Første del 1 til 15 april Dato 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15
1.
april Barmhjertig
og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn.
Sal 103:8. Overfor slike ord kan nok en fattig sjel sukke: «Å, bare jeg ikke var så stor en synder! Gud er nådig mot sine venner, og dette ordet må jo være en trøst for dem - men ikke for meg! Jeg er støtt bort fra hans åsyn. Overfor meg står han som en «hevnens og gjengjeldelsens Gud». Jeg både ser, og til og med kjenner jo at han er vred på meg! Jeg opplever jo at han aldri vil høre når jeg ber! Jeg kjenner jo hans dom i hjertet mitt. Jeg søker ham i Ordet, men opplever slett ikke noen trøst eller kraft av det. Jeg søker ham i bønnen, men får aldri noe nåderikt svar, bare dom og straff. Herren har forlatt meg!» Stakkars
sjel! Hvem har malt et slikt bilde av Gud for deg? Det har djevelen og
ditt eget løgnaktige hjerte gjort! Du har et fullstendig falskt bilde
av Gud. Ja, det er jo tvert imot et bilde av djevelen du holder opp for
øynene dine! Hør nå her hvordan Guds
ord skildrer Guds hjertelag: Barmhjertig
og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke
for alltid, og
holder ikke evig fast på vrede. Riktignok kan Herren over en viss
tid «anklage» deg, og vise sin «vrede». Da kan han, i en slik vredens
tid, også skjule seg for deg, så du kan oppleve det som om det går svært
lang tid uten at du synes du ser ham. Men det er umulig at han kan anklage
deg slik, eller holde fast på vrede, til evig tid. Legg
merke til denne forskjellen: Alt Guds ord, fra Bibelens begynnelse til
slutt, og alt han har gjort med Israels barn, viser klart nok at Herren
aldri for evig forlater andre enn de selvsikre gudsforakterne som alltid
har stått imot ham og hans ord. Men han har aldri virkelig for alvor forlatt
dem som dømmer og tukter seg selv, som roper i sin nød til Herren, og
bare lengter etter å få være hans barn. Sirak
sier: «Se på de gamle slektene og gi akt på dem! Hvem trodde på Herren
og ble til skamme? Eller hvem fryktet Gud og ble forlatt? Eller hvem kalte
på ham og ble overhørt av ham? For Herren er miskunnelig og barmhjertig,
så han tilgir synden og frelser i trengsels tid. Ve dere som har mistet
tålmodigheten!» Ja,
ve den som heller velger å tro på sitt eget hjerte og følelser! Ve den
som ikke heller, stikk imot alle egne tanker, tror på Gud! Hør
hva han sier selv! «For så sier den høye og opphøyede, han som troner
for evig. Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og
hos den som er sønderknust og ydmyk i ånd, for å gjenopplive de ydmykes
ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende. For jeg anklager
ikke for evig. Jeg er ikke alltid vred. Men en Ånd skal blåse fra mitt
åsyn, og jeg skal skape liv» (C. O.R’s bib.tekst). Hør
nå! Er dette Guds eget ord? Så tro det da! Gjør ikke Gud til en løgner!
Som
vi har hørt vil han anklage oss, men ikke for evig. Han imøtegikk den
kanaaneiske kvinnen lenge, og sammenliknet henne til slutt med en hund.
Men hun trodde fortsatt på ham. Hun skjøv fra seg det synlige
som ville stenge veien for henne. Og rettet blikket bare mot hans hjerte,
som etter alt hun hadde hørt om ham skulle være fullt av kjærlighet. Så
tok hun ham på ordet: «Men de små hundene spiser likevel smulene som faller
fra sine herrers bord». Da
kunne han ikke lenger holde seg. Da frydet hans hjerte seg i kjærlighet,
og han utbryter: «Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!» Der
ser du hvordan hjertet hans er, selv når han anklager eller imøtegår oss.
Der ser du hva det er han aller helst vil: At vi fremdeles skal tro! En
ser tydelig at det var hans store glede at kvinnen hadde en slik tro.
Det er et klart gledesutbrudd i ordene: «Kvinne, stor er din tro!» Vil
ikke du også glede ham på denne måten; la ham få skjule seg for deg, og
du likevel tror? Å,
det gjelder frelse og evig liv! La ikke djevelen omskape Gudsbildet for
deg! Her ser du det virkelige bildet av Gud: Barmhjertig
og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. «Barmhjertig»,
det betyr at Gud lider med dem som er i all slags nød, og ville ikke holde
ut at vi skulle rope til ham og ikke bli hjulpet. Jesus sier: «Skal ikke
Gud skaffe sine utvalgte deres rett, de som roper til ham dag og natt?»
«Nådig»,
det betyr at Gud ikke handler med oss etter våre synder, men etter den
fredspakt han har opprettet med Kristus. «Sen
til vrede og rik på miskunn»,
det betyr at han er langmodig, holder igjen, venter, for å få anledning
til å vise sin nåde. Mange
tusen tanker og bilder
av Gud bygger seg opp i hjertene våre. Men dette er det eneste sanne bildet.
Så
snart noe annet bilde av Gud reiser seg for ditt indre øye, - som at han
vil handle med deg etter dine synder, eller at han ikke bryr seg om deg
og har forlatt deg, - må du straks si: Nei, dette er ikke det rette bildet.
Dette er falskt og fordreid. Eller: Dette er ikke et bilde av Gud, men
av djevelen. For
den sanne Gud er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn.
Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, lov hans hellige navn! Sal 103:1. Nå er spørsmålet: Hvordan har David fått et slikt hjerte? Hva er det som har gjort at Herren er blitt så hjertelig kjær for ham? Svar:
Det er bare syndenes forlatelse og vissheten om den, som virkelig kan
gjøre et menneskes hjerte lykkelig, varmt og brennende. Et menneske kan
tro alt Skriften inneholder om Kristus, og tro det så sikkert at han tusen
ganger kunne dø på den troen. Men kjenner han ikke sine synder, men bare
går der sikker og selvtilfreds, så kommer det av at han i all sin tro
aldri har noen kjærlighet til Gud, ingen glede - og først og fremst ikke
noe liv i Gud. For hele hans gudsliv består bare i kunnskap og kristelig
aktivitet. Og
videre; om et menneske bare kjenner syndene sine, så det er knust både
til legeme og sjel, men ikke har fått troens visshet om full forlatelse,
så blir det fortsatt like kaldt og dødt. Om det så strever seg til døde
for å vekke hjertet til en ekte kjærlighet og glede. Det
er alltid to ting Skriften viser er uatskillelig
forenet: Omvendelse og tro, eller
en overflod av synd og en
uendelighet av nåde. Men,
å, for et nytt liv, for en fryd, for en brennende ånd, og for en lyst
og kraft til alt hellig som jeg får når jeg i min største uverdighet får
høre den allmektige Gud forsikrer meg om at «Dine synder er forlatt. Du
har fått nåde for alt. Du skal alt her på jord få leve i et rike hvor
ingen synd tilregnes deg, hvor du i mine øyne hvert øyeblikk er hellig
og ulastelig!» Hør
dette, alle sammen! Det sies så ofte, men må alltid gjentas på nytt, for
det blir stadig glemt. Hør: Dette er den
eneste veien for å bli både frelst og hellig, bli rettferdig
for Gud og glad og varm i hjertet, villig og skikket til alt godt. Når
et menneske vekkes opp fra den forskrekkelige syndens søvn, og begynner
å søke frelsen, -. Eller når en kristen på nytt våkner opp fra sin likegyldighet
og synd, men går ut i et trellesinn, -. Da blir det oftest en stor nød
for et slikt menneske at det ikke kan elske Gud slik som det burde, og
som det ser at David eller andre Guds barn har elsket Gud. Da
uroes han, da ber han, da anstrenger han seg for å kunne elske, kunne
få et varmt hjerte. Men han får det ikke til. Han er fortsatt like kald.
Han ber om kjærlighet, men kjenner på samme kulden. Han strir mot sin
kjærlighet til avguder; andre ting eller personer som er blitt mer kjære
for ham enn Gud. Men han elsker dem ennå. Da blir han fortvilet over dette,
og med rette, fordi han ikke elsker Gud, mener han. Men
hvis han nå ikke bare forstår, men med det nye synet Ånden har gitt ham
endelig innser at det var jo virkelig
fortapte syndere Kristus kom for å hjelpe, -. At han kom
for å gjøre i vårt sted
akkurat det som loven ikke kunne
utrette i oss. Det var jo akkurat det
som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet;
som gjorde at han har
elsket Gud for oss. At han
har vært ren, hellig og rettferdig for urettferdige. At alt
er fullbrakt, alt er nå ferdig. At så elendig dette mennesket
nå er, så uverdig og ubrukelig han nå er, så kald eller varm han er, -
er han likevel rettferdig, hellig, ren og benådet i Den Elskede. Og
når han i troens lys ser, og får all sin trøst i dette, og blir frigjort
og overbevist om at han er benådet, - ja, da elsker han. Da kan
han elske. Da kan han ikke la være å elske en så overstrømmende nådig
Gud og Far. Da er det født
et nytt liv i hjertet hans. En fryd, kjærlighet og en inderlig
lyst til Frelserens bud og veier. Da
kan han ikke annet enn love og prise Gud av hele sitt hjerte. Og da kan
han synge som David: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, lov hans
hellige navn. Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine
sykdommer». Det
er på denne måten det foregår at en får et hjerte som David hadde. Du
kan være kristelig, ydmyk, ha stor visdom og gjøre mange gode gjerninger.
Men har du ikke gått denne veien, denne mørke, ynkelige, elendige veien
gjennom syndenød til benådning i Kristus -. Å, da er alt sammen et bedrag!
Det
skaper nok folk som er hyggeligere enn verdens mennesker. Men det skaper
ikke kristne mennesker som er «ikledd Kristus». For uten at en er
kommet i syndenød, kan det ikke skje på rett
vis at en ikler seg Kristus. Det
går selvsagt an å være et særdeles rettskaffent og kristelig menneske
her på jord. Men når det øyeblikk kommer da kongen går inn i bryllupssalen
for å «se gjestene», vil det vise seg at dette mennesket mangler bryllupsklærne.
Og derfor, på tross av all sin kristelighet ved bryllupsbordet, skal han
kastes ut i «det ytterste mørke». Nei,
vi må alle sammen gå Davids og synderinnens vei! Hva for noe? Skal en
altså måtte ut og synde for å bli frelst? Å nei, det finnes nok av synder
i livet ditt allerede! Det mangler ikke på synder i våre liv. Feilen er
at vi ikke kjenner dem. Men
du ville nok få kjenne syndene dine mer enn du orket å bære, bare du fikk
nåde til å ta til deg Guds ord. Bare «gudsfrykt fikk komme for dine øyne».
