Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 3

Evangeliet

1. Guds hemmelighet
 

Evangeliet er et tema som nesten ingen tror de har for lite kjennskap til. Nesten alle mennesker mener de kjenner til det. Likevel er sannheten den at evangeliet er det emne som ennå ikke noe menneske på jorden har fattet og grepet fullkomment. Selv Paulus bekjenner: «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det», Fil 3:13.

Saken er den at mens loven av naturen er noenlunde kjent, så er evangeliet en hemmelighet som er skjult for all fornuft. Luther sier: «Her er de kristnes største kunst og høyeste visdom. Når det gjelder evangeliet blir de bare skolegutter alle sitt livs dager. Likevel synes intet å være lettere å lære enn det. Så snart en har hørt eller lest noe om det, da mener en seg å være mester og doktor i det, og vil nå høre noe annet og nytt. De grunner ikke på evangeliet. Deres lengsel er ikke å lære å kjenne Gud og den han utsendte, Jesus Kristus. Deres trang er ikke å få se inn i forsoningens store hemmeligheter. De ber ikke om Åndens lys over evangeliet. Nei, når evangeliet forkynnes, da venter de utålmodig på slutten, for å få noe annet».

Slik tenker de: Jeg vet nok hva jeg skal tro. Jeg kjenner Guds nåde. Den er jo gitt oss en gang for alle, og med den er alt i orden. Men hva jeg skal gjøre og være, det mangler jeg mye på. La oss nå heller få høre noe om det!  Og så kommer de akkurat derfor aldri til å være og gjøre det de skal, fordi de aldri lærer det de nå mest av alt trenger. For de mangler livet, den rette omvendelsen og den rette troen.

De vet ikke at vi selv og all vår gjerning er tap og skarn. De har aldri vært fortvilet over seg selv. Og så har de heller ikke erfart hva tro vil si, eller hva troen og nåden virker. Derfor sier de at de har nok av den slags.

Nei, de trenger å lære det som Ordet og erfaringen lærer, at kunne de bare kjenne Gud og hans nåde, så skulle nok også lyst og kraft til det gode komme siden. Det er som Johannes sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet», 1Joh 4:8.

Kjente de Gud, da skulle de nok elske. Ja, bli brennende i kjærlighet og gudsfrykt. For Gud er selv en så stor og brennende kjærlighet at ingen kan kjenne ham uten at han tenner kjærligheten i dem. Og kjærligheten er alle gode gjerningers mor. Kjærligheten er lovens oppfyllelse.

De som synes at de kjenner evangeliet godt nok, de har ennå ikke lært de første bokstavene. Paulus sier: «Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde», 1Kor 8:2.

Det kan vel hende at en kristen blir så forvirret i mørke og anfektelse at han glemmer det hans egen erfaring har lært ham. Det hender at en kristen begynner å søke noe i loven som aldri finnes der. Men han blir ikke sittende fast i dette. Han lar seg rettlede. Han holder fast på evangeliet og blir alltid et diebarn ved evangeliets livgivende bryst, Jes 66:11.

Evangeliet inneholder så store ting at den som ser hva det rommer, ikke makter å tro det. Og den som har lett for å tro det, han kan ikke ha sett hva det inneholder. Kanskje han trodde han så det. Og han kan tro det så bestemt at han kunne sverge på det tusen ganger. Men hele hans vesen motbeviser det.

Luther sier så rett at den som virkelig kunne fatte og tro det evangeliet inneholder, han «kunne ikke leve lenger her på jorden, men ville dø av glede». Han ville sannelig ikke være så kald og stiv og uåndelig som disse utlærte og mette sjelene.

Dersom en trodde det evangeliet inneholder, ville det ikke vært så tungt å følge Kristus, elske, tjene og bekjenne Kristus, avstå fra det onde og lide med ham.

Vi skal se på en av årsakene til at mange «alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse». Jesus sa: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Når Sønnen ikke åpenbarer det for et menneske, er alt forgjeves for dette mennesket. Og like foran dette verset  har Sønnen sagt hvem han ikke vil åpenbare det for: «Du har skjult dette for de vise og forstandige», v.25. Det er slike som ikke ser på seg selv som «umyndige», og tror de gjennom egne tanker og eget studie skal kunne fatte evangeliet.

