|
Bruk denne Tilbake knappen!
Kapittel 8 Dere er alt rene! |
| 1. Ren på grunn av et ord |
|
1. Ren på grunn
av et ord «Dere
er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere», Joh 15:3.
Dette er et merkelig uttrykk. Hva kan det bety? Rene på grunn av et ord!
Har du hørt noe så utenkelig? Vi må få greie på hva som er meningen med
dette. Det er vår Herre og Frelsers
egne ord. Derfor er de viktige. Han vil oss noe med dem. Og det spørsmålet
de gjelder er livsviktig og betydningsfullt. Det gjelder vår åndelige
renhet for Gud, og ingen kan bli frelst uten å eie den. Dette er en renhet som den evige dommer selv godkjenner. For
det er ham selv som taler om dette. Og det han kaller renhet, det må gjelde
som renhet både i himmelen og på jorden. Ellers kan vi aldri være trygge på at han godkjenner som renhet
det vi mener er rent nok. Vi må høre det av hans egen munn. Alt avhenger
av at han godkjenner meg, for Gud er den som skal dømme meg. Gud er den
som rettferdiggjør, Rom 8:33. Og hvis jeg har en renhet som består for Gud, da gjør det ikke
noe om jeg selv og alle mennesker ser bare urenhet hos meg. «Det som Gud
har renset, skal ikke du kalle urent», Apg 10:15. Jeg må finne ut hva Herren mener med disse ordene. Tenk om det,
uten at jeg visste det, skulle finnes en mulighet for å bli ganske ren
og syndfri i Guds øyne! Tenk om Gud kunne bli fullkomment tilfreds med
meg, og se meg som uskyldig og hellig - mens jeg selv ser meg totalt syndig
og uren, ja, forferdelig. Ja, tenk om jeg kunne bli ren for Gud! Skriften taler bare om to slags åndelig renhet. Det er for det
første en renhet som Gud har virket i oss, og som bor i oss, slik som
det omtales i Apg 15.9: «Han renset deres hjerter ved troen». For det annet er det en renhet som består i at vi ved étt offer
er befridd fra synden, slik at jeg er frikjent fra all min synd, eller
rettferdiggjort. Dette taler Johannes om når han sier: «Jesu, Guds Sønns
blod renser oss fra all synd», 1Joh 1:7. Denne renheten er forsoningsofrene
i den gamle pakt et bilde på. Ypperstepresten regnet opp folkets synder
over offerdyrets hode, og flyttet syndene over på det. Så ble offeret
slaktet til renselse for synden. Om Kristus sier Jesaja (53:6): «Herren lot den skyld som lå
på oss alle ramme ham». Og Johannes (1:29) peker på Jesus med disse ordene:
«Se der Guds lam som bærer verdens synd!» Men også denne renheten fra
synden får vi ved Ordet. 2. Guds barn har en iboende renhet Vi skal nå undersøke hvordan det har seg med disse to slags renhet. Det har vært ganske mye strid mellom kristne om den iboende renheten som Guds Ånd virker i oss. Mange mener at de kristne har altfor lett for å trøste seg med
den tilregnede rettferdigheten i Kristus. De mener at jo høyere en spenner
buen i dette spørsmålet, jo bedre. Noen har villet påstå at de kristne kan bli så rene at de til
slutt blir helt syndfrie, dersom de gikk inn for helliggjørelsen med den
rette bønn og tro. Så er det andre som nesten ikke vil høre snakk om noen iboende
renhet. De taler om de kristne som om de ellers var helt lik de uomvendte.
