Det Gamle Evangelium

 

II.

EN KRISTENS YTRE MENNESKE

  Vi vil nå vende oss til annen del, til det ytre menneske, og svare alle som forarges over det vi sier om troen og alt det øvrige vi har skrevet og talt. Ofte sier de oss imot slik: »Vel, hvis troen virker alt, og den alene er nok til rettferdighet, hvorfor har da Gud påbudt oss å holde budene? Da vil vi slå oss til ro med den og ellers være likeglad med vårt liv.»

Disse vil vi svare: »Nei, dere ugudelige! Slik er det ikke. Hadde vi vært fullkomment åndelige mennesker, var saken en annen. Men det er vi nå ikke før på den ytterste dag ved oppstandelsen fra de døde. Så lenge vi lever i kjøttet, er vi bare underveis mot målet. I fullkommenhetens rike vil troen og gjerningene harmonere. Da skal vi motta Åndens hele fylde. Nå er det på tide å understreke vår tidligere påstand om at en kristen fra en annen side sett er alles tjener og alle underlagt. Ser vi den kristne fra frihetens synspunkt, er han ikke nødt til å gjøre noe som helst, men fra tjenestens synspunkt er han en tjener for alle. Han har mye å gjøre. Og nå vil vi se nærmere på hvordan vi skal forstå dette.

Selv om mennesket som sagt innvortes, etter Ånden, er rikt rettferdiggjort ved troen og har alt det trenger, unntatt det at troen jo stadig må vokse dag for dag, så er han ennå her på jorden, hvor han skal lære å herske over sitt legeme og omgås andre. Og her begynner gjerningene. Han skal nemlig ikke gå ledig. Legemet må sannelig øves i faste, nattevåk, arbeid og alskens tukt, så det kan bli likedannet med og lydig mot det innvortes menneske og ikke motarbeide eller hindre det i sin utfoldelse. Det vil det nemlig gjøre om det ikke blir tøylet. For det innvortes menneske er likedannet med Gud og skapt i Hans bilde ved troen, det er glad og lykkelig for Kristi skyld, siden det har fått så mye av ham. Derfor vil hans lyst og glede være å tjene Gud med alt sitt, glad og uten vederlag.

Men mens det nå er det innvortes livs glede å love Gud slik, viser det seg at det møter motstand fra kjødet og den gjenstridige vilje, som vil tjene verden og søker tingene i den. Det finner m.a.o. en annen lyst i sitt legeme. Det er imidlertid noe som troens ånd ikke tåler, og derfor angriper den dette kjødelige for å overvinne det, som også Paulus sier i Rom. 7:  "Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strir imot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov . . . " Et annet sted sier han: »Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» I Gal. 5 leser vi: »De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.»

Men når en gjør disse gjerninger, må det ikke være for å bli rettferdiggjort for Gud, for en slik falsk holdning vil ikke troen tåle. Den vil være alene om den ting. Nei, en gjør gjerningene for å undertvinge legemet og rense det fra de onde tilbøyeligheter. Det er nemlig en kristens lyst å drive ut alle begjær. Når endelig sjelen er renset ved troen og har fattet kjærlighet til Gud, vil den gjerne at også alt annet blir renset, fremfor alt dens eget legeme, at også det må elske Gud om mulig. Derfor, for legemets skyld, må ikke en kristen gå ledig. For dets skyld må han gjøre mange gode gjerninger. Men hele tiden må det fremholdes at det ikke er disse gjerningene som er midlet til rettferdiggjørelsen, men troen. Den gjør gjerninger av fri kjærlighet til Gud og uten tanke på gjengjeldelse. Den har jo allerede fått alt av ham! Den kristne ser ikke hen til annet enn å være Gud til behag, og som sagt er det hans lyst å gjøre alt for ham og nesten. Nå finner han lett målestokken og rettesnoren å peile livet sitt inn etter, for han vil faste, våke og arbeide så mye som nødvendig for å tukte sitt kjød mot begjær og lettsindigheter. De derimot som drister seg til å ville rettferdiggjøres ved gjerninger, legger ingen vekt på å døde begjæret, bare på gjerningene, og mener at når de bare har gjort nok av dem, er de godt hjulpet. De holder mål for Gud. Større villfarelse finnes ikke enn dette å søke rettferdiggjørelsen ved gjerninger, uten tro.  

(Klikk på avsnittene under).

Gjerningene en frukt av troen.