Mange hører og leser evangeliet på samme måte som en annen verdslig vitenskap, uten å bøye seg for Gud. For slike er det Gud skjuler seg. «Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag».

Paulus var en mester til å utlegge evangeliet. Men han mente på ingen måte det var nok for folk at de hørte hans prekener og leste brevene hans. Han visste at alt avhang av at Gud ved sin Hellige Ånd åpenbarte Ordet for hjertene. Det bad han alltid til Gud om for menighetene sine.

Bare i Efeserbrevet nevner han to ganger hvordan han ber om at «vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, og hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige», 1:16 flg.

Og han ber om at Gud må gi dem nåde, så de «kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er». Og at de «må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap», 3:18 flg.

Der er noen som ikke synes de behøver be og bøye seg slik for Gud. De søker ikke med flid og alvor å fatte evangeliets rikdom. De vet nok fra før - mens de første kristne og troshelter, tross alt det de hadde bedt og gransket, bekjente at de ennå ikke fullkomment hadde grepet det, men jaget etter det.

Hvordan kan dette henge sammen? Disse utlærte menneskene som allerede forstår nok, er forblindet av djevelen, og har ikke noe behov for å lære de første bokstavene i den kristnes åndelige abc.

 Til toppen

2. Det glade budskap

Hva er så evangeliet?

Luther gir en kort forklaring i fortalen til Det nye testamente: «Ordet evangelium er gresk og betyr godt budskap, en god nyhet som en forteller og synger om, og gleder seg over. Da David vant over Goliat, kom et godt budskap til det jødiske folk. Fienden deres var slått og de var frelst. Gleden og freden kom til dem gjennom dette glade budskapet. Derfor sang de, og sprang av fryd. Slik er Guds evangelium, et godt budskap som er gått ut fra apostlene til hele verden.

Det er budskapet om den endelige David som har kjempet mot synden, døden og djevelen, og har seiret. Han har frelst alle dem som var fanget i synden, og som var i dødens og djevelens vold. Han har forløst dem, uten noen som helst fortjeneste eller medvirkning fra deres side, har gjort dem rettferdige og gitt dem evig liv. Dermed har han latt dem få fred, han har ført dem hjem til Gud igjen. Så må de da synge, takke og prise Gud og være evig glade, dersom de tror dette evangeliet og blir faste i troen.

Denne trøstens nyhet kalles også et nytt testamente. Liksom det kalles et testamente når et døende menneske bestemmer hvem det er som skal få retten til all hans eiendom etter ham, slik har også Kristus bestemt at evangeliet etter hans død og oppstandelse skal forkynnes i hele verden.

Derfor har han tilegnet alt det han eier til dem som tror på evangeliet. Han tilegnet dem sitt liv og sin død, sin rettferdighet og sin frelse. Med dette har han seiret over døden, slettet ut synden, og reddet oss fra den evige fordømmelse.

Nå kan det fattige menneske som er død i synden og lenket til helvete, ikke høre noe større trøstens ord enn dette usigelig glade budskapet om Kristus. Hvert hjerte gleder seg inderlig over det, så sant det tror denne sannheten».

Evangeliet er ikke noe menneskeverk, Gal 1:11. Det er ikke kommet opp i noen menneskelig tanke, 1Kor 2:9 flg. Det er himmelbud fra den evige Gud til den falne Adams ætt på jorden.

Den samme mektige Gud som har skapt alle ting, er det også som har gitt oss evangeliet. Han som skapte menneskeslekten og som gjenløste den, han sendte først engler og profeter, og så sin enbårne Sønn som brakte evangeliet til jord. Siden følger den store hærskaren av evangelister. Alt dette er av Gud.

Etter fullbrakt forsoningsverk åpenbarte Herren seg i sin oppstandelses herlighet for disiplene på det fjellet i Galilea hvor han hadde sagt han ville møte dem. Da trådte han fram og sa til disiplene, som tilbad ham: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», Mat 28:18-19.

Hos Markus lyder det slik: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:15-16.