Den eneste forskjellen skulle være at de tror på Kristus og er tilregnet
hans rettferdighet. Det er lett å bevise at disse siste farer vill. Vi har alt sitert
Apg 15:9: «Han renset deres hjerter ved troen». Her tales det ikke om
syndenes forlatelse, men om hjertet. Og i Esek 36:25-27 heter det: «Jeg
vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter
og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere
et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet
av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere». Her taler Herren uttrykkelig om et nytt, rent hjerte. Og i Rom
8:5 sier Paulus: «De som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet
til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til». Det er
en bestemt forskjell mellom det kjødelige og det åndelige i deres sinn. Det er altså en villfarelse når noen mener at de kristne i seg
selv ikke har noen renhet som skiller dem fra de vantro. Og denne villfarelsen
er både grov og farlig. Den gir altfor godt grunnlag til å forsvare alle
kjødelige tendenser. Nei, Guds barn har et nytt, rent hjerte, og en ny,
hellig Ånd. Men så kommer andre og sier: Har de et rent hjerte, så er det
jo ingen urenhet eller synd igjen hos dem! Kristus sier jo at det er fra
hjertet det onde kommer. Er da hjertet rent, så kan jo ikke onde tanker
finnes der. Og synden kan jo ikke bo i legemet, sier de, men i hjertet.
Når så det er rent, så kan det ikke være noe som helst ondt der. Men dette
er også en villfarelse, som er forståelig nok så lenge en ikke er øvd
opp i å trenge inn i Skriftens egen mening. Vi må bestrebe oss på å skille mellom hjerte og hjerte. Det
nye, rene hjertet er intet annet enn den nye villige ånd! Mat 26:41. Det
er Kristi Ånd i oss som kjemper mot kjødet, Gal 5:17. Og kjødet betyr
her ikke legemet eller noen legemlig lyst, men alt det som er født av
kjød, Joh 3:6. Kjødet er altså den fordervede naturen som vi gjennom vår naturlige
fødsel har i arv fra Adam. Kjødet er det indre åndelige ondet som er kilden
til alt ondt - dette gamle hjertet som onde tanker, lyster og begjær går
ut fra. Det sies ikke noe sted i Den Hellige Skrift at kjødet hos de
hellige er hellig. Nei, det strir mot Ånden hos Guds barn, så de ikke
gjør det de vil, Gal 5:16 flg., Rom 8:7. De som mener at en kristen kan være syndfri, sier: Det er bare
det jeg frivillig gjør i strid med et tydelig Guds bud, som er synd. Det
jeg ikke gjør frivillig og bevisst, er ikke synd. Vi går gjerne med på
at en kristen på en viss måte kan være syndfri når en bare lettvint forklarer
synden slik. Vi vet at Guds barn ikke synder med vilje, Heb 10:26. Han gjør
ikke frivillig og med overlegg noe som er mot et av Guds klare bud. Dersom
han gjør noe som i seg selv er synd, er det enten fordi han ikke er helt
klar over det, eller fordi han blir overrasket av fienden. En sterk fristelse
kan komme over ham som en åndelig voldtekt, slik som da Peter fornektet
sin Herre. På denne måten må vi forstå det når Paulus og Barnabas kommer
i så skarp strid at de måtte skilles fra hverandre, Apg 15:39. Det var
det samme som skjedde da Peter fornektet sin Herre, og da han senere,
i Antiokia, hyklet slik at Paulus måtte refse ham så alle hørte på, Gal
2:14. Nå sier Paulus: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke
lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg», Rom 7:20. Det er vel
på en måte sant at en kristen, eller hans nye jeg, ikke synder, slik som
det står i 1Joh 3:6-9: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd».
Synden er ikke hans gjerning, men hans lidelse. Men dermed har likevel ingen apostel sagt at vi i
oss selv er syndfrie. Johannes sier jo uttrykkelig: «Dersom vi
sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke
i oss», 1Joh 1:8. Hele vår natur er så gjennomtrengt av synden, at vi ikke en
gang merker at vi synder. Den gamle urenheten henger med i alt det vi
gjør, tenker og taler, selv når vi vil gjøre det gode: «Jeg skjønner ikke
det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det
gjør jeg», Rom 7:15. Skriften sier at et menneskes rettferdighet er som et urent
klesplagg. Og vi får sannelig erfare at urenheten er trengt igjennom hver
tråd i dette klesplagget. Ikke tror vi på Gud så fast som vi skulle. Ikke
elsker vi ham av hele vårt hjerte og med alle våre krefter, som vi burde.
Tankene er opptatt med mange
unyttige ting. Bønnen vår er ikke alltid inderlig og varm. Vi behandler ikke Guds ord med den lyst og trang det har krav
på. I vårt sinn er vi snart utålmodige, snart selvopptatte, sinte og hovmodige.
