«Stille, stille! Jesus lider, blodet brenn og sjeli kvider»

Om Kristi Hellige Lidelse

Av Martin Luther

For det første er der noen som tenker på Kristi lidelse på den måte, at de blir vred på jødene, og skråler og skjenner på den stakkars Judas. Dermed lar de seg nøye. Akkurat likedan som de er vant til å klage over andre mennesker og fordømme og snakke ondt om sine motstandere. Dette er nok ikke å betrakte Kristi lidelse, men derimot å tenke på Judas og jødenes ondskap.

For det annet er der noen som har vist oss mange slags nytte og frukt som skulle komme av betraktningen av Kristi lidelse. Om dette har man et ordspråk, som tilskrives den hellige Albert, - at det ville være bedre å ha tenkt en gang så løselig over Kristi lidelse, enn om man fastet et helt år, eller hver dag ba en salme osv. Dette følger de blindt, og oppnår derved nettopp det motsatte av den rette frukt av Kristi lidelse, fordi de deri søker sitt eget.

Derfor bærer de med seg små billeder og bøker, brev og kors, og noen går så langt at de ved disse ting mener å sikre seg mot vann, jern, ild og alle slags farer. Det er da på denne måte Kristi lidelse skal fri dem fra alle lidelser, tvert imot sitt virkelige vesen.

For det tredje er det dem som har medlidenhet med Kristus, så de beklager ham og gråter over ham som et uskyldig menneske.  Likesom de kvinner som fulgte etter Kristus fra Jerusalem, men ble irettesatt av ham og tilholdt å gråte over seg selv og sine barn.

Det er denne slags mennesker som midt i pasjonstiden løper omkring og vil skaffe seg åndelig fortjeneste ved å betrakte Kristi avskjed fra Betania og jomfru Marias smerter; men lengre når de heller ikke. Derav kommer det at man trekker pasjonen i langdrag i så mange timer, Gud vet om det er funnet på mer for å sove enn for å våke.

Til denne bande hører også de som har lært hvor stor frukt den hellige messe gir. I sin enfoldighet synes de det er nok, når de hører messen. Og så vil man med noen læreres utsagn få oss til å tro at messen skulle være antatt av Gud «opere operati, non opere operantis», dvs. bare på grunn av selve gjerningens utførelse, uten tanke på hvordan mennesket er, - som om det skulle være tilstrekkelig. Men messen er dog ikke innsatt for sin egen verdighets skyld, men for å gjøre oss verdige, og særlig for at vi skal tenke på Kristi lidelse. - For hvis ikke dette skjer, så gjør man et legemlig og ufruktbart verk av messen, hvor godt det enn måtte være i seg selv. For hva hjelper det deg at Gud er Gud, når han ikke er Gud for deg? Hva nytter det at det er sunt og godt i seg selv å spise og drikke, hvis det ikke er sunt for deg? Og det er å frykte for, at man ikke gjør det bedre ved å holde mange messer, når man ikke søker den rette frukt i dem;

For det fjerde: De mennesker som på den rette måte tenker på Kristi lidelse, det er de som ser på ham slik at de i sitt hjerte blir forferdet derved, og deres samvittighet straks synker ned i fortvilelse. Forferdelsen skal komme av dette at du ser Guds strenge vrede og urokkelige alvor over synden og synderne, så at han ikke en gang ville frigi synderne til sin egen aller kjæreste Sønn, uten at denne først ytet så stor en bot for dem. Som han sier i Jesaja 53, 8: «For mitt folks misgjerningers skyld har jeg slått ham.»

Hvordan skal det vel da gå synderen, når det kjæreste barn slåes slik? Det må være et usigelig alvor, som ikke er til å bære, når en så stor og uendelig personlighet går det i møte og lider og dør for dets skyld. Og når du riktig dypt betenker at Guds Sønn, Faderens evige visdom, selv lider, så må du vel forferdes, og det desto mere jo dypere du tenker over det.

For det femte skal du dypt innprente deg, og slett ikke tvile på, at du er den som piner Kristus slik. For det er visselig dine synder som har gjort det. Slik slo Peter jødene som med et tordenslag, da han sa til dem alle sammen, Ap.gj. 2, 36 - 37: «Dere har korsfestet ham.» På den dagen sa 3000 forskrekket og skjelvende til apostlene: «Å, kjære brødre, hva skal vi nå gjøre?»

