Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 5

I Kristus er syndefallet gjort godt igjen

1. Himmel og jord forenet

På Jesu oppstandelses dag ser jeg Paradiset gjort i stand igjen. Himmelen og barneretten som var tapt, er vunnet tilbake. Jeg ser englene tale med menneskene som med søsken. Jeg hører at Jesus kaller syndere for brødrene sine.

Jeg ser at synden er sonet. Guds barn er frigjorte, rettferdige og rene i Guds dom. Både Peter, etter sitt dype fall, og de andre disiplene, alle med sine synder, er nå likevel Kristi elskede brødre.

Jeg ser at loven ikke lenger dømmer dem som er i Kristus. Den kan ikke hindre deres brorskap med Herren. Jeg ser at døden ikke har makt til å beholde oss. For vår oppstandne bror er «førstegrøden av dem som er sovnet inn», 1Kor 15:20.

Slik som Gud i Paradiset vandret blant menneskene som med barna sine, slik ser jeg at Jesus i sitt forklarede himmelske legeme går sammen med de to disiplene til Emmaus, og kommer til de elleve gjennom lukte dører. Så blir han igjen usynlig for dem, og viser ved det at han skal være hos oss, usynlig, alle dager inntil verdens ende.

Ja, uansett hvor dypt dette livet er skjult av denne verdens elendighet, av synd og kval og sorger, så ligger likevel et gjenopprettet himmerike under dette dekket.

De to disiplene som gikk til Emmaus, talte uten å vite det med Herren selv. De var fulle av bedrøvelse, enda han gikk der ved siden av dem. For øynene deres ble holdt igjen så de ikke kjente ham. Slik går vi også ofte, fulle av klager og sorg midt i den største herlighet. Midt i den mest overstrømmende rikdom er vi så fattige at vi kunne dø av bekymringer.

Bare Herren kunne få åpnet øynene våre, skulle vi få se at det er fullbrakt alt det som Gud gav løfte om allerede i Paradiset, og som han også siden stadig gav rikere løfter om. Syndefallet er gjort godt igjen. Den tapte barneretten og himmelen er vunnet tilbake.

De første som møter oss påskemorgen ved Jesu grav, er «to menn kledd i skinnende klær». De taler tillitsfullt med kvinnene og gir dem beskjed om det som er skjedd: «Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham». - Guds engler var de første som kom med budskapet om Kristi fullbrakte forsoningsverk. Akkurat som de også var de første som forkynte at Frelseren var født.

Her oppfylles Jesu ord: «Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen», Joh 1:52. Her er Guds hus og himmelens port. Her er himmelstigen. Her hviler den korsfestede Guds Sønn sitt hode mot steinen, og englene stiger opp og ned.

Her kommer engler fra himmelen ikke i drømme, men til våkne mennesker. Ikke i mørke natten, men i klart morgenlys. Og de blir ikke bare sett, de taler til menneskene og lærer dem.

Det er nå ikke bare en tåkete og hemmelighetsfull forbindelse mellom himmelen og jorden. Nå er skilleveggen mellom de salige englene og de syndige menneskene borte. Det er blitt en fullkommen og åpenbar forening mellom engler og mennesker. Englene omgås med menneskene på menneskelig vis. Det er et varsel om at menneskene en gang skal omgås dem som engler.

Det som Gud hadde føyet sammen, ble senere skilt av Satan ved synden. Siden har det vært en gjensidig lengsel etter gjenoppretting. Og nå møtes de skilte, englene og menneskene, ved Jesu grav igjen.

Det er en så ubegripelig glede å se denne gjenforeningen! Se englenes ydmyke villighet til å tjene de falne menneskene, som er kalt til å arve den evige frelsen. Kristus taler om hvordan englene gleder seg over en synder som omvender seg. Hvem kan da fatte den gleden disse himmelske venner har den dagen da de kan forkynne for menneskene den fullbrakte forsoningen!

Jesus er oppstanden. Døden er overvunnet og oppslukt av livet. Synden er sonet, loven oppfylt, forbannelsen opphevet og rettferdigheten tilfredsstilt. Gud er fornøyd!