For at dere skal forstå dette enda klarere, vil vi ta fram enkelte bilder. De gjerninger som det kristne menneske gjør som ved troen p.g.a. Guds barmhjertighet er blitt rettferdiggjort og frelst sola gratia (av nåde alene), er å sammenlikne med Adams og Evas og sønnenes gjerninger i paradiset, før de hadde syndet. Les 1. Mos. 2: »Gud satte mennesket som han hadde skapt, i Edens have til å dyrke og vokte den.» Nå var jo Adam skapt av Gud både rettferdig og uten noen synd, så det var ikke for å bli rettferdig han skulle arbeide og ha omsorg for jorden. Det var for at han ikke skulle behøve å gå ledig Gud ga ham denne oppgave. Denne skulle han gjøre i frihet, for annet ville ikke Gud ha behag i. Slik er det også med de gjerninger en troende gjør. Ved sin tro er han satt inn igjen i paradiset, han er jo gjenfødt og trenger ikke gjerninger for å bli eller være rettferdig. Det er som med en biskop: Når han innvier kirker, konfirmerer eller utfører sine andre embetsplikter, innvies han ikke ved disse gjerninger til biskop, for det er han jo allerede. Faktum er ytterligere at hvis han ikke alt var biskop, ville gjerningene være fullstendig ugyldige og bare lureri og barnestreker. Slik gjør en kristen som er innviet ved sin tro, gode gjerninger, men ikke for å bli frelst og salig, eller for å bli en enda bedre kristen. Hvis han drev på med gode gjerninger uten å være en kristen, ville alt bare være ugudelige og forbannede synder.  

Derfor er de to ordspråkene anvendelige som sier: "Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger," og "onde gjerninger gjør aldri et menneske ondt, men et ondt menneske gjør onde gjerninger." Og Kristus sier: »Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt.» Nå er det også klart at det ikke er frukten som bærer treet, men omvendt treet som bærer frukten. Som altså treet må være før frukten, slik også troen før gjerningene. Ikke frukten bestemmer hvordan treet blir, og heller ikke gjerningene mennesket. Som treet er, slik blir også fruktene, og det samme forhold hersker mellom troen og gjerningene. Et menneske må først være ondt eller godt før hans gjerning blir ond eller god. Det er ikke omvendt slik at gjerningene gjør ham ond eller god.

Det samme gjelder i et håndverk. Et godt eller dårlig hus gjør ikke en tømmermann god eller dårlig, men en god/dårlig tømmermann bygger et godt/dårlig hus. Slik altså med menneskets gjerninger: Som mennesket selv er - troende eller vantro - slik blir gjerningen bestemt av hans vesen. Gjerningen blir god når den blir gjort av et godt menneske og omvendt. På den annen side går det ikke an å mene at også et menneskes tro/vantro blir som dets gjerning. Som gjerningene ikke kan gjøre en troende, kan de heller ikke gjøre rettferdig. Men m.h.t. troen stiller saken seg annerledes. Den gjør en først rettferdig, og så gjør en gode gjerninger.

Til toppen

 

Et vantro menneske er et ondt menneske.

Av den ikketroende kreves heller ingen gjerning til rettferdighet og frelse, og omvendt blir ingen ond og fortapt p.g.a. noen ond gjerning, men utelukkende p.g.a. sin vantro. Den gjør ham ond, som også alle hans gjerninger. Så at man er ond eller god, bestemmes ikke av gjerningen, men av troen eller vantroen, som Vismannen sier: »Synden begynner når en går bort fra Gud», d.v.s. når en ikke vil tro på Ham. Og Paulus sier i brevet til Hebreerne, 11,6: »Den som står fram for Gud, må jo tro at han er til . . .»  Og Kristus sier: »La enten treet være godt og dets frukt god, eller treet dårlig og dets frukt dårlig.» Med det vil han si: Den som vil ha gode frukter, må først begynne med treet og sørge for at det blir ordentlig plantet. Han må sørge for godt jordsmonn. Slik er det også med den som vil gjøre gode gjerninger. Han må ikke begynne med gjerningene, men med troen, som gjør personen god. Troen gjør en til et godt menneske, vantroen til et dårlig.  

Nå er det riktignok slik at mennesker dømmer etter handlingene, og en regnes som god eller dårlig alt etter det liv en lever. Men det betyr ikke noe annet enn at det er det rent utvortes som får sin vurdering, som Kristus sier i Matt. 7: »Derfor skal dere kjenne dem av deres frukter.» Men dette syn villeder mange til å tale og skrive om hvordan man skal oppnå rettferdighet ved gode gjerninger. Så går de sine egne veier - utenom troen - og føres stadig dypere inn i villfarelser. Den ene blinde leder den annen, og alle plager de seg med mange gjerninger uten å nå fram til den virkelige rettferdighet. Om disse sier Paulus i 2. Tim. 3: ». . . som har gudfryktighets skinn men fornekter dens kraft ........ som alltid skal lære, men aldri kommer til sannhets erkjennelse» (v. 7).