Derfor, når du ser Kristi nagler trenge gjennom hans hender, så tro fullt og fast at dette er dine gjerninger. Når du ser hans tornekrone, så tro at dette er dine onde tanker osv.

For det sjette: Se nå at der hvor en torn  stikker Kristus, der burde med rette mere enn hundre tusen torner stikke deg. Ja, i evighet burde de stikke deg slik; og ennå meget verre. Hvor en nagl gjennomborer Kristi hender og føtter, der burde du evig lide under slike og ennå verre nagler. Det skal da også skje med dem som lar Kristi lidelse være spilt på dem. For dette alvorlige speil, Kristus, vil verken lyve eller skjenne; hva han viser oss, må til punkt og prikke skje således.

For det syvende: En slik redsel fikk Bernhard*) av dette. Derfor sa han: «Jeg trodde jeg var sikker; jeg visste ikke noe om den evige dom, som var felt over meg i himmelen, inntil jeg så at Guds eneste Sønn forbarmer seg over meg, trer frem, og gir seg selv inn under denne dom for meg. O ve, nå er det forbi med all lek og sikkerhet hos meg, når det står et slikt alvor bak.»

*) Bernhard av Clairvaux, munk og mystiker (1090-1153).

Slik befalte Kristus kvinnene (Luk. 23, 28): «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Og han nevner grunnen: «For gjør man dette med det grønne tre, hvorledes skal det da gå med det tørre?» Som om han ville si: «Lær av mine pinsler hva dere har fortjent, og hvordan det skal gå dere.» For her er det sant at en liten valp blir slått for å skremme den store hunden. Så har også profeten sagt:
«Alle slekter på jorden skal klage over seg selv for hans skyld.» Han sier ikke: «De skal beklage ham,» men «klage over seg selv for hans skyld». Slik ble også de foran nevnte forferdet, Ap.gj. 2, 37, så de sa til apostlene: «Kjære brødre, hva skal vi gjøre?» Og likedan synger kirken: «Jeg vil flittig tenke på dette, og da vil min sjel forsmekte i meg.»

For det åttende: På dette punkt må man øve seg riktig vel. For nytten av Kristi lidelse beror fremfor alt på denne ting, at mennesket kommer til selverkjennelse, forferdes over seg selv og blir sønderknust. Hvis mennesket ikke kommer til dette, da er Kristi lidelse ennå ikke blitt ham riktig til nytte. For Kristi lidelses eget naturlige verk er dette, at det skal gjøre mennesket likt ham, så at likesom Kristus blir jammerlig pint på legeme og sjel ved våre synder, således må også vi pines etter ham i vår samvittighet på grunn av våre synder. Dette går heller ikke her for seg med mange ord, men ved dyp ettertanke og erkjennelse av syndens forferdelige alvor.

Ta en liknelse: Hvis en forbryter ble dømt, fordi han hadde drept en fyrstes eller konges barn, og du følte deg sikker og sang og lekte, som om du var helt uskyldig, inntil man ved voldsomhet angrep deg og overmannet deg, fordi du hadde overtalt forbryteren til å gjøre dette, se, da ville hele verden bli for trang for deg, og aller mest hvis din samvittighet dømte deg. Slik skal du bli ennå mer forferdet, når du betenker Kristi lidelse. For skjønt Gud nå har dømt og fordrevet misdederne, jødene, så var disse dog tjenere for dine synder, og du er i sannhet den som ved din synd har drept Guds Sønn og korsfestet ham.

For det niende: Den som føler seg så hård og tørr, at Kristi lidelse ikke slik forferder ham og fører ham til selverkjennelse, han må frykte. For dette blir ikke annerledes:
Kristi billede og lidelse må du bli likedannet med, enten det nå skjer i levende live eller i helvete. Iallfall må du i døden falle i forferdelse, skjelve og beve og føle alt det som Kristus led på korset.

Nå er det jo grusomt å vente dette på dødssengen. Derfor skal du be Gud om at han vil bløtgjøre ditt hjerte og hjelpe deg til å tenke på Kristi lidelse, slik at det bærer frukt. For det er heller ikke mulig at vi av oss selv på en grundig måte kan tenke over Kristi lidelse; men Gud må senke det ned i vårt hjerte.

