Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 10

Nådevalget

1. Hva menes med nådevalget?

Skriftens lære om forutbestemmelsen er blitt oppfattet høyst forskjellig. Rett forstått er det ikke noe som kan gi en så herlig og mektig trøst i syndenød og anfektelse som denne læren. Men blir den misforstått, kan den snart føre inn i likegyldighet og kjødelighet, eller i pine så den martrer sjelen og fører til fortvilelse.

Når en først har fått den rette forståelsen av vår evige utvelgelse i Kristus, vil en glede seg over denne skatten en har funnet, og undre seg over at en har vært så blind for denne store trøsten.

Det er så mange tanker og inntrykk som stadig gjør hjertet urolig og demper trøsten. Da er det så trygt og salig å få hvile sitt svake og urolige hjerte ved Guds evige nådevalg i Kristus. Når mange villfarende tanker og røster både i meg og utenfor meg fører meg inn i mørke og nød, da er det godt å kunne vende seg til Gud og be slik:

Du evige Far, du som har skapt verden, du menneskeslektens opphav og frelser, du som var, er og blir fra evighet til evighet - si meg hva du har besluttet når det gjelder vår frelse og salighet. Det er nemlig dette alt til sjuende og sist avhenger av. Min tro må finne ankergrunn i Guds evige vilje og rådslutning om vår frelse, i nådevalget.

Men hvordan skal vi kunne vite hva som bor i Guds hjertes dyp? Hva har han bestemt i sin evige rådslutning? Av meg selv kan jeg jo ikke vite noe om så høye og skjulte ting. Men Gud har selv fortalt oss det, og hvem andre skulle vi høre på i dette spørsmålet, enn Gud selv?

Derfor skal vi bare se etter hva Skriften sier, og be Gud om nåde til å se det og tro det. Så vil vi trygt gjenta det han har sagt først.

Nå taler Skriften om mange nådevalg som egentlig ikke angår vår frelse. Gud utvalgte Abraham og hans ætt til et spesielt eiendomsfolk. Her skulle Guds ord bevares og verdens frelser bli født.

I samme hensikt utvalgte Gud Jakob framfor Esau, og David og hans hus framfor Saul. Apostlene ble utvalgt til å være Jesu fremste vitner. Paulus ble utvalgt til å bære hans navn ut til hedningene. Men det vi skal tale om her, er Guds evige nådevalg til vår frelse.

Dette nådevalget omtales også i to betydninger i Skriften. Det er vanlig at en straks tenker på utvelgelse av bestemte mennesker til frelse. Og en har da lett for å befatte seg med ting som ligger for høyt. En svever omkring i skjulte hemmeligheter uten grunn og forankring.

Vi skal først se på den andre læren om nådevalget, som vi finner i Skriften. Så skal vi senere se hvordan vi på rett måte bør anvende læren om hvordan Gud på forhånd kjenner til alt,- også hvordan hvert menneske vil ta imot hans kall -, og hvordan den enkelte er utvalgt til frelse.

I Kristus er hele menneskeheten utvalgt til frelse. Dette er den altomfattende utvelgelsen. Paulus taler særlig klart om dette i Ef 1:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.

I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

I det siste verset må vi merke oss forskjellen mellom hans forsett og hans viljes råd. Etter hans forsett er hele menneskeslekten utvalgt i Kristus til frelse. Etter hans viljes råd er en bestemt vei til denne frelsen forkynt for menneskene. Han virker alt etter sin viljes råd.

Her ser vi Guds evige nådevalg.

Til toppen

2. Guds frie viljes råd

Gud er den ene vise, rettferdige og barmhjertige skaper og far for alt som heter barn i himmelen og på jorden. I sin evige allvitenhet forutså han hvordan det ville gå med hans mest fullkomne skapning, hans eget bilde, mennesket. Det ville trekke med seg hele slekten i et fall ut av sin uskyld, som det etter Guds vilje skulle ha beholdt ved tro og lydighet.

Han så hvordan det ville miste Guds bilde, og styrte seg ut i evig død og fordømmelse, gjennomtrengt av slangens gift, og solgt under synden.