Dette er Kristi befaling. Det er ord fra ham som har nøklene til livet og døden, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp. Vi behøver ikke tigge og be noe menneske om evangeliet. Det er Guds gave, det er Kristi befaling og testamente. Det er Kristi evangelium, og et evig evangelium, Åp 14:6. Her har jeg en fast grunn å bygge på. Jeg vet hvordan jeg skal leve som frelst, og dø frelst. Jeg må bare rette meg etter hans testamente.

Kristus sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut - forkynn evangeliet for all skapningen! «Hvem er da den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss», Rom 8:34.

Det han har sagt, må gjelde i himmelen og på jorden. Det står fast her i livet, i dommen og i evigheten. Han sendte evangeliets glade budskap ut og påla dem å forkynne det til verdens ende, og dermed også til meg. Han sa: Gå ut i all verden. Jeg er også i verden. Han sa: Forkynn evangeliet for all skapningen. Jeg hører også med til all skapningen. Han sa: Forkynn evangeliet. Han valgte selv ordet evangelium, og det betyr et godt budskap, en trøstens og gledens nyhet.

Forkynn evangeliet betyr: Rop ut det glade budskapet! Gjør denne trøstens nyhet viden kjent!

Til toppen< 

3. Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv

Men hva var så selve innholdet i dette trøstens budskap? Ja, hva var det Kristus skulle utrette, og som han nå hadde fullført - det som nå skulle forkynnes som et gledens budskap for syndere? Svaret har vi i 2Kor 5:

«Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen».

Dette glade og herlige trøstens budskap som Kristus sa skulle bli forkynt for all skapningen, det kalte han med ett ord evangeliet.

Det var dette de hellige menn forkynte, fulle av tro og Den Hellige Ånd. I Apg 13 fortelles det at Paulus prekte i Antiokia og ropte ut: «Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror», v.38-39.

Og det samme evangeliet skriver apostlene om i sine brever, for at det kunne bli spredt ut over hele verden, og bli bevart til det er slutt på denne tidshusholdning.

Evangeliet kan sammenfattes i disse kortene ordene: Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv. Verden er den falne Adams ætt på jorden. Verden var gjennom sin stamfar falt i synd og fordømt til den evige død. Dommen var uomstøtelig. Den som synder skal dø. «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10.

Ingen kunne frelse seg selv. For ingen var uten synd. «Syndens lønn er døden». «Slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de alle syndet», Rom 6:23, 5:12.

Den evige dødens rike var helvete. Og dette rikets konge, djevelen, hadde fått hele verden under seg. «Jeg under djevelen fanget lå, og kunne meg selv ei hjelpe».

Men den store, barmhjertige Gud, som hadde skapt menneskene for at de skulle være hans kjære barn, kunne ikke se på at de alle skulle gå fortapt. Han måtte fatte et nådig råd til vår frelse. Og «Ordet ble kjød». Kristus ble menneskeslektens andre Adam. Han tok på seg å stå til ansvar for loven og for dommen i alle menneskers sted. Han gjorde det vi skulle ha gjort, og led det vi skulle ha lidd. «Alle i en og en for alle, døde til liv på vredens dag».

I ham forlikte Gud verden med seg selv. Kristus vant tilbake den nåde og velbehag for Gud som mennesket hadde mistet ved fallet. Han oppfylte loven og led straffen, gjorde godt igjen forbrytelsen, og seiret over død, djevel og helvete. Han fullbrakte en evig forløsning for menneskene.

«Så han ikke tilregner dem deres overtredelser». På samme måte som Gud før syndefallet så verden ganske god i Adam, slik ser han nå menneskene i Kristus forlikt med Gud. I og ved den andre Adam, Kristus, er de velbehagelige for ham. «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender», Rom 5:10.

«Og la ned i oss ordet om forlikelsen. Gud selv formaner ved oss: La dere forlike med Gud!» I Kristus er Gud alt forsonet med dere.  La dere nå forsone med Gud, så er alt vel!

Kom tilbake, dere fortapte sønner som gikk hjemmefra! Fars hjerte og fars favn har lenge stått åpne for dere. Fars hus og den beste drakten har ventet lenge. Dere behøver ikke gjøre det minste for å forsone Gud. I Kristus forlikte han verden med seg selv. Men la dere nå selv forlike!

