Han leder meg til hvilens vann

Det er den andre frukten av det kjære ord. Det er ikke bare de troendes beite og gras, som de blir mettet ved og blir sterke i troen av, osv., det er dem også et godt, kjølig, friskt vann, som de blir forfrisket og trøstet av. Derfor lar han det ikke bli ved det som han har sagt: »Han leder meg på grønne enger,« men føyer også til: »Han leder meg til hvilens vann.« Som om han med det ville si: I stor hete, når solen stikker skarpt, Salme 121, 6, og jeg ikke kan finne noen skygge, fører han meg til friskt vann, lar meg drikke og svaler meg. - Det vil si, i all slags trengsel, angst og nød, åndelig og legemlig, når jeg ingensteds vet å finne hjelp og trøst, så holder jeg meg til nådens ord. Der alene, og ingen andre steder finner jeg den rette trøst og oppmuntring, og det også rikelig. Hva han her med dunkle ord sier om sådan trøst, det sier han annetsteds med tørre, klare ord. I Salme 119, 92 f. sier han:' »Om ikke ditt ord hadde vært min trøst, så var jeg bukket under i min elendighet. Jeg vil aldri glemme det, for du oppmuntrer meg med det, « osv.

Han vil kort og godt vise dette: Så lite som man utenfor Guds ord kan komme til sannhetens erkjen­nelse og til den rette tro, like lite er der utenfor det trøst å finne, og fred i samvittigheten. Verden har også sin trøst og glede, men den varer et øyeblikk. Når angst og nød og framfor alt den siste time kommer, går det som Salomo sier, Ordspr. 14, 13: »Etter latter kommer sorg, og etter glede kommer lidelse.« - Men de som drikker av dette friske og levende vann, de lider vel i verden trengsel og behag, men den rette trøst vil aldri mangle dem. Og særlig når det kommer til slag, vender bladet seg for dem, så det heter slik: Etter kortvarig gråt kommer evig latter, etter kortvarig trengsel kommer herlighet og glede, 2. Kor. 4, 17. For de skal ikke gråte og sørge både her og hisset. Men som Kristus sier, Luk. 6, 21: »Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.«