Fra den første til den siste dag Jesus gikk her på jord, var Han annerledes enn alle andre. Mer eller mindre klart ante folket at Han ikke bare gjorde under, men at Han også var et under, og bar på krefter som ingen helt kunne få fatt i eller forstå.

Den overmenneskelige ro Han viste overfor dommere, anklagere og spottere, kongeordene Han sa på korset, og jordskjelvet som kom da Han oppgav ånden - alt dette har nok lagt mang en stikkende brodd i brystet på dem som førte Ham til Golgata og fikk naglet Ham til korset.

Denne uro var det vel også som gjorde at Hans fiender ikke var fornøyd med at han bøyde hodet i døden, at et spyd ble stukket i Hans hjerte, og at en svær stein stengte veien til graven. Om de var aldri så visse på at Han var død, så kunne de ikke være rolige; de måtte få fatt i den største makt som verden eide til å vokte graven. Først da Roms segl stod på steinen og romerske soldater holdt vakt omkring den, var de trygge.

Sjelden eller aldri er en grav blitt så trygget mot rov og ran som Jesu hvilested. Ser vi litt dypere inn i dette, vil vi forstå at det er ikke bare onde samvittigheter og redde sjeler som strider for å trygge Jesu grav. Han som kjenner menneskehjertet og visste om alle dem som ned gjennom tidene ville prøve å få bort dette Guds store under og lysende håp for de kristne: at Jesus sto opp fra de døde - Han var nok også med og fikk seglet på steinen.
Gud være takk for dette segl og for vakten ved graven. Nå ser vi bedre enn noen av dem som levde før oss, at Guds visdom var med også i dette.

Tenk om veien til Jesu grav hadde vært fri, så hvem som helst kunne ha rullet steinen bort og ranet liket, hvis de ville! Hva skulle vi da ha svart den hærskare av Jesu fiender, som ville ha sagt at Hans disipler hadde stjålet liket? Enda både verdens makt og Guds visdom arbeidet sammen på å gjøre et slikt knep utenkelig, så kan ikke vantroen 1a være å komme med denne beskyldning. Hvor langt sterkere tak ville da ikke vantroen ha hatt, hvis graven hadde vært uten vakt og segl.

Men om således vantroen likevel bryster seg, og om ingen makter å binde den, så er da seglet og soldaten til stort hinder for vantroen og til stor hjelp for oss som tror. Troen ser Guds finger i det sterke vern som var satt om Jesu grav.

Ingen jordisk makt våget å røre Jesu grav, når Roms segl hadde låst den. Det vet alle som vil vite det. Men Guds makt var størst, og den brøt seglet, tok steinen. bort og reiste Jesu legeme av graven.

Og Han stod opp med ære,
Hans navn velsignet være.

Hva verd har så dette for oss at Jesus stod opp fra de døde? Det er et spørsmål som: vi aldri skulle bli trett av å få mere og mere lys over. For hver lysstråle som fører oss nærmere det fulle svar på dette spørsmål, ser vi den åpne port inn til Gud mere og mere klart, og det hjelper oss til å gå mot målet med fastere skritt og gladere sjel.

 Den første del av svaret er denne: Da Gud reiste Kristus opp fra de døde, godkjente Han Kristi frelsesverk. Alt det Kristus har gjort for oss er tatt fullgodt av Gud, og det er tilregnet oss som om vi hadde gjort det selv. Kristi soningsdød er godkjent som en hel og full utløsning, for oss fra synden, døden og Satans rike.

Alt som var gjort av oss ble tilregnet Ham, og alt som var gjort av Ham ble tilregnet oss.

Derfor sier også Guds ord: ”Men er ikke Kristus oppstanden, så er deres tro forgjeves, så er dere ennå i deres synder.” 1. Kor. 15,17. ”Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.” 1. Kor. 15, 20. ”Han som ble gitt for våre overtredelsen og oppreist til vår rettferdiggjørelse.” Rom: 4, 25.

Det sier Guds ord. Dermed er det også sagt oss, klart og greit at kristendommen står og faller med det om Kristi grav er tom eller ikke.

Den rasjonalistiske lære, at det ingen betydning har for sann kristendom, enten Kristi legeme er reist av graven eller ikke, er helt imot Guds ord. Det er en lære som er både grunnfalsk og ukristelig.

Den Kristus som ikke oppsto av graven tredje dag etter sin død, han er ingen, frelser for oss. Han er en bedrager og løgner.

Da biskop Nordal Brun så inn i oppstandelsesunderet, diktet han en av de fagreste sanger som naget menneske noen gang har sunget om den leverode Kristus. Han synger:
Jeg har vunnet, Jesus vant, døden oppslukt er til seier, Jesus mørkets fyrste bandt, jeg den kjøpte frihet eier. Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, om jeg har vunnet.

Det djerve men også det sanne i dette vers er ordene: ”Jesus vant og jeg har vunnet.” Så meget ligger der for oss i dette frelsesverk som er godkjent av Gud, så fullt og helt er frelsen ferdig for oss i Ham, at da Jesus vant så vant vi.

Slik har det seg at de som tror på Jesus har et evig liv.

Du hvor vanskelig det er for oss mennesker å fatte dette, at alt det vi trenger til frelse ligger ferdig for oss - utenfor oss! Det synes være så på tverke for mennesketanken at ingen kan fatte det i sin innerste grunn eller gripe det som sin eiendom uten hjelp av Guds Ånd.

