Det sjette bud

Du skal ikke drive hor

De følgende bud er i grunnen lette å forstå av det foregående. De går alle sammen ut på at en skal vokte seg for allslags skade mot nesten. Men de er satt i en vakker orden. Først taler de om nestens person selv. Så går de videre til den nærmeste person eller det nærmeste gode nest etter hans legeme, nemlig hans hustru. Hun er jo ett kjød og blod med ham, så en kan ikke få gjort ham større skade på noe som tilhører ham. Derfor blir det tydelig uttrykt at en ikke skal tilføye ham noen skjensel på hans hustru. Her tales det egentlig bare om ekteskapsbrudd, for blant jødefolket var det forordnet og befalt at alle skulle inntre i ektestanden. Derfor giftet ungdommen seg meget tidlig, og den ugifte stand gjaldt ikke for noe. Ikke heller ble det tillatt noe offentlig horeliv og offentlig utukt, slik som nå. Den mest alminnelige ukyskhet hos dem besto derfor i ekteskapsbrudd.

Men siden det hos oss er en så skammelig blanding og berme av løsaktighet og utukt, så er dette budet også rettet mot allslags ukyskhet, hva det nå enn kalles. Det forbyr altså ikke bare den ytre gjerningen, men også enhver årsak, lokkelse og middel til ukyskhet. Meningen er da at både hjerte, munn og hele legemet skal være kyskt og ikke gi rom, hjelp eller råd til ukyskhet. Og ikke bare det, men en skal også avverge, beskytte og redde overalt hvor det er nød og fare på ferde. På den annen side skal en også gi hjelp og råd, så nestens ære kan forbli ukrenket. For hvis du unnlater å gjøre det du kan for å hindre noe sånt, eller du ser gjennom fingre med det, som om det ikke vedkom deg, da er du likså skyldig som gjerningsmannen selv. For å si det i korthet: Her blir det altså krevd at enhver skal leve kyskt for sin egen person og at han også skal hjelpe sin neste til det samme. Ved dette budet vil Gud altså ha bevart og omgitt hver manns hustru liksom med en mur, for at ingen skal forgripe seg på henne.

Dette budet gjelder altså ektestanden, og gir oss derfor anledning til å tale om den.

For det første skal du legge merke til hvor herlig Gud ærer og priser denne standen, ved at Han både stadfester og verner om den ved sitt bud. Han stadfestet den ovenfor i det fjerde bud, der Han sa: Hedre din far og din mor. Og her i det sjette bud har Han vernet om den og beskyttet den. Derfor vil Han også at vi skal ære den, og at vi skal holde den og leve i den som en guddommelig, salig stand. Det er jo den første stand Han har innstiftet. Han skapte jo ikke de to kjønnene, mann og kvinne, til utukt, men for at de skulle holde seg til hverandre, være fruktbare, avle og ernære barn og oppdra dem til Guds ære.

Av denne grunn har Gud også velsignet denne standen så rikelig framfor alle andre stender. Han har anvendt alt som er i verden, for å utruste den, så denne standen skulle bli rikelig og godt forsørget. Det ekteskapelige liv er således ikke noen spøk eller et innfall, men en ypperlig ting, som Gud mener det meget alvorlig med. Det er nemlig svært maktpåliggende for Ham at det blir oppdradd mennesker som kan lede og hjelpe verden til erkjennelse av Gud, til et salig liv og alle dyder, og for å stri mot ondskapen og djevelen.

Derfor har jeg alltid lært at en ikke skal forakte eller ringeakte denne standen, som den blinde verden og våre falske geistlige gjør. (*fotnote 7) Jeg har alltid sagt at en skal betrakte den etter Guds ord, som den er prydet og helliget med. Etter Guds ord er den ikke bare stilt likt med alle andre stender, men den går foran og over dem alle sammen, enten det nå er keisere, fyrster, biskoper eller hva det kan være. For så vel den geistlige som den verdslige stand må ydmyke seg, og alle må de gå inn i denne standen, som vi siden skal få høre. Den er derfor ikke bestemt for noen enkelte, men er en felles og edel stand for alle. Den strekker seg ut gjennom hele kristenheten, ja gjennom hele verden.

