Han oppmuntrer min sjel

Her forklarer profeten selv, hva slags beite og friskt vann han har talt om, nemlig det som sjelen blir styrket og vederkveget av.

Det kan ikke være annet enn Guds ord. Men da vår Herre Gud har to slags ord, lov og evangelium, lar profeten oss til fulle forstå, når han sier: »Han oppmuntrer min sjel,« at han her ikke taler om loven, men om evangeliet. Loven kan ikke oppmuntre sjelene, for det er et ord som byder oss og fordrer av oss, at vi skal elske Gud av helt hjerte osv., og vår neste som oss selv. Den som ikke gjør det, ham fordømmer den, og feller en slik dom over ham: »Forbannet være den som ikke gjør alt hva der står skrevet i denne lov,« 5. Mos. 27, 26. Men nå er det sikkert, at der er ingen på jorden som gjør det. Derfor kommer loven med sin dom til sin tid, bedrøver og forskrekker sjelene, og hvor' der ikke blir funnet en råd, fører den til at de fortviler og må være evig fordømte. - Derfor sier Paulus, Rom. 3, 20: »Ved loven kommer syndens erkjennelse.« Likedan, Rom. 4, 15: »Loven virker bare vrede.«

Men evangeliet er et salig ord, det fordrer intet av oss, men kunngjør oss alt godt, nemlig at Gud har skjenket sin eneste sønn til oss arme syndere, for at han skal være vår hyrde, som oppsøkte oss forsmektende, spredte får igjen, at han skulde late sitt liv for oss, for at han slik skulde utfri oss fra synden, fra den evige død og fra djevelens vold. Det er det grønne gras og det friske vann, som Herren oppmuntrer våre sjeler med. Så blir vi kvitt den onde samvittighet og den tyngende tanke.

Nu er det godt, nu lever vi
Guds brøds de gode dage,
den gamle surdeig er forbi,
all synd vi vil forsage.
Vår Kristus er det sanne brød,
som gleder oss i liv og død.
Av ham kun troen lever.
Halleluja!