Andre del 16 - 30 april Dato 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30
16.
april Alt
det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som
seirer over verden, vår tro.
1 Joh 5:4. Ellevte kapittel i Hebreerbrevet lærer oss hele veien det samme; hva de gamle ved troen har oppnådd, utrettet og lidd. Til slutt minner apostelen der om martyrene, hvordan de for Kristi skyld først hadde forlatt alt som de hadde kjært i livet; eiendeler, hus, hjem, far og mor, brødre og venner. Ja, de gav til slutt sitt liv, - alt sammen ved tro. Det
er dette som er å seire over
verden. For verdens fyrste, djevelen, og all hans ormegift; verden
og de verdslige med sin motstand og sine fristelser, kjødet med dets vare følelser overfor både lyst og nød, -.
Alt sammen slo seg sammen for å friste eller skremme dem til å vike av
fra veien og troskapen mot Herren. Men alt seiret de over. Og den seirende
kraften som overvant verden, var deres tro.
Det
dette ordet betyr, er dette: Et menneske som er født på ny er ikke trell under noen ting, og kan oppgi og forlate alt, og lide
hva som helst. Han er ikke trell under en eneste synd eller verdslig lyst.
Ikke en gang under uskyldige ting. At
han ikke er trell, betyr ikke at det onde ikke lenger finnes i ham. Heller
ikke at han ikke av og til kan overrumples og kastes over ende av synden.
Men det betyr at han ikke blir
værende i synden, ikke «gjør synd». Det er ikke lenger noe han
må fortsette med, som han ikke kan unnvære eller oppgi, - på samme måte
som en trell hver morgen må gå inn under samme åket til det samme arbeidet.
Slik hersker synden og verden over sine slaver. Selv om de nok ofte lider
under dette, og både sukker og gråter. Nei,
der det ikke er noen tro, der er det heller ikke noen seirende kraft,
ingen utfrielse. Der blir de alltid stående i det samme slaveriet, - når
det gjelder en eller annen bestemt synd. Men legg merke til at her taler
vi om «skjødesyndene» våre. For det går nok an å legge av oss mange utvortes
synder, uten noen nådens seirende kraft til hjelp. Men
den som er født av Gud, er ikke slave
under noen synd, om det så er en fristelse som alltid forfølger og
plager ham, og som han hver eneste dag må kjempe mot, våke og be. De som
særlig er slaver under synden, er disse som ikke verken strir eller ber
mot den, men til og med unnskylder og forsvarer den. Vi
sa at et gjenfødt menneske ikke
en gang er slave under uskyldige ting. Eksempelvis: Det er en
helt uskyldig ting, ja, en god ting som til og med er påbudt i Ordet,
at et barn skal elske sin far og mor. Men Kristus sier at den som er trell
i dette forholdet, som ikke kan oppgi sin far og sin mor for
min skyld, når det blir nødvendig, han kan ikke være min disippel.
Det
er en uskyldig ting å ha en eiendom, et gårdsbruk, en ektemakte etc. Men
når noe av dette får herredømme over menneskene, så de ikke kan komme
til bryllupet, eller til nattverden, ikke kan følge
Jesus, da fører det til døden for dem. Som
vi allerede har nevnt, gjør ikke troen og den nye fødselen at vi nå ikke
lenger har vår gamle natur og følelser, svakheter og kamper. Men at vi,
når det virkelig gjelder, seirer over dette og blir værende hos Herren,
som Asaf sier: «Mitt hjerte ble fylt med bitterhet, og det stakk meg i
mitt indre. Da var jeg forstokket og forstod ingen ting. Likevel blir
jeg alltid hos deg, selv om mitt kjøtt og mitt hjerte svikter». Det er
dette som er å «seire over verden». Men
så er kanskje situasjonen den at jeg nok er kristelig, andektig og gudfryktig.
Men når jeg blir stilt på prøve overfor en av mine skjødesynder, eller
en annen, i seg selv uskyldig, kjær ting, da består jeg ikke prøven. Da
kan jeg ikke la alt sammen fare, og bare ha min skatt og mitt alt i Herren.
Jeg følger isteden med den veien fristelsen drar. Forsøker kanskje å sette
finere navn og farger på mine avvik eller svakheter. Og blir dermed tvert
imot beseiret. Da har jeg ikke den rette Gud som mitt hjertes gud
og skatt. Jeg har ikke den nye fødsels og troens seirende kraft. «Alt
det som er født av Gud, det seirer over verden». «Og dette er de kristnes
kjennemerke, som en kan kjenne dem på, og vite at de er født av Gud. Det
skiller dem også fra de falske barna, som bare er opptatt med skummet
av Guds ord, men aldri har erfart dets kraft. Og som da også bare føder
misfostre som ikke har verken et rett gudfryktig liv eller kraft. Her
er det ikke tale om å være født av Gud, og så bare fortsette i den gamle,
døde og verdslige holdningen. Ligge under for synd og djevelens vilje.
Og leve som du var før, uten å stå imot djevelen og hele hans rike. Derfor,
hvis du ikke seirer over verden, men isteden selv lar deg overvinne, kan
du nok trøste deg til din tro og til Kristus. Men din egen gjerning vitner
mot deg at du ikke er Guds barn» (Luther). Du
vil være en kristen. Men samtidig vil du også stå på god fot med verden,
eller i alle fall med noen bestemte verdens mennesker. Hvis så dette ikke
er mulig uten at du også mer må tilpasse deg til deres liv og levnet,
så gjør du da også det til den grad at du dermed blir elsket og æret av
disse som ikke har noen som helst interesse av din
Herre, og ikke elsker og opphøyer ham. Hva
vitner da dette om? Så visst ikke bare om noen Peters fornektelse. For
det førte tross alt aldri til at han med det ble noen verdens venn. Tvert
imot gikk han ut og gråt bittert, og var før og etter dette en åpenbar
Jesu disippel. Nei,
det vitner om at verdslighet og utroskap mot Herren er den makt som rår,
ja, hersker i deg. Det vitner om at du mangler gjenfødelsens og troens
kraft. For vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Verken
Kristus eller noen av Jesu disipler, - så kjærlige, vennlige, viselige
og forsiktige de enn var -, kunne den kunsten; samtidig å være både Guds
og verdens venn. Alt det dere ber om i deres bønner, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere. Mark11:24. For å kunne be i tro er det ikke nok at vi bare gjentar Guds løfter om bønnhørelse med munnen. Men framfor alt at vi tar hvert eneste løftes ord til oss og grunner på dem i hjertet. Spesielt bør vi da stoppe opp for disse tingene: Først
hvilke egenskaper kjennetegner ham som har gitt løftet. Som
f.eks. Guds barmhjertighet
- at det er en enestående barmhjertighet, en evig og uforanderlig
barmhjertighet. At den er nøyaktig den samme i dette øyeblikk, like varm
og brennende som da løftet ble gitt. Videre
den makt han hadde som
gav løftet. At det er en guddommelig
allmakt. At «for Gud er ingenting umulig», at «Herrens høyre hånd
kan forvandle alt», «han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt
det vi ber om eller forstår». Og
til slutt også den sannferdighet
vi kan regne med hos ham som
har gitt løftene. At det er umulig at Gud skulle kunne lyve. At «han er
Gud og ikke et menneske». Ja, at han også, for å gi oss en enda større
overbevisning, har stadfestet løftene sine med en ed. For apostelen sier:
«Da Gud ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans
vilje er, gikk han imellom og stadfestet det med en ed». Disse
tre Guds egenskaper; hans brennende, kjærlige barmhjertighet, hans guddommelige
allmakt, og hans evige sannferdighet, utgjør, som en åndens mann sier,
det tredoble reipet som Gud gjennom sitt ord har firt ned til
oss fra himmelen. For
at hver eneste en som tar imot dette, og holder fast på det, alltid skal
frelses og hjelpes opp, om så «vannstrømmer skyller over meg». Ja, skal
også til sist med det samme reipet løftes opp til himmelen. For
det andre bør også troens bønn ha både som utgangspunkt og siktepunkt
vår mellommann, Kristus, som person, og hans gjerning. Troens
bønn må hele tiden ha blikket rettet mot hans fullbrakte verk, hvor høyt
Gud elsker sin Sønn, og alt det han har gjort og fullbrakt for oss. Og
så holde akkurat det fram for Gud i bønnen. Det er dette som er å be i Jesu navn! Og Jesus sa: «Alt det dere ber Faderen om i
mitt navn, skal han gi dere». Når
Moses ba, sa han: «Vær nådig overfor dette folks ondskap. Kom i hu dine
tjenere Abraham, Isak og Israel!» Og vi har en som er større enn Abraham,
Isak og Israel. Vi skal si: Kom i hu din tjener Jesus
Kristus, din elskede Sønn, vår Herre og den som har stadfestet
løftene. Og se for hans skyld
i nåde mot vår ondskap! Se ikke på oss, men på din Sønn. Vi er fulle av
skrøpelighet. I ham er, som du vet, vår verdighet. Fordi din elskede Sønn
har tatt seg av oss, forløst og kjøpt oss, og dermed gjort oss til sine.
Og fordi du elsker din Sønn og hans fullbrakte verk, ber vi: Vær oss nådig
for hans skyld! Ikke for
vår skyld, Herre. Nei, ikke for vår skyld, men for din Sønns skyld. For
bare han er velbehagelig for deg. Vær nådig mot oss, og gjør med oss etter
det du selv har sagt! For
det tredje bør troens bønn ha Guds
navns ære som mål. Vi skal si som David: «Hvem vil prise deg
i Dødsriket». Hvis du derimot frelser så stor og uverdig en synder som
meg, vil lovprisning opphøye deg i all evighet. For jo større synder du
forlater, desto mer viser du jo din barmhjertighet. Jo større nød og elendighet
du utfrir noen fra, desto større blir din godhet og din makt. Og like
stor som du viser din nåde, like stor skal også lovprisningen til deg
og ditt navns ære bli. Og
hva skulle ikke Gud gjerne gjøre for sitt store navns skyld! Derfor ba
også David slik: «For ditt navns skyld, Herre, tilgi også min misgjerning,
for den er stor». På
denne måten opphøyer vi Guds ære når vi minner ham om hans ord. Og hva
skulle han ikke da gjerne ville gjøre, når det er hans ære vi vil opphøye?