For det annet skal du vite at det ikke bare er en hederlig, men også en nødvendig stand. Du skal også vite at Gud har alvorlig befalt at alle menn og kvinner som er skapt til det, uansett stand og stilling, skal la seg finne i den. Imidlertid har Gud unntatt noen få, som Han spesielt har skilt fra den ved at de ikke er skikket til ekteskap, eller Han har fritatt dem ved en høy og overnaturlig gave, så de kan overholde kyskheten utenfor ektestanden. Men der hvor naturen har sin gang, slik som den er innplantet av Gud, der er det ikke mulig å holde seg kysk utenfor ektestanden. Kjød og blod er og blir kjød og blod, og den naturlige tilbøyelighet og lyst går uvegerlig og uhindret sin gang, som enhver ser og føler. For at det derfor skulle være så mye lettere å unngå ukyskheten så mye som mulig, har Gud påbudt ektestanden. Der kan da enhver ha sin beskikkede del og nøye seg med den. Men også her trenger en Guds nåde, for at hjertet også kan være kyskt.

Nå ser du hvordan paven og hans folk, prester, munker og nonner står imot Guds orden og bud, når de forakter og forbyr ektestanden og formaster seg til å love evig kyskhet. En annen ting er at de også bedrar de enfoldige med løgn og hykleri. For ingen har så liten kjærlighet og lyst til kyskheten som nettopp de som unngår ektestanden på grunn av sin store hellighet. Isteden ligger de enten i offentlig og skamløst horeri, eller de driver et enda styggere uvesen, som en ikke kan nevne engang. Dette er noe som en dessverre har erfart så altfor ofte. Og selv om de avholder seg fra gjerningen, så er de likevel så fulle av ukyske tanker og ond lyst i hjertet at det er liksom en stadig brann og hemmelig lidelse. Dette er noe en kan unngå i det ekteskapelige liv. Ethvert løfte om kyskhet utenfor ektestanden blir derfor fordømt og opphevd i dette budet. Og alle de stakkars fangne samvittigheter som er bedradd ved sitt klosterløfte, får her den befalingen at de skal forlate sin ukyske stand og tre inn i det ekteskapelige liv. De må tenke på at selv om klosterliv endog hadde vært guddommelig, så står det jo ikke i deres makt å overholde kyskhet. Og hvis de fortsetter med klosterlivet, synder de mer og mer mot dette budet.

Dette sier jeg av den grunn at en skal få ungdommen til å få lyst til ektestanden. Den skal få vite at det er en stand som er salig, og at den også er behagelig for Gud. På den måten kunne en med tiden komme så langt at ektestanden igjen kom til heder og verdighet, og at det ble mindre av det skitne, liderlige og usømmelige liv, som nå brer seg i verden. Overalt foregår nå offentlig horeri og andre skammelige laster, som er kommet av forakt for ekteskapet. Men her har foreldrene og øvrigheten plikt til å holde øye med ungdommen, så den blir oppdradd til tukt og ærbarhet. Og når de blir voksne, skal en la dem gifte seg med heder og etter Guds vilje. Til det vil Han gi sin velsignelse og nåde, så en skal få lyst og glede av det.

Dette vil jeg ha sagt til slutt: Det sjette bud krever ikke bare at enhver skal leve kysk i gjerninger, ord og tanker i sin stand - og da særlig i ektestanden. Det krever også at en skal elske og ære sin ektefelle, som en har fått av Gud. For der hvor den ekteskapelige kyskhet skal overholdes, der må mann og kone framfor alt leve med hverandre i kjærlighet og enighet. Den ene må i hjertelighet og troskap mene det godt med den andre. Dette er en av de viktigste tingene som gir lyst og kjærlighet til kyskhet. Der hvor dette finnes, der vil vel kyskheten følge av seg selv, uten noen befaling. Derfor er apostelen Paulus så flittig til å formane ektefolkene til å elske og ære hverandre.

Her har du da enda en dyrebar gjerning, ja, mange store og gode gjerninger. Dem kan du med glede rose i forhold til alle munkeordener, som en har utvalgt seg uten Guds ord og bud.