Den som ikke ønsker å fare vill sammen med disse blinde, må se lenger enn til gjerningene, loven og budene. Han må rette blikket mot menneskene og se hvem som er rettferdige og hvordan de ble det. Det skjedde ikke ved gode gjerninger eller bud, men ved å gripe fatt i Guds løfter om nåden. Ved troen ble de rettferdiggjort og frelst. De har lært Guds majestet å kjenne.

Av det som nå er sagt forstår vi hvordan vi skal se på gjerningene, og hva som bestemmer om de er onde eller gode.

Når man stiller dem sammen med rettferdigheten, og gjør det ene for å oppnå det annet, pålegger man menneskene tvang og fornekter både friheten og troen. Bare dette i seg selv er ondt og verd å fordømmes. Det er å forakte Guds nåde, som er den eneste mulighet til rettferdighet og frelse når den tas imot i tro. Ved gjerningslæren griper man inn på Guds nådes og herlighets område. Ingen skal kunne si at vi forkaster gjerningene - det er ikke noe galt med gode gjerninger, og vi anbefaler enhver kristen å øve seg i dem - men vi kjemper mot at man kopler dem sammen med rettferdiggjørelsen. Uklarhet på dette punkt har til følge at man glorifiserer gjerningene, mens sannheten om dem er at ikke en av dem holder mål for Gud. Slik bedrar man både seg selv og andre og blir ulver i fåreklær.

Til toppen

 

Vranglærere.

Hvor den rene tro er fjernet fra menigheten, vil en vrangforestilling i synet på gjerningenes betydning ta overhånd, og lar seg ikke fjerne før troen kommer og tar bolig i hjertet og ødelegger den. Vår natur kan ikke makte den sak. Den kan ikke se villfarelsen engang. Den opphøyer og er stolt av viljebeslutningene. Og i tillegg til denne vrange natur kommer også vanen og miljøet. Tenk bare på alle ugudelige lærere som driver på med gjerningsrettferdighetslæren sin! Til slutt blir ondet aldeles uhelbredelig og volder ubotelig skade. Det er og blir forførerisk å tale, skrive og lære om anger og bot, skrifte og gode gjerninger når man blir stående ved dette og glemmer læren om troen. Det blir falskt alt sammen. For Kristus og hans disippel, Johannes, sa ikke bare: »Gjør bot», men de føyde til disse troens ord: »For se, himmeriket er kommet nær».  

Prekenen skal inneholde begge sider ved Guds ord, og skal hente fram av skattkammeret både nytt og gammelt, både Lovens og Nådens ord. Loven skal skremme synderen så han ser sin synd og drives til omvendelse og bot og lever et bedre liv. Men man må ikke bli stående ved dette, for det er å såre uten å forbinde, slå ned uten å reise opp, drepe uten å kalle til liv igjen, føre en til helvetets avgrunn og ikke hjelpe ut derfra. Det er å fornedre og ikke opphøye. Derfor må også nådens ord og løftet om syndsforlatelse prekes. Da skapes troen, og uten den ville all tale om anger og bot og gode gjerninger være forgjeves.

Ennå er det prester som forkynner både boten og nåden, men de gjør det ofte i en ånd som ikke gir den rette plass for forståelsen av hvordan disse oppstår. For boten har sitt utspring i Guds lov, mens troen eller nåden har det i løftene, som Paulus skriver i Rom. 10: »Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.» Når et menneske hører de guddommelige løftene og tar imot dem i tro, blir han trøstet og oppløftet etter at han først er blitt sønderknust og brakt til selverkjennelse ved Lovens trusler og skremsler, som det står i Salme 30: »Om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.»

La nå dette være nok om gjerningene i sin alminnelighet og om den kristnes gjerninger, som han øver for å undertvinge sitt eget legeme.

