Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 6

Han er trofast og rettferdig, så Han forlater

1. Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det

Luther sa en gang på sine gamle dager: «Jeg er nå etter mye øvelse Gud skje lov kommet dit hen at jeg nesten begynner å tro at Gud har skapt himmelen og jorden».

Den gamle troshelten var da alt blitt grå i Herrens tjeneste, gjennom åndelige studier og skriverier, i bønn og preken over alt som har med troen å gjøre. Er det ikke da merkelig at denne gamle lærefader fremdeles kunne være så svak i troen?

«Jeg begynner nesten å tro at Gud har skapt himmelen og jorden»- ! Dette tror da vel barn i sjuårsalderen! Dette hører da med til troens første bokstaver! Men hva skal en så si når den store apostelen Paulus omsider bekjenner at han ennå ikke selv kan kunsten: «Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det». Jeg strekker meg ut etter det, jeg jager etter det, etter den nåde å kunne gripe Kristus inderligere, Fil 3. Og han var jo den største trospredikant verden har hatt.

David, mannen etter Guds hjerte, forklarer oss hemmeligheten. Så lenge han følte seg trygg og alt gikk godt for ham, sa han: «Aldri i evighet skal jeg rokkes!» Men så sier han: «Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet», Sal 30:7-8.

Paulus og Luther taler ikke om den lette «bifallstroen», som kommer av seg selv i gode dager. De taler om den troen som er en stor virkelighet i sjelen, og som i prøvelsen blir en stor kraft, en mektig kjempende kraft.

En kan nok tro så lenge det ikke er noen prøvelser. Men når Luther her taler om sin tro på Skaperen, så mener han en slik tro som kan gi ham mot til å gå til kamp mot en hel verden av fiendskap, ganske alene og uten noe jordisk vern. Han våget å gå inn i rikssalen i Worms, inn til keiseren og en truende hertug Georg og alle de verdslige og åndelige fyrstene som all djevelens og pavens makt brukte for å få ryddet ham av veien.

Ingen ytre støtte kunne hjelpe ham. Her var det bare spørsmål om Den Allmektige kunne skjerme ham. Det gjaldt at han for alvor kunne tro at Gud er himmelens og jordens skaper, og at han har makten over alt det som han har skapt, slik at ikke et hår faller til jorden uten at han vil det. Det er en slik tro Luther taler om.

Det er det samme som gjelder i troen på Kristus og hans nåde. Når alt er godt og vel, så hjertet er åndelig og kjenner Ordets kraft og livet lykkes, da er det ikke vanskelig å tro. Men når alt er mørke og natt, da settes troen på prøve.

Når hjertet er ugudelig, og synd og nød styrter over oss som en veldig flom, og sjelen bare ser Gud som den hellige og vrede dommer, - da gjelder det at en har noe høyere, noe ut over det en ser og kjenner, å feste sin tro til.

Det er noen som har kristendommen bare som en mening, som et studie, et livssyn eller en filosofi. Disse er snart utlært. De har fort lært den kunsten å tro. Men de som trenger troen som en kjempende kraft  mot sine dype bekymringer, de har nesten ikke det de trenger av tro, selv da når de er blitt gamle og grå. Den kjente Guds mann Christian Scriver begynner en herlig preken med å sitere akkurat disse ordene av Luther. Og forteller dermed at heller ikke han er kommet lenger.

Hvordan kan det da egentlig stå til med troen hos slike kristne som så fort er utlært i evangeliet, og som har så lett for å tro? Nå tenker vi ikke på mennesker i sin alminnelighet og den lette og løse troen de har. Vi tenker på de mange gudfryktige menneskene som ikke kan forstå seg på disse svake, stillestående kristne som stadig må høre og lese ordet om nåde og tro. De har samme smaken på evangeliet som Israel hadde på mannaen. De kalte den en ussel mat som de var så inderlig lei av, 4Mos 21:5.

Det er også noen som kan tale mye om troen og evangeliet. Men de er så forstandige og sterke. De taler som om det stod i vår egen makt å tro. De kan tro så mye de vil!

