Bruk denne Tilbake knappen!

Kapittel 1

Kristi rike er syndsforlatelsens rike

1. Gud vil gjerne tilgi synd

«Min synd står alltid for meg. Å, om jeg bare visste at Gud har tilgitt meg all min synd og gitt meg sin nåde! Syndene mine er så mange, så store, så stygge, og de sitter så fast. Jeg kan ikke åpne opp hjertet mitt for noen. Å, den som eide Guds nåde og hadde visshet om dette!»

Slike sukk ligger i mange flere hjerter enn vi aner. Og dette gjelder ikke utelukkende dem som ennå bare er vekket opp, men aldri har begynt å tro. Også Guds barn kjenner det ofte slik, for det blir ingen slutt på synder og fall.

Hva sier så Gud til dette? Kan denne byrden bli tatt vekk? Vil Gud tilgi synd? Hva sier han selv, han som har dommen i sin makt? Hva sier han som på den siste dag skal dømme alle, og som alt nå feller dommen over alle syndere?

Så sier Herren: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges dø? - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?». «Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt». «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Esek 18:23, Åp 21:6, Jes 1:18

«Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu». «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!» Jes 43:24-25, 44:22

Her ser vi da at den store, barmhjertige Gud vil forlate synd. Han vil forlate hvert éneste menneskes synder. Han vil forlate de største og verste syndene. Vi ser at det er en stor og betingelsesløs beslutning med allmenn gyldighet, som Gud i sin allmektige rådslutning har gjort, - at den som vil, skal få syndenes forlatelse ved hans Sønns navn, (Apg 10:43).

Hver éneste en som i sin syndenød vender seg til Kristus, skal ikke gå fortapt, men arve evig liv. Ja, han skal være like sikker og trygg på det, som på at Gud lever og ikke kan lyve. «Så sant jeg lever», sier Herren.

Det at Gud ønsker å gi syndenes forlatelse til hver éneste en, er så sikkert og visst at ingen ting i hele verden er så sikkert. For ingen ting er så umulig som at Gud skulle lyve. Alt det jeg er, det jeg gjør og det jeg kjenner, er alt sammen derimot bare uvisshet og løgn. Mot Guds sannhet er det som en flytende veske, og som damp mot et stort, høyt fjell. Og disse ordene som vi just har lest, er talt av den allmektige, himmelens og jordens Herre.

Men det at Gud har en alvorlig vilje til å forlate alle synder, det har han ikke vist oss bare med ord. Han har også med stor kraft bevist det i gjerning. Den evige rettferdigheten kunne ikke uten videre gå med på å ettergi syndene. For ikke en éneste bokstav eller tøddel i loven kunne bli til intet. Og det stod fast at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Heb 9:22.

Da gikk den barmhjertige Gud, drevet av ufattelig kjærlighet til sine ulykkelige, falne mennesker på jorden, så langt at han selv gav offeret for syndene. «Hvor er lammet til brennofferet? Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!» «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham». «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd». Dette er grunnen til at Gud kan forlate synden, og også det sterkeste bevis på hvor alvorlig og brennende Guds vilje er til å forlate.

I sin barmhjertighet har Gud ordnet det slik at vi ikke selv skulle behøve å fortjene nåden. «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. Han vil gi oss alt for intet. Syndene våre blir forlatt for intet.

Men, nei - det skjer ikke for intet. Løsepengen var høy. Det har kostet vår kjære Frelser hans liv og blod. Det er som han selv sier: «Du har bare trettet meg med dine synder og voldt meg møye med dine misgjerninger». «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Det er grunnen til at Gud kan tilgi så grenseløst.

Det er også det største beviset på at Gud har en brennende trang og lyst til å forlate syndene, når han selv har gitt et så uendelig dyrt offer. Å, du forferdelige vantro - du forblindede hjertes mørke, som gjør at vi ikke ser alt dette!

