folket. Og
likevel var den samme David ikke forkastet. Men hadde så stor nåde hos
Gud at Guds Sønn skulle bruke Davids ord for å uttrykke sine dypeste følelser,
ja, selv i sin bitreste lidelse på korset. Slik
har vi Skriftens trøst. Gjennom slike eksempler blir vi virkelig styrket
i håpet. Vi styrkes til selv i våre mest smertelige prøvelser å beholde
tilliten til vår underlige, men trofaste Gud. På
samme måte retter Det nye testamente først og fremst vår oppmerksomhet
mot Kristi lidelse, hvordan han ble plaget, og etter all sin smerte gikk
inn til herligheten. For at vi «med tålmodighet skal løpe i den kampen
som er lagt foran oss», sier apostelen, som fortsetter: «mens vi ser på
Jesus, som på grunn av den gleden som ventet ham, led tålmodig på korset
og nå sitter ved Guds høyre hånd. Tenk på ham, så dere ikke skal bli trette
og motløse i deres sjeler». Slik
har vi Skriftens trøst. Der kan vi lære tålmodighet, og få et urokkelig
håp til vi er framme. 6.
august Kjemp
for å komme inn gjennom den trange port!
Luk 13:24. Hva er egentlig det dypeste målet for all vår åndelige kamp, for vårt studie og vår lesing? Er det ikke frelse og evig liv? At vi her i livet skal ha det rett med Gud, og i døden gå hjem til Gud, og alltid få være med Herren. Burde
vi ikke da stoppe litt opp, tenke oss om, og undersøke om vårt åndelige
strev er av et slikt slag at det virkelig fører til dette salige målet?
Så vi ikke skal «løpe som på det uvisse, ikke som en som fekter i løse
luften»! For
mange vil det da bli nødvendig først å undersøke om til og med alt
åndelig strev og aktivitet egentlig fører til målet. Om ethvert menneske
som på hvilken som helst måte søker Guds rike, virkelig også skal komme
inn - ! Eller om det bare er en
éneste vei til livet. Deretter
må vi så undersøke om vi selv
virkelig er på den eneste, frelsens, vei. Så vi med glede kan se årene
går mot slutten på vårt liv. Eller om det må en omvendelse til, til et
annet liv, før vi kan dø en salig død. Det
er en forferdelig ulykke hvis vi ikke får nåde til å stoppe opp for å
få avklart dette spørsmålet. Forferdelig om vi bare i kjødelig, selvsikker
lettsindighet bare selv avgjør denne saken, uten å prøve den innfor Herren! Men
den som får nåde til å stoppe her og være oppriktig mot sin sjel, må vokte
seg vel mot å søke svaret på spørsmålene sine i løse luften. Ikke bare
sette seg i en krok og bare tenke og grunne, eller vente på svar i sitt
eget hjerte. I så viktige spørsmål må du heller ikke nøye deg med andre
menneskers oppfatninger. Her
må du bare rådføre deg med Herrens egne ord, som skal dømme på den siste
dag. Med dette for øye vil vi ta fram noen tankevekkende ord fra Kristi
egen munn. Gud gi oss nåde til å merke oss hva han taler til oss! «Kjemp
for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier dere: Mange skal
søke å komme inn, og ikke være i stand til det». Det alvorlige spørsmålet
her blir: Hva betyr dette? Hvordan kan det skje at selv slike som søker
å komme inn gjennom den trange porten, likevel ikke skal kunne få det
til? Heldigvis
har Herren også forklart dette. Og Skriften viser oss to årsaker til det:
For det første at mange skal søke Guds rike, men ikke med nok alvor til
at de kommer inn gjennom den trange port. De
er til en viss grad vakt, men ikke helt vekket opp. De vil ha Gud og hans
nåde, men også verden og dens vennskap. De vil tjene to herrer. De gir
nok opp enkelte synder, men vil holde på andre som de aldri vil innse
er synd, men heller forsvarer dem. Kristus
sa: «Hvis noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, hustru og
barn, brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan han ikke være min
disippel. Han likner en mann som begynte å bygge et hus, men ikke var
i stand til å fullføre det». Han har da selvsagt lagt ned en enorm innsats
og kostnad, men får ikke noe som helst igjen for det. Der
var en rik ung mann som ville følge Jesus. Men det var ikke mulig, samtidig
med å beholde rikdommen hans. Og når han hørte at han måtte gi den fra
seg, gikk han bedrøvet bort! Slik
går det for mange. Å, for en tilstand, å gå
bedrøvet bort! De var så nær himmelens port! De så Herren,
og elsket han også på en viss måte. Men var tvunget til å gå bort fra
ham fordi de ikke kunne forlate alt for hans skyld! Disse søkte
å komme inn, men kunne ikke/var
ikke i stand til det. Men
andre går bort fra Herren ved at de finner en
falsk trøst. De tror de er hans, men vet ikke hva en ny fødsel
er, og mangler totalt alle den nye skapningens kjennetegn. Så
er der noen som for alt i verden ikke gir opp å søke. De tror ikke ennå
at alt er rett med dem, men de utsetter alltid det med å gå inn gjennom
porten. De tenker på omvendelse og tro, men de kommer aldri til saken:
Det blir aldri noe av den omvendelsen de tenker på. Det
blir aldri et nå, da
de må søke nåde og forlikelse hos Gud, søke troens gave, troens
liv og fred. De bare utsetter og utsetter - til det er for sent. De utsetter
og utsetter det ene året etter det andre, og tror Herren alltid står klar
og venter på dem. Tror ikke han lukker igjen døren før de er kommet inn.
Etter hvert er de blitt så bedratt at de til slutt ikke er i stand til
å gå inn. Den
andre årsaken er langt vanskeligere å fatte. Den er selve «snublesteinen
og anstøtsklippen». Dette kan vi utdype slik: Mange skal kjempe så alvorlig
for å komme inn gjennom den trange port, at de er villige til å oppgi
alt; far og mor, ja også sitt eget liv. Men er ikke i stand til å komme
inn, bare fordi de ikke
er villige til å gi opp noe som betyr ennå mer for dem enn deres eget
liv. Det kan være deres egne
meninger. Eller de lever på sin omvendelse og helliggjørelse. Med
andre ord: De søker å gå inn gjennom den trange port, men vil ikke - hjelpeløst
- bli vist hvor den trange porten er. De går på, men støter bare hodet
mot veggen der det ingen port er. Det
er disse menneskene Kristus skildrer med mannen som er kommet inn i bryllupssalen
uten bryllupsklær. Og de jomfruene som var i bryllupet, som hadde lamper,
og som gikk for å møte brudgommen. Men som ikke hadde olje på lampene.
De
hadde nok Kristus og troen i læren, i forstanden og i munnen. Men i hjertet er de opptatt med en annen vei, noe annet som er viktigere;
noe de selv «med Guds hjelp» skal være og gjøre.
7.
august Og
ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått
sin synd forlatt. Jes
33:24. Her ser vi at den syndsforlatelsen som ble kjøpt ved Kristi død, og som vi mottok ved troen, skal tilhøre oss i evighet. I den har vi en daglig og evig nåde. Den
skal altså ikke rokkes eller fratas oss på grunn av synden som henger
så fast ved oss, som tynger oss, og som dessverre også bryter ut i oss.