Vi kjenner på uren lyst. Det mangler også mye på vår nidkjærhet for Guds
ære og våre medmenneskers frelse. Og alt dette er jo ikke annet enn synd
og urenhet. I tillegg kommer så de tidene når vi blir fristet på spesielle
måter. Fordi vi er selvsikre i hjertene, kan Kristus bli nødt til å la
oss siktes av Satan, slik som med Peter. Da blir vi grepet av fristelser,
slik at vi ikke føler noe annet enn at fienden helt og holdent har oss
i sin makt. Vi merker ingen ting til Den Hellige Ånd. Da kan nådens barn
jamre seg som om de var ganske fortapt. Slike erfaringer har de største
hellige hatt. Det ser vi både av Davids klagesalmer og av Paulus’ sukk
om å bli fridd ut fra dette dødens legeme. Og likevel, midt oppe i alt dette, er deres nye hjerte og åndelige
sinn «helt rent» (Joh 13:10)! Men hør på deres sukk og selvbebreidelser
og bønner. Se hvordan de gråtende faller på kne og kjemper! Og aller verst blir det når de ikke kjenner noe til den rene
viljen og det hellige hatet til synden. De klager over at de elsker synden.
Men legg merke til denne klagen over at de ikke hater synden! Hva forteller
den oss egentlig? Jo, den forteller at denne ånden som klager slik, nettopp
er ren og hellig. Og legg merke til forskjellen på dem og de kjødelige
«kristne», som er så tilfreds med seg selv midt i sitt syndige vesen,
og bare prøver å forsvare og unnskylde synden sin. Ut fra sitt sinn er ganske visst Guds barn rene. Synden er deres
bitreste plage og tukt. Og derfor trenger de, i sin sorg og selvbebreidelse,
mer medlidenhet og trøst enn harde ord. Det Skriften taler om dom og trusler, er ikke til disse som
dømmer seg selv. Det er rettet mot de selvsikre åndene som er oppblåste
i sine synder, mens de heller skulle sørge, 1Kor 5:2. «Men dersom vi dømte
oss selv, ble vi ikke dømt», 1Kor 11:31. Så snart korinterne angret sin
synd, var det bare trøst og oppmuntring i apostelens ord til dem, 2Kor
7. Vel,
det er sant nok at Jesu disipler også hadde et slikt rent sinn på grunn
av Kristi ord den kvelden han sa: «Dere er alt rene». Det ser vi på Peter
da han gikk ut og gråt bittert etter at han hadde fornektet sin Herre.
Vi vet at han ikke var den som ville
fornekte sin Herre, lyve eller banne. Derfor kunne disse ordene om at
de var rene, også hentyde til sinnet deres. Men det er noe som gjør at vi har grunn til å mene at Kristus
her likevel taler om en annen renhet. Tidligere på kvelden sa han også
om dem at de var rene. Men da sa han det i en sammenheng som helt klart
viser at han siktet til den fullkomne renheten som består for Guds dom.
Altså den renheten vi har ved troen i hans blod: Da han vasket disiplenes føtter sa han: «Den som er badet, trenger
ikke til å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene,
men ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han:
Dere er ikke alle rene», Joh 13:10-11. Det er en åndelig renhet Jesus taler om her. Han bekymrer seg
så visst ikke for om de var rene på føttene eller ikke. Aller minst nå
i denne høytidelige avskjedsstunden. Det er om den åndelige renheten han
taler. Hva annet skulle da denne fotvaskingen bety, enn det Luther sier;
vandringen og renselsen av vandringen. I hele talens sammenheng ser jeg her noe veldig verdifullt.
Han sier det altså slik: Det er vandringen deres som er uren. Deres eget
livs rettferdighet må stadig renses på ny. Men samtidig har dere, under
alt dette, en annen renhet som er fullkommen. Det er en renhet som de har gjennom et annet bad, og som har
gjort at de er helt rene. Og når han sier at de er rene, da taler han
om den fullkomne renheten. Dette blir helt klart når vi tenker på at han som taler nå,
like etterpå gikk for å utgyte sitt blod til soning for hele verdens synder.