Hva vitner dette om? - En kan vel være en sann kristen selv om en for en kortere tid har det slik. Men dersom hele livet er slik, da må en skjønne at en ikke har den rette troen, og ikke lever under Den Hellige Ånds tukt. Ellers ville den gode Ånden angripe hjertets forderv, slik at det ble vanskelig for deg å tro at du levde i nåde hos Gud. Slik har det vært for de største hellige.

Men du har en tro og en kristendom som djevelen ikke bryr seg om å anfekte eller forstyrre. Det er en slik tro Luther har en brennende iver etter å avsløre, når han taler så sterkt om hvor svak hans egen tro er.

For han føyer til: «Denne saken har til alle tider enhver hatt altfor lett for å forstå og tro. Det er bare jeg og noen andre fattige syndere, som Moses, David og Jesaja, som såvidt har begynt å tro. Jeg, gamle disippel og nesten utlevde doktor, må virkelig forundre meg over folk i vår tid. Bare de har bladd i en bok, vet de alt det som Den Hellige Ånd vet».

Det er en tro som ikke er annet enn en innbilning. Om troen  på syndenes forlatelse og Guds vennskap sier Luther: «Det å tro er den vanskeligste kunst på jorden. Men den har det med seg at det er ikke noe som synes så lett å lære. Så snart en har hørt eller lest noe om det, mener en selv en er utlært og vil høre noe nytt og bedre...

Jeg må derfor si til alle som vil være kristne, enten de er lærere eller tilhørere, at de må passe seg vel for denne farlige innbilningen. I dette må de være spede disipler så lenge de lever. For selv om de har den sanne tro, kan de tusen ganger miste lyset og motet i kampen».

Nettopp på den onde dag, i mørke og stormfulle tider, trenger vi troen og evangeliet. Og troen er nettopp en fast tillit til Den Allmektiges ord når det ser aller mest fortvilt ut.

Det kommer tider med anfektelse og svakhet, da en faller i virkelige synder og vil fortvile fordi en vet at en med all grunn skulle bli fordømt. Og det kommer tørre tider, da en ikke føler noe, og er som død. Kan vi da seire over de svære motsigelsene, og ennå tro Guds nåde og vennskap, bare på grunn av Kristi evige forløsning og det evige, urokkelige løftet vår trofaste Gud har gitt?

Det er en vanskelig kunst å tro at Gud ble menneske nettopp for at han ene og alene skal være vår rettferdighet. Det er hans vilje at jeg, mens jeg «skriker fordi mitt hjerte stønner» over synd og død og utroskap, samtidig i troen skal høre ham si: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld», Jes 43:24-25. Dette ved tro å holde fast i løftene slik, det er tro.

«Men det er ikke alle som har troen», 2Tess 3:2. Det er godt om en i slike tider kan si så mye som Luther sa, at han nesten tror: «Jeg tror nesten at Guds Sønn har kledd seg i mitt kjød, og at det er min rettferdighet. Jeg tror nesten at Guds Sønn har utgytt sitt blod for meg, og at det gjelder noe mer enn alle syndene mine».

Andre ganger, under andre forhold, kan en i full visshet og fryd si: Jeg kan tusen ganger dø på at Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser meg fra alle mine synder. Men det er en ennå større nåde og tro når en kan holde fast på Guds ord da når alt som finnes i oss roper: Nei! Nei! Det er umulig at jeg kan være et Guds barn, så uverdig som jeg er nå!

For å få en slik tro må vi stadig vokse i erkjennelse av evangeliet og av læren. År etter år må vi holde på med det samme. Vi må preke, høre, lese og studere det så lenge vi er på jorden og ennå ikke har kjempet ut den siste kampen.

Derfor sa Paulus: «Jeg blir ikke trett av å skrive det samme om igjen, og for dere er det desto tryggere», Fil 3:1. Det er også i en slik trosprøve, når alt er mørkt og synden fullstendig vil slokke all vår tillit til Guds nåde, at det herlige skriftordet skal hjelpe oss, som vi nå skal se nærmere på.

Til toppen 

2.  Hva det er å bekjenne sine synder

«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1Joh 1:9.