Bare Guds hellighet fikk skinne inn i din samvittighet og ditt hjerte,
slik at all dets urenhet, likegyldighet, hykleri, selvsikkerhet osv., endelig
fikk bli store synder for deg. Når
selve hjertet blir angrepet på denne måten, da blir nok nøden større.
Men da blir også nåden ekte og stor og overstrømmende. Da blir
hjertet født på ny -
og da er du blitt en sann kristen.
Siden døden kom ved et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. 1Kor 15:21-22. Vi må aldri glemme at Kristus kom for at han i alle forhold skulle gi oss tilbake det som vi tapte i Adam, skulle gjenopprette alt som gjennom Adam var ødelagt i syndefallet. Men
nå var det ikke bare synden og fordømmelsen som kom over alle mennesker
gjennom Adam. Men også døden
og alt det den medførte, blant annet på det fysiske område, ved tilintetgjørelsen
av menneskets legemlige del. Derfor
skulle Kristus også gjenopprette dette, slik at vi gjennom ham skulle
få tilbake et helt menneske slik det var før syndefallet, blant annet
et skjønt, friskt og udødelig legeme. Som
vi nettopp sa, skulle Kristus gjenopprette alt det vi hadde tapt gjennom
syndefallet. Du som leser dette tør nok på grunn av Guds nåde gladelig
tro det apostelen sier i Rom 5, at «slik som synden kom inn i verden ved
ett menneske, og døden ved synden, slik kommer også rettferdigheten og
livet gjennom det ene mennesket. Altså, slik som fordømmelsen ved den
enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til
rettferdiggjørelse, til liv for alle mennesker. For slik som mange er
blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik blir også mange rettferdige
på grunn av den enes lydighet». Men
tror vi dette herlige evangeliet, da må vi også tro det apostelen sier
her om gjenopprettelsen av legemet: «Slik som vi alle dør i Adam, slik
skal også alle bli gjort levende i Kristus». Vi
må ikke plukke i stykker Kristi verk. Hans gjenopprettelsesverk var fullkomment.
Han skulle uskadeliggjøre alle våre fiender: synden, djevelen, døden og
fordømmelsen. Men så lenge vi lever her i livet, er alt dette usynlig
og helt uforståelig for vår fornuft. For Gud har latt alt dette ondes
ytre bilde fremdeles leve hos oss, for at vi skal øves i troen. Når
jeg er blitt et Guds barn, kan jeg fremdeles ikke se at synden er tatt
bort. Jeg må ennå se og kjenne syndens liv og kraft i mitt kjød. Jeg vil
da se meg som helt forkastet av Gud, hvis jeg ikke har den guddommelige
overbevisningen som heter tro
dypt grunnfestet i hjertet mitt. Den troen som er født gjennom budskapet
om at Gud har fordømt synden
i kjødet, slik at synden i Guds øyne ikke lenger er en synd som
kan fordømme meg. Men
i denne troen kan jeg da med største sannhet si: «I all min synd er det
ingen synd, det vil si innfor Gud, som vet at Kristi dyrebare blod gjelder.
For Gud er jeg fullstendig syndfri. Jeg er helt rettferdig og ren, bare
ved Kristi blodige forsoning, bare i Kristus». Det
samme gjelder når jeg kjenner på hvordan djevelen raser i meg og i alle
mennesker. Da synes det temmelig usannsynlig at han er overvunnet av Kristus.
Men
når Kristus har sagt det, må jeg likevel tro det og si: «at han raser
skal ikke skade meg noe som helst, bare jeg blir værende i Kristus. Han
skal tvert imot bare være til nytte for meg ved at han driver meg til
en større erfaring i troen og bønnen». Det
samme gjelder når døden legger legemet mitt i jorden, så det oppløses
og blir til støv. Da er det like usannsynlig at dette legemet skal stå
opp og leve i all evighet. Men når Kristus har sagt det - når Kristus
har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve,
selv om han dør». Da kan jeg glad og frimodig si: Kristus skal ikke bli
gjort til løgner gjennom dette ordet. Det er et ubegripelig under. Synden
gjelder ikke lenger som synd, djevelen kan ikke skade meg, døden skal
ikke beholde meg. For Kristus er en fullkommen Frelser! Luther
sier: «Når Kristus virkelig har utført sitt verk (å gjenopprette det som
var tapt), og latt det bli forkynt gjennom sine apostler, da skal det
ikke herske noen tvil om at det er sant. La oss derfor frimodig sette
vår lit til ham, og møte døden på dette budskapet. Det forkynner at selv
når vi kanskje i lang tid har vært døde og råtnet bort, så begynner en
dag den herlige basunen å lyde. Da hører vi (som Kristus ropte til Lasarus):
«Peter, Paulus, kom ut!». Da skal vi i et øyeblikk, som en gnist, fare
opp av jorden, herligere enn hele himmelen. Da reises vi opp med hele
legemet, med alle dets lemmer passet sammen, om vi så var brent til aske
eller gått i oppløsning i vann». Lovet
være den store Gud, som selv har sagt det, og selv skal gjøre det, slik
vi leser f.eks. i Jes 26: «Dine døde
skal leve, sammen med mitt døde legeme skal de stå opp. Våkn opp og rop
av glede, dere som ligger under jorden. For din dogg er lysets dogg, og
jorden skal gi fra seg de døde».
Den timen kommer, da alle som er i gravene skal høre Menneskesønnens røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse. Joh 5:28-29. Det kan knapt beskrives hvor stor skade det påfører oss at vi ikke har det rette syn på, og virkelig tror, sannheten om de dødes oppstandelse. Derfor har vi også slik en slapphet og løsaktighet i hele vår kristendom. Men vår store fiende, djevelen, vet meget godt hva det er han utretter når han kan dra et teppe over hva som vil skje i den viktige avslutningen på livet; at vi skal stå opp til evig frelse, eller til evig fordømmelse. Først
og fremst blir da alt som har
med det åndelig livet mindre viktig. Da blir det ikke så maktpåliggende
stadig å være sikker på at en har Guds vennskap. Da både eter, drikker
og sover en i den største trygghet, selv om en ikke vet om en kommer til
himmelen eller til helvete. Når
det endelige målet er skjøvet godt til side som noe flytende, tåkete for
sjelen, da er det ikke så nøye å ta til seg av Ordet, eller å be til Gud.
Da haster det ikke med å forlike seg med en motstander, eller si et vekkende
ord til sin neste o.s.v. Men
da vil også resultatet vise seg, særlig i store prøvelser; når det gjelder
å gjøre eller lide noe for Kristi skyld. Kanskje gi opp et helt livs jordiske
makelighet og hygge for å følge Kristus. Eller det gjelder å ofre noe
som er særlig dyrebart for hjertet, en forsakelse som virkelig koster.
Særlig
i slike situasjoner vil det vise seg at en har liten styrke når en ikke
har en fast tro, og holder den store og salige avslutningen på livet fast
for sitt indre øye. Apostelen
kaller frelsens håp for en hjelm.
Den krigeren som hadde en hjelm, drog fram med større dristighet i kampen,
fordi han ikke trengte være så redd for et hugg fra fiendens sverd. På
samme måte gjør også et fast frelsens håp at en ikke blir så opptatt med
å tenke på alt det som kan komme til å ramme oss her i livet fordi vi
følger Kristus. Med et enfoldig øye ser vi tvert imot bare på hva det
er som behager ham. For vi vet at når striden er slutt, venter det oss
så stor herlighet at all vår lidelse ikke betyr noe mot dette. Det
er altså om å gjøre at en kristen er godt grunnfestet og rustet med dette
frelsens håp, når den veien han må gå gjennom livet er mørk og ensom.
Og ikke minst i tider når en kristen sjeldent får oppleve noe av sin Frelsers
nærhet og herlighet, og da av og til kan angripes av trøtthet og utålmodighet.
Den rent allmenne salighetstrangen de fleste går med, driver ham til å
strekke seg etter en følbar glede, som han da likevel ikke får oppleve. Han
har kanskje håpet på også i dette livet å bli mer lykkelig. Men opplever
at han er fratatt all jordisk lykke. Han ser, som en sier, «hele sitt
livs lykke som tapt». Å,
da må vi skjemme oss over vårt fordreide hjerte, og bare erkjenne at en
kristen som er kommet i denne situasjonen ofte rett og slett kjenner seg
ulykkelig, - over at han ingen annen glede har på denne jord enn «bare
Gud» - ! Bare
han hadde en sprudlende tro, og særlig hvis han rent følbart kunne kjenne
Guds vennskap og nærhet, da ville han sikkert nok ikke kjenne på at han
var ulykkelig, men umåtelig rik og salig. Men når han derimot savner alt
dette, og kanskje i tillegg tynges av et kors som skal følge ham gjennom
hele livet, og som gjør hele hans verden mørk, -. Da svartner det for
øynene hans, og han blir svak og elendig. Å,
for en trøst og kraft det ville være om han nå fikk åndelige øyne til
å se inn i Den Underliges skjulte, men trofaste plan! Da ville han få se
at han slett ikke har mistet all sin lykke og glede. Den er bare tatt
vare på til en annen tid, en annen verden. Der skal alt lykkes bedre!
Bare
en urokkelig erkjennelse av dette i hans bevissthet, ville gjøre ham så
fornøyd med hans underlige Gud og hans plan med ham. Da ville han ikke
ønske seg noe som helst mer enn ham, og ville være mer enn tilfreds og
lykkelig med «bare Gud». Dette
har vi et herlig eksempel på i den syttitredje Salmen. Der bekjenner Asaf
først hvordan det plaget ham å se de ugudelige i sin lykke og medgang,
mens han og de rettferdige hadde det vondt. Og vi ser hvordan han til
og med har vært fristet til å si som de ugudelige: «Sannelig, forgjeves
har jeg renset mitt hjerte og vasket mine hender i uskyld». Men
legg merke til hva utgangen ble på denne fristelsen! Han sier: «Jeg grunnet
på hvordan dette var å forstå, det stod bare smertefullt for mine øyne
- helt til jeg gikk inn i Guds helligdom og forstod hva som venter dem.
Å, hvor de går til grunne som i et øyeblikk! De fortæres fullstendig
av redsler. Men du skal lede meg med ditt råd, og deretter tar du imot
meg i herligheten». Og
nå blir hans hjerte så fullkomment fornøyd når bare han har Gud, at nå
roper han ut: «Når jeg bare har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.
Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min
arvedel til evig tid». Her
ser du hva det fører til når vi går inn i Guds helligdom, lar blikket
søke hemmeligheten i Guds måte å styre på, og ser hva som ligger skjult
under vårt jordiske livs tåke; nemlig den
store og evige ulykken som ligger skjult under den rike manns
kostbare antrekk og fine liv. Og på den andre side; den
store og evige lykken som er skjult under Lasarus’ filler og sår.
Herrens nåde er fra evighet til evighet....for dem som holder hans pakt, og for dem som husker hans bud, så de gjør etter dem. Sal 103:17,18. Dette er et dyrebart uttrykk for en rett kristens indre liv. For det består først og sist av dette: huske på Herrens bud, så de gjør etter dem. Det er et uttrykk for dette vedvarende, inderlige ønsket og sukk i Guds barns hjerter etter å kunne gjøre Herrens vilje. En kristen registrerer ofte ikke mer av sitt åndelige liv. Han synes ofte det ikke rekker lenger enn til å huske på Herrens bud for å gjøre etter dem. Dette
er den «hunger og tørst etter rettferdighet» som Kristus taler om, og
hvor han med det nettopp taler om livets
rettferdighet. En rett kristen blir aldri fullkomment mettet med dette
her i livet. Herrens
bud, med sine åndelige
krav på det indre menneske,
står alltid høyere enn det er mulig for ham å oppfylle. Han lever alltid
med et åndens sukk: Å, om jeg bare kunne være bedre! Å, om jeg kunne være
og gjøre slik som Herren vil! Dette
ønsket og sukket er liksom åndedrettet og hjertesukket i det nye menneske.
Og hva er dypest sett det nye menneske? Det er ganske enkelt Kristus
i oss, Guds Ånd som bor i hjertet, eller at vi har fått del i guddommelig natur. Det er denne rene, Hellige Ånd,
som alltid kjemper mot kjødet, og gjør at selv når vi er mest skrøpelige,
ja, til og med faller og gjør synd, så kan vi likevel aldri bli værende i synden. Her
har vi da også noe vi kan prøve oss selv på. Her står: «som husker hans
bud, så de gjør etter dem». Forstå
Herrens bud, gjerne tenke
og tale om dem, det kan tusenvis gjøre. Men de begynner aldri
selv å gjøre etter dem. Det er ingen stor kunst å tenke
og tale om gode gjerninger, og kreve at andre gjør dette. Og da blir det aldri talt strengt nok om dette,
synes disse. Men
de selv da? Nei, selv rører de ikke byrden med en eneste finger, sier
Kristus: «Hva har du med å forkynne mine rådslutninger eller ta min pakt
i din munn, når jeg ser at du (når det gjelder deg selv) hater tukt og
kaster mine ord bak deg?» Her kreves det at du er ærlig og sannferdig!
«Gud lar seg ikke spotte!» Selv
for en levende og erfaren kristen er det stor fare her hvis han skulle
komme til å misbruke læren om vår store skrøpelighet. Slik at han selv,
når han er kommet igjennom til trøst og fred i Kristus, bare skulle gi
opp og skyve fra seg en sak som han synes er uoverkommelig med « Å nei,
dette går ikke!» Vi
må alltid huske hans bud, så
vi gjør etter dem, nettopp når, og fordi, vi har fått vår fullkomne
rettferdighet og fred i Kristus. Den
kraften du ikke allerede har fått, kan du tross alt få. Det som ser umulig
ut for deg, er enkelt for Herren. Samtidig med at Paulus taler om sin
skrøpelighet, taler han også om at Guds kraft blir fullendt i skrøpelighet.
«Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk». Gud er mektig tilstede i de svake. Når
du derfor er frimodig i Gud og viss på at du eier syndenes forlatelse,
skal du fortrøstningsfullt og alvorlig legge det som du synes fortoner
seg uoverkommelig, på din trofaste Frelsers hjerte. Du
skal be om hans kraft
til å utrette det han vil du skal gjøre. Du kan si med Augustin: «Krev
av meg, Herre, hva du vil, men gi meg selv det som du krever! Du vet jo,
Herre, at selv er jeg ikke i stand til å utrette noe som helst». Men
selv på denne veien får vi aldri alt, selv det vi ber om, på denne måten.
Og vi vil aldri kunne gjøre alt
det gode vi så gjerne ville. Men da er det likevel om å gjøre at du
husker på Herrens bud, og ber om kraft til å leve etter dem. For
bare i en slik levende, personlig erfaring
av din egen svakhet, skapes også den «hälsosamme» ydmykende prosessen
i oss som er Guds hensikt med dette, når han overlater oss til oss selv
og Satans siktelse. Bare
kunnskap om vår svakhet virker ingen ydmykelse. Og ingenting
er mer sørgelig enn når en troende sjel faller i så stor åndelig lettsindighet
at han ikke lenger husker Herrens bud, og gjør etter dem. Ikke lenger
ydmykes og bøyes av sine overtredelser og fall. Legg godt merke til dette! Når
et menneske taler om vår store avmakt og våre fall, men fremdeles er det
samme selvsikre og stolte mennesket som slett ikke er knust, -. Å, for
et sørgelig syn, for en motbydelig stemme! Slikt kommer av kjødelig selvsikkerhet
og lettsindighet. Derfor
er det alltid viktig å huske på å gjøre Guds vilje. Det er f.eks. sant
at vi kan ikke be slik vi burde. Tankene våre farer ofte hit og dit. Bønnen
er ofte treg og kald. Det er også sant at den som i all sin bekymring
ennå tror på Kristus, må ikke miste motet og la vantroen slippe til. Men
skulle jeg av den grunn aldri bry mitt kjød med å be? Langt ifra! Jeg
skal selvsagt likevel be slik som jeg kan. Og be Gud om nåde til å kunne
be ennå bedre. Og på samme måte er det
i alle andre forhold der min avmakt er for stor for meg. Jeg kan ikke
være så mild, saktmodig, ydmyk, full av kjærlighet, ren og tålmodig som
Guds bud krever, og jeg gjerne ville. Jeg kan ikke bekjenne Kristus, ikke
ofre meg for min neste slik som jeg burde. Men
jeg må ikke av den grunn bare kaste fra meg alt dette dyrebare. Jeg må
fortsatt huske Herrens bud, og
gjøre etter dem. Og så fortsette å be Gud om mer og mer kraft
til å leve slik. Ja,
alt dette er ganske visst alle troendes stadige erfaring. Det er deres
nye natur, det er Åndens eget verk i dem. Men vi må bare passe på at vi
alltid er lyttende åpne og lydige overfor Ånden, så vi ikke på nytt sovner
inn i selvsikkerhet.
Jeg skal slutte en fredspakt med dem, og den skal være en evig pakt med dem. Esek 37:26 Når Adam brøt pakten med Gud, ble hele menneskeslekten skyldig til evig straff. Men ikke bare det, den ble også samtidig totalt ute av stand til noen gang å fri seg ut av denne tilstanden, til noen gang å kunne oppfylle Guds lov. Det hadde altså oppstått en forferdelig tilstand. Men
det hadde Gud i sin allvitenhet, fra evighet av, forutsett. Og hadde i
sin store barmhjertighet stor nød for dette. Derfor hadde han også, før
verdens grunnvoll ble lagt, og før det første mennesket ble sluppet ut
av skapningens skjød, foretatt det som var nødvendig for en gjenopprettelse
etter fallet. I en evig rådslutning i himmelen hadde han besluttet å frelse
menneskeheten ved å sende sin Sønn til verden. Nå
sluttet han en ny pakt med ham, som i forholdet til oss mennesker var
en nådepakt, en fredspakt. Og som i og for seg var den samme lovpakten
som Gud inngikk med Adam, men som så ble brutt, og som ikke kunne oppfylles
av det falne menneske. Samme lovpakten som det ennå er en svak opplevelse
av i hvert eneste menneskes samvittighet. Den ble risset inn i stein med
sterke og klare ord på Sinaifjellet, for å stille menneskeslekten overfor
det umulige i å oppfylle den. For
slik taler Skriften: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs
på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig
kjøds lignelse». Sønnen
påtok seg nemlig i denne nye pakten, at på den tid Faderen bestemte skulle
han i seg selv forene menneskets natur med sin guddom, bli et sant menneske,
og menneskeslektens andre Adam. Og slik skulle han være hele menneskehetens
stedfortreder, til deres forsoning og oppreisning. På samme måte som den
første Adam var deres stedfortreder, til deres fall og undergang. Dermed
påtok han seg først, på alle menneskers vegne, å oppfylle lovens krav.
Og for det andre; påta seg straffen som de gjennom all sin overtredelse
av loven hadde gjort seg skyldig til. Med ett ord: være lydig inntil døden,
ja til døden på korset. Dette tok altså Sønnen på seg. På
den andre siden ble også, som Paulus sier i Gal 3:16-19, løftene
gitt til ham om et «testamente» og en «arv» for menneskene. D.v.s.
at han mottok, på menneskenes vegne, løftene om all den frelse og salighet
som fra skapningen av var gitt og lovet dem, men som de hadde mistet i
syndefallet. Og som ligger i uttrykkene testamentet
og arven, eller, etter
Davids ord; Han tok gaver fra
menneskene, for, som deres Herre og Konge, å dele dem ut blant dem.
Menneskene
ble altså nå overgitt til ham, som hans eiendom. For at de i og gjennom
ham skulle beholdes og bevares til evig liv. I tillegg til at de også
skulle være lønn for hans «arbeid». Det er alt dette som i Skriften kalles
for pakt. Og sikter da, gjennom dette uttrykket, dels til selve
handlingen, opprettelsen av pakten, etter Guds råd. Dels også til personene
som inngikk pakten med hverandre. Og
når det gjelder de nådens skatter
som gjennom dette ble gitt til menneskene, er det dette som kalles
testamente. Det er syndenes forlatelse, evig
rettferdighet, fred med Gud, barnekår, Den Hellige Ånd i våre hjerter,
kraft til helliggjørelse, seier over alle åndelige fiender
m.m., og hvordan disse skattene liksom skulle fåes gjennom arverett. Her
finner vi nå igjen «den evige
pakt» (eller testamente),
som omtales i Heb 13:20. Den pakten som ingen kan gjøre ugyldig,
fordi den er stadfestet i Kristus
(Gal 3). Den pakten som stod ved makt både før og etter stifterens
død. Fordi Gud, på grunn av hans egen faste beslutning fra evighet av,
anså pakten som stadfestet allerede fra verden ble til. Disse
paktene, eller testamenter, Gud inngikk med Adam og med Kristus, må derfor
ikke forveksles med det vi vanligvis kaller Det gamle og Det nye testamente,
som også kalles den gamle og den nye pakt. Med
Det gamle testamente mener vi nemlig den spesielle, forbilledlige og forberedende
lovens regjeringsperiode, hvordan Gud handlet med sitt folk før Kristi
fødsel, og selve den tiden denne regjeringsform varte. Og
med Det nye testamente; den nådens styringsperiode og
-form, som inntrådte i og med Kristi komme og hans fullbrakte forsoning.