«Han kan ikke fornekte seg selv». Og dette er også det mest velbehagelige
for Gud vi kan gjøre mot ham. For jo mer vi tar Gud på ordet, og tror
ham, desto mer gir vi ham ære, slik det står skrevet: «Abraham ble sterk
i sin tro i det han gav Gud æren». Så
gjenstår det bare å anvende dette på oss selv, og gjøre bruk av det. Huske
hvilke løfter, og hvordan
de er gitt oss. Og så, i alle våre behov og bekymringer holde disse fram
for Gud i barnlig tro, mens
vi ber: «Gjør, Herre, som du selv har sagt!» Men
hvem kan telle alle de nådens rike ord vår himmelske Far har talt for
å uttrykke sitt hjertes kjærlighets rikdom mot oss? Som han ville bruke
for å dra de fortapte og skye menneskebarna til seg. Og med samme mål
har han også befalt oss å komme til ham i all vår nød, med bønn og påkallelse.
Og samtidig også gitt oss de konkrete løftene om at han vil bønnhøre oss. Han
sier selv: «Jeg skal fryde meg over dem, så jeg gjør godt imot dem». Han
befaler oss: «Kall på meg på nødens dag, så skal jeg utfri deg, og du
skal prise meg. Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne.
Bank på, og det skal bli åpnet for dere. Sannelig, Sannelig sier jeg dere;
alt det dere ber Faderen om i mitt navn, skal han gi dere. Igjen sier
jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, hva det
så er, skal de få av min Far i himmelen».
Du skal ikke drive hor. 2Mos 20:14. Også dette budet har Kristus forklart for oss (Mat 5), og det er en stor nåde. For ham må vi da lytte til, hvis vi vil bli frelst og salige. Jødene
hadde forholdt seg til det sjette budet på samme måte som med det femte;
De så bare på de grove, utvortes gjerningene, som her var ekteskapsbrudd.
For det sjette budet lyder egentlig slik: «Du skal ikke bryte ekteskapet».
Og
så brydde de seg overhode ikke om at hjertet var fullt av syndige lyster
og begjær, bare de kunne unngå at dette brøt ut i åpenbare handlinger.
Men da kom vår Herre Kristus med denne dype avsløringen: «Jeg sier dere:
Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor
med henne i sitt hjerte». Dette
er den dype utleggelsen av det sjette bud. Og i det lyset skal vi se på
dette budet. Først skal vi se på det forhold at selv om budet egentlig
lyder slik: Du skal ikke bryte
ekteskapet, så har dette budet altså så dyp åndelig betydning
at det ansees brutt med bare ett urent begjær. Og det gjelder også alle
urene lyster og ytringer som rører seg hos oss, så vel innenfor som utenfor ekteskapet (som mange skriftsteder
viser). Det
forholdet gir oss nemlig en dyp lærdom gjennom dette budet. For med dette
føres vi nemlig tilbake til den egentlige bakgrunnen
for dette budet; Den tanke og plan Gud fra skapelsen av hadde med menneskene.
Han skapte dem til mann og kvinne. Og straks, ja, til og med før kvinnen ble skapt, opprettet han ekteskapets hellige ordning. Menneskets
skapelse, og hvordan denne slekten skulle føres videre, var altså to sammenfallende
tanker hos Gud. Derfor finner vi innstiftelsen av ekteskapet, bakgrunnen
for dette budet, i Bibelens første kapittel, i skapelseshistorien! «Til
mann og kvinne skapte han dem. Så velsignet Gud dem, og Gud sa til dem:
«Vær fruktbare, fyll opp jorden og legg den under dere!» Og derfor finner
vi også tilføyelsen i det andre kapitlet: «Derfor skal en mann forlate
sin far og mor og være knyttet til sin hustru, og de skal være ett kjød». I
lys av dette, at ekteskapet er en så hellig ordning som Gud har innstiftet
i selve skapelsen, forstår vi godt hvilken betydning det sjette budet
har. Og hvor fryktelig angrep det er på Guds hellige ordning, når ekteskapet
på noen som helst måte brytes. Den
som bryter ekteskapet forgriper seg altså på, og rokker ved, det helligste
og viktigste forhold på jorden. Han river i stykker de helligste båndene
som Gud selv har knyttet sammen. Han skitner til, ja, skjender de reneste,
mest ømme og dyrebare forhold menneskene imellom. Som en niding tar han
seg til rette og bryter Guds rett og ordning. Dermed forvandler han lykke
til ulykke, vender velsignelse til forbannelse. Fordi menneskehetens velsignelse
ofte både for tid og evighet hviler på ekteskapet. Men
taler vi her bare om den som i vanlig oppfatning bryter sitt eget eller
andres ekteskap? Taler det sjette bud bare til dem som allerede lever
i et ekteskap? Nei, etter Guds ord omfatter dette alle
mennesker, uten unntak. For når Gud skapte menneskene til mann og
kvinne, og innstiftet ekteskapet, trakk han samtidig også en hellig grenselinje
mellom begge kjønn. Og denne grenselinjen er en Guds ordning, og derfor
like så hellig og urokkelig som selve ekteskapet er. Hvem
som helst som bryter denne grenselinjen Gud har trukket, enten det skjer
i tanker, ord eller gjerning, han bryter det sjette bud. Og i den mening
sier den hellige Gud også til alle ugifte menn og kvinner, til alle unge
menn og piker: «Du skal ikke bryte ekteskapet». At
dette budet virkelig har så vidtrekkende betydning, kan hvem som helst
se av Kristi utleggelse av dette budet. Han sier at den som bare ser på
en kvinne med et urent begjær, har allerede drevet
hor med henne i sitt hjerte. Du
tror kanskje du står ren overfor dette budet fordi du har latt være å
slippe begjæret ditt til i handling. Av frykt for Guds dom, eller kanskje
bare av skrekk for skam og vanære, eller andre medmenneskelige forhold.
Men Kristus sier altså her at du likevel i Guds øyne allerede har brutt
ekteskapet. Han sier at du da allerede har drevet hor.
La
oss ta et eksempel. Hvis noen hadde den holdningen mot deg at han ønsket
han kunne drepe deg, men lar være å gjøre det bare på grunn av de forferdelige
følgene for ham. Ville du da anse ham for å være bedre enn en morder,
som virkelig utførte den blodige gjerningen? Nei, du ville med god grunn
si: Forskjellen er bare at denne min uvenn er redd for sitt eget hode,
mens den morderen som fullbyrdet gjerningen ville være mer dristig og
uvøren. Men i sitt hjerte er de fullstendig like. Det
samme her: Den som åpent og forferdelig har brutt ekteskapet, har ikke
vært så redd som du for skam og andres straff. Dette er hele forskjellen
mellom deg og ham, når du bare av
frykt for konsekvensene har latt være å slippe begjæret til i
handling. Derfor
har du, ikke bare innfor Gud, men i virkeligheten også i ditt eget hjerte,
drevet hor. Når den samme lysten har vært i hjertet ditt. Slik har Herren
Kristus selv talt om dette budet.
Du skal ikke stjele. 2Mos 20:15. La oss nå se hva dette sjuende budet innebærer, hva som egentlig er tyveri. Med
det menes enhver form for å frata vår neste hans eiendom. Uansett om det
skjer i hemmelighet, eller åpenbart. Med vold eller med list. Ved en åpenbar
forbrytelse, eller i en form som finner dekning under lov og rett. Det
å stjele, være en tyv, er noe så grovt og stygt at den synden mener de
fleste mennesker de er uskyldige i. Selv om en nok kan lykkes i å overbevise
vanlige rettskafne mennesker om at de har vært ulydige mot de øvrige budene,
så retter de hodet opp når en kommer til det sjuende budet. For her føler
de seg i alle fall trygge, mener de. De har da ikke stjålet, har ikke
rakt sin hånd ut mot annen manns eiendom -! For en forferdelig påstand
det ville være, hvis vi ville gjøre slike hederlige mennesker til tyver
- ! Ja,
hvis det bare var dette som var å stjele; at en brøt opp andres låser
og på grovt vis fjernet penger og eiendeler, -. Da var riktignok de fleste
mennesker rettferdige overfor dette budet. Men alt dette ser ganske annerledes
ut når vi ser det i lys av hvordan Kristus tolket budene. Da blir det
en knusende oppdagelse. For da oppdager du kanskje gjennom en slik tolking
at du også er en tyv. Når
en får se, og innfor Guds øyne tar inn over seg, at hver
eneste form for selv å oppnå noe - på en annens bekostning, er
tyveri. Det kan skje gjennom en handel som en anser så særdeles gunstig
for seg selv at en ganske betegnende kaller det for et «røverkjøp». Det
skjer ved at en som selger krever og får altfor mye for varen sin. Eller
gjennom et dårlig utført arbeid en gjør i tjeneste for andre o.s.v. Da
vil en se sannheten i Luthers ord om at «ingen virksomhet i verden er
så alminnelig som det å stjele». Og at den «er så vidt utbredt og allmenn
en last, men også så betydningsløs i menneskenes øyne, at hvis en skulle
henge alle som er tyver, men absolutt ikke vil regnes for det, da ville
verden bli lagt øde, og en ville ikke finne verken bødler eller galger
nok». Nå
taler vi ikke her om hjerteforholdet. For det er klart at i Guds øyne
kan du være en tyv, selv uten at du har frarøvet din neste ett eneste
øre, fordi lysten er der i hjertet ditt. Du har bare unnlatt å utføre
gjerningen av redsel for følgene for deg selv. Nei,
her taler vi nå bare om tyveri i utført gjerning. Og da gjentar vi på
ny at enhver form for å frata vår neste hans eiendom er i selve gjerningen
et tyveri. Og vi ber hver enkelt tenke grundig over hva som ligge i dette.
Husk
på at vi stjeler ikke bare når vi plyndrer vår nestes skaper eller lommer.
Men også når vi på torget eller i annen handel krever for mye, eller betaler
for lite for våre varer. Det samme når vi leverer en vare som er dårlig,
eller ikke er utført som bestilt, men vi tar full betaling. Eller
en som er ansatt ikke er pliktoppfyllende i sitt arbeide, og kanskje lar
ting skje som er uheldige for arbeidsgiveren. Med andre ord; ikke er omhyggelig
opptatt med å ivareta arbeidsgiverens
interesser. Eller
når en benytter seg av sin nestes vanskelige situasjon, og tar urimelig
høy rente for å låne ham penger o.s.v. På en slik måte kan du ganske fort
frarøve din neste både ti, tjue, femti, ja, tusenvis av kroner. Og selv
går du fremdeles fri, selv om det er mange som har vært i fengsel og satt
under lås og lukke for langt mindre enn dette, - bare fordi det var en
annen måte de stjal
på. Men
i hvert av budene er det ikke bare noe som forbys,
men også noe som påbys.
Slik også med det sjuende budet. Det taler ikke bare om at vi ikke
skal stjele. Men også at vi skal hjelpe
til med at vår nestes eiendom og virksomhet kan økes og beskyttes.