Så lenge vi ved troen blir i Kristus, skal vi hvert øyeblikk få eie en
og samme nåde hos Gud. Fordi nåden kommer ikke av gjerninger. Selv er
vi alltid like skyldige
til fordømmelsen. Men i Kristus er vi alltid like rettferdige. Alt
i Det gamle testamente omtaler Herren det nåderiket som gjennom Kristus
skal opprettes på jorden. I Jes 33 kaller han det «vår høytids by» og
«Jerusalem». Og sier så senere om denne byen at «ingen innbygger skal
si:
«Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt».
I
den åttiniende Salme taler Gud om sin pakt med Sønnen (pakten om en evig nåde over dem som Sønnen med sitt sonings blod kjøpte og
bevarer, de som tror på ham, og som her kalles «hans (Sønnens) barn».
Der sier han: «dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter
mine dommer, dersom de vanhelliger mine lover og ikke holde mine bud,
da skal jeg straffe deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger
med slag. Men min nåde vil jeg ikke ta fra ham, og jeg skal ikke la min
trofasthet svikte. Jeg skal ikke bryte min pakt, og det som har gått ut
over mine lepper skal jeg ikke forandre». Og
i Det nye testamente sier Johannes: «Mine barn, dette skriver jeg til
dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann
hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. Og han er selv soningen for
våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens». Vi
tar ikke her fram flere av de utallige trøstens ord om dette emne som
vi finner i Skriften, men vil nå bare se nærmere på det ene. I
dagens tekst sier Herren at i denne byen, i nådens rike, skal ingen innbygger
behøve klage og bekymre seg over at de er syke. For de har fått syndenes
forlatelse. Fra Herrens side ligger det jo i dette at syndenes
forlatelse jo i seg selv forutsetter at innbyggerne i byen har synder
og skrøpeligheter. For ellers var det ikke nødvendig med noen syndenes
forlatelse. Samtidig ligger det også i dette at syndene ikke skulle
tilregnes, huskes på eller straffes. For det heter forlatelse. Det som da er forlatt,
trenger vi ikke mer omtale eller engste oss for. For forlatt er forlatt!
«Ingen
innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin
synd forlatt». Dette
budskapet taler også til oss om et spesielt forhold når det gjelder de
enfoldige, oppriktige nådebarna. De tror nok syndene
deres er forlatt. Men samtidig er det noe
annet som de sukker og bekymrer seg over. Noe
som de kanskje ikke vil kalle for synd, som er en svakhet hos dem, en
mangel i deres kristendom, en feil, eller hva en skal kalle det. De
sier: Jeg tror nok at Gud
forlater alle mine synder.
Men jeg er så svak, jeg har den og den svakheten osv. Men nå samler Herren
i dette ordet alt under navn av synd:
«Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk». For folket som bor i den,
har fått sin synd forlatt». Og denne forlatelsen tar bort, eller skjuler, all
svakhet, så vi slipper si: «jeg er syk». Hvor
finnes en svakhet som ikke er synd? Loven krever jo hele mennesket; hjertet,
tankene, følelsene. Derfor anklager den også alt disse gjør, når det strir
mot Ordet. Og vi spør: Er ikke manglene i din kristendom synd? Er det
ikke synd å være likegyldig, være treg til å lese Ordet og be, feig når
det gjelder bekjennelsen osv.? Men
alt som er synd dekkes av syndenes
forlatelse. Det står ikke at Kristus sonet håndens
eller tungens synder,
men all synd i hele mennesket. Når du ved troen blir i Kristus, da
vil du også alltid lide
over synden i deg. Men når du da alltid våker, ber og strir mot synden,
da «er det ingen fordømmelse» over deg. For forlatelsen strekker seg over
alt du er og har. Over
dette emnet sier vår kjære Luther: «Vi bør ta denne læren sterkt inn over
oss. Så vi holder klart for oss at vår fromhet innfor Gud består i at
vi lever på syndenes forlatelse. Det menneske som vil ha med Gud å gjøre,
må vite at verken dets synd eller dets fromhet gjelder for ham». Når
det angår noe jeg skal gjøre, tenke, tale eller leve overfor Gud, eller
overfor mennesker, da vil jeg leve et rett kristent liv, vokte meg for
synden og gjøre flest mulig gode gjerninger. Men
straks spørsmålet er hvordan jeg har det med Gud, om jeg lever i hans
nåde, eller hvordan jeg skal få den, da vil jeg ikke være noe annet enn
en synder. For at dette budskapet om syndenes forlatelse også kan gjelde
for meg. Og
da vil jeg dristig, i troen, si: Har jeg
synder, så har Kristus
rettferdighet. Hans hellighet er min hellighet. Nå er jeg på den plassen
der syndene ikke kan nå meg. Slik
er det nådens rike, den herlige byen, som Herren talte disse ordene om:
«Ingen innbygger skal
si: «Jeg er syk». For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt».
8.
august Slik
som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet,
slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.
Joh 15:4. Du klager over at «jeg er så kald, så maktesløs i kampen mot fristelsene. Jeg ser farene og bruker alle mine krefter, jeg leser formaningene i Bibelen. Men alt er like fruktesløst. Jeg er like kald og like svak». Hva
er da feilen? Jo, akkurat den samme som da du i din første omvendelse
satt fast i samme nød, nemlig vantroen.
Den kalde, døde vantroens tåke som omgir din sjel. Du kjenner ikke
Frelseren rett, du smaker ikke livets varme ved hans bryst, der du før
fikk liv og varme. Her
vil derfor hjelpemiddelet på ny være at du, akkurat som du er, bare kaster
deg i forlatelsens favn, - og
blir liggende der til du blir varm og sterk igjen. Det
betyr at du vender øynene dine bort fra deg selv, din elendighet og dine
synder. Og bare blir opptatt med Guds hjerte og Kristi forsonende blod
og forbønn for deg. - Helt til du igjen får den glede og fred som tidligere
gav deg kjærlighet og kraft til helliggjørelse. Å,
om det kunne skrives med gullskrift i alle Guds barns hjerter; at frelse
og evig liv hviler på ett éneste punkt: At vi blir
i ham som har elsket oss. For da skal det nok også bli et råd
med synden. La
oss i dette ta lærdom av et frafallent menneskes erfaringer! Det begynte
med at han av ren likegyldighet gikk ut i en synd som var forholdsvis
liten, - om noen synd kan kalles for liten. Men denne synden knuste likevel
troen og freden hans. Han forsøkte å gjenopprette dette gode forholdet
mellom seg og Frelseren ved å forbedre
seg, som i hans øyne var først å angre det han hadde gjort, og
vise oppriktig vilje til forbedring. Og så deretter søke nåde og forlatelse.