Heller ikke blir nå denne betraktning eller noen annen lære gitt deg for at du skulle finne på å tro at du uten videre kan fullføre dette av deg selv. Men først må du søke og begjære Guds nåde, for at du kan fullføre det ved hans nåde, og ikke av deg selv. For her ligger grunnen til at de som er omtalt ovenfor, ikke behandler Kristi lidelse på den rette måten; de påkaller ikke Gud om dette; men ut av egen evne finner de på sin egen maner og omgåes med Kristi lidelse på en helt igjennom menneskelig måte og uten noen som helst frukt.

For det tiende: Den som altså virkelig tenker over Guds lidelse en dag, en time, ja ett kvarter, om ham vil vi uten betenkning si at dette er bedre enn om han faster et helt år, ber salmer hver eneste dag, ja, endog hører hundre messer. For denne fordypelse forvandler mennesket i dets vesen, nesten på samme måte som når det fødes på ny ved dåpen. Her utretter Kristi lidelse sitt rette, naturlige, edle verk, dreper den gamle Adam, fordriver all syndig lyst, glede og tillit til skapningen; likesom Kristus var forlatt av alle, også av Gud.

For det ellevte: Da dette verk ikke står i vår hånd, så hender det at vi nå og da ber om det, men allikevel ikke får det med én gang. Da skal man dog ikke tape motet, eller holde opp med å be om det. Undertiden kommer det, når vi ikke ber om det, slik som Gud vet og vil det; for det skal skje i frihet og uten tvang.

Da blir mennesket bedrøvet i sin samvittighet, og kjenner mishag ved seg selv og sitt liv. Men det kan nok være, at han ikke vet noe om at det er Kristi lidelse som virker i ham, for den tenker han kanskje slett ikke på, likesom de andre visstnok tenker på Kristi lidelse, og allikevel ikke kommer til selverkjennelse derved. Hos de første er Kristi lidelse skjult i sannhet til stede; hos de andre kun tilsynelatende og etter skinnet. Og etter denne deres måte vender Gud ofte bladet om, så at de som tenker på Kristi lidelse, de betenker den ikke, og de som ikke hører messen, de hører den, mens de som hører den, dog ikke hører den.

For det tolvte: Hittil har vi befunnet oss i lidelsesuken, og har på rett måte feiret langfredag. Nå kommer vi til påskedag og Kristi oppstandelse. Når mennesket slik har fått øye på sin synd, og er helt forferdet over seg selv, må man ta seg i akt for at synden skulle bli boende i samvittigheten. For det ville visselig bare føre til fortvilelse. Men likesom syndens erkjennelse kommer fra Kristus, så må man igjen føre synden over på ham, og gjøre samvittigheten fri. Se derfor til at du ikke gjør som de gale mennesker, som i sitt hjerte bites og slåss med sine synder, og strever med å løpe hit og dit med gode gjerninger eller fyllestgjørende ytelser, eller søker å gjøre seg fri ved hjelp av avlaten, for å bli synden kvitt. Dette er umulig. Og dessverre har den grepet sterkt om seg, denne falske fortrøstning til fyllestgjørelse og valfarter.

For det trettende: Men her kaster du all din synd fra deg og over på Kristus, når du fast og sikkert tror at hans sår og lidelser er dine synder, og at han bærer dem og betaler for dem. Som Jesaja sier, 53, 6: «Gud har lagt all vår synd på ham.» Og Peter i 1. Pet. 2, 24: «Han har båret våre synder på sitt legeme, på korsets tre.» Paulus i 2. Kor. 5, 21: «Gud har gjort ham til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.»

Disse og liknende skriftord må du helt og holdent forlate deg på, og det desto mere, jo hårdere din samvittighet piner deg. For hvis du ikke gjør dette, men formaster deg til å berolige samvittigheten ved din anger og fyllestgjørende ytelse, så kommer du aldri til ro, men må til sist allikevel fortvile. For hvis vi bare driver på med våre synder i vår samvittighet, lar dem bli hos oss, og betrakter dem i vårt hjerte, da er de altfor sterke for oss, og lever til evig tid. Men når vi ser at de ligger på Kristus, og at han overvinner dem ved sin oppstandelse, og vi tappert tror dette, så er de utslettet og gjort til intet. For på Kristus kunne de ikke bli liggende. Ved hans oppstandelse er de oppslukt. Og nå ser du ingen sår og ingen smerter hos ham, dvs. intet tegn. på synd.

Derfor sier Paulus (Rom. 4, 25), at Kristus er død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Det vil si, ved sin lidelse gir han oss kjennskap til vår synd, og dreper den; men ved sin oppstandelse gjør han oss rettferdige og fri fra alle synder, så sant vi da tror dette.

