Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 2

Loven

1. Loven er hellig

Guds ord deler vi etter sitt innhold i to: lov og evangelium.

Den som har fått se forskjellen på lov og evangelium, har funnet nøkkelen til Bibelen. Det finnes ikke noe ord som hører til Guds frelsesvei, uten at det hører til lov eller evangelium.

Til loven hører alt det av Guds ord som lærer oss hva vi skal være og gjøre. Lov er alt Guds ord som krever noe av oss, enten det nå er indre egenskaper eller ytre gjerninger.

Guds lov krever hele mennesket, like til det innerste i dets vesen; hjerte, tanker og begjæringer. Derfor sier ikke budet: Dette skal din hånd og din fot gjøre, dette skal din tunge la være. Nei, budet sier: Du, du. Det taler til hele mennesket.

Det første budet krever «hele ditt hjerte, hele din sjel og all din forstand». Vi skal frykte og elske Gud over alle ting, og sette all vår lit til ham alene. Det betyr at jeg ikke i kjødelig selvsikkerhet må være likegyldig med det som angår Gud og min sjel. Jeg må ikke i lettsindighet synde, men frykte for å gjøre Gud imot. Ja, jeg må heller risikere å dø, enn å gjøre imot ham. Jeg må våke og kjempe mot synden med all min kraft. Jeg må ikke gi etter for fristelsen, men holde ut i kampen, uansett hva det så måtte koste.

Slik skal jeg frykte Gud.

Og jeg skal elske ham over alle ting, slik at jeg ikke blir lunken i mitt gudsforhold. Jeg skal ikke mangle lyst til å be, men flittig ha samfunn med Gud i den største lyst og glede. Jeg skal tenke på ham, tale om ham, og av kjærlighet til ham gjerne gjøre alt det han vil. Og jeg skal gjerne tåle all den lidelse han sender i min vei. For alt slikt gjør en jo for den en elsker.

Det å sette all sin lit til ham alene, betyr at en skal trøste seg til ham og stole på ham med en sann tro. Det innebærer at jeg ikke må stole på meg selv eller på noen annen skapning. Det dømmer selvtilfredshet og egenkjærlighet. Og det forbyr hedensk bekymring, tvil og vantro.

Når en tar alle Guds bud for seg på denne måten, vil en se at ingen av dem bare krever én bestemt gjerning, eller legger beslag på én bestemt legemsdel. De krever hele mennesket.

Derfor sier Herren at den som er vred på sin neste, er en manndraper i Guds øyne. Og den som ser på en kvinne for å begjære henne, dømmes som en horkar, Mat 5.

Guds lov krever altså ikke bare bestemte gjerninger av oss. Den sier ikke bare hva vi skal gjøre og la være. Den sier først og fremst hvordan vi skal være. Også de ordene som handler om vår indre tilstand, hører inn under loven. Når jeg refses fordi jeg er lunken, hard, lettsindig, selvsikker, selvopptatt og treg til å lese og be, da er det loven som refser meg.

Og det er dette vårt indre liv Gud først ser etter. Jeg kan leve et ganske pent kristelig liv og gjøre mye godt. Jeg kan holde meg vekk fra det som er ondt. Men dersom jeg i mitt indre likevel slipper til tanker og begjær «som strider mot sjelen», da er jeg likevel dømt av Guds lov. Jeg er ikke bedre enn den som frekt og åpent utfører de samme syndene.

Og dersom jeg gjør det gode av tvang, drevet av lovens trusler eller løfter, da gjør jeg ikke en éneste gjerning som er god i Guds øyne.

Slik er Gud, og slik er hans hellige lov. For Guds lov er intet annet enn Guds hellighet, Guds natur og vilje, uttrykt i ord.

Slik som han er, vil han at vi skal være. Det han elsker skal vi elske. Det han hater skal vi hate. Gud kan ikke være fornøyd med at vi hater og forakter det han elsker. Heller ikke med at vi elsker det som han hater. Like lite som han kan forlikes med synden og ha omgang med djevelen, kan han tåle at vi gjør det.

Gud stiller seg selv fram som eksempel for oss. Han krever at vi skal være hellige og fullkomne som han selv. «Dere skal være hellige, for jeg er hellig», 3Mos 19:2. «Vær fullkomne, liksom deres himmelske Far er fullkommen», Mat 5:48.

Disse ordene er klare og tydelige. Og det må gå galt med de dårene som sier: Gud kan ikke kreve mer av oss enn vi kan greie. Hvis ikke Gud krever mer av oss enn det, da vil ikke «hver munn bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19. Og da hadde det ikke vært nødvendig for Kristus å dø for oss.

Til toppen 

 2. Lovens rette bruk

Loven har menneskene av naturen et visst kjennskap til. Evangeliet er den store hemmeligheten som er skjult for all fornuft.

Likevel blir loven misforstått og misbrukt, og det så grundig at både loven og evangeliet mister sin kraft, og sjelene går hjelpeløst fortapt.

Nå skal vi ta for oss lovens egentlige mål og mening. Vi skal vise dens rette og urette bruk. Dette er selve hovedsaken. Det er også det stridsspørsmålet som stadig dukker opp. Det vil løse mange knuter dersom en får tak i dette, og retter seg etter det. Og det er prøvesteinen som setter skille mellom rette og falske kristne.

Enhver forstår at det går galt med dem som forakter loven. Loven er Guds vilje, og den som forakter Guds vilje, forakter Gud. Og ingen kan finne noe løfte om at Gud vil være nådig mot dem som forakter ham.

Om du er syndig og har brutt Guds lov, er Guds nåde stor nok til å tilgi deg for Kristi skyld. Men dersom du forakter Guds vilje og ikke en gang prøver på å lyde ham, må du jo vite at du ikke er på veien til himmelen.

Vi må sannelig sette loven høyt og bruke den rett. For «vi vet at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis», 1Tim 1:8.

Hva er så lovens egentlige mening, mål og gjerning når det gjelder et menneskes frelse?

«Vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven» - men med hvilken hensikt? Jo, «for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud. Fordi intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd», Rom 3:19 flg.

Her sies det klart og enkelt nok. Her er det slått fast at Guds mening og hensikt med loven ikke var at verden gjennom den skulle bli hellig, rettferdig og frelst overfor Gud. Men ved loven skulle verden bli skyldig. Hver munn skulle bli lukket. Ved loven skulle det skapes erkjennelse av synd.

«Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større», Rom 5:20.

Paulus skriver om sine brødre etter kjødet, jødene, at «de har nidkjærhet for Gud». «De søkte rettferdighetens lov». Likevel har han en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte for deres skyld. Han ønsket at han selv var stengt ute fra samfunnet med Kristus, dersom de kunne ha fått hans plass.

Hva var feilen? De brukte ikke loven på rett måte. Når de leste loven lå det et dekke over øynene deres. De strevde med å bygge opp sin egen rettferdighet, Rom 9:2,3,31, 10:2,3, 2Kor 3:15.

De lot ikke loven dømme og knuse dem. Den fikk ikke drive dem til Kristus.