Da besluttet han, før han lot menneskeslekten gå ut av sin skaperhånd, selv å ville sørge for dens frelse. Han ville gi slekten en mellommann, en stedfortreder, som i sin person skulle ha både menneskelig og guddommelig natur, sammensmeltet i uløselig forening.

Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.

Ikke en bokstav eller en tøddel av den guddommelige rettferdighets lov kunne bli ettergitt. Like umulig var det at den falne menneskeslekten kunne holde loven. Den kunne ikke gi noe den ikke lenger hadde; sann rettferdighet og hellighet.

Derfor måtte nå ett av to skje: Enten måtte Guds hensikt med at han skapte mennesket helt og holdent gis opp, og hans bilde og barn være fortapt for evig. Eller også måtte Gud selv finne et råd til frelse for menneskene.

Da forbarmet Gud seg over oss i sin grenseløse kjærlighet. Etter sin frie viljes råd, og til pris for sin nådes herlighet, bestemte han at hans egen elskede Sønn skulle bli vår frelser.

Han, Ordet som var Gud, og samtidig selvstendig person, elsket menneskene med samme barmhjertighet og kjærlighet som Faderen. Derfor ville han bli menneskenes bror og frelser. Han ville bli menneske. Som menneske ville han lide døden og oppfylle loven. Og dermed gjenopprette det som var tapt, gi oss vår uskyld tilbake og fornye Guds bilde i oss ved seg selv.

«Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Altså, liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Joh 3:16, Rom 5:18.

«Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus». «Og liksom vi har båret bildet av den jordiske, skal vi også bære bildet av den himmelske», 1Kor 15:22, 49.

Dette var Guds eget frie nådevalg etter hans egen viljes råd. Den elendighet vi var kommet i ved fallet, var, kan vi si, en tilfeldig anledning for Gud til å vise sin inderlige barmhjertighet mot menneskeslekten. Men vår elendighet var ikke årsak og grunn til at Gud forbarmet seg over oss. Englene som syndet var i like stor elendighet! Men englene tar han seg ikke av. Det er Abrahams ætt han tar seg av, Heb 2:16. Det var et nådevalg.

Gud var heller ikke forpliktet til å frelse oss fordi vi var bedratt av Satan. For menneskene hadde både lys og krefter nok til å gjøre motstand mot fristeren. De kjente Herrens dom: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø!» Det hadde vært like lett for dem å lyde, som å bryte sin Fars bud.

Den éneste grunnen til at vi er utvalgt, er Guds egen frie og uavhengige  kjærlighet. «Så høyt har Gud elsket verden». Uansett hvor en leter, kan en ikke finne noen annen grunn. Han elsket, derfor elsket han. Lenger kan vi ikke komme.

Slik beskriver også Gud seg selv i 2Mos 33:19: «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Og apostelen sier: «Han utvalgte oss i Kristus etter sin frie viljes råd».

Ingen ba ham, ingen fortjente det. Det var hans egen viljes bestemmelse.

Her er en gullgruve. Vår utvelgelse i Kristus til frelse er Guds egen frie beslutning, og hans egen gjerning etter hans viljes råd.

Det behaget ham, for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, fritt å bestemme at den falne menneskeslekten skulle være hans barn for Kristi skyld.

Hva skal en si til det? Når det behager Gud å gjøre noe, hvem kan da hindre ham? Hvem kan vel motstå hans vilje?

Du synes det er så altfor mye at du skal være Guds barn. Du er helt uverdig til det. Men hva vil du gjøre? Det er Guds egen viljes råd, og hva skal du si mot den? En gang bestemmer han seg for å skape verdener så mange som sanden. En annen gang bestemmer han å skape seg barn på jorden - og når de er falt i fiendens fristelse, å reise dem opp igjen ved en frelser. Ved en dyrkjøpt gjenløsning vil han gjøre dem til barn igjen, så fordervede og uverdige de enn er. Hva skal en si til det? Det er Guds viljes råd. Dette er nådevalgets veldige trøst.

Guds nåde og kjærlighet er fri og uavhengig av oss. Paulus viser dette når han i Rom 9:11-12 taler om utvelgelsen, og bruker Jakob og Esau som eksempler:

«Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne (Rebekka): Den eldste skal tjene den yngste».

