Hvordan Herren er med ham, viser han nå videre, og sier:

Din kjepp og din stav de trøster meg

»Herren,« sier han, »er med meg«. Men ikke legemlig, så jeg kan se eller høre ham. Dette Herrens nærvær som jeg taler om, kan ikke oppfattes med våre fem sanser, men troen ser det, den er sikker på at Herren er oss nærmere enn vi er oss selv. Hvordan? Gjennom ordet. Derfor sier han: »Din kjepp og stav trøster meg.« Som om han ville si: I all engstelse og nød finner jeg på jorden intet som kan hjelpe meg, så jeg er tilfreds. Men Guds ord er stadig min kjepp og min stav, til det holder jeg meg og på det retter jeg meg opp igjen og erfarer også sikkert at Herren derved er med meg, og ikke bare styrker og trøster meg gjennom dette ord i alle trengsler og anfektelser, men også frir meg fra alle mine fiender, mot djevelens og verdens vilje.

- Med ordene: »Din kjepp og stav trøster meg,« kommer han tilbake til liknelsen om hyrden og fåret og vil si så meget som: Likesom en legemlig hyrde styrer sine får med kvisten eller kjeppen, og fører dem til beite og til friskt vann, der de finner noe å spise og drikke, og med kjeppen beskytter dem mot all fare, slik blir også jeg ført og styrt av Herren, den rette hyrde, av hans stav, det vil si, av hans ord, så jeg vandrer for ham i tillitsfull tro, glad i sinnet, blir på den rette bane og vet å vokte meg for uriktig lære og falsk hellighet. Dessuten så beskytter han meg også mot all fare og ulykke, åndelig som legemlig, og redder meg fra alle mine fiender med sin stav, det vil si, nettopp med ordet trøster og styrker han meg så rikelig, at ingen ulykke er så stor, den være sjelelig eller legemlig, at jeg ikke kunne holde den ut og vinne over den.

Du ser, at profeten her ikke taler om noen menneskelig hjelp, han trekker ikke noe sverd, osv., det foregår her lønnlig og skjult, gjennom ordet, så ingen andre enn de troende merker beskyttelsen og trøsten. Og David gir her for alle kristne en alminnelig regel, som er verd å merke seg: at det er intet annet middel eller råd på jord til å bli kvitt allslags anfektelse, enn at et menneske kaster alle sine anliggender på Gud, griper ham i hans nådes ord, holder fast ved det og på ingen måte lar noen ta det fra ham.

Den som gjør slik, han kan være tilfreds om det går ham vel eller ille, om han lever eller dør, osv., og kan også bestå til enden, og det må gå ham vel mot alle djevler, mot verden og mot ulykke. Det kjære ord er jo, synes jeg, umåtelig høyt priset, Og det er gitt det en kraft som er langt høyere enn alle englers og menneskers kraft.

Slik priser også Paulus det, Rom. 1, 16: »Evangeliet,« sier han, »er en Guds kraft, til frelse for hver den som tror«.

Og profeten rører her ved forkynnergjerningen. For ved den muntlige forkynnelse av ordet, som går inn gjennom øret, og som griper hjertet ved troen, og ved de hellige sakramenter utretter vår Herre Gud alt dette i sin kristenhet: Nemlig, at folk blir troende, styrket i troen, og bevart ved den rette lære. Likeså, at de kan bestå til enden mot alle djevelens og verdens anfektelser. Uten disse midler, ord og sakrament, oppnår man intet av dette. For Gud har fra verdens begynnelse handlet med alle de hellige gjennom sitt ord, og har ved siden av det gitt dem ytre tegn på nåde; osv. Dette sier jeg for at ingen skal understå seg til å handle med Gud uten disse midler, eller bygge seg en særlig vei til himmelen. Ellers vil han styrte ned og brekke nakken.