Det Gamle Evangelium
Meg
fattes intet
Det sier han i
alminnelighet om alle slags velgjerninger som vi mottar gjennom
prekengjerningen, både legemlige og åndelige. Som om han ville si: Ja, sier du,
men hva skal jeg merke det på, at Herren er min hyrde? Jeg erfarer nå
vel ikke at han gjør seg så vennlig mot meg som salmen taler om; ja, jeg
opplever vel heller det motsatte. David var en hellig profet og en kjær
og verdifull mann for Gud. Derfor visste han så godt å tale om tingen,
og som han har talt det, kunne han så skjønt tro det. Men det kan jeg
nok ikke gjøre ham etter, for jeg er bare en stakkars synder. - Svar: Jeg
har ovenfor vist, at et får i særlig grad har denne gode egenskap og
vakre dyd ved seg, at det kjenner godt hyrdens stemme, og retter seg mer
etter ørene enn etter øynene. Nettopp den samme dyd roser også
Kristus hos sine får, når han sier, Joh. 10, 27: »Mine får kjenner min
røst.« Og hans røst lyder slik: Lar
du denne stemme fare, derimot, og retter deg etter
det som øynene ser og den gamle Adam føler, så taper du den troen og
tilliten, du som et får skal ha til ham, som din hyrde. Da faller deg inn
snart en og snart en annen tanke, så du ikke kan være tilfreds, men
begynner å diskutere med deg selv og sier: Er Herren min hyrde, hvorfor
tillater han da at verden så jammerlig plager og forfølger meg
uforskyldt? Jeg sitter midt blant ulvene, jeg er ikke sikker på mitt liv
et øyeblikk; men jeg ser ikke noen hyrde som vil beskytte meg. - Likedan: Slike og ennå
mer forunderlige innfall vil du få, hvis du ikke bryr deg om hans stemme
og hans ord. Men henger du fast ved det, så lar du verken djevelens list
eller verdens unåde og raseri, eller din egen svakhet og uverdighet
anfekte deg. Da går du rett igjennom og sier: La djevelen, verden eller
min egen samvittighet sette seg imot meg så heftig de bare kan, jeg vil
ikke derfor ergre meg til døde. Det må jo og skal jo også gå slik, at
den som er Herrens får blir ikke latt i fred av ulvene. Det kan gå meg
som det vil, man kan koke meg eller steke meg, det er min trøst at min
hyrde satte livet til for meg. Dertil trøster han meg med en søt,
elskelig stemme og sier at jeg aldri i evighet Likedan har profeten
også gjort mot ham. Han har ikke alltid vært glad, han har ikke alltid
kunnet synge: Herren er min hyrde, meg fattes intet. Det har undertiden
manglet ham meget, ja så rent altfor meget, så han verken har følt rettferdighet,
Guds trøst eller hjelp, men bare idel synd, Guds vrede, skrekk,
forsakthet, helvetesangst, osv., som han klager over i mange salmer. Allikevel
vender han seg dog fra sin følelse og griper Gud ved hans løfte om den
kommende Messias, 'og tenker: Det får være som det kan med meg, så er
nå det mitt hjertes trøst, at jeg har en nådig, barmhjertig Herre, som
er min hyrde, hvis ord og tilsagn styrker og trøster meg; derfor vil jeg
ikke mangle noe. Derfor har han også skrevet denne og andre salmer, så
vi skal være av den sikre mening, at i riktige anfektelser er ingensteds
ellers råd og trøst å finne. Det alene skal være den gylne kunst, å holde
seg til Guds ord og tilsagn og dømme etter det, og ikke etter hjertets
følelser, så skal der sikkert komme hjelp og trøst og ikke mangle noe. |