De gjorde loven til en frelsesvei.

Slik strevde jeg også. Jeg trodde at jeg nok en gang skulle lære å slutte å synde, dersom jeg bare tok loven alvorlig nok inn over hjertet mitt. «Synden skulle vel en gang ta slutt, i forbedringens ild brennes ut». Jeg oppfattet loven som om den var til for at jeg skulle kunne seire over synden og få ryddet den ut.

Men lovens egentlige gjerning og mål er å vekke synderen, knuse ham, og drive ham til Kristus, Gal 3:24. Loven er den Johannes som nok ikke døper med Ånd og ild, men ved omvendelsens dåp «bereder et velskikket folk for Herren». Loven er det fengslet hvor vi blir «holdt innestengt i varetekt inntil den tro som skulle komme, blir åpenbart», Gal 3:23.

Når loven blir misbrukt på den måten at hjertet ikke får erfare dens kraft til å knuse, da blir også både evangeliet og Kristus unyttig. For «de friske trenger ikke til lege, men de som har ondt». Bare de som er blitt syke gjennom lovens harde arbeid, vil ta imot evangeliet.

Men hva skal en salte, vekke og knuse med, når loven har mistet sin egg, og saltet sin kraft? Hva slags sår er det da evangeliet skal lege?

Nei, når Guds ord ikke lenger har noen kraft på et hjerte, da er mennesket redningsløst fortapt. Når verken loven eller evangeliet får gjøre sin gjerning, da er det ingen mulighet for frelse.

Vi skal se litt nærmere på hvordan det skjer at en gjør loven, og dermed alt Guds ord, til ingen nytte for seg selv.

Loven skulle fordømme oss og drive oss til Kristus. Men i stedet gjør vi den til frelsesvei. Og hvis loven skal bli veien til frelse, må vi også jevne ut og mildne Herrens bud og dommer. De må forandres slik at de passer til synderens evner, og helst også til hans meninger og smak.

En sier: Det der greier ingen dødelig menneske å gjøre. Derfor kan heller ikke Gud kreve dette. Gud kan jo ikke kreve mer enn vi kan greie.

Dette er grunnvillfarelsen. På denne måten kan ikke «hver munn bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19. Dersom et menneske kunne gjøre det Gud krevde av ham, da ville han jo ikke få en lukket munn. Da ville han ha noe å rose seg av overfor Gud.

Loven krever nettopp mer enn vi noen gang vil være i stand til å gjøre. Og den går uendelig mye lenger i sine krav, enn vi ville anse rimelig. Loven uttrykker Guds hellighet. Loven er Guds hellige vilje skrevet ned med menneskelige ord og i menneskets samvittighet. Så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt går det han krever i loven.

Loven sier til deg: Det der vil Gud. Og det og det vil han ikke. Og denne Guds vilje må kreve en stadig større rettferdighet av deg, helt til du er blitt så hellig som Gud selv. For det han ikke selv vil gjøre, vil han heller ikke at du skal gjøre. Han sier aldri: Det der vil jeg ikke, men siden du så gjerne vil det, skal du få lov.

Gud sier tvert imot: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.

Det er fordi loven ikke er noe annet enn Guds hellighet og Guds vilje, at den ikke kan forandres så mye som med en bokstav,  eller tilpasses den falne slekts skrøpelige tilstand. For da måtte det være slutt på Guds hellighet.

Men Gud er hellig. Og den som får nåde til å se inn i lovens hellighet på rett måte, kan ikke lenger håpe på å bli fullkommen for Gud. Hvordan skulle han kunne bli like hellig som Gud? Nei, han blir i stedet ydmyket og knust.

Den som håper å bli rettferdig for loven, har et «dekke» for øynene sine. Han er blind og vet ikke hva loven krever.

Til toppen 

3. Lovens forbannelse

Så sier du: En kan vel ikke bli som Gud, eller helt fullkommen. Men en skal selvsagt gjøre så godt en kan.

Det skal du ikke! Du skal gjøre alt - og fullkomment! Ellers er du fordømt. Loven sier: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10. «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10.

Men så sier du: Gud er jo nådig for Kristi skyld, så han tilgir meg, selv om jeg ikke kan gjøre alt?

Nei, Gud er ikke nådig mot noen som står i gjeld til loven. Det er noe ganske annet med dem som ved troen har Kristi rettferdighet. De har ikke den minste gjeld til loven. De har ved Kristus nettopp den rettferdighet som loven krever: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror», Rom 3:21 flg. «De er ikke under loven, men under nåden», Rom 6:14 flg.

Men den som er under loven, får ikke ettergitt det minste grann, som Herren selv sier så sterkt: Ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven skal forgå, Mat 5:18.

Å, for en farlig tilstand for din sjel, når du ikke vet at det er noen mennesker som er under loven, mens andre ikke er under loven, men under nåden! Rom 3:19, 6:14, 7:4,6.

Disse to slags mennesker lever under helt ulik dom. Vel er nåden i Kristus uendelig rik og stor. Men ikke det aller minste av den vil de få, de som lever under loven. «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Å overse dette er det aller farligste misbruk av loven. Det er å forkynne kjødets evangelium. En pruter på loven og jevner den ut. En trekker fra det som synderen synes er for strengt. En flytter målet så lavt ned at synderen er i stand til å rekke opp til det.

Så blir en selvtilfreds, egenrettferdig og sikker. På den måten får ikke loven utrette det den er bestemt til.

Lovens hensikt er å tukte, drive og knuse. Ikke for å legge oss under trelldoms åk, eller føre oss inn i fortvilelse. Men for å drive oss til Kristus, som er «lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Vi bryter også brodden av loven hvis vi gir oss til å håpe på at det skal nok bli bedre etter hvert. At det som ennå mangler på at loven er oppfylt, nok med Guds Ånds hjelp skal komme siden. Og når en omsider er kommet så langt at en har seiret, da først kan en ta imot Kristi fullbrakte verk.

Dette er et forferdelig spill fra djevelen. Tenk om du døde i natt! Da var du fordømt. For du er ennå ikke som du bør være!

Så sier du: Jeg har det håp til Gud at han ikke tar meg bort før jeg er ferdig til å møte ham.

Ja, det er vakre tanker du dermed har om Gud. Men hvor finner du det skrevet; at Gud skal vente med døden til du blir så hellig som loven krever? Da måtte du jo aldri dø.

Du snakker også om Guds Ånds hjelp. Men er du nå sikker på at ikke Den Hellige Ånd har gjort alt den på noen måte kan? Venter Gud med å virke på deg med sin Ånd, så feilen altså skulle ligge hos Gud? Er det ikke du som ikke har brukt hans nåde rett? Har du bedt om hans hjelp slik som du skulle, og våket og kjempet i hans kraft med det alvor som må til her?

Dersom du tenker over dette, vil du innse at du ikke har noe å vente på, som Gud ikke alt har gitt.

Da er jeg fortapt, sier du nå. Ja, det er det du er. Det var akkurat det loven ville vise deg, så du kunne lære å skynde deg, helt naken, til Jesus. Da behøver du ikke vente på noe som skal skje i framtiden. Guds rike er hos deg.