Men
hva skjer? Jo, fristelsen til samme synd blir bare sterkere. I samme grad
også vantroen. Og som
følge av den blir også avmakten
større. Så faller han på ny. Og nå får han bare dobbelt så stor grunn
til motløshet, og til bare høflig å fjerne seg mer og mer fra den rene,
hellige Gud. Slik
går da dette stakkars mennesket gjennom vantro skritt for skritt bort
fra den éneste mulige Frelseren, helt til han gir opp alt håp. Men så
må den urolige samvittigheten hjelpes. Derfor søker han nå en falsk trøst,
en unnskyldning for denne overmektige synden. Eller; tankene på hva han
en gang hadde, men nå har mistet, forsøker han å drukne i den allmenne
vantroen og verdens liv og lyst. Og slik slutter det. Nå er han død. Hva
var den avgjørende dødsårsaken? Jo, at han ikke straks etter å ha syndet,
søkte forsoningsnåden, rensingen i Lammets blod. Men i stedet selv forsøkte
å rette opp skaden. For merk deg dette: Vel var det ille at han falt i
synd, - selvsagt burde han heller ha våket og stridd til blodet mot det
onde. Men dette fallet kunne likevel vært legt, bare han straks hadde
søkt til legemidlet: nåden! For «Kristus har fått gaver for menneskene, også for
de frafalne»*.
At han på dette punktet lot fornuften og djevelen bedra seg, og tok feil
av veien til oppreisning, ble selve dødsårsaken. Her
ser vi igjen den smale veien.
Skal vi gå på den, er det nødvendig at vi før
vi synder, d.v.s. idet
vi fristes, eller allerede før
det skjer, «ferdes med frykt», og er redd for synden. Men at vi etter
å ha syndet, hvis vi har falt, frimodig går fram til nådestolen, lukker
ører og øyne mot fornuft og følelser, og bare kaster oss i nådens elv,
og renser oss der fra all urenhet. Faren
er at vi er altfor sikre og dristige før
vi synder. Men etter vi
har syndet er altfor mismodige og forsakte. Guds ord formaner oss til
å våke og være
edrue. Det betyr bl.a. at straks du merker den minste innbilning
hos deg om noen egen styrke, skal du frykte for å falle. På første tegn
til at fristeren nærmer seg, skal du frykte, og straks rope om hjelp.
Og så langt det er mulig der du er satt av Gud mellom mennesker, skal
du holde deg borte fra alle situasjoner, steder og mennesker som du vet
vil medføre fristelser. For
å be: «Led oss ikke inn i fristelse», og så samtidig frivillig gå rett
i fanget på fristelsen, er å spotte Gud og bevisst bedra seg selv. Men
så hører det også med til troen at vi straks vi har falt, ikke forsøker
å hjelpe oss selv. Men akkurat som første gang du søkte nåden, straks
skynder deg til soningsbadet med flekkene dine, og får renset klærne dine
der. Slik brytes avhengigheten av din fornuft, slik knuses og smeltes
ditt hjerte. Og du drives hver dag til Ordet og bønn. Det
som ikke disse midlene utretter, det gjør den
trofaste og underlige
Gud gjennom korset, hvis du ber ham om det. En oppriktig sjel sukker
ofte: «Det betyr ingenting hva jeg må lide, bare Gud fortsetter sitt verk
i meg. Å, måtte Gud selv døde mitt kjød. Selv mangler jeg kraften til
dette!» Og slike sukk hører vår trofaste Gud med glede. Når du da f.eks.
fristes til avguderi, så du begynner å knyttes til noe jordisk, svarer
han denne bønnen din med å ta dette. Og dette gjør han kanskje så følbart
at du gråter og klager. Eller han gir deg det du har lyst på, men styrer
alt så dette gir deg din største sorg. Kan
du ikke holdes i ydmykhet, - kanskje hjertet begynner å tenke stort om
deg selv -, slipper han en djevel på deg, lar deg falle i store fristelser,
ja, falle i synd så du knuses og skammer deg. For det er bedre at det
går slik, enn at du ble liggende
i overmot og store tanker om deg selv. For da ville alt være tapt. Regelen
er derfor alltid den: Så mye ydmykhet et menneske får, så mye helliggjørelse
og nådegaver får det også. Begynner du å bli ulydig mot Ordet, og det
ikke lenger betyr like mye for deg, så lar Gud deg falle i den helvetes
ild at du tviler på dets guddommelige opprinnelse osv. Bare du er oppriktig
i din vilje til å bli helliget, så skal nok din Gud også i sin nåde virke
det, - om enn kanskje på en ganske annen måte enn du trodde.
9.
august Tjenerne
skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer og til behag for
dem i alle ting...
slik
at de i alle ting kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære.
Tit 2:9-10. Her skal du merke deg hensikten apostelen har med sin formaning til tjenerne: «slik at de i alle ting kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære». Og
legg merke til: «være til behag for dem i
alle ting». Tjenerne skulle rette seg etter sine foresattes behov,
og ikke etter sine egne ønsker og vaner. I alle forhold skulle de ha som
mål å være til behag for sine overordnede. Slik har det da også vært praktisert
i den gamle og mer gudfryktige tiden blant Guds folk i Israel. Derfor
kunne David bruke dette forholdet med tjenerne som et forbilde for de
helliges liv overfor Gud, og vise hvordan troende tjenere skulle leve.
I
Sal 123 sier han så herlig: «Som tjeneres øyne følger sin mesters hånd,
som en tjenestepikes øyne følger sin husfrues hånd, slik hviler våre øyne
på Herren, vår Gud». Tjenernes øyne er rettet mot deres mesters hender,
d.v.s. at de er opptatt med hvordan deres herre vil ha det. Slik også
en tjenestepike er opptatt med å gjøre sin husmor tilfreds. Men
i Kol 3:22 sier apostelen i samme forbindelse at dette skal vi gjøre med
lyst, av et oppriktig hjerte, og for
Herrens skyld. Og dette like sterkt enten våre foresatte ser det
eller ikke. Han sier: «Ikke med øyentjeneste, som slike som vil gjøre
mennesker til lags, men i hjertets oppriktighet, fordi dere frykter Gud. «Øyentjeneste»
vil si at tjeneren er strevsom og pliktoppfyllende så lenge arbeidsgiveren
ser det. Men straks han
er borte, er likeglad og uoppmerksom. Dette er så stort et hykleri og
forakt for Guds nærvær at Herren selv vil måtte straffe det. Derfor
sier apostelen vi skal tjene i
hjertets oppriktighet og med
gudsfrykt, d.v.s. at vi gjør det for Herrens skyld, som framfor
hans ansikt. For han er jo til stede over alt. Han ser deres gjerninger,
hører det dere sier, og skal lønne dere etter deres gjerninger. Derfor
fortsetter også apostelen slik: «Og alt dere gjør, gjør det av hjertet,
som for Herren og ikke for mennesker». Men
han viser straks at hans mening ikke bare er at vi skal tjene som
om vi tjente Herren. Nei, tjenerne skal være seg bevisst at de
virkelig tjener Herren
selv, når det jo er på hans befaling de tjener sine foresatte. Og apostelen
fortsetter: «For dere vet at det er fra Herren dere skal få arven som
lønn. Dere tjener jo Herren Kristus». Her
har vi så den store grunnvollen for både en tjeners plikter og for oppmuntringer:
Dere tjener jo Herren Kristus!