Før vi ble skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, da vi verken hadde gjort ondt eller godt - valgte Gud oss ut i Kristus til hans barn og arvinger til den evige frelse.

Denne utvelgelsen er det kraftigste tordenslag fra himmelen mot alle gjerningers fortjeneste overfor Gud. Ved dette tordenslaget burde vi endelig en gang våkne opp fra vår evige innbilning om at Guds nåde skal være avhengig av oss, av vår kristelighet og våre gjerninger.

Han valgte oss ut i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da kommer vi for sent med alt vi måtte ha fortjent. Å, evige nåde!

Til toppen

3. Utvelgelsen i Kristus

Gud har utvalgt oss i Kristus. Gud er kjærlighet. Men han er ikke en slik kjærlighet som kunne overse syndene eller ettergi noe av sin hellige rettferdighets krav. Derfor besluttet han et råd som skulle tilfredsstille både rettferdigheten og barmhjertigheten. Det skulle skje ved en mann, slik at vi i ham skulle bli erklært hellige og ustraffelige for loven.

«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn». «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skal bli Guds rettferdighet i ham». «Han ble en forbannelse for oss,......for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Jesus Kristus», Rom 8:3, 2Kor 5:21, Gal 3:13-14.

Guds evige nådevalg grunner seg ikke på en kjærlighet hos Gud som ser gjennom fingrene med synden. Misgjerningene skulle sones, overtredelsene bli tatt bort, syndene forlates og en evig rettferdighet føres fram, Dan 9:24.

Nådevalget skulle enda mindre bero på vår egen fortjeneste og verdighet. For vi lå, som Skriften sier, i vårt blod da han som forbarmer seg gikk forbi og forbarmet seg over oss, Esek 16:6.

Nådevalget beror éne og alene på Kristus - han som er et bilde av Gud den usynlige, Guds evige, enbårne Sønn. Og samtidig Davids sønn, menneskesønnen, kvinnens sæd, den andre Adam.

Det kostet ham uhyre mye å vinne barneretten og arven tilbake for oss. Det kostet ham sterke skrik og tårer, svette og blod. Men han vant dermed en forløsning som gjelder evig hos Gud. Etter Guds evige rådslutning ble han gjort til synd for oss.

Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Ikke det aller minste av vårt uendelige skyldbrev fikk han ettergitt. Han måtte betale det alt sammen. Han utslettet skyldbrevet mot oss da han naglet det til korset.

På samme måte som våre synder var blitt Kristi egne, slik ble hans fortjeneste og rettferdighet vår. Han er «Herren, vår rettferdighet», Jer 23:6. Gud ser nå hele menneskeslekten innesluttet i Kristus, og derfor forsonet i Kristus. I Kristus rettferdig, i Kristus hellig og god.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt, Åp 13:8. Det er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskebarna som en forsonet Gud.

I inderlig barmhjertighet har han som en nådig far oppsøkt de tapte sønnene sine. Med kjærlighet har han omfavnet dem så snart de har kommet tilbake. Slik åpenbarte Gud seg allerede for Moses på fjellet da han viste ham Herrens herlighet: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd», 2Mos 34:6.

Dette er Guds altomfattende nådevalg i Kristus. Det gjelder alle mennesker på jorden. Etter Guds egen rådslutning er ingen utelukket. Gud vil at alle mennesker skal få evig liv.

Høytidelig forsikrer han: «Så sant jeg lever, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». «Han ville ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse». «Han er alle menneskers frelser». Derfor befaler han sine apostler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!», Esek 33:11, 1Tim 2:4, 2Pet 3:9, 1Tim 4:10, Mark 16:15.

Her er det ingen forskjell. Her er ikke noen bestemt person utvalgt, eller et bestemt folk eller en slekt. Denne utvelgelsen omfatter alle. Den omfatter alle slekter og alle mennesker - jøder, hedninger, kristne, katolikker, lutheranere. Her er alle mennesker med - onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, menn og kvinner.

