Det annet bud
 

Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn.

Liksom det første bud har undervist vårt hjerte og lært oss å tro på Gud, så fører dette budet oss utenfor hjertet og lærer oss munnens og tungens forhold til Gud. Det første som går ut og kommer til syne fra hjertet, er ordene. Under det første bud lærte vi å svare på hva det er å ha en gud. På samme måte må du lære å forstå og kunne gjengi meningen av dette og alle de andre budene.

Når man nå spør: Hvordan forstår du det annet bud? Eller hva vil det si å ta Guds navn forfengelig eller misbruke det? Så kan du svare ganske kort: Å misbruke Guds navn er å nevne Gud Herren til bekreftelse av løgn eller annen ugudelighet, uansett hvilken måte det skjer på. Dette budet forbyr altså at en nevner Guds navn når hjertet vet - eller iallfall burde vite - at saken forholder seg annerledes enn man sier med munnen. Dette hender ofte med dem som sverger i retten, idet den ene parten ofte lyver på den andre. For Guds navn kan ikke misbrukes verre enn til å lyve eller bedra med. Dette er den første og mest nærliggende mening av dette budet.

Av det kan enhver med letthet slå fast når og hvor ofte Guds navn blir misbrukt, selv om det ikke er mulig å oppregne alle misbrukene. Men la oss nevne det hele kort: Misbruk av Guds navn skjer for det første ved verdslig handel, i saker som angår penger, gods eller ære. Ofte hender det da at en sverger og avlegger falsk ed ved Guds navn eller setter sin sjel i pant, enten det nå er offentlig for retten, på torget eller andre steder. Særlig er dette meget alminnelig i ekteskapssaker, når to mennesker går bort og gir hverandre ekteskapsløfte i hemmelighet og siden nekter det ved å sverge.

Men aller mest skjer misbruken i åndelige saker som angår samvittigheten, når falske predikanter står fram og gir ut sitt løgnaktige oppspinn for å være Guds ord.

Alt dette vil bare si at en vil smykke seg med Guds navn og gjøre seg ren og rettferdig med det - enten det nå er i alminnelige verdslige saker eller i høyviktige ting som tro og lære. Blant løgnerne må vi også regne bespotterne. Jeg sikter da ikke bare til de grove bespotterne, som uten skam eller frykt håner Guds navn. De er forresten kjennelige for alle og enhver, og det er ikke vi, men øvrigheten som skulle ta seg av dem. Men jeg sikter også til dem som offentlig spotter sannheten og Guds ord og gir det djevelen i vold. Dette er det ikke nødvendig å si noe mer om.

La oss nå lære og alltid huske på hvor viktig dette budet er, så vi flittig kan vokte oss for allslags misbruk av det hellige navn. For det er den største synd vi kan gjøre offentlig. Å lyve og bedra er jo i seg selv en stor synd. Men enda større blir den når man vil smykke den og bekrefte den med Guds navn, for å dekke over ondskapen. På den måten blir én løgn til en dobbelt, ja mangedobbelt løgn.

Gud har derfor føyd en alvorlig trussel til dette budet, og den lyder slik: For Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. Det vil si at straffen og hevnen ikke vil utebli. I det første bud hørte vi at Han ikke vil la det være uhevnet hvis en vender sitt hjerte fra Ham. Like lite vil Han tåle at en nevner Hans navn for å smykke løgner. Men dette er dessverre et alminnelig onde i verden. Svært få er det som ikke bruker Guds navn til løgn og ondskap, ja de er like fåtallige som de som av hjertet forlater seg på Gud alene.

Den som har gjort noe galt, vil gjerne dekke over og smykke synden sin, for at ingen skal få se eller vite den. En slik vakker dyd har vi alle av naturen. Ingen er så frekk at han vil rose seg for andre av en ondskap han har gjort seg skyldig i. Alle vil gjerne få gjort det i hemmelighet, før noen oppdager det. Hvis da en blir grepet i synd, så må Gud tre til med sitt navn for å gjøre ondskapen from og forvandle skjenselen til ære. Det er verdens alminnelige gang, og denne avskyelighet har brutt seg inn som en syndflod over alle land. Derfor har vi også fått den lønnen som vi søker og fortjener: pest, krig, dyrtid, brann, oversvømmelse, vanartige hustruer, barn og tjenestefolk, og all annen elendighet. Hvor skulle ellers all denne elendigheten komme fra? Det er en stor nåde at jorden fremdeles bærer og nærer oss.

Derfor må en framfor alt venne de unge alvorlig til å holde både dette og de andre budene i akt og ære. Når de overtrer dem, må en straks være etter dem med riset. Til alle tider må en framholde og innskjerpe Guds befaling, så de kan oppdras til å lyde budene, ikke bare av frykt for straffen, men også av ærbødighet og ærefrykt for Gud.

Nå forstår du hva det er å misbruke Guds navn. Det er altså, for å si det kort, enten å bruke det til å bekrefte løgn og gi noe ut for det det ikke er - under Guds navn - , eller til å banne, sverge og gjøre trolldom. Det er med andre ord å bruke det til å gjøre noe ondt.

Du må dessuten også vite hvordan en bruker Guds navn på den rette måten. Når Gud sier: Du skal ikke misbruke Guds navn, da gir Han også uttrykk for at en skal bruke det rett. Han har jo åpenbart det og gitt oss det nettopp i den hensikt at vi skal bruke det og få nytte av det. Her er det altså forbudt å bruke det hellige navn til løgn eller annen ugudelighet. Derfor er det en selvfølge at det på den annen side er befalt å bruke det til sannhet og alt annet godt. Det gjelder for eksempel når en sverger sant, i de tilfelle det er nødvendig og blir krevd. Slik er det også når en lærer det som er rett, når en påkaller Guds navn i nøden, når en priser og takker Ham i lykken osv. Alt dette er uttrykt i noen få ord og befalt i Salme 50,15: Kall på meg på nødens dag; så vil jeg vil utfri deg, og du skal prise meg. Det er på den måten en bruker Guds navn i sannhet og til velsignelse, og da blir Hans navn helliget, som vi ber om i Fadervår.