Her ser vi hva evangeliet er. Vi må særlig merke oss det mange ikke vet: at evangeliet er ikke et løfte, men et budskap om det løftet som alt er oppfylt. Evangeliet taler ikke om noe som skal skje. Det er som Luther sier; en beskjed om noe som er skjedd, og som finnes enten vi tar imot det eller ikke.

Over denne sannheten ligger det et stadig mørke for mange, mange. De tenker alltid at Gud skal forsones og at synden skal utslettes. De ser ikke at Gud er forsonet, og synden er slettet ut. For slik som de tenker taler ikke Guds ord. Evangeliet er et gledens budskap om noe som alt er skjedd utenfor Jerusalems byport på den store forsoningsdagen.

Evangeliet sier: «Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv». «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender». «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:1-2.

Her blir alle disse rike trøstens sannheter forkynt som fullbrakte kjensgjerninger. Skylden er betalt, Gud er forsonet, vi er forlikt med Gud. Alt dette skjedde på det tidspunkt som Gud hadde bestemt: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet», Dan 9:24.

Å, om vi kunne få nåde til å tro alt dette: All den synd som er i verden - og dermed også den synden som plager og engster oss - den ble for 2000 år siden i Kristi død slettet ut, tildekket, senket i havets dyp! Alt da ble Gud forsonet og den evige rettferdigheten ført fram.

Dette skulle bli et virkelig evangelium!

Til toppen 

4. Kom som du er

Men selv om en tror at det ved Kristi død er skjedd en forsoning, så er en fremdeles i mørke og forvirring når det gjelder anvendelsen av forsoningen.

En vet ikke hva den fullbrakte forsoningen egentlig innebærer. En ser på den med mange problematiske forbehold. Det blir like vanskelig å få del i forsoningen som det ville vært å få del i lovens rettferdighet - dersom det ingen forsoning hadde vært!

Det som gjør all denne forvirringen er at en ikke vil gå med på det Ordet sier om forsoningens hensikt og innhold: at «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender». «Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv så han ikke tilregner dem deres overtredelser».

Og selv om en bekjenner dette med munnen, heter det likevel hele tiden i hjertet: Men ingen andre enn de gode, de troende, dem som er fulle av anger, ble noen gang forlikt med Gud.

Evangeliets budskap kommer og innbyr til nådens bryllup med Kristi egne ord: «Kom, for nå er det ferdig!» Luk 14:17. Men vantroen forvrenger disse ordene slik: Vent til en gang alt er ferdig! En må jo først være ferdig til det, slik at en er blitt en virkelig angrende synder, før en kan få komme! Men Skriften sier: «Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!», Åp 22:17.

Du har rett hvis du mente at de ikke ville komme før de var ferdig til det, slik at de hadde fått nød og var sønderknust. Du sa sant hvis du sa at de er ferdig til det så sant de vil komme, og at det er bare denne form for å være ferdig som Ordet taler om.

Men det er en villfarelse å tro at det kan være noen som ikke får lov å komme til Kristus. For «den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt».

Grunnen til at ikke alle mennesker blir frelst, er den samme som Kristus sa om dem som var innbudt til bryllupet, at de ikke ville komme, Mat 22:3. Først unnskylder vi oss, i vår selvlagde frelsesvisshet, med  at vi ikke kan komme på grunn av vår åker, vår forretning, vår ektefelle eller andre ting. Når en så senere blir vakt, vil en først prøve alt annet for å frelse seg selv, før en vil ta imot Kristus og la nåde få være nåde.

Men all den forberedelse Skriften taler om, både anger og omvendelse, har bare det ene mål, å få oss til å komme til Kristus, Gal 3:24.

Når vi er kommet dit at vi vil komme, da er det virkelig på høy tid også å komme. Vi er ferdige til å komme når dette er selve hjertets sukk: Å, bare også jeg kunne få lov å komme til Jesus! Bare Gud av nåde for Jesu skyld ville tilgi meg alt jeg har gjort!

Da kan en la alt strev og all forberedelse ligge. For det heter jo: Kom, for nå er alt ferdig!