Å, måtte vi virkelig få se dette! Det ligger en hard og tykk hinne
over øynene våre straks det gjelder å se Herrens ord og veier. Det er
en djevelens makt over våre sinn som gjør at vi ikke kan se alt dette
herlige. Her
sier apostelen at menn og kvinner som gjør sin plikt der de er satt i
samfunnet ut fra vissheten om at de gjør det på Herrens befaling, de tjener
Herren Kristus! Ja, at de selv i de mest bagatellmessige sysler
tjener Herren! Men hvem
ser dette? Blir det ikke en dårskap for vår fornuft, det apostelen sier
her? «Tjener
Herren?», sier du. Nei, en enkel bonde, en vanskelig husmor, en problematisk
formann, ja, kyr, sauer og hester er det jeg tjener, og ikke Herren. Ikke
en gang en engel! Bare det å få tjene en engel ville jo være så altfor
stort. Jeg ville jo aldri driste meg til å be om noe så stort som å få
tjene selveste Herren Kristus! osv. Men
stopp nå litt, beskjedne tjener! Du sier at du bare tjener kyr, sauer
og hester. Det er sant nok. Men hvem har satt deg til dette? Er det ikke
den du er ansatt hos? Jo visst! Men tjener du ikke da disse som har gitt
deg oppdraget, nettopp i dette at du tjener dyrene, passer maskinene deres?
En tjener jo den som en oppfyller et oppdrag for.
Og
så spør jeg videre: Hvem har befalt deg å tjene og adlyde dine foresatte,
din arbeidsgiver? Det er jo Herren i himmelen! Tjener du ikke ham når
det er han som har befalt deg det? Tjener du ikke Herren nettopp ved at
du tjener disse hans skapninger; en bonde, en husmor, en arbeidsformann?
Disse er vel like mye Guds skapninger som de dyrene du nevner er bondens.
Tror du ikke Gud, som skapte bonden din, er like nidkjær for at han får
den hjelpen han trenger, som bonden er nidkjær for at dyrene hans blir
stelt? Hvis
øynene dine virkelig ble åpnet, og du fikk nåde til bare å se på Guds
ord og hvordan han styrer alt, så ville du få se at du ikke bare har så
stor en ære som å få tjene engler. Men at du virkelig tjener Gud selv
i det minste du foretar deg. Fordi det er Gud som har befalt deg å tjene
dine foresatte. Dette
er dyrebar lærdom for alle som er i tjeneste hos noen. Første lærdommen
er denne: Når det er Gud
som har befalt deg å tjene og være lydig, skal du ikke være opptatt med
hvordan din arbeidsgiver
er, om han oppfyller
sin plikt på alle områder osv. Din
plikt er uforandret den samme, fordi
du tjener Herren! For
det andre: Du er en kristen. Du vil gjerne gjøre gode gjerninger, men
synes dette blir helt umulig på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen
din. Og slik synes du livet ditt går til ingen nytte. Men da skal du huske
på at nettopp i denne arbeidssituasjonen din gjør du de beste gjerningene
når du for Herrens skyld pliktoppfyllende går inn i all denne tjenestens
ubehageligheter, og gjør det tålmodig, ydmykt og trofast mot dem du er
ansatt hos. For «du tjener jo Herren Kristus»!
10.
august La
Kristi ord bo rikelig i dere! Kol
3:16. Dette er hemmeligheten der livet i Kristus er friskt og varmt. Og slik bør det også alltid være. Der det er tilstanden, er denne formaningen ikke så påkrevd. Men
det kommer andre tider, når «brudgommen lot vente på seg. Da slumret de
alle inn og sovnet». Når dagen blir lang og ensformig, og kristendommen
en gammel lekse. Når treghet, lunkenhet og likegladhet, både for egen
og for nådesøsknenes sjeler, begynner å få overhånd. Det er spesielt da
denne formaningen er nødvendig. Så
lenge det ennå er litt olje igjen på lampen, elsker
fremdeles Guds barn denne formaningen, og skilles med det fra dem som
har et kjødelig sinn,
og som helt konkret strir mot denne apostelens lære. Men
selv om ånden er villig hos Guds barn, er kjødet likevel svakt og tregt.
Heller ikke på denne formaningen er de i stand til å «gjøre det som de
vil», til å leve etter den i like stor grad som de elsker den og erkjenner
hvor viktig den er. Å,
for et alvor! På den ene siden kjenner og erkjenner en at Kristi ord skulle
bo rikelig i alle kristnes hjerter og hus. Og innser samtidig at dette
bare i svært liten grad er tilfelle. Innser at innbyrdes læring og formaning
mange steder nesten er opphørt. Ser hvordan salmene, lovsangen og de åndelige
sangene disse stedene er stilnet. Eller kanskje synges, men nå ikke
til Herrens pris og
av hjertet,
men bare for mennesker og med munnen. På
den andre side erkjenner en hvor uendelig stor betydning denne formaningen
virkelig har. Erkjenner at nettopp dette at Kristi ord bor rikelig i og
blant oss er selve «universalmidlet» mot alt åndelig ondt, både hos den
enkelte kristne, og hos menighetene. Ja, for hele Kristi menighet på jord.
Når
en erkjenner hvor stor velsignelse det vil være for den enkelte kristne,
så vel som for hele deres omgivelse, om Kristi ord bodde rikelig hos og
i dem, og hvor stort tap når dette ikke skjer, -. Da blir en redd, når
en ser på denne formaningen og kjenner at en ikke har sterke nok ord til
å skildre, og ingen hjerter som er åpne nok for noe så viktig som dette.
Hva skal vi gjøre? Ta det til deg, om du er i stand til å gripe det. Vi
vil nå se nærmere på hva apostelen mener med denne formaningen. Det apostelen
formaner oss til her, er akkurat det vi, Gud skje lov, får erfare når
og hvor en Åndens vekkelse og et evangelisk trosliv tennes, der det Gud
har plantet blomstrer. Der
bor nemlig Guds ord rikelig i sjelene. Da leses, tales, synges, undervises
og formanes det, - alt sammen ut fra Guds ord. Og det skjer i hjertets
fryd, hvor de enn befinner seg, uavhengig av tid og sted. Så står da verden
overfor dette også i dag like uforstående, irriterte og hatske som jødene
på den store pinsedagen, da apostlene talte med nye tunger om Guds veldige
verk, og de sa: «De er fulle av søt vin». Her
ser vi hva apostelen mener når han sier: «La Kristi ord bo rikelig i dere
i all visdom, slik at dere underviser og formaner hverandre med salmer
og lovsanger og åndelige sanger». Og
det er jo også akkurat dette apostelen har som mål med denne formaningen;
at vi alltid skulle være like brennende i ånden, og at den første kjærligheten
alltid måtte være like brennende. Det
er også helt nødvendig for vårt åndelige og evige vel at vi alltid vokser
i nåden og i kunnskapen om Kristus. Derfor må vi aldri forsømme Ordet,
så det blir skjøvet til side. Men holde den hellige ilden brennende, og
utbre den, ved å lese, tale, synge, lære og formane hverandre ut fra Ordet.
For
i motsatt fall går det slik Jesus sa til menigheten i Efesus; at hvis
de ikke vendte tilbake til den
første kjærlighet, ville Herren flytte lysestaken fra sitt sted.