Slik lød forkynnelsen av det evige nådevalget: «I din ætt - og dette er Kristus - skal alle jordens slekter velsignes», 1Mos 12:3, Gal 3:16.

Det at Gud har utvalgt oss i Kristus, betyr at vi bare i ham blir velbehagelige for Gud og utvalgt. «Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:12. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.

Derfor er det Guds viljes råd at alle skal omvende seg og tro på den enbårne Sønns navn. Og at alle som tar imot ham skal bli frelst. Men den som ikke har Sønnen og ikke tror på ham, skal bli fordømt.

Det er som Herren sier: «Jeg er døren», «jeg er veien», «ingen kommer til Faderen uten ved meg». «Han har utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt».

Vi må merke oss dette i ham - altså ikke utenfor ham. Gud har ingen forbindelse med oss uten i Kristus, sin elskede Sønn, som han gav oss til frelse, og som helliget seg for oss.

Til toppen

4. Har ikke pottemakeren makt over leiret?

Gud utenfor Kristus er ikke barmhjertig mot syndere, men strengt rettferdig etter sin hellige lov. Det er bare i Kristus han i nåde tar imot syndere. Den som vil ha Guds nåde og vennskap, kan ikke finne den noe annet sted enn i Kristus. Det var Guds viljes råd og evige forutbestemmelse.

Det er dette Paulus så sterkt understreker i det vanskelige 9. kapitlet av Romerbrevet, det som har vært vanskelig å fatte for mange. Vi skal gjennomgå dette kapitlet. Det er ett av de stedene i Skriften som taler mest utførlig om nådevalget. Men det skildres med ord som ofte er vanskelige for dem som ikke forstår dem.

Paulus begynner med å tolke sin sorg over Israels trass og forherdelse mot Guds råd til frelse. Han gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For «da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet».

Men deres anstrengelser hjalp dem ingen ting. Mot deres egenrettferdighet holder Paulus fram Guds frie og urokkelige utvelgelse. Denne utvelgelsen tilhørte også dem, v.9. Men de oppfattet den på kjødelig vis.

De regnet med at de helt sikkert ville nå fram til evig liv hos Gud. De var jo Abrahams barn og hadde både paktene og loven og gudstjenesten og løftene. Paulus vitner også om dem at de er nidkjære for Gud og strever etter rettferdighet. Likevel går de mot fortapelsen, fordi de ikke søker rettferdigheten overensstemmende med Guds råd.

Etter den pakten Gud hadde inngått med Israel, skulle løftets barn regnes til ætten, og ikke uten videre alle Abrahams kjødelige etterkommere, v.6-8.

I Abrahams ætt ser vi utvelgelsen klart. Blant Abrahams sønner valgte Gud ut løftets sønn, Isak, til arving. «I Isak skal det nevnes deg en ætt». Av Isaks sønner, Jakob og Esau, valgte Gud ut den yngste framfor den eldste til å arve løftet. Og det til og med før de var født og hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller, v.11.

«Hva skal vi da si? Er det vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over».

Når Gud er nådig mot en person, da får denne del i en uforskyldt forbarmelse. Og Gud gjør derfor ingen urett mot noen. Det er som Jesus lar vingårdsmannen svare ham som knurret over at de som var kommet i den ellevte time fikk like mye som dem som hadde båret dagens byrde og hete: «Venn, jeg gjør deg ingen urett! Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?»

Og han føyer til: «Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt», Mat 20.

Paulus trekker følgende konklusjon: «Så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud, som viser miskunn», v.16. Det hjelper ikke om en vil kjempe seg til frelsen ved å løpe en vei en selv finner for godt. Det avhenger av Guds frie utvelgelse hvem han vil frelse.

Dette er et ord som blir vanskelig og bekymrer mange. Men apostelen venter enda en stund før han løser gåten. Han bruker et nytt eksempel som passer enda bedre til å bekymre dem: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden».

«Altså, hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han». v.17-18.

Her vet Paulus at leserne vil reise seg i protest mot en slik hard tale: Du vil da si til meg: Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?, v.19.

Apostelen viker ikke en hårsbredd til siden, men svarer like urokkelig: «Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?» Det er som han vil si: Du skal være fornøyd enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse.

