Han fører meg på rettferds stier

Herren, min trofaste hyrde, lar det ikke bli med det, sier han, at han beiter meg på en grønn eng og fører meg til friskt vann, og slik oppmuntrer min sjel. Men »han fører meg på rett vei,« så jeg ikke går avsides, kommer på villspor, og på den måten omkommer. Det vil si, han holder meg fast ved den rene lære, så jeg ikke blir forført av falske ånder, eller på annen måte faller fra den ved anfektelse eller forargelse. Han vil at jeg også skal vite hvordan jeg skal leve og ferdes i det ytre, og ikke la hyklernes hellighet og strenge liv anfekte meg. Han underviser meg om hva som er den rette lære, tro og gudstjeneste, osv.

Det er atter en skjønn frukt og kraft av det kjære ord, at de som holder fast ved det ikke alene får styrke og trøst for sjelen ved det, men også blir bevart fra uriktig lære og falsk hellighet. Mange oppnår vel denne skatt, men kan ikke beholde den. For så snart en blir sikker og overmodig, og tenker at han er viss på skatten, så er det forbi med ham; før han får se seg om, er han forført. - For djevelen kan også vise hellighet og skape seg om, som Paulus sier, 2. Kor. 11, 14, til en lysets engel. Slik gir hans tjenere seg også ut for rettferdighetens forkynnere og kommer i fåreklær blant Kristi hjord. Men innvendig er de glupende ulver. Derfor gjelder det her å våke og be, som profeten gjør det i det siste verset, så vår hyrde holder oss fast ved den skatten som han har gitt oss. De som ikke gjør det, mister den sikkert, og med dem blir det som Kristus sier, verre enn det var før. For de blir siden kristenhetens giftigste fiender, og gjør meget mer skade med sin falske lære enn tyrannene med sverdet.

Hjelp oss å hellige ditt navn,
ditt ord la komme oss til gavn,
at vi må leve kristelig,
ditt navn til pris evinnelig!
Gi lærdom ren,
vær ordets tolk!
Vend om, vend om
ditt arme folk!

(Salme av Luther i Rev. 5. nr. 44).