Dette
er derfor ikke noe en kan gjøre eller la være ettersom en selv har lyst
til, og likevel tro at en beholder livet. Hvis vi ikke vil ende i kjød
og den evige død, er vi hele tiden nødt til å holde det åndelige livet
oppe gjennom daglig å ta til oss av Guds ord. Som
et barn må ha sin mors melk, slik må også det nye menneske ha sin melk,
og det er «Kristi ord». En kristen må derfor med daglig flid bruke Bibelen,
og der mette sin sjel. Apostelen sier: «La Kristi ord bo rikelig i dere!»
Ikke som en gjest bare være på besøk for en kort tid. Men alltid
bo i dere, sier han.
Kristi ord skal smelte sammen med vårt innerste menneske, og bestandig
bo og herske der. Han
sier også: rikelig! Ikke
bare enkelte, korte tider. Men alltid, på ethvert sted og på alle mulige
måter. Om du ikke alltid har mulighet for å lese Ordet så mye, kan du
likevel tenke på det, tale
eller synge noen
Guds ord. På
samme måte som Herren sier vi skal innprente våre barn hans ord; vi skal
tale om dem «når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger
deg og når du står opp». På samme måte skal også vi alltid og alle steder
øve oss selv opp i Guds ord. Også når vårt legemlige arbeide ikke gir
anledning til å konsentrere oss spesielt om det.
11.
august Hvis
noen synder, da har vi en forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, han som
er rettferdig. 1Joh
2:1. Her taler apostelen til de troende, som han kaller «Mine barn». Han formaner dem til å ikke synde. Men straks tar han likevel opp den muligheten at det likevel kan skje at de synder; «Hvis noen synder». Men
hva sier han så om en som dette skjer med, at han synder? Hva skal et
slikt menneske tenke og gjøre? Apostelen vil at i samme øyeblikk må han
huske at han har en forsvarer (talsmann) hos Faderen; «Men hvis noen synder,
da har vi en forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, han som er rettferdig». Ånden
i apostelens ord synes å være: Mine barn, jeg skriver dette til dere for
at dere ikke skal synde, ikke være likegyldige, når dere nå er blitt renset
i Jesu Kristi blod, og har fått syndenes forlatelse (for det er dette
han har talt om like foran vår tekst). Nå skal dere være desto mer på
vakt, be og kjempe mot all synd. Men
det kan lett skje at kjødelig svakhet, verdens forførelse og djevelens
list fører dere til fall. For det vil aldri være mulig for dere å være
så på vakt at ikke disse fiendene
av og til kaster dere over ende. Og hvis da så galt skjer, så er dette
sikkert nok ille. Det ville selvsagt vært bedre om dere aldri hadde syndet
på denne måten, og dere har virkelig bare fortjent at Gud hadde forkastet
dere. Men nå skal dette likevel ikke skje. For dere har en forsvarer hos
Faderen, som er en stedfortreder for dere akkurat nå, når dere har syndet.
Ja,
det er bare for syndere han er en stedfortreder. For den som ikke har
syndet, behøver ingen forsvarer, forsoner eller stedfortreder. Gud vil
altså slett ikke at dere skal synde, men ennå mindre at dere skal miste
motet og gi opp. Derfor har han selv gitt dere en forsvarer. Men
Johannes bruker denne betegnelsen på Kristus: Han
som er rettferdig. Hva sier dette meg? Jo, selv om jeg er syndig,
så er Kristus rettferdig og hellig. Og det er nok. Hans rettferdighet
er min rettferdighet. Og
teksten vår fortsetter med at «han er selv soningen for våre synder».
For hvilke synder? Selvsagt for alle.
For ellers var det jo ingen hjelp for oss. Da var han død forgjeves. Men
Kristus har så visst ikke bare sonet enkelte
synder, men alle. Og
ikke bare tenkte og innbilte, men virkelige
synder. Ikke bare de små, men også de store. Ikke bare synd vi
gjør med utvortes handlinger, eller med tungen vår, men også med hjertet
og tankene. Ikke bare gamle synder, men også dem jeg sliter med i dag.
Eller som Luther frimodig sier: «Ikke bare overvundne og avlagte synder,
men også dem som ennå er sterke og mektige i meg». Sier
du nå: «Ja, Kristus er nok en forsoning for de helliges synder, som for
Johannes, Peter, Paulus og liknende. Men kan jeg være sikker på at det
også gjelder mine synder?» Da sier Johannes i fortsettelsen her: «Og
det ikke bare for våre, men også for hele verdens». Og da betyr
«hele verden» selvsagt ikke bare Johannes, Peter, Paulus og de andre hellige.
For inn under uttrykket «verden» hører alt som heter menneske. Undersøk
bare om du er et menneske. Så vet du at også dine
synder er sonet og tatt bort i Kristi død. Men,
kunne du så kanskje si; dette må jeg jo da ikke trøste meg med, bortsett
fra når jeg har levd etter Guds ord og ikke syndet! Hør! Apostelen sier
tvert imot: «Hvis noen synder, da
har vi en forsvarer hos Faderen». Legg nøye merke til dette lille ordet
da. Hele tyngden og betydningen
av denne setningen hviler på dette lille ordet. Vi
vil gjerne tro og verdsette forsoningens nåde. Men bare når vi selv har
vært litt bedre, mer andektige, har lest, bedt, gjort noe godt osv. Straks
vi har falt, eller forsømt bønnen og vært likegyldige, som alt sammen
er store synder, da får ikke Kristus med sin forsoning være nok for oss
- ! Da oppfører vi oss som om vi ingen frelser eller forsoner hadde. Eller
som om han bare var kommet for de rettferdige, bare var vår forsvarer
når vi selv er slik som vi bør være. Men
apostelen sier altså her det helt motsatte: Det er nettopp når vi har
syndet, forsvareren er der for å tjene oss. Følgen av dette er at de som
tror på Kristus, lever under en uavbrutt nåde, som ikke vakler eller svinger
slik som din egen daglige tilstand svinger. Dette
er da læren om den daglige og evige syndsforlatelse, slik vi finner den
åpenbart i alt Herrens ord. En lære så herlig og full av trøst at ingen
hykler eller falsk kristen burde få høre den. For «de forvender Guds nåde
til løsaktighet», som oftest fører dem i fortapelse. Og
likevel har vi ikke lov til å tie om den. Den skal tvert imot forkynnes
til trøst og frelse for fattige og fortvilte hjerter. Slike hjerter henter
også ny lyst og kraft til helliggjørelse i den overstrømmende nåden. Mens
derimot de som bare bruker nåden til større selvsikkerhet, til å bli i
synden, som ikke prøver å seire over synden, men heller unnskylder og
forsvarer den, - det er dem som «forvender Guds nåde til løsaktighet»,
og som gjør synd. Og
om disse sier Johannes i det samme herlige brevet, at «den som gjør synd
er av djevelen» - mens «hver den som er født av Gud, gjør ikke synd. Han
kan ikke synde (gjøre synd), for han er født av Gud». «Hvis
vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke
i oss. Men hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig,
så han forlater syndene våre, og renser
oss fra all urettferdighet».
12.
august Slik
som Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, slik blir også vår trøst
rikelig ved Kristus.