En styringsform og en tid som han selv sammenliknet med et bryllup, som
begynte når brudgommen kom, han som de lenge hadde ventet på. Den
evige pakten med Kristus var derfor den samme i både Det gamle og Det
nye testamentes tid. For Adam og Eva fikk etter fallet forkynt nøyaktig
samme nådepakt som vi; nemlig at kvinnens
sæd (ætt) skulle knuse slangens hode. Abraham
ble også rettferdiggjort ved tro, på samme måte som oss. Derfor blir ofte
Abrahams tro og rettferdiggjørelse til og med holdt fram i Skriften som
et forbilde for oss. «Han trodde Herren (på løftet om Kristus), og han
regnet ham det til rettferdighet». David
hadde også den samme tro; «Salig er den mann som Gud tilregner rettferdighet
uten gjerninger».
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder...... og dere skal finne hvile for sjelene deres. Mat 11:28-29. Nå skal vi se litt på hva som skjer når dette livgivende budskapet treffer dem som virkelig trenger det. Vi snakker om disse ulykkelige, fattige, syke og bundne sjelene som er sunket sammen i fortvilelse over sine synder, og over sin mislykkede omvendelse. Så
møter dette salige budskapet deres hjertes øre, og de begynner å ane hva evangeliet egentlig innebærer og gir dem løfter om.
De hører at alt det de i sin nød og kamp så fruktesløst har søkt hos seg
selv; søkt å oppnå gjennom omvendelse, anger, bønn og kamp, - for lenge
siden er kjøpt og oppnådd for
dem av et annet menneske. Og nå holdes fram og tilbys dem som
uforskyldt og ufortjent nåde og gave, uten noen verdighet fra deres side.
Ja, er lovet dem og stadfestet i et evig testamente. Når
noe av dette begynner å bli åpenbart for dem, da uteblir heller ikke frukten.
Det har en dragende makt på hjertet deres. Da tennes den sanne, levende
og frelsende troen i dem. Nå vekkes undringen, spørsmålene. Så fødes glede
og håp. Hos en annen; større syndserkjennelse, større anger. Så overbevisning
og fryd. Alt virker det samme livgivende evangeliet, alt i takt med den
samme spirende troen. Én
begynner å ane, begynner å spørre: Er det slik å forstå? Kan også jeg
få komme? En lengt etter Kristus, en hunger og tørst etter hans rettferdighet
begynner å fylle hjertet. En
annen får liksom ennå mer sorg enn før. Hjertet, som under loven hadde
tørket og hardnet så til, begynner å smelte under Guds store kjærlighet,
slik at det er blitt en ny og annen slags sorg. Men nå samtidig blandet
med håp og inderlig lengt etter å få del i denne Guds kjærlighet og nåde.
En
tredje rykkes liksom straks opp fra den dypeste nød til den største fryd
og visshet. Den Hellige Ånds veier blir forskjellig i de enkelte tilfeller
og tilstander. Hva
er det som har skjedd hos alle disse som i sin nød har fattet så mye av
evangeliet at deres stakkars, nedtyngede hjerte, og deres øyne som bare
hadde sett på seg selv og sin egen rettferdighet, nå dras mot et annet
mål. Nå vendes opp mot Den Korsfestede. Nå blir vendt fra deres
egen rettferdighet til hans
rettferdighet, bort fra deres
egne bønner til hans
bønner o.s.v., slik at hele deres håp om frelse, all deres lengt
og trang nå er rettet mot
ham? Jo,
hos alle disse er allerede den frelsende troen født. Den troen som Kristus
så ofte roste hos dem som kom til ham for å få nåde og hjelp. F.eks. den
syke kvinnen som trengte seg fram til Jesus og rørte ved klærne hans for
å få legedom for sin sykdom, og som straks ble helbredet (Mat 9). Da Jesus
så henne, sa han: «Vær frimodig, datter, din tro har frelst deg». Det
samme skjer med synderinnen som kom inn i Simons hus. Hun vasket føttene
hans med sine tårer og tørket dem med håret sitt, og fikk høre Jesus si
til henne: Dine synder er deg forlatt, din tro har frelst deg, gå bort
i fred. Om
disse eksemplene sier Luther: «De hadde hørt det gode budskapet (evangeliet)
om at Jesus var en som hjalp og trøstet alle. Dette ryktet hadde de trodd.
Derfor kom de til Jesus, drevet av sin nød. Hadde de ikke trodd, så hadde
de ikke kommet». Men
legg merke til dette! Denne deres tro var ennå bare komme til uttrykk
i at de søkte, at de kom,
og at de påkalte Herrens
navn. Likevel sa altså Jesus at det virkelig var en tro, en
frelsende tro. Ja, det var nettopp om denne han sa at din tro har frelst deg. En
slik tro som kom, som
hungret og tørstet, kjempet og søkte,
var også til stede hos den besatte guttens far da han ropte med tårer:
«Herre, jeg tror. Hjelp min vantro!» Det samme hos bruden i Salomos høysang,
da hun gikk omkring i byens gater om natten, og spurte vekterne: «Har
dere sett ham min sjel elsker?» Og hos patriarken Jakob når han ropte:
«Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!» Her
har vi den søkende, påkallende, hungrende og tørstende troen, som er selve
den frelsende troen. Fordi den nå er rettet på Jesus, og, idet den har
gitt opp alle sin egne forsøk, søker sin frelse bare
i ham. Men
gjennom denne troen fødes før eller senere også en annen grad av tro;
Den troen som har funnet,
en visshet, et svar.
Slik at bruden nå kan si: Jeg har funnet ham som min sjel elsker.
Han er min, og jeg er hans. Det
skjer når dekket tas bort fra øynene mine, mitt sinn åpnes, og plutselig
ser jeg på en gang det jeg aldri før kunne se; at alt er fullbrakt i Kristus.
Det som jeg ennå gikk og ventet på. Får se at all min synd og urenhet,
all min likegyldighet, min treghet og hardhet, - alt var dyrt nok sonet,
betalt, utslettet av ham. Ja,
senket i havets dyp. Får
se at det var bare min vantro som hele tiden var skyld i at jeg hadde
gått så ulykkelig. Men nå sier jeg: «Når en er død for alle, da er vi
alle døde. Jeg er død og stått opp igjen i Kristus». Ja,
dette er troens fulle visshet. Og med den følger alltid fred, en salig
fred, en Guds fred. En fred i samvittigheten fra syndene som gnaget -
for de er tatt bort, forlatt, alle sammen. Og vi har et tillitsfullt vennskap
med Gud, som apostelen omtaler slik: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort
av tro, har vi fred med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus».
Fader vår, du som er i himmelen. Mat 6:9. Ingen kristen bør gå videre i bønnen Fader vår, før han først har tenkt grundig gjennom om han i barnlig tillit mener det han sier i de første ordene i denne bønnen; nemlig at Gud er hans omsorgsfulle Far, og han selv Guds elskede barn. For hele bønnens trøst og kraft avhenger av en sann hjertets tro på disse første ordene. Kan
du av hjertet kalle Gud din
Far? Tror du av hjertet at du er Guds kjære barn? Og skjønner du virkelig
hva dette vil si -? Å, da kan du også i hjertets tillit be det som følger
videre i denne dyrebare bønnen! Men
her møter vi mange slags svikt selv hos ellers gudfryktige mennesker.
Først hos dem som ennå ikke er frigjort og har fått troen, disse som arbeider
i egen kraft. Disse
regner seg nok på en viss lettvint måte for å være Guds barn. Men ikke
i den store, virkelige betydningen, som dette betyr når vi hører Kristus
taler om det. Bare i den betydning at de ikke vil sammenliknes med verden.
De er kristelige, de vil tilhøre den flokken som søker og elsker Gud. I
denne utvortes meningen kan en tale ganske lett om det å være «Guds barn».
Men å tilhøre den kristelige flokken, er slett ikke det samme som å tro
at «Gud er vår rette Far, og vi hans rette
barn». For hva det betyr,
det vil du skjønne av Kristi ord om at vi virkelig er hans brødre. For
tenk nå over -, å, Gud: Gi oss åpne øyne til å se dette! -
hva det betyr at
Herren, når han har fullbyrdet sitt soningsverk, den dagen han står opp
igjen begynner å tale på denne måten: «Gå til mine brødre og si til dem
at jeg skal fare opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud».
Merker
du her hva det vil si å være Guds
barn? Her taler Herren først om brødre.
Men ikke nok med det. For at ingen skulle gå for lett forbi hva han mente
med brødre, føyer han
også til: «Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud». Dermed
har jo vår Herre Kristus uttrykkelig markert for oss hva som er den egentlige
betydningen av bror.
Og da får ordene Guds barn
en betydning som englene i himmelen kunne ha grunn til å skjule ansiktene
sine for. Guds
barn! Det var dette store
Gud i begynnelsen hadde som mål da han skapte menneskene, og, som hver
og en kan se, skapte alt det som er på jorden for menneskenes skyld. Menneskene
- Guds barn! Det var dette
hans mål Gud ikke ville gi opp, selv om menneskeheten ved Adams synd falt
ut av gudsbildet, og som gjorde at Guds evige Sønn skulle bli et menneskes
barn. Og da skulle bevise overfor alle andre at vi var hans
brødre, alle som ved gjenfødelsen har fått Gudsbildet opprettet
på ny i hjertet. Men
her må vi bekjenne at våre hjerter er alt for trange til virkelig å kunne
fatte noe så stort. Og samtidig er det så vesentlig skille mellom den
enes og den andres tro på dette punktet. Den
ene kan aldri nok undre seg over høyden og dybden, bredden og lengden
i denne herlige sannheten. Kan aldri få det inn i hjertet slik som han
ser og tror det. Selv om han allerede har sin største glede på jord i
dette. Mens
den andre med letthet kan tro alt han har lyst til, av dette. Men det
blir ikke noe som overvelder ham, han har ingen spesiell glede av det.