Dette er i en kort sum hele Skriftens lære om hvordan en fattig synder får nåde. På denne veien skulle Adams barn komme til Gud og få nåde. Det har han vist med uttrykkelige ord og utallige eksempler helt fra verden ble til.

Vi ser av sammenhengen hva det menes med å bekjenne sine synder. Like foran har apostelen talt om dem han sier vandrer i mørke og bedrar seg selv, fordi de sier de ikke har synd. Så føyer han til som en motsetning til disse: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater.

Av dette ser vi at det her ikke er spørsmål om en utvortes framført eller forelest syndsbekjennelse. Her handler det om en fattig, bekymret synder.

Men vi må også se at det er forskjell på bekymring og bekymring. Det er mange som med en viss bekymring og anger bekjenner synden, og likevel bevisst fortsetter i synden. Kong Saul bekjente: «Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord», 1Sam 15:24. Men han forsøkte aldri å bli forlikt med Gud og få samfunn med ham.

Kong Farao sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere», 2Mos 10:16. Men hele hans erkjennelse kom bare av at han var blitt skremt av plagene. Han søkte ikke med et angrende hjerte å bli forsonet med Israels Gud.

Også Kain sa: «Min misgjerning er større enn jeg kan bære den», 1Mos 4:13. Men i det samme gikk han vekk fra Herrens ansikt og søkte ikke hans nåde. Og Judas brøt ut i bitter sorg: «Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod», Mat 27:4.

Alle disse eksemplene viser oss at det til en rett syndsbekjennelse hører med en hel omvendelse, virket i sjelen av Den Hellige Gud. Synden, som er en forbrytelse mot Gud, må bedrøve sjelen og drive den til å åpne hele sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om nåde.

Mang en syndens trell kan nok av og til i bitter smerte bekjenne sin synd, men uten noen som helst nød og trang til omvendelse. Det er bare syndens følger som tynger ham. Det er ikke synden selv, det at den er en forbrytelse mot Gud. Derfor blir han også bare en trell under synden.

Det hører med til en rett syndserkjennelse at Guds røst har truffet og vekket samvittigheten, og brakt sjelen inn under Guds rettferdige dom. Men det hører også med at det som følge av Guds nådige kall og evangeliets innbydelse, er født et håp om Guds barmhjertighet i hjertet, så en går fram for nådestolen og søker nåde.

Den som ikke vet noe om nåden, men bare kjenner synd og dom, han kommer ikke til Gud. For å bekjenne sine synder, må en altså ha en gnist av tro.

Så lenge Adam og Eva bare kjente synden og dommen, flyktet de for Guds ansikt. Slik var det også en tid med David. Han holdt seg på avstand fra Gud og ville ikke bekjenne synden. «Jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld», Sal 32.

Den som vil vite hvordan en rett syndserkjennelse og syndsbekjennelse er, skal lese Salme 51. David hadde gjort en forferdelig synd først og fremst mot Uria. Det han hadde gjort hadde også ført til stor forargelse blant menneskene. Likevel var det Gud, og den synd han med dette hadde gjort overfor ham, som lå så tungt på ham at han sa: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort».

Det er heller ikke bare det grove utslaget av synden som tynger ham. Han ser med smerte på selve sin naturs ondskap. Han går til ondets kilde og rot: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd»,* Sal 51:7.

Det å kjenne selve vår naturs ondskap og hjertets fordervelse, er det aller viktigste. Så lenge en bare ser på et eller annet utbrudd av synden, kan en alltid finne hvile i en eller annen falsk trøst. Først når en kjenner at hele ens vesen er fullt av synd, kan en se seg fortapt og bli frigjort og frelst i Jesus.

Det viktigste i en sann syndserkjennelse er altså at en kjenner selve hjertets forderv; den fryktelige forakten for Gud, selvsikkerheten, vantroen, hardheten, hykleriet og all ondskapen. Slik at vår erkjennelse stemmer med det Gud selv sier om hjertet: «svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges», Jer 17:9.