2Kor 1:5. I denne onde og jammerlige verden kan det lett skje at en kristen kan bli oppslukt av motløshet og mister freden, som er så viktig. For at dette ikke skal skje, er det så viktig å ha sitt hjertes anker, sin skatt og glede i Herren alene. Og at vi alltid fyller og styrker hjertet med våre dype, himmelske grunnsannheter, vår store fryd, vår herlighet og våre rikdommer i Herren. Det
er bare et faktum at mye usigelig bittert kan komme til å ramme en kristens
hjerte i denne onde verden, som med all grunn kalles en jammerdal. Hvor
mye lidelse og sorg har ikke syndefallet spredd ut over jorden; det mest
hjerteskjærende savn og sorg, den mest utrolige nød og smerte! Og
for en sjel som lever under Åndens tukt og bearbeidelse, betyr det en
stadig nød over synden som bor i ham, over en anfektet samvittighet og
alle Satans glødende piler mot et oppskremt og blødende hjerte. I
tillegg er vi omgitt av hele skaren av onde sjeler som går fiendens ærend.
Og hvor mange problemer og smerter kan ikke denne hæren påføre en fattig
flyktning som har våget å gå ut fra Babel og vitne om fordervelsen der!
Jo, her er visstnok sorg og anfektelser nok! Her er det sannelig nødvendig
med både en overmenneskelig og overjordisk oppholdelsesdrift, hvis vi
ikke skal miste all trøst, og gi opp på veien. Og likevel sier Paulus
at han ikke bare hadde rikelig trøst, men også en «usigelig glede i all
sin trengsel». Hvordan
kan dette skje? Hvordan kan en få så spesielt et sinn, at en kan glede
seg midt i trengselen, og til og med en usigelig glede? Ja, dette har
vi sett utallige eksempler på til alle tider. Eksempler på svake og skrøpelige
kristne som med et smil, og et glad og frydefullt hjerte kunne miste alt,
ja, til og med sitt liv. Hva
er hemmeligheten med å få et slikt sinn som er høyt hevet over alt jordisk,
få så totalt uavhengig en innstilling at all verdens ondskap og alle helvetes
makter ikke kan røve freden og gleden fra oss? Hør
nå, og legg godt merke til dette! Det skjer bare ved at du eier, og holder
levende fast i hjertet ditt, en så stor lykke at den fullkomment oppveier
alt det bitre som kan møte oss her på jord. Her
er hemmeligheten: Å eie denne lykken som overgår alt annet. Og da ikke
bare som noe en har en kald forstandens kunnskap om. Men med en levende
hjertets tro, og i full visshet. I
tillegg til denne store lykken må vi altså også ha fått Den Hellige Ånds
nåde i hjertet. Derfor sier også apostelen at glede og fred er Åndens
frukter. Men grunnen og måten vi får disse Åndens frukter på,
er at hjertet blir fylt av sin store lykke. Legg
bare merke til dette bildet: En virkelig lykkelig brud, som har vokset
opp i den dypeste fattigdom og vanære, skal nå gifte seg med en rik og
på alle måter god mann som elsker henne. Og hun elsker ham mer enn sitt
eget liv. Nå er hun på veg til slottet hans. Der skal hun forenes med
ham, og sammen med ham bli medeier til all den rikdom, lykke og glede
som venter henne. Hvor lett overser ikke hun
alt som skaper problemer på reisen? Hvor lett tar hun det ikke, om hun
til og med mister noe? Om
et sinnsvakt menneske langs veien kaster et sint blikk eller forulemper
henne med ord, er det ikke lange tiden dette tynger henne. Hun har nok
med sin manns kjærlighet og smilet han møter henne med. Så fullstendig
fyller hennes store kjærlighet hele hjertet hennes. Her
ser du at det som trenges, er bare at hjertet er fylt av den store lykken
som overskygger alt; å få leve forenet med Den Allmektige, og få eie hans
vennskap. Vite at en er utvalgt til et evig liv, til barn og arving i
himmelen, til herlighetens Herres brud. I hjertets tillit kunne lene sitt
hode til Frelserens bryst, og i full troens visshet kunne si: Min
venn er min, og jeg er hans. Ja,
dette er virkelig noe som kan gjøre vår glede «fullkommen», - d.v.s. ikke
så fullkommen som den skal bli i himmelen. Men slik den her i troens
rike kan være, hvor vi ennå er på vei til vår Herres slott, og ennå, i
denne jordiske hytten, bare ser og kjenner det som er rundt oss, i oss
og omkring oss. Men fordi vi samtidig allerede eier, og kan glede oss
over dette som vårt hjerte aller mest ønsker og søker. Derfor
synger vi:
Det
er en «fullkommen glede».
13.
august Jeg vet om gjerningene dine, at du har navn av å leve, men du er død.
Åp 3:1. Dette er en fryktelig situasjon. Her taler Herren om en finere og mer skjult form for hykleri. Et
menneske kan være uklanderlig på alle kristendommens områder. Ja, kanskje
en som skiller seg ut som en særlig god kristen. Som vet å tale både om
omvendelse og tro, om nåden og om helliggjørelsen. Og som også lever
overensstemmende med sin bekjennelse og etter god kristen skikk. Mennesker
som bare vurderer ut fra det de ser med sine naturlige øyne, kan altså
med god grunn anse en slik person for en god kristen. Men
på tross av alt dette kan det likevel i dette menneskets indre være noe
helt vesentlig som mangler. Han kjenner ikke det åndelige livet som kjennetegner
levende kristne. Kjenner ikke Herrens frykts Ånd som gjør at en blir mistenkelig
overfor sine egne påfunn, er redd for å bedra seg selv, er misfornøyd
med seg selv og lider under ondskapen i sitt indre. Alt
dette er lovens verk i et menneske. Og fordi dette mennesket ikke kjenner
til det, får han heller aldri kjenne den trøst og fred Jesus gir dem som
strever og bærer tunge byrder. Han
kjenner ikke den dobbelte trøstens salvelse et bekymret barn får smake
når det får forlatelse for syndene sine. Han har aldri den barnlige gleden
over evangeliet. Han bare ser forundret på hvordan denne gleden lyser
ut av de levende Guds barns øyne, og som preger livet deres. Likevel
leser han i Den Hellige Skrift om alle disse livstegnene, disse Åndens
frukter, som kjennetegn på et sant liv. Og på tross av at han selv mangler
alt dette, tror han fortsatt alt står rett til med ham. Lar seg ikke advare
av Skriftens klare kjennetegn, men tror mer på seg selv enn på disse.
Og lar alt være som før. Dette
må en vel kalle å «forvende Guds nåde til løsaktighet». Tenk: Ikke kjenne
igjen i sitt eget liv den skildringen Guds Ånd
gir i Skriften på et sant nådeliv, - og likevel bare fortsetter
som før, like rolig. Tror at den store og omfattende nåden skal dekke
over det som mangler på den måten. Det er igjen, om enn på en finere og
mer skjult måte, å «forvende Guds nåde til løsaktighet». Like alvorlig
som å leve i grove kjødets gjerninger, forkledd i nådens kappe. Her
er det ikke spørsmål om nåden ikke er stor nok til at all synd skulle
kunne forlates. Men saken er at i en slik tilstand er ikke hjertet ditt
rett for Gud. Du lever i en skjult åndelig død. Det er akkurat denne finere
form for å misbruke Guds nåde til løsaktighet Jesus på så avskrekkende
måte dømmer menighetens forstander i Sardes for: «Jeg vet om gjerningene
dine, at du har navn av å leve, men du er død». Merk
deg: «Du har navn av å leve»,
din bekjennelse og ditt liv gjør at du blir ansett og mottatt som en av
de levende kristne. Du er ikke av verden, den har ikke navn av å leve.