Herren sier: Innby «fattige og vanføre og blinde og lamme», og «nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt». Å, måtte Gud ved sin Ånd åpne øynene våre, så vi kan se budskapet som ligger i disse ordene!

«Søkende sjeler glemmer ofte at det er deres ubetingede plikt straks å tro, straks å komme til Frelseren. De vil vente til de får et større behov, og til de kan føle et indre kall til å tro. De søker og ber, og fatter ikke at det er deres plikt straks å gi seg over til Kristus. De venter på en eller annen merkelig opplevelse i sitt indre, et vink om når det er den rette tid for dem til å tro, et vink som også skal gi dem evnen til å tro» (I. A. James).

Men hvor i hele Bibelen finner du noe om at en synder skal vente på en tid da han får lov til å tro? Hvor står det: tro, men ikke nå! Kom, men ikke nå! Vent til du et blitt mer ferdig! Vent på et spesielt vink!

Nei, det står tvert imot: «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter». «Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» Heb3:7, 2Kor 6:2.

Er ikke Gud ferdig til å forlate deg all din synd nå i dette øyeblikk? Er ikke Gud alt forsonet? Er ikke syndene dine alt utslettet? Er ikke Kristus død for deg nå like så mye som noen gang ellers? Var ikke far til den fortapte sønn full av nåde og lengsel etter sønnen sin alt før han kom hjem? Var ikke den beste kledningen ferdig til ham?

«Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp imot ham, falt ham om halsen og kysset ham», Luk 15.

Står ikke alle nådens skatter ferdige for deg? Hva venter du på? Skulle du stole mer på en stemme fra himmelen eller på en følelse i hjertet ditt, enn på Guds ord? Ordet sier jo at alt er ferdig.

Se stadig på Kristi innbydelse: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», Mat 11:28. Er disse ord Kristi egne ord? Ja. Er det som Kristus sier, sant? Ja. Står det noe om å vente på et vink? Nei. Hvorfor har du betenkeligheter da?

«Se på det som hendte med fangevokteren i Filippi, Apg 16:22 flg. Samme natt som syndserkjennelsen ble vekket hos ham, trodde han på Kristus, ble døpt og frydet seg etter at han var kommet til troen på Gud. Da han i redsel ropte ut: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? da var svaret: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst».

Her er det ikke tale om noen forberedelse, ikke noen lang liste med foreskrevne plikter som må oppfylles. Det sies bare kort og enkelt: Tro på Jesus. Det betydde selvsagt: Tro nå! Den forskrekkede mannen forstod det. Han trodde straks, og fikk fred» (James).

Med alt dette er det vist og bevist - ikke at alle like fort kommer til troen, men at alle like fort får lov å komme. Hos Gud er det ingen hindring. Alt er ferdig.

Evangeliet forkynner en nåde som er så ferdig, så virkelig og nær at det nå bare gjenstår å ta imot innbydelsen om å komme til bryllupet. Du får - og bør - komme slik som du er, så ussel og ynkelig som du er, så syndig og uverdig som du er, så ung eller gammel, så hard eller rørt du er. Du kan få og motta den nåden som er gitt oss i Kristus både til rettferdighet og helliggjørelse.

«Dette kan aldri være riktig. Nei, de som virkelig tror kan vel Gud elske, disse alvorlige og gudfryktige kristne som virkelig øver seg i helliggjørelse og stadig går på Guds veier. Men ikke meg. Ikke en ugudelig og lettsindig synder som meg, som er så ustadig og ulydig. Jeg synder mot Gud. Jeg vet bedre, men gjør det motsatte. Jeg er ikke alvorlig nok. Jeg ber ikke som jeg skal. Jeg kan ikke en gang angre synden rett. Å Gud, skulle evangeliet være for meg? Skulle Gud kunne elske en slik som meg? Umulig!»

Slike tanker ligger så dypt i alle menneskers natur og hjerter at det ikke er mulig å slette det ut. Dersom noen taler om evangeliet for de ugudelige, da fortoner det seg for oss som en ukjent og farlig nyhet.

Så hør da, alle dere elendige syndere! Kom og hør hva vår Herre og Gud selv sier! For «Guds dårskap er visere enn menneskene». Vår Herre og Gud forkynner fremdeles et nådens evangelium til alle sine falne og fortapte barn.