Vi
må huske på at Herren med like stort alvor som han forbyr det onde, også
krever det gode av oss. Tenker vi over dette, da vil nok denne delen av
budet bli ennå mer nærgående, og gjør nok også dem til syndere som ikke
ble det under det første. Men
da er det nødvendig at vi ikke bare er opptatt med hvordan gjerningen
ytre sett vurderes. Men at Gud
selv betyr noe for oss. Verden og fornuften sier: «Når jeg ikke
tar noe fra en annen, må jo også jeg kunne gjøre hva jeg vil med det som
er mitt!» Men
i Kristi rike gjelde en annen lov. Den taler slik: «Ikke bare skal du
la være å gjøre din neste noe ondt. Du skal tvert imot også gjøre alt
mulig godt mot ham med de gaver og anledninger Gud nettopp med den hensikt
har gitt deg. Du skal elske din
neste som deg selv». Den
som ikke gjør noe som helst ondt, gjør likevel mye
synd hvis han ikke gjør det gode som han kan og bør gjøre. For alt det
vi eier og har på jord har Gud gitt oss - ikke bare til vårt eget behov,
men også for at vi kunne gjøre noe godt for vår neste med alt dette. Vi
skal være vår Herres forvaltere, som ikke har rett til å forvalte disse
gavene han har overlatt til oss etter våre egne lyster. Men etter hva
hans kjærlighets hensikt krever. Dette er grunnen til at vi har en hel
rekke av plikter som hele verden ikke vet om. La
oss derfor veie vårt forhold til dette sjuende budet på den store kjærlighetslovens
gullvekt! Da
vil vi nok overraskes. For da vil vi se at nesten alle våre gjerninger,
når vi eter og når vi drikker, vårt arbeid og vår kvile, vår påholdenhet
og vår gavmildhet, - alt sammen er besmittet, ja, gjennomtrengt av synd
mot dette budet.
Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. 2Mos 20:16. Dette er et bud nesten ingen tar så høytidelig. Derfor kan en ha visse problemer med hvordan en skal uttrykke seg, så menneskene måtte få øynene opp for hvor alvorlig det er. Det femte, sjette og sjuende budet har den fordelen at brudd på disse påtales både av den verdslige øvrigheten og nesten alle mennesker i verden. Men
bare at en rører denne lille delen på legemet; tungen, om det så skjer
i litt negativ omtale av vår neste, hva betyr vel det? Det er jo bare
noen fortrolige ord i samtale med en venn -! Den
som bryter opp andres dører, tar pengene til folk og deretter straffes
med fengsel. Eller en som dreper et menneske og så blir dømt for dette.
De anser vi jo for store forbrytere. Men
hva med den som bare taler, bare bruker tungen i en fortrolig samtale,
- selv om han da også frarøver sin neste det som var mye mer dyrebart
for ham enn penger, ja, ofte mer dyrebart enn selve livet; nemlig hans
gode navn og rykte! Han regnes ikke som noen stor forbryter. Han rammes
ikke av påtale, eller straffes med fengsel. «Å,
det var da bare noen ord, bare en antydning som gikk over tungen», heter
det gjerne. Men i Den Hellige Skrift kalles det noe annet. Der settes
tyven og baktaleren side om side. Der lyder det slik: «Få ikke navn av
å være en øretuter og legg deg ikke etter noen med din tunge! For på tyven
hviler skam og en hard dom over den tvetungede!». «Heller en tyv enn den som har vennet seg til løgn; men begges
lodd er undergang!» Men
la oss nå gå over til å studere selve budet, og se hva det er Herren selv
ville og hadde som siktemål da han uttalte: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd
mot din neste». Her ser vi på ny den guddommelige omsorgen for menneskene.
I det første budet på den andre tavlen hadde han lagt en allmenn grunn
for all «hälsosam» (god og gagnlig) ordning menneskene imellom her på
jorden. Deretter
var det særlig fire dyrebare skatter denne omsorgsfulle Faderen spesielt
ville ta vare på og verne om hos menneskene: Først vårt legemlige liv.
Dernest ekteskapets hellighet. Så våre jordiske eiendeler. Og nå til slutt
vårt gode navn og rykte, som vanligvis er mer dyrebart for oss enn vårt
jordiske gods, ja, mer dyrebart enn selve livet. Men
så høyt du selv setter denne skatten; ditt gode navn og rykte, når du
ikke tåler den minste krenkning av dette, like dyrebar kan jo også et
annet menneske anse sin ære og aktelse. Derfor er dette budet talt like
alvorlig til deg som til noen annen. Her, så vel som med alle de andre
budene, er vi alle sammen inkludert, og ikke ett éneste menneske unntatt
fra budets forpliktende form. Hvem
du enn er, må du ta dette til deg: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd
mot din neste». Dette er vår Herre og Guds alvorlige vilje. Han vil like
lite at vår neste skal få ødelagt sitt gode rykte, sin godhet og rettskaffenhet,
som at han skulle miste penger eller andre ting han eier. Gud vil at alle
skal få beholde sitt gode rykte overfor sin ektefelle, sine barn, medarbeidere
eller ansatte og naboer. Dette må vi alle sammen huske på. Hva
er altså budskapet i dette budet? Først at det ikke bare er innfor en
domstol, men også i all din omgang, du på det mest alvorlige skal være
nøye med ditt ordvalg og antydninger om din neste. Så du ikke, uten at
det er høyst nødvendig, kommer med antydninger som åpner for ufordelaktige
oppfatninger av andre mennesker. Men også at du rent generelt tar avstand
fra alle falske og løgnaktige holdninger, og bestreber deg sterkt på den
rene sannhet i all din omgang. Brudd
mot dette budet gjør vi oss først og fremst skyldig i overfor
våre domsstoler, når noen falskt anklager sin neste. Når den som
er anklaget søker å skjule sannheten gjennom løgnaktige utflukter. Når
et vitne ikke taler sant, sier noe for mye eller for lite om det saken
gjelder. Og når en advokat med vitende og vilje setter fram og forfekter
en falsk påstand. Eller dommeren avsier en urettferdig dom. Men
dernest skjer dette også utenfor
domstolene, i livets medmenneskelige forhold. Når en i ubetenksomhet,
eller i ondskap påfører sin neste et falskt rykte. Enten ved at en selv
dikter opp en slik historie, eller en gjentar og utbrer slikt om ham.
Eller bare stilltiende, eller med en talende mine eller annet kroppsspråk
antyder negative ting om mennesket. Noe en ikke har full visshet om, eller
som en etter kjærlighetens lov ikke hadde rett til å røpe. Det
kan også ofte skje på en veldig fin og ubemerket måte, bare ved at vi
gjengir vår nestes ord og handlinger med en annen vinkling, slik at oppfatningen
blir falsk. Ja, så fint og ubemerket kan dette skje, at bare Gud, som
ser alt, vet om det. Dette er å «lyve på sin neste, og påføre ham ondt
rykte». Men når vi så samtidig
husker hvordan Kristus tolket loven for oss; at den egentlig krever at
vi skal elske vår neste som oss
selv, og gjøre mot andre det vi vil de skal gjøre mot oss. Da
innser vi sannheten i Luthers forklaring av dette budet; at «vi skal frykte
og elske Gud så vi ikke bare lar være å lyve på vår neste, og påføre ham
ondt rykte». Men også så vi ikke
forråder ham og baktaler
ham. Ja, at vi tvert imot skal «unnskylde ham, tenke og tale vel
om ham, og ta alt opp i beste mening».
Vi vet at vi er av sannheten. 1Joh 3:19. Den som vil være en kristen, men ikke søker etter en visshet om at han har syndenes forlatelse, kan selvsagt ikke være åndelig våken. Han er altså tilfreds med alltid å leve i uvisshet om han er benådet. Og da må han enten være en fullstendig sovende hykler, eller i det minste en kristen som er sovnet inn. Dette
ligger i sakens natur. Den bruden som er tilfreds uten å være sikker på
hvor hun har sin brudgoms hjerte, har ingen rett kjærlighet. Denne tilstanden
er derfor et karakteristisk kjennetegn på dem som ikke har vendt seg fra sine synder til
Herren, og fått nåde. Samtidig
er dette en av de underligste unnskyldningene disse bruker, at de rett
og slett fornekter at denne vissheten
om syndenes forlatelse virkelig finnes. De vil ikke være med på
at det skal være mulig å eie den.
Ja, de anser rett og slett en slik visshet som åndelig overmot, selvsikkerhet
eller innbilning. Luther
sier: «Når de kainske helgener hører denne bekjennelsen (når kristne vitner
om sin visshet om at de er benådet), så korser de seg, stritter imot med
hender og føtter, og sier: Gud bevare oss fra noe så forkastelig; at jeg
skulle si at jeg vet jeg er Guds barn. Nei, jeg vil heller ydmyke meg,
og bekjenne at jeg er bare en stakkars synder. Og Gud ser jo til den som
er ydmyk!» Men
Skriften sier: «vi vet at
vi er ført over fra døden til livet», «vi
vet at vi er av sannheten», «vi
vet - vi vet at vi er av Gud». «Vi vet at Guds Sønn er kommet
og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i
Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus». Dette
sier at vi vet, - vi
vet at vi er Guds barn, og har syndenes forlatelse og det evige liv. «Derfor»,
sier igjen Luther, «skal vi virkelig anstrenge oss for grundig å rykke
opp med rot denne skadelige villfarelsen som har forført hele verden;
denne oppfatningen av at menneskene ikke skal kunne vite om de er i eller
utenfor nåden». Denne
villfarelsen kommer ikke fra forstanden, men fra hjertet. Ikke på grunn
av noe som er tåkete, for Skriften taler over alt tydelig nok om dette.
Men på grunn av at hjertet ikke har noe behov for å vende om til
Gud fra sine synder.
De
som ikke selv eier eller søker denne vissheten, vil derfor også avvise
at en slik visshet er mulig. Og selv om en ikke konkret tar avstand fra
en slik visshet, er det likevel, som sagt ovenfor, ikke noe godt tegn
at en ikke har noen trang til å søke den, men er tilfreds med sin uvisshet. En
ganske annen side av saken er at noen som virkelig søker etter denne vissheten,
ikke alltid straks får den. Disse må da ikke miste motet. Men å ikke i
det hele tatt søke denne vissheten om å eie Guds nåde, det er alltid et
tegn på dem som lever i kjødelig
visshet. For
det andre: Selv om et menneske er ærlig og tørster etter rettferdighet,
er det likevel en stor mangel ved hele hans kristendom hvis han lever
i uvisshet om han er benådet. Det
er sant at han kan nok ha Guds nåde. Det er sant, det Luther sier, at
«syndenes forlatelse har to sider; dels skjult hos Gud, dels kjent og
åpenbart for sjelen». Kristus hadde forlatt synderinnen som lå ved hans
føtter, og sagt dette til Simon, før han vendte seg til henne og sa: «dine
synder er deg forlatt!». En sjel som hungrer etter nåde, eier syndenes
forlatelse før han vet det eller tror det. For «salige er de som hungrer
og tørster etter rettferdighet». Alt dette er sant. Men
alt sammen blir likevel ikke som det skal før mennesket også får visshet
om at det er benådet. For før dette skjer, blir det aldri et virkelig
Guds rike i hjertet. For «Guds rike er rettferdighet og fred og glede
i Den Hellige Ånd». Før dette skjer, vil en ikke få kraft, aldri elske,
takke og lovprise Gud på rett måte, og aldri vandre for hans åsyn i den
rette ånd. En
har selvsagt samme rettferdighet
gjennom en svak tro som gjennom en sterk. Men ikke samme helliggjørelse.