Du hører med i de levende kristnes flokk. Men - du er død.
Samme
skjulte død omtaler Jesus i Mat 25, om de ti jomfruene. Fem av dem var
kloke, og fem var uforstandige. Legg merke til at disse ti
var i alt det synlige helt like!
De var alle jomfruer, d.v.s. skilt ut fra verden og usmittet av verden.
Alle hadde lampene sine med seg. Alle gikk for å møte brudgommen. Og ingen
ante at noe som helst vesentlig manglet. Slik skildrer Herren Jesus her
en sjels tilstand. Men
der, inne i lampen, var det noe manglet. Og det noe så vesentlig at de
ble utestengt fra bryllupet for evig. De
hadde ingen olje! Det tente ikke, det brant ikke. Det var dødt!
Hadde disse stakkars jomfruene ant hva som kunne komme til å skje, hadde
de selvsagt undersøkt lampene sine på forhånd. Dette
skjulte misbruk av nåden er en fare selv for en oppriktig kristen, hvis
han mister den ånd som frykter Herren. For da gransker han ikke lenger
sin tros indre liv og kraft. Da er han bedratt, og fornøyd med kunnskapen
og et pent ytre liv. Han trøster seg med at det er et hav av nåde i Guds
hjerte, og altså likegyldig om han har nådens liv i sitt eget hjerte.
Når han slik begynner å bli fornøyd med seg selv, kjenner han ikke lenger
synden og striden i sitt indre menneske, og har da alltid lett for å tro. Det
er lett å komme inn på denne avveien hvis han blindt har vært opptatt
med faren fra den motsatte siden: Det å gjøre dette indre livet, denne
nåden i eget hjerte, til en grunn for tro og trøst. Han kjenner kanskje
den finere egenrettferdighetens villfarelse, som går på at en ikke må
ta til seg Kristi fullbrakte verk før en har nådens verk og liv i hjertet
sitt. Men
når han har lært å ta seg i vare for denne villfarelsen, kan han lett
komme til å gå over i den motsatte, så han i kjødelig selvsikkerhet ikke
bryr seg om apostelens formaning: «Ransak dere selv, om dere er i troen!» Men
hva er kjennetegnet på denne hemmelige død og likegyldighet som fører
til evig død? Jo, nettopp at du ikke kjenner så mye til din likegyldighet
og ugudelighet at det får drive deg til Kristus. Du holder deg nær til
ham bare med munnen, og ærer ham bare med leppene og med en sterk, død
tro. Men den troen har ingen tørst og hunger etter ham, ingen glede i
ham. Alt
dette stadfester sannelig at veien er smal, og gudsfryktens hemmelighet
stor.
14.
august Jesu
Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra alle synder.
1Joh 1:7 Du som er en virkelig stor synder; tenk over hvor mye du veier, i forhold til dette? Legg
merke til hva det er apostelen egentlig sier her! Så i alle fall noe av
storheten i hva dette veldige forsoningsverket gjelder, kunne gå opp for
deg når vi nå vil se nærmere på hvert éneste ord i dette dyrebare skriftordet. Legg
først merke til hvilken person det er tale om her! Jesu
Kristi, Guds Sønns, blod. Tenk - Jesus
Kristus - denne «kvinnens sæd» som Skriften forkynner at Gud for
lenge siden hadde lovet skulle komme, «Herrens salvede» (Kristus). «Hans
utgang er fra fordums tid, fra evighets dager». Det
var han som ble født i Betlehem mens englene sang i skyen: «I dag er det
født dere en Frelser i Davids by, han er Kristus, Herren». Og en engel
hadde sagt til Josef: «Du skal kalle ham Jesus. For han skal frelse sitt
folk fra deres synder». Det
er altså denne Herrens, Jesu
Kristi blod det tales om her. Tenk hva det gjelder! Tenk for en
kraft disse ordene ville hatt om det så ikke stod noe mer! Men
det står noe ennå herligere her. Apostelen vil markere hvor stor betydning
denne personen har. Derfor har han føyd til to viktige ord: Guds
Sønns - «Jesu Kristi, Guds Sønns blod». Se da på ordene: Guds
Sønn! Og legg nå merke til hva det er apostelen altså peker på! Å,
er det virkelig mulig! Er dette sant: Guds
Sønn! Og at Guds Sønn virkelig utgyter sitt blod for oss! Er dette
sant? Ja, er dette ikke
sant, da er ikke noe som helst sant i Guds ord! Men du kjenner nok at
dette er sannhet. Å,
tenk da over hva dette betyr, hvor mye det gjelder! Den store, allmektige
Herren, vår Gud, som i begynnelsen skapte hele verden og denne menneskeslekten,
- han har elsket verden så høyt at han har gitt sin enbårne Sønn, sitt
eget vesen. Har latt ham ikle seg vårt kjød, bli vår bror og stedfortreder. Tenk
for en person dette virkelig er! Herren Gud gav oss ikke en engel eller
en helgen, - for noe slikt ville ikke være nok, - men sin enbårne Sønn.
Sann Gud og av Gud, lik Faderen i guddomsmakt og herlighet. En slik person
blir altså sendt som frelse for barna som har falt. Det
er også veldig å legge merke til at dette legeme Sønnen ikledde seg, er
så klart forenet med guddommen at hans
blod i Skriften også kalles Guds
blod! Paulus sier nemlig: «Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn
for å vokte Guds menighet som han kjøpte med sitt eget blod». Tenk,
for en verdifull løsepenge! Himlene er hans henders verk, jorden og alt
som er på den har han gjort. Så mot ham er «alle mennesker bare som en
dråpe i et spann, og et støvgrann i vektskålen». En slik person er det
som gir seg selv, sitt blod og sitt liv som menneskenes frelse. Og
om dette blodet sier nå apostelen at det «renser
oss fra alle synder». Hva ligger det i dette «renser oss»? Hjelper det oss så vi blir renere i oss selv? Nei, det renser
oss, sier han. Renser
det oss fra lysten til
synd? Nei, det går ennå dypere; det renser
oss fra all synd! Ja,
fra den åndelige søvnens og treghetens synd? Nei, bruk nå bare øynene!
«Fra alle synder», sier han! Og
det gjør blodet? Ja,
blodet! Men
lærte ikke Johannes selv at Ånden
renser oss? Jo, men ikke i samme mening som Guds Sønns blod gjør det
her. Det er helt nødvendig at du først forstår og tror hva dette blodet
utretter, før du kan få noen Åndens
renselse. Hvis det var Ånden det her ble talt om, så hadde
renselsen betydd helliggjørelsen. Men det er blodet,
selve forsoningsmidlet, det tales om her. Det er altså forsoningens renselse, det at skylden utslettes, det dreier
seg om her. Det
er dette Kristus selv sa om sitt blod: «som blir utgytt til syndenes forlatelse».