Akkurat dette er det som bekymrer disse som er så fattige og svake i ånden at de stadig sukker: «Hjertet mitt er så ondt, så ubeskrivelig og forferdelig ondt. Det er så hardt, så kaldt, så falskt, så utstødig og lettsindig. Det er fullt av hykleri og lyst til alt ondt. Ja, det er rett og slett djevelsk!»

Se så, nå kjenner du det akkurat slik som Herren beskriver det. Synes du nå at Ordets dom er for hard? Nei, du synes ikke du finner noe ord som sier det så ille som det virkelig er.

«Ja, men jeg kjenner ikke synden», sier du, «jeg er så selvsikker, så hard, lettsindig og hyklersk». Det er en stor ondskap å være så selvsikker og hard, lettsindig og hyklersk. Det er kilden til all synd, det er selve hjertets ondskap du nå kjenner på. Og dette er nødvendig.

Så er det da kommet så langt med deg at du med full overbevisning dømmer deg selv, og av hele ditt hjerte tror at du er den usleste og mest uverdige av alle skapninger.

«Ja, men det er virkelig slik at jeg har ikke et sønderknust, ydmykt og angrende hjerte. Det er virkelig sant at jeg er forferdelig selvsikker, hard og lettsindig». Ja, det er helt sant at hjertet er slik. Og denne fordervelsen må du kjenne slik at det blir, som du selv sier, forferdelig for deg. Men de som kjenner at de er fulle av synd, skal vite at trøsten nettopp gjelder dem.: «..så er Gud trofast og rettferdig, så han forlater».

Her må du stanse opp. Loven kan ikke utrette mer enn å gjøre deg skrøpelig ved at den gjør «synden overmåte syndig».

Det som Gud nå vil, er bare å kunne få gi deg sin nåde. Motstanden i ditt sinn er nå knust. Du gir Gud rett i hans dommer. Du vender deg ikke bort fra lyset. Du dømmer deg selv og vil gjerne ta imot Jesus, bare du torde. Og Ordet sier: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12. Ja, hvem skulle vel ha mer rett på nåde og frelse enn akkurat disse elendige, som dømmer seg selv?

Den stolte menneskenaturen forsvarer sin tilstand. Den reiser seg irritert mot Guds dommer. Men den som dømmer seg selv, er åpen for nåden. Og det er jo for slike all nåde er gitt og forkynt.

De mange dommer og straff i Skriften er ikke sagt til den som dømmer seg selv og begjærer nåde og forsoning i Kristus. Alt det sikter alltid mot de selvsikre menneskene som enten åpent står imot Guds Ånd og ord, eller går og hykler blant Jesu disipler, som Judas, med hemmelige synder de dekker over og forsvarer. «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet».

Det kan hende du ennå ikke er født av Gud og har troen og kraften. Men dersom du lar Guds ord tale til deg, slik at du refser og dømmer deg selv, da er hele Guds nåde og trøst virksom i deg. Du må høre og tro dette, så du ikke skal gi opp i din vantro.

Gå frimodig fram til nådestolen. Bekjenn all din synd og elendighet for den trofaste Gud. Da skal du ganske sikkert bli rettferdiggjort og født av Gud, selv om du kanskje ikke straks kjenner noe av det i hjertet ditt.

* «født i misgjerning....unnfanget i synd» henspeiler overhodet ikke på noen omstendighet omkring unnfangelse eller fødsel, men utelukkende på arvesynden som hvert menneske ved sin naturlige fødsel etter Adams fall bærer i seg.

                                                 Utgivers kommentar

Til toppen 

3.  Hvordan kan Gud være rettferdig, når Han forlater synd?

«Han er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene», 1Joh 1:9.

Gud er trofast. Han kan ikke svike sitt ord. Alt det han lover, vil skje. Han gjør ikke forskjell på folk. Hver den som kommer til ham, er velkommen og får den samme nåden.

Hva betyr det at Gud er «rettferdig, så han forlater oss syndene»? Er det ikke en klar motsigelse mellom «rettferdig» og «forlater synd»? Det har vært vurdert om ikke ordet «rettferdig» burde oversettes på en annen måte. Men nei, det betyr virkelig først og sist rettferdig. Og hvordan en enn vender og snur på dette ordet, kan det ikke komme til å ha noen annen mening. Syndenes forlatelse hviler på rettferdig grunnlag. Den hviler på en fullkommen rettferdighetens soning for syndene.