Det som Satan har ødelagt, er nå godt igjen. Ikke helvete, men himmelen, ikke djevelen, men Herrens engler skal ta de frelste sjelene til seg. Derfor fryder englene seg, og himmelens hærskarer jubler.

Nå skal de stadig glede seg over syndere som vender om. Nå skal mang en Lasarus bli «båret bort av engler til Abrahams skjød».

Hvem andre skulle ha kommet til menneskene med budskapet om denne nye og herlige tiden? Det finnes ikke i hele skapningen noen mer villige og glade budbærere, og heller ingen mer troverdige. Englene har den reneste viljen og det klareste kjennskapet. All vår usle tvil må vike for slike vitner. Om disse må vi vel rope som Jesaja (52:7): «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!»

Så fryd og gled dere da, Sions barn, over det budskapet disse våre himmelske venner bærer fram, de som nå og i evighet er til tjeneste for dem som skal arve frelse og evig liv. En gang skal vår sjel og vårt legeme bli fri fra alle bånd og alt mørke. Da skal vi lære å kjenne vår Gud bedre, og prise ham for at han lar englene omgi oss.

Apostelen skriver til den menigheten som ennå strir på jorden: «Dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader», Heb 12:22. Da må vi vel si at himmelen på ny er forenet med jorden. Syndefallet er gjort godt igjen, og Paradisets port er slått opp på vid vegg.

  Til toppen

2. Mennesker er Jesu brødre!

Den oppstandne Herre Jesus Kristus bruker et nytt ord og kaller sine disipler for brødre. Maria Magdalena står ved graven og gråter. Da åpenbarer Jesus seg for henne og sier: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud», Joh 20:17.

Før sin oppstandelse hadde nok Jesus kalt dem venner. Og med alminnelige ord hadde han forklart at «den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor». Men han hadde ikke direkte kalt dem brødre.

Først nå, når menneskets opprinnelige barneforhold hos Gud er gjenopprettet, er det han begynner å bruke navnet «bror». «Mine brødre», sier han, «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud»!

Disse ordene får størst vekt når vi tenker på at det er det første han sier etter sin oppstandelse. Det store målet for Kristi forsoning er nettopp å gjenopprette det barnekåret som vi mistet ved fallet.

Dette er saken: I begynnelsen ble mennesket skapt til Guds barn og arving. Dette barneforholdet ble ødelagt i syndefallet. Men kvinnens sæd skulle rette det opp igjen. I dette barnekåret ligger hele frelsen og evig liv gjemt. «Men er vi barn, da er vi også arvinger», Rom 8:17. Det at vi skulle få barnekår, er målet for og summen av alt som Kristus kom for å gi oss, Gal 4.

De som begynner å fatte dette, skal av seg selv spørre: Er da vårt barneforhold til Gud virkelig rettet opp igjen? Og Herren selv gir svar når han kommer og sier: «Mine brødre - min Far og deres Far, min Gud og deres Gud» - min og deres! Dette er det første han sier. Den som ikke her merker noe stort og guddommelig, han må be om å få sine øyne åpnet.

Så er da Gud og menneskene igjen forenet. Guds Sønn er blitt «den førstefødte blant mange brødre», Rom 8:29. Selv om vi ofte studerer denne broderhilsenen, har vi bare så vidt begynt å fatte hva den innebærer. Her er en dybde og en høyde som går over all forstand. Gaven er for stor, og våre hjerter for trange. «Mine brødre», sier Herren, «mine brødre»!

Ja, det var disiplene det. Men hvilken trøst har vel jeg av det? sier du. - Kjære venn, har du ikke forstått at det barnekåret disiplene fikk, nettopp er det barnekåret Jesus kom for å gjenvinne for hele verden?

Har du ikke tenkt over det Herren har lært oss å si når vi ber, og som du mange ganger har sagt til ham: «Fader vår, du som er i himmelen»?