Det ville gi liv og Ånd i hjertet ditt om du fikk nåde til å se hvordan
Guds Sønns blod alene renser oss overfor Gud fra alle våre synder, så
Gud selv sier: «Dere er rene». Først
ble all verdens synd utslettet i Kristi død. Apostelen sier uttrykkelig at Kristus «ved sitt blod på korset forsonet både det som er
på jorden og det som er i himlene». Så er da Gud forsonet/tilfredsstilt,
og ser alle mennesker som dyrebart forsonet. Slik at hans sendebud nå
på Kristi vegne ber menneskene: «La
dere forsone med Gud». Så
vil vi avslutte med det som er følgen av dette, og som teksten vår egentlig
dreier seg om: Hver éneste sjel som holder seg til Kristus, som lar seg
tukte for synd, men likevel holder seg ved nådestolen, han «vandrer i
lyset». Og er bare for det samme blods skyld innfor Guds øyne bestandig ren
fra alle sine synder. Slik
at alt det urene og syndige som ennå bor i kjødet hans, og dessverre daglig
rører seg i tanker, ord og gjerninger, aldri
tilregnes ham. For i Guds øyne er han hvert éneste øyeblikk ren
- utelukkende gjennom blodets evig gjeldende forsoningskraft. Han lever
som under et konstant nåderegn. Det er besluttet hos Gud at han skal aldri
tilregnes noen synd. For blodets forsoning gjelder for ham. Derfor er
han ren. Her
merker vi oss at dette blodet gjelder mer i Guds øyne enn i våre - ! I
Guds øyne er alt rent, der vi bare ser urenhet, straks noen er i Kristus.
Om ikke vi synes vi ser og tror så mye av blodets forsonende kraft, så
gjelder det helt og fullt hos Gud.
15.
august Takk under alle forhold! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.
1Tess 5:18. Hvilken mennesketanke strekker til, og hvilken tunge kan skildre alt det vi har grunn til å være takknemlige og lovprise Gud for? Hele jorden er full av hans ære. Alt
som øyet møter vitner om Guds godhet og storhet, og om hans kjærlighet
til menneskene. For alt som er på jorden er skapt for oss. Og videre tror
og bekjenner vi at han også har gitt sin enbårne Sønn for oss alle. For
at vi, som en uforskyldt gave, skulle motta det evige livet, «det riket
som er gjort ferdig for oss fra verdens grunnvoll ble lagt». Skulle
ikke hjertene våre bare være fulle av en evig og uopphørlig lovprisning
og takk på grunn av alt dette? Jo visst skulle hele vårt liv ikke være
annet enn lov og pris og takk! Alt som i meg er, sjel og sinn, hjerte
og tanker, ord og gjerninger, alt skulle lovprise og opphøye Herren. Er
ikke det bare rett og rimelig? Og
når så dette ikke skjer, men du tvert imot går der fullstendig kald og
utakknemlig, og kanskje til og med misfornøyd og utålmodig for de aller
minste vanskelighetene -! Er det ikke da rett at du bare fortjener at
Gud i evig vrede øyeblikkelig kaster deg i helvete? Ja, dette er noe Guds
barn ser og kjenner på, så de av hjertet stadfester at bare denne synden
er nok til at de hver dag har
gjort seg fortjent til helvete. Og
de som kanskje ikke bare er likegyldige og glemmer å prise Gud, men også
er misfornøyde og utålmodige i det som han sender dem, de bør vokte seg
vel. Så ikke Herren virkelig sender dem det de fortjener, fordi de ikke
er fornøyd og takknemlige med det de har fått. Utakknemlighet
er en så forferdelig synd både overfor Gud og mennesker, at det er blitt
sagt at et utakknemlig menneske er den tyngste byrde jorden bærer. Utakknemligheten
er det været som tørker ut alle Guds nådeskilder for deg. Det
ville jo være den mest rettferdige og enkleste måte for Herren Gud å lønne
utakknemligheten på, at han tok fra deg det gode som du setter så lite
pris på. Derfor bør vi i tide våkne opp for denne svære synden, og be
Gud om forlatelse og nåde til å dø bort fra alt dette. For, som vi allerede
har nevnt, så er tross alt Guds velgjerninger mot oss så mange og store
at hele vårt liv burde være en evig og uopphørlig lovprisning. Men
i tillegg til at takknemlighet er din helligste plikt overfor Gud, vil
du erfare at den også gjør deg til et lykkeligere menneske. Gjør ditt
sinn lyst og fornøyd, og din bønn varm og tillitsfull. Nå vil vi bare
gå litt nærmere inn på det siste. Hva
er grunnen til at så mange ellers alvorlige mennesker er så kalde, døde
og mismodige -, og har så liten trøst og tillit i bønn, når de opplever
tunge tider? Uten tvil fordi de begynner direkte med det de vil be om,
uten først å ha takket og lovprist Gud. «Jeg
undret meg litt», sier en mann, «når jeg leste Luthers alvorlige ord om
denne bakvendte måten å be på; at en først begynner å be, uten først å
takke og lovprise. Men nå har jeg gjort herlige erfaringer med hvor nødvendig
disse alvorlige ordene var». Luther
taler over Sal 18:4: «Jeg vil lovprise og påkalle Herren». Han sier: «Det
er umulig å forestille seg hvor kraftig et middel lovprisning til Gud
er når farer dukker opp. For så snart du begynner å lovprise Gud, blir
det onde straks mildnet, motet vokser. Og så vil du tillitsfullt påkalle
Gud. Derfor
har alle rette Guds tjenere voktet seg vel for ikke å begynne på noen
annen måte, eller i noen annen rekkefølge søkt trøst og hjelp mot det
onde - enn dette verset lærer oss: Ikke
først påkalle Herren, men først lovprise ham. Der
er mennesker som jamrer seg overfor Herren, men blir ikke hørt. De roper
til Herren, men der er ingen hjelper. Han svarer dem ikke. Hvorfor da?
Fordi da de ropte til Herren lovpriste de ham ikke, men var irritert på
ham. De har ikke fått se hvor herlig Herren er, men bare gjort seg en
mening om ham ut fra sin bitre erfaring. Ingen blir fridd ut fra det onde
ved bare å se på sin tilstand og gremme seg over den. Men ved å gi seg
over til Herren og se på hans godhet». Det
kan synes å være et vanskelig råd å følge, at en i nødens stund skal begynne
med å lovprise Gud. Men dette er noe som skal kjennetegne den renere troen
og den ekte bruden som elsker brudgommen mer enn alle hans gaver, som
opphøyer og lovpriser Herren
selv. Ikke bare når han gjør det vi synes er godt, men alltid
lovpriser ham for hva han er
i seg selv. Skjøgekjærligheten kan bare takke Herren for gaver,
men lovpriser ham ikke for hans egen nåde, miskunnhet og fullkommenhet.
Likevel
kan det også for Guds barn bli vanskelig, midt i nøden og bekymringens
mørke, da å løfte sitt sinn opp til Guds egen evige godhet og trofasthet.
Men forsøk da bare, når du er i dette mørket, å begynne å lovprise Gud.
Hvil ditt sinn i alt Gud er i seg selv; hans nåde, trofasthet og miskunnhet,
og alle de store stadfestelsene både Skriften og du og alle Guds hellige
har nettopp på dette. Så
vil du snart erfare at det letter, og etter hvert gi David rett i hans
ord: «Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du, den Høyeste».
|