«Så sant jeg lever, sier Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever», Esek 33:11. «Tal vennlig til Jerusalem» - ja, til og med til Jerusalem, det mest syndige sted på jorden, som slo i hjel profetene og steinet dem som var sendt til dem. «Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:1-2.

Jo, da Gud forkynte evangeliet for første gang til de første syndere på jorden, da var disse fylt av ugudelighet og bitterhet mot Gud selv. De unnskyldte sin synd. Likevel talte Gud forsoningens ord til dem, 1Mos 3:12-15.

Og Herrens apostel sier: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5.

Til toppen< 

5. Frelse i Jesus alene

Evangeliets salige hemmelighet har sin grunn i de største begivenheter som noen gang har funnet sted.

Da vi mennesker var falt i synd, forbarmet Gud seg over oss fortapte og fordømte mennesker. Han tok vår ulykkelige tilstand   inn over sitt hjerte, og fornedret seg så dypt for vår skyld at han ble menneske like så virkelig som han var Gud.

Hans evige farskjærlighet til barna kunne ikke bli forandret ved deres fall. Den brant like sterkt i ham som før. Han kunne ikke la oss være overlatt til Satan og fortapelsen. Han ville kjempe den veldige kampen for å kjøpe oss tilbake. Det forkynte han for Satan i de truende ordene som han rettet til slangen: «Kvinnens sæd skal knuse slangens hode».

Da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Han ble et menneske som oss. Han ble den mest foraktede og forglemte, full av sykdom og sår. Han var en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. Han var en tjener, ja, en trell. Han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for oss.

Denne foraktede mannen, som var sant menneske, og likevel samtidig Gud, Jesus Kristus, hadde hele guddommens fylde boende legemlig i seg. Det er ham som for 2000 år siden har hengt som en ugjerningsmann på et forsmedelig kors i Jerusalem.

Han har lidd døden i alle verdens ugudelige menneskers sted. Du har hørt og du vet at han smakte døden i deres sted og i deres navn. Først ble han tornekronet, slått i ansiktet og hudstrøket. Hendene hans ble gjennomboret. Føttene hans ble naglet fast til korset, og et spyd ble stukket inn i siden hans. Så utgjød han alt sitt blod for oss elendige mennesker. Hvor kunne det vel finnes en større kjærlighet på denne jord?

I denne Frelseren, som døde en ugjerningsmanns død på korset, ligger det nå ferdig nåde og frelse for alle ugudelige mennesker som noen gang har levd og som kommer til å leve i denne verden, like til dommedag.

Makten er tatt fra døden, som hadde den helt fra Adams fall. Satan er fradømt retten til alle syndere. Himmelen er igjen åpnet. Livet er vunnet tilbake. «Gud har forlikt alle ting med seg selv, da han gjorde fred ved korsets blod», Kol 1:20. Den Hellige Treenighet hadde igjen lyst til å bo på jorden. Det er en følge av denne forsoningen, som overgår all kunnskap.

Disse sannhetene står så tydelig i Skriften at alle som vil kan lese dem. Den korsfestede har sonet, og i sitt legeme båret vekk alle synder som noen gang er gjort, og som vil komme til å bli gjort i verden. Kristus har seiret over dem og utslettet dem alle sammen. Disse sannhetene står fast i evighet.

Nå «er det ikke frelse i noen annen. Og det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12. Bare i Jesu navn finner vi livet. Han er selv den éneste grunnvollen for vår frelse.

Den som tror på ham, har evig liv. Og behøver aldri mer i denne verden ha et trøstesløst øyeblikk eller noen tvil for sine synders skyld, om de så var flere enn havets sand. Men «den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn», Joh 3:18.

Den som søker sitt evige liv på noen annen vei, han farer grundig vill. Det finnes vel kanskje noen som kan si at deres samvittighet ikke anklager dem for noe i hele deres liv. Men hvis de dermed tror de står et eneste skritt nærmere himmelen enn røveren, skjøgen og tolleren, da er det bare et tegn på et hjerte som bedrar seg selv. Vår egen hellighet er en drøm. Vi går med glede ut fra dette Babel. Bare dette éne: Jesu offer, gir oss evig liv. Det og intet annet fører oss igjennom.

