Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 4

Se, jeg forkynner dere en stor glede

1. Det som var umulig for loven, det gjorde Gud

«Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet  lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.

Og dette skal dere ha til tegn: dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag», Luk 2:9-14.

Dersom vi virkelig fattet hva Kristus har gjort for oss, da ville vi feire jul hele året, ja, hele livet. På samme måte som vi i all evighet skal prise Gud for dette nådens under at han sendte oss sin enbårne Sønn.

Men mang en gudfryktig sjel har selv i sin glade juleandakt ennå aldri fattet den store gleden engelen kommer med bud om. I hele sitt liv har de aldri hatt noen nytte av dette barnet.

Mest sørgelig er det når vi ser dette hos gudfryktige mennesker som med stort alvor forsøker å feire frelserens fødsel på en verdig måte. De går der år etter år uten å få lys over den veldige gaven dette barnet kom med til dem. Deres juleglede er sloknet så snart følelsen av høytid er over og julelysene er slokt.

Vi bør be Gud i stort alvor om Den Hellige Ånds lys, så vi kan fatte hva som var hensikten med at Kristus kom til verden.

Dersom Gud vil være nådig mot oss, og velsigne Ordet vi nå skal dele, da kan vi få mye godt av det. Ellers sitter vi like fattige igjen. Jo lenger vi går i denne skolen, jo dypere blir vår overbevisning om den sannheten at det er helt avhengig av Guds Ånd om vi skal få frelsens lys over ordet om Kristus.

Ellers hjelper det ikke om det blir talt aldri så tydelig om dette. Han har selv sagt: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Hva er da selve hovedhensikten med at Gud sendte sin Sønn til oss? Hva ville Jesus utrette her på jorden?

Svaret finner vi i Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet».

Det samme sier Jesaja i sitt evangelium om det barnet som ble født for oss, om Sønnen som ble gitt for oss: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag», Jes 9:3 flg.

Hva annet enn loven er det tyngende åket, som binder syndens byrde på skuldrene våre? Hva annet enn den truende, straffende og dømmende loven, som stadig plager vår samvittighet, er denne «stokken på dets skulder, driverens stav»? Derfor kalles det også uttrykkelig for «trelldommens åk», Gal 5:1. Disse uttrykkene er lånt fra slavekårene. De stakkars trellene ble drevet med stokk og med stav til å gå under åket, dra stein og bære tunge byrder.

Her ser vi Herrens Ånd har sagt det samme gjennom profeten som gjennom apostelen. Men apostelens ord sier klart og uttrykkelig det som er talt i et bildespråk hos profeten. Og det er godt. For når den falske trøsten vår er slått ned, og den gamle fienden ikke lenger kan trøste oss med freden vår, men begynner å anfekte den, da er det så vanskelig for oss å tro Guds løfter, at han må si det helt uttrykkelig før vi kan være sikre på om han mener det alvorlig.

Dette apostelordet i Gal 5:1 er så rikt på trøst at det neppe finnes maken til det i hele Det nye testamente. Vi har kanskje ikke så vanskelig for å tro at Kristus har fullbrakt alt da han ble «født under loven for å kjøpe dem fri som var under loven». Likevel har vi så uhyre vanskelig for å holde fast på denne trøsten.

Vi tenker som så: Alt dette er godt og vel. Men jeg er ikke, og gjør ikke det han vil ha av meg. Og hva hjelper det da alt sammen? Der er noe Gud uttrykkelig krever som jeg aldri har gjort som jeg skal. Og der er noe Gud uttrykkelig forbyr, som jeg ennå aldri er blitt kvitt. Hvordan skal jeg da kunne ta til meg trøsten i evangeliet?

Det er i denne situasjonen dette skriftstedet taler så sterkt og så herlig. Akkurat det som er umulig for loven, var det Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse.

Alt det i Guds ord som krever noe av oss, eller driver oss og straffer oss, hører inn under loven. Men det Gud krever av deg, det får han ikke. Loven krever, - men kan ikke gi noe. Derfor blir du bestandig dømt, og er skyldig og nedslått.

Men lovet være Guds evige nåde - du skal ikke behøve gå fortapt! For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn.

Akkurat det du i går og i dag tenker på med så stor frykt, det har Guds Sønn alt oppfylt. Han skulle jo i alle ting oppfylle loven og bære våre synder, - født av en kvinne, født under loven.

Da merker du at Kristus blir en virkelig og stor Frelser for deg. Da fatter du at det var en usigelig stor glede for oss at han kom til jorden.

Er det underlig at de som har så stor bruk for Frelseren og hans tjeneste, ikke kan annet enn glede seg og prise ham? Det går jo ikke an å ønske seg større salighet.

