Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 7

Frelsesvisshet

1. Gud vil at vi skal eie visshet om syndenes forlatelse

Den som for alvor vil være en kristen, vil alltid ha en trang etter å få visshet om at han er tatt til nåde hos Gud. Det hender nok altfor ofte at en slår seg til ro med å leve i uvisshet. Men da er en ikke virkelig vekket opp. En er enten en sovende hykler, eller en søvnig kristen.

En brud som kan nøye seg med å være usikker på brudgommens kjærlighet, har ingen rett kjærlighet. Når en synder har det slik overfor Gud, er det et tegn på at han egentlig ikke søker noen rett syndserkjennelse og omvendelse.

Og en av de merkelige unnskyldningene disse menneskene bruker, er at de nekter for at det er mulig å få en virkelig og sann visshet om syndenes forlatelse. De dømmer seg selv når de sier at en slik lære røper innbilskhet og åndelig hovmod.

Luther sier: «Når de kainske helgener hører denne bekjennelsen, så korser de seg og sier: Gud bevare meg for en slik innbilskhet at jeg skulle si at jeg er et Guds barn! Nei, jeg vil ydmyke meg og erkjenne at jeg er en fattig synder. Så vil nok Gud se til de ydmyke».

Men Skriften sier: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet». «Vi vet at vi er av sannheten». «Vi vet at han blir i oss». «Vi vet at vi er av Gud». «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og at han har gitt oss visdom til å kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus», 1Joh 3:14, 19, 24. 5:19, 20.

Det heter her at vi vet. Vi vet at vi er Guds barn, har syndenes forlatelse og det evige livet. «Derfor», sier Luther, «skal vi bestrebe oss på å rykke opp med rot denne forferdelige villfarelsen som har forført hele verden - den tanken at mennesket ikke skal vite om det er i nåden eller det er uten nåde».

Grunnen til denne villfarelsen finner vi ikke i Guds ord. Det taler klart nok. Men det hjertet som ikke vil gå inn i en virkelig syndserkjennelse og omvendelse, får menneskene til å nekte for at det er mulig å få en full visshet i sin frelsessak. Og selv om en ikke nekter for muligheten, er det ikke noe godt tegn når en ikke av hele sitt hjerte søker å få den rette visshet. Det er alltid et tegn på en falsk frelsesvisshet.

En annen sak er at en ikke alltid straks finner vissheten, selv om en søker den. Derfor må en ikke miste motet.

Hvis nå en sjel er redelig, og hungrer og tørster etter rettferdighet, er det likevel en stor mangel i hans kristendom hvis han er usikker på nåden. Det er riktig nok sant det Luther sier, at «syndsforlatelsen er to slags, dels hemmelig hos Gud, dels kjent og åpenbar for sjelen».

Kristus hadde benådet synderinnen som lå ved føttene hans, og hadde sagt det til Simon, før han vendte seg til henne og sa: «Dine synder er deg forlatt!», Luk 7:48. En sjel som hungrer etter nåde, har syndenes forlatelse før han selv vet og tror det. For «salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet», Mat 5:6.

Likevel er det ikke godt før sjelen har fått visshet om at han lever under nåden. Guds rike har ikke virkelig inntatt hjertet hans før det er skjedd. For «Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd», Rom 14:17. Før et menneske har fått vissheten, har han ikke kraft til å elske, takke og prise Gud på rett måte, og leve sammen med ham.

En har nok samme rettferdighet med en svak som med en sterk tro. Men samme helliggjørelse har en ikke. For helliggjørelsen, kraften og Åndens frukter kommer alltid av troens visshet og styrke: «Gleden i Herren er deres styrke», Neh 8:10. Det er derfor uhyre viktig at alle som vil være oppriktige i sitt forhold til Gud, kommer til full visshet om sin nådestand.

Til toppen 

2.  Veien til visshet

Vi må finne den rette veien til visshet. Vi har alle en tendens til å gå en bestemt vei. Vi tenker etter om vi er omvendt og har en sann tro og en levende kristendom. Vi vurderer ut fra våre erfaringer og livet vårt. Synes vi så vi har de rette opplevelsene og egenskapene, da mener vi at vi har troen.

Men dette er ikke den rette veien til frelsesvisshet og fred. Hvis en søker på denne måten, uten først å ha fått trøst og fred i Ordet om Jesus, vil en alltid bli skuffet.