For helliggjørelsen, kraften og Åndens frukter avhenger alltid av troens
visshet og styrke. «Gleden i Herren er deres styrke». Det er derfor så
viktig at alle ærlige sjeler får full visshet om at de eier Guds nåde. Men
den som nå virkelig lengter etter den salige troens visshet, må legge
godt merke til hvor den rette veien til denne går. Den eneste veien til
troens visshet er å ta Gud på
ordet, det vil si at vi med tro i hjertet gjentar ord
som Gud har sagt. En av våre kirkefedre sier: «Hvilken trygghet og visshet
har jeg ikke bare jeg kan gjenta det min Gud sier foran meg!» Og Paulus
lærer at «troen kommer av forkynnelsen». Den
rette troen og vissheten fødes i hjertet på den måten at jeg blir trøstet,
glad og overbevist om at jeg har Guds nåde utelukkende gjennom det
Gud har lovet og Kristus har gjort. Og jeg får denne trøsten før
jeg ennå anser meg verdig til å få troen. Mens jeg ennå mener
jeg mangler så altfor mye. Ja, når jeg dermed ikke en gang våger å tro.
Som
Kristus sier, var den fortapte sønnen ennå langt
borte da faren overrasket ham med sin nåde og barmhjertighet.
Etter at en slik først har fått trøst i Kristus og Ordet, - da, og først
da vil vi også få erfare troens virkninger og kjennetegn hos oss. Johannes
sier: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv». Men
den første og egentlige troens visshet må alltid oppstå av Ordet,
før alle troens kjennetegn
og frukter.
Mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet, brøt det og gav dem og sa: Ta, et, dette er mitt legeme. Mark 14:22. Det første en kristen må huske på, hvis han noen gang vil få et sant lys, noen glede og frukt av nattverden, ja, hvis han ikke der tvert imot vil pådra seg døden. Det er at ingen må komme hit bare på grunnlag av det de ser med sine legemlige øyne, eller ut fra sin egen fornuft. Her
kreves noe ganske annet, her kreves åndelige
øyne og sanser. Det kreves at en fast og uavlatelig holder
øynene festet til Guds ord. Det er den dyrebare, guddommelige
gaven: troen, ja, selve
Guds nåde som kreves. Kommer
jeg bare med mine legemlige øyne, slike som også dyrene har, fram til
nattverdboret. Eller jeg vil studere selve nattverden nærmere for å se
hva jeg finner i denne. Da vil jeg der bare finne seremonier og brød og
vin. Ikke noe guddommelig, ikke noe himmelsk og herlig. Det
samme om jeg bare med min fornuft vil studere og bedømme dette nådemidlets
innhold og betydning. Da blir jeg, istedenfor en oppbygget og varm kristen,
tvert imot en kald forakter, en kjetter som forakter nådemidlet. Å,
det er et tegn, en anstøtsstein, som blir til fall og en snare for mange.
Som mange skal ta anstøt av og fanges. Dette
er noe ikke bare verdens mennesker, men også rette kristne, alle sitt
livs dager må huske på. For om du hundre ganger har smakt og frydet deg
i tro over Herrens herlighet og styrke ved hans nådebord. Så vil djevelen
også like mange ganger på ny innfinne seg for å frarøve deg denne herligheten,
denne himmel på jord. Og det skjer så stille, så pent og vakkert, når
du selv føler deg sikker. Da leder han deg ubemerket inn på fornuftens
plan. Nå skal denne Guds dype hemmelighet virkelig granskes med fornuftens
og våre naturlige sanser. Og
kan han bare gjøre oss opptatt med dette, så vi forsøker å vurdere og
forstå hvordan alt dette foregår, hvordan dette og hint er mulig. Da har
han snart vunnet spillet, og tatt fra oss alt sammen. Kristne
mennesker må derfor huske på at nattverden er et under, ett av de mange,
veldige, hellige under, som aldri vil kunne fattes av noe menneskes fornuft
her i dette livet. Men bare
tros på den allmektiges og sannferdige Guds ord. Ja,
blant disse dype hemmeligheter er nattverden en av de største. Og av de
gamle ikke uten grunn kalt «hemmelighetenes hemmelighet». Og, tenk: Dette
skulle den falne, mørkelagte, bedratte fornuften kunne begripe og bedømme!
Noe som selvsagt er umulig! Så
blir da dette den største lærdommen om dette emnet: At vi aldri behøver
anstrenge oss for å forsøke å forstå
det. Men bare må holde fast ved Guds allmakt og sannferdighet i alt Guds
ord forkynner. Slik at så snart fornuften forsøker å beregne hvordan det
kan være mulig, det Kristus sier. Da må vi straks innse at dette er fristelsens
øyeblikk. At djevelen nå har dukket opp, den gamle fornuftige
slangen som bedrog Eva med sin list. Og
straks må vi påkalle Guds navn og hans hjelp, som om vi var i dødsfare,
eller på vei til helvete. Er du ikke villig til dette, men bare vil bruke
fornuftens vurderinger, så bare gjør det, og bli bedratt! For
dem som anfektes av tvil på nattverdens innhold, vil det være til stor
hjelp om de kunne feste blikket mer på Opphavsmannen,
og studere ham. Hvem er han? Jo, han er din Skaper og din Frelser.
Han er den høye og opphøyde, han som blir i all evighet. Han er den allmektige
Gud, den første og den siste. Han som er, som var, og som blir. For Ordet var Gud! «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.
Alt er blitt til ved det, og uten det ble ingenting til av det som ble
til». Løft
opp dine øyne, og se hans verk! Se solen, se stjernene, se hele skapningen!
Alt dette har denne Herren gjort. Og han
holder alle ting oppe ved sin krafts ord, og har ved seg selv
gjort renselse for våre synder. Tenk!
Er da noen ting umulig, eller i det hele tatt vanskelig for ham å gjøre?
Hva kan være lettere for Den Allmektige enn å gjøre det han selv vil?
Du kan ikke forstå hvordan han kan gi oss sitt legeme og blod. Din fattige
fornuft bryter hodet på dette, og skjønner det ikke. Men forstår du hvordan
han kunne skape alle ting av intet? Nei, hva forstår i det hele tatt vi?
Og hva er ikke Den Allmektige i stand til å gjøre? Og
videre: Ville vel han si noe som han ikke vil gjøre? Kan han, Den Hellige,
lyve? Vil du spotte din Skaper, din kjærlige Frelser på denne måten? I
selve skapelsen gjorde han tusenvis av under, som vi ikke forstår. Så
ble han selv menneske og gjorde tusenvis av under på jorden. Og fordi
disse ble synlige, tror vi dem, selv om vi ikke forstår dem. Til
sist ville han så gjøre et særlig nåderikt under - som ikke er synlig,
men må mottas i tro på hans ord. Skulle vi så motsi dette, gjøre ham til
en løgner, og si: her har han til slutt sagt noe som ikke kan være sant,
når han sa: Dette er mitt legeme osv. Å,
Gud, fri oss fra slike tanker! Men slike holdninger lar Gud de selvsikre
sjelene falle i, som straff for at de setter seg opp mot Gud.
Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Gal 2:20 Alt det som hører inn under det vi kaller kjødet, d.v.s. det gamle menneske, er ikke bare dømt til døden, men også, gjennom at vi er forenet med Kristus, virkelig korsfestet. Der
er mennesker som mener de er omvendt og tror på Gud. På visse områder
har de kanskje også begynt å leve et nytt liv. Bruker nå Ordet, og gjør
enkelte kristelige gjerninger. Men de både fortsetter i, og forsvarer
en viss kjødelighet. Det kan være gjerrighet
eller selvsikkerhet, kjødelige lyst,
hat eller annet
tilsvarende. Disse
vet dette er synd, men dekker seg bak sin frihet, og fortsetter i dette
de holder fast på. Ja, aksepterer og forsvarer dette. Men slike mennesker
bedrar seg selv. Og de lyver om sitt hjertes tilstand, når de taler om
sin tro og sin fred. Så
er noen blitt en sann kristen, og virkelig begynt
i Ånden. Men de fortsetter ikke å korsfeste kjødet. De lar isteden lystene
sine slippe til i livet sitt. På ny godtar og forsvarer de en eller annen
form for synd. Disse
har fullført i kjød. Troen,
freden med Gud og en god samvittighet kan vi ikke beholde - samtidig med
at vi slipper til en éneste synd, og forsvarer den. «Dersom dere lever
etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden døder legemets gjerninger,
skal dere leve». Med
disse ordene forkynner apostelen en konkret dom, og viser at dette å døde
kjødet ikke er en sak hvor det står hver enkelt fritt om vi vil gjøre
det, eller ikke. Hvis vi i det hele tatt vil beholde livet, og ikke gå
evig fortapt, må vi nødvendigvis forholde oss til dette. Ja, så snart
vi er kommet til Kristus, må vi straks ta farvel med det gamle syndens
vesen. Vi må begynne et nytt liv i Kristi fotspor, og aldri mer vende
oss fra dette til syndens tjeneste på ny. Det
er underlig å legge merke til hvordan det hos en kristen virkelig viser
seg at det gamle mennesket er
blitt korsfestet med Kristus. Det er nemlig blitt slik hos en
kristen at uansett hvordan livet arter seg, enten det går godt eller dårlig,
må hans gamle menneske dødes, så lenge Ånden bor og arbeider i ham. Når
Peter trofast følger sin Frelser, da dødes daglig den gamle jøden i ham.
Han forvandles mer og mer fra
sitt gamle vesen, til
likhet med sin Herre Kristus. Så
ser vi han blir oppblåst og selvsikker, og derfor blir overlatt til å
siktes av Satan. Vi ser han faller og fornekter sin Frelser. Da gråter
han bittert. Gråter som et barn som har fått ris. Da dødes hans egenkjærlighet
og selvsikkerhet. Så
ser vi ham igjen for Rådet i Jerusalem, hvor han står fast og bekjenner
Kristus. Da blir han hudstrøket. Da dør han bort fra denne verden. Da
dødes også kjødet, det gamle menneske. Men
så ser vi hvordan menneskefrykt tar overhånd i ham, i Antiokia, så han
«hykler». Da får han en skarp irettesettelse av Paulus. Uansett
hvordan det går med denne herlige Peter, må han altså tuktes og dødes.