Han har ennå ikke sett så mye av hva det vil si å være Guds barn. Dette
er den første feilen som gjøres i troen på ordene Fader
vår. Det
andre gjelder de troende. Selv de som en tid har vært lykkelige i dette
herlige barneforholdet, kan lett på ny synke ned i sin egen fattigdom.
De begynner å se på seg selv, og mister barnets rette, tillitsfulle forhold
til Gud. Enkelte ber da Herrens bønn i en viss likegyldighet. De tenker
ikke over hva de sier med ordene Fader
vår, og blir ganske lett ferdig med det på den måten. Men derfor
ber de også hele bønnen tørt og uten lyst. Andre
igjen har rett og slett en bundet samvittighet. De har hatt et eller annet
større fall, eller er sunket ned i sterke fristelser og syndens lenker.
Dette møter dem nå i bønnestunden, og forskrekker dem med slike tanker:
«Vil du be til Gud, du
kalle Gud din Far, du,
som har syndet på den eller den måten, som vet godt med deg selv hva du
har gjort!» Her oppstår de aller største vanskelighetene for at vi med
den rette tillitsfulle ånd kan si: Fader
vår. Måtte
vi alle sammen, uansett hvor vi hører hjemme i disse eksemplene, legge
det sterkt inn over oss hvor ubeskrivelig viktig det er å ikke fortsette
på denne måten, så vi uten tro
og mening med dette sier: Fader
vår! For
dette er det punktet hele vårt åndelige liv avhenger av; nemlig at vi
virkelig har en barnlig tillit til Gud, så vi av et sant hjerte mener
det vi sier, når vi påkaller ham som vår Far. Hvis
samvittigheten på ny blir fanget under trelldommens åk, så vi blir redde
for å nærme oss vår himmelske Far gjennom denne bønnen, -. Eller vi på
ny sovner inn, så vi i lettsindighet sier: Fader
vår, uten å mene det vi sier, -. Så fører det i begge tilfellene
til åndelig død. Det
åndelige livet er et tillitsfullt barnlig liv med Gud, slik apostelen
skildrer det: «Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli
ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi:
«Abba, Far!» Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn».
Komme ditt rike. Mat 6:10. I denne bønnen ber vi at Kristus må få mer og mer makt i oss, og nedkjempe alle våre åndelige fiender i vårt indre menneske. At hans rike, som er Den Hellige Ånds verk i oss; gudsfrykten, troen, kjærligheten, helliggjørelsen, stadig må få vokse i hjertene våre. Men
her kommer vi oftest i en konstant og sterk konflikt med våre følelser.
Og lytter vi til det følelsene forteller oss, synes det tvert imot å gå
slik at alt ondt tar overhånd, og alt godt bare avtar i oss. Å,
hvor skal jeg så vende meg for å få trøst? Her er det sannelig bare en
éneste ting både i himmel og på jord som hjelper; at du nå stopper opp
og lar vår Herre og Gud ennå få være på tronen, og være den han virkelig
er; en sannferdig, trofast og
allmektig Gud, som også har råd for så sterke og onde makter som
hele ditt forferdelige hjerte! Stans
opp og tenk over dette! Vi får jo også lov å be Gud om hjelp mot vårt eget hjerte. Han har aldri sagt at vi må selv sørge for
at hjertet blir godt, at det må vi selv seire over. Han
har tvert imot sagt at bare Han
kan skape et nytt hjerte i oss. Og videre har denne allmektige og
trofaste Gud sagt at bare vi vil søke vår tilflukt i ham, så skal hans
rike, som er inni oss, være så trygt beskyttet under hans mektige hånd,
at dødsrikets porter ikke skal
få makt over oss. Han har ikke sagt at disse avgrunnens makter ikke skal anfekte oss. Men
at de ikke skal kunne få makt
over oss. Dette
skriftordet vitner dermed samtidig om en kamp på liv og død. Og alt Guds
ord vitner om at Kristi rike inni oss skal angripes innenfra og utenfra
av alle avgrunnens makter, så snart vi har forlatt det rikets borgerskap.
Vårt kjød er fullt av alle mulige synder. Vårt hjerte er alltid ondt og
uransakelig. Og djevelen er pågående, utrettelig og listig. Han angriper
oss fra alle kanter, og rammer hjertene våre med syndige begjær og fordreide
tanker om Gud. Alt
dette har Herren latt bli igjen på jorden for å kjempe mot hans rike.
Gjennom kraften og intensiteten i denne kampen vil vi ofte bli drevet
så langt at det er umulig for oss å se hvordan vi skal bli hjulpet. Og
dette skjer for at vi skal miste all tro på, og trøst i, noe som helst
i oss selv. Så bare Herren
får bli vår Gud, bare han
alene får bli Frelseren.
Men
når vi er kommet til det punktet - hva har han da selv lært oss at vi
skal gjøre i en slik nød? Intet annet enn å rope til ham. Fortsette å
bruke Ordet. Men hele tiden ha klart for oss at bare
han kan gi oss Ånden. Og han har lovet at slike bønner skal bli
hørt. I
Luk 11 har vi et særdeles sterkt vitnesbyrd om at de som ber slik om Den
Hellige Ånd, ber om at Guds rike må komme mektig i sjelen, som hjelp mot
sitt hjertes ondskap, - de skal bli hørt. Å,
for en omsorg denne Frelseren har! Han sier her: «Hvem av dere som er
far, og som har en sønn som ber om brød, vil gi ham en stein? Eller om
han ber om en fisk, vil gi ham en slange istedenfor fisken? Eller om han
ber om et egg, vil han da by ham en skorpion? Hvis da dere som er onde,
vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal
da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham!». Denne
lignelsen burde kunne sprenge alle vantroens fjell i oss, og kaste dem
i havet. Anvend nå disse skriftordene på den bønnen vi i dag har foran
oss. Du ber om hjelp mot syndens og Satans makt. Du ber om Den Hellige
Ånd, - som nettopp er det vi har sett Kristus spesielt nevner; «gi Den
Hellige Ånd til dem som ber om det». Herren har selv sagt at «uten
meg kan dere slett ikke gjøre noe - kall på meg på nødens dag - be, og
dere skal få» osv. Kan
du tenke deg at når Herren selv har lært oss i
all vår nød straks å komme til ham, og så du kommer som en hjelpeløs
stakkar, og ganske enkelt gjør som Herren selv har sagt; sukker for hans
åsyn om all din avmakt, og ber om frelse, -. Kunne du tenke deg at Herren
da likevel ikke skulle gi deg dette? At ditt onde hjerte og djevelen tvert
imot skulle få fortsette å herje med deg helt til du gikk evig fortapt?
Da ville dette være å gi steiner istedenfor brød, ja, bare slanger og
skorpioner! Er
det mulig at den gode Gud ville gjøre det? Riktignok kjennes det ut som
om bare slanger og skorpioner herjer i hjertet vårt, fordi mørkets makter
omgir oss. Gjennom syndefallet har vi også der den gamle slangens arv.
Riktignok tillates også Satan å sikte Peter og slå Paulus på munnen.
Men
skulle så alt det som plager deg bare føre til evig fortapelse? Når du
nå sukker innfor din himmelske Far over din nød, skulle han da likevel
bare la dette får herske over deg så du gikk evig
fortapt, - stikk imot hans egne løfter, og slik harselere over
din tro på disse - ! Legg
merke til hva det her er tale om: Først oppfordre deg til å be, men når
du så gjør dette, så får du ikke det han har lovet, men isteden den evige
fortapelsens skorpioner -! Å
ha tanker om at slik er Gud, ville jo være så grufull en spott mot hans
ord, og brudd på all tillit til ham, at en gjorde Gud til en djevel hvis
en kunne tro noe slikt. Å,
så lær da en gang for alle at den som søker hele sin redning i hans frelsernavn,
ham vil Gud aldri for alvor
vende seg bort fra, eller la gå evig
fortapt. Men husk også på at Gud fører sine barn på underlig vis!
Og at vi ikke behøvde be denne bønnen om
Guds rike, hvis vi allerede hadde det på en slik måte at det ikke
kunne angripes eller uroes, og mørkets rike ikke omgav og angrep oss.
Ikke så å forstå at jeg allerede har fattet det, eller allerede er blitt fullkommen. Fil 3:12. Doktor Swibelius sier: «Loven kan selv det naturlige menneske forstå så noenlunde. Men evangeliet er en hemmelighet som er skjult for all fornuft». Luther sier: «Evangeliet er de kristnes aller største kunst og høyeste visdom. I dette blir de alle sine livs dager bare skolegutter». Og han tilføyer: «Men likevel er det den store plagen at det synes som om det ikke er noe vi er lettere og fortere utlært i enn akkurat dette. Slik at straks vi har hørt eller lest noe om dette, så tror vi at vi behersker det og er doktor i emnet, og vil nå høre noe annet, noe nytt». Disse
som innbiller seg de er utlært i dette, burde kjenne seg igjen i forskjellige
forhold: At det ikke er ofte de tenker på evangeliet, eller på hvordan
de mer og mer skulle lære å kjenne Gud og den han sendte til jorden, skulle
lære å kjenne forsoningens store hemmeligheter. Ikke ber Gud om Åndens
lys til dette. Men tvert imot, når evangeliet forkynnes på rett måte,
venter de med en viss utålmodighet på at det er ferdig, så de kan få høre
noe annet. Disse
menneskene pleier også tenke og si: Selvsagt vet jeg hva jeg skal tro.
Selvsagt vet jeg om Guds nåde,
den er gitt én gang for alle. Med den saken er alt greit. Men la oss
heller få høre mer forkynnelse om hva
vi skal gjøre og være.
Det gir oss noe å tenke på, det får vi aldri for mye av. La oss få
høre mer om dette o.s.v. Og nettopp derfor får de aldri det rette forholdet til hva de skal gjøre, den rette lysten og kraften. Fordi de aldri har fått se hva som er det alvorligste, og som de først og fremst mangler; nemlig selve livet, den rette omvendelsen og den rette troen. De
har ikke fått se hvor fullstendig fortapt vi er i alt det vi forsøker
å gjøre og være. De har aldri helt gitt opp å håpe på noe som helst i
seg selv. De har heller ikke erfart hva det vil si å tro, eller hva troen
og nåden virker. For da ville de aldri sagt de hadde nok av den slags.
Da ville de heller tenke, slik Ordet og all erfaring viser, at bare jeg
kjente Gud og hans nåde,
så skulle nok også lyst og kraft til å gjøre det gode, komme etter hvert.
Johannes
sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet».