Det er jo helt urimelig at vi, fattige syndere, skal få del i en slik nåde og ære å være Kristi brødre. Men hva sier Kristus selv i Skriften om den aller største nåden som noen gang er blitt skjenket til noen på jord - den inderlige forening med ham og delaktigheten i hans herlighet?

Det er ikke bare disiplene han tenker på når han sier: «Jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett». Nei, for Herren sier helt klart: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss», Joh 17:20-21. Det som gjaldt apostlene, gjelder alle som tror.

Det er ingen forskjell på mennesker hos Herren. Gud er alle menneskers skaper og frelser. Han ser ikke etter spesielle personer, men etter mennesker. Ikke en gang Kristi egen mor hadde noe fortrinn, Luk 8:19 flg., 11:27 flg.

Alle dem som heter mennesker, er like for ham. Det er menneskene som er så dyrebare i hans øyne, ikke bare den eller den personen. Det er bare den forskjellen at de som tror, og som ligger i hans fang, er hans lyst og hans glede. Mens de vantro er smertens barn, langt borte fra hans favn.

Barneforholdet gjelder alle som ved Ordet tror på Kristus.

Denne broderhilsenen kom til disiplene akkurat da når de hadde syndet aller verst. De hadde tatt imot nattverden og hørt Herrens vidunderlige avskjedstale. Så skiltes han fra dem. Hva gjorde de så? På grunn av menneskefrykt fornektet Peter samme kvelden sin Herre og Frelser. Og han stadfestet sine løgnaktige ord med eder og forbannelser.

Tidligere på kvelden hadde de trettet om hvem av dem som var den største. Senere falt de i søvn mens Frelseren bad og svettet blod. De kunne ikke våke én time med ham. Da Jesus ble grepet, flyktet de. Dette er så store synder og så dype fall at en må undre seg over at de ikke gikk til grunne i sin sorg.

De forstod godt hvor syndig dette var. For da Jesus på forhånd sa at de i denne natt skulle ta anstøt av ham, forsikret de at de heller ville dø med ham. Og da Peter hadde fornektet ham, gikk han ut og gråt bittert.

Etter alt dette hadde de ikke fått et ord fra ham, før de nå fikk denne broderhilsenen. Vi har ikke ord som kan uttrykke hvor gripende dette er. Kan det tenkes noe mer herlig bevis på at Kristus nå ved sin død fullkomment har sonet for våre synder?

Her ser vi frukten av Kristi død og oppstandelse. Han er «død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Og vi skjønner disse ordene: «Er Kristus ikke oppstått, da er dere ennå i deres synder», 1Kor 15:17.

Etter sin oppstandelse skynder Kristus seg med å sende dem denne hilsenen og kalle dem brødre. Det viser oss hva for et nåderike vi nå eier. Synden skal aldri tilregnes oss så lenge vi blir hos ham. Vi skal få tukt og ris, men nåden og barnekåret skal stå urokkelig fast så lenge vi med all vår elendighet holder oss til Kristus.

Vi vet nok dette, men når det blir satt på prøve, viser det seg straks at vi er ulærde i denne saken. Vi kan nok tro når vi sitter i andektige påskebetraktninger og det går noenlunde bra med vårt kristenliv. Men hvordan ville det gå hvis vi synder som Peter, eller vi skulle gå like fra Herrens bord og begynne å trette om hvem som var den største?

Det ville ikke være til å unngå at vi da måtte skjelve i hele vårt vesen. Dersom vi ikke er helt forblindet av djevelen, ville vi synke sammen i forskrekkelse og mørke. Og likevel ser vi at Kristi blod gjelder også i slike forferdelige stunder.

Derfor må vi midt i forskrekkelsen søke tilbake til Jesus og be om nåde til å tro hans ord om at han ennå har forlatelse for alle våre synder. Men når vi er i en slik nød, da får vi se at på tross av hele det evangeliet vi teoretisk kjenner, så har vi nesten ikke et sennepskorn av tro i hjertet.