Akkurat den rettferdigheten loven krever, uten å kunne skaffe den, kan du nå med én gang motta på en annen vei: Ved troen på Jesus.

Til toppen 

4. Loven er en tuktemester

Vi må passe oss som for selve djevelen, for den bedragerske utleggelsen av loven; at vi selv skulle kunne oppfylle den.

Og vi må passe oss for den tanken at vi må bli fullkomne i oss selv for å bli frelst. For her ligger en Antikrist skjult, som vil gjøre Kristi blod til intet, og si at Kristi blod ikke er nok for oss. Og her lurer en snikmorder som vil føre sjelene i fordervelsen enten ved en falsk trøst, eller med en pinende trelldomsånd.

Jo hetere det er ved Sinai, desto bedre. Jo tydeligere og strengere Guds lovs åndelige krav får trenge inn på sjelene, jo før får de trøst, og det en ekte trøst. De blir fratatt den falske trøsten som de hadde i håpet om lovens rettferdighet. Så blir de nødt til å søke en annen mann, han som heter Jesus. Og da får de frelse og evig liv.

Men så hører vi innvendingene til dette: Når en dømmer så strengt, vil jo menneskene bare bli motløse og ute av stand til verken å finne trøst i ham, eller få kjærlighet til ham.

Men da må vi spørre: Skal vi begrense eller oppheve det Gud har talt? Hvem er du som våger å forfalske eller endre på Guds bud og dommer? Det synderen først og fremst trenger er slett ikke trøst og kjærlighet til Gud. Han trenger et sønderknust hjerte.

All den trøst en finner i lovens rettferdighet, er forbannet. Det er en falsk trøst. Det er denne trøsten som er veien til helvete. Den forfører sjelene til trelldom, egenrettferdighet og hykleri. Det er denne trøsten loven skal ta vekk!

Det er ingen bedre vei, og heller ingen kortere vei, til å gi sjelen en virkelig tørst, enn å holde fram loven så streng som den er. Jo før menneskene mister den trøsten deres egen rettferdighet kan gi dem, jo før tar de imot Kristi rettferdighet i evangeliet.

Når Johannes sa: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Øksen ligger allerede ved foten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden», - da senket han hjertets fjell og hauger.

Etterpå sa han: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Da hevet han dalene. På den måten ryddet han en jevn vei for Herren (Jes 40:3 flg, Mat 3:1 flg., Joh 1:29).

Til toppen 

5. Loven er syndens kraft

Lovens første og egentlige virkning er å drive synderen til ydmykhet og syndserkjennelse. Hvordan bør så denne erkjennelsen og skyldfølelsen være for å være riktig?

Det er ikke nok bare å kjenne til de syndige gjerningene og brudd på Guds lov som vi har gjort. Selv om du vet om dette, kan du likevel trøste deg med at du har jo en god vilje til å forbedre deg. Syndserkjennelsen skal være dyp og grundig. Du må kjenne roten og dypet av syndens fordervelse i deg. Du må kjenne hjertets dødelige selvsikkerhet, hykleriet, følelsesløsheten, hardheten og forakten for Gud.

Du må være en ulykkelig og fortapt synder.

Så lenge du ikke kjenner denne bermen på hjertebunnen, vil du leve i din egen rettferdighet og selvlagde frelsesvisshet. I hjertet ditt vil det alltid være dette: Jeg, jeg...vil, jeg skal, - du lever på. Du griper ikke Kristus og hviler i hans fullbrakte verk.

Det er sjelden en kommer til en grundig selverkjennelse straks en blir vakt. En bli nok forskrekket, men ikke hjelpeløs. En vet råd: Når jeg tar meg riktig sammen, skal jeg vel en gang komme så langt at jeg slutter å synde!

Ordet om at synden skulle bli stor, kan vel ikke bety annet enn at jeg skulle få en stor syndserkjennelse og følelse av sorg og anger over mine synder? Meningen kan vel ikke være at selve synden skulle bli verre i meg - den skulle vel heller ved budet bli mindre og mindre, mens bare den rette angeren ble større!

Ja, det ville være mer enn rimelig. Men Paulus sier noe ganske annet i Rom 7:7-11: «Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.

Men synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret og drepte meg ved det».

Disse ordene er klare og avgjørende. Uten lov er synden død. Ved budet blir den vekket til live. Loven blir syndens anledning til å virke all slags begjær i oss. Når synden er fri og ikke hindres av loven, da ligger det indre onde begjæret, den egentlige synden, mer doven, sovende og uvirksom på hjertedypet.

Når derimot loven kommer og vil gjøre motstand mot synden, da reiser den indre, skjulte ondskapen seg til kamp. Dermed blir den mer aktiv og mer åpenbar. Det er som et uskikkelig barn. Dets ondskap og stridige sinn blir opprørt og kommer til syne når en nekter barnet å få viljen sin. Når en setter en demning i elva, vokser den over breddene og flyter over.

Slik er det med synden og loven.

Paulus nekter altså bestemt at loven gjennom sitt forbud skulle ha kraft til å dempe begjæret og gjøre hjertet, viljen og lysten god. Tvert imot vekkes begjæret i hjertet opp i samme grad som loven forbyr det.

Nå vil Gud først og fremst at vårt indre menneske skal være godt og hellig. Han vil vi skal ha kjærlighet og lyst til det gode i hjertet. Det er selve livet og sjelen i hver god gjerning. Uten det er ingen gjerning god. Der den indre godheten mangler, der mangler alt godt. Slik ser Gud på det. For Gud ser til hjertet.

Når så det indre er blitt verre, så er den egentlige synden blitt verre. For hva betyr det vel å ofre bare hånden eller gjerningen til Gud, men samtidig ofre selve hjertet og viljen og lysten til synden? Det er å gi Gud skallet og gi synden kjernen, gi Gud agnene og gi synden kornet.

I tillegg kommer en ny synd som ikke en gang fantes før budet kom. En blir bitter på selve loven og inderlig lei av den. En sukker over den gode, hellige tuktemesteren, som over en undertrykker. Dermed knurrer en over Gud selv, som har gitt oss loven. En tenker på denne måten i hjertet: Hvis bare Gud ikke hadde gitt oss en slik lov! Hvorfor skulle Gud forby oss det og det? Hvorfor skulle vi ikke få være frie?

Dette er toppen av ondskap. En ikke bare begjærer det onde, men er bitter mot Gud og mot den hellige loven Gud har gitt oss.

Enhver oppriktig kristen kan bevitne at synden først virkelig satt inn i hjertet når budet ville hindre den. Akkurat når en ved Guds nåde ble vekket opp av syndens søvn, og begynte å arbeide med sin omvendelse for å bli frelst, ble en mer ulykkelig enn noen gang tidligere.

Når loven med sine bud og forbud anklaget og dømte i vårt indre, og vi satte oss de beste og varmeste forsetter, ble vi utsatt for synden som aldri før. Aldri hadde synden rast så voldsomt og iherdig i kjødet med lyster og begjær som da.