Kjente de Gud, vil han si, så ville de nok elske, ja, bli brennende i
kjærlighet og gudsfrykt. For Gud er selv en så stor og brennende kjærlighet,
at ingen kan kjenne ham uten at kjærligheten blir opptent i dem av ham.
Og kjærligheten er mor til alle gode gjerninger. Kjærligheten er lovens
oppfyllelse. Kort
sagt: De som tror de har oppfattet evangeliet godt nok, de har ennå ikke
lært de første bokstavene. Apostelen sier. «Hvis noen mener at han vet
noe, så kjenner han det ennå ikke slik han burde kjenne det». Dette
gjelder spesielt kjennskapet til evangeliet. Evangeliet inneholder slike
ting at den som ser hva det inneholder, han makter ikke å tro det. Mens
den som har lett for å tro det, har visst aldri sett hva det inneholder.
Riktignok synes han at han ser hva det inneholder. Og det synes han så
avgjort at han ville sverge på det tusen ganger. Men hele hans vesen motsier
dette. Luther
sier så sant at den som virkelig kunne fatte og tro det evangeliet inneholder,
«han ville ikke kunne lever lenger på jorden, for han ville dø av overveldende
glede». Vi ville sannelig ikke være så stive og kalde og lite åndelige,
som disse utlærte og mette åndene er, -. Det ville ikke være så tungt
å følge Kristus, elske, tjene og bekjenne Kristus, lide og miste noe osv.,
-. Hvis vi virkelig trodde det evangeliet inneholder. Men
hør nå hva som er årsaken til at mange også virkelig lærer, men aldri
får det sanne kjennskapet. Jesus sa: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen.
Heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og
den Sønnen vil åpenbare det for». Når
ikke Sønnen vil åpenbare det for et menneske, er alt menneskelig strev
forgjeves. Like foran hadde Kristus fortalt hvem
han ikke ville åpenbare det for. Han sier til sin Far i himmelen:
«Du har skjult dette for de vise og forstandige». Det vil si slike som
i egne øyne ikke er «umyndige» i Skriftens betydning. De tror de skal
kunne innta evangeliet gjennom eget studie. Mange
leser og hører evangeliet på samme måte som en verdslig vitenskap, uten
å bøye seg for Gud for å få det åpenbart. Men for slike har det behaget
Herren å skjule det. «Ja, Far, for slik var det velbehagelig i dine øyne»»,
sier Kristus. Paulus
var nok en mester i å forkynne og utlegge evangeliet. Men heller ikke
han anså dette for å være nok for menneskene, at de bare hørte hans forkynnelse
og leste brevene hans. For han visste at alt helt og holdent var avhengig
av at Gud åpenbarte det. At Gud gav dem visdoms
og åpenbarings Ånd. Derfor påkalte han stadig Gud i bønn nettopp
om dette for menighetene. Så
finnes det altså mennesker som aldri behøver bøye seg for Gud og be på
denne måten. Som heller ikke iherdig og inntrengende søker i Guds ord
etter kjennskap til evangeliet. De vet allerede nok om dette - ! Men
de største og helligste mennesker, troens folk, på tross av alt de stadig
studerte og leste, måtte bekjenne at de ikke hadde fattet det fullkomment,
men ennå virkelig strakk seg etter det. Hvordan
kan alt dette henge sammen? Svaret
er uten tvil at disse som tror de er utlært, som forstår alt sammen godt
nok, de er bedratt av djevelen. De er blinde, døde, og må nå begynne å
lære de første bokstavene. Måtte de skjønne dette før det er for sent!
Tal til hele menigheten av Israels barn og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. 3Mos 19:2. Alle Guds ord i Skriften som lærer hva vi skal være og gjøre, d.v.s. alt Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven. Det kan gå både på indre holdninger og på utvortes gjerninger. For Guds lov krever hele mennesket, selv det innerste i vårt vesen; vårt hjerte, våre tanker og begjær. Derfor taler ikke budene til oss om at din hånd, din fot, din tunge... skal gjøre det og det. Nei, de sier: Du, du... Budene taler altså til hele mennesket. Ta
f.eks. bare det første budet. Se hvordan det krever «hele ditt hjerte,
hele din sjel, og all vår makt»! Tenk over hva det innebærer at vi skal
frykte og elske Gud over alle ting, og ha all vår tro og tillit i ham!
At jeg skal frykte Gud over alle ting, betyr at jeg ikke kan være hard
og likeglad, eller leve i en kjødelig visshet, når det gjelder min sjels
forhold til Gud. Ikke være lettsindig og synde. Men i den grad frykte
for å gjøre Gud imot, at jeg heller tåler alle slags lidelser, ja, heller
dør enn å skulle synde mot min Gud. Det
betyr at jeg våker og
kjemper mot synden. Og da med alvor
og styrke. Så jeg ikke
det ene øyeblikket våker, kjemper og ber, og neste øyeblikk lettsindig
følger en fristelse. Nei, vi må bestandig
våke, kjempe og be. At
jeg skal elske Gud over alle
ting, innebærer at jeg ikke kan være likegyldig og kald i mitt
forhold til Gud. Ikke treg og likeglad når jeg ber og leser Guds ord.
Nei,
vi skal ha vår aller største lyst og glede i vårt samfunn med Gud. Så
det først og fremst er han jeg har i tankene. Helst taler om ham, og i
kjærlighet til ham gjerne gjør alt etter hans ord og vilje. Gjerne tåler
all lidelse som han sender over meg. For alt dette vil en jo gjøre for
den som en elsker på rette måten. Å
ha all vår tro og tillit i ham,
krever en sann
tro og tillitsfullt forhold til ham. Og forbyr all tillit til meg selv
eller andre skapninger, forbyr all selvsikkerhet og egenkjærlighet. Forbyr
også all mismodighet, vantroens bekymringer og tvil. Kort
sagt; hvis du går gjennom alle Guds bud, så krever de ikke en eller annen
gjerning, en eller annen legemsdel; hånd, fot eller tunge. De krever hele
mennesket. Derfor ser vi også Kristus sier i Mat 5 at selv den som blir
vred på sin bror, blir i Guds øyne en morder. Og den som ser på en kvinne
med begjær i hjertet, han driver i Guds øyne hor. Alt
dette forteller oss for det første at Guds lov ikke bare krever gjerninger,
ikke bare sier hva og
hvordan vi skal gjøre og leve. Men at den framfor alle ting
krever vårt indre menneske.
Den krever en god indre
tilstand, og sier hva og hvordan vi skal være.
Vi
ser at selv de Guds ord som taler om vårt indre liv, vårt hjertes tilstand,
våre følelser og holdninger,
hører inn under loven. Hvis
jeg altså f.eks. lever et
liv i likegyldighet, hardhet, lettsindighet, selvsikkerhet, egenkjærlighet
osv., så dømmes jeg av loven. Men ikke nok med det. Vi skjønner også at
det er nettopp tilstanden i det indre menneske, hjertet, vår sinnstilstand
og lyster, som er det første og viktigste, og som Gud framfor alt annet
krever av oss. Om
jeg altså lever et aldri så fint og kristent utvortes
liv, gjør aldri så mye godt og holder meg borte fra alt ondt. Men samtidig
går med tanker og begjær i hjertet, som slett ikke er i den samme ånd
som de utvortes gjerningene viser. Som begjærer synd og slett ikke har
lyst til det gode. Da dømmes jeg i Guds øyne på linje med dem som frekt
og åpenlyst lever ut
sitt hjertes syndige holdninger. Jeg
ser altså at i en slik tilstand, hvor jeg bare gjør det gode av
tvang når jeg forsøker å følge lovens forbud eller løfter, er
jeg ikke i stand til å gjøre en éneste gjerning som er god i Guds øyne.
Slik
er Gud, og slik er hans hellige lov. For Guds lov er intet annet enn Guds
hellighet, Guds natur og vilje uttrykt i ord. Og slik som han selv er,
vil han også at vi skal være. Det han selv elsker, vil han vi skal elske.
Det han selv hater, vil han vi skal hate. Han
kan ikke være fornøyd med at vi hater og fornekter det han elsker. Og
at vi elsker det han hater. Like lite som han selv kan forlikes og omgås
med synden og djevelen, like lite kan han tåle at vi skal omgås med dem. Dette
er grunnen til at han stiller seg selv fram som eksempel for oss, og krever
at vi skal være hellige og fullkomne, slik som han selv er. Han sier:
«Dere skal være hellige, for jeg, Herrens deres Gud, er
hellig!» Og Kristus sier: «Dere skal være fullkomne, slik som deres
Far i himmelen er fullkommen». Å,
for noen dårer de er, de som sier at «Gud kan ikke kreve mer av oss enn
vi kan klare», - når ordene vi her har delt sier noe ganske annet! Hvis
det var slik at Gud ikke krevde mer av oss enn vi, falne syndere, kunne
klare, da ville jo ikke «hver munn bli lukket igjen, og hele verden bli
stående straffskyldig for Gud». Og
da hadde det vært unødvendig for Kristus å gå i døden for vår skyld!
Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen hjelp av loven. Rom. 3:21 Her har vi nå den frelsens klippe som er det eneste våre sjeler kan reddes på, eller må gå evig fortapt. Men som også er en forargelsens «snublestein, en klippe til anstøt» som alle vantroens stormer og bølger alltid har reist seg mot. Den
Guds rettferdighet det her er tale om, er både det største Guds nådes
under som noen gang er blitt åpenbart for oss fra himmelen. Men samtidig
også den mest uforståelige hemmelighet for det naturlige menneskes tanker.
Det
viser seg også ved at selv om jeg kan lære og beholde alt annet som jeg
har lært, kan jeg likevel aldri virkelig tro og beholde sannhetene jeg
lærer om denne Guds rettferdighet. Det
er en så ren himmelsk åpenbarelse, og strir så til de grader mot hele
vår natur, særlig mot vår dype innbilning om vår egen dugelighet. Så ikke
bare de åpenbart verdslige setter seg opp imot dette av all kraft. Også
mange som ellers er ganske opplyste og vil mene det rette om dette, har
mer eller mindre uklare og falske oppfatninger av saken. Men
dette skyldes absolutt ikke noe uklart eller tvetydig i Skriftens ord.
Bare at saken selv strir så fullstendig mot vår natur, våre tanker og
meninger. Denne
Guds rettferdighet skiller seg klart ut fra all annen rettferdighet som
noen gang er funnet, eller kan finnes. Den skiller seg klart fra menneskers
og englers rettferdighet, når det gjelder dens opphavsmann.
