Han leder meg på grønne enger

Profeten har i første verset kort sammenfattet meningen av hele salmen, nemlig at den som har Herren til hyrde, han skal ikke mangle noe. Mer lærer han ikke i denne salmen. Men han utlegger dette nærmere med vakre, dype ord og lignelser, hvordan det går til, at de som er Herrens får ikke mangler noe og sier: »Han fører meg,« osv. Tvert igjennom hele salmen bruker han (som han ofte pleier), ord som betyr noe annet enn det de sier. Som når han taler om hyrden, beitet, den grønne eng, det friske vann, kjeppen, staven, er det lett å skjønne at han vil ha oss til å forstå noe annet ved det enn når vi mennesker i alminnelighet snakker slik. Og en slik måte å tale på er meget al­minnelig i Skriften, derfor skal man ivrig legge merke til den, så man venner seg til den og lærer å forstå den.

Se, hvor vakkert han kan tale: Jeg er, sier han, Herrens får, han fører meg på beite på en grønn eng, osv. Et naturlig får kan ikke få det bedre, enn når dets hyrde gjeter det på en liflig grønn eng og ved friskt vann. Hvor det kan ha det slik, der trives det, ingen på jorden er rikere og saligere enn det. For da finner det alt hva det kan ønske: et nydelig tykt, fyldig gras, som det kan styrke og fete seg på, friskt vann, som det kan leske og forfriske seg på, når det vil. Slik har det der sin lyst og glede.

Så vil også David her si at Gud har aldri vist ham noen større nåde og velgjerning på jorden, enn nettopp denne, at han har kunnet være på det sted og blant det folk der Guds ord og bolig og den rette gudstjeneste var. For hvor skatten er, der står det vel til, både i det åndelige og i det verdslige styre og stell. Som om han ville si: Det er som ingenting med alle folkene og kongerikene på jorden. De er vel rikere, mektigere og finere enn oss jøder, og det pukker de også p, så det høres. Dertil roser de seg av sin vishet og hellighet, for de har også guder som de tjener. Men med all sin prakt og herlighet er de bare ørken og villniss, for der er verken hyrde eller beite. Derfor må fårene løpe omkring på avveger og forsmekte og omkomme. - Men vi, skjønt vi har meget ørken omkring oss, sitter vi og hviler her, trygt og godt og glad i Paradiset, og i en liflig grønn eng, der det er fullt opp av gras og friskt vann, og har vår hyrde hos oss, som gjeter oss, fører oss til vannkilder, beskytter oss, osv. Derfor kan intet mangle oss.

Mannen hadde åndelige øyne, derfor så han godt hva som er den beste og edleste eiendom på jorden. Han roser seg ikke av sin kongelige herlighet og makt. Han vet godt, at slike rikdommer er Guds gaver. Han løper heller ikke fra dem og lar dem ligge, men bruker dem til Guds ære, og takker ham for dem. Men av alt dette priser han aller mest at Herren er hans hyrde og at han er i hans pleie og varetekt, det vil si, at han har Guds ord. Den velgjerningen kan han aldri glemme. Han taler herlig om det og med stor glede og priser det høgt over alle jordiske goder. Og det samme gjør han i mange salmer. Som i den 119,vers 72. Der sier han: »Din munns ord er meg bedre enn tusen stykker gull og sølv.«    Likedan, v. 127: »Det er mer verdifullt enn gull, ja meget fint gull.« - V. 103: »Det er søtere enn honning og honningsaft, « osv.

Den kunsten skal vi og lære, å la verden beholde sin ros for rikdom, ære, makt, osv. For det er allikevel en løs, uviss, forgjengelig vare, som Gud kaster på skraphaugen. For ham er det en uting at han til en skjødesløs tjener, som til gjengjeld laster og vanærer ham, skal gi et kongerike, et fyrstedømme eller på annen måte ære og gods på jorden. Det er hans kli, såer og mask, som han fyller buken på slaktesvinet med. Men sine barn, som David her taler om, gir han den rette skatt.