For det er ikke lett å finne troens virkninger hos oss selv, hvis vi ikke har fått den troen som har all sin trøst i Kristus alene. Og selv om vi skulle finne fred og trøst på denne selvprøvelsens vei, så ville denne freden forsvinne og trøsten svikte, nettopp når en trenger den mest. Når nød og anfektelse for alvor setter inn på oss, vil vi ikke finne noe som helst hos oss selv som vi kan trøste oss til.

Denne trøsten vil også være uren. Den er ikke bygger på Kristus alene. Den er som bildet i Dan 2:31 flg. Det var av ler og jern, og ble knust da steinen traff det.

Den rette trosvissheten må bygges bare på ordet om Kristus. Det er ikke noe som består i nød og død uten den store og allmektige Guds egne ord og gjerninger i Kristus, ord og gjerninger som gjelder de ugudelige og fortapte synderne.

Den éneste rette veien til visshet i troen, er at en tar Gud på ordet, og med hjertelig tro gjentar det som Gud sier foran, som en av kirkefedrene sier det: «Hvor trygg og viss er jeg ikke når jeg sier etter det som min Gud sier føre». «Troen kommer av hørelsen» (tidligere oversettelse av Rom 10:17).

Den rette tro og visshet kommer på den måten at jeg blir trøstet, glad og viss på Guds nåde bare ved å høre/lese hva Kristus har gjort og som Gud har gitt løfter om. Og denne trøsten får jeg ikke fordi jeg synes jeg er verdig til å tro. Jeg får den mens jeg ser at jeg mangler altfor mye, og derfor ikke tør tro. Den fortapte sønnen var langt borte da faren overrasket ham med sin nåde og tilgivelse.

Først etter at vi gjennom Ordet har fått trøst i Kristus, kan vi finne troens virkninger og egenskaper hos oss selv, som Johannes sier: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv», 1Joh 5:10. Men den første og egentlige trosvissheten må alltid komme av Ordet før alle troens egenskaper og frukter.

Vi sier altså ikke at den som ikke har en sann fred og visshet, derfor er en vantro som ikke har noen trang til oppriktig syndserkjennelse og omvendelse. Ved å si noe slikt ville vi bare gjøre den som ikke har fått visshet ennå mer uviss og engstelig. Men det er helt sikkert at den som har en oppriktig syndserkjennelse og kjenner sin sjels nød, ikke lengter mer etter noe i hele verden enn det å bli viss på at han eier Guds nåde og syndenes forlatelse.

Og den som ikke kan komme til ro før han har funnet den sanne freden i Kristi sår, og vet at han eier forlatelse for sine synder, han skal sikkert finne det som han leter etter. For «hver den som ber, han får, og den som leter, han finner», Mat 7:8.

Vissheten om syndenes forlatelse er en usigelig stor nåde og gave fra Gud. Guds ord forkynner at vi kan få den. Ja, det er Guds alvorlige vilje at vi skal jage etter vissheten, og at vi skal finne den. Vi skal søke den med alvor, og trenge oss inn i Guds rike med makt, Mat11:12.

Men Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, Rom 14:17. Dersom du nå ved troen på Jesus er blitt rettferdig for Gud, da kan du også få fred og glede, ro og visshet. Du kan bli så sikker i din sak at du om nødvendig kan avlegge ed på at du eier syndenes forlatelse.

I Jes 45:23-25 ser vi hvordan Gud først med en ed stadfester sitt frelsende ord. Deretter sier han om dem som tror: «For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap. De skal si om meg: Bare i Herren er rettferdighet og styrke».

Gud gir først sitt ord og bekrefter det med sin ed. På Guds ord kan så et Guds barn sverge og være viss på sin sak. For Gud holder sitt ord og den ed han har svoret. Han har avlagt ed på at han ikke vil at synderen skal dø. Han vil la nåde gå for rett; han vil tilgi synden når noen søker nåde hos ham og tar imot nåden som nåde.

Den som erkjenner sin synd og vil være et Guds barn, vet med seg selv at han gjerne vil ha nåde. Han søker ikke falsk trøst. Han vil ikke misbruke nåden slik at den gir ham en falsk sikkerhet. Han vil vende om fra synden. Og like sikker som han er på at han gjerne vil ha nåde, like sikker må og kan han bli på at han har nåde og tilgivelse. Med en ed har Gud innsatt Kristus i det yppersteprestelige embete, Heb 7:21,28, Sal 110:4. Dermed har han med ed stadfestet hele Kristi stedfortreder- og forsoningsembete, og sagt: Så sant jeg lever, min Sønn er en fullkommen og evig yppersteprest. Så sant jeg lever skal alle ved ham bli forlikt med Gud, og all synd bli sonet i ham. Så sant jeg lever skal alle oppriktig angrende syndere som tror ham, ha syndenes forlatelse i hans navn, Apg 10:43.