Han hadde også litt tidligere samme kvelden sagt: «Mitt blod utgytes til
syndenes forlatelse», Mat 26:28. Ja, når vi kan finne på å spørre om hva det er Herren sikter
til her, da kommer det egentlig av at vi med vårt hjerte og våre tanker
ikke virkelig er inne i Guds store frelsesplan og i Kristi sinn. La oss bare tenke på hva det var Kristus egentlig var opptatt
med i sitt hjerte. Og på hva som vel var det store emne, beundring og
lovsang for den frelste skare i himmelen. Hva annet kunne det være enn
at Gud gav sin enbårne Sønn til en soning for verdens synder? Med utallige blodige sonoffer og med alle slags renselser hadde
han gjennom en lang verdensalder på 4000 år holdt på å male dette kommende
sonofferet for sitt folks øyne. Dersom vi var i himmelen, ville vi høre
den hvitkledde skaren og alle englene synge bare en éneste sang for tronen.
Det er sangen om Lammet som kjøpte oss til Gud med sitt blod. Og hele forklaringen på fryden hos dem som er lykkelig framme
i himmelen, er at «de har tvettet sin kjortler og gjort dem hvite i Lammets
blod». Hva annet er vel stort i Guds øyne ved siden av dette? Og hva er
det synderne på jorden trenger å høre mer enn dette: Guds enbårne Sønn
har utgytt sitt blod til syndenes forlatelse! Når vi prøver å sette oss inn i dette, da vil det bli helt klart
for oss hva forsoneren selv mente med det han sa da han gikk for å utgyte
sitt blod: «Den som er badet, er helt ren», - ren over det hele, aldeles
ren. Ja, dersom vi hadde vært med Kristus på det hellige berg og
lyttet til de himmelske gjestene, Moses og Elias. Hadde hørt dem tale
med ham om hans bortgang som han skulle fullbyrde i Jerusalem. Da ville
vi forstå at det finnes ikke noe himmelen setter så høyt. Og dersom vi levde i en inderlig tro, og på rette måte hadde
satt oss inn i forsoningens storhet, da ville vi uten videre ha ant hva
Moses og Elias talte om, uten at evangelisten behøvde fortelle oss det.
Vår
oppfatning av Kristi ord avhenger derfor av hvor nær våre tanker er hans
tanker og sinn. Men vi behøver ikke gjette oss til hva Herren mener. Vi har
forstått det av hans egne ord slik som han skjelner mellom to slags renhet.
Først taler han om en ufullkommen renhet, som gjør at vi stadig må renses.
Så taler han om en fullkommen renhet som vi har på samme tid: «Dere er
rene», Joh 13:10. Og i Joh 15, hvor han taler om at de fruktbare grenene
må renses, fortsetter han også med å si: «Dere er alt rene». Kristus pleide aldri å rose den renheten og styrken som vi har
i oss. Han advarte mot at vi skulle se på den og glede oss over en enkelt
nådegave vi hadde fått. Når Peter talte om sin tro og sin styrke, slo
Herren straks denne trøsten ned og forutsa at han skulle falle. En annen
gang, da disiplene kom så glade tilbake og talte om den kraften de hadde
fått til å drive ut onde ånder, advarte han dem straks: «Gled dere ikke
over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene
deres er innskrevet i himmelen!», Luk 10:20. De fikk bare glede seg over
den uforskyldte nåde som hver troende synder får. Når Jesus forteller om en mann som takket Gud - ikke seg selv,
men Gud - for at han var frommere enn andre syndere, da legger han til
at dette var en fariseer. Men tolleren som slo seg for sitt bryst, han
gikk rettferdiggjort hjem. Av alt dette ser vi hvordan Kristus ser på disse forholdene.
Vi ser at den som gleder seg mer over Guds kraft i seg, enn over forsoningens
nåde, stemmer lite overens med Kristi sinn. Den som bare kjenner svakheten hos seg, og har all sin trøst
bare i Kristus, er mer i pakt med Jesus. Jesus vil med sitt dyre blod
selv være vår renhet og trøst. En ting skal vi legge merke til. På det ene stedet taler han
om en renhet som vi har på grunn av en renselse som er skjedd med oss.
