Den tredje artikkel

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, kristen kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Denne artikkel kan jeg som sagt ikke bedre henføre enn til helliggjørelsen, slik at den Hellig Ånd her blir framstilt og beskrevet med det embete å helliggjøre. Derfor må vi ta fotfeste på ordet Den Hellige Ånd, for det er uttrykt så kort at en ikke kan ha noe annet. Det er ellers mange slags ånder i Skriften, som menneskeånder, himmelske ånder og onde ånder. Men ingen andre enn Guds Ånd kalles en Hellig Ånd, det vil si, en som har helliggjort og ennå helliggjør oss. For liksom Faderen kalles en skaper og Sønnen en forløser, så skal også Den Hellige Ånd etter sin gjerning kalles en helliggjører.

Men hvordan foregår en slik helliggjørelse? Til dette svares: Liksom Sønnen får herredømmet over oss ved sin fødsel, død og oppstandelse osv., slik utretter også Den Hellige Ånd helliggjørelsen ved de følgende stykker, nemlig de hellige menneskers samfunn eller den kristne kirke, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Dette vil si at Han først fører oss inn i sin hellige menighet og legger oss i kirkens skjød. Ved denne preker Han for oss og bringer oss til Kristus.

Verken du eller jeg kunne nemlig vite noe som helst om Kristus, heller ikke tro på Ham eller få Ham til herre, hvis ikke Den Hellige Ånd tilbød og gav oss det ved evangeliets preken. Gjerningen er gjort og fullført, for Kristus har skaffet til veie og funnet skatten for oss ved sin lidelse, død, oppstandelse osv. Men hvis gjerningen forble skjult, så ingen visste noe om den, var det jo alt til ingen nytte. for at denne skatten altså ikke skal bli nedgravd, men tvert imot bli brakt for lyset og tilegnet, har Gud latt Ordet utgå og forkynne. Ved Ordet har Han gitt oss Den Hellige Ånd, som skal bringe og tilegne oss denne skatt og forløsning. Å helliggjøre er derfor ikke noe annet enn å føre oss til Kristus for å ta imot dette gode som vi ikke kunne komme til av oss selv.

Så lær da å forstå denne artikkel så klart som mulig. Når en spør: Hva mener du med ordene: Jeg tror på Den Hellige Ånd? skal du kunne svare: Jeg tror at Den Hellige Ånd helliggjør meg, som navnet Hans sier. Men på hvilken måte eller ved hvilket middel gjør Han da dette? Til det er å svare: Ved den kristne kirke, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. For det første har Han nemlig en særegen menighet i verden. Den er moren som føder og bærer enhver kristen ved Guds ord, som Han åpenbarer og preker. Ved det opplyser og antenner Han hjertene, så de griper det og tar imot det, holder fast ved det og forblir i det.

For der hvor Den Hellige Ånd ikke lar Ordet bli prekt og oppvekker hjertet til å gripe det, der utretter det heller ikke noe. Slik skjedde det under pavedømmet. Der var troen satt under skjeppen, og ingen erkjente Kristus for å være Herren, eller Den Hellige Ånd for den som helliggjør. Det vil si, ingen trodde at Kristus var vår Herre på den måten at Han har vunnet en slik skatt for oss og gjort oss behagelige for Faderen uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side. Hva var det da som manglet? Feilen var at Den Hellige Ånd ikke var til stede, for Han kunne åpenbart dette og latt det forkynne. Mennesker og onde ånder var derimot til stede og lærte oss å bli salige og få nåde ved våre egne gjerninger. Derfor var det heller ingen kristen kirke. For der hvor en ikke preker om Kristus, der er det ingen Hellig Ånd. Han alene kan danne, kalle og samle den kristne kirke, og utenfor Ham kan ingen komme til den Herre Kristus.

Dette får være nok om innholdet i denne artikkelen. Men da de ting som oppregnes i den, ikke er helt klare for de enfoldige, så vil vi ganske kort gjennomgå dem.

Den hellige kristne kirke blir i denne trosartikkel kalt de helliges samfunn  ("communio sanctorum"). Begge uttrykk til sammen har nemlig en og samme betydning. Men fra gammel tid har det ene uttrykket ikke stått der. Det er for øvrig blitt dårlig og uforståelig oversatt til vårt språk med helliges "samfunn". Hvis en skulle gjengi det tydelig på vårt språk, måtte en kalle det noe helt annet. For ordet "ecclesia" betyr egentlig en forsamling. Men vi er vant til ordet kirke, som de enfoldige ikke forstår om en forsamlet flokk, men om den innvidde kirkebygningen. Denne skulle forresten ikke kalles en kirke uten alene av den grunn at flokken kommer sammen der. For vi som kommer sammen, velger ut og steller i stand for oss et bestemt rom og gir huset navn etter den flokken som møtes der.