Dersom en som kjenner sin usselhet og synd, satte seg ned for å ønske seg det beste han visste, da kunne han ikke ønske seg noe bedre enn dette.

Tenk om Gud hadde gitt oss en som kunne oppfylle loven for oss, og ta straffen på seg! Tenk om Gud hadde gitt oss en som med sin lydighet hadde oppnådd en fullkommen rettferdighet i vårt sted! Sett at Gud i og ved ham var fornøyd med oss og kunne elske oss ubegrenset, slik som han i begynnelsen elsket alt det han hadde skapt, og særlig mennesket som var skapt i hans bilde! Tenk om Gud hadde besluttet dette som vår redning og frelse!

Det kan vel ikke tenkes at det er slik det er - alt nå?

Paulus synes i alle fall å ha ment det da han skrev: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse».

Og hva annet ligger det vel i Kristi egne ord når han sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv til løsepenge for mange».

Å, du evige Guds kjærlighet! Hvor finnes vel den som kan lovprise deg rett! Å, du vantroens mørke som hindrer oss i å se Guds herlighet!

Dette er hele det store hovedinnholdet av alt Guds evangelium, at Gud sendte sin Sønn til verden for å gjøre det som var umulig for loven. Det vitner alle profetene om. Det peker alle forbilledlige personer og seremonier m.m. i Det gamle testamente fram mot.

Derfor sier Paulus også et annet sted: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven». «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Gal 4:4, Rom 10:4.

Hør det nå ennå en gang, som om det var første gang du hørte det! Hør dette store og herlige budskapet: Gud sendte sin egen Sønn.

Tror du det? Har du noen gang virkelig trodd at Gud sendte sin Sønn for oss, og at han var vår bror og den som oppfylte loven for oss? Da ville du bare så vidt kunne leve av glede og undring.

I begynnelsen skapte den allmektige Gud himmelen og jorden, og alle ting. For at det skulle stå til tjeneste for mennesket, hans bilde og arving. Denne kjærlige Gud har sendt oss sin Sønn for å tjene oss og fullbyrde alt det som var umulig for loven.

Tror du det? Det er gammelt og vel kjent. Til og med små barn vet dette. Men har du noen gang virkelig trodd det?

Den som har lett for å tro det, han har nok aldri visst hva det innebærer. Det står om Kristus: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Han som var hos Faderen fra evighet av, og som skapte alle ting, han ble menneske. «Ordet ble kjød», Joh 1:1,14.

Det er ikke slik som noen har ment, at Gud har vært menneske fra evighet av. Det er ikke det som er ment når det sies at mennesket ble skapt i Guds bilde. Det skjedde først en gang i tiden at Ordet ble kjød.

Det samme sier Guds Ånd gjennom profeten Mika, der han forutsier hvor Kristus skulle bli født: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager», 5:1. Han som har utgang fra gammel tid, fra evighets dager, skal nå utgå fra Betlehem. Der skal han bli født, og bli menneske.

Dette at Gud ble menneske, det lover jo noe stort for menneskene. Det viser hans store nådes tanker og hensikt med oss. Tenk at Gud for vår skyld er blitt menneske! Kan du tro dette?

Og kan du tro at det skjedde nettopp for at han skulle fullbyrde det som var umulig for loven?

Da vil du vel ikke i samme øyeblikk vende blikket ditt mot deg selv og din egen rettferdighet, og på grunn av din elendighet bare bli i din trelldom? Kan du fremdeles engste deg, når du virkelig tror at Gud sendte sin Sønn for å tjene oss og utgyte sitt blod for all verdens synd?

Skal du virkelig gjelde mer for Gud enn hans egen, evige Sønn?

Skal ikke denne store åpenbaringen drive alle dine bekymringer vekk, og forvandle dem til en uendelig lovsang?

Be Gud om å åpne opp hjertets dør. Be ham drive bort vantroens tunge skyer. Da vil du, full av fred og salig tilbedelse, si: Nå ønsker jeg intet mer. Jeg er uverdig, men om min uverdighet var tusen ganger større, så blir den likevel til intet etter at Gud har sendt sin Sønn. Bare ham vil jeg lovprise.

Til toppen 

2. Synden, loven og døden har i Kristus tapt sin makt

«Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse», Rom 8:3. Han lignet oss i vår syndige tilstand. I ørkenen laget Moses en kopperslange * til et redningstegn. Utvendig var den lik de giftige slangene, men selv hadde den ingen gift. Slik skulle også Kristus være lik vår syndige slekt. For at vi også av det skulle se hva han siktet til, og hvilken hensikt han hadde med å komme til jorden. Han skulle være lik sine brødre, men uten synd.

