Den sjette bønn

Og led oss ikke inn i fristelse

Vi har nå tilstrekkelig hørt hvilken møye og arbeid en har for å oppnå alt det en ber om, og holde fast ved det. Dette er noe som nok ikke foregår uten svakhet og snubling. Selv om vi har fått forlatelse og en god samvittighet og er helt frikjent, så er dog livet slik at en kan stå i dag og falle i morgen. Derfor må vi ikke slå oss til ro med at vi nå er fromme og står med en god samvittighet for Gud. Vi må igjen be at Han ikke vil la oss falle tilbake og gi etter for anfektelsen eller fristelsen.

Det er tre slag av denne fristelsen: kjødets, verdens og djevelens. Vi bor i kjødet og har den gamle Adam å stri med. Han er virksom og lokker oss daglig til utukt, dovenskap, fråtseri, drikk, gjerrighet og bedrageri, til å svike og forurette nesten. Han frister oss, kort sagt, til alle onde lyster som henger ved oss av naturen. Disse blir også framskyndet ved omgang med andre mennesker, ved deres eksempel, ved å se og høre på dem. Dette er også noe som ofte sårer og opptenner et uskyldig hjerte.

Den andre fristeren er verden. Den fornærmer oss med ord og gjerninger, og driver oss til vrede og utålmodighet. For å si det kort: I verden er det ikke annet enn hat og misunnelse, fiendskap, vold og urett, utroskap, hevn, forbannelse, utskjelling, baktalelse, overmot og stolthet. Dessuten smykker enhver seg med ære, ros og makt, for ingen vil være den minste, men alle vil sitte øverst og bli ansett framfor alle andre.

Til dette kommer da djevelen, som puster til ilden overalt. I særlig grad er han opptatt med det som angår samvittigheten og åndelige ting. På den måten vil han få oss til å slå både Guds ord og gjerning fra oss og forakte dem. Da kan han nemlig rive oss fra troen, håpet og kjærligheten, og bringe oss til overtro, falsk sikkerhet og forherdelse, eller på den annen side til fortvilelse, gudsfornektelse, gudsbespottelse og utallige andre grusomme synder. Dette er snarer og garn, ja, det er de virkelige gloende og giftige piler, som ikke kjød og blod, men djevelen selv skyter inn i hjertet på oss.

Dette er store og tunge farer og anfektelser som alle kristne må utstå. Ja, det hadde vært tungt nok om det bare hadde vært én av dem. Men nå er vi jo i dette besmittede liv, hvor man angriper og jager og driver oss fra alle kanter. Da skulle disse tunge anfektelsene alltid drive oss til å rope og be om at Gud ikke vil la oss bli matte og trette og falle tilbake igjen i synd, skam og vantro. Hvis vi ikke gjør det, er det umulig å vinne over selv den aller minste anfektelse.

At Gud således gir oss kraft og styrke til å stå imotanfektelsen, uten å ta den bort eller oppheve den, det er det vi ber om når vi sier led oss ikke inn i fristelse. Fristelse og tillokkelse kan nemlig ingen unngå, siden vi lever i kjødet og har djevelen omkring oss. Det blir da ingen annen råd enn at vi må tåle anfektelse, ja, vi må sitte dypt i den. Men det vi ber om, er at vi ikke skal falle ned og drukne i den.

Derfor er det to vidt forskjellige ting, på den ene side å føle fristelse, og på den annen side å følge den og si ja til den. Føle fristelse er noe vi alle må, om ikke alle på samme måte og i samme grad. Således blir ungdommen særlig fristet av kjødet, de voksne og de gamle av verden. De som omgås med åndelige ting - de modne kristne - blir særlig fristet av djevelen. Men det at vi føler fristelser, kan imidlertid ikke skade noen. Det er jo mot vår vilje, og vi ønsket jo heller at vi var fri for det. Hvis vi derimot ikke følte det, kunne det ikke kalles noen anfektelse eller fristelse. Men vi følger med på fristelsen hvis vi lar den få herredømme og ikke står imot den og ber.

Vi kristne må derfor alltid være forberedt på vedvarende anfektelser. Derfor må ingen være så sikker og uoppmerksom som om djevelen var langt unna. Vi må nok alltid vente at han skal slå oss, men vi må slå igjen. For selv om jeg nå er kysk, tålmodig, vennlig, fast i troen osv., så kan djevelen ennå i denne stund sende en slik pil inn i hjertet mitt at jeg neppe blir stående. Han er nemlig en fiende som aldri gir seg eller blir trett. Når det er slutt på én anfektelse, kommer det alltid noen nye isteden.

Derfor er det ikke noen annen råd eller trøst enn å ty til bønnen. Vi får gripe Fadervår og av hjertet si til Gud: Kjære Far, du har befalt meg å be. La ikke fristelsen få meg til å falle tilbake! Da skal du få se at fristelsen opphører og til slutt må gi tapt. Hvis du derimot drister deg til å ville hjelpe deg med dine tanker og ditt eget råd, så vil du bare gjøre saken verre og gi djevelen mer spillerom. Han har nemlig hode som en slange. Og hvis det bare finner et lite hull som det kan lure seg gjennom, så følger hele kroppen straks etter. Men det som kan hindre ham og drive ham tilbake, det er bønnen.