Ordet kirke betyr altså ikke noe annet enn en alminnelig forsamling. Det er opprinnelig ikke norsk, men gresk (akkurat som ordet "ecclesia"). De kaller det nemlig på sitt språk "kyria", og på latin heter det "curia". Det skulle derfor på vårt språk egentlig hete en kristen menighet eller forsamling, eller aller best og klarest en hellig kristenhet.

Heller ikke skulle ordet "communio", som er føyd til, oversettes med samfunn, men menighet. Og det er ikke noe annet enn en utleggelse av det andre, idet en eller annen har villet forklare hva den kristne kirke er. Isteden har våre, som verken har kunnet latin eller sitt eget morsmål, gjort det til helliges samfunn, skjønt man på vårt språk verken kan si eller forstå det. Det rette uttrykket på vårt språk skulle være helliges menighet. Det er en menighet hvor det ikke er annet enn bare hellige, eller, for å si det enda klarere: en hellig menighet. Dette sier jeg for at en skal forstå ordene helliges samfunn. En er jo blitt så vant til dette nå at det vanskelig kan fås ut av folk, og når en bare forandrer et ord, blir det straks kalt for kjetteri.

Meningen og innholdet av denne tilføyelse er altså dette: Jeg tror at det er en hellig liten flokk og menighet på jorden, som består av bare hellige, under ett overhode, Kristus, kallet sammen ved Den Hellig Ånd, i én tro, ett sinn og én mening, med mange slags gaver, men med den samme kjærlighet, uten sekter og partier. Av denne menighet er også jeg en del og et lem; jeg har også del i og adgang til alle de goder som den har, og er blitt brakt til den og innlemmet i den ved Den Hellige Ånd, ved at jeg har hørt og fremdeles hører Guds ord. Dette er begynnelsen til å komme inn. Men tidligere, før vi kom til den, tilhørte vi helt og holdent djevelen, som noen som ikke visste noe om Gud eller om Kristus. Således blir Den Hellige Ånd hos den hellige menighet eller kristenhet helt til den ytterste dag. Den bringer oss ved menigheten til Gud, og bruker den til å føre og øve Ordet. Ved Ordet virker og forøker Han helliggjørelsen, så den daglig tiltar og styrkes i troen og dens frukter, som Den Hellige Ånd virker.

Videre tror vi at vi i denne kristenhet har syndenes forlatelse, som blir gitt oss ved de hellige sakramenter og absolusjonen (syndsforlatelsen), og dessuten ved mange slags trøstespråk i hele evangeliet. Alt det som er å si om sakramentene, hører derfor med her, ja, kort sagt, hele evangeliet og alle embeter i kristenheten. Disse må jo nødvendigvis være i gang hele tiden uten stans. For selv om Guds nåde er forvervet ved Kristus og helligheten er virket ved Den Hellige Ånd, ved Guds ord i den kristne kirkes samfunn, så er vi jo aldri uten synd, på grunn av vårt kjød, som vi ennå har å stri med.

Derfor er alt i kristenheten innrettet slik at vi der hver dag skal hente oss syndsforlatelse gjennom ord og tegn, for å trøste og oppreise våre samvittigheter så lenge vi lever her. På denne måten virker Den Hellige Ånd at - selv om vi har synd - så kan den ikke skade oss, fordi vi er i kristenheten, der det er bare syndsforlatelse. Både tilgir Gud oss, og vi innbyrdes tilgir, bærer og opphjelper hverandre.

Men utenfor kristenheten, hvor evangeliet ikke er, der er det heller ingen forlatelse, liksom det heller ikke kan være noen hellighet der. Alle de som vil søke og fortjene hellighet ved sine egne gjerninger, og ikke ved evangeliet og syndsforlatelsen, de har derfor støtt seg selv ut og skilt seg fra kristenheten.

Men etter som helligheten er begynt og tiltar hver dag, så venter vi at vårt kjød skal avlives og begraves med all sin urenhet, men at det igjen skal herlig komme fram og stå opp til en hel og fullkommen hellighet i et nytt, evig liv. For nå blir vi bare halvveis rene og hellige, så Den Hellige Ånd stadig må arbeide på oss ved Ordet, og daglig utdele syndsforlatelse til oss. Dette skal vedvare inntil det evige liv, hvor det ikke skal være noen syndsforlatelse. Der skal vi være rene og hellige mennesker helt igjennom, fulle av fromhet og rettferdighet, bortrykket og fri fra synd, død og all ulykke, i et nytt, udødelig og forklaret legeme.