Vi kan tro at Guds Sønn på grunn av den samme brennende kjærligheten blir et menneskebarn, født i en krybbe. I mer enn tretti år gikk han rundt på jorden under fattigdom og forakt. Han lider, han svetter blod, han hudstrykes, korsfestes og dør. Dette gjør han for å vinne seieren som gir oss nåden. Og han gjør det for en grufullt syndig og ond hær av fiender.

Alt dette kan vi tro. Men når vi endelig har fått se våre synder, og begynner å søke hans nåde, da kan vi ikke tro han vil forlate oss syndene våre. Da arbeider og kjemper vi i bønn for å påvirke ham - påvirke ham til å forlate. Vi vil påvirke ham som har vist at han brant av kjærlighet til oss mens vi ennå var hans uforlikte syndere, som står der uten noe skyldoffer å bringe fram for ham. Å, som vantroen og mørket hindrer oss i å se Herrens herlighet!

Vi burde lett kunne regne ut at når Gud gir oss sin enbårne Sønn til skyldoffer, da må det være om å gjøre for ham å forlate synder. Forsoningen skjedde jo ikke for gode og hellige barn, men for virkelige syndere, for verden.

Da kan det ikke være det han er opptatt med; å se etter hva vi har fortjent, og gjøre med oss etter våre synder. Det må virkelig være hans fulle alvor at han vil forlate syndene. For «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham», Joh 3:17.

En annen ting er det at den som ikke vil ha barmhjertighet, må ha vreden. Den som ikke vil bli kvitt sin synd, men vil bli i sine synder, i tjeneste for verden og djevelen, han må bli under fordømmelsen.

Slik er det også med den som nok kan være vakt og er urolig for sin sjel, men ikke vil vende seg til Guds Sønn. For «den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», Joh 3:36.

Men «den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livsens vann uforskyldt!» Åp 22:17.

Til toppen 

2. I Kristi soningsverk er det syndsforlatelse for alle

Men når nå likevel ikke alle blir frelst, hvordan kan jeg da vite at jeg har forlatelse og nåde hos Gud?

Du må begynne med å tro på Gud og hans ord. Du må høre, tro og ta imot den nåden som alle har, også de vantro. Så får du en nåde som ikke alle har.

Men hva er det for en nåde som alle har, også de vantro?

De har en forsonet Gud. De har en syndsforlatelse som Kristus ved sitt soningsverk har lagt ferdig for alle. Den ligger og venter bare på at de skal komme og ta imot den.

Hva er det da som ikke alle har?

Ikke alle har et hjerte som er forlikt med Gud, og en tro som tar imot syndsforlatelsen og lever i Gud.

Hvor finner jeg dette i Bibelen?

Det står i 2Kor 5:19-20: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!». Og: «Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender», Rom 5:10. «I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse», Kol 1:14. «Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag», Sak 3:9. «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss», Gal 3:13.

Dette er Skriftens klare tale. Her står det uttrykkelig at Gud i Kristus forlikte med seg selv ikke bare dem som tror, men «verden». Og det står at denne forsoningen innebar og medførte at han ikke tilregner dem syndene deres.

Legg merke til at dette skjedde i Kristus, ikke i vår omvendelse.

Og nå formaner han så menneskene: «La dere forlike med Gud!» Dette er alt det som nå skal skje.

Det står at forløsningen som skjedde ved Kristi blod var det samme som syndenes forlatelse. Syndene ble utslettet på en éneste dag, nemlig da innskriften ble risset inn på den dyrebare steinen, hjørnesteinen.

Det står at vi av Kristus ble kjøpt fri fra lovens forbannelse, på den dagen og det tidspunkt da han ble en forbannelse for oss. Og det skjedde da han hang på korset.

Å, hvor forferdelig det er at verden ikke vet hva som er skjedd! At den ikke kjenner vår slekts historie; ikke vet at menneskeslekten også én gang er blitt frikjøpt og forløst fra alle synder, fra døden og djevelens vold, like sikkert som at den én gang har falt i synd.

