Av Johannes Brandtzæg

Jesu dåp

"Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å døpes av deg og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det skje for således sømmer det seg for os å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Men da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se det kom en røst fra himmelen som sa: Dette er min sør den elskede i hvem jeg har velbehag."      Mt. 3, 13-17.

 I 30 år hadde Jesus levd i stillhet, og skriften forteller bare en eneste ting om hans liv i den tid. Nå står han ved det store skifte i sitt liv. Nå skal han frem for offentligheten, hans livs store misjon skal begynne for alvor. En hel verden er for all fremtid og for all evighet avhengig av, at den misjon blir rett begynt og rett fullendt. For Jesus og verden var denne dåpsdag en ualminnelig viktig dag.

      Så meget forstår vi, og så meget kan vi derfor si. Men når vi skal til å analysere det, og med tanken finne sitt hva det egentlig skulle bety for Jesus, så må jeg for min del tilstå at jeg står omtrent fast. Og det er også verd å merke seg, at skriften ingen ting sier om det. Skriften forteller bare hva som skjedde; men ikke hvorledes det er å forstå. - Skal tro om ikke den taushet skal bety så meget som det, at vi ikke skal være så altfor nyfikne? Vår tanke kan lett stige feil - som så ofte før.

      Noen mener dog at Jesus den dag fikk klarhet over, hva han var og hva han skulle gjøre. For min del kan jeg ikke være med på det. Jeg tror at det visste han før. Han hadde sikkert mange ganger lest 1 Moseb. 3, Jes. 53 og sagt til seg selv: Det er meg! Hans mor hadde også ganske visst meddelt ham engelens ord.

Men det går kanskje an å tro og si, at Jesus den dagen fikk et særskilt lys og en særskilt kraft. At det den dag Ånden kom over ham ble lukket opp noen dører i hans menneskelige vesen, slik at guddomsnaturen mere fullt og helt fikk forene seg med og fylle hans menneskenatur.

      Ja, kanskje -! Jeg sier det med ærefrykt. Jeg er så redd at mine ord skal ta bort den minste flik av hans guddomsglans og majestet.

     Under alle omstendigheter fikk han den dag innvielsen til sitt livs verk, og menneskene så det. Fra den dag skulle det stå fast for alle mennesker at her var den rette mann, han som Gud hadde sendt, som Israel ventet på, som all verden ventet på - uten å vite hva deres venten egentlig gikk ut på. Og derfor blir Jesu Kristi dåpsdag en av de vitner, som en dag senere hen skal stå opp og vitne, - da når all vantro og all fornektelse skal få sin dom.

    Men hvorfor ble Jesus døpt med Johannesdåpen? Den dåp var jo "omvendelsens dåp til syndenes forlatelse." Den som lot seg døpe med den dåp, han bekjente dermed at han var en synder skyldig for Gud; og dersom han ikke hyklet fikk han syndenes forlatelse. Vi vet at dette er den forklaring, som "Det nye testamente" gir av Johannesdåpen.

Det er kanskje ikke så liketil å svare på dette heller. Jesus sier: "Således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet." Det var plikt for dem begge; et viktig stykke av "rettferdighet var blitt stående som et tomrom om ikke Jesus var blitt døpt av Johannes.

De folk som Johannes døpte var sådanne som led under sin synd, de som kjente seg som syndere. Bare Jesus hadde ikke synd og bekjente derfor heller ikke. Det var derfor Johannes fra først av ikke ville døpe Jesus. Men Jesus ville helst være i lag med slike, med dem som sørget over sin synd og kjente seg skyldige. Han var tolleres og synderes venn, og "skammet seg ikke over å kalle oss brødre." Hebr. 2, 11.

      Men så stort som dette er, og så megen trøst som det ligger i det, så er det dog ikke nok. Det er min overbevisning, at Gud har mere å vise os gjennom denne dåp. Blant alle de store syndere, ugudelige menn som Johannes døpte, var dog ingen så stor synder som Jesus. Alle andre syndere i verden bar sin egen synd, men Jesus bar alles synd. Som jordens største synder kom han for å døpes med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Han tar på seg alle følger av den synd som var lagt på ham. Han var ikke bare i synderes lag, men på synderes plass. Og Johannes forsto visst også dette, iallfall en dag senere da han møtte Jesus: "Se det Guds lam som bærer verdens synd", sa han da, og det hadde han fått øye på gjennom denne dåp. Og Jesus så ikke mindre dypt enn Johannes, det kan vi være sikre på. Han lot seg døpe som den stedfortredende syndebærer.

      Johannes fant forklaringen i "det Guds lam." Og der finner vi den også. Hadde ikke Jesus hatt sin dåpsdag som Guds lam, så hadde han heller ikke hatt sin dødsdag som Guds lam. Vi døpes til Jesu død.

      Desto mere jeg forsøker å stige ned i dette med min tanke, desto mere vokser Jesu dåpsdag for mitt indre syn. Den blir for meg som et utsiktstårn, hvorfra jeg får et hjertegripende utsyn over min frelsers liv, over den verden av kjærlighet som han hadde til alle villfarende sjeler på denne jord. Derfor vil jeg be deg, min medvandrer: se Guds lam! Se ham slik som han fra sin innvielses dag og til han lå i sin grav - bar din synd, bar den bort og begrov den - "til evig skjul og gjemme." Hvor i verden vil du ellers gå for å se et slikt kvegende syn som dette? Guds Sønn bøyer sitt hode under vannet som døper ham til døden!

      Det er en av de store bokstaver, hvormed slektens frihetsbrev er skrevet.

      Jesus ble døpt for å dø! Vi og.

      Ja, vi er døpte til å dø! Skal vi ikke i dag når vi står ved Jordan og ser Jesus bli døpt, enda engang - for Guds ansikt - innvie os selv til å dø med Kristus?

      For å være et helt misjonsfolk, - å – hvor meget det er i oss søm må dø!