Det Gamle Evangelium
Den
annen bønn Komme ditt rike.
I den første
bønn har vi altså bedt om det som angår Guds navn og ære, at Gud vil hindre
at verden smykker sin løgn og ondskap med Hans navn. På den annen side
ba vi om at Gud må hjelpe til at Hans navn blir holdt høyt og hellig både
i lære og liv, så Han kan bli æret og prist av oss. På samme måte ber
vi her i den annen bønn om at Hans rike skal komme. Men liksom Guds navn
i seg selv er hellig, og vi likevel ber at det må være hellig hos oss,
således kommer også Hans rike av seg selv - uten vår bønn. Likevel ber
vi om at det må komme til oss, det er, at det må være blant oss og hos
oss, så vi også er en del av det folk som Hans navn blir helliget i og
hvor Hans rike finnes. Men hva er nå
Guds rike? Vi svarer: Det er ikke noe annet enn det vi før har hørt om
i troens artikler, nemlig at Gud har sendt sin sønn, vår Herre Kristus,
til verden. Det har Han gjort i den hensikt å frigjøre oss fra djevelens
makt, bringe oss til seg og regjere oss som en rettferdighetens, livets
og salighetens herre, mot synd, død og vond samvittighet. Videre har Han
også gitt oss sin Hellige Ånd for at Han skulle la oss få del i dette
ved sitt hellige ord, og for at Han skulle opplyse oss og styrke oss i
troen ved sin kraft. I denne bønnen
ber vi derfor først om at dette må vise sin kraft hos oss, og at Hans
navn således kan bli prist ved Guds hellige ord og et kristent liv, så
vi - som har tatt imot det - både holder fast ved det og daglig vokser
i det, og det også må vinne flere og flere tilhengere blant andre mennesker.
Således kan det utbre seg mektig i verden, og mange mennesker kan komme
til nådens rike og få del i forløsningen. Dette må Den Hellige Ånd lede
dem til. På denne måten kan vi alle sammen i all evighet bli i et rike
som er begynt allerede her i tiden. Guds rike kommer
nemlig til oss på en dobbelt måte. For det første kommer det her i tiden
ved Ordet og troen. For det annet kommer det i evigheten ved beskuelsen.
Nå ber vi om begge disse tingene. Vi ber om at det må komme så vel til
dem som ikke er i det ennå, som til oss som har fått del i det, ved daglig
vekst, og vi ber også om at det engang må komme til oss i det evige liv.
Alt dette er ikke noe annet enn om en ville si: Kjære Far, vi ber deg
at du for det første gir oss ditt ord, så evangeliet kan prekes rett og
rent over hele verden. For det annet gi oss at det må bli tatt imot i
troen, og at det må virke og leve i oss, så ditt rike kan utbre seg blant
oss ved Ordet og Den Hellige Ånds kraft. Gi da også at djevelens rike
må bli ødelagt, så han ikke får noen rett eller noen makt over oss, inntil
det til slutt blir fullstendig omstyrtet, og synden og døden og helvete
blir tilintetgjort, og vi får leve i full rettferdighet og salighet i
all evighet. Du ser av dette
at vi ikke ber om et stykke brød eller noe annet timelig, forgjengelig
gode i denne bønnen. Vi ber tvert imot om et evig, uskatterlig klenodie,
ja, vi ber om alt det Gud selv eier. Og det er altfor stort til at et
menneskehjerte skulle tore falle på den tanke å be om det - hvis ikke
Han selv hadde befalt oss det. Men fordi Han er Gud, vil Han også ha den
ære å gi oss både mer og rikeligere enn noen kan forstå. Han er som en
evig uuttømmelig kilde, som gir mer fra seg jo mer den strømmer og flyter.
Og Han ønsker ikke noe høyere av oss enn at vi skal be Ham om mange og
store ting, og på den annen side blir Han vred når vi ikke ber og ønsker
noe riktig stort. Vi kan tenke
oss at den rikeste og mektigste keiser sa til en stakkars tigger at han
kunne be om hva han ønsket seg. Og keiseren på sin side var forberedt
på å gi ham store, keiserlige gaver. Men så var denne tiggeren så dum
at han ikke ba om noe mer enn en skje suppe. Det var da ikke mer enn rett
og rimelig at han ble holdt for en uforskammet skjelm, som drev hån og
spott med den keiserlige majestets befaling. Han ville nok ikke mer være
verdig til å komme fram for keiserens øyne. Likedan er det med Gud, som
tilbyr og lover oss så mange usigelige goder. Det blir skam og vanære
for Ham hvis vi forakter Hans løfter og ikke drister oss til å ta imot
noe, men neppe våger å be om så mye som et stykke brød. Det som er skyld i alt dette, er vantroen. Den venter seg ikke engang så mye godt av Gud som at Han skulle ernære kroppen vår. Langt mindre kan den da i fast tillit vente slike evige goder av Ham. Derfor skal vi styrke oss mot vantroen, og la det være det første vi ber om. Da kan vi også være sikre på at vi får alt annet i rikt mål, som Kristus lærer oss: Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! (Matt. 6,33). For hvordan skulle Han la oss lide nød og savn i det timelige, når Han lover oss det evige og uforgjengelige? |