Vi er slike kristne som nok vil bekjenne med munnen at vi er syndere som har vår rettferdighet bare i Jesus. Likevel vil vi samtidig ha den trøsten i vårt indre at vi tross alt er ganske gode og fromme kristne. Men møter vi da en alvorlig prøvelse, eller faller i en virkelig synd, da er det straks slutt på all vår rettferdighet og hele vår trøst.

Det er helt rett at vi skal bli nedslått. Vi skal gå ut og gråte bittert. Men det er galt da å kaste vekk både trøsten og håpet. Det er å ikke gi Lammet ære. Det er å ikke fatte hva Kristus har gjort. Med en slik halv tro vil vi aldri kunne holde ut i striden.

Det er ikke mulig å fatte på forhånd hvilke forferdelige ting og djevelske fristelser som kan angripe troende mennesker. Men vi har sett og lest nok av eksempler på det. Og når vi får erfare slikt, blir det ennå mer forferdelig for oss. Vi ser hvordan de mest erfarne kristne holder på å forgå av synd og djevelens angrep når den onde dag kommer.

Derfor er det om å gjøre at vi lærer så grundig vi kan hva Kristus har utrettet for oss. Vi må forberede oss på fristelsene, ikke bare ved årvåkenhet og bønn, men også ved en daglig vekst i kunnskap om Kristus.

Den oppstandne Herre Kristus hilste påskemorgen disiplene sine med navnet «brødre». Luther skriver om dette: «Det er sant at jeg har syndet og er helt uverdig til å være Kristi bror. Men hvis jeg nå av den grunn lot være å ta imot dette brorskap i tro, det som ikke jeg eller noe menneske, men Guds evige Sønn ved sin død har gjenopprettet for meg, da gjorde jeg i tillegg til andre synder også den at jeg fornektet Kristi gjerning, og beskyldte han for løgn. Gud bevare meg i nåde fra det!

Jeg vil heller si: Jeg vet at jeg er et uverdig menneske, mer verdig til å være djevelens enn Kristi bror. Men nå har Kristus sagt at jeg er hans bror akkurat som Peter, fordi han er død for meg så vel som for ham, og han var en synder liksom jeg. Det er også Kristi bestemte vilje at jeg uten å tvile skal tro ham, og ikke tenke at jeg er uverdig eller full av synd, - særlig når han ikke vil tenke slik og ikke vil komme mine synder i hu. Han vil ikke vite av dem. Han vil la alt være ganske som dødt og begravet.

Hvor mye mer skal da ikke jeg la det være slik, og bare hjertelig takke og elske min kjære Herre for en slik usigelig stor nåde. Jeg tynges av synd, men jeg må ikke av den grunn avvise den store nåden og det brorskapet han tilbyr meg. Tror jeg det ikke, så er det verst for meg. Men det betyr ikke at det derfor er løgn. Hos ham står det fast».

Til toppen 

3. Herren er nær hos sine

Påskedags kveld går Jesus sammen med de to sorgfulle disiplene til Emmaus. Uten at de kjenner ham, taler han til dem i deres sorg, og gir dem tilbake troen som de hadde mistet. Til slutt fyller han hjertene deres med glede når han åpenbarer seg for dem og bryter brødet.

Med sine gjerningers himmelske overbevisende språk har han her antydet for oss hvordan han gjennom hele dette vanskelige livet vårt på jord vil gå ved siden av oss. Når vi i vantro og mørke vakler oss bort fra resten av hjorden, vil han som den gode hyrde gå etter det bortkomne fåret helt til han finner det.

Denne trøsten må vi eie. Vi ville tusen ganger komme på villspor i denne farlige verden, hvis ikke Herren selv tok vare på oss, oppsøkte oss på alle våre villfarne veier, og førte oss tilbake til den sanne nådestand.

Vi er aldri i stand til å våke, slik at vantroens mørke for alltid kunne ha veket fra oss, og vi ble helt ferdige med alle synder og villfarelser. Hvor ofte må vi ikke sukke: Det er så dødt og mørkt i hjertet mitt. Verken bønnen eller Ordet smaker. Jeg må ha mistet Kristus. Jeg er kommet bort fra ham. Og det er min egen skyld. Jeg har syndet.

