Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal

Til nå har profeten vist, at de som har Guds ord og elsker det, ikke mangler noe, for Gud er deres hyrde. Han beiter dem ikke bare på en grønn eng og fører dem til friskt vann, så de skal bli fete og fine, styrket og forfrisket, åndelig og legemlig, men passer også på at de ikke blir overmettet av godt beite og friskt vann og forlater den grønne eng og den rette vei og kommer ut i ødemarken igjen. Det er den første delen av salmen. Nå lærer han videre, hvordan de som er denne hyrdes får er omgitt av mange farer og ulykker. Men Herren, sier han, ikke bare beskytter dem, han redder dem også ut av alle anfektelser og trengsler. For han er med dem. Og hvordan han er med dem, det viser han også så vakkert.

Her ser du, at så snart ordet kommer, og der er folk som tar imot det og bekjenner det, innfinner djevelen og alle hans engler seg straks, og med hele sin kraft setter de verden opp imot det, for at de skal kvele det og rent utslette dem som har det og bekjenner det. For hva vår Herre Gud sier eller gjør, det må bli panserfektning og gå gjennom ilden. Dette er meget om å gjøre for en kristen å vite, ellers kunne han bli forvirret og tenke: Hvordan rimer dette sammen, Profeten sier ovenfor: »Herren er min hyrde, meg skal intet fattes,« her vil han just det motsatte, »han må vandre i en mørk dal«. Og i det følgende vers tilstår han at han har »fiender«? Derved lar han oss jo tydelig forstå at han mangler så altfor meget, ja, beint fram alt. For den som har fiender og vandrer i en svart dal, han ser intet lys, det vil si, han har ikke trøst eller håp, men er forlatt av enhver, og alt er mørkt og svart for hans øyne, også den vakre lyse solen. - Hvordan kan det da være sant at han intet mangler?

Her må du ikke rette deg etter øynene og følge fornuften, som verden gjør - for den er det umulig å se denne rike, herlige trøst som de kristne skal se, at de intet mangler. Ja, den holder det for helt sikkert, at det motsatte er tilfelle, nemlig at der på jord ikke finnes mer fattigslige, elendige og usæle folk enn nettopp de kristne. Den hjelper også ganske trofast og trøstig til med at de kan bli forfulgt på det grusomste, forjaget, hånet og myrdet. Og når den gjør slikt, tror den at den har gjort Gud en tjeneste med det, Joh. 16, 2. Derfor kan det i det ytre se ut som om de kristne er de bortjagde får, forlatt av Gud og allerede gitt i gapet på ulvene, og som ikke mangler noe, men alt.

De derimot, som tjener den store gud Mammon eller Buken, dem holder verden for å være de kjære får som, slik salmen sier det, intet mangler, som Gud sørger rikelig for, trøster og vokter for all fare og ulykke.  

For de har hva deres hjerte begjærer, ære, gods, glede, vellyst, alles gunst, osv., og behøver heller ikke frykte for at man skal forfølge dem og ta livet av dem for deres tros skyld. For når de bare ikke tror på Kristus, den rette hyrde og bekjenner ham - de tror altså da på djevelen eller hans mor, og gjør også ellers som de vil, med gjerrighet, osv., - så gjør de ikke bare vel, men er også levende helgener, som holder fast ved den gamle tro og ikke lar seg forføre ved kjetteri, slikt som David her lærer, at Herren alene skal være hyrde, osv. Slik en gruelig stor dødssynd er det å tro på denne hyrde og bekjenne ham, at den slags aldri har forekommet på denne jord. For selv den pavelige hellighet, som ellers fritar for alle synder, og også tilgir dem, bare denne kan han ikke tilgi.

Derfor sier jeg: I dette må du ikke følge verden og din fornuft, som gjør seg til narr for dette, fordi den retter seg etter det ytre utseende og holder profeten for en løgner, når han sier: »Meg skal intet fattes.« Men, som ovenfor er sagt, du skal holde deg til Guds ord og tilsagn, høre på din hyrde, hvordan og hva han taler til deg, og rette deg etter hans stemme, ikke etter det som øynene ser og hjertet føler, da har du vunnet.

Det gjør profeten. Han tilstår at han vandrer i den mørke dalen, det vil si, at han er omgitt av trengsler, sorg, angst, nød, osv., (som man videre ser i hans historie og i andre salmer), likeså at han trenger trøst, og dermed er også sagt at han er bedrøvet, og likeså, at han har fiender. Og allikevel, sier han, om mine anfektelser var ennå flere og større, og om det stod ennå verre til med meg, og jeg allerede så døden i gapet, allikevel »frykter jeg ikke for ondt«. Ikke så at jeg kunne gjøre meg en råd ved min egen sorg eller møye, arbeide eller hjelp. Jeg forlater meg heller ikke på min vishet, fromhet, kongelige makt og rikdom. For her er alle menneskers hjelp, råd, trøst og makt meget for ringe. Men det som gjør det er at Herren er med meg. Som om han ville si: For min egen del er jeg sannelig svak, trist, engstelig og omgitt med allslags fare og ulykke. Mitt hjerte og min samvittighet er heller ikke tilfreds for min synds skyld. Jeg føler grusom redsel for døden og helvete, så jeg rent kunne fortvile. Men selv om nå hele verden kom imot meg, ja, helvetes porter med, vil jeg ikke derfor miste motet, ja, for all den ulykke og lidelse som de kan legge på meg vil jeg ikke frykte, »for Herren er med meg«. Herren, sier jeg, himmelens og jordens herre, han som har skapt alt det som finnes i dem av en ringere ting enn et støvgrann, nemlig av intet, han som alle skapninger engler, djevler, mennesker, synd, død, osv., er underkastet. I en sum, han som har det i sin makt alt sammen, han er min rådgiver, trøster, skytsherre og hjelper. Derfor frykter jeg ikke for ondt.

Hvordan Herren er med ham, viser han nå videre, og sier: