Luthers forord

En kristen, gagnlig og nødvendig fortale og en tro og alvorlig formaning av dr. Martin Luther til alle kristne, især til alle prester og predikanter, at de daglig skal øve seg godt i katekismen og alltid innprente den; for katekismen er et kort hovedinnhold og et utdrag av hele Den hellige skrift.

Det er ikke uten grunn at vi selv innprenter katekismen så ettertrykkelig og både ber og ønsker at andre må gjøre det samme. Vi ser jo dessverre at mange prester og predikanter er meget etterlatne i dette og forakter både sitt embete og denne lære. Noen er etterlatne på grunn av sin store, høye visdom, mens andre er det av ren dovenskap og omsorg for sin buk. I denne saken oppfører de seg som om de var prester og predikanter for sin buks skyld, så de ikke hadde noe annet å gjøre enn å nyte timelig gods så lenge de lever, slik som de var vant til under pavedømmet.

Nå har jo prestene alt det de skal lære og preke, så rikelig, klart og lett for seg i så mange nyttige bøker. De har de rette Sermones per se loquentes, Dormi secure, Paratos et Thesauros (*fotnote 1) som en i gamle dager kalte dem. Likevel er de ikke engang så rettskafne og redelige at de kjøper slike bøker. Eller om de har dem, så ser eller leser de ikke i dem. Akk! de er noen skjendige fråtsere og buktreller. De skulle heller være svinegjetere og hundepassere enn sjelesørgere og prester.

Nå da de er blitt fri for den unyttige og besværlige oppramsingen av de sju bønnetider(*fotnote 2), var det vel ikke for meget at de i stedet leste et blad eller to både morgen, middag og aften av katekismen, bønneboken, det nye testamente eller noe annet av Bibelen, og bad et Fadervår for seg og sine soknebarn. På den måten kunne de i det minste vise evangeliet litt ære og takk, for det er jo ved evangeliet de er blitt befridd fra så mange slags byrder og besværligheter. De burde sannelig skamme seg litt over at de - akkurat som noen svin og hunder - ikke har noe annet igjen av evangeliet enn en slik doven, skadelig, skammelig, kjødelig frihet. Det er dessverre slik at den store masse setter altfor liten pris på evangeliet, og vi får heller ikke utrettet stort, selv om vi bruker den største flid. Og hvordan ville det da gå om vi ville være trege og dovne, som vi har vært under pavedømmet?

Til dette kommer også en stygg feil og en hemmelig ond og fordervelig last. Jeg sikter til denne sikkerheten og mettheten, at mange mener katekismen er en ubetydelig lærebok, som de leser over én gang, og så kan de den. Da kaster de boken bort i en krok, og skammer seg til og med ved å lese mer i den.

Ja, også blant adelen finnes det noen rå og gjerrige personer som tilmed mener at man nå trenger verken prester eller predikanter mer. Nå har man det jo i bøker, så der kan man lære det av seg selv. Derfor lar de rolig prestekallene forfalle og gå til grunne, så både prester og predikanter lider ynkelig nød og sult. Dette er jo akkurat likt de gale tyskere. Vi tyskere har jo slike dårlige mennesker blant oss, så det får vi tåle.

Men det sier jeg for min egen del: Jeg er også en doktor og prest, ja, jeg er like lærd og erfaren som alle de som er så stolte og sikre. Likevel gjør jeg som et barn, som blir undervist i katekismen. Om morgenen og ellers når jeg har tid, leser jeg høyt ord for ord av de ti bud, troens artikler, Fadervår, salmer osv. Og i tillegg til det må jeg hver dag lese og studere, og kan enda ikke bestå som jeg gjerne ville. Jeg må nok fortsette å være barn og en lærling i katekismen, og det blir jeg også gjerne. Og disse overmodige, kresne mennesker vil etter én gjennomlesning straks være doktor over alle doktorer. De mener at de kan alt og ikke trenger å vite noe mer. Nå er dette også et sikkert tegn på at de forakter både sitt embete og menighetens sjeler, ja, til og med Gud og Hans ord. De behøver ikke å falle, for de er allerede så gruelig falt. De trengte sannelig å bli barn og begynne å lære ABC-en om igjen, den som de mener at de for lenge siden har kunnet legge på hyllen.

Derfor ber jeg slike dovne buker eller dristige helgener at de for Guds skyld vil la seg overtale og tro at de sannelig ikke er så lærde og høye doktorer som de innbiller seg. De må sannelig aldri mene at de har lært dette stykke til fullkommenhet eller vet nok av alle ting, selv om de tror at de kan det så altfor godt. For selv om de visste og kunne det fullkomment - noe som ikke er mulig i dette liv - så er det likevel svært nyttig og fruktbringende at en daglig leser og øver seg i tanke og tale. Den Hellige Ånd er nemlig til stede ved slik lesning, tale og tanke. Han gir stadig mer lys og andakt, så det alltid smaker bedre og bedre og trenger seg dypere inn. Dette lover også Kristus i Matt. 18: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.

Det er dessuten en overmåte kraftig hjelp mot djevelen, verden, kjødet og alle onde tanker, at en bruker Guds ord, taler om det og tenker på det. Derfor priser den første salme alle dem salige som tenker på Guds lov dag og natt. Uten tvil kan du ikke finne noen virak eller annen røkelse som skulle være sterkere mot djevelen, enn at du omgås med Guds bud og ord og taler og synger om det eller tenker på det. Dette er det rette vievann og tegn, som han flykter for, og det er det en kan jage ham bort med.