Hvem er det så Frelseren har forløst fra deres synder, og gitt dem retten til evig liv, slik at de bare skal tro for å bli frelst? Skriften sier det er de ugudelige, Rom 4:5.

Det var ugudelige mennesker han kjempet og døde for. Det var Guds fiender, som for evig ville vært overgitt til død og fortapelse dersom han ikke hadde tenkt på dem.

Til toppen 

6. Den frelsende tro

Evangeliet virker på hjertene våre som en Guds kraft, og skaper troen i oss. Budskapet om Guds Lam som bar våre synder, er ikke en lære uten kraft og saft. Troen kommer når vi får Frelseren malt for våre øyne i blod og sår, og den nådige innbydelsen rettes til oss: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst!»

Vi kan ikke gjøre det helt tydelig og begripelig for noen hvordan dette går til. Det kan bedre erfares enn forklares. Men vi vil si det så godt vi kan. Et åndelig dødt menneske hører Guds Sønns røst, Joh 5:25. Så snart Guds Ånd ved Ordet har fått åpnet dette menneskets øyne, ser det seg selv i all sin elendighet og gudløshet, i åndelig avmakt og fordervelse.

Tidligere kan dette mennesket kanskje ha vært like from som Paulus var før hans omvendelse. Det har holdt loven og vært nidkjær for den. Men nå er dette erkjennelsen: Jeg er den største synder, hvor skal jeg få hjelp?

Det hender at det er bare av frykt en mister den gleden en har hatt ved å synde.  Akkurat som et menneske som gleder seg med de andre i godt selskap, men som øyeblikkelig mister gleden hvis han der får høre at han er dømt for en forbrytelse. En ser sin elendighet og nød, en vet også at Kristus er død, men en har ikke fått tilegnet seg kraften av hans død og oppstandelse.

En vet at det ikke er rett fatt med troen på ham, og er klar over at en er dømt til døden, Joh 3:18. Dette heter på verdens talemåte å bli trist og melankolsk, eller å komme i anfektelse og fristelse. Men Bibelen kaller det «en bedrøvelse etter Guds sinn», 2Kor 7:10.

Nå gjelder det da å ikke hykle, eller gjøre seg bedre enn en er. Nå må en bare gå til synderes venn slik som en er, som en ugudelig, en vantro, en korsets fiende som tynges av sin nød.

En kaster seg i all sin elendighet ned for Frelserens føtter. En lar det stå til på hans nåde, og vil gjerne bli hjulpet. Da skjenker Gud oss, ene og alene av sin barmhjertighet, troen på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Da hører vi: «Dine synder er deg forlatt, gå bort i fred!»

Den Hellige Ånd legger forsoningens ord inn i et slikt stakkars barns hjerte som ser seg fortapt. Han tar sløret bort fra dets øyne. Han griper din hånd og viser deg evangeliet. Han lar deg se hvordan Guds Lam i kjærlighet blør seg til døde på korset for vår skyld.

Med dette sier Den Hellige Ånd til et slikt barn: Kristus er død for deg! Og har med det gitt deg frelse, liv og salighet.

Slik fører Den Hellige Ånd ved Ordet et menneskehjerte til troen. Og om hjertet er hardt som stein, så smelter det som voks så snart det hører og tror at Guds Sønn har hengt på korset for oss fattige syndere.

På denne måten kommer en til troen. Ved dette guddommelige underet blir en forvandlet i hjerte, sinn og trang. Og den som ikke blir omvendt ved dette, hos ham vil verken krig, pest eller frykt for helvete utrette noe videre.

Dersom en fattig synder skal komme til tro, er det altså om å gjøre at han ikke holder seg til gjerninger. For det står skrevet: «Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:5. «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Fordi det står i Bibelen, er alle utvortes fromme mennesker forbannet som de andre, selv om de kan rose seg av de mest lysende gode gjerninger.

Frelsens orden er altså slik:

1: En lærer å kjenne sin fordervelse og elendighet.