Dette er altså forklaringen på hele dette budet. Når en forstår det på den måten, er det lett å svare på det spørsmålet som har plaget mange lærere: Hvorfor er det i evangeliet forbudt å sverge, da både Kristus, Paulus og andre hellige ofte har sverget? Meningen er i korthet følgende: En skal ikke sverge på det onde, det vil si, på løgn, eller når det er unødvendig eller unyttig. Derimot skal en sverge når det tjener til det gode eller nestens forbedring. For det er en riktig og god gjerning. Ved det blir Gud prist, rett og sannhet blir bekreftet, løgn blir gjendrevet, folk blir tilfredsstilt, lydighet blir utvist og trette blir bilagt. For da trer Gud selv imellom og skiller mellom rett og urett, mellom ondt og godt. Hvis den ene parten avlegger falsk ed, så har han den dommen over seg at han ikke skal unngå straffen. Og selv om det går godt en lang stund, så skal likevel ikke noe lykkes for ham. Alt det han vinner ved sin falske ed, skal forsvinne mellom hendene på ham, og han skal aldri få nyte det med glede. Jeg har sett flere eksempler på slike som har brutt sitt ekteskapsløfte, at de siden ikke har hatt noen glad dag eller stund. De har falt i den største elendighet og er blitt ødelagt både på legeme, sjel og gods.

Jeg vil gjenta denne formaning enda en gang: Begynn i tide med advarsel og formaning, med tukt og straff for å få vent barna til å ta seg i vare for løgn, og særlig for å bruke Guds navn til å bekrefte den med. Hvis en lar dem få den vanen, vil det sannelig ikke komme noe godt ut av det. Det ligger jo klart for våre øyne, at verden er verre enn den noen gang har vært. Orden, lover, lydighet og troskap er forsvunnet. Isteden er det kommet frekke, ustyrlige mennesker, som det ikke nytter å undervise eller refse. Alt dette er Guds vrede og straff for en slik gjenstridig forakt for det annet bud.

På den annen side skal en også tilskynde dem til å ære Guds navn og alltid bruke det når det er noe som tilstøter dem. Å rope til Gud om trøst, og vente all trøst av Ham, det er den rette måten å ære Guds navn på. Som før nevnt må hjertet først gi Gud æren ved troen, deretter munnen ved bekjennelsen.

Dette er en salig og nyttig vane og et kraftig vern mot djevelen. For han er alltid omkring oss og lurer på hvordan han kan føre oss i synd og skam, elendighet og nød. Men han tåler ikke å høre at man av hjertet nevner og påkaller Guds navn. Der hvor det skjer, holder han seg ikke lenge. Ja, det ville nok møte oss mye skrekkelig og grusomt hvis ikke Gud oppholdt oss ved å la oss få påkalle Hans navn. Mange ganger har jeg selv forsøkt og erfart at en plutselig, stor ulykke har vendt seg og gått over når jeg har ropt på Ham. For å plage djevelen, sier jeg, skulle vi alltid føre det hellige navn i munnen, for at han ikke kan få gjort noen skade - hvor gjerne han enn ville.

I den samme hensikt skal man også venne seg til å overlate seg hver dag til Gud med sjel og legeme, hustru, barn, tjenere og alt hva man har, mot all nød som kan møte oss. Av den grunn er også bønner før og etter maten og morgen- og aftenbønner kommet i bruk. Like ens bør en venne barna til å gjøre korsets tegn når de ser eller hører noe forferdelig og skrekkelig, og si: Bevar oss, Herre Gud! hjelp oss, kjære Herre Kristus! eller lignende. På den annen side skal barna også læres til å si: Gud være lovet og takket! det har Gud gitt meg! eller lignende, når de uventet får noe godt, hvor lite det enn er. Før vente man jo barna til å faste og be til St. Nikolaus eller andre helgener. Men det andre ville være mer behagelig og kjært for Gud enn noe klosterliv eller munkehellighet.

På barnlig måte og som en lek kunne en således oppdra barna i gudsfrykt og ærbarhet, så det første og annet bud stadig kunne bli overholdt. Da kunne noe godt spire fram og vokse opp og bære frukt, for da ville det vokse opp folk som hele landet kunne ha glede av. Det ville også være den rette måten å oppdra barn på, når en kunne få bøyd deres sinn med lyst og med det gode. For det man skal frambringe bare med ris og slag, det kommer det sjelden noe virkelig godt ut av. Og selv om en kan drive det ganske langt, så blir de likevel ikke snille lenger enn riset henger over hodet på dem.

Men når det går med det gode, slår det rot i hjertet. Da frykter de mer for Gud enn for riset og kjeppen. Dette har jeg sagt så enfoldig til de unge, for at det engang kan trenge inn i dem. Siden vi preker for barn, må vi jo også tale barnespråk med dem. Vi har altså advart mot å misbruke Guds navn, og lært den rette måten å bruke det på. Denne består altså ikke bare i ord, men i liv og gjerning. Vi skulle nå ha lært at Gud finner behag i at vi bruker Hans navn rett, og at Han vil belønne det likså rikelig som Han vil straffe det hårdt hvis vi misbruker Hans navn.