Om Guds ord ikke var nyttig til noe annet enn til å jage bort djevelen og onde tanker, så skulle vel likevel det være grunn nok til at du gjerne leste slike stykker, talte om det, tenkte på det og brukte det. Djevelen kan nemlig ikke høre eller tåle Guds ord, for Guds ord er ikke som annet løst prat, som fortellingen om Diderik av Bern og lignende. Nei, det er som Paulus sier: en Guds kraft (Rom. 1). Ja, det er i sannhet en Guds kraft som volder djevelen utålelig plage, mens det derimot trøster, styrker og hjelper oss over all måte.

Hvorfor skulle jeg si noe mer om dette? Hvordan skulle jeg få papir og tid nok hvis jeg skulle fortelle all den nytte og frukt som Guds ord virker? Djevelen kalles en tusenkunstner, men hva vil en da kalle Guds ord, som jager bort og tilintetgjør en slik tusenkunstner med all hans kunst og makt? Det må sannelig være mer enn hundre tusenkunstnere. Og vi skulle være så lettsindige å forakte slik makt, nytte, kraft og frukt, og da særlig vi som vil være prester og predikanter? Da skulle man ikke bare nekte oss mat, men man skulle jage oss med hunder. Det er nemlig ikke nok med at vi trenger Guds ord akkurat som det daglige brød, men vi må også hver dag ha det mot de urolige anfektelser og angrep fra tusenkunstneren djevelen.

Og hvis dette ikke var formaning nok til at vi hver dag skal lese i katekismen, så skulle vi vel bli drevet tilstrekkelig til det ved Guds befaling.

I 5. Mos. 6 påbyr Han jo alvorlig å tenke på Hans bud til alle tider, når man sitter, går, står, ligger og står opp. Som et stadig merke og tegn skal en ha det for øye og på hånden. Det er sikkert ikke uten grunn at Han befaler og krever dette så alvorlig. Fordi Han kjenner vår fare og nød og djevelens vedvarende og rasende angrep og anfektelser, vil Han advare oss mot det. Han vil ruste og beskytte oss, liksom med en god rustning mot fiendens glødende piler og med et godt legemiddel mot deres giftige, onde innskytelser.

Å, for noen forrykte, uvettige tosker vi er! Til tross for at vi alltid må bygge og bo mellom slike mektige fiender som djevlene, så forakter vi vårt våpen og forsvar og gidder verken å se eller tenke på det.

Men disse dristige hellige, som ikke vil eller gidder å lese og lære katekismen daglig, hva annet gjør de enn at de holder seg selv for meget lærdere enn Guds ord og alle Hans hellige, Hans engler, profeter, apostler og alle kristne? Gud selv skammer seg jo ikke ved å lære oss dette hver dag. Han vet ikke noe bedre å lære oss. Han lærer oss alltid dette ene og samme, og begynner ikke på noe nytt eller noe annet. Alle hellige vet heller ikke noe bedre eller noe annet å lære, og aldri kan de få lært det til bunns. Er vi ikke noen fremragende folk, vi som innbiller oss at vi kan alt sammen når vi har lest og hørt det en eneste gang? Da trenger vi ikke å lese eller lære mer. På én time kan vi komme til bunns i det som Gud aldri får innprentet nok i oss, skjønt Han driver på det fra verdens begynnelse til dens ende. Ja, alle Hans profeter og hellige har strebet etter å lære det, og de har alltid måttet være lærlinger og må også fortsette å være det.

Det må nemlig være slik: Den som kan de ti bud helt igjennom, han må kunne hele Den hellige skrift, så han i alle slags tilfelle er i stand til å råde, hjelpe, trøste, dømme og bedømme både åndelige og verdslige saker. Han må kunne være dommer over all lære, alle stender, alle ånder, alle lover og alt som ellers finnes i verden. Og hva annet er hele Salmenes bok enn bare tanker og øvelse i det første bud? Men jeg vet sikkert at disse dovne buker og dristige ånder ikke forstår en salme, for ikke å snakke om hele Den hellige skrift. Og likevel mener de at de kan katekismen og forakter den, og den er jo bare et kort utdrag av Den hellige skrift.

Enda en gang vil jeg derfor be alle kristne, og især alle prester og predikanter, at de ikke skal føle seg lærde for tidlig, og innbille seg at de vet alt. Liksom det går meget av på falsk mål og vekt, således også med tomme innbilninger. Jeg ber dem at de daglig vil øve seg i katekismen og stadig sysle med den. De må alltid være på omhyggelig vakt imot den giftige last som heter sikkerhet og innbilning. Og de må ikke slutte med å lese, formane, undervise, tenke og overveie før de har erfart og er blitt forvisset om at de har lest djevelen til døde, og er blitt lærdere enn både Gud selv og alle Hans hellige.

Hvis de vil bruke slik flid, så vil jeg love dem at de skal høste frukter av det. Det skal de også selv få erfare, og de skal få se hvor dyktige folk Gud vil gjøre dem til. Med tiden vil de da komme til å bekjenne at jo lenger og mer de sysler med katekismen, desto mindre kan de av den, og desto mer har de å lære. Og det vil gå dem slik som det går når en er sulten og tørst. Det som de nå ikke engang gidder lukte på, på grunn av metthet og ulyst, det vil smake godt for dem. Gud gi sin nåde til dette!

Amen.