2: En hører det dyrebare ordet om at Jesus er kommet til verden for å frelse syndere.

3: En betenker seg ikke lenger, men kaster seg ned for Jesu føtter, og tigger om nåde og tro - så elendig og fordervet som en er.

Når troen fødes, beror det ikke på om en er from, men på om en er en synder. Den som ikke kjenner noen annen utvei enn å søke til Guds barmhjertighet ved Kristi kors, han får snart erfare hva det vil si å tro på Jesu sår.

Ordet om ham som rettferdiggjør den ugudelige, går opp for hjertet. Og en takker Gud for at det «ikke beror på den som vil eller på den som løper, men på Gud som gjør miskunnhet», Rom 9:16. Da får en se og smake mer enn en kan få uttrykt i hele sitt liv.

Evangeliet frelser alle dem som tror på det. Den som får nåde til å tro syndenes forlatelse for Jesu døds skyld, han har evig liv, og kan fortsette på samme vei i livet med glede. Og om en før ikke har grått for noe, gråter en nå av bare glede. Jesu blod smelter hjertet, så en kan se folk som før var ville og råe syndere, bade seg i tårer.

Ja, det har hendt at noen er blitt «syke av kjærlighet» når synderes venn har tilgitt dem all deres synd. Det har gått med dem som med synderinnen, som ikke kunne holde opp med å væte føttene hans med sine tårer. Hjertet er tent i brann av hellig ild. Frelseren er blitt alt for dem. De hviler ved hans føtter og roser seg av Jesus alene.

Dette er å være frelst. Dette er å eie en glede som ingen kan ta fra oss. Vi vet hvem vi tror på. Vi kjenner vår Herre og Gud, og sårene i hans hender, hans føtter og side.

Det er dette Guds ord skjenker oss. Dette har millioner av mennesker fått erfare. Mange står alt foran tronen og priser i tilbedelse de sårene som er vitnesbyrdet om hans kjærlighet. Mens mange ennå er på jorden og gleder seg i sin Frelser og Gud.

Og dette kan hver den få erfare som for alvor vil ha evig liv.

De som i sine hjerter har fått smake og erfare hva Guds Lam gjennom sin død har fullbrakt for dem, de er i samme øyeblikk blitt nye mennesker. De har begynt å synge om sin frelse, og de forstår skriftstedene som før var tåkete for dem, og som de ikke kunne finne noen mening i.

Tenk på Tomas og Paulus og Peter! Jesu blod har akkurat samme virkning fremdeles, i dette øyeblikk! Jesu nåde gjør oss rettferdige. Lammets sår er de éneste fristedene våre som vi kan skynde oss til for å bli reddet. Kristi fortjeneste og fullbrakte verk er vår himmelport. Vi trenger ikke mer til frelse enn det.

Om så en engel fra himmelen bruker all sin veltalenhet for å få oss til å legge noe mer til for å få evig liv, så ville vi svare ham: Behold du bare din gave. Og om han viser oss en annen vei til livet, skal vi vise ham fra oss som forbannet.

Jesus tar imot syndere. Tror vi det, går det oss godt. Da lever vi av hans nåde. Vi eier gleden, og blir hver dag ennå mer viss på vår frelse.

Elskede venner! Tror dere nå dette? Å, om dere ville la dere overtale til å være og bli fattige, fortapte syndere, som tar imot nåde for intet! Da skulle ingen av dere gå fortapt.

Er det nå noen av dere som tenker: «Sannheten er at jeg er et ugudelig menneske. Jeg er fremdeles en syndens trell. Frelseren kjenner jeg ennå ikke. Jeg kan ikke tenke på min siste time uten å skjelve. Hvem vet hvor snart den kommer og hvordan det da skal gå med meg! Da skal jeg tre fram for ham som gav sitt liv for meg, men som jeg ikke kjenner».

Hvis det er noen som er urolig for dette, da skal han flittig lese det evangeliet som er for syndere. Han skal kaste seg med sin syndebyrde ned for Gud ved korset, og rope: Herre Jesus, miskunn deg over meg!

Da skal  sannhetens ord som vi har forkynt her, hjelpe ham til fred. Han skal gå hjem med glede når hans siste time er kommet. Amen.