Til toppen 

3. Hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse

Denne syndsforlatelse og forløsning som er nevnt her, ligger ferdig for hvert éneste menneske, både fromme og ugudelige, troende og vantro. Uansett hvordan du så er, skal du vite at din synd er sonet i Kristus. Dersom du vil komme til Gud, bli hans barn og eie hans nåde, så er det ingen hindring. Du kan komme når som helst.

Herren sier dette, som også gjelder deg: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut», Joh 6:37. Her er ingen unntatt. «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom 10:13. Hvem som helst, den som vil, hver og en, om dine synder er som purpur - slik lyder den store, barmhjertige Herrens egne ord.

Når da noen kommer i nød over sine synder, og aldri kan få visshet om at de har fått syndenes forlatelse, så er feilen den at de ikke tror Gud. De anser ikke Gud for å være sannferdig, og vil ikke legge merke til hva Kristus har gjort. De gjør Gud til en løgner. Og det er forferdelig.

Men dersom noen gjerne vil tro Gud på hans ord, men likevel ikke kan få det inn i hjertet, så vil Gud snart gi dem troens gave. De vil få vitnesbyrdet i seg selv om at alle deres synder virkelig er tatt bort. De vil få visshet om at de er ikledd hele Kristi rettferdighet, og vite at de er Guds elskede barn.

Og med dette er vi kommet til det punktet i et menneskes liv da en trenger å lære at

Kristi rike er syndsforlatelsens rike.

Nå begynner for alvor kampen mellom fornuften og følelsene på den ene siden, og Ordet og troen på den andre. Jeg kan lett nok tro jeg har fått nåde for gamle synder. Men jeg blir helt sønderknust når jeg innser at jeg fremdeles blir så svak at jeg synder og faller, - og så likevel skal tro nåden.

Jeg har jo mottatt Guds nåde for alle mine synder. Og likevel synder jeg på ny. Så titt har jeg fått forlatelse, og likevel faller jeg. Jeg er syndens trell. Her blir det kamp på liv og død. Mange opplever skibbrudd i troen. De kan ikke holde ut når de gjør så sørgelige erfaringer.

Noen griper til den utvei å bagatellisere synden. De tror Kristus og Belial kan forenes. Så går de lettsindig i syndens tjeneste, - og sovner. Andre mister fullstendig motet. De kaster all trøst fra seg, gir seg over, og lar seg drive for vær og vind.

Feilen er i begge tilfellene at de ikke er opptatt med å få det rette kjennskap til evangeliet. For jeg må virkelig være godt væpnet med rettferds våpen på høyre og venstre side. Jeg må ikke slappe av i kampen mot synden, og ikke stoppe opp i det å bli fri fra den. Unnskylder jeg synden og begynner å følge den, da har jeg alt kommet vekk fra troen.

For troen og en god samvittighet kan vi ikke beholde, samtidig som vi forsvarer en éneste synd. Gud kan aldri gå sammen med synden. Så lenge jeg i en sann tro er forenet med Gud, må jeg ligge i en konstant krig mot synden.

Dersom jeg slutter å tro på forlatelsen, har jeg også mistet alt. Men det å kunne fortsette å tro nåden, er en ganske vanskelig sak.

Jeg ser for det første all min synd som utroskap mot Gud. I fristelsens time kjenner jeg hvordan kjødet elsker synden, men Åndens strid mot det onde merker jeg mindre til.

Og for det andre er det heller ikke nok med at jeg bare fristes. Jeg seirer ikke bestandig i fristelsen. Jeg blir kastet over ende. Jeg faller og gjør det som er synd. Kjødet begjærer imot Ånden, Gal 5:17. Og jeg ser at også de store Bibelens menn, Abraham, David, Paulus og Barnabas har gjort det som er synd, 1Mos 12,11 flg., 20:2 flg., Apg 15:39.

Luther sier: «Før vi får tid til å se oss om, er vi falt i synd - i sinne, hat, misunnelse, lyster og all slags elendighet. Og det er ikke mulig at vi i en slik stadig strid alltid vil kunne stå fast. Vi blir overrumplet, faller og synder».