For
den er selve «Guds rettferdighet». Ikke noe som helst skapt vesens rettferdighet,
men Skaperens egen. «Jeg, Herren,
skaper den», sier Herren uttrykkelig om den rettferdighet som
skal føre til frelse. Den
er en guddommelig og helt fullkommen rettferdighet. For den er et verk
av Jehova selv, og det fullstendig i samme betydning som hele verden er
et verk av Gud. Faderen
har skapt den gjennom Sønnen, på samme måte som han skapte hele verden
gjennom Sønnen. Peter skriver til «dem som har fått den samme dyrebare
tro som vi, i vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet». Den rettferdighet
vår dyrebare tro bygger på, kalles her «Vår Gud og Frelsers rettferdighet». Det
var «i sitt kjøds dager» Guds Sønn bar fram til fullbyrdelse, og med sitt
blod kjøpte denne rettferdighet for oss. Før han kom til denne verden
var han ikke bare en borger eller en tjener i Guds rike. Han var Guds
rikes hode. Han står fram i «Guds skikkelse» både som verdens skaper,
og som den som også styrer den. Men senere står han fram i «en tjeners
skikkelse». Hans
fullkomne hellighet kunne i hans første skikkelse ikke kalles for «lydighet».
En kan heller si at loven samstemte med ham, enn at han samstemte med
loven. Hans guddommelige hellighet stadfestet han ved å innstifte loven,
ikke ved å adlyde den. Men
i sin tjenerskikkelse gikk han selv inn under den loven han hadde innstiftet
for oss. Og gjennom dette, som var en helt ny tilværelse for ham, som
Guds Sønn, var det han «lærte lydighet». Hans
rettferdighet, eller lydighet, er dermed den mest ærefulle persons lydighet
som kunne stilles under loven. Den er selve den store Herres lydighet,
han som er «Gud over alle ting, lovpriset i evighet». Det
var en Immanuels rettferdighet,
«Gud med oss». Og denne Guds Sønns lydighet i vår natur har i langt større
grad forherliget og tilfredsstilt loven, enn noe som helst skapt vesens
lydighet var i stand til å utrette. Han
æret og opphøyde nå også loven langt mer enn alle verdens overtredelser
hadde vanæret den. Når andre gjennom sitt liv lyder loven, oppnår de selv
ære. Når Guds Sønn adlød loven, var det derimot loven som ble æret. Men
det som særlig gir Kristi lydighet denne store betydning, er at det skjedde
overensstemmende med den evige Faders
vilje og rådslutning. Han var utvalgt og salvet av Faderen til
dette embete. Herren var sendt av Herren. Vi
leser tankevekkende ord om dette hos profeten Sakarja: «Juble og gled
deg, du Sions datter! For se, jeg kommer, og jeg skal bo midt iblant deg,
sier Herren. Da skal du kjenne at hærskarenes Herre har sendt meg til
deg». Vi
har også mange andre steder i Det gamle testamente hvor Faderen taler
om at han skal sende Sønnen, hvordan han «har innsatt sin Konge på Sion,
sitt hellige berg», o.l. Men vi ser også stadig slike ord gå ut av Kristi
munn: «»Faderen», «min Fars vilje», «hans vilje som har sendt meg». «Derfor
elsker min Far meg, fordi jeg gir mitt liv - dette budet fikk jeg av min
Far». Hans
budskap var klart; at alt det han gjorde, var lydighet
mot Faderens vilje. Så er jo det største og mest underbare Guds
verk noen tanke kan fatte, at Guds Sønn ble menneske. Og
dette hadde som sitt eneste mål at loven skulle oppfylles for
oss gjennom hans liv og lidelse. For at syndere skulle frelses,
og loven fremdeles stå ved makt og beholde sin ære. Lar
vi disse sannheter innta oss, da kan vi visst aldri tenke høye nok tanker
om den betydning denne Kristi lydighet har i Faderens øyne.
Så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Gal 3:27. Apostelen sier at vi er døpt til Kristus. Selv om dåpen, slik Kristus innstiftet den, skjer i (eller til) hele den guddommelige treenighetens, Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, så kalles det, og er, likevel en dåp til Kristus. Grunnen
til dette kjenner vi: Bare i
ham alene er frelsen,
han alene er veien, han er døren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham.
Faderen har gjort Kristus til vår Frelses Høvding, vår Yppersteprest,
Profet og Konge. Faderen viser alle mennesker hen til ham, og sier: «Hyll
Sønnen!», «Hør ham!». Til ham er det vi skal døpes, til ham skal vi knyttes.
For i ham er livet. Ordet
«til» (døpt til Kristus)
uttrykker den inderligste forening
med Kristus, og at vi dermed også har del i hele hans fullbrakte verk.
Alt dette vi får i dåpen. Og denne forening, og det at vi får del i Kristus
og hans verk, uttrykkes ennå tydeligere med ordet «innplantet» (forenet
- som i grunnteksten betyr «sammenvokst») i ham (Rom 6:5). For
et menneske som er døpt og har liv i Gud skal vi ikke lenger se på som
den han er i seg selv. Men helt og holdent som en
del av Kristus, et lem på hans legeme. Slik at alt som angår lemmet,
det angår også hodet. Og det hodet eier, det eier også lemmet. Men
er dette virkelig sant? Bruker vi kanskje her altfor sterke og herlige
ord? Er det sant at vi i dåpen får en så inderlig forening med Kristus,
en virkelig «sammenvoksing» med ham? Er det sikkert at apostelen hadde
en slik mening med dåpen? Se
da hvordan han taler her: «Så mange av dere som ble døpt til Kristus,
har ikledd dere Kristus». Legg merke til ordet «ikledd»,
- «ikledd Kristus», svøpt dere inn i ham. Dette taler jo ganske klart
om samme inderlige forening med Kristus, som ordet «innplantet», eller
«innpodet» (Rom 11:17,19,23,24). Det vil si at vi blir ett
med hele hans person, hele hans fullbrakte verk og hans velbehag for Faderen. At
dette i våre øyne er altfor stort og uforståelig, kommer bare av den forferdelige
vantroen i hjertet vårt, og djevelens sterke påvirkning. Han vil ikke
godta at vi skal ha noen guddommelig trøst som kunne true hans rike. Vi
må virkelig huske på at det den store, kjærlige Gud har gjort for oss
mennesker, alt sammen er så umåtelig stort, og selvsagt høyt over det
vår forstand og tankeevne makter å gripe. Han
har skapt oss for at vi skulle være hans barn, og til arvinger av hele
hans rike. Han har gitt sin enbårne, evige Sønn for at han først og fremst
skulle være vår bror, vår omsorgsfulle slektning. Men også vår Frelser,
vår Forsoner og Forsvarer. Han har gitt oss, og gir oss hver dag sin Hellige
Ånd. Og den skaper et guddommelig verk i hjertene våre, som vi ikke kan
nekte for at vi kjenner. Skulle
en da ikke kunne vente av ham, var det for mye av hans kjærlighet, at
han også gav oss et slikt livgivende middel som dåpen? Denne ytre og synlige
handling hvor vi vet at gjennom den får vi del i hele hans nåde, blir
tatt opp og satt inn i hans nådepakt. Når apostlene forklarer dåpen, taler de om at vi ved dåpen «blir ikledd Kristus», gjennom den «innplantes»/«forenes»/«innpodes» i ham, og gjennom den «renses» og «frelses». Når en ser denne skildringen, kan en virkelig undre seg over at dette dyrebare Guds nådemiddel blir så foraktet som tilfellet oftest er. Men at dåpen foraktes, har samme årsak som at jødene foraktet Kristus. Det har sin grunn i dens fattigslige og ubetydelige skikkelse. Kristus
ble født i en krybbe, var fattigere enn revene og himmelens fugler, «en
smertenes mann, vel kjent med sykdom», og døde til slutt på et rettersted.
«Derfor regnet vi ham for intet» sier profeten på jødenes vegne. Det samme
er det som skjer med dåpen. Vi ser bare på vannet, som Luther sier: «med
samme øyne som krøtter, som vet det går an å drikke». Vi glemmer fullstendig
at den allmektige Herren Gud har knyttet sitt hellige løfte til dette
vannet. Vi
oppfører oss på samme måte som den syriske høvedsmannen Naaman da profeten
Elisa sa: «Gå og bad deg i Jordan, så skal du bli helbredet». Da så Naaman
bare på selve vannet, og mente at vannet i Jordan kunne ikke utrette mer
enn det vannet han hadde i Damaskus. Han glemte fullstendig at det var
bare Jordans vann profetens løfte var knyttet til. Luthers
bemerkning om dåpen, slik vi hørte det alt i vår barnelærdom, er virkelig
treffende og viktig: «Dette utretter riktig nok ikke vannet, men Guds
ord, som er knyttet til vannet, og troen som tillitsfullt mottar det ordet
som er knyttet til vannet. For uten Guds ord er det bare vann og ingen
dåp. Men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann og et bad
til gjenfødelse i Den Hellige Ånd». Gud
har i sin visdom nettopp knyttet vår frelse til de minste ting, midler
som er lite akseptable for vår fornuft. For at vi skulle stilles overfor
en prøve: Om vi bare ville lytte til og følge hans ord. Eller om vi tvert
imot velger å se på det som er stort og akseptabelt for vår fornuft. Denne
Guds måte å prøve oss på gjennom små og ubetydelige midler, er som et
sikt (såld). Gjennom det blir alt som er stort skilt ut fra Guds gode
hvete. Altså en trang port hvor bare de virkelig små, de enfoldige som
har Jesu Kristi tro, kommer igjennom og inn i hans rike. Derfor sa han
også om de små barna at «Himlenes rike hører slike til». Han har «utvalgt
det dåraktige....det svake, det som står lavt, det som blir foraktet,
det som ikke er noe... for å gjøre de vise til skamme». La
oss vokte oss vel for det «aller skadeligste udyr», nemlig fornuften,
i åndelige saker (Luther). Pass på at du ikke bedrar deg selv, så du i
spørsmålet om dåpen bare blir stående med blikket festet på vannet. Og
glemmer at det er til dette nådemidlet den store nåderike Herren har knyttet
løfte om frelse og evig liv!
La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dens lyster. Rom 6:12. Først bør vi her igjen legge merke til hvordan forholdet er når det gjelder de hellige. Apostelen lærer uttrykkelig at de som er rettferdiggjort ved troen, er også helliggjort i sin ånd. De er «døde fra synden», er forenet med Kristus, og lever i et inderlig samfunn med ham. Likevel
anser apostelen det altså nødvendig med slike formaninger til dem: «La
ikke synden ha herredømme».... «så dere skulle lyde den i dens lyster».