Kan noe være mer sønderknusende for den stolte egenrettferdigheten hos Adams barn? Og sannelig, hvis Gud ikke gir nåde, men bare gjengjelder oss etter fortjeneste, så har han rett til det. Han gjør ingen urett. Vi kan ikke svare ham ett til tusen om han vil gå i rette med oss.

Paulus bruker igjen Farao som eksempel. I stor tålmodighet tålte Gud dette vredens kar, som - utelukkende ved sin egen steile uvilje til å omvende seg - var dannet til undergang. Likevel gjorde Gud ikke brått slutt på denne hardnakkede fienden. Han ga ham sterke kall til omvendelse gjennom gjentatte formaninger, ved landeplager og undergjerninger. Men alt var forgjeves.

Og når Farao slik hadde forherdet hjertet sitt, da falt endelig rettferdighetens dom: «Jeg skal forherde Faraos hjerte», 2Mos 8:32, 7:3. Jeg skal gjøre ham til et tegn til advarsel for hele verden. Av det skal andre lære å frykte meg: Jeg vil vise min makt på deg, for at mitt navn kan bli forkynt over hele jorden. «Nettopp til dette oppreiste jeg deg». Eller kanskje riktigere oversatt: «Til det holder jeg deg stående», 2Mos 9:16. Jeg lar deg leve, og lar deg kjempe mot meg, for at jeg gjennom desto flere tegn og under kan vise min makt på deg.

Alt dette, sier apostelen, skjedde for at han også skulle kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet, v.23.

Dette er innholdet i de ordene om utvelgelsen som er mest egnet til å vekke alvorlig bekymring og ettertanke.

Til toppen 

5. Snublesteinen

I Rom 9:30-32 får vi løsningen på dette spørsmålet om utvelgelsen:

«Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen».

Her ser vi hva utvelgelsen gjør. Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes. Gud har utvalgt løftets sønn, ikke trellkvinnens.

Når så noen søker å oppnå Guds nåde med egne gjerninger og selvvalgt gudsdyrkelse, da må dette bli både vanskelig og umulig. Gud har valgt ut troens barn. Det hjelper ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da går det slik at den som virkelig strever etter rettferdighet, ikke oppnår rettferdighet. Og slik kan det også gå, at den som ikke strever etter å oppnå den, likevel får den når han tar imot den ved tro.

Den eldste sønnen, som i så mange år hadde tjent sin far og aldri hadde gjort imot hans bud, han fikk ikke et kje. Men den som hadde levd i synd, fikk gjøkalven når han vendte tilbake med sin skam, men tok imot nåden som nåde. De første blir de siste, og de siste de første.

Det er klart at en slik ordning må opprøre både himmel og jord. Det er alt annet enn underlig at de som har båret dagens byrde og hete, blir opprørt. Her har de speket kjødet sitt og vendt seg bort fra verdens lyster. De har slitt seg ut på å holde Guds bud og gjøre gode gjerninger. Likevel skal de til slutt se tollere og skjøger som levde livet i synden, komme før dem inn i himlenes rike!

De ser dem som levde vilt og fritt kan gå inn i evangeliets og troens frihet, fred og glede, og rose seg av barnekår og rettferdighet for Gud. De går med fine klær og ring. Men selv mangler de både rettferdigheten og frelsesvissheten, enda de har slitt seg ut i lang og alvorlig tjeneste!

Men hva hjelper det å knurre? Det var besluttet slik i Guds råd før verdens grunnvoll ble lagt. Det er ikke godt å kjempe mot Herren som bærer himmel og jord i sin hule hånd.

Han er altfor stor og sterk for oss, og det er han som har nøklene til døden og dødsriket. Han er den som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp. Han forbarmer seg over den han vil. Det beror altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud som viser miskunn, - hvem som skal bli frelst og få evig liv.

Han velger ut den han vil. Og nå har det behaget ham å velge ut dem som tror på hans Sønns navn. Ikke dem som selv vil fortjene himmelen. Dette er Guds evige utvelgelse.

Han har utvalgt oss i Kristus, bare i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt.