Ja, så lenge en kristen er oppriktig og følger sin Frelser, må han dødes.
For
nå er selve synden hans største plage. Er jeg rik, og derfor fristes til
å danne meg et Paradis på jorden, begynner å pleie kjødet og leve mer
verdslig. Da blir jeg kraftig straffet av Ånden, blir virkelig redd for
min rikdom og lette liv. Det tynger meg mer enn når jeg var fattig. Og
går det ikke slik, men jeg tvert imot følger kjødets lyst og søker det
gode liv i verden, da blir det virkelig åndelig død for meg. Er jeg fattig
og lider av legemlige plager, men holder meg til Herren, da dør jeg fra
verden hver dag. Har jeg store åndelige gaver, og er virksom på det området.
Har mange års erfaring, lys over nåden og evner, langt ut over brødrene,
og derfor vil nyte en viss ære og berømmelse, -. Å, dette er selve giften!
Da vekker Ånden meg opp, og jeg blir redd, som for selve helvete. Er
jeg trofast og våken i bønn, og strir mot synden. Vil forkaste både synd
og berømmelse. Vil, både i det skjulte og åpenbare virkelig alvorlig
gå inn for å være den beste på alle områder. Men mitt jeg vokser på dette. Jeg fryder meg i dette, jeg har en hemmelig
glede nettopp i mitt alvor.
Å, pass deg! Det er selve helvete! Jeg blir virkelig redd for dette. Ser
jeg nå at all denne gode kampen kan oppblåse meg, så slutter jeg kanskje
med å våke og be, og kjempe for det som er godt. Og gir isteden kjødet
mer frihet. Men da hopper jeg jo rett fra asken til ilden. Da kjenner
jeg helt konkret min skyld og dommen over den. Gjør
så all denne tukten at jeg blir opprørt mot evangeliet, slår all trøst
fra meg og sier: «Jeg er ingen kristen. Det ser ikke ut som om nåden kan
få innta meg». Ja, da er det igjen kjødet som raser gjennom vantroen.
Igjen får jeg ingen ro - før jeg på ny lar meg tukte til jeg ydmykt mottar
nåden bare som nåde. Vi
ser igjen og igjen at uansett hvordan det går med en kristen, så blir
han dødet. Det er dette som er å være
blitt korsfestet med Kristus. Så
sier du kanskje: «Hvordan skal jeg forstå dette? Skal jeg virkelig refses
og tuktes hvor jeg enn vender meg? Hvordan skal jeg da oppføre meg? Skal
jeg ikke få hvile og ro noe sted?» Svar: Jo, men bare ett éneste sted
- i Herren! «Den som
roser seg, han skal rose seg i Herren!» Den som vil ha ro og glede, skal
finne den i Herren - i Herren selv, i hans rettferdighet, godhet og trofasthet! All
annen fryd og ros refses såvel av Ånden som av Guds klare ord. «Ja, da
må jeg jo gjerne dø straks», sier du. Ja, slik er det for en som er blitt
korsfestet. Dette er det korsfestede livet. Er jeg stille på korset, så
lider og dør jeg. Er jeg ikke stille, men vrir og vender meg, sliter og
drar, så lider jeg bare ennå mer. Her
er ikke noe bedre enn bare å være stille. Underordne oss Den Hellige Ånd.
Se på Jesus og strekke oss etter det som er der oppe. Må Herren selv gi
oss nåde til dette! Amen.
Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Åp 2:4. Det første dette ordet viser, er at Kristus først og fremst vil ha vår kjærlighet. Å, for en stor nåde! Han spør etter vår kjærlighet. Vil ikke bare ha oss som tjenere, men som venner. Han er ikke fornøyd med bare å få gjerningene våre. Han vil også være elsket av oss. Han ville ikke bare ha vår tjeneste, men våre hjerters kjærlighet. Så
ser jeg også her at mange kristne
fremhever seg på alle områder i det som angår kristendommens synlige
virksomhet, og likevel mangler de selve dens virkelige liv, kjerne og hovedsak. Mange
som leser dette, får dermed høre dommen over seg selv. De er i samme tilstand
som den åndelige lederen i Efesus. De har alt som kreves for å leve et
kristelig liv. Men det er noe de mangler: Den
første kjærlighet. Men kan disse menneskene innse at dette gjelder
dem, fatte en slik mistanke og prøve seg selv? Du
kan være en opplyst kristen. En bror blant brødrene. Er virkelig gjenfødt
av Gud, slik at Kristus kan vitne om din første kjærlighet. Videre i livet
har du så fortsatt å vise din gudsfrykt i gjerninger. Ikke bare for egen
del lever du et fint kristenliv og gjør mange gode gjerninger, men gjør
også en innsats for Kristi navns
skyld. Og det så markert at du også opplever forfølgelse. I
tillegg er du så standhaftig og trofast at du ikke blir trett, men fortsetter
i tålmodighet. Og alt dette med et så klart åndelig lys at du kan skille
de falske åndene fra de rette, hater nikolaittenes gjerninger, som Herren
også selv hater o.s.v. Skulle jeg ikke da være
trygg for at alt var vel med deg? Men Kristus sier her noe annet. Uansett
om du har alle disse gode egenskapene, så kan Herren likevel si til deg:
«Jeg har imot deg at du har forlatt din
første kjærlighet». Hvis nå denne første kjærligheten og de gjerningene
som er en frukt av den, er dødd ut hos deg, da er situasjonen svært alvorlig
for deg. For
ikke å gjøre vondt verre for Guds barns følsomme og engstelige hjerter,
må vi likevel straks skyte inn en liten bemerkning: Vi må bare passe på
å skjelne mellom den første kjærlighet og den første følbare
opplevelsen av dette. Vi
kan lære av Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Når faren i hjertelig
omsorg så uforskyldt omfavnet ham, ble sikkert en kjærlighet
tent i sønnen. Så sier Kristus at det også ble stelt i stand
en gledesfest. Den gjødde kalven ble slaktet og tilberedt, og
de åt og var glade. Men denne gledesfesten og dette livet kunne ikke fortsette
hver dag framover. Nå måtte sønnen delta i det daglige arbeid og ete hverdagskost.
Dette
er et bilde på hvordan Gud fører sine barn. Først en herlig tid med gode
følelser, når en Johannes får ligge ved Jesu bryst, og Maria Magdalena
får ta på ham og se hans herlige ansikt. Nå skal ikke bryllupsgjestene
faste. Men «brudgommen skal tas fra dem, og da skal de faste». Da får
ikke Johannes ligge ved Jesu bryst. Da får ikke Maria være hos ham. Dette
er noe alle kristne vil få erfare. Vi må erkjenne med Luther at «ettersom
troen tiltar, avtar følelsene». Og vi må skille klart mellom følelsene
og det som er den første kjærlighet. Men
hva er så egentlig den første kjærlighet? Her må vi alle sammen virkelig
merke oss hvordan den fra først av oppstod, hva det var som vekket den
opp, og hva den var avhengig av for å holdes levende. Det
var jo bare dette som skapte kjærligheten; at all
min skyld ble forlatt. Det var dette som egentlig var kjærligheten:
Syndenøden gjorde at Frelseren ble uunnværlig for meg. Og syndsforlatelsen
gjorde at Frelseren ble herlig og dyrebar. Dermed
er det vesentligste sagt: At
Frelseren er uunnværlig og dyrebar. At «där synden överflödar,
nåden dock överflödar så mycket mer», at ikke noe som helst, verken på
jorden eller i himmelen, nå er så dyrebart som denne Frelseren som all
denne nåden kommer fra. Og
denne kjærligheten er sterk i samme grad som Frelseren er uunnværlig og
stor for meg, - selv om følelsene mine bare blir svakere. Legg merke til
dette, så kan du skjelne mellom den første kjærlighet og de første følelsene!
Kjærligheten er sterkere når Frelseren er mest dyrebar for meg, selv om
de sterke følelsene svekkes. Dette forstår ikke disse hvor hele kristendommen
bare består i tilfeldige følelser, ikke på frelseslæren og virkelighet.
Men de som har erfart at synden - men også nåden er stor, de forstår dette. Ser
vi på Kristi ord til denne læreren i Efesus, da merker vi at det er dette
Herren vil si: Alle gjerningene dine, ditt arbeid for mitt navns skyld,
dine prøvelser og tålmodighet, det Åndens lys du har, dine gaver til å
prøve ånder... Ja, mer enn dette: min menighets ve og vel, mitt rikes
framgang, min læres renhet... Alt dette er så dyrebart og så viktig for
deg. Det
er bare jeg, din
Forsoner og Talsmann,
bare jeg og mine
gjerninger, som nå er blitt
mindre viktig for deg. Nå er ikke lenger jeg selv og min forsonings blodige
drakt så uunnværlig og dyrebar for deg, som i den første tiden. Nå behøver
du ikke lenger, som den gang, ligge som en synder ved føttene mine og
tigge om frukten av mine
gjerninger, om alt jeg har kjøpt til deg med mitt blod, om syndenes
forlatelse. Nei, nå har du nok med dine egne gode gjerninger, din vakre
kristendom, din verdifulle virksomhet. Det
er dette Kristus mener når han oppsummerer så utførlig alle denne lederens
gode egenskaper, og så tilføyer: «Men jeg har imot deg at du har forlatt
din første kjærlighet».
Stå derfor fast i den frihet som Kristus har frigjort oss med, og la dere ikke nok en gang fange under trelldommens åk. Gal 5:1. Selv mange oppriktige kristne er fremdeles så uvitende om det åndelige livets virkelighet, at de ikke anser denne formaningen for å ha den helt store betydningen. De
tror dette skriftordet bare avdekker den omtenksomme apostelens spesielle
omsorg for galaternes
ve og vel. Og slik vurderes også en evangelisk forkynner den dag i dag.