Nå vil vi til slutt si litt om de gjerninger en kristen gjør for sin neste. Han lever jo slett ikke i isolat, for seg selv, men for andre. Det er enda en grunn til at han undertvinger legemet, for bedre å makte sin tjeneroppgave, jfr. Rom. 14: »For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» Derfor er det umulig å gå uvirksom overfor sin neste. Man må nødvendigvis tale, handle og ha samkvem med andre, som også var tilfelle med Kristus da han var med oss her på jorden. Men intet er nødvendig for rettferdiggjørelsen og frelsens skyld, og vi må derfor ruste oss mot en slik lære og rette blikket utelukkende på vår nestes nød og trang og hvordan vi best skal komme ham til hjelp. Av våre henders arbeid har vi noe å gi de trengende. Apostelen sa ikke at det var for oss selv vi skulle ar­beide, men for de nødlidende. Hva angår oss, skal vi sørge for legemet så det er sunt og sterkt og i stand til å yte nesten hjelp. De sterke lemmer skal tjene de svakere, alle dra omsorg for hverandre og slik oppfylle Kristi lov. Dette er et riktig kristelig liv, her er troen virksom i kjærlighet, og går frivillig og med glede til sin tjenergjerning uten å vente noe til gjengjeld. Den har jo allerede overflod av alt i troens fylde og rikdom.

Til toppen

 

Enhet i tro og kjærlighet.

Da Paulus hadde lært filippenserne hvor rike de var blitt i troen på Kristus, som hadde gitt dem overflod på alt, fortsatte han: » Men så ber jeg dere også, så sant Kristus er vår trøst, så sant kjærligheten gir oss mot, så sant vi eier et fellesskap i Ånden, så sant det finnes noen miskunn og noen medlidenhet - så gjør min glede fullkommen: Vær ett i den samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn! Gjør ingenting av tom forfengelighet eller personlig ærgjerrighet. Tvert imot bør hver enkelt i ydmykhet sette de andre høyere enn seg selv. Heller ikke må noen sette egen velferd først, men tvert imot ha øye for de andre» (Fil. 2. 1 f.).  

Her ser vi hvordan Paulus gir en rettesnor for et rett kristelig liv, som gjør alle sine gjerninger for nesten, og det fordi en kristen selv er blitt så overmåte rik i troen på Kristus. Han stiller Kristus fram som et eksempel: »La Kristi sinnelag prege deres ferd, han som, skjønt av guddoms rang, dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppga alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden - ja, døden på et kors!»

Disse klare og gode ord av apostelen er blitt fordunklet av mennesker som ikke har forstått at uttrykkene »guddoms rang» og »tjenerskikkelse» ikke omtaler de to naturer i Hans vesen. De har misforstått til tross for at Paulus tydeliggjør hva han mener i fortsettelsen, hvor han sier at Kristus - som var i guddoms skikkelse, og derfor ikke trengte til verken gjerninger eller lidelser, da han var rik på alt allerede - ydmyket seg under oss istedenfor å herske, noe han hadde rett til. Han gjorde seg til alles tjener og var lik oss i alt, både i utseende og adferd, alt for vår skyld og for at hans seiersbytte skulle bli vårt.

Som Kristus, hodet, hadde alt, har også en kristen i troen alt og lar seg nøye med sin guddommelige rang. Men han vil gjerne at troen skal bli sterkere og vokse seg mere fullkommen. Den er blitt hans liv, frelse og salighet. Den bevarer ham og gir ham alt som var i Kristus, noe Paulus forsikrer i Gal. 2, 20: »Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg. Og om jeg fremdeles lever på jorden, lever jeg i tro på Guds Sønn, han som har vist sin kjærlighet til meg og ofret seg selv for min skyld.» Og skjønt han med Kristus er fri for alle gjerninger, vil han allikevel oppgi denne frihet og ta på seg en tjeners oppgave og gå sin neste til hånde med alt og hjelpe ham slik han selv lærte at Gud i Kristus behandlet ham. Dette gjør han uten betaling eller vederlag, fordi han så gjerne vil være Guds lyst og glede. Han tenker: Vel, når Gud uten min fortjeneste har gitt meg uverdige synder både rettferdig­hetens og frelsens rikdom av bare nåde for Kristi skyld, og at det ikke kreves noe annet av meg enn at jeg tar imot, hvorfor skulle så ikke jeg like raust og frivillig, med fullt og helt hjerte, gjøre alt det mot min neste som jeg vet vil være til min Fars behag? Jeg vil være Kristus for min neste, og la alt mitt være hans. Og mitt jordiske liv vil jeg leve med tanke på hans nytte og frelse.  

  Til toppen

 

Kjærlighet og glede en frukt av troen.

Vi ser at kjærligheten og gleden veller fram av troen og retter seg mot nesten uten tanke på gjengjeldelse eller eventuell takk. Den gjør ingen forskjell på venn eller fiende, men stiller seg til tjeneste, hva enten det bringer tap eller vinning, takk eller utakk. For slik handler den himmelske Far. Han gir alt fritt og rikelig og lar sin sol gå opp over både gode og onde. Også Sønnen tok på seg lidelsen på korset i frihet og med lyst og glede.  