Den som ikke gir akt på utvelgelsen, men arbeider og springer og støter hodet mot murveggen der det ikke er noen dør, han kommer aldri igjennom. Om han har jaget aldri så alvorlig etter rettferdighet, vil han til sist få dette avvisende svaret: Ta ditt, det som du selv har fortjent, og gå!

Det høres kaldt og hardt ut, men er Skriftens klare budskap: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. For så mange som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 4:30, 3:10.

Gud har valgt oss ut i Kristus. Han har gitt sin Sønn til pine og død for å sone våre synder, og kjøpe frelse og evig liv tilbake til oss. Så er det da ingen ting, verken i himmelen eller på jorden, som gjelder for ham, uten hans enbårne Sønns blod og lydighet. Hans nidkjærhet for Sønnens ære brenner som en stor ild som fyller hele verden. Og den ilden vil brenne opp alt som reiser seg mot den, om det så var den aller største hellighet.

Kom aldri fram for Gud dersom det ikke skjer i hans elskede Sønns kledning! Ellers vil han bli en fortærende ild mot deg. Kom aldri til Gud i ditt eget navn! Prøv aldri å oppnå hans nåde uten i hans Sønn!

Du er kanskje alvorlig i din gudsfrykt. Du ber flittig og brennende. Syndene dine angrer du bittert, og våker og kjemper mot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er vel og bra. Men - gjør og vær dette og ennå mer, og du vil likevel bli fordømt.

Det hjelper ikke så lenge ikke alt dette er blitt bare tap og skrap for deg, og Kristus, bare Kristus, er blitt hele din rettferdighet og trøst.

Dette er det viktigste vi må vite om utvelgelsen. Og dette er hovedbudskapet i Rom 9. Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, Kristus og ikke oss, Kristi fortjeneste og ikke vår.

Her er ikke greker og jøde, omskjærelse eller forhud, men Kristus er alt og i alle. Bare i ham er vi velbehagelige for Gud. I ham er vi utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt. Amen.

Til toppen 

6. Guds forutviten og forutbestemmelse

Etter Guds hjertes vilje og rådslutning utvalgte han i Kristus menneskeslekten til frelse og evig liv. Dette er Guds allmenne nådevalg som alle mennesker er innesluttet i. Vi har skjelnet mellom dette og Guds frie viljes råd.

Ved sitt råd fastsatte han en bestemt vei til å få del i det evige liv. Og veien er troen på Jesus Kristus. Også dette Guds viljes råd hører til hans allmenne nådevalg. For her er ikke jøde eller greker, omskjærelse eller forhud.

Men menneskene stiller seg forskjellig til dette Guds råd til frelse. Og da taler vi om et særskilt og personlig nådevalg. Ved det er bestemte mennesker valgt ut til frelse og evig liv, mens andre allerede er dømt til den evige død.

Også dette særskilte nådevalget er evig. Det bygger på Guds forutviten. Han har fra evighet sett hvordan hver og en ville stille seg til den kallende nåden. Han har skrevet alle våre dager i sin bok før en av dem var kommet, Sal 139:16.

Denne Guds forutviten og det særskilte nådevalget taler Paulus om i Rom 8:28-30: «Vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.

For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.

Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort».

Gud har ikke bestemt at noen skal få evig liv, og andre skal gå fortapt, uten å se etter hvordan menneskene stilte seg til nådekallet. Skriften er full av klare vitnesbyrd om at Gud ikke vil at noen synder skal dø, men at alle skal omvende seg og leve.

Men i sin evige rådslutning har han bestemt at menneskene skulle få en prøve, og velge mellom livet og døden. Gjennom Adams fall har de riktignok for bestandig mistet den fulle friheten, slik at de ikke lenger er i stand til å holde Guds lov og flykte fra synden. De er kjødelige, solgt under synden.

Men ved det nye prøvetreet, Kristus, skal menneskene nå stilles på prøve. Det skjer når Ånden kaller oss til nådens bryllup. Innbydelsen sendes ut: Kom! For nå er det ferdig.

Hvis så de innbudte bare vender seg vekk, og går til sin åker eller sitt kjøpmannskap, da faller dommen: «Sannelig, ingen av disse skal smake mitt festmåltid!», Luk 14:24.