På det andre stedet sier han: «Dere er rene på grunn av det ord jeg har
talt til dere». Da stadfester Kristus her det som er den store hovedlæren
i Skriften; at vi blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene. Troen kommer av forkynnelsen som en hører, Rom 10:17. Og her
sier Herren: Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt. Dere
har ikke gjort mer enn å høre min tale. Med det er troen blitt født i
hjertet deres, og så er dere rene. Dette sier han som skal dømme på den siste dag! Å, det må fryde et menneske innerst i sjelen at Herren taler
slike ord - «rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere»! Ikke
en éneste gjerning nevner han. Men bare sin tale, sitt ord. Bare gjennom
dette blir vi rene, fordi dette har skapt troen. Hele
Skriften knytter frelsen til troen alene. Da må vi spørre: Hva er troen?
Og hvordan kommer en til troen? Ethvert vakt menneske som søker frelse,
er i nød på dette punktet. Og hele hans frelse avhenger av dette spørsmålet.
«På grunn av det ord som jeg har talt til dere»! sier Herren, Joh 15:3.
«Hør, så skal deres sjel leve», Jes 55:3. Altså bare ved å høre! «Troen
kommer av forkynnelsen som en hører», Rom 10:17. Troen kommer ikke av seg selv. Alle vakte mennesker har den
store feilen at de bare tenker og tenker. De hører ikke hva Gud sier.
Og så kommer da heller ikke troen. Troen kommer heller ikke ved at en
går og venter på Den Hellige Ånd. Eller ved at en arbeider på hjertet
sitt for å få det til å tro. Nei, «på grunn av det ord jeg har talt»,
sier Kristus. Stans opp og hør hva Gud sier! Ta ham på ordet. Sett din lit
til at han ikke lyver. La det være så dårlig det vil både med din omvendelse
og dine følelser i hjertet. Dersom du bare kan ta Gud på ordet, og med
hjertets tillit gripe hans vitnesbyrd om Kristus, så eier du med det samme
hele Frelseren og alt han har gjort i stand for deg. Paulus taler så fint om dette i Rom 10:6: «Den rettferdighet
som er av troen sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen?
- det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen?
- det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet
er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi
forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og
i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst».
Se ikke hit eller dit etter Kristus, vil apostelen si. Let ikke
etter noe annet holdepunkt verken i deg eller utenom deg, enn Ordet. Ordet
er deg nær. Du har Ordet, troens ord. Ja, men Kristus? Hører du ikke: Du har Ordet. Ta Ordet, så har
du Kristus. Du synes Kristus er så langt borte. Det er som om han var
i himmelen eller i avgrunnen. Du vet ikke hvor du skal finne ham, eller
hvordan han skal bli din. Men du behøver ikke søke ham slik på det uvisse. Ordet er nær
deg, troens ord. Tar du til deg dette ordet, så tar du imot Kristus med
hele hans fullbrakte verk, all hans fortjeneste. Alt det som Ordet inneholder
er ditt. Så mye betyr Ordet. «Dere er alt rene på grunn av det ord som
jeg har talt til dere». Bare ved mitt ord er dere rene. På denne måten er det troen frelser oss. Gud gir deg et ord
- du tar imot ordet. Dermed har du det som dette ordet inneholder. Det
var jo dette Kristus stadig ville lære oss da han gikk omkring og hjalp
alle bare ved sitt ord. Han sa et ord. De trodde ordet. Og det skjedde. Vi kan spesielt lære mye av det vi leser i Joh 4:46-54. En kongens
mann i Kapernaum hadde en syk sønn. Mannen oppsøker Jesus og ber ham komme
og helbrede gutten hans. Men Jesus begynner bare å refse vantroen: «Dersom
dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro». Likevel gjentar mannen bønnen sin. Men nei, Kristus går ikke
med ham. I stedet gjør han noe som ser svært betydningsløst ut. Han gir
mannen et ord: «Gå hjem, din sønn lever!» Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk. Han var langt
hjemmefra. Først dagen etter møtte han tjenerne som var sendt for å si
til ham at sønnen levde. Da han spurte når gutten var blitt bedre, viste
det seg at det var akkurat på det tidspunkt da Jesus sa sitt velsignede