All erfaring viser hvor vanskelig det er tross alt å stå fast i troen når en opplever slike ting. Det er alt annet enn lett stadig å trøste seg til Kristus, og tro at en eier Guds nåde og vennskap.

Nå er det om å gjøre å forstå forlatelsen i Kristi rike, og få Guds nåde til å tro forlatelsen.

Hva bør jeg vite om denne forlatelsen?

Du bør vite at om dine synder er aldri så store, og røde som blod, så er likevel syndenes forlatelse i Kristus noe annet og større. På Guds eget, evige ord må du tro at nåden i Kristus ikke kan reduseres eller ødelegges av noen synd, så sant du fremdeles blir i ham.

Synden er for svak til at den skulle kunne seire over den store og allmektige Frelserens rettferdighet og nåde. Synden kan nok bevege og slå revne i vår jordiske rettferdighet. Men himmelen kan den verken nå eller bevege. «For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham», Sal 103:11.

Det blir spørsmål om hvem som er størst, enten vår synd eller Kristi rettferdighet. Her sier Skriften: «Liksom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus», Rom 5:21,17.

Nåden er mektig over synden. Vi er små og svake vesener sammenliknet med den store Herren Kristus. Vårt verk, synden, kan ikke seire over hans verk, som er nåden og forlatelsen.

Skulle jeg som tror på Kristus, eie nåden bare så lenge jeg selv lever et åpenbart rett liv. Men miste nåden straks jeg synder og faller. Da var jo Kristi rike et gjerningsrike som hersket over nåden, og ikke et nåderike som hersker over gjerningene! Hva hjelp ville vi da ha i Kristus?

Dersom jeg skulle eie nåden så lenge jeg lever et pent liv, men ikke lenger, da fikk vi jo rettferdigheten på grunn av gjerningene. Men da var Kristus død forgjeves, Gal 2:21.

Det var ikke for å gi oss en ustadig nåde, han ble menneske og ofret sitt blod. Nei, Skriften sier: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1. «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige», 1Joh 2:1.

Derfor må vi vite at når Gud i sitt ord tukter og straffer oss, og taler om våre synder og våre plikter, da dreier det seg ikke om noe som kan endre på selve nåden. For hvis det var tilfelle, da ville loven være mot Guds løfte, Gal 3:21. Men Gud må vekke og skremme dem som er selvsikre og lettsindige og ikke vil omvende seg, for å drive dem til Kristus, Rom 3:19, Gal 3:24. Også levende kristne må han holde våkne på den måten, Åp kap. 2 og 3.

Men hver den som tror på Kristus, er i all evighet fri fra lovens forbannelse. Det mennesket lever i den fristaden og på den plassen der ingen synd når ham eller tilregnes ham: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner synd», Salme 21, Rom 4.

Til toppen 

4. Salig er den som Herren ikke tilregner synd!

Ikke tilregner synd! Dette er Kristi rike. Herren sier klare og sterke ord om dette riket: «Det folket som bor der, har fått sin synd forlatt», Jes 33:24.

Alt det jeg kjenner på og ser hos meg selv som er ondt, det er synd som må tuktes, og som jeg må angre og be om forlatelse for. Det gjelder lunkenhet og treghet, feighet og menneskefrykt, sinne og urene lyster.

Men nåden, forlatelsen, den berøres ikke av dette, og endres ikke en hårsbredd. Den har jeg totalt uforandret i Kristus så lenge jeg ved troen holder meg til ham. Ved denne troen har jeg også alltid det sinn som gjør at jeg dømmer meg selv, lider under ondskapen, og gir Guds Hellige Ånd rett, 1Kor 11:31, Rom 8:5.

Så må jeg alvorlig erkjenne og dømme synden hos meg, og gå inn for et mer hellig liv. Men når det gjelder samvittigheten i mitt forhold til Gud, må jeg leve i en frihet som om ingen ting var synd - som om ingen lov fantes, verken ett eller ti bud - men som om jeg alt var i himmelen. For slik står min sak innfor Gud.