Denne Guds høytidelige ed må da hjelpe den som søker frelsen i Kristus alene, til visshet. Slik at han kan si: Så sant Gud lever har jeg ved Kristus del i forsoningen, og er fullkommen rettferdig og salig. For Gud bryter ikke sitt ord og sin ed.

Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss visdom til å kjenne Den Sanne, 1Joh 5:20. Det vil si: Vi vet at Gud er sann og holder sitt ord, sin pakt og sin ed. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Men dersom noen er i Kristus, er det ingen fordømmelse for ham, Rom 8:1. For på Kristus ligger det ikke lenger noen synd som kan dømme ham til døden. Et Guds barn som er i Kristus er fraregnet sine synder. Loven kan ikke lenger anklage og fordømme ham. Han har en fullkommen god samvittighet, Heb 9:14, 10:1 flg.

Samvittigheten kjenner ikke til noen synd som kan fordømme ham. Han ser syndene sine ligge på Kristus, Guds Lam. Han ser hvordan han har båret dem, betalt for dem, og med étt offer for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget, Heb 10:14. Han smakte døden for alle, Heb 2:9. Han har forlikt alle med Gud, slik at Gud nå ikke straffer de syndere som ved troen holder seg til Kristi fullkomne offer.

Hver den som holder seg til Kristus, blir ansett som om han selv var naglet til korset og var død, og slik har sonet all sin synd. Han er begravet med Kristus som om han selv var begravet, og syndene hans med ham. Han er stått opp fra de døde med Kristus, frikjent fra sine synder og satt i himmelen i Kristus, Ef 2:6. Salig frelst er han trengt igjennom fra døden til livet, Joh 5:24, og kan like lite dø og gå til grunne som Kristus kan dø en gang til - så sant han blir i Kristus.

I Kristus kan han være helt sikker på syndenes forlatelse og evig liv. Mot lovens dom og samvittighetens anklage skal han få lov å dekke seg med troens skjold og rettferdighetens brynje, Ef 6:14 flg. Da skal ingen lov kunne trenge inn med sin forbannelse i samvittigheten som er bestenkt og renset ved Kristi blod. For en slik samvittighet er, sier Luther, Kristi brudekammer, hvor bare han, brudgommen, lever og hersker.

Loven må nok ennå gripe fatt i kjødet for å styre oss, slik at vi ikke lever etter kjødet. Men i samvittigheten får ikke loven komme med sin dødsdom og trusler. Likevel hender det nok at vi lar være å bruke loven mot kjødet. Vi kjæler for det og gjør det kjødet vil. Og så lar vi loven få slippe til i samvittigheten så den får føre oss inn i frykt og trelldom.

Vi setter tingene på hodet. Vi vil være frie der vi ikke skulle være det. Men en slik falsk frihet som gjør at vi ikke lar loven være rettesnor for vårt liv, fører ubønnhørlig inn under loven og trelldomsfrykten.

Troens fred grunner seg ikke på alvoret i vår gudsfrykt, men på Kristus. Men troens fred kan vi ikke beholde hvis vi lever etter kjødet, uten kamp mot synden. Kristus har ikke utgytt sitt blod for å støtte et bevisst liv i synden.

Luther understreker i en preken Skriftens ord om at «den fullkomne kjærlighet driver frykten ut», 1Joh 4:18. Han viser at det fører til kamp og frykt når en ikke vandrer i kjærligheten, men er ubarmhjertig mot sin neste. Det er ikke dermed sikkert at du må dø i synden. Du kan frelse sjelen om du kan den kunsten å sette troens skjold opp mot samvittighetens piler og si: Holder ikke min kristendom, så skal likevel min Kristus holde! Slik kan du frelse sjelen, men - «et svært svettebad skal det koste deg», slutter Luther.

Til toppen 

3. Hindringer for vissheten

Det er mange ting som hindrer et menneske i å få visshet om at det har Guds nåde. Vi vil peke på tre hovedgrunner.