ord. Og altså akkurat i det øyeblikk da han tok imot Ordet. Her ser vi hva det vil si å vandre i tro. Mannen fikk ikke se
noen ting. Jesus gikk ikke med ham. Han fikk ikke noe legemiddel som han
kunne ta med seg og se på. Her var ikke noe han kunne se eller føle. Han
fikk bare et ord. Og uten noe annet enn dette ordet gikk han helt til
neste dag. Hele den lange natten måtte han bare nøye seg med Ordet. Da
først fikk han høre hva som var skjedd. Slik skal vi nøye oss med étt eneste ord fra Herren. Om vi ikke
ser noe til at det blir oppfylt, skal vi likevel vandre i troen. Men vi
skal vite at der hjemme i himmelen er nå alt i orden for Guds øyne. For
ham er sjelen vår ren og frisk. Det kan vel hende at vi må vandre med natt og mørke i sjelen,
selv om vi holder oss til ordet hans. Men på det evige livs morgen, når
vi er kommet hjem, skal vi se at det var slik som Ordet sa, og som vi
trodde. Derfor må vi lære å alltid lytte til hans røst. Det skal disse
ordene hans lære oss: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har
talt til dere». Det er særdeles viktig å få prentet dette inn i hjertet. For
det koster hver enkelt sjel en uendelig lang og bitter pine å komme vekk
fra følelsene sine. En vil alltid føle noe i hjertet og få en merkbar
erfaring av Åndens liv før en vil tro. Men Åndens liv kan ikke fødes i hjertet uten at vi først tar
imot Ordet. Derfor må vi få tak i denne hemmeligheten; at vi må begynne
med å holde oss utelukkende til Kristi ord, og stole på det. Men hvordan kan jeg vite at Ordet også gjelder meg? spør du.
Kristus døde for alle, og Ordet blir talt til alle. Men alle blir jo ikke dermed frelst! Herren sa jo også selv:
Dere er ikke alle rene. Svaret er likevel dette: Legg merke til Ordet.
Bare Ordet fra Guds munn kan og skal gi deg troens visshet. «Troen kommer
av forkynnelsen som en hører». Og «den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet
i seg selv», 1Joh 5:10. Når ikke alle blir frelst, kommer det nettopp av at de ikke
tror. Dersom Judas hadde trodd Kristi ord, så var også han blitt ren og
frelst. Men han trodde bare sine egne tanker og djevelens innskytelser,
og foraktet det som Kristus sa til ham. Legg merke til hvordan Gud taler i Ordet. Da ser du hvem som
etter hans dom har evig liv, og hvem han fordømmer. Du kan jo med egne
øyne se hva Skriften mener med den frelsende troen. Det å tro er ikke
å sove på gammel kunnskap. Å tro er som en fattig, nødlidende synder å
hvile på nådens budskap. Det ser du mange eksempler på i Skriften. Synden og Guds dom
forskrekket dem. Men Ordet om Kristus drog dem hen til hans føtter. Så
sa han: Din tro har frelst deg! Av dette kan jeg se klart hvem som blir
frelst. Det å tro er å finne sin trøst i nådens budskap. Og så, gjennom
alle syndens og lovens anfektelser i livet, stadig hente trøst fra dette
budskapet. En slik tro binder sjelen til Jesus og hans ord, så vi ikke
kan leve uten Jesus. Troen kommer av forkynnelsen som en hører. Dersom din tro bygger
på vær og vind, på hjertets følelser, på egne tanker, eller på ingenting
- da er det ingen tro. Den troen som ikke hviler utelukkende i Ordet,
er ingen tro, men bare kjødelig overbevisning. Derfor har Herren her sagt så betegnende: «Ved det ord jeg har
talt». Han vil ikke en gang nevne troen, men bare sitt ord. Og det gjør
han for at vi skal feste hele vår oppmerksomhet utelukkende på Ordet,
og vite at vi blir ikke frelst på en tro som vokser ut fra hjertet og
bygger på våre egne tanker. Vi er rene utelukkende ved den tro som kommer
av at vi hører hans ord. Hvis ordet om Kristus får innta hjertet ditt, og virker trøst,
lengsel og håp hos deg, da eier du den frelsende troen. Kristus sier:
«Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Nå hører
også du til denne verden. Kristus er altså gitt også for deg. Dersom dette får rom i hjertet, så det trøster og inntar hjertet
ditt, da er troen der. Og da fortsetter Skriften: «For at hver den som
tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh 3:16. Hvis du tror dette ordet, da har du full visshet om at du ikke
skal fortapes men ha evig liv. På denne måten må troen hvile på Ordet.