All den kristelighet vi i flere år har opparbeidet med omtanke og alvor, og som vi har elsket og voktet som vår mest dyrebare skatt, raser sammen. Overfor syndens storflom er den bare som en demning vi har bygd på sand med høy og strå. Vår rettferdighet er tapt. Vi synder i en grad som vi aldri før har syndet. Vi sukker og ber og reiser oss, men bare faller igjen.

Vi står der nakne, som et forskrekket og fortvilet vitne til all den jammerlige ulykke som ingen menneskelig kunst eller visdom kan rå med. Ikke en gang Guds lov kan hindre den. Det var jo akkurat Guds lov som fremkalte all denne forstyrrelsen.

  Til toppen

6. Ved loven kommer erkjennelse av synd

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død.

Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.

For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7:7 flg.

Legg merke til ordene: «Jeg er solgt til trell under synden. Jeg gjør ikke det jeg vil, men det som jeg hater, det gjør jeg». Det er dette vi må lære. Og når en ikke kan lære og tro det grundig nok bare ved hjelp av Ordet som sier oss dette klart og tydelig, må den bitre erfaringen lære oss det. Hvis Peter hadde trodd Jesu ord om hans svakhet like sterkt som han få timer etterpå fikk oppleve den, ville han unngått å måtte gråte så bittert.

Det er usigelig vanskelig for et menneske å bli avkledd og ydmyket. Det koster mange sørgelige erfaringer før en blir så overbevist om sin fortapte og fordømte tilstand at en ikke mer vil prøve å frelse seg selv, eller hjelpe til med sin frelse.

Så lenge en ennå har noe uprøvd, som en selv tror en kan gjøre eller bli, får ikke Kristus være vår Frelser. Så må en leve under lovens åk, ulykkelig og uhjulpet, til en har slitt seg ut og segner sammen under byrden. Først når en har måtte gi opp all tillit til sine egne anstrengelser, og faller sammen som en død foran Jesu føtter, kan det bli bedre med en.

Denne fortvilelsen er uhyre viktig. Og den ville utvikle seg den rette veien dersom vi var mer oppmerksomme på hvordan vi selv virkelig er, og tenkte på at Gud ser til hjertet.

Vi burde huske på at et menneske ikke kan kalles god når hånden tvinges til det gode bare av en fremmed kraft; loven. Mens det som er det viktigste i et menneske, hjertet, har lyst til synden.

Vi burde legge merke til at en reiser seg i sitt indre både mot tvangen, mot loven og mot Gud. Og vi burde merke oss at loven ikke kan ta dette ondet bort, men bare kan vekke det opp.

Dersom vi tenkte over dette, ville vi snart fortvile over både loven og oss selv. Vi ville anse det alt sammen for tap, det en kunne få til ved hjelp av loven, og ville gi oss helt og holdent inn under Guds dom. Da ville loven utrette det den er gitt til; at hver munn skulle bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.

Det er dette loven er satt til å virke. Når den har utrettet dette, krever Gud ikke noe mer av synderen enn at han, så fortapt og fordømt som han er, lar Kristi nåde som overrekkes ham, være nåde. Og tror og tar imot det som er skjedd i Kristus Jesus.

Dermed er alt i orden. Og Skriftens ord står fast: «Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!», Rom 5:20.

«Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.

«For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld», Rom 8:3.

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13.

Slik går det altså gjerne for seg når et menneske blir vakt: En skal omvende seg og slutte å synde. Så begynner strevet under loven. Og det hender at det lykkes ganske bra. Så lenge en bare ser på de ytre omstendighetene, og synes at en får det til med omvendelsen, vil en ha godt håp, og lever i sin egen rettferdighet. Men begynner en å se at Gud krever helliggjørelse i hjertet, og så prøver å få renset hjertet, da kommer en i knipe.

Du vil elske Gud over alle ting, men kjenner at du er kald og opptatt med avguder. Du vil be og kjempe alvorlig mot synden, men legger deg lettsindig i fanget på synden - uten kamp. Du kan ikke en gang angre synden og gråte over den. Da blir du forskrekket og sier: Jeg er fortapt! Jeg er forherdet! Jeg er en hykler! Jeg kjemper ikke alvorlig mot synden. Jeg angrer ikke.

Det var dette loven skulle virke. For hva er det du nå kjenner? Er det ikke hjertets kjødelige og selvlagde frelsesvisshet, hykleri, hardhet og altfor små tanker om Gud? Det var denne ondskapen loven skulle lære deg å kjenne. Og nå kan du ikke finne noen trøst, for det er jo forferdelig å være slik!

Men ville du ikke gjerne ha en sann syndserkjennelse? Jo, det var akkurat det du ville. Du ville gjerne ha erkjennelsen av fordervelsen i deg. Men selve fordervelsen ville du altså ikke ha - ! Og hvordan skulle så det kunne gå an? Det onde som du ikke har, trenger du ikke kjenne til. Men det du har, bør du vite om.

Nå synes du at du bare har synden, men ikke en gang noen følelse av den. Du ser synden, men føler ikke den anger og sorg over den som du skulle ha. Var det ikke akkurat denne følelsesløsheten du skulle kjenne? Og skulle du ikke akkurat miste all trøst du kunne finne hos deg selv, slik at du måtte til Kristus og finne all din trøst bare i ham?

Men nå er det ikke så lett å vende seg til ham. Det er så vanskelig å tro. Og så spørs det om du får nåde. Uten nåden er du fortapt med alt det som du har opplevd. Hvordan vil det gå?

Vi har nå sett det som er lovens viktigste hensikt (det som etter luthersk lære kalles lovens annet bruk).

Men loven har også den gode gjerning at mange ellers ugudelige mennesker av frykt for straffen holdes i tømme, og ikke som ville dyr forstyrrer ro og orden (lovens første bruk).

Og Guds barn har i loven en god og kjær veileder, og en klar tegning av det åndelige hus som bygges av tro og kjærlighet i hjertene deres (lovens tredje bruk).

Til toppen 

7. Misbruk av loven

Men om en nå har kunnskap både om den rette og urette bruken av loven, er det ennå ikke gitt at en dermed bruker den rett og virkelig unngår egenrettferdighetens fare.

Tross all deres erkjennelse av hva som er rett og galt, er det likevel utallige mennesker midt i kristenheten som gjør loven til sin frelsesvei. De innbiller seg at de er rette kristne bare de er aktive i en eller annen form for ytre eller indre lovens gjerninger.

De vet nok at fariseerne ikke var kristne. De tror Paulus’ lære om at ingen blir rettferdige ved lovens gjerninger, og de er slett ikke innstilt på å slå inn på den veien. Likevel er de kommet inn på den.

De ble vekket opp av den vanlige verdsligheten og begynte å søke frelsen. De leste Guds ord, de bad, de prøvde å bryte med syndens verden, de gjorde det som de etter Guds ord visste var riktig. Og det lyktes for dem. Det takket de Gud for, Luk 18:11. På denne måten fikk de fred.

