Den første bønn

  Helliget vorde ditt navn.

Dette er ikke så godt uttrykt på vårt språk, for det er noe uklart. Det ville være bedre å si: Himmelske Fader, hjelp at ditt navn må være hellig! Men hva mener vi nå med å be om at Hans navn må være hellig? Er det ikke allerede hellig fra før? Til det kan vi svare: Jo, det er alltid hellig i sitt vesen, men ikke i vår bruk av Hans navn. For Guds navn er gitt oss, fordi vi er blitt kristne og er døpt. Derfor kalles vi Guds barn, og har sakramentene. Ved dem forener Han oss inderlig med seg selv, slik at alt som er Guds, skal tjene til vårt bruk.

Det er derfor høyst nødvendig at vi har aller mest omsorg for at Hans navn får sin ære, at det blir holdt hellig og høyt - som den høyeste skatt og helligdom vi har. I himmelen er Hans navn hellig, men det er meget viktig at vi som fromme barn ber om at det også må være og bli hellig på jorden hos oss og all verden.

Men hvordan blir det nå hellig iblant oss? Vi svarer så kort og tydelig som mulig: Det blir hellig når både vår lære og vårt liv er gudelig og kristent. Siden vi i denne bønnen kaller Gud vår Fader, så er vi alltid pliktige til å oppføre og forholde oss som fromme barn, for at Han ikke skal ha skam, men ære og pris av oss. 

Nå er det jo slik at vi kan vanhellige Hans navn enten med ord eller gjerninger. For alt de vi gjør på jorden er enten ord eller gjerning - enten tale eller handling.

For det første vanhelliger en Guds navn når en i dette navnet preker, lærer og taler noe som er falskt og forførende, så løgn blir smykket med og bydd fram under Hans navn. Dette er den verste måten å bringe skam og vanære over Guds navn på. Videre vanhelliges Hans navn når en misbruker det grovt til å dekke over ondskap, til å sverge, banne, gjøre trolldom osv.

For det annet blir Guds navn vanhelliget ved syndig liv og syndige gjerninger. Det skjer når de som kalles kristne og Guds folk, er horkarer, drankere, gjerrige, misunnelige og baktalere. Også her må Guds navn utsettes for skam og bespottelse for vår skyld. Vi kan sammenligne med en kjødelig far og barnet hans. Hvis barnet er ulydig og uoppdragent og handler mot ham i ord og gjerninger, så  han blir foraktet og spottet for barnets skyld, så bringer det skam og vanære over faren sin. På samme måte er det også til vanære for Gud hvis vi - som er kalt etter Hans  navn og får alt godt av Ham - lærer, taler og lever annerledes enn fromme og himmelske barn skal leve. Da må Gud nemlig høre at folk sier om oss at vi ikke kan være Guds barn, men djevelens.

Du ser da at vi i denne bønnen ber om nettopp det som Gud krever i det annet bud, hvor Han sier at vi ikke skal misbruke Hans navn til å sverge, banne, lyve, bedra osv. På den annen side påbyr Han at vi skal bruke det på den rette måten, til å love og ære Gud. For den som bruker Guds navn til noe galt, han vanærer og vanhelliger dette hellige navnet. I gamle dager sa man om en kirke at den var vanhelliget, når et mord eller en annen forbrytelse var foregått i den, eller alterkalken eller en annen helligdom i kirken var vanæret. Dette var jo riktignok hellig i seg selv, men det ble vanhelliget ved bruken.

Denne bønnen skulle da være lett og klar, når en bare forstår uttrykket. Uttrykket å hellige betyr altså at vi på vår side skal love, prise og ære både med ord og gjerninger.

Se nå hvor nødvendig denne bønnen er i høyeste grad. Vi ser jo hvor full verden er av sekter og falske lærere, som alle bruker det hellige navn til å skjule sin djevelske lære under. Dette skulle vel få oss til å skrike og rope uten stans til Gud mot alle slike, både mot dem som fører falsk lære og tro, og mot dem som angriper, forfølger og forsøker å undertrykke evangeliet og den rene lære, slik som de katolske biskoper, tyranner, svermere osv. Ja, vi skulle også rope til Gud for oss selv, vi som riktignok har Guds ord, men ikke er takknemlige for det eller lever etter det som vi skal. Når du nå ber denne bønnen av hjertet, så kan du være sikker på at Gud liker det. Det er nemlig ikke noe Han heller vil høre enn at Hans ære og pris går foran og over alt annet, at Hans ord læres rent og at det blir aktet og æret.