Du forstår nok at når det bare blir klart for oss hvilke store og kostelige ting vi har fått, blir kjærligheten utøst i våre hjerter av Den hellige Ånd. Og kjærligheten gjør fri og glad, allmektig (kjærligheten finner alltid på råd. O.a.), virksom og seirende i trengsler og anfektelser. Den gjør oss til tjenere for nesten, som før sagt, alt mens vi allikevel er herre over alt. For mennesker derimot, som ikke har skjønt hvilke mektige ting Kristus har gjort for dem, er hans død forgjeves. De driver sine gjerninger uten å føle eller smake hans velgjerning. Som vår neste lider nød av forskjellig art, og derfor trenger til vår overflod, var også vi en gang trengende for Gud, fattige syndere og avhengige av hans barmhjertighet og miskunn. Og siden vi i Kristus ble gjort rike på alt, vil også vi hjelpe vår neste og være Kristus for ham.

Hvem har vel egentlig forstått hvilken rikdom og herlighet kristenlivet består i? Den troende ikke bare har alt, men han formår alt og trenger ikke mere. Han er herre over synden og døden og helvetet, men samtidig tjener for alle og full av lyst til å være til nytte og gagn.

Dessverre er det bare få som forstår og har grepet disse sannheter. Man skjønner ikke hva det betyr å være en kristen. Kristennavnet bærer vi jo ikke p.g.a. den »fjerne» Kristus, men p.g.a. den iboende. For når vi tror på ham, tar han bolig i oss. Vi blir Kristus for vår neste, og behandler ham som Kristus behandlet oss. Men forkynnelsen er i våre dager bare en opplysning om hvordan en selv skal få del i fortjenesten og alle godene, og ofte gjør vi Kristus til en ren plageånd, verre enn Moses. (Med det mener Luther at Jesus er blitt en lovens forkynner, som Moses, ja langt verre enn ham. O.a.).

Når Paulus lot sin elev, Timoteus, omskjære, var det ikke for at han ved denne seremoni skulle vinne rettferdighet for Gud, men for ikke å være de svake jøder, som var blitt troende, til anstøt, for de kunne ennå ikke fatte troens frihet. Men når noen viste forakt for denne frihet og holdt på at omskjærelse var nødvendig til frelse, satte han seg imot og nektet Titus samme omskjærelse (Gal. 2). Den svake tro ville han ikke anfekte, men forherdede loviske mennesker - som foraktet den frihet troen gir, viste han bort. Han tillot ingen å berøve troen dens skatter. Slik vil også vi ta imot de svake troende, jfr. Rom. 14, men avvise de forherdede.

Da Jesu disipler ble avkrevd skatt (Matt. 17), samtalte Kristus med Peter og spurte om det var så at også kongssønner var pliktige å betale. Men til tross for at Peter mente nei - en kongssønn sto utenfor denne plikt - ba Jesus ham gå ned til stranden og bringe på land en fisk med en mynt i gapet. Den skulle Peter betale skatten med. Her får vi et enestående eksempel på det vi vil lære. Kristus kaller både seg selv og sine venner for kongssønner. De trengte ikke noe som helst og var ingen noe skyldige, men nedlot seg allikevel til å betale, frivillig. Like "viktige" er alle andre gjerninger for frelsen, for gjerningene kommer etter rettferdiggjørelsen og skjer i frihet, andre til behag og eksempel.

Til toppen

 

Rede til all god gjerning.

På samme måte er det når Paulus i Rom. 13 og Tit. 3 skriver at vi skal være den verdslige øvrighet underdanig og rede til all god gjerning. Det er ikke for å bli rettferdige - for det er vi alt i troen - men for at vi i Åndens frihet skal tjene andre og øvrigheten frivillig, uten vederlag.

Om tyranner skulle gjøre vold og urett mot meg og kreve all verden, vil intet skade meg når jeg bare ikke blir avkrevd å stå Gud imot.

Av dette vil enhver kristen kunne dømme sikkert om alle regler og forordninger og finne hvilke som er blinde og tåpelige, og hvilke gode og rette.

Ingen gjerning som ikke går ut på å tøyle naturen eller tjene nesten, er god og kristelig. Eksempel på slike gjerninger er bønner til jomfru Maria og helgener. Jeg er redd for at man i slike gjerninger bare søker seg selv og sitt. (Man betrakter også i dag enkelte bønner som særlig fortjenstfulle og Gud velbehagelige. Derfor ber man. O.a.). Den kristne frihet blir ødelagt av en slik holdning, noe som er en følge av at man ikke har grepet den sunne lære om den fri, kristne tro.

