seraf

Seraf-slangen, reist opp i ørkenen

Av Hermod Hogganvik

«Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den få leve.» 4Mos 20:4-9.

Du har sikkert otte hørt omtalt kobberslangen. Er det ikke underlig hvordan tusenkunstneren kan «vri» dette til, så det fokuseres på metallet denne slangen ble laget i? Mens Guds skjulte budskap i dette skriftstedet er noe langt herligere.

«På veien ble folket utålmodige», leser vi i 4 Mos 20:4. Der kjenner vi oss igjen noen hver. De var «inderlig lei av denne usle maten»; bare himmelbrødet, mannaen, dag etter dag. Hvordan er det med deg? Er himmelbrødet, nådens budskap i evangeliet, nok for deg hver dag? Eller må du har «noe mer», mer «spennende», mer «utfordrende» -

«Da sendte Herren serafslanger inn blant folket». Dette var giftige, dødbringende slanger. «De bet folket, og mye folk av Israel døde».

Disse seraf-slangene er også et bilde på menneskene, deg og meg. Ved Adams fall fikk hele menneskeheten slangens gitt. Vi er fra fødselen av, etter vår natur, giftige seraf-slanger (Jesus sa: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre deres fars gjerninger» Joh 8:44). Og vi tilfører hverandre stadig dødbringende bitt.

«Så kom tolket til Moses og sa: Vi har syndet, vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss!»

Slik er det vi alltid forsøker å løse problemet: Få Gud til å fjerne plageåndene våre. Ber om å få fjernet naboen, som aldri gir meg fred med sine angrep. Ber om å få fjernet sjefen, kollegaen.... Og ber aller mest om å få fjernet den aller største plageånden for et gjenfødt Guds barn; hans egen, syndige natur.

Men «da sa Herren til Moses: Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve».

Så forteller v. 9 at «Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen og han så på kobberslangen, ble han i live». Og så er forkynnelsen blitt opptatt med kobberslangen, og maler ut hvor utrolig det måtte synes før disse menneskene som hadde slike dødelige slangebitt, at bare de så på denne kobberslangen, så skulle de leve.

Men budskapet er jo så langt dypere og herligere: «Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang». Lag en av samme slaget! «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3.

«Gud sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse» -, en av samme slaget som disse giftige seraf-slangene; menneskene - men denne uten gift -!

Vi som virkelig kjenner på seraf-slangen i oss selv, og roper om hjelp til å bli kvitt den: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!», Rom 7:24. Vi skal få feste blikket - ikke på seraf-slangen i oss selv, men på en av samme slaget, Stedfortrederen, Mellommannen, oppreist på korset, - hvor Gud «fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss», Rom 8:3-4.

Og vi hører ham rope ut: «Det er fullbrakt!». «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2Kor 5:19. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1.

Luther sier i denne forbindelse: «Troen er blikket uavlatelig festet på Kristus». Hvis de flyttet blikket fra seraf-slangen Moses hadde satt på en stang, og over på seg selv og slangens dødbringende bitt, døde de.

Men der er også en annen side ved kobberslangen, som er lite kjent. I 2 Kong 18: 3-4 leser vi om kongen Hiskia. «Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.... Han la ned offerhaugene og slo i stykker bildestøttene og hogg ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den, de kalte den Nehustan».

Det opprinnelige hendelsesforløpet var nå historie. Menneskene stod ikke lenger overfor Seraf-slangenes bitt, og liv eller død. Slik glemmer også vi altfor fort seraf-slangen i oss, og så er det ikke lenger frelse eller fortapelse alt dreier seg om.

Da begynner vi å tilbe midlene/redskapene Gud bruker for å velsigne oss. Nå er det ikke lenger den dødelig fortapte synderens tilbedelse til Gud. Og så må Gud gripe inn: «For min skyld, for min skyld gjør jeg det. Før hvordan skulle jeg kunne la mill navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen», Jes 48:11.