Om Evangeliene

 

Av «En liten undervisning om hva man skal søke og vente seg i evangeliene.»

Da det nå ikke er mere enn én Kristus, så er det og kan det heller ikke være mere enn ett evangelium. Og da Paulus og Peter ikke lærer noe annet enn Kristus, slik som før er sagt, så kan heller ikke deres brever være noe annet enn evangeliet.

Ja, det gjelder også om profetene, at fordi de har forkynt evangeliet og talt om Kristus, hvilket jo også Paulus her omtaler, og som enhver visselig vet, så er deres lære, just der hvor de taler om Kristus, intet annet enn det sanne, rene, rette evangelium, som om Lukas eller Matteus hadde skrevet det.

Som f. eks. når Jesaja i det 53. kapittel taler om hvorledes Kristus skulle dø for oss og bære våre synder, så har han her skrevet det rene evangelium. Og jeg sier for sant, at den som ikke griper den oppfatning av evangeliet, han vil aldri kunne bli opplyst av Skriften eller finne den rette grunn i den.

For det annet må du ikke gjøre en Moses av Kristus,*) som om han ikke gjorde noe mere enn å undervise og gi eksempel, slik som jo også de andre hellige gjør, som om evangeliet skulle være en lære - eller lovbok.

*)  D.v.s. ikke gjøre Kristus til en blott og bar lovgiver.

Derfor skal du gripe Kristus, hans ord, gjerning og lidelse på dobbelt måte.

For det første som et eksempel, som blir fremstilt for deg, og som du skal følge og gjøre etter, som Peter sier i 1. Pet. 2, 21  «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel.» Altså, slik som du ser at Kristus ber, faster, hjelper menneskene og viser dem kjærlighet, slik skal også du gjøre, både mot deg selv og din neste.

Men dette er dog det minste ved evangeliet. Og med dette alene kan det ikke en gang kalles evangelium. For hermed er Kristus ennå ikke til større nytte for deg enn en annen hellig. Hans liv blir hos ham selv og gir ikke deg noen hjelp. Og kort uttrykt, denne måte å gripe Kristus på gjør ikke noen til en kristen; den skaper kun hyklere; og du må ennå komme meget høyere opp, skjønt det nå i lang tid har vært sjelden at man har preket om den aller beste måte å gripe Kristus på.

Evangeliets hovedstykke og dypeste innhold er dette, at før du griper Kristus som et eksempel, må du først ta imot ham og erkjenne ham som en gave, som blir gitt deg av Gud og er din egen, så at når du ser på ham eller hører at han gjør eller lider noe, så tviler du ikke på at han selv, Kristus, med denne handling og lidelse er din, og at du kan forlate deg på ham, like så sikkert som om du selv hadde gjort det, ja; som om du selv var den samme Kristus.

Se, dette er å erkjenne evangeliet rett, det er å erkjenne rett Guds overvettes godhet, som ingen profet, apostel eller engel har kunnet uttømme i sin tale, og som intet hjerte tilstrekkelig kan undre seg over og begripe. Dette er Guds kjærlighets store ild til oss. Ved den blir hjertet og samvittigheten glad, rolig og tilfreds. Dette er å forkynne den kristelige tro. Derav har denne forkynnelse navnet: «Evangelium», det vil på vårt mål si det samme som et glad, godt, trøstefullt budskap. Og etter dette budskap kalles apostlene de tolv budbærere.

Om dette sier Jesaja i kap. 9, 6: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt.» Er han oss gitt, så må han være vår; så må vi også ta imot ham som vår. Og det heter i Rom. 8, 32: «Hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» Se, når du slik tar imot Kristus som en gave, gitt deg til eie, og ikke tviler på dette, da er du en kristen. Troen frelser deg fra synd, død og helvete, og gjør at du overvinner alle ting. Akk, ingen kan tale nok om dette. Men nå lyder det klagemål, at skjønt evangeliet alle dager blir prist, så er dog denne preken forstummet i verden.