Når vi har slike tider, er vi de to disiplene på veien. Nå er riktignok ikke dette mørket det farligste, så lenge en fremdeles sukker etter lyset. Likevel er det slik at vi var fortapt dersom Herren overlot oss til oss selv.

Men midt i dette mørket, mens de står der med sorg i hjertet, da er Herren hos dem. Riktignok ville de ansett det både urimelig og meningsløst om noen hadde sagt til dem at det var Herren som gikk der sammen med dem. De trodde jo han var død, og talte oppriktig med ham om det. De visste ikke at de talte med ham de trodde de hadde mistet.

Dette er et godt bilde av oss selv i våre mørke stunder. Det er som Luther sier, at når du føler deg ganske død, uten tro og kjærlighet og uten lengsel etter å eie det, «da ser Gud dypere inn i hjertet ditt, og ser at det ikke var deg imot om bare hjertet ditt kunne være brennende av tro og kjærlighet».

Og når det nettopp er savnet av dette livet, av troen og kjærligheten, som er din største sorg, da er troen ikke død og Jesus ikke borte. Han går med deg til Emmaus.

Men det er først seinere at hjertene våre begynner å brenne, når han åpner Skriftene for oss og gir seg til kjenne. Da først forstår vi at vi var ikke fullstendig likeglade med ham.

Og, lovet være Herren, ennå en trøst har vi i den gode hyrden, og det en som er ennå større: Han skal ikke bare søke opp og trøste de oppriktige sjelene som er kommet inn i et mørke. Han skal også oppsøke og frelse virkelig bortkomne.

Uansett hvilken tilstand du måtte være i, så er han den éneste som kan hjelpe. Om du ikke med sikkerhet selv kan bedømme din egen tilstand, så er han den som ransaker hjerter og prøver nyrer. Han sier selv: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet. Det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer!» Jer 17:9-10.

Lovet være Gud at han ikke har sagt at jeg må selv greie å ransake det! Hvordan skulle jeg vel kunne satse min egen sjels evige vel på min egen selvbedømmelse? Men han har lovet å gjøre det.

Så stoler jeg aldri på mitt eget hjerte, men sukker og ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!» Da vet jeg sikkert at den trofaste og rettferdige Gud ikke kan la meg bli i fred på en ond vei uten at han vil la meg vite det.

Han er den eneste som kan virke i meg alt det jeg trenger. Han kan vekke og sønderknuse. Han er troens opphavsmann og fullender. «Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13.

Gud være lovet for at han aldri har sagt at vi skal selv gjøre det. Nei, «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen Frelser», «uten meg kan dere intet gjøre». Han er den gode hyrde og kan hjelpe oss med alle ting.

Om du ikke kan angre synden som du burde, så kan han knuse fjell, også ditt steinharde hjerte! Er hjertet ditt falskt og urent, så er han den eneste som kan skape et rent hjerte i oss og fornye en stadig ånd inne i oss, Sal 51.

Tenk over dette! For nesten all den nød og fortvilelse vi har, kommer av at vi går og innbiller oss at vi skal greie å omskape oss selv. Vi tenker ikke på at vi for Kristi blods skyld skal slippe å greie dette selv. Det er Han som vil utrette alt dette.

Men hvorfor blir da ikke alle mennesker frelst? Hvorfor virker han ikke dette i alle? - «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt». Legg merke til Emmausvandrerene. De går der sorgfulle og taler om ham. Det er hos slike han kan komme til og virke.

Ingen slik sorgfull vandrer skal bli skuffet dersom han i sitt mørke tar til seg av Guds ord. Særlig hvis han også kan tale med en åndelig bror om den Frelseren han synes han har mistet.

Ved Ordet, eller ved brødsbrytelsen, skal han alltid på ny kjenne sin Frelser igjen. Hjertet skal igjen bli brennende. For en slik bror og en slik hyrde er det vi har. Amen.