Denne uvitenhet og frihetsberøvelse blir stadig forsvart av blinde prester og lærere, som oppmuntrer folk til å drive på med alle disse gjerningene og roser dem som følger påbudene. (Her må vi huske alle ytre bud og regler som ble pålagt menigheten på Luthers tid. O.a.). Men hva troen gir og betyr, har de lite å si om. Jeg vil råde alle til å vokte seg for å gjøre gjerninger som gir vinning, f.eks. i form av ære, ros eller annet. For det ville være å krenke troen. Bare den kan gi deg det du egentlig trenger. Men troen skal øves og modnes, og det gjør en best ved å gi uten vederlag, å tjene til nytte og gagn for andre, og helst slike som ikke har noe å gjengjelde med. Bare da kan en virkelig si at du er en sann og god kristen.

Etter denne regel må de goder en har fått av Gud, strømme videre til andre og bli til felles nytte. De går ut fra Gud og flyter inn i oss, og fra oss flyter de så inn i dem som trenger. Også min tro og rettferdighet stiller seg fram for Gud og dekker min neste, idet jeg betrakter hans synder som mine egne, for akkurat det gjorde Kristus for meg. Se, det er den virkelige kjærlighet, og hva mere er, den rette måte å leve kristenlivet på. Og bare der er kjærligheten sann og ren, hvor troen er det. Og Paulus sier i 1. Kor. 13 at kjærligheten aldri søker sitt eget, men alltid bare nestens beste.

Av dette trekker vi den konklusjon at en kristen ikke lever i seg selv, men i Kristus og sin neste, ellers er han ingen kristen. I Kristus lever han ved troen, i nesten ved kjærligheten. Ved troen løfter han seg selv opp til Gud, ved kjærligheten stiger han ned igjen til sin neste, men er alltid samtidig i Gud og i den guddommelige kjærlighet, som Kristus sier i Joh. 1: "Dere skal få se himmelen åpen, og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen."

Dette får være nok om den kristnes frihet, som er åndelig og reell, idet den gjør hjertene fri for alle synder, lover og bud, jfr. Paulus i 1. Tim.: »Loven er ikke satt for den rettferdige». Denne frihet overgår all annen ytre frihet, som himmelen er høyere enn jorden. Måtte Jesus Kristus lære oss å forstå og holde fast på denne sannhet!  

Til toppen

 

Forholdet til sed og skikk.

Men enda er det nødvendig med nok en tilføyelse, for de menneskers skyld som alltid må fordreie alt som blir lært, om det er aldri så klart og enkelt. For det finnes folk som mener at når saken stiller seg slik, kan de tillate seg alt i denne troens frihet, og de forakter og kritiserer menneskelige seremonier, forordninger og lover og mener at denne opptreden viser et godt og kristelig liv. Når andre kristne faster eller holder seg fra kjøtt visse dager, demonstrerer de med å gjøre det motsatte. De setter seg over menneskers vedtekter og skikker, ber ikke de vanlige bønner og tilsidesetter alt som er vanlig praksis. Disse bevirker at de andre kristne som anstrenger seg for å bli frelst og salig ved forskjellige seremonier og ytre former, opponerer og kritiserer. Så blir begge parter opptatt med og krangler om bagateller og perifere ting, mens de glemmer eller overser hovedsaken.  

Paulus har noe å si begge disse grupper: »Den som spiser, skal ikke ringeakte den som ikke gjør det, og den som holder seg unna visse sorter mat, skal ikke dømme den som spiser.» Her ser du at de som ikke tar det så nøye med seremoniene - og motivet for det er ikke fromhet, men forakt - er under apostelens dom. Men omvendt lærer han de andre som holder hardnakket fast på seremoniene, at de ikke skal se ned på de første, for ingen av dem drives av den rette broderkjærlighet. Derfor skal man høre hva Skriften sier, og den fastslår at vi ikke går verken til høyre eller til venstre, men følger Herrens råd om den sanne rettferdighet. For den gleder hjertene. Rettferdig blir man ikke om man slavisk følger alle regler og gjør alskens gjerninger og seremonier, men heller ikke ved å la dem være i forakt og nedlatenhet.