Slik står det altså til med de hellige: «ånden er villig, men kjødet er
skrøpelig», og «djevelen har stor vrede». Gud utfører ikke sitt helliggjørelses
verk i oss med en uimotståelig allmakt, men arbeider på oss med sitt ord
og Åndens formaninger. Derfor må ingen være selvsikre, så de forakter
formaningen og tror de er trygge for all fare. Nei,
vi står ennå på prøve, så lenge vi er på jorden. Vi må høre,
legge merke til og være lydige mot Herrens røst. Da skal vi bli frelst
om vi er aldri så skrøpelige, om vi roper fra dypet at vi går til grunne
og ikke makter å oppfylle Herrens vilje - for det skal han selv ta seg
av, bare vi lydig hører hans røst. I motsatt fall er vi bedratt, har falt
i søvn og forakter lettsindig formaningen. Vi faller i syndens og djevelens
snarer. Kort
sagt: disse omsorgsfulle formaningene stemmer fullkomment overens med
det apostelen har sagt om vår helliggjorte ånd, og vår forening med Kristus.
Formaningene er blant de ytre midlene Gud bruker for å fremme vår helliggjørelse.
Denne formaningen er virkelig både klar, opplysende og «hälsosam» (god
for vår åndelige helse). Når
apostelen sier: «La ikke synden
ha herredømme i deres dødelige legemer, så dere skulle lyde den..»,
merker vi denne tanken: Selv om dere nå dessverre ikke kan være helt fri
fra synden, så la den likevel ikke få herredømme
i dere, så dere også begynner å tjene den i liv og gjerning. Dette
at synden bor i dere, at dere ennå kjenner på onde lyster, er allerede
brudd på Guds hellige lov. Og hvis Gud dømte dere etter loven, så var
dere fordømt bare på grunn av syndens lyster. Men nå kan vi i dette livet
ikke bli helt fri fra synden. For den fullkomne renheten har vi først
i himmelen og på den nye jord, hvor fullkommen rettferdighet bor. Så
bruk likevel den nåde som dere har fått, og gjør motstand mot synden,
så den ikke får herredømme i
deres dødelige legemer. Så dere ikke også i gjerning utfører dens
onde vilje. Men slik at dere likevel vandrer
etter Ånden, selv om dere fortsatt kjenner på kjødets fristelser. La
oss ta for oss noen eksempler på dette. Noen har kanskje i ord eller gjerning
fornærmet deg. Et sinne tennes i hjertet ditt. Gi den da verken medhold
eller frie tømmer, så du også bryter ut i ord og irritable handlinger.
Men følg Davids gode råd: «Blir dere vrede, så synd ikke! Grunn i deres
hjerte på deres leie, og vær stille!». «Vær
stille» i bønn til Herren om hans nåde og kraft. Ja, be ditt Fader
vår, og spesielt denne bønnen: «Forlat oss vår skyld som og vi
forlater våre skyldnere!» Og «vær» så «stille» til det onde er gått over. Det
kan være gjerrighetens lyst som vil bedra deg, så du fristes til å foreta
deg noe uærlig i din jordiske stilling. En uren lyst frister deg kanskje
til å gjøre noe uanstendig, gjennom ord, kroppsspråk eller gjerninger.
Eller hovmodig lyst frister deg, så du gjennom klesdrakt eller på annet
vis forsøker å heve deg opp høyere enn den stilling Gud har lagt ferdig
for deg blant menneskene. Kort
sagt: Mot alle mulige syndens lyster og fristelser må vi
våke og be, og bruke alle nådens midler til å overgi dem til
døden, så vi ikke lyder synden i dens lyster. Allerede
den første syndige lysten
er jo uomtvistelig forbudt og fordømt av Gud. Derfor må også synden
overgis til døden straks den begynner å røre på seg. Men all synd tar
riktig nok ikke slutt så lenge vi ennå lever i dette syndens og dødens
legeme. Derfor må den stadig motarbeides og undertrykkes, så den ikke
får herredømme eller regjere i oss. Luther
sier at «synden er ikke tilgitt oss på den måten at vi så bare skal sove
i kjødelig visshet, eller gjøre det kjødet har lyst til. Men synden er
tvert imot akkurat derfor forlatt, for at den så også skal undertrykkes
og overgis til døden. Så den ikke lenger skal være herre, men tjener,
og ikke kunne skade oss. Det
er du som skal være herre, og si til kjødet: Du er full av urenhet og
ondskap, misunnelse, hat, hevnlyst og andre onde lyster. Men du skal og
må omsider ligge bundet, og mot din vilje gi opp overfor Ånden. Du urenhet
har ikke noe å gjøre her. For her er Ånden herre i huset. Han skal da
også ha herredømmet, og holde deg og dine lyster i tømme. Ja, korsfeste
og kvele deg». Så
modig kan vi vel ikke alltid tale og opptre overfor fristeren. Når striden
blir virkelig hard, må vi vel ofte heller påkalle Herren gjennom bønn
og tårer. For vi vet vi er fortapt hvis han trekker sin hånd tilbake.
Ja, at vi makter og har ikke noe som helst mer enn det han til enhver
tid gir oss. Men
i ham skal vi da også få en slik makt over synden, at vi ikke skal tjene
den, men fortsatt stadig få vandre etter Ånden.
Hver gren i meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver gren som bærer frukt, den renser han, så den kan bære mer frukt. Joh 15:2. Her taler Kristus om noen grener i ham som ikke bærer frukt, at de skal tas bort. Ja, kastes bort, visne og brennes (v.6). Det
er jo forferdelige ord den kjærlige og ømme Herren taler her. Og spesielt
når han kaller disse for grener
i seg! Hva kan det være han mener med dette? Når
han kaller dem grener i seg, er det sikkert nok ikke
meningen at noen virkelig på rett måte kan bli værende i ham, i troen,
og likevel ikke bære frukt, så de blir forkastet. For han sier like nedenfor
at «den som blir i meg og jeg i ham, bærer
mye frukt». Men
Herren vil med disse ordene, grener
i meg, gi et fint og skarpt uttrykk for hvor stor likheten mellom
de ekte og de uekte barna kan være. Hvor mye kristelighet, bekjennelse
og utvortes samfunn med ham og med de sanne kristne et menneske kan ha.
Og likevel ikke eie det sanne livet, saften og kraften av ham, dette som
skulle bevises gjennom fruktene. Både
innholdet og måten han taler på her, er altså det samme som når Herren
taler om de ti jomfruene som gikk for å møte brudgommen. Hvor fem av disse
er uforstandige, har ikke olje, og blir stengt ute for all evighet. Og
det samme i hans tale til engelen for menigheten i Sardes: «Du har navn
av å leve, men du er død». La
oss nå se nærmere på disse Jesu Kristi ord om disse ekte, gode grenene,
disse som bærer frukt. Vi ser at dem renser vingårdsmannen. Han skjærer, tukter og bøyer dem. Han
tar bort det som hindrer veksten, og lar dem ikke vokse slik de selv vil.
Mens derimot de som ikke bærer frukt får slippe vingårdsmannens kniv. De får være i fred, slipper tukt, og blir ikke renset. For - de skal til og med bare brennes. Det som spesielt kjennetegner disse er altså: 1: At de ikke bærer frukt. 2: At de ikke blir tuktet og renset av vingårdsmannen, men får leve og vokse fritt og uhindret som de vil. Stopp
nå opp et øyeblikk! For her skulle vel hver éneste en ha god anledning
til å prøve seg selv og sin egen tilstand. I gudsfrykt og oppriktighet
mot seg selv prøve seg på slike Kristi egne ord. Men, - å for en nød!
Det viser seg straks at vingårdsmannens kniv ikke treffer de uekte grenene,
men bare de ekte. At «de som burde frykte, de frykter ingen ting. Og de
som ikke burde frykte, de frykter». Her
vil det vise seg et uhyggelig tegn hos mange: De er ikke en gang i stand til å frykte for sin tilstand, eller et eneste øyeblikk
prøve seg selv. Deres lune følelse av trygghet, deres kristelighet og
fine liv, gir dem en kjødelig
visshet. De er tilfreds med seg selv. Og Jesu ord farer bare forbi dem
som været. Å,
måtte nå bare det øyeblikket være kommet for noen -, det øyeblikk du av
Guds nåde ble gitt anledning til å se hva det er du ennå mangler! At du
fikk våkne opp fra din hemmelige død og falske åndelighet! Du
håper du er en kristen, at du lever i troen og eier Guds nåde. Du har
kanskje sånn en fred over deg, sånn en tillit i bønnen, en kjærlighet
til Guds ord. Ja, så mange bevis, synes du, på Guds kjærlighet, at du
umulig kan tro annet enn at du lever under hans nåde. Kanskje
tenker du også frimodig: Jeg
har jo lenge vært med blant de kristne, har skilt meg ut fra verden.
Ja, fått smake hån på grunn av min gudfryktighet. Jeg har kjempet for
Kristi sak, deltatt i kristen virksomhet -. Det er jo noe alle vet; at
jeg er en kristen o.s.v. Ja
vel, dette er alt sammen godt og vel, - tusenvis har ikke så pass å vise
til. Men, kjære deg: Ikke noe som helst av alt dette er noe bevis på at
du er en levende og sann kristen! For likheten mellom de ekte og de uekte
grenene, mellom de kloke og de uforstandige jomfruene, er så stor at du
med alt det du her har, likevel kan være bedratt. Prøv
deg derfor på den måten som Ordet
lærer deg. Det Kristi ord vi har for oss i dag, og alt Guds ord,
forkynner med styrke at troen
skal bevise sin ekthet gjennom fruktene som kommer av den. Riktig
nok er en kristen skrøpelig, og faller. Visst nok er nåden stor, uforskyldt
og overstrømmende. Det er det ingen tvil om. Men der er likevel noen bestemte
virkninger og frukter som, selv hos de svakeste nådebarn, alltid følger
av troen, Ånden og den nye fødselen. Og det er disse fruktene og virkningene
det nå er spørsmål om. Da
tenker du kanskje på noen gode gjerninger som du gjør, noen synder du
har avlagt, visse åndelige evner du har, den kristne virksomheten du deltar
i... Og så tenker du at dette vitner da om at du har en levende
tro. Men undersøk da om Guds ord også sier dette er nok. I
Mat 7:22-23 sier Herren: «Mange skal si til meg på den dag: «Herre, Herre,
har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort
mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Da skal jeg bekjenne for dem:
«jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere ugjerningsmenn!»
|