Gjør den det, eier den alt det som Ordet rommer og lover. 5. De rene trenger renselse fra urenhet Se
igjen på dem som Kristus sa disse ordene om: «Dere er alt rene». De var
fremdeles på jorden. Du kjenner Bibelens beretning om dem ganske godt.
Du vet en del om hvordan de var, disse som Herren kaller rene. De var hans oppriktige venner og disipler. Verken jødenes forfølgelser
eller hans bud om å forlate alt, fikk dem til å svikte ham. De bekjente
at han var Kristus, den levende Guds Sønn. De trodde at de eide hans nåde,
uansett hvor lite de ellers forstod ham. Og ved denne troen var de skilt
ut fra verden og tilhørte sin Herre og Mester. Men på tross av dette rene sinnet, ser vi hvordan det falne
menneskets natur brøt ut hos dem på mange måter under vandringen. Samme
kvelden som Jesus kalte dem rene, forutsa han også at de skulle alle ta
anstøt av ham. Han talte spesielt alvorlige ord til Peter, som skulle
fornekte ham så grovt. Men likevel ser vi han regnet med at Peter levde
i troen. Han sier: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte». Og -
likevel var de rene! Her ser vi altså hvordan de var, de som Herren kalte rene. Dersom
du ennå er en verdens venn, da hjelper ingen påtatt kristelighet. Du må
være hans disippel, være hans egen, og leve under ham i hans rike. Selv
det å bli opptatt med å ville fornekte seg selv, kan holde et menneske
tilbake fra å oppnå den fulle forening med Kristus. Det må bli slik for deg at du ikke spør etter noe annet enn
å få være hans. Får du så, i tillit til hans ord, visshet om at du tilhører
ham, da kan ikke din skrøpelighet hindre at du får nåde. Dersom du tror
hans løfter om nåde, i Ordet, da er alt vel. Du er ren i ham. Selv om du hver dag er misfornøyd med deg selv, og stadig må
tuktes og renses, så er du likevel ren i ham, så sant du i all din usselhet
tror på ham og holder deg til ham og hans ord. Du er helt ren. Men, sier du, jeg føler
noe ganske annet. Hele mitt indre er fullt av urenhet. Alle slags synder
frister meg. Og det verste er at jeg av og til kjenner kjærlighet til
en bestemt synd. Jeg hater ikke synden som jeg skulle, og har ingen ren
vilje til å bli kvitt den. Til dette må vi svare at slikt høres ikke bra ut. Men synd til
døden er det ikke. Det at du føler
deg full av urenhet, vitner om at Ånden refser alt det som er i kjødet.