Den varme forbederen ber for det treet som vingårdsmannen forgjeves har lett etter frukt på: «La det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned», Luk 13:8-9.

Disse Herrens ord synes å tyde på at den avgjørende dommen ikke faller før kallet er sendt ut og han har stelt omhyggelig med treet. Gjennom nådekallet blir mennesket satt i stand til det som det ellers ikke kunne; å velge mellom livet og døden. Her avgjøres det evige ve og vel.

I sin evige allvitenhet har Herren forutsett hvem som vil ta imot nåden, sier Paulus. Han taler om dem som han forut kjente, forut visste om, eller forut så. Etter dette kjennskapet har han alt fra evighet av forut bestemt dem til å bli likedannet med hans Sønns bilde, v.29. Han handler så med dem etter nådens orden. Først kaller han dem, så rettferdiggjør, og til sist herliggjør han dem.

Dette er en evig trøst. Guds visste hvem som ville ta imot nåden og være lydige mot evangeliet. Dem har han så fra evighet av bestemt til å arve riket. Han har utvalgt dem og skal ikke glemme dem. Han har bestemt å kalle dem og føre dem til sitt herlige rike.

De skal aldri i evighet fortapes. Ingen skal kunne skille dem fra Kristi kjærlighet, verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt. Ingen ting skal kunne skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Til toppen 

7. Mange er kalt, men få er utvalgt

Men hva menes det da med at mange er kalt, som ikke er utvalgt? Hvorfor har Gud kalt slike som han så ikke ville bli stående i sannheten, eller som slett ikke ville ta imot den?

Det er jo noen som bare holder ut en viss tid, men i prøvelsene faller de fra. Og Jesus taler om et hus hvor den onde ånden var drevet ut, men så kommer tilbake igjen. Og når den finner huset feid og pyntet, går den igjen inn og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og det siste blir verre enn det første!

Paulus bruker Farao som eksempel. Og de som faller fra, skal bli eksempler til skrekk og advarsel. Av det skal vi lære å frykte Herren, og vokte oss for selvsikkerhet og lettsindighet.

Gud regjerer ikke menneskets ånd med sin allmakt. Han hersker over menneskeånden med nådens midler, med sannhetens våpen, med ord og eksempler som virker på forstand og på vilje.

Det skal også finnes eksempler på slike som er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, men på ny har korsfestet Guds Sønn for seg og gjort ham til spott. Dermed har de fullbyrdet den synden mot Den Hellige Ånd som gjør at de umulig igjen kan fornyes til omvendelse, Heb 6.

Så skal vi da lære å frykte Herren som en hellig Gud. Han lar seg ikke spotte. Han er like stor i straffende rettferdighet som i nåde og barmhjertighet.

Slik må vi også forstå det når apostelen sier: «Hvem han vil, den forherder han», Rom 9:18. Og Kristi ord: Ingen kjenner Faderen eller Sønnen uten den som Sønnen vil åpenbare det for, Mat 11:27.

En kan spørre: Altså vil han ikke åpenbare det for alle? Men Kristus forklarer selv i samme kapittel hvem han ikke vil åpenbare det for: «Jeg priser deg, Far, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige».

Det er ingen bestemte personer som Herrens vilje sikter til. Men det er et bestemt forhold til sannheten!

Med «vise og forstandige» menes de selvkloke og innbilske, som ikke vil la seg overbevise og bli lært av Herren. De reiser seg mot sannheten, og vil selv være herrer. De forkaster både hans advarsler og hans nåde. Det er disse han ikke vil åpenbare det for.

Ut fra sitt hjertes vilje og vesen brenner Herren av kjærlig nidkjærhet, og det er ikke noe han heller vil enn at Farao ydmyker seg under Guds veldige hånd.

Han vil at de vise og forstandige skal bli som barn overfor ham, og ta imot sannheten så han kan få gjøre vel imot dem. Men etter sin viljes råd kan han ikke bruke sin allmakt på menneskets ånd. Når det ikke vil høre hans ord og bøye seg for ham, da krever Guds rettferdighet at forherdelsens dom rammer mennesket. Det skal være til straff for den gjenstridige og til advarsel for andre.