Dette er ikke noen lek. Det er den største virkelighet. Det er det Skriften forkynner fra først til sist. Gud har «sendt sin Sønn til soning for våre synder». «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». «Det var Guds vilje ved ham å forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset». «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset», 1Joh 4:10, Jes 53:6, Kol 1:19-20, 2:14.

Og Gud er rettferdig, så han nå i Kristus ikke krever samme skyld betalt to ganger. Når vi kommer og bekjenner våre synder, gir han oss også det som han så dyrt har kjøpt til oss med sitt blod; syndenes forlatelse.

Men det er ikke nok med at vi ut fra selve ordlyden tvinges til å finne denne meningen med 1Joh 1:9. En annen apostel taler ennå tydeligere om det samme. I Rom 3:25 leser vi at Gud har «stilt sin egen Sønn til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet».

Både mennesker og engler, ja, vår anklager; djevelen selv, skulle se at syndenes forlatelse skjer på en fullkommen lovlig grunn. Det er ikke bare ut fra et innfall at Gud benåder en synder. Loven og rettferdigheten er i Kristus fullkomment tilfredsstilt.

Å, om vi endelig en gang kunne få fullt lys over den store sannheten; at vår benådning skjer på rettferdig og lovlig grunnlag: «Når én er død for alle, så har de alle dødd», «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5:15,21.

Alt er fullbrakt for oss. Når vi så stiller oss fram for nådestolen og tar imot forsoningens nåde, da er det rettferdig at alle våre synder forlates oss og ikke lenger gjelder for Gud.

Og hvordan skulle vi vel våge å være helt trygge på nåden, dersom den ikke hvilte på rettferdighet, på en høy, guddommelig rett?

Jeg ville alltid være redd for at Gud skulle bli trøtt av slik bestandig å forlate min fordervelse. Men, lovet være Gud, han er fullt og helt tilfredsstilt ved en forsoning som gjelder for evig. Det hviler på lov og rett at vi har nåde og rettferdighet i Jesus. Det er gitt full betaling. Og Gud har godtatt løsepengen.

«Når Gud synes å være vred, som om han vil forkaste deg, så si: Nådige Gud, da må du først forkaste løsepengen, din elskede Sønn. Men ham forkaster du ikke!» (Luther).

Dette er den frelsende nåde og evig liv: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Kom, kjøp uten penger og uten betaling», Jes 55:1. Om du er i den første omvendelsens nød, eller du er en gammel kristen som er falt i synd og elendighet, så bekjenn som David hvor ille det står til med deg. Så er Gud trofast og rettferdig, så han forlater. Du har fremdeles en stor rett stående åpen, som gjelder evig.

Og Gud er trofast. Tenk nå på det. Hans fredspakt er urokkelig og fastere enn fjell. Hans ord er evig. Ikke en tøddel av det slår feil. Eller er det noe uklart eller usikkert i de løftene Herren har gitt oss? Driver han med skjemt og spøk overfor fattige syndere, så han først gir dem de herligste løfter, og siden avviser synderen når han får tillit til de gode ordene Herren har talt? Nei, du vet at han er trofast, evig trofast.

Men hva har han da sagt om syndere? Jo, dette har han sagt: «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. Så sier Herren. Kjenn deres synd - og «kom og la oss gå i rette med hverandre. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1:18.

Og så sier Herren Kristus: «Tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! - Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus». Rettferdiggjort - ! Luk 18.

Og så sier Herren om den fortapte sønn: Da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham, og lot ham få den beste kledningen på, Luk 15.

Sier han vel dette for å fortelle noe som bare en gang skjedde? Nei, den fortapte sønnen er Herrens eget bilde på enhver fortapt synder som vender om.

Herren sier: Kom til meg alle! Mener han da ikke at også du kan komme? Eller skulle han ikke ta imot deg og gi deg faderkyss, slik som den fortapte sønnen?

Gud skje lov! - dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Amen.