Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne

Her tilstår han like ut, at han har fiender. Men han sier at han verger seg mot dem og slår dem tilbake med det at Herren har dekket bord for ham overfor disse hans fiender. Er ikke det en vidunderlig skytsherre?

Jeg tenkte han skulle berede en fast mur, en sterk voll, en dyp grav, panser og andre vergemidler og våpen, som hører med til kamp, så han kunne være sikker for sine fiender, eller slå dem på flukt. Og så bereder han et bord for ham, så han kan spise og drikke og så slå fiendene. Da kunne jeg også ha lyst til å krige, når man kunne vinne over fienden uten enhver fare, bekymring, møye og arbeide, og ikke behøve å gjøre annet for det enn å sitte til bords, ete, drikke og være glad.

Profeten vil med disse ordene: »Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne,« vise det kjære ords store, herlige, vidunderlige kraft. Som om han ville si: Du byr meg det så godt, Herre, du bespiser meg så herlig og rikelig over ditt bord, som du har dekket for meg. Det vil si, du overøser meg med så rikelig erkjennelse av ditt kjære ord, at jeg ikke bare inne i meg, i mitt hjerte, har en rik trøst mot min onde samvittighet, synd, frykt og skrekk for døden, og Guds vrede og dom, men også i det ytre blir jeg ved det en så tapper og uovervinnelig helt, at alle mine fiender ikke kan utrette noe mot meg. Jo mer de vredes og er rasende og avsindig mot meg, jo mindre tar jeg meg nær av det, ja desto mer er jeg trygg, glad og ved godt mot, og det ikke for noe annet enn at jeg har ditt ord. Det gir meg slik kraft og trøst mot alle mine fiender at når de raser og larmer på det heftigste mot meg, er jeg bedre til mote, enn når jeg satt ved et bord, der jeg kunne få alt som mitt hjerte bare kunne begjære, mat, drikke, glede, sang, strengespill, osv.

Der hører du ennå en gang, hvor høyt David setter det kjære ord og priser det. Nemlig at de troende vinner seier ved det, seirer mot djevelen, verden, kjødet, synd, samvittighet og død. For hvor man har ordet, og holder fast på det med troen, må disse fiender (som ellers er uovervinnelige) vike tilbake og gi seg til fange. Og det er dog en vidunderlig seier og kraft og dertil riktig en stor og stolt ære for de troende, at de tøyler og vinner over alle disse grufulle og så å si allmektige fiender, ikke ved å rase, bite, stritte imot, slå igjen og hevne, og søke råd og hjelp her og der, men ved å spise, drikke og leve godt, og sitte og være glad og hvile. Alt dette skjer som sagt ved ordet. For å spise og drikke betyr tro på skriften, holde fast ved ordet. Derav kommer fred, glede, trøst, styrke, osv.

Slik viser nå David med disse ord, hvordan det er med den hellige kristne kirke, (for her taler han ikke bare om sin person), gir den dens farge, og maler den fint av, at den for Gud er en liflig grønn eng, der det er gras og friskt vann i overflod, det vil si, at der er Guds paradis og lysthage, prydet med alle hans gaver, og har en usigelig skatt, de hellige sakramenter og det kjære ord, som den lærer, leder, oppmuntrer og trøster sin hjord med.

Men for verden har den et helt annet utseende. Der er den en svart, »mørk dal«, der det verken er lyst eller glede å se, men bare pur elendighet, angst og nød. For djevelen går løs på den med all sin makt for denne skattens skyld. Innad plager han den med sine giftige ildpiler, utadtil splitter han den med uenighet og forargelser. Han hisser også sin brud, verden, på den, som skaffer den allslags jammer og hjertesorg, med forfølgelser, hån, spott, forbannelse og mord, så det ikke var det minste merkelig om den kjære kristenhet på et øyeblikk ble helt tilintetgjort av slik list og vold, både djevelens og verdens. For den kan ikke berge seg mot sine fiender, de er den meget for sterke, listige og mektige. Slik er den, som profeten her maler det, et uskyldig, enfoldig, vergeløst lite lam, som ikke vil og heller ikke kan gjøre noe ondt mot noen, men alltid er beredt til ikke bare å gjøre det som er godt, men endog lide ondt til gjengjeld for det.

Hvordan går det da til at kristenheten som er så svak, kan utstå djevelens og verdens list og tyranni? »Herren er dens hyrde,« derfor mangler den intet. Han gir den mat og forfrisker den åndelig og legemlig. Han holder den på rett vei. Han gir den også sin kjepp og stav til sverd. Dette fører den ikke i hånden, men i munnen, og med det ikke bare trøster den de sørgmodige, men slår også djevelen på flukt, og alle hans apostler, om de er aldri så listige og skarpe. Dessuten har Herren også beredt for dem et bord eller påskelam. Når deres fiender blir meget vrede, biter tennene sammen over dem, blir gal, avsindig, brutal og fra seg av raseri, og tar til hjelp all sin list, styrke og makt for rent å utslette dem, så setter den kjære Kristi brud seg til sin Herres bord, eter av påskelammet, drikker av det friske vann, gleder seg og synger: » Herren er min hyrde, meg fattes intet.« Dette er hennes våpen og rifler som hun hittil har slått alle sine fiender med og overvunnet dem. På denne måten vil hun også beholde seieren til den ytterste dag. Og jo mer djevelen og verden plager og piner henne, desto bedre står det til med henne.  For hennes vekst og forbedring består i forfølgelse, lidelse og død. Derfor har også en av de gamle fedre sagt: Martyrenes blod er et frø. Hvor man henretter én, der kommer hundre opp igjen, osv.

- - - Derfor skal jo enhver kristen lære den kunsten, at han holder seg til denne kjepp og stav og innfinner seg ved dette bord når han er sørgmodig eller annen ulykke møter ham, så får han sikkert styrke og trøst mot alt som tynger ham, osv.