«Og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3. Han tok vår synd på seg. Han gjorde den til sin synd og bar den på sitt legeme opp på treet. Derved fordømte han synden slik at den ikke lenger kan fordømme oss. Han tok fra synden dens fordømmende makt.

Det ligger en hemmelighet i det uttrykket. Kristus har ikke utryddet synden i verden. Men ved å ta synden på seg, har han lagt all synd under dommen, slik at synden ikke lenger skal kunne fordømme oss.

En dødsdømt morder blir ikke lenger regnet med i samfunnet.

 Selv mens han fremdeles lever i fengslet og venter på sin dødsdag, er han død for samfunnet. Men han har altså ennå legemlig liv. Og hvis noen kommer for nær ham, kan han vel ennå en gang begå et mord.

Men han har ingen rett. Han gjelder ikke mer for samfunnet enn en død mann. Slik er det med synden. Ved den synd som Kristus bar for oss da han ofret sitt legeme, er synden fordømt og dermed blitt ugyldig grunnlag til fordømmelse. Den har ingen stemme mer, ingen rett til å fordømme dem som skjuler seg i dette Kristi offer.

Men vi får daglig bittert kjenne at den ennå er levende i vårt onde kjød. Ennå kan den myrde sjeler. Det kan den, vel og merke, bare ved at den fører oss bort fra Gud. Og altså ikke ved sin fordømmende makt, men ved sin innvirkning på sjelen. 

Dem som er i Kristus kan synden aldri fordømme. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1. Den synden som ennå bor hos dem, har ved Kristi forsoningsdød tapt sin fordømmende makt.

Hvordan forklarer nå Paulus dette forunderlige og trøsterike ordet? Jo, sier han, «jeg er frigjort fra loven», Rom 8:2, Gal 2;19 flg.

Apostelen sier ikke om synden at den er tatt bort fra verden, eller fra vårt onde kjød. Men dens fordømmende makt er tatt fra den, ved at Kristus led syndens fordømmelse i vårt sted. Dermed er heller ikke loven selv opphevet. Den taler ennå til oss, forklarer Guds vilje og krever lydighet. Men vi er forløst fra dens forbannelse, Gal 3:13. Loven kan aldri fordømme dem som er i Kristus Jesus.

Når troen er svak, forstår vi ikke dette bestandig. Vi blir urolige og skremt av lovens dom. Men i virkeligheten blir ingen Guds barn dømt etter loven. For skulle vi ennå dømmes etter loven, da var straks hele Kristi fullbrakte verk til ingen nytte.

På samme måte taler Skriften om døden. «Død, hvor er din brodd?», 1Kor 15:55. Døden selv er der vel ennå, men dens fryktelige brodd er brutt av. Dens betydning som syndens sold gjelder ikke mer. Selve synden, loven og døden eksisterer fremdeles. De har ennå legemlig liv, akkurat som den dødsdømte morderen. Men de har mistet sin makt og rett. Synden hos Guds barn gjelder ikke for Gud som synd. Der er intet som kan fordømmes i dem som er i Kristus Jesus.

Lovens dom er som om den ikke var til. Skremme og true oss kan den, og bekymre samvittigheten. Men den får ikke fordømme oss.

Døden kan legge legemet i jorden, men den kan ikke beholde oss. Den kan bare, som en god tjener, hjelpe oss til hvile.

Det avgjørende er om vi har latt oss undervise, og at vi har liv i Gud, så vi ikke blir forvirret når vi ser at synden fremdeles lever, når vi hører at loven fremdeles truer, og kjenner at døden fremdeles angriper oss.

Det er om å gjøre at vi husker på hva Kristus gjorde da han tok vår synd på seg og fordømte synden. At han bar vår straff, kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, og ved sin død gjorde døden uskadelig for oss.

Kristus vant seier over synd, død, djevel og helvete. Derfor kan apostelen frimodig trosse disse tyrannene våre, når han sier: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» 1Kor 15:55-57.

Luther sier: «Jødene spottet Kristus da han var naglet til korset, og sa: Er du Guds Sønn, da stig ned! Slik skal nå vi til Kristi ære reise oss mot alt det som vil forskrekke oss, og si: Du onde djevel, du lever ennå i mitt kjød, men du skal ikke fordømme meg. Den makten har du mistet da min Herre fordømte synden i kjødet.

Du hellige, forferdelige lov, du har med rette dømt meg. Jeg er en synder, men din dom skal ikke fordømme meg. Det skal han forby, han som løste meg fra lovens forbannelse da han ble en forbannelse for meg.

