For sitt navns skyld

»Guds navn« er forkynnelsen om Gud, som priser ham og lar oss vite, at han er nådig, barmhjertig, tålmodig, sannferdig, trofast, osv., som uansett at vi er vredens barn og skyldig til den evige død, tilgir oss alle våre synder og tar oss til sine barn og arvinger. Det er hans navn, som han lar rope ut gjennom ordet, slik vil han kjennes, prises og æres, og vil også etter det første bud vise seg slik mot oss, som han lar forkynne om seg, som han da uavlatelig gjør. Åndelig styrker og forfrisker han våre sjeler og passer på at vi ikke farer vill.  Legemlig før han oss, verger mot all ulykke, osv.

Den ære, at han er slik som nå er sagt, gir bare de ham som holder fast ved hans ord. De tror og bekjenner åpent at alle gaver og goder som de har, åndelige og legemlige, får de av Gud bare av nåde og godhet, det vil si, alene for hans navns skyld, ikke på grunn av deres gjerning eller fortjeneste. For det takker de ham og gjør det kjent også til andre. Den æren kan de ikke gi Gud, de hovmodige hellige, som er kjettere og partiånder, eller ordets fiender og bespottere. For de berømmer ikke hans, men sitt eget navn.