De forstår ikke at det kan være noen fare for deres åndelige liv, om samvittigheten
blir fanget inn under lovens trelldomsåk. Måtte
Gud få vekke alle disse opp fra deres villfarelse! Apostelen har et ganske
annet syn på saken. Denne formaningen er svært alvorlig ment fra hans
side. Han sier at dersom du mister samvittighetens frihet, og blir fanget
under loven, slik at du begynner å bygge opp din rettferdighet gjennom
egne gjerninger, eller venter liv og helliggjørelse gjennom lovgjerninger,
da er du «trellkvinnens sønn». Og da skal du, etter all din kristelige
virksomhet, likevel til slutt drives bort. Hele
vår natur har alltid egenrettferdigheten som mål. Ser alltid på sin egen
store betydning, selv i åndelig ting. Denne holdningen skaptes gjennom
den selvforgudelse slangen fylte mennesket med i syndefallet. Derfor
er det ikke noe som er så helt uakseptabelt for fornuften, og så drepende
på hjertet som dette at vi overhodet ikke skulle være dugelige til noe
som helst godt. Men som helt fortapte tvert imot skal måtte motta alt
som nåde og gave gjennom Kristus. Da
burde også hver og en forstå at faren for å bli fanget under loven, ikke
er så ubetydelig som de uforstandige mener. I
tillegg vet vår fiende, djevelen, meget godt at uansett hvor mye han ellers
kan gjøre mot oss, har han likevel ikke vunnet noe vesentlig slag så lenge
vi ennå får nåde til å bli i troen. Han
vet at først da inntreffer døden, når han lykkes i å føre oss ut fra Kristi kjærlighet til
eget strev i lovtrelldom og vantro, så livet i Guds Sønn dør ut. Ja, da
inntreffer døden, selv om vi fremdeles fortsetter i det vakreste kristelige
liv. Derfor
kan en si at hele djevelens mål dypest sett går ut på å føre oss ut av
barnekåret hos Gud, ut av «den frihet som Kristus har frigjort oss til».
Og føre oss inn under trelldom
og vantro. Det er ikke uten grunn apostelen bruker uttrykket «fanges»
- det er en jeger som er ute etter å «fange» oss. Og blir vi først
fanget under trelldommens åk, så er vi straks treller under syndens vesen
i hjertet vårt. Ja, under djevelen og døden. Djevelen
kan svært lett føre mindre erfarne kristne inn i denne trelldommen. Bare
ved å holde fram for dem at de ennå er syndere, og at Gud hater og fordømmer
synden. For her tar han fram to sannheter, men som han misbruker til å
føre oss bort fra selve sannheten.
Selv
om vi nok kan være rettmessig født på ny, og har en hellig og villig ånd,
er alltid det gamle hjertet fylt av all mulig syndens gru som vi fikk
ved Adams fall. Og det slår ut i alle mulige retninger. I tanker, følelser,
begjær, ord og gjerninger. I treghet til alt godt, likegyldighet overfor
Gud og medmennesker, ulyst til Ordet og bønn, syndige tanker osv. Så står
Guds ord og fordømmer alt dette. Og jeg ser jeg ikke har mulighet for
å frigjøre meg fra det. Hvordan
skal jeg nå kunne tro jeg fremdeles lever under en uavlatelig nåde og
vennskap med Gud? Særlig stor blir fristelsen til motløshet og vantro
når djevelen holder fram for meg Guds
egne ord som synes å fordømme meg. Først
og fremst inneholder jo hele Bibelen en mengde forferdelige trusler mot
alle selvsikre ugudelige og hyklere. Verden er jo full av slike, og da
må selvsagt Guds ord inneholde mye rettet mot dem. Men
en åndelig, fattig sjel, som tuktes av Ånden, kjenner jo alt ondt i seg,
og sier: «Ja, dette passer godt på meg.
Jeg er nettopp både selvsikker, ugudelig og en hykler». For alt dette
ligger jo i det gamle hjertet. Dette bruker så djevelen til å drepe og
knuse min svake tro. Så
vil jo også alle kristne opphøye lovens bud. Jeg skal jo ikke bare kjenne,
men også gjøre Guds vilje. Men uansett hvor mye nåden har virket i meg,
kan jeg likevel se at jeg fremdeles ikke er i stand til fullkomment å
oppfylle Guds bud. Da rammer straks lovens dom samvittigheten min. Å,
for en nåde og visdom, - nei, for et Guds under, for en Guds veldige hjelp
- vi da trenger, hvis vi skal få bli i en fast tro på Guds nåde! Her
skal det da bli særdeles nødvendig å studere både dypt og grundig hva
vi eier i Guds nådepakt:
Dette at alle disse dommer og trusler bare er rettet mot dem
som lever uten Kristus, eller bare rammer selve synden
og det gamle menneske. Men rører absolutt ikke ved selve nådestanden,
så lenge jeg er i Kristus. Gud
vil nok med loven straffe og rette på det som er urett i livet mitt. Ja,
også med utvortes plager forfølge og døde syndene mine. Men nådestanden
betyr at jeg samtidig
eier en evig nåde. At Gud bare er vred på min fiende, synden, som også
jeg i min ånd hater. Men
hans vrede er ikke rettet mot meg.
Jeg er i Kristus fullkomment fri fra all Guds vrede, alle lovens dommer
og trusler. Jeg har en evig forlatelse, og er allerede innskrevet i himmelen,
som hans barn og arving. Å,
hvor nødvendig det er at vi dypt
og grundig tar inn over oss denne forskjellen; at vi bare legger
lovens bud og trusler på synden, - men ikke på det tillitsfulle
barnekåret, - og beholder vår visshet om den evige nåden i Kristus.
Dette
er den rette friheten fra loven.
Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele. Også dere er rene, men ikke alle. Joh 13:10. Disse ordene har vanligvis blitt oppfattet som at de taler om dåpen. Mens andre igjen oppfatter det som renselsen i Lammets blod ved troen. Men
dette er en og samme sak. For renselsen i Lammets blod skjer hos den enkelte
av oss først i dåpen, og skjer alltid både ved dåpen og troen. På samme
måte som vi eter Kristi legeme både i nattverden og utenfor den, ved Ordet
og troen. Men
det som det tales om her, er altså en åndelig
renselse, en åndelig
renhet. For Herren sier: «Men ikke alle. For han visste hvem som skulle
forråde ham». Judas var den eneste av disiplene som ikke var ren. Og
dette ble alt sammen ennå tydeligere da Jesus på ny, samme kveld,
sier: «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere».
Dette taler om troen,
som tar imot hans budskap, eller Ordet. For uten troen blir ingen ren
gjennom Ordet. Og denne troen, med alle dens frukter, manglet altså Judas.
Men
nå vil vi se nærmere på disse Kristi ord. Han sier: «Den som er badet...
han er ren over det hele. Også dere
er rene». Tenk,
dette sier han som gjennomskuer
alt, og dermed også ser den skrøpelighet som ennå finnes hos disiplene
hans, og som han så ofte måtte refse hos dem. Og han sier dette til
de samme disiplene som samme
kvelden syndet så forferdelig. Som han allerede på forhånd klart hadde
forutsagt ville skje, og dermed altså visste godt nok om. Men
av dette ser vi klart at for Guds øyne er det en annen renhet som gjelder,
enn den skrøpelige som bor i oss. Lær
deg nå her for all framtid hva «den tilregnede» renheten er. Hva Kristi
rettferdighet, troens rettferdighet, betyr. Det er den Guds rettferdighet
som er blitt åpenbart uten lovens medvirkning. Her
ser vi at denne rettferdigheten og renheten, selv om den er usynlig for
oss, likevel ikke er noen drøm eller innbilning. Ikke bare er ord og tomme
løfter. Men i Guds øyne er en stor virkelighet og sannhet. Kristus,
den som skal dømme på den siste dag, han ser renhet der hvor alle mennesker
bare ser urenhet. Han sier til de skrøpelige disiplene: Dere
er rene, - dere, dere som står foran meg her - dere er rene over det hele. Og hver eneste en som er badet,
som tror og blir døpt, er fullkommen ren i Guds øyne, i Guds dom. Selv
om føttene (d.v.s.
vandringen, vår jordiske rettferdighet) ofte skitnes til, og trenger
å vaskes/renses, d.v.s. må renses gjennom daglig anger og tro. Men
legg likevel merke til at på tross av alt dette ufullkomne og syndige,
så sier likevel Kristus at de er aldeles
rene. Så lær deg da, - Ja, la det være sagt ennå en gang: Lær
deg da dette at her er noe særdeles alvorlig med Kristi forsoning, og hvordan hans
rettferdighet tilregnes. At
dette i Guds øyne ikke er noen tåkeskyer, slik som det fortoner seg for
vår blinde fornufts øyne. Merk deg at det er sant, det apostelen sier
om Kristus og menigheten; Ikke bare at han har renset den ved vannbadet
i Ordet. Men også gjort den til en brud som er herlig. Som ikke har noen
flekk eller rynke, eller noe slikt. Vi
ser det er rett, det Luther sier, at «den som ikke vil bekjenne at han
er hellig og rettferdig, men isteden alltid klager over hvor stor en synder
han er, han oppfører seg som om han vil si: jeg tror ikke at Kristus er
død for meg. Heller ikke at jeg er døpt, eller at Kristi blod har renset
meg, eller kan gjøre meg ren. Jeg tror ikke ett eneste ord er sant av
Skriftens vitnesbyrd om Kristus». For
Kristus har med sitt blod virkelig tatt bort alle våre synder. Og ikke
bare det. Men etter at han først med sin lidelse og blod hadde tatt bort
syndens skyld og straff, har han også fullbyrdet og gitt oss sin egen
fullkomne rettferdighet. Og i dåpen til sist ikledd oss hele denne frelsens
drakt. Ikke
bare har han gjort oss syndfrie. Men også rettferdige og hellige for Gud.
Istedenfor synden har han satt rettferdigheten. For at vi innfor Gud ikke
bare skulle være frie for synd, men også rettferdige. Som vi trenger for
å kunne stå fram for Gud. Dette
at Kristus med sin blodige drakt kjøpte rettferdighetens hvite klær til
oss, er skildret så herlig mange steder i Skriften. I Åp 19 skildres Guds
Sønn som en rytter på en hvit hest, som «er kledd i en kjortel som er
dyppet i blod». Men
en hærskare følger også etter ham. Og disse rytterne, som drar med sin
feltherre gjennom jammerdalen i alle slags kamper og trengsler, de sitter
også på hvite hester. Men deres klær er ikke røde. De er kledd i hvite
klær, «i fint lin, hvite og rene». Og i v.8 heter det: «for det fine linet
er de helliges rettferdige gjerninger», som de har fått ved renselsen
i sin frelses høvdings, Jesu Kristi, blod.
Så mye han ville. * Joh 6:11. Foran seg har Jesus en skare med mennesker, mer enn fem tusen, som er kommet til ham i ørkenen. Da vender Jesus seg til Filip, denne fattige og rådløse disippelen, med dette alvorlige spørsmålet som gjaldt denne store folkemengden: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få spise?» Men
hva skriver Johannes i verset etterpå om dette spørsmålet? Jo: «Men dette
sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre». Å,
når skal vi våkne opp for slike eksempler i Skriften; at det er nettopp
en slik fattig og rådløs disippel Herren stiller dette bekymringsfulle
spørsmålet til? I
dag taler ikke lenger Herren direkte
til oss, for å uroe og prøve oss. Nå gjør han nøyaktig det samme
gjennom forskjellige situasjoner som møter oss
i livet, og hvor akkurat samme spørsmål legges inn over våre hjerter,
som det Filip opplevde. Som om det altså skulle være Herrens fulle alvor
at vi skulle ta hele ansvaret for en folkemengde som vi ikke har noen
som helst mulighet for å forsørge. Men
dette gjør altså Herren «for å prøve oss», sier Johannes, «for han visste
selv hva han ville gjøre». Og da går det ofte med oss på samme måte som
Filip og Andreas; Vi oppfatter ikke hva Herren vil med dette, men begynner
i fullt alvor å vurdere mulighetene, hva vi
har å stille opp med. Og tror ikke det finnes noen annen løsning. Tror
ikke vi har mer enn det vi ser med øynene våre. Filip
tenkte og beregnet ganske riktig, at «brød for to hundre denarer er ikke
nok til dem, så hver enkelt av dem kan få et lite stykke». Han visste
sannsynligvis at det ikke fantes mer i deres felles kasse, som ble forvaltet
av Judas. Andreas vil tydeligvis vise sin deltakelse i problemløsningen,
og bemerker ennå mer enfoldig: «Det er en liten gutt her som har fem byggbrød
og to små fisker». «Men», tilføyer han, «hva er det til så mange?». Da
var det også slutt på disiplenes
muligheter og råd. Men var det også slutt på Herrens
muligheter? Nei, nå først var hans time kommet. Han sa: «Få folket til
å sette seg ned!» Og nå delte han
ut - ikke så mye som
de hadde, - men så mye han ville.
Slik
går det i alle Guds barns prøvelser. Hver gang vi begynner å vurdere de
menneskelige mulighetene når prøvelsene oppstår, vil alltid
resultatet bli: «Hva er det til så mange?» Men vi burde lære noe av dette
ordet her, hvor vi ser at Herren delte ut så
mye han ville. Bare
vi er villige til å ta imot det, så viser jo dette ordet hele hemmeligheten
i alle de prøvelser hver enkelt av oss opplever her på jorden; At Herren
deler ut av de jordiske godene til hver enkelt akkurat
så mye han vil. Det
koster Gud nøyaktig like lite å gjøre oss rike, som å holde oss på mer
fattige levekår. Han holder hele skapningen i sin hånd. Han kan like lett
la jordiske rikdommer regne
over oss, på samme måte som han lot vaktlene regne ned over israelittene
som knurret, helt til de dekket to alen over jorden. Men det ville ikke
vært mer «hälsosamt» for sjelen, enn den overfloden ble for israelittene. De
fikk sin lyst tilfredsstilt. «Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene,
før de hadde tygget det, ble Herrens vrede opptent mot folket». De åt,
og døde som straff for sin lyst. Derfor heter også det stedet hvor dette
hendte, «lystens-graver» helt til denne dag (4Mos 11). La oss derfor ikke
knurre eller begjære slik som de begjærte - og ble drept! Å,
hvor mange fristelser følger det ikke med overflod! Se de grufulle ordene
Herren taler om de rike: «Det er vanskeligere for dem å komme inn i Guds
rike, enn for en kamel å gå gjennom et nåløye». «Ve dere som er rike,
for dere har alt fått deres trøst». Gud,
led oss ikke inn i fristelse! Det er en lykke for en kristen å ikke ha
noen særlig lykke på jorden. «Når vi har mat og klær, skal vi være tilfreds
med det». Bare
dette har Herren sagt vi kan be om; vårt daglige brød. D.v.s. vårt daglige
behov. Måtte Gud bevare enhver kristen fra å komme i en så selvstendig
stilling, at han ikke lenger er
avhengig av Gud til å ta seg av ham i
alt! Hvor lykkelig er ikke derimot den som får leve som barn på
vår Fars regning! Han
skal nok vise seg å ikke være noen ubarmhjertig far. Eller tror du han
vil narre slike tillitsfulle barn, som stoler på hans ord og bare går
til ham, og ber om alt de trenger? Selv taler han om at vi som er onde,
likevel ikke vil være så onde at vi gir våre barn en stein, når de ber om brød. Eller
når de ber om fisk, vil gi dem en slange. Skulle
da vi, spør han, tro at den store, trofaste Gud, etter at han har lært
oss å be ham om vårt daglige brød, og vi så tror hans ord og gjør akkurat
det han har sagt vi skal gjøre; ber ham om dette, -. Skulle vi da tro
at han ikke på noen måte ville gi oss det? Måten
svaret kommer på, tidspunktet
og omfanget, vil han
selv i sin visdom og miskunnhet bestemme. Men vårt daglige brød vil han
helt sikkert gi oss.
Led oss ikke inn i fristelse. Mat 6:13. Har jeg oppriktig bedt: Forlat oss vår skyld. Og virkelig fått den trøsten at alt er tilgitt meg. At Gud nå for sin elskede Sønns stedfortredergjernings skyld er tilfreds med meg. Da vil også nødvendigvis mitt hjertes første og inderligste mål være å ikke på ny synde mot min nådige Far i himmelen. Da
begynner jeg å be av hjertet: Og led meg ikke inn i fristelse! Hjelp meg,
Gud, til ikke på ny å synde mot deg! Den
som bare er opptatt av å slippe unna syndens straff,
og ikke har noen nød for å unngå selve
synden, har bare i dette nok bevis på en falsk ånd. Ja,
selv før de er kommet til troen, pleier alle oppriktige sjeler til og
med ha mer trang til å komme ut av synden, enn til å få forlatelse. Slik
at det også kan bli en avvei blant vakte sjeler at det mer er den sjette
bønnen, framfor den femte, som ligger dem på hjertet. De vil først og
fremst befries fra det ondes makt. Og så senere be om forlatelse. Dette
er noe som også henger ved mange som er kommet til troen. Særlig når deres
ånd blir mer lovisk enn evangelisk. Da tenker de ti ganger mer på å komme
ut av synden, enn å søke forlatelse. Nå
er jo ikke dette rett. For det er jo forlatelsen og evangeliet som skal
fylle hele hjertet, hvis vi skal få noen ren
nidkjærhet og seirende kraft
imot synden. Men hele denne tilbøyeligheten, som alle oppriktige sjeler
er vel kjent med, er bare et desto sterkere bevis på hvor falsk, sovende
og kjødelig ånd disse har
som overhode ikke forsøker på å la være å synde. Vi
sier ikke at det å ha et redelig sinn gjør at kjødet
aldri mer elsker synden. Men vi taler om dette Herrens
karakteristiske verk i sjelen, hans hellige og villige Ånd, som gjør at
jeg frykter for mitt eget kjøds syndige lyster. Da begynner jeg å rope:
«Herre, hjelp meg mot synden! Led meg ikke inn i fristelse! Hjelp meg
mot mitt onde kjød og djevelens og verdens fristelser!». Å,
måtte hver éneste en som virkelig tenker på å nå fram til himmelen, oppriktig
prøve seg selv innfor Guds ansikt, om du virkelig frykter for fristelsen,
og vil unngå synden! Herren
ser alt. Han kjenner menneskenes skjulte hemmeligheter. Han vet om du som leser dette, virkelig har nød for å unngå synden, -
eller om du bare vil forsøke å unngå straffen.
Å,
for et forskrekkelig hjertets mørke, for et bedrag av den gamle slangen,
når menneskene ikke frykter for sin falskhet framfor den allmektige Guds
øyne! Han som har øyner som ildsluer, som ransaker hjertene og prøver
nyrer, og «dømmer hjertets tanker og råd». Han
vet hva din egentlige holdning er, om du virkelig er opptatt med å unngå
synden, eller om du ennå egentlig forsøker å beholde den. Hva vil du egentlig
med hele din bønn, - hva vil du med din kristendom, hvis du ikke er oppriktig
innfor Herren? Hvis selve bønnen din bare er et skuespill? Det
hører også med til dette skuespillet at en vil avlegge mange synder, -
men har visse unntak, - holder tilbake den egentlige skjødesynden. Eller
en vil slutte med all utvortes
synd, slik som fariseerne. Men samtidig ikke har noen som helst bekymring
for at hjertet fortsetter å kjæle med synden. Eller
en slutter med de syndene som fører ubehageligheter med seg. Men godtar
fortsatt uten videre de syndene som gir oss en viss sjelisk nytelse og
kraft, som selviskhet, selvopptatthet og åndelig hovmod, som f.eks. selvtilfredshet
over åndelig forstand, gaver, eller over sin alvorlige kristelighet. Alt
dette er gift, som direkte strir mot nåden. Det
foregår også stadig et stort hykleri med den sjette bønnen. Det skjer
på den måten at en først ber: Led
oss ikke inn i fristelse. Og deretter oppsøker en selv bevisst
fristelsene. Du
vet f.eks. at i visse selskap, på visse steder, hos visse personer, der
kan du vente konkrete fristelser. Likevel går du dit. Kanskje du ber:
Led meg ikke inn i fristelse! Men dette er enten lettsindig å «friste
Gud». Og det som da skjer, er at du påfører deg selv den rettferdige straffen;
at du virkelig får falle i fristelse. Eller det er en følge av at du allerede
er dratt inn i en fristelse som med vold og makt holder på å trekke deg
mot sitt mål. Men
da bør du vite hvor alvorlig din situasjon allerede er. Og da har du egentlig
nok med bare å be om kraft til en fysisk flukt bort fra dette. For har
du ikke kraft til dette, så har du ennå mindre senere den kraften som
trenges til å stå imot det onde. Dette gjelder når vi bevisst
oppsøker steder hvor fristelsene finnes. Noe
ganske annet er det med dem som i kraft av sin jordiske stilling nødvendigvis
må omgås verden og dens selskapeligheter. Og nettopp dette er så mang
en gudfryktig sjels store nød og bekymring i denne tiden. Disse skal i
gudsfrykt tillitsfullt be denne bønnen, i visshet om at «Herren vet hvordan
han skal utfri de gudfryktige fra fristelser». De
skal også huske at deres brødre i verden har den samme lidelse, om ikke
alltid de samme fristelsene. For den som har mindre av verdens
fristelser, har vanligvis desto større fristelser fra sitt eget kjød og djevelen.