Der er altså noen som er blitt bedre og bedre. De er fanget i den ulykkelige tilstanden at de har funnet trøst og fred i sin egen omvendelse. Hvordan kan dette ha seg?

De var kanskje aldri blitt virkelig vakt. De var bare overbevist om at den alminnelige brede verdens vei ikke fører til livet. Så slo de inn på en annen vei. Snart trodde de at når de nå vandret på en annen vei enn verden, så måtte vel alt også være riktig. De la vekk en hel del av verdens synder, og begynte å leve etter kristelige seder og skikker. Men de hørte ikke at Gud ransaker hjertet og krever lyst til det gode.

De forstod ikke hva gjenfødelse vil si, men nøyde seg med sin påtatte forbedring og kristelighet. Når de av og til ikke var tilfreds med sin forbedring, tenkte de straks: De kristne har alle sine feil, men Gud er jo nådig. Og de trodde selv at de ikke var under loven, men under nåden.

Dessuten pleide de «prute» og «handle» med loven. De sa at det og det kan jo ikke noe menneske holde. Det og det kan ikke Gud kreve. De staket selv ut sin himmelvei, og satte målet for sin hellighet så passe høyt at de ikke behøvde bli skyldige for Gud.

De kan nok ha forstått at lovens høyeste mål er å virke syndserkjennelse, anger og sønderknuselse. Men dette har de trodd de eide når de har kjent samvittighetsnød over en og annen synd - den samme nøden som også Kain hadde. Men hele tiden har de fremdeles alltid hatt en og annen god side, f.eks. en god vilje, eller et godt hjertelag. Dermed har det aldri kommet så langt at de med hele sitt vesen lå under Guds vrede og dom.

Dette er de klareste kjennetegnene på en falsk omvendelse. De har aldri helt mistet det gamle, falske håpet på Guds nåde. De er aldri kommet til kort med sin omvendelse, og ikke med hele sitt vesen blitt fordømt og satt fast under Guds dom.

Luther sier om dette: «Med en rett anger og bedrøvelse mener ikke Skriften en slik selvgjort tanke som en har kalt contritio og attritio, hel og halv anger. Den rette anger kommer når samvittigheten virkelig begynner å gnage og kvele deg, og hjertet for alvor frykter Guds vrede og dom.

Og det ikke bare for de åpenbare og grove syndene, men også for de sterke båndene du kjenner i deg: vantro, motstand overfor Gud og ulydighet mot ham. Det er som Paulus sier: «Kjødets attrå er fiendskap mot Gud», og alle slags lyster og begjær som du er skyldig i. Dermed har du fortjent Guds vrede, så du i all evighet burde vært kastet vekk fra hans ansikt og brenne i helvetes ild.

Denne anger og sorg over synden har ikke sin grunn bare i enkelte gjerninger som en har begått i strid med de ti bud. Da kunne det ennå finnes noe godt i oss. Din anger og sorg over synden må gjelde hele din person, hele ditt liv, hele ditt vesen og din natur.

Vel kan det begynne med anger over en enkelt synd, slik som da David ble refset for hor og mord. Men så går syndserkjennelsen over til å gjelde hele ditt liv og hjertets motiver. Som med et tordenslag blir du kastet ned fra himmelen, totalt overgitt til Guds vrede. Du ser at du er et helvetes barn. Hjertet ditt blir så forskrekket at det ikke finnes trøst eller hjelp for deg i hele verden».

Det er også en annen måte å gjøre loven til frelsesvei på. Noen ser at det mangler noe i deres omvendelse, men håper likevel stadig at de gjennom utholdende bønn og kamp nok en gang skal seire over det onde i dem. Og så bli i stand til å ta til seg nåden i Kristus.

Disse har ikke så lite kunnskap at de tror de kan bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, i alle fall ikke gjennom lovens ytre gjerninger. Men de tenker at Herren krever hjertet. Og kjærligheten, angeren, ydmykheten og bønnen er nok de offer som er velbehagelige for Gud. Så søker de gjennom disse åndelige lovgjerningene å bli velbehagelige for Gud. De vil ikke dette skal hete å søke rettferdighet gjennom loven, men kaller det bare for en rett omvendelse slik Gud krever.

Dermed har egenrettferdighetens smitte bare lagt seg på menneskets indre. Og de er blitt angrepet av en enda dypere og farligere sykdom.

Har da ikke Gud krevd dette indre: omvendelse, anger, kjærlighet, bønn? Jo. Og har han ikke også krevd de ytre gjerningene? Jo.

Men så søker de gjennom disse ytre eller indre lovgjerningene å bli velbehagelige for Gud. De gjør dem til frelsesvei. Selv om de ikke tror eller merker det selv, så er det det som skjer når dette er hjertets innstilling: Bare jeg kunne angre, be og elske rett - bare jeg ikke var så kald, så hard og livløs, så kunne jeg nok tro Gud var nådig mot meg. Slik har det stakkars hjertet sine innvendinger overfor Herren og mot hans nådige vilje med oss.

Guds hensikt med lovens krav var at du skulle erkjenne deg skyldig, spesielt i ditt indre. For det ytre livet kan en lettere få orden på. Men likevel vil du ha det til at du er velbehagelig for Gud etter ditt indre menneske. Er det da så underlig at du aldri eier noen sann fred, og aldri kommer til klarhet når det gjelder ditt gudsforhold?

Ulykkelig og fredløs vil du bare fortsatt bli kastet hit og dit så lenge du ikke vil la alt som i deg er, være fortapt og fordømt. Denne veien fører ikke fram. Du må ikke lykkes i dine anstrengelser med å bli rettferdig overfor loven.

Nei, «hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud». Ellers får ikke Kristus være den eneste frelser, og helt fortapte synderes Frelser. Ellers er Kristus død forgjeves, Gal 2:21.

Til toppen

8. Loven og helliggjørelsen

Vi må nevne ennå en skjebnesvanger feiltakelse når det gjelder synet på loven og dens kraft. Der er noen som vet godt at de ikke kan bli rettferdige overfor loven, men som likevel strever med å bli hellige gjennom den.

En hører titt en eller annen opplyst kristen sukke med et tungt og ulykkelig sinn: Å, jeg vet nok at intet kjød kan bli rettferdig for Gud gjennom lovgjerninger, men at Kristus alene er vår rettferdighet. Det står likevel også uttrykkelig i Bibelen at Kristus ikke bare er blitt vår rettferdighet, men også helliggjørelse. Og det står at uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Og jeg, elendige menneske, kan jo aldri ta loven inn over mitt hjerte så alvorlig som jeg burde når det gjelder min helliggjørelse. Jeg er så doven og treg. Å, om lovens hammer endelig en gang virkelig kunne knuse det harde hjertet mitt! Kunne jeg bare endelig en gang føle syndens bitterhet dypt nok, så skulle jeg vel lære å passe meg for synden!