For når Gud taler om syndenes forlatelse, og om at ingen synd tilregnes, da er dette ikke en lek med ord. Det er guddommelig alvor og guddommelig sannhet.

Dette er den frihet som Kristus har frigjort oss til, Gal 5:1.

Det er altså ikke slik at det ikke finnes noen synd hos en kristen, eller at ingen ting av det han gjør er synd. Men den kristne lever i det rike hvor han for Kristi skyld ikke tilregnes noen som helst synd. For han tror på ham som har tatt all synd på seg. Han lever i det rike hvor loven ikke har noen kraft til å fordømme. Uroe og bekymre oss kan den nok. Men fordømme oss kan den ikke i Kristus. Lovet være Guds barmhjertighet!

Luther sier om dette: «Så lenge vi lever på jorden, henger det en evig synd ved vårt kjød. Det er ingen ende på våre feil og unnlatelser. Derfor er det sannelig nødvendig at vi mot dette har en evig, fast og stadig forlatelse. Ellers ville vi for syndens skyld havne under Guds vrede. Men nå får vi for forlatelsens skyld leve under nåden. Ja, dette er hans evige pakt som står fast og ikke forandres, så våre hjerter kan være overbevist om at synden ikke kan fordømme oss».

Å, når jeg tror dette, kan jeg ikke annet enn bli fylt av glede og kjærlighet til den barmhjertige Gud og Frelser, som har ordnet et slikt frelsens salige rike for oss på jorden. Det er vidunderlig å få leve i denne Guds barns herlige frihet, der ingen synd fordømmer meg, og ingen fromhet gjør meg rettferdig.

Når min Herre Kristus er all min rettferdighet, slik at jeg både på mine beste og mine dårligste dager er like rettferdig og kjær for Gud, da kan jeg ikke annet enn få en inderlig lyst og villighet til å tjene min Frelser. Jeg sier til ham: Jeg vil så gjerne gjøre en tjeneste for deg, min Herre og Gud.

Slik kommer de gode gjerningene fram, som Kristus selv sa det: «Den som får mye forlatt, elsker mye», Luk 7:41-47.

Først nå kan en gjøre virkelig gode gjerninger.

Men hva sier så Herren når vi spør hvilken tjeneste vi kan gjøre for ham? Han svarer: Selv behøver jeg ikke noe. Men vil dere tjene meg, så vis det på mine brødre, menneskene. Når jeg kommer, skal jeg si til dere: «Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg», Mat 25:40. «Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere», Joh 13:15.

Til toppen 

5. Liksom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre

Kristi rike er syndsforlatelsens rike. Det må vi også praktisere i vårt forhold til våre medmennesker. For det er et grunnleggende vilkår for alt kristelig samfunnsliv på jorden.

Lovens sum er kjærligheten. Den som elsker en annen har oppfylt loven. For budene: du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og ethvert bud, hva det så enn er, det samles til ett i dette: Du skal elske din neste som deg selv. «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse», Rom 13:8-10.

Alt kristent liv er innesluttet i kjærligheten.

Men hva er vilkåret for at det kan herske en stadig kjærlighet mellom menneskene? Det er det samme som vilkåret for et stadig vennskap mellom Gud og mennesker: den stadige tilgivelsen.

Det ville ikke være vanskelig å elske sine medmennesker, og gjøre mye godt mot dem, dersom de ikke hadde sine forargelige feil og uvaner. Da ville vi hatt et himmerike på jorden, med bare kjærlighet og fred med våre egne, såvel som med naboer og alle mennesker.

Men alle disse feil og synder gjør at en går trett i kjærligheten, og ikke kan elske dem. Så blir det straks like vanskelig å gjøre godt mot dem, som det er lett å gjøre godt mot dem en elsker.