Du død, som alltid vil skremme mitt uforstandige hjerte! Selv om det dumme kjødet ikke elsker deg, er det likevel godt at du legger meg til hvile. For jeg kjenner ham som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør». Denne Herren kan ikke lyve, og har ikke utgytt sitt blod bare for å gi oss noe jordisk gode.

Du grav og helvete, hvor er din seier? Gud være takk, som har gitt oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

Her har vi fått et glimt av det usigelig store gode som vi skulle eie i ham som englene forkynte var født: «Se, jeg forkynner dere en stor glede!» Kunne vi bare hver dag benytte oss av dette i alle våre anfektelser - når loven krever uten å gi kraft, når synden ennå lever og raser i kjødet, og når samvittigheten dømmer!

* Legg merke til at Gud ber Moses lage en seraf-slange (en av samme slaget som dem folket ville bli kvitt----). Så skulle de se på den, og få leve (4Mos 21). 

                                                                           Utgivers tilføyelse

Til toppen 

3. Kristus skal være vårt éneste håp

Selv om jeg en dag er så kald eller trett at jeg ikke kjenner noen som helst glede over Ordet eller trang til å lese det, er det da ikke likevel sant og gyldig alt det Kristus har gjort?

Men kan jeg da ha noen nytte av det, når jeg ikke kjenner noe til troens liv i meg, men bare føler meg som et tørt tre?

Hva betyr det om vi føler det eller ikke? Hva føler vi i mørket? Skal våre skiftende følelser kunne forandre vår dyrtkjøpte nådestand? Skal vår mangel på følelser gjøre Kristus til intet?

Med slike tanker er det du nettopp hindrer troens liv i hjertet ditt. Dersom du i stedet hørte og la disse trøstens sannhetene på hjertet, da ville ditt åndelige liv bli fornyet. Det står ennå fast at det som var umulig for loven hos deg, det gjorde Gud da han sendte sin Sønn.

Om jeg f.eks. er ganske uopplagt til å be, så jeg må utsette det til en annen gang, skulle da ikke alt Kristus har gjort likevel gjelde? Lever jeg ikke fremdeles under samme nåde hos Gud? Eller er vår Herre Kristus en halv og ufullkommen Frelser, så min nådestand til en viss grad skal være avhengig av mine gjerninger?

Må Gud hindre oss i å ta fra Frelseren hans ære med noe slikt innbilt samarbeid med ham! Når Kristus i sitt kjøds dager med sterke skrik, tårer, bønner og nødrop kjempet igjennom kampen for meg fram til Golgataverket, da vil jeg ikke en gang med min bønn prøve å gjøre min forsoning fullkommen.

Nei, da vil jeg heller la være å be. Bare Lammet som er slaktet, er verdig til ære og pris.

Ved å ha alt i Kristus alene, kan jeg bli så glad at også jeg begynner å be troens bønn. På denne måten kan jeg, tross alt jeg kjenner av verdens elendighet hos meg, ha den trøsten og gleden at Kristus har gjort akkurat dette jeg ikke kan gjøre, og det som var umulig for loven.

Jeg kan ikke elske Gud som jeg skal. Jeg kjenner meg lunken og hard. Det er dette loven særlig refser. Men det er også dette som Gud oppfylte da han sendte sin Sønn.

Jeg kan ikke kjempe mot synden som jeg skal. Det dømmer loven meg for. Men nettopp dette som var umulig for loven, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn. Jeg kan ikke angre synden som jeg skulle. Men også dette gjorde Kristus da han svettet blod i Getsemanehagen.

Skal ikke da Kristus være min trøst? Eller skal min kjærlighet, min renhet, min anger og min bønn medvirke til at jeg kan eie nåden? Hvis jeg i dag føler at jeg mangler alt dette, og om jeg føler på synd og på mangel i min anger og bønn - skal derfor min dyrtkjøpte nådestand være ødelagt?

Hva var da troen og troens rettferdighet?

Nei, jeg vil prise Kristus! Og når dette blir en riktig fast tro i hjertet mitt, da kan jeg ikke annet enn elske ham som har gjort meg så usigelig stor en tjeneste. Jeg må jo være glad i ham som har fullbrakt det verket som gav meg en evig og fast nåde hos Gud.

Jeg begynner å elske hans hellige vilje. Jeg angrer mine synder. Jeg hater og forbanner alt som ikke er til behag for ham. Det begynner å gå slik engleskarene sang da Jesus ble født: Gud får all ære. På jorden er fred. Og Gud har velbehag i menneskene. Amen.