Den som bevisst og med overlegg står imot Herrens vilje og råd, og forherder hjertet mot alle advarsler, den vil han forherde.

Dette er bakgrunnen for Frelserens gråt over Jerusalem: «Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som blir sendt til deg. Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke», Luk 13:34.

Legg nøye merke til: Jeg ville, - men dere ville ikke. Hjertet hans blør og øyet gråter. Men dommen kan ikke forandres.

Hvor uhyggelig er ikke da den tanken at Gud uten hensyn til menneskenes holdning, skulle ha bestemt at enkelte skulle gå evig fortapt! Det er en hedensk innstilling at Gud ikke skulle mene evangeliets alt- og alle- omfattende innbydelse alvorlig.

Han mener det når han sier: Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! Den som tørster, han får komme, og den som vil, han får ta livsens vann uforskyldt!

Skulle han da likevel, etter en spesiell hemmelig rådslutning, ha bestemt at noen skulle gå fortapt? Skulle han liksom si ved seg selv: Jeg skal nok innby deg. Rent utvortes skal jeg kalle dem alle til å få del i mitt rike. Men i mitt hjerte tenker jeg ikke slik på alle. Det er min vilje at de fleste av dem som jeg kaller ved Ordet, verken skal bli opplyst eller omvendt. Men at de skal bli fordømt til evig tid. Det er min hemmelige vilje, selv om det er noe annet jeg lar bli forkynt.

Dette ville jo være å gjøre Gud til en løgner. Og må Gud bevare oss fra noe slikt! Her ser vi hvor viktig det er å understreke uttrykket: forut kjente, og å vite hva som menes med dette uttrykket.

Dette er det viktigste av det Ordet lærer oss om nådevalget. En kan vel ennå kjenne på mange uløste spørsmål i denne dype saken. Djevelen kan anfekte oss på det mest forferdelige med spørsmålet om jeg egentlig er forutbestemt og forutsett til evig liv. Og en kan studere på hva Gud mener når det gjelder hedningene som ikke har Ordet.

Men den som ikke vil bli fanget i djevelens snare, skal vokte seg her. Gud har åpenbart for oss alt det som er nødvendig for å få evig liv, og verken mer eller mindre. Ta det til hjertet, følg det, men vokt deg så for å forske på det som Gud ikke har åpenbart.

Den gamle slangen kan også i dag vekke lysten til kunnskapens tre. Da får vi det så travelt med å granske Guds skjulte hemmeligheter. Men bare pass deg! Følg ikke slangens anvisninger! Han vil forføre deg, og vende sinnet ditt bort fra det du trenger å leve på. Slik gjorde han med Eva. Du spiser døden i deg på kunnskapens tre.

Når en nysgjerrig mann spurte Jesus om det var mange eller få som ble frelst, fikk han dette avvisende svaret: Strid for å komme inn gjennom den trange port! 

Luther sier i fortalen til Romerbrevet: «Det er noen nysgjerrige ånder som bruker sin forstand til å utforske Guds forsyn og slike ting. Med det ødelegger de seg selv, så de enten mister håpet, eller lar alt drive for vær og vind.

Følg du dette brevs orden. Først må du bli opptatt med Kristus og hans evangelium, så du kan kjenne din synd og din nåde. Så må du stride mot synden. Det er dette de sju første kapitlene (i Romerbrevet) taler om.

Når du så under kors og anfektelse er kommet til det åttende kapitlet, så skal dette sammen med de tre følgende kapitlene gi deg den rette lære om Guds forsyn og om nådevalget. Og du skal finne den store trøsten som er gjemt her».

Kristus, Guds enbårne Sønn som er i Faderens skjød, han har åpenbart for oss sin himmelske Fars vilje og vår utvelgelse til det evige liv. Det har han gjort med disse ordene: «Omvend dere og tro evangeliet». «Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, han blir frelst». «Dette er min Fars vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv».

Dette er visst og sant. Dette er veien. Gå den, og vik ikke av verken til høyre eller til venstre!