Troen på Kristus frigjør ingen fra å gjøre gjerninger, men fra villfarelsene i forbindelse med dem, d.v.s. fra den tåpelige selvrettferdighet man søker på gjerningenes vei. Troen frigjør, belærer og bevarer vår samvittighet, så vi erkjenner at rettferdigheten ikke skyldes gjerningene - selv om vi verken kan eller skal la dem være, like lite som det dødelige legeme kan unnvære mat og drikke o.s.v.. »Mitt rike er ikke av denne verden», har Jesus sagt. Han sa ikke: »Mitt rike er ikke i denne verden». Paulus uttrykker det på sin måte; »Om vi vandrer i kjødet, kjemper vi dog ikke på kjødelig vis». Og i Gal. 2: »Det liv jeg nå lever her på jorden, lever jeg i troen på Guds Sønn.» Altså blir alt jeg gjør i dette livet gjort p.g.a. selve livets struktur og ordninger samt for å styre og beherske mitt legeme. Men vi blir ikke rettferdige for Gud ved noe av dette, men utelukkende ved troen på Hans sønn.

Derfor skal en kristen holde seg midt mellom disse ytterpunkter og passe seg for begge de to grupper mennesker. Enten kommer nemlig de hardnakkede, forstokkede seremonimennesker oss i møte som døde krypdyr, og de nekter å rette seg etter samvittigheten, idet de roser seg av sine seremonier og holder dem fram til eksempel, heller enn å rose troen, som rettferdiggjør. Dem skal vi stå imot og gjøre det motsatte, og modig forarge dem så de ikke får føre andre mennesker inn i samme villfarelse. Her gjelder det å bevare troens frihet. Om den slags mennesker sier Ordet: »La dem fare, de er blinde og veiledere for blinde.» Av denne grunn unnlot Paulus å omskjære Titus da de andre trengte inn på ham. Også Kristus forsvarte disiplene sine da de ble kritisert for å plukke aks på sabbaten. På den annen side opptrådte han til forsvar for de enfoldige og udannede mennesker, som ennå ikke forsto dette med troens frihet, men var »lite troende», skjønt de dog ville tro. Han unnskyldte dem inntil han hadde fått føre dem inn i de dypere sannheter. Kjærligheten sårer ikke, men er tjenestevillig mot alle. Det var nemlig ikke deres egen skyld at de var så svake i troen, men det kom av mangel på gode hyrder, og at de hyrdene de hadde, la snarer for dem og førte dem inn i et åndelig fengsel. Der ble de tilføyd alvorlige og vonde sår. Men Kristus ville befri dem og gi dem helbreden tilbake ved å lære dem troens frihet. I Rom. 14 skriver Paulus: »Jeg vet, ja, er fullt viss på at ingen ting er urent i seg selv. Men for den som mener at noe er urent, er det urent» (v. 14), og siden i samme kapitel: »Hvis du sårer din bror med det du spiser, handler du ikke i kjærlighet.»

Derfor: Skjønt man frimodig skal stå alle gjerningspredikantene imot og avsløre dem, skal man på den annen side skåne den stakkars bror som falt i klørne på dem. Vi skal kjempe mot ulvene, men ikke mot fårene. Det gjør vi når vi angriper alle menneskebud og forordninger som har fått trenge inn i menigheten, men ellers lar være som apostelen sier, å spise kjøtt og drikke vin, eller andre ting som får en bror til å snuble. Dette skal vi gjøre helt til brødrene innser og erkjenner at de er under tyranner og endelig får øye på friheten som eies i troen på Kristus. Vil du bruke den frihet du har, så gjør det i det skjulte, og ta imot det råd Paulus ga i Rom. 14: »Den tro du har, skal du ha for deg selv, for Guds ansikt» (v. 22). På den annen side skal en som sagt bruke friheten iherdig mot tyrannene og de forstokkede, ja, endog være dem både til anstøt og forakt, i håp om at de må innse at de er ugudelige og at lovene deres ikke har noe med rettferdigheten å gjøre, eller at de ikke har noen rett til å oppkaste seg til dommere over andre.

Til toppen

 

Svake brødre.

Da man altså ikke kan leve dette liv uten skikker og gjerninger - den ville og rå ungdomsalder må ofte endog holdes i lenker - og da vi alle trenger til å undertvinge legemets mange lyster og begjær, må en kristen allikevel ikke glemme at han skal lede og lære Kristi menighet i disse spørsmål, så ikke samvittigheten og troen tar anstøt. Her gjelder det å opptre med klokskap, at en vokter de svake brødre, men refser de oppblåste, slik Paulus gjør i brevet til Hebreerne når han lærer at de ikke må la seg besmitte av gjerningsrettferdigheten og dermed tape troen. For det er snart gjort å forurense den når man glemmer å innskjerpe disse sannhetene. Helt umulig er det å unngå forurensingen når læren om troen forstummer og man går over til menneskelærdommer, slik mange teologer og biskoper gjør med sine mange vrangforestillinger. Dette har til følge at utallige er blitt slept til helvetet i disse snarer. Og nå viser Antikrist sitt sanne ansikt.  