Men dette er ikke noe annet enn den gamle, dype og grenseløse innbilningen om vår egen dugelighet. Legg bare merke til den forvirringen som rår i denne urolige sjelen. Samtidig som han nevner det herlige ordet om Kristus som Gud har gjort både til vår rettferdighet og helliggjørelse, så sukker han over at han nok ikke har følt lovens krav og fordømmelse sterkt nok. Det er tydelig at han mener han ikke burde tro så altfor mye på Kristus, men heller komme ned i en større frykt og syndenød, for så å bli hellig.

Kjære deg, legg merke til det som står skrevet! Det står ikke at loven, men at Kristus er den som Gud har gitt oss som vår rettferdighet og helliggjørelse. Kristus er ikke det samme som loven. Kristi nåde er noe annet enn lovens hammer og dens trusler og dom.

Kristus blir vår helliggjørelse når vi ved troen på ham og hans rettferdighet frigjøres fra lovens dom og den samvittighetskval som loven virker. Vi helliggjøres når vi får fred med Gud ved troen på syndenes forlatelse. I troens salige fred får vi barnekårets Ånd, som virker trang og lyst til å leve slik det er velbehagelig for Gud.

Nå gjør jeg ikke det gode fordi jeg tvinges og drives av lovens krav og trusler. Det er ikke den fordømmende følelsen av synd som driver meg. Nei, nå elsker jeg Gud og gjør hans vilje i frihet og glede.

Dette virker Kristus i hjertene våre ved troen. For Kristus er blitt vår rettferdighet og helliggjørelse. Loven virker ikke slik. Den er heller ikke gitt oss til dette. Dens mål er noe ganske annet. Den hisser opp og åpenbarer synden, Rom 7:7-11. Den kom til for at synden skulle bli stor, Rom 7:13.

Lovens mål er at hver munn skal bli lukket, og hele verden bli skyldig for Gud, Rom 3:19. Derfor kalles den for en bokstav som dreper. Den utfører fordømmelsens tjeneste, 2Kor 3. Den er et trelldoms åk og en tuktemester til Kristus, Gal 5:1, 3:24.

Alt dette kan loven utrette. Men ikke det som hører til helliggjørelsen, selve livet, lysten og kraften til det gode. Det har heller aldri vært meningen. For dersom det fantes en lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten sannelig av loven, Gal 3:21. Og da var Kristus død uten grunn.

Til toppen 

9. Loven og samvittigheten

Der er riktig nok en slags troshelter som burde angripes av loven i selve samvittigheten, så de kunne vekkes og knuses. Sterke, modige og lettsindige misbruker de nåden og evangeliet. De bekymrer seg aldri over sin synd. De forsvarer kjødets frihet ved å påberope seg evangelisk frihet.

De har en sterk tro som aldri anfektes. Men deres tro virker aldri noe som helst. Deres tro setter Ordet til side og røper at de er åndelig døde. De trenger å vekkes. Sikre i sin selvlagde frelsesvisshet lever de i sine synder. Loven har ennå ikke gjort sin gjerning hos dem. Derfor er de frie og fornøyde, mens de burde vært ydmyket og sønderknust.

Men skal da ikke også Guds rette barn ha noen nytte av loven? Jo, den er i aller høyeste grad til nytte for dem. Men den gjør ikke det du venter. Du tenker at skrekken for lovens dom i samvittigheten kan lære deg å hate synden og føre til større helliggjørelse. Men dette er aldri lovens gjerning når vi taler om virkelig helliggjørelse.

En kristen bruker loven aller best når han i sin samvittighet er mest fri fra lovens dom og trusler - når han er mest sikker og glad i troen, og mest anser Kristi rettferdighet tilstrekkelig for Gud. Da er hjertet hans varmest. Da er han mest barnlig takknemlig og villig til å gjøre Guds vilje. Da har han den reneste hensikt med å kunne være til behag for Gud.

Da er også loven en kjær veileder. Den verken driver, tvinger eller truer ham. Den gir ham ikke kraft. Men den blir til nytte for ham på samme måte som en tegning til et hus er nyttig for byggmesteren.

Og for det andre bruker et Guds barn loven best når han legger den på sitt kjød og sitt liv, og ikke på samvittigheten - ikke på spørsmålet om hvordan hans stilling er overfor Gud.

Han sier da til loven slik Luther pleide si det: «Når det gjelder min vandring i livet, da vil jeg gjerne høre og lyde dine bud. Men dersom du trenger deg inn i samvittigheten, eller inn i spørsmålet om hvordan jeg står for Gud, da vil jeg ikke høre på deg. Det er på forhånd en avgjort sak at jeg kommer til skamme og blir fordømt overfor loven. For å bestå for Gud har jeg derimot en annen rettferdighet.

Men så skal jeg jo alltid også være og gjøre noe. I dette vil jeg gjerne spørre deg til råds. Og jeg har en stri natur. Jeg har et hardt og ondt hjerte, et kjød som stadig strir mot Ånden. Kjødet må du hjelpe meg mot. Vær bissel og svøpe mot kjødet!»

Ved å bruke loven slik, blir en kristen holdt våken og virksom. Han blir bestandig fattig og sulten på åndelig mat. Så behøver han alltid Frelseren. Han trenger evangeliet og bønnen og nattverdbordet. Dette er en god og rett bruk av loven.

Men det er noe ganske annet når en fattig sjel sukker over sitt liv og sin skrøpelige helliggjørelse, og tenker: Kunne jeg bare legge loven på samvittigheten og føle syndens gru på rett måte! Da skulle jeg vel endelig en gang lære å passe meg for synden. Dette er villfarelse.

Det er egentlig bare på den måten loven ikke kan brukes. Dersom du var selvtilfreds, da kunne nok loven brukes til å ydmyke deg. Var du ved troen frigjort og glad, da kunne den også ydmyke deg, og samtidig tjene som rettesnor for kjødet og livet ditt.

Men som en dom i din samvittighet å kunne utrydde synden, det er en gjerning loven aldri er i stand til å gjøre. Den skal ikke virke helliggjørelse, kraft til det gode og et villig hjerte til å oppfylle Guds bud. Tvert imot. Den vekker og øker syndens begjær og kraft, og gjør hele mennesket mer svakt og syndig.

Det er ikke troen på Kristus som gjør deg ugudelig. Det er mangel på tro. Det hemmelige lovsinnet virker vrede, og hisser opp synden. For selv om du en gang er kommet til troen, vil likevel loven stadig trenge seg inn i din samvittighet. Den dømmer og anklager deg for dine feil og din urenhet, og gjør deg nedslitt og tungsindig. Den driver vekk troen og freden i Kristus. Og så har den igjen sin gamle kraft til å vekke opp synden.

Fikk du ikke kjenne, da du kom til troen, at du ble et nytt menneske, villig og satt i stand til å gjøre din fars vilje? Forbannet du ikke ettertrykkelig dine kjæreste og sterkeste synder? Løsnet ikke lenkene, så du med lyst og letthet gjorde det som før var umulig? Den samme troen har fremdeles den samme kraften.

Men hva utrettet loven når den bruste og brant så veldig i hjertet ditt? Var det ikke ved lovens gjerning du ble mer svak og syndig enn du noen gang hadde vært?