Noen kjenner ikke sin fordervelse. De støtter seg i hemmelighet til sin egen rettferdighet. De lar seg ikke kle helt av. De lager seg fikenblad av både det ene og det andre, og kommer med innvendinger og unnskyldninger. De klager over forskjellige ting som hindrer dem, og finner alltid noen å skyve skylden over på. De anklager ikke seg selv. De har ikke fått en lukket munn og bøyer seg ikke for Gud, skyldig i alt.

Derfor har de heller ikke noen virkelig nød for sin sjel. De tar det ikke alvorlig med bønnen og med bruken av Ordet og de andre nådens midler. De nøyer seg med et lite nådeglimt. Ja, de kan slå seg til ro slik som de er, uten å ha funnet sikker grunn. Slik går det spesielt ofte med dem som har en lett og munter legning.

De tar det ikke alvorlig nok. De lar ikke hjertets fjell bli knust. De er ikke helt oppriktige og sanne. De går med urene motiver og mål. De vil smugle med seg mye av det som er av denne verden. De kjæler med kjødet og gir etter for lystene. Og da kan de ikke få noen sann visshet.

De som har det slik, må slutte å unnskylde seg. De må ikke skylde på noe som helst utenfor seg. De må forstå at det er dem selv, med deres egenvilje, som har skylden. De må innse at stedet de bor og omstendighetene de lever under der, ikke betyr noen virkelig hindring for deres frelse. Her har Gud satt dem, her er de kalt av ham og vekket opp. Det er ikke noe som kan skade eller hindre dem, bare de søker Guds rike. Da skal alle ting samvirke til det gode og medvirke til frelse for dem.

Det må komme så langt med dem at de med en rett og stadig trang søker frelse for sin sjel. At altså ikke noe annet er så om å gjøre for hjertet deres, som å bli frelst.

De må ikke være som værhaner; kristelige når de er blant Guds folk, og verdslige sammen med verdens barn. De må se på all falsk fred som sin verste fiende.

De må ikke gi seg ut for å være mer enn de er, og ikke si mer enn de kan stå for. Det er farlig å ville søke å oppnå godt vitnesbyrd og godkjennelse fra mennesker. Det hjelper ingen ting. Vi må leve hele vårt liv for Guds ansikt, og lytte til hva han har å si om oss mennesker.

Hvis du lar Herren vekke deg opp slik, da skal det gå godt. Da vil du etter hvert få den rette vissheten, når du med oppriktig alvor både begynner og fortsetter, og ikke slår deg til ro før du har funnet hvilen bare i Jesu sår.

Men så lenge menneskene ikke gjør det, er Gud nødt til å tukte og skremme dem både innvortes og utvortes helt til de blir oppriktige, så de uten forbehold og betingelser overgir hele sitt hjerte til Herren Jesus Kristus.

Der er mennesker som ganske alvorlig kan søke Guds rike. Men de er samtidig hardt fengslet av kjærlighet til en eller annen avgud. Eller de er bundet av en gammel syndig tendens som de degger for.

Disse blir gående i uvisshet. Kjærligheten til avguden er så sterk at de kan ikke kjenne om de virkelig vil bli kvitt den. Derfor stenger de seg selv alltid ute fra nåden. Og hjertet får aldri i troen smake Guds kjærlighet, eller eie den himmelske skatten som oppveier alt annet. Derfor blir de i slaveriet under sin avgud og synd.

Her kjenner en mer enn i noe annet forhold at ingen menneskelig makt kan hjelpe. Både de selv og deres troende venner tviler på at det kan være noen redning for disse. Men Herrens allmakt og trofasthet setter også slike elendige slaver fri. Hvis bare de fortsetter å høre Guds ord, vil de bli så utmattet og drept av sjelens nød, at avguden blir en plage for dem.

Det kan også hende at de en gang får et så sterkt inntrykk av Herrens grenseløse nåde, at før de tenker det får de tro og smake Guds godhet på så herlig en måte at dette seirer over lysten til avguden. Så lar de seg frelse.

Eller de innser i alle fall at det er mulig for dem å bli frelst, slik at de så søker frelsen med større alvor og på den rette måten; ved troen, Heb 11.

Så er det noen som kjenner sin fordervelse, og som i stort alvor søker Guds nåde og fred. De er mer engstelige og mer lovisk innstilt enn andre. De vet om sin vantro, og fristes av mange slags tanker. De kjenner ikke noe annet enn synd og fordervelse, blindhet og hardhet. Titt står de der helt uten håp.