Kort sagt: Som både rikdom og fattigdom, troskap og arbeid, ydmykhet og ære, avholdenhet og alkoholnytelse etc. har sine farer, har også trosrettferdigheten og ritualene sine. Kan man, som Salomo sier, bære ild ved sitt bryst uten å brenne klærne? Og som det altså er farer forbundet med rikdom og fattigdom, selskapsliv og fornøyelser etc., slik også med seremonier og skikker: Også de utsetter en for farer og fristelser. Som det er aldeles nødvendig for det lille guttebarnet å bli passet og stelt og gitt bryst av sin mor, ellers ville han ikke kunne leve opp, så vil han når han som voksen tar inn hos allslags kvinner, kunne komme i den største åndelige og moralske fare og gå aldeles til grunne. På samme måte trenger ungdommene i sin ubefestethet både seremonier og skranker som likesom holder dem innesperret mens de modnes til karakterer. For lærer de ikke selvbeherskelse, vil de snart kunne gå til grunne i de mange fristelser som lokker. Men det vil også bli deres død om de holder på gjerningsrettferdighetens villfarelser. Det rette er å fortelle dem at stengslene ikke har til oppgave å bringe rettferdiggjørelse eller fortjeneste hos Gud, men hjelpe dem mot alt vondt i en vanskelig tid og trekke dem til trosrettferdigheten, noe som ikke vil lykkes om ikke disse gjerder omsluttet og hjalp dem.

Derfor skal seremoniene ikke innta annen plass i kristenlivet enn de stillaser som bygningshåndverkeren bruker når han bygger: De skal være til hjelp, men legges vekk når bygget er ferdig. M.a.o. skulle det nå være tydelig at vi slett ikke forakter de perifere tingene, men tvert om gjør oss nytte av dem. Det vi imidlertid tar avstand fra, er å gjøre disse perifere ting til hovedsaken. Hvis noen var så tåpelige å ofre alt på å gjøre stillasene kostbare og ekstra holdbare, men glemte selve bygget, ville ikke du også beklage den slags dumhet?

Her er det på sin plass å minne om Paulus' uttalelse: ". . som alltid skal lære, men aldri kommer til sannhets erkjennelse." For tydelig nok vil de bygge, og de forsyner seg også med verktøy, men så blir det aldri til at de begynner med selve byggingen. De lever under skinn av fromhet, men uten å eie kraften. Allikevel finner de behag i anstrengelsene sine, og tillater seg endog å kritisere andre som ikke stråler like sterkt med en ytre gjerningsprakt. Hadde de derimot med samme kraft og utholdenhet brukt Guds gode gaver rett - d.v.s. i tro - ville de kunne utføre store ting både hva angår sin egen og andres frelse.

Nå er det slik at vår menneskelige natur og fornuft ikke er å regne med, for hvilke lover og gjerninger den enn stilles overfor, faller den i villfarelse og mener å oppnå rettferdiggjørelse ved gjerningene. Og den nytter anledningen til også å bruke menneskelige bud, regler og forordninger til å bli ytterligere styrket i denne vrangforestilling. Det er derfor helt umulig å frigjøre seg i egen kraft for denne gjerningstrelldom og komme til rett erkjennelse av hvilken frihet troen gir. Derfor er det nødvendig å be Herren om å dra oss til seg og lære oss Guds vei å kjenne, at Han vil skrive sin lov i våre hjerter, som han har gitt løfte om, for ellers vil det være ille ute med oss. Hvis ikke han selv får lære oss denne skjulte visdom, vil vår natur bare fordømme og gjøre ham til en erkekjetter (jfr. Johs. 8: »Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og besatt?» v. 48), for den vil forarges og holde ham for ytterst tåpelig. Vi vet det gikk både profetene og apostlene ille, og nå er det vi som utsettes for pavenes og deres etterplapreres raseri. Må Gud forbarme seg over oss alle og la sitt ansikt lyse, så vi her på jorden kan kjenne Hans frelse! Han være lovet i evighet!

»Men den som ikke har noen gjerning å vise for seg, men tror på ham som gjør den ugudelige rettferdig, han blir rettferdiggjort gjennom sin tro» (Rom.4,5).

Til toppen