I kjødet ditt bor der intet godt. Og det at du synes du elsker bestemte
synder, er ikke rart. En kan i det hele tatt ikke oppleve fristelser og
onde lyster annerledes enn som kjærlighet til synd. Men dersom du er en kristen, skal du vite med deg selv at du
også hater de samme syndene. Går det an? Kan en både elske og hate de
samme syndene? Ja. Det er slik en krisen har det. «Kjødet begjærer imot
Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke
skal gjøre det dere vil», Gal 5:17. At du kjenner på lyst både til å bli kvitt en synd og til å
beholde den, det viser at du samtidig både hater synden og har kjærlighet
til den - det første ut fra Ånden, det andre ut fra ditt eget kjød. En kristen er ikke bare ånd, han er også kjød. En kristens liv
er delt og revet opp i daglig kamp. Vi kjenner ikke bare den rene viljen,
men nettopp denne blandingen av kjød og ånd. De uerfarne forstår ikke
dette. Og for de selvgjorte helgenene er det tåpelig snakk. Men se du
på hvordan David sukker, og Paulus ber om forløsning fra dette dødens
legeme! Og vær klar over at det er akkurat denne kampen som vitner best
om det rene sinnet. Det viktigste tegnet på et rent sinn, er at du fordømmer og
hater din kjærlighet til synden. Og at du hater mest de syndene som du
elsker mest. Mange vantro mennesker kan hate de syndene som de ikke elsker
selv. Men det å hate akkurat den synden en etter kjødet elsker mest, det
vitner om det rene sinnet. Akkurat da når disiplene trettet om hvem av dem som var den
største, kjente de ikke sitt hat til selviskheten. Men etter at de var
kommet til seg selv igjen, har de nok hatet den. Det ene øyeblikket sa
Peter: Jeg kjenner ikke det mennesket. Det neste øyeblikket gråt han bittert
over sin fornektelse. Dersom du altså ser på syndens fordervelse som bor i deg, og
merker at denne roper sterkere enn Kristi ord om renhet i hans blod, da
skal du stanse opp og merke deg at disiplene nettopp var slik da Kristus
kalte dem rene. Det er styrken i teksten vår. Dette vil jeg aldri slutte
å være opptatt av. Så må du også tenke på hvem det er som kaller dem rene. Det
er han med øyne som ildsluer, han som til sist skal dømme både levende
og døde. Han kaller dem rene akkurat samme kvelden som han forutsier at
de skal falle, samme kvelden som de synder så grovt. Da de gikk sammen med sin alvorsfylte, kjempende Herre til Getsemane,
ble det en trette mellom dem om hvem som var den største. Når han svettet
blod var de ikke i stand til å våke sammen med ham, selv så inderlig han
ba dem om det. Da han ble fengslet, flyktet de. Da han bekjente for Pilatus
hvem han var, fornektet Peter sin Herre. Det var om disse Herren sa at de var rene på grunn av det ord
han hadde talt til dem. Å, dette vil jeg aldri glemme! Her ser jeg klart hva den store forsoningen skjuler. Her ser
jeg hva som er hele evangeliets hovedsak: Vi blir rettferdiggjort ved
troen. Her ser jeg det store alvoret i den forkynnelsen at Jesu, Guds
Sønns blod renser oss fra all synd. Det er helt urimelig for all fornuft at så urene skapninger
med all sin urenhet likevel skulle være rene for Gud. Men jeg begynner
å ane at Kristi blod gjelder mer i Guds øyne enn i våre - ! Kristi blod gjelder mer i himmelen enn for oss på jorden. Vi
her nede ser det ikke, og «vi akter det for intet». Men hos Gud er det
verdsatt høyt at hans Sønn har utgytt sitt blod på jorden. Å, om vi var der oppe, og så det i klart lys hva Guds Sønn gjelder,
og hva vi gjelder mot ham! Da ville vi se oss og alle mennesker så små
som et fnugg i vektskålen, sammenliknet med den store, uendelige Herren,
som helt og holdent gav seg selv til soning for våre synder. Da ville vi se at all vår usselhet, om den er aldri så stor,
tross alt er som intet mot hans blod. Derfor kunne han med all rett si:
«Den som er badet, er helt ren». Guds skje lov! Oppe hos Gud er det slik. Den som er badet, er
ganske ren. Samtidig med at han her nede sukker over all slags urenhet,
og ser at han selv er helt uren. Gud skje lov! Midt i all usselheten vår er vi rene, uskyldige og hellige for
Gud. Det har vi Kristus å takke for. Og det har han selv sagt. Om jeg
da ikke forstår hele sammenhengen i dette, så skjønner jeg i alle fall
at han har sagt om slike som ennå gikk her nede med sitt kjøds urenhet,
at de var helt rene. Jeg ser at for ham var de velbehagelige og elskede barn. Og
samme kvelden har han sagt at det som gjaldt dem, også gjelder alle som
på grunn av deres ord skulle komme til tro på ham, Joh 17:20. Jeg vil da studere og grunne på denne hemmeligheten, og aldri
glemme at Herren Jesus, den eneste jeg behøver å spørre, selv sa det slik:
Dere er rene på grunn av et bad og på grunn av mine ord. Amen. |