Bare forskjellig for den enkelte, etter den enkeltes åndelige alder
og erfaring. Hver
enkelt må likevel alltid ha så mye av dette livets prøvelser at han blir
trengt inn til Gud. Så mye at all hans egen kraft forlater ham, og han
for alvor må rope til den eneste allmektige Gud. For vi vet at selv «den
rettferdige vanskelig blir frelst». Kall på meg i nøden, så vil jeg hjelpe deg, og du skal prise meg. Sal 50:15. «Men har vi da noe grunnlag for at vi virkelig kan være sikker på at vi blir hørt?», sier kanskje noen. Og det er et ganske viktig spørsmål. Ja, vi har så gode grunner, at hvis vi bare fikk øynene våre åpnet, ville vi begynne å rope av fryd over akkurat dette. Derfor
er det vel riktigst å si at her trenges det egentlig bare at Gud ser i
nåde til oss og åpner øynene våre. På samme måte som når Elisas tjener
ble redd for fiendens store hær som hadde omringet dem. Underet skjedde,
så de ble hjulpet, bare ved at Elisa ba: «Herre, jeg ber deg åpne øynene
hans så han kan se!». Og straks så han at «overalt rundt Elisa var fjellet
fullt av hester og vogner av ild». Slik
ville også vi ha all vår trøst i bønn, bare vi hadde fått åpnet øyene
så vi så hvor stor grunn vi har for at vi vil bli bønnhørt. Vi vil nå
bare ta fram tre av de viktigste sidene. Den
første og viktigste grunnen er at det
er Herren selv som har sagt vi skal kalle på ham i nøden, og lovet:
«Jeg vil hjelpe deg, og du skal prise meg». Hvis
Gud aldri hadde sagt noe som helst om bønn, så hadde vi aldri her i livet
kunnet vite om han virkelig ville høre oss, eller ikke. Vi ville levd
i en evig uvisshet. Det trenger vi ikke nå. Gud har selv sagt vi skal
skynde oss til ham. Og det er Guds eget løfte at han vil høre oss. Stans
nå opp og tenk etter! Kan
det være noe usikkert i det Gud selv har sagt? Hvem er Gud? Tror du på
Gud? Kan en stole på Gud? Kan Gud svikte ett eneste av sine ord og løfter?
Er ikke et ord fra Guds munn mer sikkert enn alt det du kan se med øynene
dine? Be
Gud om et åpent sinn, så du får se hva det betyr at Gud selv har pålagt
oss å be. Etter hvert vil du bli klar over at det ikke er noe som helst
i din bønn som beveger
den allmektige Gud til å gi deg noe, men bare hans
eget ord og løfter. Alt det Gud gjør, gjør han for sitt eget navns
skyld. Luther
sier så treffende: «Hvis Gud ikke hadde befalt oss å be, og lovet å høre,
så var der ikke noen som helst skapning som var i stand til å oppnå noe
som helst med sin bønn. Merk deg derfor dette: En bønn er ikke dermed
god og rett fordi den er sterk, andektig, påtrengende, lang, for vårt
jordiske eller evige behov. God og rett er bare en bønn fordi
den bygger og stoler
på Guds uttalte løfter. Og den bønnen blir hørt (hvor uanselig
og uverdig den i seg selv synes å være) for Guds sannferdighets og sterke
løfters skyld. Det er Guds ord og løfter, ikke din åndelighet, som gjør
din bønn god. Dessuten er det nettopp troen på Guds løfter som er den
rette åndelighet. Og uten den er all åndelighet bare et skuespill». Se
for en fast grunn vi har for all trøst i bønn. Bare vi istedenfor å famle
etter våre egne følelser, holder øynene festet på Guds løfter. Den
andre grunnen vi har for visshet om bønnhørelse forteller oss at Gud også
kan gjøre alt. Dette uttrykkes i den sterke avslutningen av Fader vår:
Riket er ditt, og makten og æren i evighet. Disse
ordene skal ikke bare være en lovprisning til Gud. Men en veldig trøst
for oss. For dette forkynner oss jo at vår Far er en allmektig Herre og
Konge, som uten vanskelighet kan gjøre alt det vi ber ham om. Selv om
det skulle synes umulig for oss. Dette er nettopp en trøst vi trenger.
For dette at vi ser på det ene og det andre som umulig,
er et av de største hinder for vår tro i bønn. Det
er hedningen i hjertet vårt som ikke vil tro at Gud kan gjøre mer enn
vi er i stand til. Når vi da har søkt hjelp i egne og andre menneskers
muligheter, tror vi straks at vårt problem er totalt uløselig. Ja, nå
skulle det altså være behov for en Gud som kunne gjøre mer enn oss og
alle andre mennesker. Men har vi da nå en slik hjelper? I
Fader vår lærer Kristus oss selv å bekjenne at vår himmelske Far er nettopp
en slik hjelper. For riket er
ditt, d.v.s.: Du er en allmektig og eneherskende Konge over hele
ditt skaperverk. Du regjerer over alle krefter både i naturens og åndenes
rike. Derfor kan du hjelpe oss i alt, og gi oss alt som er nødvendig for
vår frelse. Den
tredje grunnen for vår visshet om bønnhørelse, eller rettere; all grunn
for visshet, har vi først og sist i vår
Frelser. Alt som ligger i dette at han gav
seg selv. Hele hans fullbrakte verk, hans forbønn, hans trofasthet,
ja, hele hans person. Her ser vi det som framfor alt burde overbevise
oss om at alt det vi ber om i hans navn også virkelig vil bli gitt oss.
Her tilintetgjøres umiddelbart dette veldige troens hinder; vår uverdighet. Hør!
Det er utelukkende i Kristus
Gud har sitt velbehag. Kristus sa: «alt det dere ber Faderen om i mitt
navn, det skal han gi dere». Og hva det er å be i Jesu navn, vet vi. Det
vil si å begjære alt på Jesu regning, på Jesu fullbrakte verk, på den
uendelige verdien av hans liv og lidelse for oss. I ham har alle Guds
løfter sitt ja og amen.
Ber
du i Jesu navn, så kan ikke det minste sukk være forgjeves. Så kan ikke
den største uverdighet hindre bønnhørelse. Alt har sitt ja og amen i
ham. Gud, åpne opp våre øyne, og øk vår tro!
La lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og prise deres Far, han som er i himmelen. Mat 5:16. Å, for et herlig syn, som kan fryde både himmel og jord, når en kristen som brenner av nidkjærhet for troens vei, for Lammets ære. Brenner av nidkjærhet mot enhver tanke på at vi med egne gjerninger kan fortjene noe som helst i Guds øyne. Men som likevel selv samtidig er det mest omtenksomme og oppofrende medmenneske, rik på gode gjerninger og flittig i Herrens tjeneste! Å,
denne guddommelige kombinasjonen kan fullstendig knekke Satan. Det er ikke noe som mer er i stand til å ødelegge hans rike, som
så sterkt og klart vitner om evangeliets sannhet. Ingenting som griper
sinnene så sterkt, og overbeviser dem, som akkurat denne kombinasjonen
av en nidkjær holdning mot all
gjerningskristendom, og samtidig rikelig av gode gjerninger i ens liv. Har
jeg bare det ene, f.eks. nidkjærhet for
troens vei, og mot
gjerningskristendom. Men selv ikke gjør gode gjerninger. Da blir alle
menneskers dom bare denne: «Det er jo en svært så lettvint vei til frelsen;
bare å tro, og slippe å gjøre noe godt!» Men
kan dine nærmeste og naboer vitne om at ingen er mer villig og glad i
å gjøre gode gjerninger, enn akkurat du som så sterkt avviser gjerninger
i spørsmålet om rettferdighet innfor Gud. Da «får du dårlige og uforstandige
mennesker til å tie». Da vil alle oppriktige sjeler tvinges til å innse
at «det er ikke for sin egen makelighets skyld dette mennesket tar så
sterkt avstand fra gjerningenes verdi. For han beviser selv noe annet». Derfor
er disse svært verdifulle kristne; som best mulig kan forene disse to
tingene: Nidkjærhet bare for Lammets fortjeneste, men samtidig selv gjør
mange gode gjerninger. La oss be Gud at vi må få beholde slike kristne
lenge på jorden! For det er gjennom slike at Kristi rike har sin sterkeste
framgang. Derimot
er det en stor vanære for Kristi rike når en kristen som bekjenner troen
lever et åndelig dovent og ufruktbart liv. Ja, gjennom åpenbar løssluppenhet
slipper anklagerne til. Da
vil de som hører din vakre bekjennelse, men ser ditt dårlige liv, forarget
vende seg bort og si: «Krever din vakre bekjennelse ikke mer, da må jo
jeg også kunne si jeg er en kristen», o.l. Da har disse fått den sterkeste
støtte for sitt uomvendte liv og sin forakt for ordet om anger og omvendelse.
Og den støtten har de fått av deg
- av en som kaller seg en kristen, og tvert imot skulle vært med og vekke
ham opp. Å,
for en forferdelig situasjon for samvittigheten, når din prøvetid her
på jord er slutt. Når det er slutt på alle anledningene til å forandre
på dette! Du har fått bud om å «avlegge regnskap. Du kan ikke lenger være
min forvalter». Å, for en hjerteskjærende angst, når du kommer i hu hvor
mye du har hørt og trodd og bekjent om Kristi kjærlighet, om Kristi lidelse.
Og hvordan du likevel ikke levde for ham til hans ære. Men bare levde
for deg selv, bare etter ditt kjøds lyster. Du tenker på dem som levde
sammen med deg her i nådens tid; hvor lite oppbyggelse de fikk gjennom
deg, - bare på grunn av ditt dårlige liv - ! Da
vil du med gru si: Å, mine barn og medarbeidere har nok hørt gode ord
fra meg, men sett dårlige gjerninger. Derfor gikk det gode de hørte så
lite til hjertet hos dem. Mine kolleger og ansatte sitter igjen med dette
inntrykket: «De som taler mye om Gud er jo bare hyklere». Og slik har
de lært å forakte Ordet. Måtte
Gud bevare alle troende i tide! Klart nok vil ingen unngå bebreidelser
i samvittigheten, eller Satans gloende piler. Ingen er fullkomne. Og aller
minst vil en blind verden bedømme oss rettferdig, men kommer til å forkaste
det mest gudgitte livet, på samme måte som de også sa alt mulig ondt om
selve herlighetens Herre. Men
vi har alle en bevisst oppfatning av forskjellen på den svakheten i kjødet
som jeg erkjenner og angrer, og som jeg bekjemper. Og på den andre side
den løssluppenhet som får regjere fullstendig ubegrenset, og som er det
som først og fremst opptar meg. Det er gjennom slikt evangeliet blir spottet.
For hvis jeg selv åpent dømmer mine feil, og beklager dem, har jeg med
det gitt Gud æren og reddet evangeliet fra å bli spottet på grunn av dette.
Men
husk igjen det vi sa om kombinasjonen
av nidkjærhet for troens vei, og samtidig et liv i gode gjerninger.
Hvis
derimot dine gode gjerninger gjør at du først og sist taler om disse,
slik at gjerningene og det å følge Kristus blir både A og Å i din kristendom.
Da er det all grunn til å frykte for at det er dette som er blitt ditt
hjertes trøst, din tros hemmelig grunn, «for det hjertet flyter over av,
det taler munnen».
|