Derfor skal vi som Guds kjære barn og arvinger ikke rose oss verken av vår vishet, styrke eller rikdom, men av at vi har den kostelige perle, det kjære ord, og ved det kjenner ~ vår kjære far, og Jesus Kristus, som han sendte. Det er vår skatt og arv, som er sikker og evig og bedre enn all verdens gods. Den som har det, han kan overlate til de andre å samle penger, leve i sus og dus, være stolt og kjøre flott. Men han, selv om han er foraktet av verden og er fattig, skal han ikke la seg anfekte av det, men takke Gud for hans uutsigelige gave og be om at han må beholde den. Det er ikke det som er om å gjøre, hvor rike og fornemme vi kan være her på jorden. Beholder vi denne skatten, så er vi overordentlig rike og har ære nok. Paulus var et uverdig, elendig menneske på jorden, hvem djevelen og verden på det heftigste trengte seg inn på. For Gud var han en dyrebar, verdifull mann. Han var også så fattig at han måtte livberge seg ved sine henders arbeide. Og allikevel, i så stor fattigdom, var han rikere enn keiseren i Rom, og hadde dog ingen annen rikdom enn det at han kjente Kristus. »Mot ham,« sier han, Fil. 3, 8, »akter jeg alt (intet på jorden unntatt), for tap og for skam«.

Måtte den kjære Gud gi nåde, at vi også, likesom David, Paulus og andre hellige, akter vår skatt så stor - skatten er fullstendig den samme som de hadde, - og at vi hever den over alle goder på jorden og takker Gud for at han har æret oss med den foran mange tusen andre. Han kunne like godt ha latt oss løpe om på avveger som jøder, tyrker, tartarer og andre, som er borte fra Gud, og som ikke vet noe om skatten; eller han kunne ha latt oss være forstokket, likesom papistene, som laster og fordømmer denne vår skatt. At han har satt oss i sin grønne eng og forsynt oss så rikelig med godt beite og friskt vann, er bare nåde. Derfor må vi takke ham desto mer.

Guds folk eller den hellige kristne kirke kaller profeten en »grønn eng«, for den er Guds lysthage, smykket og pyntet med alle slags åndelige gaver.

Men beitet eller graset i den er Guds ord som samvittigheten blir styrket og forfrisket av. I denne grønne eng samler vår Herre Gud sine får, beiter dem der med kostelig gras og »lesker dem med friskt vann«, det vil si, han forordner hyrdegjerninger for den hellige kirke, betror den og gir den det hellige evangelium og sakramentene, for at den skal pleie og røkte hans får med dem, så de skal være rikelig forsørget med lære, trøst, styrke, beskyttelse mot alt ondt, osv. Men de som preker Moseloven eller menneskebud, de beiter ikke fårene på en grønn eng, men i villmarken, der de forsmekter, og fører dem til råttent, stinkende vann som de blir syke og dør av.

Med allegorien (liknelsen) om den grønne eng vil profeten antyde den store overflod av rikdom i det hellige evangelium og kunnskapen om Kristus hos de troende. For liksom graset i en grønn eng står deilig tykt og fyldig og stadig vokser og vokser, så har også de troende ikke alene Guds ord rikelig, men jo mer de bruker det og omgås med det, jo mer tiltar det og vokser hos dem. Derfor setter han også ordene velsignet tydelig. Han sier ikke: Han fører meg en gang, eller ofte, på en grønn eng, men: han beiter meg uavlatelig på den, så jeg ligger så pent midt i graset, midt i beitet, og kan hvile der og bo der og aldri behøver å lide hunger eller noen annen mangel. For det ordet som han her bruker, er ligge og hvile, akkurat som et lite dyr ligger og hviler på sine fire føtter. - - -

Så er nå dette den første frukt av det kjære ord, at de kristne blir undervist av det, slik at de vokser i tro og håp, lærer å betro alt sitt liv og virke til Gud, og å vente alt det de trenger til sjel og legeme fra ham, osv.

Oppstandelsen og livet visst,
det er den Herre Jesus Krist.
Hvo på ham tror, han livet får,
om enn hans legems liv forgår.
Og hvo som lever og som tror,
skal aldri dø - det er Guds ord.

(Salme av Luther i Rev. 5. nr. 747).