Men dette veldige hinderet for kjærligheten ville straks være borte, dersom jeg kunne bruke det ypperlige midlet; forlatelsen. På noen som helst annen måte kan heller ikke denne hindringen ryddes av veien.

Dette er en av årsakene til at Kristus så titt og så sterkt talte om forlatelsen. Da han lærte oss en bønn som vi skulle be hver dag, påla han oss å be: «Forlat oss vår skyld, som og vi forlater våre skyldnere». Og han sammenlikner himlenes rike med en konge som ettergav sin tjener ti tusen talenter. Men så krevde han at denne tjeneren da også skulle ettergi sin medtjener hundre denarer, Mat 18.

Det er altså bare forlatelsen som kan skape et godt forhold mellom Gud og mennesker, og mellom menneskene innbyrdes.

Summen av Guds ord er: «Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss», 1Joh 3:23.

Så har vi fred med Gud og med menneskene. Dette er himmeriket på jorden, paradiset i jammerdalen!

Der ikke kjærligheten rår, der er helvete på jorden. For en pine og kval, for noen tunge hjerter og ansikter, hvor mye hat, misunnelse og uro det er der en ikke har troen og kjærligheten - men graver i egne synder og andres feil, og lever i vantro og uforsonlighet!

Mennesker som har det slik, er ynkelige djevelens martyrer. Alt kunne likevel bli gjort godt igjen gjennom tilgivelse.

Det kan hende du har forferdelig vanskelige medmennesker. De har gjort deg urett, løyet på deg og påført deg mange vanskeligheter. Men tenk etter om ikke dine egne synder mot Gud likevel er tusen ganger flere og større. Kristus sier at alt det et medmenneske har syndet mot deg, bare er som hundre denarer mot ti tusen talenter, sammenliknet med dine synder overfor Gud.

Men nå vil Gud likevel forlate deg alt det du er skyldig. Skulle så ikke du forlate din neste alle hans feil? Vil du ikke det - vil du ikke ettergi og glemme disse hundre denarene, så krev dem inn. Hold regnskap med din nestes feil, hat ham!

Men, - ta så også på ny inn over deg din egen ti tusen talenters gjeld til Gud, der du blir nødt til å betale til siste øre! Slik dømmer Herren. Og vil du be om syndenes forlatelse, så er det ingen annen måte å be på enn denne: «Forlat meg du, Gud, på samme måte som jeg forlater min neste!»

Du sier kanskje: Jeg har så titt og ofte tilgitt min bror. Men han holder aldri opp med å gjøre meg ondt. En må vel én gang kunne bli trøtt av å tilgi! Da svarer Herren: Også jeg har ofte tilgitt deg. Men du synder fremdeles. Skal så også jeg bli trøtt av å tilgi deg?

Legg merke til det svaret Peter fikk da han spurte: Hvor ofte skal jeg tilgi min bror som synder mot meg? Så meget som sju ganger? Jesus svarte ham: «Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju», Mat 18:21 flg. Det vil si i det uendelige!

Til ditt eget hjertes trøst må du her merke deg at slik vil Kristus tilgi deg - ikke sju ganger, men sytti ganger sju, eller uten stans. For han vil ganske sikkert gjøre det samme som han lærer oss å gjøre. Han vil så visst ikke være dårligere enn oss i det å tilgi.

Skulle så ikke dette også varme deg opp, så du vil tilgi din bror ubegrenset?

Men, sier du, Kristus sa også: «Dersom han angrer, så tilgi ham»! - Ja, men se hvordan Kristus forklarer denne angeren: «Om han så synder imot deg sju ganger om dagen, og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! - så skal du tilgi ham», Luk 17:4.

Selv om en angrer og erkjenner, kan det hende at selve feilen sitter så dypt i kjødet, og at en har en så vanskelig natur, at den stadig slår ut på ny. Slik taler altså Kristus om menneskets elendige natur, og om angeren! Her blir det da ingen annen hjelp enn en stadig og uendelig tilgivelse.