For det fjortende: Hvis du nå ikke kan tro, så skal du, som før sagt, be Gud om troen. For også dette stykke står i frihet alene i Guds hånd. Men det blir også gitt, undertiden åpenbart, undertiden skjult, slik som vi har sagt om lidelsen.

Men dette bør du selv oppmuntre deg til: For det første, se nå ikke mer bare på Kristi lidelse (for den har nå gjort sin gjerning og forferdet deg); men treng nå igjennom, og se på hans milde hjerte, hvor fullt det er av kjærlighet til deg, en kjærlighet som tvinger ham til med så stor en tyngsel å bære din samvittighet og dine synder. Da blir ditt hjerte mykt overfor ham, og troens tillit blir styrket.

Stig derpå videre gjennom Kristi hjerte inn til Guds hjerte, og se at Kristus ikke ville ha kunnet vise deg sin kjærlighet, hvis ikke Gud i sin evige kjærlighet hadde villet det.

For Kristus er med sin kjærlighet til deg lydig mot ham. Da vil du finne det guddommelige, gode faderhjerte, og, som Kristus sier, ved ham blir du dratt til Faderen. Da vil du forstå Kristi ord (Joh. 3, 16): «Så har Gud elsket verden, at han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha et evig liv. » Dette er da å ha lært Gud riktig å kjenne, når man ikke griper ham i hans makt eller visdom (for de er forferdelige), men griper ham i hans godhet og kjærlighet. Da kan troen og tilliten bestå, og mennesket er i sannhet født på ny i Gud.

For det femtende: - Når ditt hjerte således er blitt stadfestet i Kristus, og du nå er blitt syndens fiende, av kjærlighet, og ikke av frykt for straff, så skal for fremtiden Kristi lidelse også være et eksempel for hele ditt liv, og nå skal du tenke på den på en annen måte. For før har vi tenkt på den som en hemmelighetsfull kraft, som virker i oss, mens vi kun er gjenstand for denne innvirkning; nå derimot tenker vi på den slik, at også vi skal virke. Og det på denne måte:
Dersom smerte eller sykdom besværer deg, betenk da hvor ringe det er imot Kristi tornekrone og naglene.

Hvis du må gjøre noe som du ikke liker, så tenk på hvordan Kristus ble bundet og fanget og ført hit og dit.

Anfektes du av hovmod, så se hvordan din Herre ble bespottet og foraktet sammen med røverne.

Fristes du av ukyskhet og ond lyst, så husk på hvor bittert Kristi fine legeme ble hudflettet, gjennomstukket og slått.

Fristes du av hat, misunnelse eller hevn, så kom i hu hvordan Kristus med mange tårer og rop ba for deg og alle sine fiender, enda han hadde større rett til å hevne seg.

Dersom sorg eller annen motgang, legemlig eller åndelig, bekymrer deg, så styrk ditt hjerte og si: «Vel, hvorfor skulle ikke også jeg lide en smule sorg, da dog min Herre svettet blod i hagen av angst og bedrøvelse? Den ville være en lat og skammelig tjener, som ville ligge i sengen, mens hans herre måtte kjempe i dødsfare.»

Se slik kan man i Kristus finne styrke og vederkvegelse mot alle laster og udyder. Dette er å betenke Kristi lidelse på den rette måte, og dette er frukten av hans lidelse. Og den som slik øver seg i Kristi lidelse, han utretter mere enn om han hørte på alle lidelseshistorier eller leste alle messer.

Dette er også virkelig de rette kristne, de som slik tar Kristi liv og navn inn i sitt eget liv. Som Paulus sier: «De som tilhører Kristus, de korsfester sitt kjød med dets lyster og begjærligheter.» For Kristi lidelse må man ikke behandle bare med ord og utvortes skinn, men i livet og i sannhet. Således gir apostelen oss denne formaning (Hebr. 12, 3): «Gi akt på ham, som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så dere ikke skal gå trett og bli motløse i deres sjeler.» Og Peter sier (i 1. Pet. 4, 1): «Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væpne også dere dere med den samme tanke.»

Men denne betraktning av Kristi lidelse er gått av bruk og er blitt sjelden, enda Paulus' og Peters brev er fulle av den. Vi har forvandlet selve saken til et utvortes skinn, og bare malt betraktningen av Kristi lidelse på papir og vegger.

 Til toppen