Var det ikke budet synden benyttet seg av, og virket all slags begjær i deg? Loven har fremdeles den samme kraften og virkningen som da. Så snart den kommer inn i samvittigheten, driver den bort troen og den barnlige tilliten til Kristus.

Til toppen 

10. Død for loven

Har du aldri forstått det vi skal lære av beretningen om da de fikk loven på Sinai? 2Mos 19.

Gud ga sin hellige lov under forferdelig torden og lyn, og mens en tung sky lå over fjellet. Det hørtes sterk basunlyd, så alt folket som var i leiren skalv. «Hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på fjellet i ild. Røken steg opp av det som av en smelteovn, og hele fjellet skalv. Basunens lyd økte og ble sterkere og sterkere», 2Mos 19:18-19.

Disse majestetiske tegn skulle vise hvor nidkjær Gud var for at menneskene skulle leve etter hans ord. «Hele folket så og hørte tordenen og lynene og basunlyden og fjellet i røk. Og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte», 2Mos 20:18.

Nå hadde loven forskrekket folket. Det manglet ikke på det. Men hva leser vi videre i det 32. kapitlet? Før Moses hadde kommet ned fra fjellet hadde folket alt laget en gullkalv og lot den være sin gud. Så lite maktet loven og forskrekkelsen ved Sinaifjellet å hellige hjertet. Den var ikke en gang i stand til å hindre synden i å bryte ut.

Dette er et tegn for alle tider på at det aldri var gitt noen lov som kunne gjøre levende.

Den bitreste syndenød og de groveste synder går ofte hånd i hånd med sitt sørgelig vekslende overtak: synde, forskrekkes, synde igjen, og igjen forskrekkes. Så synde igjen og forskrekkes igjen, gråte og engste seg. Men så like etterpå synde igjen. Slik foregår det under Sinaifjellet. Så lite er lovens hammer, trusler og skrekk i stand til å tvinge menneskehjertet til noen helliggjørelse.

Men nå er det ikke nok med at loven ikke makter å skape noen helliggjørelse. Paulus går så langt at han sier vi må være fri fra loven i samvittigheten, før helliggjørelsen kan begynne. Vi må være død fra loven: «Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud». «For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden». «Jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud», Rom 7:14, 6:14, Gal 2:19.

Vi er altså ved døden skilt fra loven, for at vi skal leve for Gud og bære frukt for Gud. Vi kan ikke leve for Gud og bære frukt for Gud før vi er døde for loven. Hvem skulle trodd det?

Jeg må altså ikke legge loven på samvittigheten for å kunne leve for Gud. Jeg må være så fri fra loven som en kvinne er fra mannen sin når han er død, Rom 7:1 flg.

Om jeg under loven kanskje kunne gjøre noen ytre gjerninger etter lovens bokstav, så gjør jeg dem ikke for Gud. Jeg gjør dem ikke for den gode Guds skyld, av kjærlighet og lyst til hans vilje. Jeg gjør dem tvert imot av frykt for lovens bud, trusler og løfter. Med all grunn kalles de for lovens gjerninger, fordi en har loven å takke for at en gjør dem, Gal 3:10.

Men dette er ingen helliggjørelse. Helliggjørelsen kommer gjennom troen, som Kristus sier: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15:4-5. Dette er meningen med Bibelens ord om at Kristus er blitt vår rettferdighet og helliggjørelse, 1Kor 1:30.

Til toppen 

11. Loven er nødvendig

En kunne gråte bittert når en tenker på at vakte mennesker som forsøker å gå inn gjennom den trange porten, ikke kommer inn fordi de føres vill av sitt eget hjerte og av falske lærere og skrifter. Loven hindres i å gjøre den gjerning den er sendt til. Og lovens rette og gjennomgripende verk i synderens hjerte er så nødvendig at all åndelig anstrengelse er nytteløs uten det. Uten dette lovens verk blir Kristus og hans fullbrakte verk uten frukt.

Noen kjenner bare sine gjerningssynder. De kjemper og strir mot synd i tanker, ord og gjerninger. Men lovens krav kommer ikke til i hjertet så de får synke ned i sin naturs urene sump, og virkelig komme i nød. Og dermed blir det bare en avstumpet hykleromvendelse.

De omvender seg nok. Men bare fra et mer løssluppent verdslig vesen og til sin egen rettferdighet. De blir fariseere - !

Det går like ens med den som kjenner både sin naturs ondskap og hjertets forderv, hvis han bare tyr til bønn, kamp og  avholdenhet. Dersom han ikke gir opp troen på å bli rettferdig gjennom alt dette, men håper og håper på seier, blir han aldri en rett kristen.

Han må, mens det akkurat står så ille til, komme til Kristus. Før han har oppnådd den seieren han har håpet på, må han få nåde. Mens han fremdeles ligger i sin elendighet, må han finne trøst og frelse i Jesus alene.

Hvis ikke, blir han bare en bedratt gjerningshelgen som alt har fått sin trøst i sin omvendelse og kristelighet. Eller han blir en motløs trell som gir opp det hele, og ender i fortvilelse og fortapelse.

Nå taler vi her om dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange port, men som ikke kan. Feilen er en av to. Enten vil de ikke ta imot åndelig veiledning. Eller de får ikke virkelig høre hva den rette omvendelse er.  De lærer ikke hva som er lovens rette mål og mening.

Luther sier: «Hva gjør da loven? På grunn av ondskapen i vår natur blir den en pådriver til synd. Den er syndens kraft, og virker vrede. Den gjør ingen hellig i hjertet, slik enkelte trosretninger påstår. I det ytre hindrer den vel enkelte ytre utslag av synd. Men dermed blir det heller ikke noe mer ut av det enn et hykleri for Gud. I hjertet skaper den så stor elendighet at en langt fra blir mer hellig, men bare verre enn før.

Denne sin naturlige virkning må loven utrette i hjertet ditt, dersom din omvendelse skal være sann. Det er ikke mer hellig og god du skal bli ved hjelp av budet. Det skal du bli ved en annen, han som døper med Den Hellige Ånd. Ved loven skal du bli skyldig og syndig, «overmåte syndig». Ellers kan du ikke lære å ta imot Kristus på rett vis, så du får et nytt liv i hjertet. «For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven». Og «da var Kristus død uten grunn», Gal 3:21, 2:21.

Loven gjør sin sanne gjerning når den kommer inn i hjertet. Men hvis den bare virker på det ytre, så kan du nok bli nokså kristelig i egne gjerninger og egen innbilning. Men det er fariseerens fromhet.

Slik var Paulus også før budet kom og lovens åndelige krav trengte inn i hjertet hans. Slik er også mange religiøse mennesker i dag. De holder på med loven som om en virkelig skulle bli mer hellig og god ved den, dersom en bare tok seg alvorlig sammen. De holder på å kjempe, be og håpe, uten å gi opp.