Kristus har, som vi så, i Luk 17:4 det forbeholdet: «Dersom han angrer». I Mat 5:44 derimot, lærer han at vi skal elske fiender som forbanner og forfølger oss. Hvordan skal det oppfattes? Jo, det ene stedet handler om broderkjærlighet. Det andre om alminnelig menneskekjærlighet. Gud elsker, forsoner og skaper alle mennesker. Men det er bare dem som angrer og omvender seg, som han kaller for sine «venner». Slik må også vi leve.

Vi slutter med Luthers dype utleggelse i en preken over fotvaskingen (Joh 13): «Det å vaske hverandres føtter, betyr også at den ene skal tilgi den andre det onde han har gjort. Den ene skal bære den andres byrde. For det blir aldri annerledes enn at du i hele kristenheten ikke vil finne en éneste kristen så ren at han ikke har noen spesiell feil eller skrøpelighet.

En er hissig, en tungsindig og merkelig. - En er altfor lystig, ja, av og til lettsindig. En gjerrig og selvopptatt. En altfor sløsete og gavmild. Det er som også hedningene sier, at hver og en har sin egen feil og mangel som den andre må bære på.

Du synes vel da at du skulle nok gjerne omgås ham, bare han ikke hadde denne feilen. Men som det er nå, kan du ikke holde det ut. Men hør nå her! Når du ser slike feil hos din mann, din hustru, barn, kollega eller nabo, da skal du tenke på at du er skyldig til å vaske deres føtter!

Gjør så det! Vær overbærende med deres skrøpelighet, og gjør alt du kan for å hjelpe dem på den rette veien. Tenk på at verden er som en uren stall, hvor vi ikke kan gå uten å skitne til føttene. Slik går det med meg, slik går det med deg og alle mennesker.

Hva skal vi så gjøre? Skal vi av den grunn løpe og gjemme oss i ødemark og skog, og ikke ha omgang med noen, slik som munkene før har gjort? Nei, skal du vaske andres føtter, da kan du jo ikke leve alene! Du må være midt blant folk som vasser gjennom en uren og besmittet verden.

Der skal du så bøye deg ned, selv om du har vakre og rene føtter. Du skal komme til dem med vann og håndkle, og vaske og tørke dem, så deres føtter kan bli rene.

Dette skjer på den måten at den ene bærer den andres byrder. Den ene tar seg hjertelig av den andre, og har medlidenhet med ham. Han forakter ham ikke, men rekker hånden ut mot ham. Han gir ham råd og hjelp til å bli et bedre menneske.

Er kanskje du forstandig og kunnskapsrik, så forakt ikke av den grunn de uforstandige og lite opplyste. Anse deg ikke bedre enn dem, men bruk din visdom slik at de også kan få visdom og bli forstandige.

Du lever kanskje et fint og moralsk rent kristenliv, er sindig og vennlig. Likevel må du ikke forakte en annen som ikke har disse gavene. Ta deg av ham, og tenk slik: Jeg har riktignok, Gud skje lov, ikke denne feilen. Men jeg har likevel andre feil som gjør at jeg trenger de andres tålmodighet med meg. Og min neste har også gode egenskaper, som han kan tjene meg med. I alle fall er han min neste, som jeg må tjene for Guds skyld.

Gjennom ditt eksempel vil han på denne måten kunne bli påvirket til å vise deg kjærlighet, - så sant han ikke som Judas er besatt av djevelen og snur ryggen til deg. Og på denne måten vil enighet og vennskap få rå så langt som det er mulig.

Brukte vi stadig denne fotvaskingen overfor hverandre, ville livet vårt bli fylt av trygghet og fred. Det ville bli et kristent liv!»

Men kjære Herre, Gud! Gi oss du alt dette! Hjelp hver levende kristen å øve seg i disse to ting: Aldri tvile på din evige forlatelse. Og aldri holde opp med å forlate sin neste.

Øk vår tro og vår kjærlighet! Så kommer ditt rike, så skjer din vilje. Amen.