Se, alt dette er Den Hellige Ånds embete og gjerning. Her på jorden begynner Han altså helligheten og øker den daglig ved de to ting: den kristne kirke og syndsforlatelsen. Men når våre legemer er råtnet bort, vil Han fullføre helligheten i et øyeblikk og oppholde oss i den i all evighet ved de to siste tingene, nemlig kjødets(*fotnote 8) oppstandelse og det evige liv.

Men når det her står kjødets oppstandelse, så er heller ikke dette godt uttrykt på vårt språk. For når vi hører ordet kjød, tenker vi ikke lengre enn til slakterbodene. Det riktigste ville på vårt språk ha vært å si legemets eller likets oppstandelse. Det har imidlertid ikke noen stor betydning, når man bare forstår ordene riktig.

Det som denne artikkel handler om, er noe som må skje til stadighet. Skapelsen er skjedd en gang for alle. Like ens er gjenløsningen fullført. Men Den Hellige Ånd driver sin gjerning uten opphold like til den ytterste dag. Til dette beskikker Han en menighet på jorden, og ved den taler og utretter Han alt. Ennå har Han nemlig ikke brakt sin kristenhet sammen, og heller ikke er Han ferdig med å dele ut syndsforlatelse. Derfor tror vi på Ham, Han som daglig bringer oss til syndsforlatelsen ved Ordet, og gir, forøker og bestyrker troen hos oss ved det samme ord og syndsforlatelsen. Dette gjør Han for at Han til slutt - når alt dette er fullkommet, og vi forblir fast ved dette og avdør fra verden og all ulykke - kan gjøre oss fullkomment og evig hellige. Det er dette vi nå i troen ser fram til ved Ordet.

Se, der har du hele Guds vesen, vilje og gjerning skildret på vakreste måte med få, men innholdsrike ord. I dem består hele vår visdom, som langt overgår all menneskelig visdom, tanker og fornuft. For selv om hele verden jo har traktet flittig etter å få vite hva Gud er, hva Han har i sinne og hva Han gjør, så har den likevel aldri kunnet oppnå det. Men her har du det så rikelig som mulig. For i alle tre artiklene har Han selv åpenbart og opplatt sitt faderlige hjertes og sin usigelige kjærlighets bunnløse dyp. Han har jo skapt oss nettopp for at Han kunne gjenløse og helliggjøre oss. Og foruten at Han har gitt oss alt som er i himmelen og på jorden, har Han også gitt oss sin Sønn og Den Hellige Ånd, for at Han kunne bringe oss til seg ved dem. For vi kunne, som før nevnt, aldri komme så langt at vi erkjente Faderens kjærlighet og nåde, uten ved den Herre Kristus. Han er et bilde på det faderlige hjerte, og utenfor Ham kan vi ikke se annet enn en vred og forferdelig dommer. Men heller ikke kunne vi vite noe om Kristus hvis det ikke var blitt åpenbart for oss ved Den Hellige Ånd.

Disse troens artikler avsondrer derfor oss kristne fra alle andre mennesker på jorden. For de som er utenfor kristenheten, enten det er hedninger, tyrkere, jøder eller falske kristne og hyklere, ja selv om de tror og tilber bare én virkelig Gud, så vet de ikke hvordan Han er sinnet mot dem. De kan heller ikke vente seg noen kjærlighet eller noe godt av Ham, og derfor forblir de under evig vrede og fordømmelse. De har nemlig ikke den Herre Kristus, og er ikke opplyst og benådet med noen gave av Den Hellige Ånd.

Av dette ser du da at troen er en helt annen lære enn de ti bud. De lærer oss hva vi skal gjøre, men troen sier hva Gud gjør mot oss og gir oss. De ti bud er forresten skrevet i alle menneskers hjerter. Troen derimot kan ingen menneskelig klokskap fatte. Ene og alene Den Hellige Ånd kan lære oss den. Derfor kan lovens lære ikke gjøre noen til kristne. Guds vrede og unåde blir nemlig fremdeles over oss, da vi ikke kan holde det som Gud krever av oss. Men troens lære bringer med seg nåde og gjør oss fromme og behagelige for Gud. For ved denne erkjennelse får vi lyst og kjærlighet til alle Guds bud. Grunnen er at vi her ser hvorledes Gud gir seg selv til oss med alt det Han har og formår, for å hjelpe oss til å holde de ti bud. Faderen gir oss altså alle skapninger, Kristus alle sine gjerninger, og Den Hellige Ånd alle sine gaver.

Dette får være nok til å legge en grunn om troen for de enfoldige, så man ikke overlesser dem. Når de forstår hovedinnholdet av dette, kan de selv forske videre i det og henføre til dette alt det de lærer i Skriften. På den måten kan de vokse og etter hvert få mer innsikt. For så lenge vi lever, trenger vi stadig å preke om dette og lære av det.