Men den rette omvendelsen går dypere. Den rører opp i hjertets ondskap, og gjør meg ikke bedre og bedre, men syndig. «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig». Jeg blir til skamme med alt det jeg foretar meg, og finner ingen trøst verken i meg selv eller i min omvendelse.

Da Kristus begynte sin gjerning, holdt han fram lovens åndelige krav så høyt at ikke noe menneske skulle kunne oppfylle det, Mat 5. En mann mente han hadde holdt loven. Men Kristus avslørte ham. Han gav ham et bud som ble umulig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige», Mat 19:21. Han hjalp ikke mannen til å finne trøst i sitt kristelige liv.

Når derfor noen sier at han vil omvende seg og bli hellig og god, da må vi svare: Ja, når du først blir en synder og ugudelig. Når du får se at du er fortapt, ussel, gjennomfordervet og ugudelig, da kan du i sannhet komme til troen på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Og så kan du bli hellig og god».

Luther sier til Davids 5. Salme: «Det er helt sikkert at den som vil bli rettferdig, hellig og god, først må bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, må først bli syk. Den som vil bli en rett, troende kristen, rettskaffen, god og gudfryktig, må først bli en dåraktig narr, en vantro, en djevelsk kjetter. Han må føle at han har et hjerte som er like fylt av synd og djevelsk sæd som en kjetter.

Paulus sier i 1Kor 3:18: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!» Så står dette uryggelig fast. Det er Guds uforanderlige vilje at det som er dårlig i verden vil han bruke til å skape vismenn, av ondskap skape hellige og gode, av synd rettferdige, av vanvidd kloke, av kjetteri troende, av djevleskikkelser gudfryktige.

Det betyr at mennesket får kjenne djevelens vesen i seg, så  det roper til Guds Sønn, som er kommet for å gjøre slutt på djevelens gjerninger, 1Joh 3:8.

Spør du hvordan dette kan skje, så er svaret dette: Du kan ikke bli den som du vil være i Kristus, før du først blir den i deg selv og for alle mennesker som han vil du skal være. Og han vil du, i deg selv og overfor alle mennesker, skal være den du virkelig er: En ond, elendig, djevelsk og vantro synder. Det er ditt navn, din tittel og verdighet. Du heter og er av naturen et vredens barn, Ef 2:3.

Dette er den rette ydmykhet og sakens sanne sammenheng. Hvis du har erfaring i dette, da er du i Guds øyne den som du vil være: hellig og god, oppriktig, rettskaffen og troende».

Men hvordan kan Luther si at den som i seg selv er blitt ugudelig, syndig og djevelsk, nå i Guds øyne er den han vil være, - hellig, god, rettskaffen, kjærlig og gudfryktig?

Nå er vi inne i det aller helligste. Jo, det går for seg på den måten Paulus forkynner: «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.

Nå kryper synderen til Kristi føtter og skjuler seg i hans rettferdighet. Nå har han ingen motstand mot Kristus lenger, men holder fast på ham som sin dyrebare forløser. Han takker for de smulene som blir kastet til hundene. Han er fornøyd med å hete en hund, bare han får forlatelse og nåde for sine synder. Han synes han kunne forgå av salig undring over at han som er så helt uverdig, skulle bli tilregnet hele Kristi fullbrakte verk.

Og akkurat dette var det Gud ville utrette med loven. Så vil han nå ikke lenger plage synderen. Han har nådd sitt mål. Nå skjenker han alt sammen for intet, hele Kristus med alt hans fullbrakte verk. Nå er den fattige synderen straks frelst og rik, og hellig i Guds øyne. Han kan rose seg av lovens oppfyllelse. Dette er nådens orden.

Nå kan den knuste, fattige synderen igjen løfte hodet.

Venn! Nå står Jesus Kristus så øm og kaller på deg: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Mat 11:28. Nå gjelder det å holde fornuftens øyne lukket, og kaste seg, som en er, i hans favn.

Så er du frelst som en brann ut av ilden. Du er renset i hans blod, rettferdig og salig. Nå forstår du ordet: «Kristus er lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.

Men loven har også sin gjerning å gjøre i den daglige omvendelse. Den skal vise det rettferdiggjorte og gjenfødte menneske hvordan det skal oppføre seg. Og når kjødet blir lettsindig eller tregt, skal loven tukte og dømme, slik at vi daglig må søke Kristus.

Til toppen 

12. Oppgjør med antinomistene

Her må vi peke på en villfarelse som på forskjellige tider og steder er dukket opp i landet vårt. Dette er noen som anser loven for å være overflødig og unyttig både ved omvendelsen og ved den daglige fornyelse. Vi kaller dem antinomister eller lovforkastere.

Vi har ikke den samme frykt som «Moses’ disipler» har. Både på Paulus’ tid og i dag sier de at vi avskaffer loven når vi forkaster lovens gjerninger som brukbare til rettferdiggjørelse.

Disse har aldri lært å skjelne mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, lov og evangelium, kjød og Ånd. Derfor synes de at Paulus snart er altfor evangelisk og setter døren til nådestolen altfor vid åpen, og snart tar det altfor nøye med kjødet og dømmer det som de synes er bra nok.

Antinomistene står for den motsatte ytterlighet. De tror og påstår at loven er unyttig når det gjelder omvendelsen. De tror det bare er evangeliet som virker på hjertene deres, aldri loven.

Dette er en stor og farlig villfarelse. Hva skulle vel nåden kunne virke der hvor ikke synden er kjent? Det som dømmer og refser synden, er loven, også om den taler gjennom Kristi sår. Loven virker oftest på en hemmelig måte vi ikke kjenner. Men det står fast at «Jeg kjente ikke synden uten ved loven», Rom 7:7.

Loven er nødvendig for å bli frelst. Den gir ikke liv, men den gjør at evangeliet gir liv. Loven er plogen, evangeliet er sæden. Veksten kommer ikke om en bare pløyer. Bare sæden gir vekst. Men pløyer en ikke jorda, blir sæden uten frukt. Den tørker inn på den tørre overflaten og blir spist opp av fuglene.

Så er det igjen andre som bare anser loven overflødig for dem som er født på ny. De har fått en villig ånd, de har loven skrevet i sitt hjerte, de trenger ikke noen ytre lov. Og de bruker bibelsteder som bevis for sitt syn, f.eks.: «Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», «dere er jo ikke under loven, men under nåden!» Du skal ikke binde samvittigheten med loven, sier de.

Til det må vi svare at dersom du er under nåden, og har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, da er din samvittighet fri. Men ikke ditt kjød. Det er aldri fritt fra loven. Og er ditt hjerte ikke rent for Gud, men du vil beholde en og annen synd ustraffet, da skal også din samvittighet være bundet. Ja, din sjel og ditt legeme skal være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. «Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø», Rom 8:13.

Men dersom du er en sann kristen, så er nok ånden villig og trenger ikke til å bli tuktet av loven. Men kjødet er skrøpelig, selvsikkert og ondt. Det må refses og tuktes, som Luther sier: «Bissel og pisk hører ikke til i brudekammeret, men i stallen hos asenet».

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk! La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet», Gal 5:1-13.