  Han er uppstaden, det er stort, og dermed er til inkjes gjort den gru som gravi hyser. Han er uppstaden, det er godt, mi grav som var eit fangekot, som brudesal no lyser.

Du som enda ikke har funnet frem til denne åpne dør, hva skal jeg si til deg? Be Gud om, at Han vil salve dine øyne, så du kan se Ham. Og alle dere som går og strir med dere selv, lengter og spør, graver og leter i deres forvente hjerte, vend nå engang synet mot Ham som er alt for oss.

Trenger du mere til frelse for deg enn det Gud er fornøyd med?

Kan du ikke se dette, tro det og være frelst?

Så bøy da enda en gang kne ved korset og den åpne grav og spør Ham som hang på korset og sprengte graven, hvorfor Han gjorde det. Han vil svare deg at alt gjorde Han for deg, og til dette svar vil himlen si amen og helvete skjelve.

Alle mann som kunna vakna, kom og sjå til Jesu grav! Alle mann som livet saknar, kom og drikk or livsens hav! Kom derut med bøn og tru, og med fred du heim skal snu. Alle som i myrker sukka, her kan finna fred og lukka.

»Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er oventil, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.« Kol. 3, 1.

I disse ord får vi vite at vi er oppvakt med Kristus, oppreist med Kristus, satt i himmelen i Kristus, og velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

Hva skal vi si til dette?

Jeg kan intet si om disse guddommelige hemmeligheter. De viser oss det dypeste og høyeste av det Kristus er for oss, de fører oss opp på den høyeste topp, til den kvasseste egg, hvor en bare kan tie, se og leve.

Våre ord kan ikke røre disse ord. Vi kan bare lese dem og tie.

Men det tanken ikke rekker og det tungen ikke kan tolke, det kan vi tro. Det vil jeg tro, ja, det tror jeg, og så lever jeg ved tro i dette frelsesunder at jeg er tatt til nåde i Kristus, skapt i Kristus, oppreist med Kristus og velsignet med all åndelig velsignelse i Kristus.

Her ser jeg i ett avgrunn ned
av idel Guds barmhjertighet.

Kan ikke også du se dette?

Dypt i mitt hjerte lever det et stille ønske: Den som kunne få hjelpe sine medmennesker inn til denne frelser! Den som kunne!

Men om jeg ikke kan det jeg så gjerne ville, så hør det enda en gang, du dyrt kjøpte og utløste menneske: Han er oppstanden! Store bud! Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nu åpen. Min Jesu seierrike død fordømmelsenes piler brøt knuste mørkets våpen.

Kan du enda en påskedag høre dette uten å tro deg frelst?

Den som tror dette, skal leve om han enn dør.

*

Til slutt vil vi prøve å finne litt av den nådekraft som ligger i ordet om den levende Kristus, slik som vi Guds folk skulle tro på Ham og eie Ham og kjenne kraften av Hans oppstandelse.

Det er ikke så lett å klargjøre dette gjennom fattige ord, men jeg vil prøve. Herren vil lyse for oss.

Du er en kristen, du tror deg frelst. Du har sett Ham og tatt imot Ham så som Han har dine synder på sitt legeme opp på treet. Du så og du ser at din skyld er betalt. Så langt er alt i orden. Men så er det dette at du kan ikke leve av det at du er gjeldfri.

Det er ikke nok å være skyldfri; du må også ha noe å leve av.

Har du tenkt på det?

Her står vi ved døren til hemmeligheten i Kristi oppstandelseskraft. Den dør som så mange kristne har spå vanskelig for å slippe innom.

Hvis du tenker vel etter, vil du huske at i hverdagsstrevet, der du skal leve som kristen, der står du så titt fast. Driftskapitalen strekker ikke til. Utgiften blir for stor og inntekten for liten. Så går det ned, ned! Så mister du motet, gleden og freden. Så mørkner det i sjelen, og for brystet legger det seg noe tungt og trykkende, noe som suger og tærer. Så blir du kald og sløv, åndstom og motløs.

Du prøver ved bønn og strid å holde deg oppe og vinne frem til det du engang var, men det lykkes ikke. Det er som. svøpeslag på en mager, utkjørt hest, når lasset er for tungt. Og så skriker det så sårt inne i barmen : Jeg har ikke kraft! Store Gud! kraft! kraft! kraft!

Nå orker jeg ikke mer!

Jeg trettes ut og visner bort!

Slik strir og lider mange kristne.

Hva er grunnen til dette?

Der er blitt svart på det før her i boken, men jeg vil ta det opp igjen nå. Den store hovedgrunn er denne: Du leter i ditt hjerte etter det du eier i Kristus.

Du går til din kristendom i stedet for til Kristus. Du leter i det tomme pengeskrinet hjemme etter det du har i banken.

Hvis du fikk mere syn på dette livsens under, som ligger gjemt i de ordene, at vi er fylte i Ham og velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, så ville  den største gåte være løst for deg når det er spørsmål om kraft.

Det er det som er i Kristus, som har verdi for Gud, også når det spørres om hvordan du skal leve og være.

Den som tror det, får kraft. Han får større inntekt enn utgift.

Han (eller hun) lever ved Kristus.