Det Gamle Evangelium
|
«Jeg
vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk» Av Hermod Hogganvik Det er en av de mange gangene Moses og Aron går inn til Farao og byr ham i Guds navn å la Israels folk få dra ut fra Egypt. På Guds vegne truer Moses denne gang med å sende fluesvermer over Egypt, men bærer fram Herrens ord til Faraoa, som sier «Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk». Fluesvermene kom over hele Egypt. Mens Gosen, der Israels folk bodde, ble spart. Denne
frelsen til skille er et veldig budskap. Det er «selve saken». Vi
møter det igjen allerede 4 kapitler senere, markert på sitt aller
sterkeste. Der er det Moses for første gang får Guds forskrifter om
påskelammet. Lammet skulle slaktes, og blodet skulle strykes på øverste
dørbjelke, og på dørstolpene der Israels folk bodde. Og når Herren
gikk gjennom landet for å slå egypterne, skulle blodet være tegnet.
Der Herren så blodet, ville han ikke la ødeleggeren slippe til. Han
satte en frelse til skille
mellom sitt folk og Faraos folk. Nå ble Israels folk frelst ut fra
trellehuset. To
kapitler videre ser vi det igjen forkynt. Israelsfolket er på vandring
til det lovede land. Foran dem går selve frelsen, Jesus Kristus, i
en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Så ser vi Moses og
hele Israels folk med Rødehavet foran seg, og Faraos hær trenger på
bakfra. Da taler Gud til Moses, og han sier til folket: «Stå fast!
Se Herrens frelse, som
han vil sende dere i dag!» Vi
ser hvordan «skystøtten (Jesus), som var foran dem, flyttet seg og
stilte seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels
leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste
den opp natten», 2Mos 14;19-20. Gud
sender oss sin frelse, Jesus
Kristus. Han er selv skillet. Og her ser vi det karakteristiske kjennetegnet:
«På den ene siden (overfor verden) er han sky og mørke. På den andre
siden (for sine barn) lyser han opp natten. Halleluja! Lovet være
Gud! Her foregår den dype grensegangen At det ikke er noen «frelse til skille» i kristenheten i dag. Derfor bæres kristennavnet nå av hvem som helst. Og derfor er det bildet som tegnes i dag av «kristne mennesker», ikke et bilde av Guds sanne kristne i landet vårt. Vi
hører at det er «like mye samlivsbrudd blant kristne som ikke-kristne»,
«like mye samleie før ekteskap blant kristen som ikke-kristen ungdom»,
«mye bruk av stimuli blant kristen ungdom». Der
er også fall blant Guds ekte barn. Men Guds rike skal ikke også tilskrives
de navnekristnes langt mer mangfoldige synder. Slik trår vi Guds Sønns
blod under fot. Og slik voldes Guds rike stor skade. Hvordan troen oppstår, altså omvendelsen Under
reformasjonen skjedde det frafall fra evangeliet, hvor flere på ny
vendte seg fra evangeliet tilbake til den romerske gjerningskristendommen.
Det
viste seg da at frafallet hadde
først og fremst sin bakgrunn i feilaktig lære om hvordan troen oppstår,
eller omvendelsen. «Gi akt på deg selv og på læren!
Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv
og dem som hører deg», 1Tim 4:16. Reformasjonen
ble opptatt med det dødelige
alvor om den rene lære. Og hvilken lære? Jo, læren
om frelse for syndere i Jesus Kristus alene! Tror
vi at mennesket i det hele tatt bidrar med noe som helst til omvendelsen,
det å komme til troen? Enten vi kaller det at mennesket begynner,
og Gud overtar. Eller at Gud begynner og mennesket så får kraft til
å bidra til omvendelsen. Ja, så har vi mistet den rene
lære. Da er det ikke lenger bare nåde.
Da har vi vår trøst i noe
vi skal gjøre, noe vi skal
motta, eller noe vi skal
være. Kampen
gjelder altså her, som alltid, spørsmålet om Bibelens og reformasjonens:
Nåden alene. Eller om omvendelsen skal forståes dels som et nådens
verk, dels som en menneskelig prestasjon. Et
eksempel ser vi tydelig i det som har skjedd etter reformasjonen når
det gjelder utleggelsen av den evige utvelgelsen. Ganske tidlig kom
det en utglidning der det forkynnes at Guds utvelgelse fra evighet
av beror på Guds forutviten om hvilke mennesker som ville komme til,
og bli ved i, troen inntil enden. Disse skal da være de utvalgte.
Men
da gjøres jo utvelgelsen avhengig av menneskets tro.
Og kan da ikke lenger være bare av nåde. Mens
reformasjonen hadde den klare og enkle bibelske læren at Gud utvalgte
oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, Ef 1:4. Valgte altså
Kristus i stedet for oss. I Luk 9:35 heter det da også: «Dette er
min Sønn, den utvalgte»
(bestemt form, entall). Og
at det er ved å høre dette
budskapet om at vi ble utvalgt i Kristus før noe menneske var
skapt og kunne delta i dette, at mennesker fødes på ny, altså kommer
til troen, og blir bevart i troen. «Jesus er troens opphavsmann og
fullender», Heb 12:2. Det evangeliet som ble avvist av jøder og grekere, har altså
den vidunderlige egenskap at det skaper selv troen på evangeliet. Nå
er vi inne i helligdommen Vi møter frelsen til skille, mannen med de blodige sårene i hender og føtter. .......... «Nå har vi sett Guds frelse», at «frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet», Luk 2:30, Åp 7:10. Nå ser vi, nå lever vi på «det som hører Gud til». Gud
har omvendt oss fra kunnskapens tre til livsens tre. Vi eter av «Himmelbrødet»,
der vi mettes - uten å bli mette. Der vi berikes - uten å bli rike
- ! Vi
drar det ikke ned til oss. For «i ham er det vi lever og rører oss
og er til», .... Han er vårt alt.... «Maria har valgt den gode del
som ikke skal tas fra henne». «Den gode del» = Jesus. Hun har nok
med Jesus. Den
rene læren er evangeliet
om en frelse - «ren» i Jesus sår alene. «Ren» for all min deltagelse,
min tro, min lydighet, min bønn, min bibellesning, min skrifttroskap,
. . .«Jeg vil ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus,
og ham korsfestet!, 1Kor 2:2.
Det var dette ordet reformasjonens «dødelige alvor om den
rene lære» bygget på. Og
da blir bekjennelsen noe
så enkelt, men dypt, som benådede synderes lovprisning til Gud.
|
