Den annen bønn

Komme ditt rike.

I den første bønn har vi altså bedt om det som angår Guds navn og ære, at Gud vil hindre at verden smykker sin løgn og ondskap med Hans navn. På den annen side ba vi om at Gud må hjelpe til at Hans navn blir holdt høyt og hellig både i lære og liv, så Han kan bli æret og prist av oss. På samme måte ber vi her i den annen bønn om at Hans rike skal komme. Men liksom Guds navn i seg selv er hellig, og vi likevel ber at det må være hellig hos oss, således kommer også Hans rike av seg selv - uten vår bønn. Likevel ber vi om at det må komme til oss, det er, at det må være blant oss og hos oss, så vi også er en del av det folk som Hans navn blir helliget i og hvor Hans rike finnes.

Men hva er nå Guds rike? Vi svarer: Det er ikke noe annet enn det vi før har hørt om i troens artikler, nemlig at Gud har sendt sin sønn, vår Herre Kristus, til verden. Det har Han gjort i den hensikt å frigjøre oss fra djevelens makt, bringe oss til seg og regjere oss som en rettferdighetens, livets og salighetens herre, mot synd, død og vond samvittighet. Videre har Han også gitt oss sin Hellige Ånd for at Han skulle la oss få del i dette ved sitt hellige ord, og for at Han skulle opplyse oss og styrke oss i troen ved sin kraft.

I denne bønnen ber vi derfor først om at dette må vise sin kraft hos oss, og at Hans navn således kan bli prist ved Guds hellige ord og et kristent liv, så vi - som har tatt imot det - både holder fast ved det og daglig vokser i det, og det også må vinne flere og flere tilhengere blant andre mennesker. Således kan det utbre seg mektig i verden, og mange mennesker kan komme til nådens rike og få del i forløsningen. Dette må Den Hellige Ånd lede dem til. På denne måten kan vi alle sammen i all evighet bli i et rike som er begynt allerede her i tiden.

Guds rike kommer nemlig til oss på en dobbelt måte. For det første kommer det her i tiden ved Ordet og troen. For det annet kommer det i evigheten ved beskuelsen. Nå ber vi om begge disse tingene. Vi ber om at det må komme så vel til dem som ikke er i det ennå, som til oss som har fått del i det, ved daglig vekst, og vi ber også om at det engang må komme til oss i det evige liv. Alt dette er ikke noe annet enn om en ville si: Kjære Far, vi ber deg at du for det første gir oss ditt ord, så evangeliet kan prekes rett og rent over hele verden. For det annet gi oss at det må bli tatt imot i troen, og at det må virke og leve i oss, så ditt rike kan utbre seg blant oss ved Ordet og Den Hellige Ånds kraft. Gi da også at djevelens rike må bli ødelagt, så han ikke får noen rett eller noen makt over oss, inntil det til slutt blir fullstendig omstyrtet, og synden og døden og helvete blir tilintetgjort, og vi får leve i full rettferdighet og salighet i all evighet.

Du ser av dette at vi ikke ber om et stykke brød eller noe annet timelig, forgjengelig gode i denne bønnen. Vi ber tvert imot om et evig, uskatterlig klenodie, ja, vi ber om alt det Gud selv eier. Og det er altfor stort til at et menneskehjerte skulle tore falle på den tanke å be om det - hvis ikke Han selv hadde befalt oss det. Men fordi Han er Gud, vil Han også ha den ære å gi oss både mer og rikeligere enn noen kan forstå. Han er som en evig uuttømmelig kilde, som gir mer fra seg jo mer den strømmer og flyter. Og Han ønsker ikke noe høyere av oss enn at vi skal be Ham om mange og store ting, og på den annen side blir Han vred når vi ikke ber og ønsker noe riktig stort.

Vi kan tenke oss at den rikeste og mektigste keiser sa til en stakkars tigger at han kunne be om hva han ønsket seg. Og keiseren på sin side var forberedt på å gi ham store, keiserlige gaver. Men så var denne tiggeren så dum at han ikke ba om noe mer enn en skje suppe. Det var da ikke mer enn rett og rimelig at han ble holdt for en uforskammet skjelm, som drev hån og spott med den keiserlige majestets befaling. Han ville nok ikke mer være verdig til å komme fram for keiserens øyne. Likedan er det med Gud, som tilbyr og lover oss så mange usigelige goder. Det blir skam og vanære for Ham hvis vi forakter Hans løfter og ikke drister oss til å ta imot noe, men neppe våger å be om så mye som et stykke brød.

Det som er skyld i alt dette, er vantroen. Den venter seg ikke engang så mye godt av Gud som at Han skulle ernære kroppen vår. Langt mindre kan den da i fast tillit vente slike evige goder av Ham. Derfor skal vi styrke oss mot vantroen, og la det være det første vi ber om. Da kan vi også være sikre på at vi får alt annet i rikt mål, som Kristus lærer oss: Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! (Matt. 6,33). For hvordan skulle Han la oss lide nød og savn i det timelige, når Han lover oss det evige og uforgjengelige?