Når du nå således har Kristus som din salighets grunn og ditt høyeste gode, så følger derpå det annet stykke, at du også griper ham som eksempel, og også gir deg hen til å tjene din neste, slik som du ser han har gitt seg hen til deg. Se, der er tro og kjærlighet i gang, der oppfylles Guds bud, og mennesket er glad og uforferdet til å gjøre og holde alle ting. Se derfor just på dette: Kristus, som en gave; nærer din tro og gjør deg til en kristen. Men Kristus, som et eksempel, utfører dine, gjerninger. Disse gjør deg ikke til noen kristen, men de utgår fra deg som kristen, etter at du først ved Kristus er gjort til en kristen.

Likesom nå gave og eksempel kan skjelnes fra hinannen, således kan man også skjelne mellom tro og gjerning. Troen har ikke noe av deg; den er kun Kristi verk og liv. Gjerningene derimot, har noe av deg; men de skal dog ikke være dine egne, men være gjort for din neste.

Så ser du da, at evangeliet ikke egentlig er en bok med lover og bud, som fordrer vår gjerning av oss; men det er en bok med guddommelige løfter, hvori Gud lover, tilbyr og gir oss alle sine goder og velgjerninger i Kristus.

Men at Kristus og apostlene gir megen god lære og utlegger loven, det er å regne blant velgjerningene, likesom et annet Kristi verk. For det å lære riktig er ikke den minste velgjerning.: Derfor ser vi jo også at han ikke på en forferdelig måte trenger inn på oss og driver oss slik som Moses gjør i sin bok, og som det er budets art, men mildt og kjærlig lærer han oss, sier kun hva som skal gjøres og lates, hva som vil møte dem som gjør ondt og dem som gjør godt; men han driver og tvinger ikke noen. Ja, han lærer oss også så mildt, at han mere lokker enn befaler. Han begynner med å si:
«Salige er de fattige; salige er de saktmodige» o.s.v. Og apostlene anvender i alminnelighet disse ord: «Jeg formaner, jeg ber, jeg bønnfaller» o.s.v. Men Moses sier: «Jeg befaler, jeg forbyr»; og samstundes truer og forferder han med gruelige straffer og piner. Etter denne undervisning kan du på en nyttig måte lese og høre evangeliene.

Når du nå åpner evangelieboken, og leser eller hører hvordan Kristus kommer hit eller dit, eller noen blir brakt til ham, da skal du gjennom dette fornemme prekenen eller evangeliet, hvorved han kommer til deg eller du blir brakt til ham. For det å preke evangeliet er intet annet enn dette at Kristus kommer til oss, eller man bringer oss til ham. Men når du ser hvordan han virker og hjelper noen som han kommer til eller som blir brakt til ham, så skal du vite at dette virker troen i deg, og at Kristus gjennom evangeliet nettopp tilbyr deg den samme hjelp og godhet. Når du her holder stille og lar ham gjøre vel imot deg, det vil si, når du tror at han gjør vel imot deg og hjelper deg, så har du også visselig dette, da er Kristus din og er skjenket deg til gave.

Dernest er det nødvendig at du gjør deg et eksempel av dette, og hjelper din neste og handler mot ham på liknende måte, så at også du blir gitt din neste til gave og eksempel. Herom sier Jesaja i kap. 40, 1: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop til det at dets strid er fullendt, at dets skyld er betalt, at det har fått av Herrens hånd dobbelt for alle sine synder.»

Disse dobbelte goder er de to stykker i Kristus: Gave og eksempel. Disse to er også antydet ved de to stykker i den arvelodd som Mose lov tilegner den førstefødte sønn, og likeså ved mange andre liknelser.

