Det Gamle Evangelium
Av Carlo Brossmann Han
gir den trette kraft. |
HVEM av oss har ikke vært trett? ,,Nå er jeg trett", sa du, og så satte du deg ned for å hvile litt. Om dagen venter det et eller annet sted en lun plass til deg for å vederkvege deg med sin hygge eller stillhet, og om aftenen har du din seng, som byder ditt trette legeme hvile. Det finnes neppe noen større nytelse enn nytelsen av hvilen etter slitsomt arbeide, som har tatt på kreftene, så de trenger til å fornyes. Ofte kan det riktignok bli svært å finne den fornødne hvile med ny kraft, særlig når ens arbeide består i brysomt tankeslit. Da kan nervene titt dirre lenge etter arbeidets opphør, så det tar tid før hvilen kommer med sin kraftfornyelse. Men som regel kommer hvilen dog, og dermed kraften. Og hvilen er søt og god, så man snart kan ta fatt på ny. Skjønt det nå egentlig ikke er det, jeg særlig vil dvele ved, kan jeg dog ikke unnlate den bemerkning, at dessverre kan få mennesker takke vår Gud for, at Han forunner dem det gode, som kalles hvile og ny kraft i den forstand. Men slik skifter livet daglig, ja for hver time med tretthet og hvile og ny kraft. Den, som alltid er trett, går snart til, og den, som alltid hviler, råtner opp. Skjenker du Gud enda en tanke, så vil du også føle, at du skylder Ham takk, fordi Han også gjør imot deg etter sitt ord: "Han gir den trette kraft, og styrker den, som ingen krefter har". Og dog forstår du, at Gud vil si oss noe mere med sitt ord, at Han tenker på en tretthet, vi i alminnelighet ikke tenker på, og likeså på en kraft, som Han ikke har nedlagt i vår natur,. men som Han gir i en annen betydning, ikke ad naturens veier, men ad sin nådes. Det er særlig dette siste, jeg gjerne ville tale litt med deg om. I alminnelighet står våre krefter i et noenlunde passende forhold til vårt arbeide. Og så lenge dette forhold er så noenlunde i orden, er det heller ikke noe i veien. Vi blir trett tilpass, og vi får krefter også tilpass. Men så snart arbeidet overstiger våre krefter, så kommer det en tretthet over oss, som er for tung for mang en Han kan ikke bære den lenger, kan ikke selv fremskaffe ny kraft, og så blir det kun to veier, enten gå til grunne eller Gud griper inn med ny kraft og styrke. Vår Gud hadde engang en profet. Han het Elias. Denne profet sendte Gud med sitt ord til sitt folk. Med dette Guds ord forkynte og fullbyrdet denne profet Guds straffedommer over folkets ugudelighet, og med dette Guds ord vendte han folket atter til Guds nåde. Han gjorde så kraftige gjerninger i folkets påsyn, at de vendte om. Det mente han da - og så kom katastrofen: En kvinne, Jesabel, fikk lov til å forfølge og jage ham nesten til døde, så han ute i ørkenen forlatt og forhatt brøt sammen under en busk og sukket til Gud: "Ta mitt liv, la meg dø, alt er spilt, jeg er ene tilbake, de tjener alle Ba'al, la meg dø." Han var blitt dødstrett. Arbeidet, han hadde påtatt seg, gikk over hans kraft. Skuffelsen ble anledningen til sammenbruddet. Skulle ikke du også kjenne til skuffelser, som gjør livet utålelig for deg, som gjør deg livstrett, ja dødstrett!? Skuffelsenes opprinnelse kan jo være mangfoldige. Jeg tenker nå på en kvinne, som lå dødsmerket på sitt sykeleie. Hun slet med sin sykdom og sin synd; hun kunne ikke tro og glede seg til å dø. ,,Å, jeg er så forlegen med meg selv", sa hun, og så bad hun til Jesus, hun ikke riktig kunne tro på. Og vi, som satt ved hennes leie, kunne ikke gi henne den kraft, hun lengtet etter. Jeg tenker også på en ung mann, som gjerne ville leve et rent, sedelig rent, liv, men formådde det ikke. Han fordømte seg selv og hele sin gudsdyrkelse med kamp og tro på Guds nåde som lutter hykleri. Han verken gadd lese i den hellige Skrift, eller be til Gud. Slik kjenner jeg ikke så få, som, skjønt de ikke er av de store skikkelser som Herrens profeter, men ganske alminnelige mennesker, dog er blitt skuffet like så dypt og rystet til dødstretthet i slitet med synd og død. Slik er det gått mange mennesker og går det ennå mange, skjønt det, hva forholdene og livsveiene angår, kan se såre forskjellig ut. Men skjer da det, at deres livsarbeide i ånd eller legeme berører seg med Guds evighet eller Hans evige hellighet, så kjører de trett, de gir opp. De likeglade tenker jeg i øyeblikket ikke så meget på. - Til tider kan det synes en rent ut uforståelig, hvorfor noen mennesker skal ha det så strengt, og det ikke bare en gang i livet, men titt, mens andre synes ganske ukjent med denne dødstretthet og maktesløshet. Men jeg har lært en ting, og den er jeg meget takknemlig for, nemlig, at det er Guds hemmelige finger, som er med i spillet. Han hitfører slike tilstander i menneskers liv, at de kun ser mørke og død