Slike mennesker må vi lokke og oppmuntre. Kanskje har de tross alt en større tro enn de selv innser. De har ingen frimodighet, men likevel en gråtende og kjempende tro. Hjertet lengter, hungrer, tørster, roper, ja, skriker etter Herren. Selv oppfatter de bare dette som engstelige sukk. Men det er troens begynnelse, som det står skrevet: «Herre, du har hørt de saktmodiges begjæring», Sal 10:17.

«Salige er de fattige i ånden, salige er de som sørger, salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet», Mat 5:3,4,6. «Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke», Jes 42:3.

Han skal «gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings drakt i stedet for en avmektig ånd», Jes 61:3. Herren skal trøste dem og si: Din strid er endt, helt til «morgenstjernen går opp i deres hjerter» med full trøst, og alt blir lyst for dem, 2Pet 1:19.

Med den beste hensikt blir de altfor lenge opptatt med synden og den syndige fordervelsen i dem. Her gjør disse feil. Selv om det nok er ennå verre med andre som alt for snart vender blikket vekk fra fordervelsen, og blir lettsindige.

For det er godt at de virkelig kjenner sin fordervelse og vantro, hjertets mørke og hardhet. Det er godt at de graver dypt og ikke vil bedra seg selv med noen falsk trøst. De må bare ikke stanse opp med det. De må over fra loven til evangeliet, som lyser opp hjertet og gir det liv. De må vende blikket fra synden og til forsoneren.

Følelsen og erkjennelsen av synden må hjelpe dem til å feste blikket på den korsfestede Kristus. De må høre og se at han har tatt på seg all deres synd og vantro, hardhet, blindhet og fordervelse. De må motta budskapet om at han har seiret, og med sitt blod kjøpt en hel og fullkommen forlatelse for alle disse syndene.

Hvorfor tviler da en oppriktig, søkende sjel på at Gud hjertens gjerne vil og kan tilgi alt? Den kjære Gud kan jo nå ganske lett tilgi alt for intet, av bare nåde. Det koster ham jo nå ikke mer. Skylden er alt, tidligere, betalt ved Kristi fullkomne løsepenge; hans eget blod.

Derfor kan Gud nå tilgi alt. Ja, han vil og må forlate, når synderen med et oppriktig hjerte gjerne vil tro og holde seg til denne løsepengen. Det er jo denne Guds avgjorte frelsesordning slik han har gjort den i stand. Både hans sannferdighet og hans rettferdighet er garantier for at denne ordningen får gjelde. Han vil ikke i Kristus ta dobbel betaling for skylden, eller kreve straffen fullbyrdet to ganger, 1Joh 1:9.

Vi må ikke se på vårt døde legeme og vårt livløse, mørke vesen. Kristus er livets fyrste. Vi må bekjenne vår vantro for ham, og si: «Jeg tror, Herre hjelp min vantro!», Mark 9:24.

Til en uverdig og syndig tigger skjenker Gud nåde og forlatelse. Derfor skal vi ikke la oss skremme vekk, om vi er elendige og uverdige. Som en ugudelig og uverdig må vi be om nåde hos ham som rettferdiggjør den ugudelige, Rom 4:5.

«For derfor ber vi», sier Luther, «fordi vi ikke er verdige til å be eller til å få nåde». Men vi blir verdige til å be og til å bli bønnhørt nettopp når vi tror at vi er uverdige og likevel våger å be fordi Gud er trofast.

Et slikt menneske fortsetter altså med å bruke nådens midler. Han trenger inn i evangeliets løfter om nåde. Om hjertet er både trangt og forsakt, trøster han seg på nåden og barmhjertigheten i Kristus.

Så skal han vite ganske sikkert at Gud ikke krever noen fortjeneste, nei, ikke noe som helst - ingen ting av ham og fra ham selv. Av bare nåde og barmhjertighet vil Gud tilgi alt, og gi ham evig liv.

Vi er alt frelst, enten vi tror det eller ei, dersom hjertet virkelig vil bli frelst utelukkende av Kristi nåde. Vi skal da frimodig søke hen til Kristus som vår éneste nådestol. Og der fra nådens overstrømmende kilde ta imot nåde av bare nåde.

Der skal du be om nåde til alt. Både til å tro syndenes forlatelse, og til å seire over synden. Gud skal gi alle nådegaver vi trenger til helliggjørelsen. For Herren vil gi alt «uten penger og uten betaling», av nåde. Derfor skal vi frimodig komme til ham og si:

Til toppen

4. En daglig full og hel syndenes forlatelse