Nå er det enn videre visselig synd og skam at det er kommet så langt med oss kristne, og at vi har vært så dovne i evangeliet, at vi ikke alene ikke forstår det, men også først og fremst trenger til at man med andre bøker og utlegninger viser oss hva vi skal søke og vente oss i evangeliet. Og dette så meget mere som apostlenes evangelier og brev er skrevet just i den hensikt, at de selv vil være slike visere som viser oss inn i Skriften hos profetene og Moses, det gamle testamente, for at vi der selv skal lese og se hvordan Kristus er blitt svøpt i kluter og lagt i krybben, det vil si, hvordan han er innesluttet i profetenes skrift.

Der skulle vår studering og lesning øve seg, og se hva Kristus er, hvortil han er gitt, hvordan han er blitt lovet, og hvordan hele Skriften sikter på ham. Som han selv sier i Joh. 5, 46: «Hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» Likeså (v. 39): «Dere ransaker skriftene, og det er de som vitner om meg.» Dette er også Pauli mening, når han i første kapittel av brevet til romerne sier i sin hilsen, at «evangeliet er lovet av Gud ved profetene i hellige skrifter.»  Derfor skjer det at evangelistene og apostlene alltid viser oss hen til Skriften og sier:
«Så står skrevet»; likeså:  «Det skjedde, for at profetenes skrift skulle oppfylles» o.s.v. Og i Apostlenes gjerninger 17; 11, hvor tessalonikerne med stor lyst hørte evangeliet, der sier Lukas at de daglig hadde gransket ,i skriftene, om dette hadde seg slik.

Idet Peter således skriver sitt brev, sier han like i begynnelsen (1. Pet. 1, 10-12): «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, idet de ransaket hvilken eller hvordan en tid Kristi Ånd som var i dem, viste frem til, når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen, dette som englene attrår å skue inn i.»

Hva annet vil Peter med dette enn å føre oss inn i Skriften? Som om han ville si: «Vi preker og åpner Skriften for dere ved den Hellige Ånd, for at dere selv skal kunne lese og se hva den inneholder, og hvilken tid profetene har skrevet om.» Slik som han også sier i Ap. gj. 3,'24: «Også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.»

Derfor sier også Lukas i det siste kapittel (v. 45), at «Kristus opplot deres forstand, så de kunne forstå skriftene». Og Kristus sier i Joh. 10, 9: «Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde.»

Således er det visst og sant at evangeliet selv ved sitt fingerpek og sin undervisning fører oss inn i Skriften. Likedan ville også jeg med denne fortale gjerne vise evangeliet og gi undervisning om det.

Men se nå bare, hvilke fine, pyntelige, fromme barn vi er! For at vi ikke skal studere i Skriften og der lære om Kristus, holder vi hele det gamle testamente for intet; det skal nå være forbi og ikke gjelde mere. Og dog har det alene det navn at det heter hellig skrift, mens evangeliet ikke egentlig skulle være skrift, men muntlig ord, som bar skriften fram, slik som Kristus og apostlene har gjort.

Derfor har heller ikke Kristus selv skrevet noe, men har kun talt. Og han har ikke kalt sin lære skrift, men har kalt den evangelium, det er et godt budskap eller en god tidende, som ikke skal forkynnes med pennen, men med munnen. Men slik løper vi i vei, og lager av evangeliet en lovbok og en lovlære, av Kristus en Moses, av Frelseren bare en lærer.

Hva skulle vel ikke Gud sende over så dumt og vrangt et folk? Det er rimelig at han har latt oss fare i pavens lære og menneskeløgn, fordi vi lot hans skrift fare og istedenfor hellig skrift måtte lære de forordninger som kommer fra en løgnaktig narr og ond slyngel.*)

* Luther mener her paven.

Gud gi at det rene evangelium dog måtte bli kjent hos de kristne, så dette mitt arbeide helst ikke var til noen nytte eller nødvendig. Da var det sikkert håp om at også den hellige skrift igjen kom fram og kom til sin verdighet.

Dette får være nok til fortale og til undervisning på aller korteste vis. I utlegningen vil vi si mere om dette. Amen.

 Til toppen