omkring seg og ikke lenger øyner noen utvei eller hjelp, for at det herved kan skaffes plass for Gud og Hans hjelp. Jeg tror, at ingen synder på jord atter lærer sin Gud å kjenne, så han kan tro på Ham, uten i slike forhold, hvor intet annet mere er å se. Derfor kommer den tilstand, som betegnes som tretthet og kraftesløshet, som kun Gud og ingen annen kan ta seg av. Og Han tar seg av den! Skulle vi så ikke glede oss over denne tretthet i stedet for å føle oss på undergangens rand!? Og dog, hvor denne tretthet ikke er et kunstprodukt, men ekte, d v. s. skapt av Gud, sukkes det, "min sjel er bedrøvet inntil døden". Det kan ikke ved menneskelig evne skapes lys av mørket eller kraft av tretthet. Nettopp av denne siste årsak, at intet menneske kan omskape denne tretthet til kraft, denne kraftesløshet til styrke, dette mørke til lys, sier vår Gud til deg: "Han gir den trette kraft og styrker den, som ingen krefter har". Ingen krefter mere å ha er ikke rart. Men slik skal det være, når vår Gud, den levende Gud, som har skapt deg, atter vil åpenbare seg for deg - ikke som dommer - men som din Frelser. Han fører i dypet, inn i kraft- og maktesløshet, i den ydmykelse, vi ikke holder av. Jesus sier engang, at ingen kan komme til Ham, uten Faderen drager ham. Når Han er kommet for å søke og frelse de fortapte, da er det disse, som ble kraftesløse. Når nå Gud slik går sin underlige frelsesvei med deg, da tilstøter det deg gjerne en ulykke mere: Din kraftesløshet gjør deg skyldig for Gud. Hva så enn anledningen er til din tilstand, så kan du tross alt slit i lidelser ikke komme din Gud i hu uten den bekjennelse, at du ikke har fortjent bedre; ja, om Gud ville handle etter rett med deg, da vil det gå enda verre. Møter det deg, dødstrette menneske, så et slikt ord, at Han gir den trette kraft og styrker den, som ingen krefter har, så forstår du, at dette ord er et nådens ord og Guds hjelp, Hans nådes hjelp. Kom det i hu, så du ikke farer vill i din forventning av Guds kraft og styrke. Det er nemlig slett ikke avgjort, at Han gjør etter din forventning og dine savn. Muligvis ser Gud, at det er gagnlig for deg å holdes nede i tretthet og kraftesløshet, i skuffelse eller fall, og du må nøyes med den hjelp, som blir en hjelp for evigheten, nemlig at du tror Ham og vender din forventning til Hans evige forjettelser. Når han f. eks. gir deg kraft til å bære ditt livs skuffelse, så du henger deg på Ham i forventning av Hans nådige forjettelser om et evig bedre gode, eller når Han gir deg styrke til etter alle dine fall og med dem å fortrøste deg til Hans renselse i evigheten, så gir Han etter sitt ord sin nåde. Det Gud gir et syndig menneske til timelig og evig hjelp, er nåde. Når jeg står overfor det, jeg ikke kan makte, så ber jeg til min Gud. I min bønn sier jeg Gud, hva Han visste i forveien og det endog bedre enn jeg. Så venter jeg, at Gud gjør etter mitt begjær og derved gjenreiser mitt kraftesløse mot. Gud har titt gjort, som jeg ba om, men ikke alltid. Derimot har Han alltid gjort, som Han sier, gitt kraft og styrket den, som ingen krefter har. For hva er i grunnen Guds gave, hvis ikke dette, at du atter kan tro Ham, som Han taler i Skriftens ord. Den, som kan tro Skriftens ord, har fått Guds kraft og Guds styrke, selv om skuffelsen eller fallet, fattigdom, slit, byrde og sykdom blir. - Det, vi skal, er jo ikke å få lykken med oss eller bli rike og strutte av sunnhet og all slags velvære, men å tro vår Gud og Hans Kristus, å ta og gjemme Hans ord dypt i vår ånd og ikke slippe det igjen. Og den, som blir i stand til det, han har, som alt sagt, Guds kraft og styrke. Vår synd er vår maktesløshet, vår tro på Hans ord Hans styrke. Det har så titt hjulpet meg å høre Paulus tale om den ting. Tornene i kjødet gjorde ham maktesløs. Om vi muligvis ikke forstår, hva han antyder med ,"torn i kjødet", så forstår vi, at Paulus var maktesløs, uten kraft og styrke. Men hva svarte Herren ham på hans bønn, og det må dog bety noe, når Paulus ber tre ganger om en ting!? Herren svarte: Min nåde er deg nok, for min kraft fullkommes i maktesløshet. Skal Guds kraft, Hans nåde, huse oss, bør vi først gjøres maktesløse. Derfor vær kun trøstig i din maktesløshet, hva den så er opprunnet av. Det er vel nok slik, at Herren har overlatt deg til din synd og dens utslag og dermed ydmyket deg til den fortvilelse, i hvilken du kommer Ham i hu, eller har fått gehør for Hans ord. Hans ord i dag lyder slik til deg: Han gir den trette kraft og styrker den, som ingen krefter har. Så vent på Ham, du skal ikke vente forgjeves. For som en Fader forbarmer seg over barn, så forbarmer Herren seg over dem, som frykter Ham. Synderen får syndenes forlatelse for Kristi skyld.
|